Telefonsentralen i Formo

Telefonsentralen i Formo

Lars Formo i samtale med Kristian Ourom den 9. november 1968:

     Det var sikkert ikke bare en ren tilfeldighet at Lars satt og koset seg med musikk i radioen da jeg en snøtung ettermiddag kom inn til ham på Formo. Glad i musikk har han alltid vært, og interessen hadde ikke avtatt tross i at han snart har 85 år bak seg. Selv var han lenge av de bærende krefter i Tretten Musikkforening hvor han var aktiv i over 25 år.

     Det har vært så naturlig å forbinde stedet Formo med telefonsentralen, og det faller litt vanskelig å bli fortrolig med at det ikke lenger er noen sentral der. Likevel er det et faktum. Tretten har fått automattelefon. Det finnes ikke lenger noen sentralbord på Formo.

     Hensikten med besøket var å få en prat med Lars Formo, kanskje få ham til å fortelle litt fra et langt liv sammen med telefon og telefonarbeid. Han legger ikke skjul på at det er noe rart å tenke på at sentralen er borte fra Formo, og han kaster et blikk bort på ei nydelig blomsterkorg på bordet. Blomstene var en takk og ei helsing fra telefondamene som nå ikke lenger har sitt virke der i huset.

Allerede i 1895 ser det ut som sju linjer er strukket over til vestsida.

Vokste opp i telefonmiljø

     Lars Formo, som er født på Formo i 1884, er så å si vokst opp i telefonmiljø. Han kan fortelle at den aller første sentralen var i boligen til farger Magnus Evensen. Det var da bare noen få abonnenter, og Lars var bare en smågutt da sentralen kom til Formo. Det var faren, Gustav Larsen, som da hadde ansvaret for sentralen, og det var naturlig at etter som barna vokste til, måtte de være behjelpelige. Sentralbordet var beregnet til 50 abonnenter, men det manglet mye på at belegget var fullt, så noen særlig anstrengende jobb var det nok ikke å sitte ved sentralbordet. Det ble nok tid både til lesning og annet. Flere av apparatene bortover bygda var av den gamle typen med mikrofonen festet til veggen. Slike apparater kunne man få kjøpt for en så rimelig sum som 15-20 kroner. Det var nemlig abonnentene selv som holdt apparater.

Telefon fra Elektrisk Bureau fra 1898.

     I den første tiden var det Simen Solberg som stod for å legge linjer og sette opp apparater, og Lars Formo var ikke gammel karen, bare såvidt konfirmert, da han ble med på denne virksomheten. Lønnen var beskjeden, 20 øre timen, men gikk etter en tid opp i 30 øre timen. Med 10 timers arbeidsdag ble det da en daglønn på 3 kroner. - Men hvis jeg skulle gå inn for fullt ut å vie meg til telefontjenesten, syntes jeg at jeg skulle ha lært noe mere, sier Lars. – Jeg drøftet dette med telegrafbestyrer Stavøstrand på Lillehammer, og gjennom en mellommann ble det ordnet så jeg fikk et års kurs ved Elektrisk Bureau i Oslo. Der var det en arbeidsstyrke på ca. 1.000 mann fordelt på flere steder i byen. Og jeg må si at jeg lærte ganske mye der, som montering av apparater og sentralbord og ellers mye som godt med i mitt arbeid senere.

Større ansvar

     Simen Solberg skulle overta telefonarbeidet i Ringebu, og etter kurset i Oslo var det jeg som hadde ansvaret for telefonlinjene i Øyer og Tretten, likeså for oppsetting av apparater. Det gamle private telefonselskapet ble innløst av staten i 1919, og abonnenttallet økte jo etter hvert, så ved overgangen til automater var det kommet opp i 300. Med nye linjer måtte jeg jo ha hjelp. Før vi fikk kortere arbeidstid syklet jeg ofte heimefra før klokka fem om morgenen for å være på arbeidsplassen, kanskje langt ute i Øyer til klokka seks. Om kvelden var det å sykle heim til Tretten, så det ble ofte lang arbeidsdag.

     - Ved feil på linjen måtte du vel også somme tider ta natta til hjelp?

     - Ja, det har nok hendt mere enn en gang, når det var av viktighet. Jeg husker spesielt ett tilfelle. Det ligger så langt tilbake som i de spente høstdagene i 1905. Det kom melding fra Lillehammer om at det var ugreie med rikstelefonlinjen et sted mellom Tretten og Ringebu og at jeg straks måtte prøve å få linjen i orden. Så var det bare å traske i veg da. Skumt begynte det også å bli. Men det varte og rakk. Ingen feil å oppdage, før jeg ut på natta kom så langt som til Trøståker mellom Fåvang og Ringebu. Ved et grustak ned for garden hadde ei stor gran falt over telefonlinjen. Her var det ikke nok med ei stang til å ordne opp. Her måtte annen redskap til. Jeg lette meg opp til garden, ville ikke vekke folk denne tid på døgnet, men fant vedskålen og med både sag og øks tok jeg nedover igjen. Om ei stund fikk jeg da grana ned og fikk orden på linjen og kom til Ringebu utpå morgensiden.

Søndre Formo der telefonsentralen var til venstre for inngangen og kaféen til høyre.

Da krigen kom

     Den berømmelige aprildagen krigsvåren 1940 ble mange hus i Tretten sentrum lagt i aske, også telefonsentralen og alt som hette telefontråder var i et eneste virvar. Lars Formo hadde bygt seg nytt hus i 1933, bare noen meter sør for sentralen. Nesten som ved et under ble dette huset stående igjen med brannruiner rundt om. Riktignok gikk det hardt ut over vindusruter også her, og veggene bar tydelig merker etter kuler. Men likevel, huset stod da der.

     Da det roet seg litt etter krigshandlingene, ble det bestemt at telefonsentralen skulle holde til huse der. Men det gikk jo en nokså lang tid før den nye sentralen kunne tas i bruk. Man hadde likevel like etter at krigshandlingene var over fått rigget til noe helt provisorisk så det var mulig å komme fram til lege og dyrlege.

     Slik kan Lars Formo sitte og dvele over minner fra et langt liv i telefonens tjeneste. Han kunne ha sluttet ved fylte 65 år, men holdt på til han var over 70. Så det er ikke noe rart om det følger litt vemod med når det nå er slutt for godt. Men blomstene fra telefondamene var da likevel et hyggelig punktum.

falk (Kristian Ouroms pseudonym)

Familien Formo samlet i 1943.

1 Jørgen Nordgård, 2 Øystein Formo, 3 Liv Nymoen (g.Moe), 4 Sverre Nordgård, 5 Hallvard Tjernsli, 6 Ruth Tjernsli (g.Floberghagen), 7 Odd Tjernsli, 8 Doris Gunvor Tjernsli (g.Mortensen), 9 Lovise Karoline Formo, 10 Tormod Formo, 11 Edith Formo, 12 Astrid Kaspara Tjernsli (g.Haug), 13 Marit Formo/Sletten (g.Nordgård), 14 Henrikka Tjernsli, 15 Jenny Formo (g.Bræin), 16 Ivar Bræin, 17 Gustav Formo, 18 Bjarne Tjernsli, 19 Margit Formo (g.Nymoen), 20 Leif Nymoen, 21 Reidar Formo, 22 Gerd Blomberg (g.Formo), 23 Leif Formo, 24 Lars Formo, 25 Alv Formo.

     I 1850-årene ble rikstelefonlinje lagt gjennom dalen. På et bilde fra 1860 i Holmen sees linjen tydelig. Opplysninger om at den første rikstelefonsentralen på Tretten ble lagt til Holmen i 1888 kan tyde på at det ikke var noen lokal sentral før da. Bygdetelefonsentralen lå hos farger Evensen i Kveinndalen en periode, der kona Mathea betjente sentralen. Et bilde av den nyåpnede brua i 1895 viser 7 linjer bare over til stasjonsbyen. De var allerede da godt i gang. I 1896 ble både riks- og bygdetelefonsentralen flyttet til Formo. Vi ser av folketellinga i 1900 at Ole Peter Pedersen Ravnum som da var gardbruker og selveier i Formo også var rikstelefonbestyrer. Da var Anne Olsdatter Monsløkken telefonistinne og tjenestejente, og Lars Gustavsen Formo telefonbetjent, begge kun 16 år gamle.

     I 1910 hadde sagmester Gustav Larsen overtatt Formo. Hans barn var sysselsatt i telefonbransjen; 26 år gamle Lars hadde da blitt telefontilsynsmann, 16 år gamle Aksel som telefonarbeider og 21 år gamle Klara som telefonistinne.

 5.1.1914

     Lars Gustavsen oppførte i 1933 en ny bolig i Søndre Formo der det etter hvert ble åpnet kafé. Telefonsentralen var fortsatt i Nordre Formo, men der brant alle husene ned under bombingen i 1940 og sentralen ble også ødelagt. Ny sentral ble da åpnet igjen i Søndre Formo.

Kjellfrid Brustuen.

     I sentralen var det også en telefonboks folk kunne ringe fra. Og herfra ble det solgt og sendt telegram. På bildet fra 1955 sitter Kjellfrid Karlsen (f. Brustuen). Andre som jobbet på sentralen i nyere tid var Ragnhild Engjom, Kjersti Skyberg, Liv Moe (f. Nymoen) og Åse Sandvik (f. Aurmo). Reidar og Hjørdis Formo bodde i andre etasje. Hjørdis var nattevakt for sentralen og hadde ei ringeklokke på nattbordet om noen skulle ringe da. Jeg husker det var strengt hjemme at man ikke måtte ringe etter klokka ni om kvelden, og det henger i meg den dag i dag. Disse jentene på sentralen holdt god oversikt over hva som foregikk i bygda; som hvor jordmor, lege og dyrlege var å finne.

     Bjarne Tjernsli, som var telefonmontør og tekniker hadde sin base her i sentralen. Det innebar både montering av telefoner og linjestrekk av telefonledninger ettersom som det ble mer vanlig med telefon i private hjem. Han kjørte rundt på motorsykkel med tre hjul og verktøykasse bak med en bøyle over, med presenning over der igjen.

Fra telefonkatalogen 1930: