søndag 15. november 2026

Hvorfor blogg?

Hvorfor blogg, og ikke bøker?

Jeg vet at folk heller vil ha fysiske bøker. Men i denne sammenhengen ville det måtte trykkes kanskje 30-40 bøker, noe hverken jeg eller andre kunne finansiert. Bloggen har dessuten fordelen med å kunne suppleres og korrigeres fortløpende. Det har jeg brukt mye tid på med hjelp fra en rekke gode lokale informanter. Bloggen har 174.717 besøkende så langt.
 

Det hele startet med at jeg skrev ut det jeg hadde samlet av stoff i mitt nærområde Nordtretten, morka, fjellbandet og Østfjellet. Det hadde jeg samlet i samtaler med lokale informanter gjennom livet. Med informanter der mange av dem var født nede på 1800-tallet. Derfra klarte jeg å innlemme hele Øyer kommune med grend for grend, og tema for tema. Det som gjenstår nå er Øyerfjellet, men det har jeg ikke lenger kapasitet til å gå i gang med. Likevel finner du mye om det også i artikkelen «Stedsnavn i Øyer – endringsforslag». 

Jeg nærer dyp beundring for Tor Ile’s arbeid med Bygdebok for Øyer i ei tid da det historiske materialet ikke var scannet og digitalisert. Det har forenklet mitt arbeid vesentlig. Uten forsøk på å sammenligne, vil jeg påstå at min blogg er en beskjeden videreføring av Tor’s arbeid. Og med tida har jeg klart å beskrive hele bygda.
Den startet som trettenhistorie.bloggspot.com, 
men heter nå Tretten og Øyer kulturhistorie.

Ta gjerne kontakt på messenger eller telefon 92233066.
Vennlig hilsen Odd Bjerke september 2026

PS! Noen bilder er KI-redigert for å få bedre oppløsning, men det kan også ha ført til bagatellmessige endringer av detaljer.

* * * *

Sitat etter Olaf Vedemstugun (1889-1965): «Ner é kom té sæters sto kalvan på vidt gap, og fjøsdøra flaug rundt på kvén med rompa høgt é væré.»

Vedemstugusætra.

















 




















 Om min blogg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

lørdag 14. november 2026

MINE BLOGGER: - Montenegro og - Tretten og Øyer Kulturhistorie.

Om min blogg MONTENEGRO
Du finner den på https://oddimontenegro.blogspot.com/
 
Totalt har det så langt vært 155.198 besøk på denne bloggen. Den er fortsatt godt besøkt med mer enn 400 også denne siste måneden.



Jeg lærte meg språket noenlunde godt etter nær 30 år med reiser ned dit, og fra 2008 til 2014 store deler av året. Tilegnet meg en god vennekrets som ga meg gode kunnskaper om kulturen, med alt fra historien til de dagsaktuelle politiske utfordringer dette folket sliter med.
 
Walking the line, - along the railway track to Zelenka.
Šetalište Pet Danica - spasérgata.
Old Town Herceg Novi.
Swimming and Sunbathing in Herceg Novi.
Herceg Novi for Children.
Dining, Drinking and Dancing in Herceg Novi.
Bijelila.
Bay of Kotor – Boka Kotorska - Kotorfjorden.
Virtual Tour across Montenegro.
Cuce – The Old Montenegro..
Montenegrian Coast – Primorje - Kysten.
Central Montenegro – the Lowlands.
Northern Montenegro – the Highlands.
Climate in Herceg Novi.
Historien i Herceg Novi og Montenegro helt tilbake til Illyrisk periode.
 
Jeg utarbeidet et omfattende materiale om den subtropiske floraen i Herceg Novi. Det ligger alfabetisk ordnet sortert på latinske navn.

Kulturkalender med nytt måned for måned.
Århundrets bryllup.
COLONIA in town.
Sunčane Skale 2012.
CECA med konsert i Kotor.
En ikke helt vanlig aften i Herceg Novi.
Water Polo team PVK Jadran, Herceg Novi.
Hotel Tamaris goodbye.
Og en mengde av mine sterkeste opplevelser der nede den tida.
 
 
 
***********************************
 
 
Om min blogg TRETTEN OG ØYER KULTURHISTORIE
Tettstedet Stav

Artikler

Andre verdenskrig på Tretten.

Anmerkninger ved dødsfall i kirkebøkene.
Arbeiderbevegelsen på 1800-tallet.
Asfaltering forbi Brustad 1940-41.

Avskrift fra Øyer ting 1698.

Bautasteinen på kjørkjevangen på Tretten.

Beitebruken i statsalmenninga.
Borgervakt ved Hunder bro 1943-1944.

Brevveksling mellom Frants og Lisabet Glomstad under sjuårskrigen 1807-14.
Brudal i Kolhusvika.
Da menighetspleien var i hardt vær.

Danseglade ungdommer på Tretten.
Dynastiet på Tårstad med tre robuste kvinner i hovedrollene.

Eddie Pinnoy i Første verdenkrig.
Ei Christianiareise ca. 1830.

Erik Solheims "imperium"

Et dikt av Tor Ile ble sensurert.

Fiskeretter i almenninga.

Folkeavstemninger 1905.

Folketru og gode råd fra 1700-tallet.

Fra stattholderens og rentekammerets journaler 1668-1777.

Glomstad Gjestehus - et jubileumsskrift.
Gamle kart.
Gamle fotos - Øyer og Tretten.

Herredsstyreprotokollen - notiser.

Husmannskontrakt på Vesl-Vangen 1865.

Instrux for Omgangs-Skoleholderne fra 1739. 

Jernbanejubileum 1894-1994
Kristian Paalsrud "til minne".
Moksa Kraftanlegg 1921-1971.

Om fiske og sætring i allmenninga i 1800.
Om garvermester Laurits Skjønsberg på Lillehammer
Om Posten og om Magnus Mortenstuen.
Om Østerhaug og procurator Bjerck.
Sagn og folkemunne.

Siste felling av ulv og bjørn i bygda i 1898.

Skipstrafikken på Losnavatnet.
Snekkeren Mathias Arnesen
Snåle historier fra Thor Mageli's nedtegnelser.
Stedsnavn i Øyer - endringsforslag.
Storbrann i Øyer i 1739.

Storofsen 1789

Sundmannen Arne Amundsen

Sundstugua på Borgeneset i Søre Fåvang

Telefonen
Tjodvegen gjennom Nordtretten.
Tretten Bondelag 1896-1996.
Tretten Innkjøpslag - et historisk riss

Tretten Musikkforening.
Tretten Samfunnshus..

Tretten Sykepleieforening i hardt vær.
Tretten Ysteri 1902-1952.
Trolldom, sinnslidelse eller kun frodig fantasi?

Tægerhåndverket på Tretten.
Tømmerfløyting - ei bildefortelling.

Ungdomslag på Tretten.
Utslåtter og fjellslåtter 1863.
Utviklinga av vegnettet på Tretten.
Vognmann Iversen.
Øyer almenning.

Øyer Bulldozerlag A/L.
Øyer Gjeterlags fésanking 1985.

Øyer Sparebank 50 år - 1863-1913.

Grender med omtale av garder og bruk

På vandring gardmillom i Nordtretten, morka, sæterbandet og Østfjellet.

Tretten sentrum

Sørtretten

Nordmedlia

Musdal

Vestsida

Nordbygda

Midtbygda

Lisgrenda

Sørbygda

Dialekta

Dialekta sortert på bokmål

Dialekta sortert på dialekta

Registre

Kristian Ouroms base med avisklipp

Kristian Paalsruds base med avisklipp 





 

mandag 19. oktober 2026

Da far kom til gards.

Da far kom til gards

Gardbrukeren på Nistun Glomstad var blitt gammel, og tiden var inne for å gi tømmene til yngre krefter. Johannes var en av sju søsken, men ingen av dem hadde stiftet familie. Han måtte se seg om etter en slektning. På Nordbørkje satt det to sønner som var blant de nærmeste slektningene. Johannes var tremenning med deres bestemor. Hennes barnebarn; Ole Bjerkes sønner, var Lars og Morten, der Lars hadde best odel til å arve Nordbørkje. Han var født den 28. november 1913 og var den sterke og robuste av dem. Johannes og Ole kom overens om at han hadde best forutsetninger for å drive denne tungdrevne garden med de bratte bakkene og trange kårene. Mens Morten kunne overta den mye mer lettdrevne garden Nordbørkje. Slik måtte det bli.

Min far Lars måtte bare godta dette selv om han gjentatte ganger senere ga uttrykk for at det satt langt inne. Far kom gående med alt han eide i en ryggsekk og 3.000 kroner i kontanter opp Glømmedalen den 1.april 1937. På turen gjorde han seg nok tanker om sin skjebne. Dette ble jo som å vandre tilbake til forrige århundre.


Far på veg fra stasjonen med en bykar som skulle til sætra vår.

Far overtok garden i skjøte av 8.4, tinglest 28.4.1937 fra Johannes Olsen Glomstad for 13.000 kroner. I handelen medfølger:
1) Hester og besetning med unntak av en brandete åringsokse.
2) Maskiner og redskaper av enhver art for sommer og vinterbruk, unntatt ei fjærkjerre og en spisslede med skjæker.
3) Melbølene på stabburene.
4) Alt løsøre og innbo på sætra.
5) I stuebygningen medfølger ovnene, et stueskap, et stuebord, en gammel klokke samt et skap i gangen.
6) Selgeren holder det for våronna nødvendige såkorn og poteter og det nødvendige fôr til dyrene til sætertid.
7) Selgeren har rett sammen med sin søster at bo i anden etasje i bygningen, og kjøperen skal innrette disse rom såsnart det forlanges.
8) Selgeren beholder til bruk i sin livstid den søndre øverste del av hjemmeskogen så langt ned som til øverste gjerdet av hjemmeskogen. Videre til bruk og benyttelse av en hytte som selgeren vil bygge på den øverste del av sæterkvea.
9) Eiendommen overtas i Mai førstkommende.
10) Av kjøpesummen skal 3.000 kroner betales kontant mot skjøte. Resten 10.000 kroner skal betales ved utstedelse av en obligasjon stor 10.000 kroner til selgeren.
8.april 1937.
Som kjøper Lars Bjerke. Som selger Johannes O. Glomstad.
Som vitner Magnus Ledum og Ole Bjerke.

Tilleggsbemerkning i skjøtet
Det bemerkes at dersom selgeren og hans søster vil bo sammen med sin bror Klemet i føderådsbygningen har jeg intet at innvende mot det.
8.april 1937. Signert Lars Bjerke.

Føråskontrakt ble utstedt samtidig fra Lars Bjerkes til Johannes Glomstad og søsteren Lisabet samt selgerens søster Ingeborg av 5-årlig verdi 2.000 kroner. Obligasjon fra Lars Bjerke til Johannes Glomstad ble også ustedt i 1937 som avtalt for 10.000 kroner. Den ble avlest i 1940.

Vi ser av tillegget til skjøtet at far tilbød Johannes og Lisabet at de kunne bo sammen med Klemet i Klemetstugua. Det vil si at han ønsket det, men det ble blankt avvist. Også av Klemet vil vi tro. Hovedbygningen var jo ikke istandsatt til også å romme far. Og langt mindre plass for mor. De utsatte giftermålet et par år.

Før han kom i gang måtte han først få installert strøm og telefonlinje. Dette til stilltiende protester, særlig fra Klemet som ble oppriktig redd strømmen, men Johannes var også skeptisk. Klemet fikk det for seg at alt av metall nå kunne være strømførende, og hengte til og med ut jernringene på vedkomfyren for å være på den sikre siden.

Ikke engang innlagt vann hadde de. Så det sørget far også for som noe av det første han gjorde. De hadde hentet vann i brønnen nordafor fjøset helt til den frøs til om vinteren. Da måtte de kjøre vann fra elva bortimot en kilometer lenger nord. Men de hadde i alle fall en utslagsvask slik at de slapp å bære vannet ut igjen. For under restaurering ble det funnet et avløp i tre gjennom kjellermuren ut i hagen.

Han måtte umiddelbart sette i gang med innredning av andre etasje. Arbeidet ble utført fra august til desember 1937 og kostet vel 2.500 kroner. Der var det ikke engang lagt golv, så de vasset i bare sagflisa. Dette er vanskelig å forstå, så mange beboere de var gjennom generasjonene. Det ble en omfattende modernisering av huset, også med tilbygg nordover slik at de kunne flytte kjøkkenet dit. Det var ei trang repostrapp opp til andre etasje og bare en stige opp derfra til tredje etasje.

Svalgangen hadde vært åpen tidligere, men var nå blitt lukket. Far mente at det må være det eneste flere generasjoner hadde gjort av forbedringer på hele garden. Jeg mener at bygningen er eldre enn de andre hovedbygningene i grenda som er fra årene 1750-1770. Kanskje fra den perioden hundre år tidligere da Glomstad ble delt i to i 1665. Jeg forklarer det med den trange åpne svalgangen langs hele østfronten, endog med vindu ut dit fra storkjøkkenet. Ved nyere restaurering blir dette bekreftet. Takstokken i storkjøkkenet er heller ikke datert og signert her, noe som ble en tradisjon senere.

Ikke uventet så kom heller aldri Lisabet og Johannes i gang før de døde med å bygge den hytta de hadde krav på ifølge skjøtet.

Far hadde kommet inn i en verden som tilhørte et annet århundre. Han hadde gått kontrollassistent etter landbruksskolen på Storhove og vinterlandbruksskolen, og var slik godt orientert om utviklinga på de gardene som hadde ambisjoner for framtida. Det hadde far også, men han måtte starte utviklinga fra begynnelsen av.

Nå var arbeidet kommet så godt i gang at det var tid for å gifte seg. Det skjedde den 16.10.1939. Mor hadde forberedt seg med et sykurs i Oslo og vevkurs i føderådsbygningen på Stav. Mor kom til gards med lastebil den 13. november 1939 og med Gunnar Flatemo bak rattet. På planet var blant annet bryllupsgaven med to senger og øvrig soveromsmøblement, to nattbord, to puffer og et sminkebord med hengslede sidespeil, og i håndveska 4.000 kroner. Far sleit veldig med dårlig samvittighet for at disse pengene bare gikk inn i drifta.

Min mor var født 4. august 1913 på Nordre Hong som nest yngst i en stor søskenflokk. Hennes mor, Anna var ute av stand til å klare seg selv etter et liv i hardt arbeid og 14 barnefødsler. Dessuten to aborter. Ettersom de eldre søstrene giftet seg og flyttet ut måtte mor ta seg av henne så det var greit for henne å vente litt med å etablere seg på Nistun Glomstad. Dessuten var bygningen under restaurering og ikke klar for henne umiddelbart. Far sov bare på en sengebrisk i sagflisa i andre etasje inntil videre.


Da far kom til gards.

søndag 18. oktober 2026

De gamle på garden.

De gamle på garden

Deres foreldre var Ole Frantsen, født 31.1.1825, død 19.3.1879, bare 54 år gammel, gift 1856 med Marit Jonsdatter, født Midtmageli 5.8.1830, ble sittende i uskiftet bo fra 1879. Marit døde 6.12.1911, 81 år gammel.


Her er «børnene»:

Klemet Olsen Glomstad, f.2.4.1858, d.13.1.1939, ugift.

Han drev garden for moren i noen år i den tiden hun satt som enke, men da han var nerveplaget, ble det hans yngre bror Johannes som overtok garden. Klemet fikk føderåd sammen med sin mor. 

Klemet var trolig en helt alminnelig kar i utgangspunktet, og ble av flere tilkalt til å trekke tenner. Det var datidens tannhelse. Da benyttet han en krok som lignet toppen av en korketrekker. Da han ga seg med denne virksomheten kasta han kroken for han ville ikke at andre heller skulle påføre folk slik lidelse. Folk ba ham om å begynne igjen, men nei.

Han hadde i yngre dager hatt det for seg at han ville bli prest. Han tinga religiøse tidsskrift og sendte hvert år 25 kroner til Menighetsfakultetet. Han ble mer og mer sinnsforvirret. Noen hevdet at det kom som en følge av at han ble avvist av sin store kjærlighet, ei meierske fra norddalen som arbeidet ved det nystartede «Glømmensæteren Sommermeieri» (oppstartet i 1890). Kan det ha vært Anne Staurust som ifølge kildene arbeidet der i 1895?

Det er hevdet fra flere informanter at Klemet Olsen tok den siste ulven i bygda i  februar 1893. Men her må det være en forveksling med hans onkel Klemet Frantsen som var en jakt- og fangstmann. Han hadde fått nyss om ulven og hadde lagt ut åte nede ved skigarden rett nedenfor husene. Ragnvald Granskogen bekreftet også dette og at det var en del gråbein å se og høre den tida. Kristian Olsen Jonsgardsvangen, senere Nyhågån fortalte at skinnet var opphengt på østveggen i Klemetstugua en gang han passerte. Ulven ble tatt med gift som var sprøyta inn i et kadaver av en grisunge som var lagt på en møkkhaug nede på jordet. Ifølge avisa hadde de vært to ulver der, men at åtet var for lite til å knekke dem begge.

Klemet var veldig bekymret da far fikk innlagt strøm til garden. Han fikk det for seg at det var strøm i alle ting. Det var derfor han bl.a. hengte ut jernringene fra vedkomfyren på ytterveggen. Han låste døra med en hengelås og vrei om nøkkelen også om han bare gikk etter ved. Oftest krøp han ned kjellerlemmen og ut gjennom bryggerhuset. Klemet var ofte hos dokteren, og da måtte Johannes kjøre ham. Folk tenkte at han var noe nervøs.

Tord Kvitrud ble ansatt som vandrelærer; senere herredsagronom i Øyer. En gang han var på besøk ba mor ham bli med å kikke på kjøkkenhagen. Hun ville nok ha råd fra en fagmann, for det var han virkelig. Kommentaren fra Klemet i etterkant var: - Det æ vel é som æ gartnern vétté! Det er artig å tenke på at Kvitrud også var på besøk en gang Elin klipte bærkjerr i hagen. Da stakk han bortom og fikk gitt noen gode råd igjen. Det må ha vært 40 år seinere.

Johannes Olsen Glomstad, f.22.1.1860, d.2.1.1947, ugift.

Johannes Glomstad hadde slåmaskin for to-hestersdrift, men de slo likevel med ljå. Han leide heller inn en slåttkar ekstra enn å ta slåmaskina i bruk. Hans reaksjon da far satte Blakken for slåmaskina var som alltid ellers at man måtte spare hesten. De måtte jekke opp tryskerlåven for å få fram denne slåmaskina. Den hadde stått parkert så lenge der at bygningen hadde sunket nedpå redskapen.

Johannes var ikke bare forundret over far; han var også harm innimellom. Blant annet da far sæla på hester for å kjøre inn høy fra låvene til fjøs- og stalltrevet. Han hadde alltid spart hestene for slikt, men det var vel greit for han, da Kristian vel var den som ble satt på jobben med å bære høy på ryggen i dypsnøen. Kristian var den sterke av de to.

Som gutten med nest best odel var det ikke rart at Johannes reiste til Amerika, til Coon Valley. Han arbeidet der i 12 år til han ble kalt hjem for å ta over garden. Det hadde vist seg mer og mer at Klemet, som hadde best odel, ikke ville takle rolla. Johannes hadde ei tid arbeidet på garden Ole Engejordet hadde gifta seg til der. Men han var også skogsarbeider.

Far undret seg alltid over at ikke Johannes hadde tilegnet seg noe av gardsdrifta i Amerika, for han hadde gjennom hele sin lange brukertid alltid bare "røytt" ned garden, slik far betraktet det. Og det er nok riktig at det ikke skjedde et eneste framskritt i hans tid. Det var ikke engang innlagt strøm til garden da far kom. Johannes prata mye om oppholdet sitt i Amerika. Han hadde bl.a. en slags uvane med at hver gang han sa ordet Mississippi banket han takta med fingertuppene bortover bordet. Gardskarene ville gjerne høre han fortelle. Blant annet kunne han fortelle at en gausdøl han arbeidet sammen med i skogen ved LaCrosse ofte var i byen i helgene og «gasta» seg med polske damer.

Han likte også å vise fram bilder han hadde med derfra. Min onkel Morten fortalte om et bilde av Johannes foran en voldsomt stor rotende i ei tømmerdrift, og et annet der det ligger en kar inne i felle-skåret. Mor hadde mistanke om at disse bildene var av det som forsvant da far fikk en gardskar til å rydde tredje etasje i hovedbygningen da den skulle innredes i 1950.


Johannes var veldig sparsommelig, men korrekt. Han var den eneste som aldri var skyldig på ysteriet, og han kjøpte aldri kraftfôr før langt utpå våren. Men så hadde han heller ikke bevissthet på avl, og veldig liten melkeproduksjon.

Alle Glomstadkarene var beskjedne og holdt seg mest hjemme.

Han hogde nesten ikke tømmer, bare litt nederst i Hemsætern. Og han la opp noen reis med ved innpå Haugom på oversida av Hemsætern, men fikk aldri somlet seg til å få hentet veden til gards. Far viste meg restene av denne bjørkeveden en gang vi var der ca. 1970.

Barnedåp for Reidun på Midt-Mageli i 1927. Fra v. - 1 Magnus Ledum, 2 Olaus Glomstad, 3 Mathias Ledum, 4 Johannes Glomstad, 5 Jon Vedum, 6 Marthinus Stein, 7 Magne Midtmageli 10 år, 8 Kaare Midtmageli 8 år, 9 gartner Johannes Nordli, 10 Håkon Midtmageli med Sverre på fanget, 11 Ivar Steberg (bak Håkon),

Johannes hadde problemer med den ene foten. Han hengte alltid denne utenfor senga om natta. Han hadde ødelagt fordøyelsen sin i Amerika av den kraftige kosten han gikk på som skogsarbeider, og slet med magen resten av livet. Han elsket å vise fram bildene han hadde med seg derfra, og å snakke om opplevelsene der. Mor var livet ut lei seg for at hun ikke passet på da snekkere skulle sette i stand den tredje etasjen, for disse bildene var noe av det som forsvant i ryddesjauen.

Johannes og Lisabet hadde aldri tatt seg råd til å kjøpe seg radio, men Johannes gjorde seg stadig ærend for å høre radioen hos mor. Den ble innlevert til tyskerne under krigen. Det var jo ikke lov å ha radio da, og mor orka ikke den utryggheten.

De gamle hadde rikelig med penger selv om de kunne hatt råd til det. De skyldte på at Klemet ikke ville ha innlagt strøm, men far tok det som ei bortforklaring. Vi vet jo at Klemet hadde alvorlig angst mot strøm, men Johannes var heller ikke høy i hatten da strømmen ble koblet på. - Vi klarte oss før au, sa han.

 

Far og mor fikk kr. 550 fra dødsboet for å ta hånd om begravelsen.

Fredrik Olsen Glomstad, f.12.9.1862, d.2.9.1904, ugift.

Han flyttet ut fra garden, men ikke lenger enn til hovedsognet der han tok handelsbrev og arbeid som bestyrer for Øyer Forbrugsforening på Nyvollen fra 1887. Bodde i 1891 på Tingvoll og var oppført med eget firma registrert som "Fr. Glomstad". Han sleit med sin mentale helse og sa opp handelsbrevet sitt i 1896, og Jens Johnsgård overtok hans firma under sitt navn. I 1900 er han oppført i folketellinga på Bøbakken i Midtbygda som ugift rentenist. Fredrik begikk selvmord i Askelund, Fåberg 27.8.1904 ved skyting. Han var da forhenværende landhandler og fortsatt ugift. Han ble jordfestet fra Amtssykehuset den 2.9.1904. Lege var ikke tilkalt i forkant, naturlig nok.

Engebret Olsen, f.27.10.1864, d.14.3.1866.

Han vokste ikke opp, men døde allerede ett og et halvt år gammel.

Ingeborg Olsdatter Glomstad, f.7.5.1867, ugift.

Ingeborg etablerte seg i Kristiania, og drev der en delikatesse- & bakervareforretning i Dronning Astrids gate 7, eiendommene 1 og 2 på Majorstuen. Det har jeg hentet fra adressekatalogen for Oslo i 1935. Og det var derfra hun hadde så tett kontakt med familiene til Johan A. Olsen og en Onsrud som stadig var på besøk med kamera på sætra gjennom 1920- og 30-tallet. De to har tatt en rekke av bildene av den gamle familien på Glomstad. De var stadig på besøk på Nistun til etter krigen. Jeg har bilder av Ingeborg til langt ut på 1930-tallet. Men det er ikke kjent når hun døde.

Johan Stalenget hadde ei andaktsbok med følgende innskrift foran i boka: «Til Ingeborg O. Glomstad den 16. mai 1881 fra en høist elsket Børneven.» Og bak i boka: «Belønning fra skolen. En erindring til fortsat flid! Overrekkes ved din lærer B.K.Hole.» 

 
73 år gammel.                                   Astrids gate 7.

Lisabet og Johannes testamenterte alt sitt til Ingeborg, som i sin tur testamenterte alt sitt til Oslo Bymisjon. Far syntes det var vanskelig å innfinne seg med dette, men ga aldri uttrykk for det. Jeg har det fra min mor. Han opplevde dette som et ran fra garden, i og med at det i deres brukertid ikke var slått i en eneste spiker, som han sa, og at de hadde etterlatt seg mye penger.

Far var direkte arving etter Ingeborg Børkje, som også var etablert i Oslo. Hun bodde en periode i nabobygget til Ingeborg Glomstad. Han dro til Oslo da det skulle skiftes etter hennes død på 1950-tallet. Alt han hadde med seg hjem var ei tom jordmorveske.

Lisabet Olsdatter Glomstad, f.16.2.1871, d.28.5.1949, ugift.

Kostholdet den tida Magnar Sustad (f.1914) arbeidet hos Johannes var hovedsaklig søtsuppe (av saft) og kål (av storfe). De åt ikke flesk og hadde aldri gris i fjøset, noe Magnar syntes var rart. Og aldri syltetøy. På brødskiva var det sirup og kvitost. Aldri rauost. Lisabet kinna og lagde kvitost, når hun lå i sætern også. Dette siste var hun nok alene om. Det var helt uvanlig.

Lisabet likte ikke å lage mat, så hun og Johannes hadde kosten hos mor etter at hun kom. Hun ville mye heller bidra med fjøsarbeid. En gang i året gikk Lisabet sammen med venninna Hanna Bakkesveen til krambua på Bjørgevollen. Dette var rene ritualet, som en slags ferietur lenge før begrepet ferie hadde oppstått. "Døm hadde så sømmele kjol-ty der" var forklaringa. Lisabet var også ivrig bærsanker, og la i vei oppover Hågåan. Hun var sprek til å gå. Hver gang hun kom hjem kunne hun fortelle at hun hadde vært "kav innpå Haugom". Haugan er det høyeste punktet i terrenget over Hemsætra.



Mor spurte Lisabet en gang om hva hun syntes om alle forandringene som skjedde da mor og far kom. Hun svarte; - det går itte an å sea alt'n teinkje. Hun hadde også uttrykt en gang at hun syntes far ikke "høgterte" (viste respekt) nok de i Uppistun. På den andre siden syntes ikke mor at Lisabet var snill mot Klemet, og de andre måtte gå med mat til ham. Da Klemet døde i 1939 var det Johannes som satt hos ham.

Mor flyttet ikke inn før etter at Klemet døde, men hun var jo på besøk så ofte hun kunne. Lisabet passet på å dra på besøk til sin søster Ingeborg som drev en delikatesseforretning i Oslo akkurat de dagene mor flyttet til gards. Kanskje hun syntes det var litt vanskelig å være der da. Da hun kom hjem hadde hun vendt hatten sin bak fram. Det var Ingeborg som ville det slik, og syntes selv også at hun ble finere da.

Lisabet var veldig oppskremt under krigen, og gikk nødig ut blant folk. Etter krigens slutt vanket tyskerne rundt i bygda for å få litt mat. Da først fikk Lisabet se en tysker.

Sognepresten ble tilkalt da Lisabet lå på det siste.

 

Mor og far fikk kr. 2.000 fra hennes dødsbo, bl.a. for å sørge for gravstein til kr. 305. Sognepresten skulle ha kr. 20, organist Joar Stavslibakken kr. 10, kirkesanger Sigurd Bjørnstad kr. 20,40 og begravelsesangene kostet kr. 23. Middagen i begravelsen kostet kr. 326,50 likkisten kr. 132,25, transporten kr. 60 og fanestangen kr. 10.

Kristian Olsen Glomstad, f.4.12.1874, d.21.7.1931 ugift.

Han var veldig sterk og robust, og var gardskar for Johannes. Akkurat som de andre ønsket heller ikke han å «belaste» hestene med unødig arbeid, særlig Rauen. Han bar heller høykorger på ryggen fra utlåver både nedenfor og ovenfor garden. Om det var djupsnø også. Magnar Sustad er kilde til mye av det jeg skriver om forholdene fra den tida. Han var gardskar hos Johannes fra ca. 1933 og hos far fra 1937-39. Kristian var død allerede før Magnar kom til gards.

Kristian var budeie hjemme om vinteren og husholder om sommeren mens Lisabet lå i sætern.

Johannes var uvillig til å delta i forsamlinger. Så i møtet i Engelund 1.mars 1890 der de vedtok å opprette Glømmensæteren Sommermeieri ble statuttene signert av K.O.Glomstad; altså Kristian.


Andre bilder


Lisabet og Hanna Bakkesveen.


Lisabet t.h.


Ingeborg, Lisabet og Kristian og to Onsrud-unger på besøk.

Kristian, fru Onsrud, Lisabet og Ingeborg.





De gamle på garden.