TRETTEN SENTRUM
med utgangspunkt der det startet; i TETTSTEDET STAV og KVEINNDALEN
Det er fascinerende hvilken innsats som ligger bak utviklinga av et slikt tettsted av pågangsmot og store løft, tilbakeslag og nye løft. Bombene i 1940 og flommen i 1995 er også viktige deler av historien om Tretten sentrum. Men det har også vært naturlig avviklinger som del av strukturendringer i samfunnet.
Omkring 1900 var det to separate tettsteder i bygda. Stav med industri- og håndverkerområdet Kveinndalen hadde utviklet seg ved hjelp av fossekraften i Moksa gjennom de siste ti-år på 1800-tallet, noe som satte mer fart omkring 1900. Der ble det også et livlig handelssentrum. Samtidig vokste det raskt fram et nytt tettsted på vestsida av Lågen da jernbanen åpnet til Tretten i 1894. Jeg kaller det Stasjonsbyen. Et år seinere åpnet brua, men det tok flere ti-år før de to vokste sammen til tettstedet Tretten sentrum.
Et kraftig forstørret H.H.Lie-bilde fra 1910. Dårlig oppløsning, men veldig god illustrasjon på virksomheten oppover i Kveinndalen.
Dette er et forsøk på å systematisere den historiske utviklinga fram til et levende bygdesentrum og industristed. Og gjerne følge utviklingstrekk opp til vår samtid, men bare i den grad jeg mottar bidrag fra lokalkjente.Den viktigste og sterkeste kilden til kunnskap om detter er Kristian Paalsruds monumentale bok "Et bygdesentrum blir til" fra 1966 og hans utallige avisartikler forøvrig. Jeg oppfatter den boka som selveste "Bygdabok for Tretten". Mye er hentet derfra. Men de blomstrende artiklene til Kristian får du bare ved å kjøpe boka. Den er fortsatt i salg på trykkeriet, der du også kan bestille den tilsendt.
Forøvrig gjengis data fra offentlig kildemateriale og fra min egen kildesamling med bl.a. samtaler med informanter. Og bidrag fra folk flest på facebook. Materialet bærer preg av å være ufullstendig fordi jeg har mottatt vekslende grad av bistand fra de med tettest lokal tilhørighet.
I første rekke har det vært viktigst for meg; og mulig, å følge utviklinga på de enkelte virksomheter fram til 1940-50-tallet. Jeg gjengir også lister fra folketellingene. De gir et godt inntrykk av bosetting, privatliv og sysselsetting.
****************************
Først en artikkel i Gudbrandsdølen den 24.10.1908:
"Tretten er et Sted i Opkomst med Liv og Rørelse. Der er Folk med Foretagsomhet. Vi har ved tidligere Leiligheter nævnt Solheims Ostefabrik ved Tretten Station og Meieriet ved Stav.
Videre har vi omtalt Solheims Anlæg af Elektricitetsværk som skal kunde drive Ostefabriken og forsyne Privatfolk med Kraft og Lys. Det Fald hvorfra Solheim skal drive et Elektricitetsværk er paa 100 Hestekræfter.
Samtidig anlægger Brugseier Thorud ogsaa Lysværk. Det skal bli paa 16 Hestekræfter og skal ved en Dynamo tilknyttes Sagbruget. Tanken er at drive Sagen om Dagen og produsere Lys om Natten. Det skal forresten la sig gjøre at drive begge Dele samtidig. Dette Lysværk skal bli paa 200 16 Lys Lamper, hvoraf allerede nu 100 Lamper er installeret.
Moksa-Elven, som kommer ned ved Stav, er en virksom Elv. Vi nævner følgende Anlæg i Elven fra Høiden og ned til Stav: Erik Solheims Elektricitetsværk 100 HK, Pettersens Snedkerværksted 30 HK, T. Nordgaards Frørenseri 30, Evensens Farveri (antagelig 20), Thoruds Mølle 50, Thoruds Sag og Høvleri 30. Enda er Elvens største Fald ikke tatt i Brug. Det er et Fald paa 125 Hestekræfter, tilhørende d.Herr Arnkværn og Prestangen.
Paa et Sted ikke større end Tretten tyder det her nævnte paa megen Foretagsomhed og en Virksomhed som er over det almindelige."
****************************
Midt i sorgen etter flommen i 1995 skrev jeg dette:
POST MORTEM
Lenge et sted utenom allfarvegen. Langferdselen og den sterke bosettinga fant sted i øverbygda. Skiftende tider. Folks behov skapte nyvinninger som i sin tur skapte nye behov. Slik gikk utviklinga sin gang. Langsomt lenge, men alltid raskere.
Langferdselen måtte flyttes mot dalbotn. Fra begge sider av dalføret kunne folk nå ha "samferdsel"; knyttet sammen med sundsteder. Med Losnavatnet som ferdselsåre med båt sommerstid og på isen vinterstid fikk Stav etterhvert en sentral beliggenhet. Med den nye Kongevegen fra ca. 1700 var Stavs posisjon i dette samfunnet befestet. Den Trondhjemske Hovedvei fra 1850-årene styrket den ytterligere. Ferdselen økte. Garden Stav ble skysstasjon og gjestgiveri. Og her var knutepunktet for alle reppene i bygda.
Gardens posisjon vokste fram først og fremst som grunneier i nedre del av Moksa med areal for etableringer av industri og handel. Her var arena for Stavsmartn som fra gammelt av varte i flere uker og her ble bygdas første lovlige faste handelshus etablert. Forbruk og vareomsetning økte.
Sjølforsyning og varebytte ble erstattet av omsetning mot betaling. Teknologiske nyvinninger ga muligheter for spesialisert foredling og produksjon. Håndverkere som tidligere hadde sirkulert fra gard til gard, etablerte seg nå med egne bedrifter. Moksa hadde betjent mange av dem med vannkraft allerede. Det er ikke uten grunn at navnet Kveinndalen festet seg på nedre del av Moksadalen.
Allerede i 1875 holdt 61 personer hus i området. Til tross for at jernbanen sto ferdig til Tretten i 1894 og skapte ny tettstedutvikling i Stasjonsbyen fortsatte veksten i Kveinndalen og Stav. Her holdt stadig flere til både i arbeid og ledige stunder. Her møtte bygdafolk fremmede og reisende og det var liv og lyst. Her var handels- og overnattingsbedrifter, bevertningssteder, forsamlingshus og badstu. Her var bakeri, syforretning, skreddere, skomakere, urmaker og smier. Her var det etablert meieri, mølle, lysverk, frørenseri, fargeri, snekkerverksteder, sagbruk og høvleri. Mange av dem var avhengige av fossekraft fra Moksa. Her var privatskole og legekontor. Og ikke å forglemme gardstunet på Stav med Stavsplassen, stallringen og utstillingsplass for hest og fé.
Det var tilbakeslag, men ikke mer enn det som naturlig skjer i slike dynamiske miljø og skiftende tider. Energiske og ukuelige enkeltpersoner satte stadig fart i prosessen igjen. Flere av dem kom utenbygdsfra med ressurser og evner. Stadig utvikling og forbedring uten dramatikk, og på landskapets egne premisser. Riktignok en og annen husbrann i disse brennbare omgivelsene, men var driften liv laga ble det bare å bygge nytt.
Et småbymiljø med solid, avdempet og funksjonell arkitektur, stabbesteiner langs vegene og stakittgjerder mot folks hager. De godt voksne kunne erindre og fortelle. Vi andre kunne lytte til og ane det ut fra gamle fotografier.
Så kom våren 1940. Uhygge, dramatikk og helt meningsløse ødeleggelser. Tettstedet Stav ble lagt i aske under det tyske felttoget. Redsel og sorg ble etterhvert avløst av framtidstro og entusiasme. Samfunnet måtte gjenreises. Mange gikk på med krum rygg i ruinene og startet opp igjen med tidligere virksomhet, eller med noe annet. Ingenting ble som før, men det ble noe nytt. De måtte leve innenfor ei ny ramme inn i ei ny tid. Dette kalles gjerne utvikling, og noen vil kalle det modernisering.
Likevel ble noen få produksjonsbygninger og uthus stående igjen som tidsvitner etter dette ragnarokk. Vi som vokste opp i denne epoken ble også knyttet til; og glade i det nye tettstedet vårt slik det nå utviklet seg. Hele bygda forholder seg til bygdas sentrum. Det er det nærmiljøet som skaper tilhørighet, trygghet og gjerne patriotisme. Den patriotismen som gir styrke uten å ha brodd mot andre. Et viktig element i et rotfestet sinn.
Ny utvikling gav ytterligere behov. Endringer skjedde stadig også i denne andre tettsteds-epoken, men nå på andre premisser. Moksa hadde gjennom tiden revet med seg store mengder løsmasser på sin ville ferd ned lia, og lagt dem pent til side på sin ferd utover flatene mot Lågen. Tettstedet var etablert i det terrenget elva hadde gitt slipp på. Sjølve elva og det terrenget den fortsatt behersket hadde ingen mot til å erobre. De visste at Moksa var den sterkeste om det kom til kamp. Elva hadde vist muskler med ujevne mellomrom og folk som hadde sitt virke der var kjent med dens temperament. Elvefaret og Tjøynnlykkja holdt de seg unna. Der hersket elva.
Utviklinga skapte også nye muligheter, med moderne teknisk maskinkraft og mer mot. Med beregninger, tall og figurer skulle Moksa temmes og trosses. De som var kjent med elva hadde ikke gode nok argumenter, men elva sjøl hadde ett.
På formiddagen fredag den 2. juni 1995 skjedde det. Vi kunne ikke tro hva vi så, og bare sto der i sjokk og hjelpeløshet. Hele bygda var i sorg over det de rammede mistet og måtte gjennomleve. Men også over det vi alle mistet. Vår lokalhistoriske forankring hadde løsnet.
med utgangspunkt der det startet;
Det er fascinerende hvilken innsats som ligger bak utviklinga av et slikt tettsted av pågangsmot og store løft, tilbakeslag og nye løft. Bombene i 1940 og flommen i 1995 er også viktige deler av historien om Tretten sentrum. Men det har også vært naturlig avviklinger som del av strukturendringer i samfunnet.
Omkring 1900 var det to separate tettsteder i bygda. Stav med industri- og håndverkerområdet Kveinndalen hadde utviklet seg ved hjelp av fossekraften i Moksa gjennom de siste ti-år på 1800-tallet, noe som satte mer fart omkring 1900. Der ble det også et livlig handelssentrum. Samtidig vokste det raskt fram et nytt tettsted på vestsida av Lågen da jernbanen åpnet til Tretten i 1894. Jeg kaller det Stasjonsbyen. Et år seinere åpnet brua, men det tok flere ti-år før de to vokste sammen til tettstedet Tretten sentrum.
Den viktigste og sterkeste kilden til kunnskap om detter er Kristian Paalsruds monumentale bok "Et bygdesentrum blir til" fra 1966 og hans utallige avisartikler forøvrig. Jeg oppfatter den boka som selveste "Bygdabok for Tretten". Mye er hentet derfra. Men de blomstrende artiklene til Kristian får du bare ved å kjøpe boka. Den er fortsatt i salg på trykkeriet, der du også kan bestille den tilsendt.
Forøvrig gjengis data fra offentlig kildemateriale og fra min egen kildesamling med bl.a. samtaler med informanter. Og bidrag fra folk flest på facebook. Materialet bærer preg av å være ufullstendig fordi jeg har mottatt vekslende grad av bistand fra de med tettest lokal tilhørighet.
I første rekke har det vært viktigst for meg; og mulig, å følge utviklinga på de enkelte virksomheter fram til 1940-50-tallet. Jeg gjengir også lister fra folketellingene. De gir et godt inntrykk av bosetting, privatliv og sysselsetting.
****************************
Først en artikkel i Gudbrandsdølen den 24.10.1908:
"Tretten er et Sted i Opkomst med Liv og Rørelse. Der er Folk med Foretagsomhet. Vi har ved tidligere Leiligheter nævnt Solheims Ostefabrik ved Tretten Station og Meieriet ved Stav.
Videre har vi omtalt Solheims Anlæg af Elektricitetsværk som skal kunde drive Ostefabriken og forsyne Privatfolk med Kraft og Lys. Det Fald hvorfra Solheim skal drive et Elektricitetsværk er paa 100 Hestekræfter.
Samtidig anlægger Brugseier Thorud ogsaa Lysværk. Det skal bli paa 16 Hestekræfter og skal ved en Dynamo tilknyttes Sagbruget. Tanken er at drive Sagen om Dagen og produsere Lys om Natten. Det skal forresten la sig gjøre at drive begge Dele samtidig. Dette Lysværk skal bli paa 200 16 Lys Lamper, hvoraf allerede nu 100 Lamper er installeret.
Moksa-Elven, som kommer ned ved Stav, er en virksom Elv. Vi nævner følgende Anlæg i Elven fra Høiden og ned til Stav: Erik Solheims Elektricitetsværk 100 HK, Pettersens Snedkerværksted 30 HK, T. Nordgaards Frørenseri 30, Evensens Farveri (antagelig 20), Thoruds Mølle 50, Thoruds Sag og Høvleri 30. Enda er Elvens største Fald ikke tatt i Brug. Det er et Fald paa 125 Hestekræfter, tilhørende d.Herr Arnkværn og Prestangen.
Paa et Sted ikke større end Tretten tyder det her nævnte paa megen Foretagsomhed og en Virksomhed som er over det almindelige."
****************************
Midt i sorgen etter flommen i 1995 skrev jeg dette:
POST MORTEM
Lenge et sted utenom allfarvegen. Langferdselen og den sterke bosettinga fant sted i øverbygda. Skiftende tider. Folks behov skapte nyvinninger som i sin tur skapte nye behov. Slik gikk utviklinga sin gang. Langsomt lenge, men alltid raskere.
Langferdselen måtte flyttes mot dalbotn. Fra begge sider av dalføret kunne folk nå ha "samferdsel"; knyttet sammen med sundsteder. Med Losnavatnet som ferdselsåre med båt sommerstid og på isen vinterstid fikk Stav etterhvert en sentral beliggenhet. Med den nye Kongevegen fra ca. 1700 var Stavs posisjon i dette samfunnet befestet. Den Trondhjemske Hovedvei fra 1850-årene styrket den ytterligere. Ferdselen økte. Garden Stav ble skysstasjon og gjestgiveri. Og her var knutepunktet for alle reppene i bygda.
Gardens posisjon vokste fram først og fremst som grunneier i nedre del av Moksa med areal for etableringer av industri og handel. Her var arena for Stavsmartn som fra gammelt av varte i flere uker og her ble bygdas første lovlige faste handelshus etablert. Forbruk og vareomsetning økte.
Sjølforsyning og varebytte ble erstattet av omsetning mot betaling. Teknologiske nyvinninger ga muligheter for spesialisert foredling og produksjon. Håndverkere som tidligere hadde sirkulert fra gard til gard, etablerte seg nå med egne bedrifter. Moksa hadde betjent mange av dem med vannkraft allerede. Det er ikke uten grunn at navnet Kveinndalen festet seg på nedre del av Moksadalen.
Allerede i 1875 holdt 61 personer hus i området. Til tross for at jernbanen sto ferdig til Tretten i 1894 og skapte ny tettstedutvikling i Stasjonsbyen fortsatte veksten i Kveinndalen og Stav. Her holdt stadig flere til både i arbeid og ledige stunder. Her møtte bygdafolk fremmede og reisende og det var liv og lyst. Her var handels- og overnattingsbedrifter, bevertningssteder, forsamlingshus og badstu. Her var bakeri, syforretning, skreddere, skomakere, urmaker og smier. Her var det etablert meieri, mølle, lysverk, frørenseri, fargeri, snekkerverksteder, sagbruk og høvleri. Mange av dem var avhengige av fossekraft fra Moksa. Her var privatskole og legekontor. Og ikke å forglemme gardstunet på Stav med Stavsplassen, stallringen og utstillingsplass for hest og fé.
Det var tilbakeslag, men ikke mer enn det som naturlig skjer i slike dynamiske miljø og skiftende tider. Energiske og ukuelige enkeltpersoner satte stadig fart i prosessen igjen. Flere av dem kom utenbygdsfra med ressurser og evner. Stadig utvikling og forbedring uten dramatikk, og på landskapets egne premisser. Riktignok en og annen husbrann i disse brennbare omgivelsene, men var driften liv laga ble det bare å bygge nytt.
Et småbymiljø med solid, avdempet og funksjonell arkitektur, stabbesteiner langs vegene og stakittgjerder mot folks hager. De godt voksne kunne erindre og fortelle. Vi andre kunne lytte til og ane det ut fra gamle fotografier.
Så kom våren 1940. Uhygge, dramatikk og helt meningsløse ødeleggelser. Tettstedet Stav ble lagt i aske under det tyske felttoget. Redsel og sorg ble etterhvert avløst av framtidstro og entusiasme. Samfunnet måtte gjenreises. Mange gikk på med krum rygg i ruinene og startet opp igjen med tidligere virksomhet, eller med noe annet. Ingenting ble som før, men det ble noe nytt. De måtte leve innenfor ei ny ramme inn i ei ny tid. Dette kalles gjerne utvikling, og noen vil kalle det modernisering.
Likevel ble noen få produksjonsbygninger og uthus stående igjen som tidsvitner etter dette ragnarokk. Vi som vokste opp i denne epoken ble også knyttet til; og glade i det nye tettstedet vårt slik det nå utviklet seg. Hele bygda forholder seg til bygdas sentrum. Det er det nærmiljøet som skaper tilhørighet, trygghet og gjerne patriotisme. Den patriotismen som gir styrke uten å ha brodd mot andre. Et viktig element i et rotfestet sinn.
Ny utvikling gav ytterligere behov. Endringer skjedde stadig også i denne andre tettsteds-epoken, men nå på andre premisser. Moksa hadde gjennom tiden revet med seg store mengder løsmasser på sin ville ferd ned lia, og lagt dem pent til side på sin ferd utover flatene mot Lågen. Tettstedet var etablert i det terrenget elva hadde gitt slipp på. Sjølve elva og det terrenget den fortsatt behersket hadde ingen mot til å erobre. De visste at Moksa var den sterkeste om det kom til kamp. Elva hadde vist muskler med ujevne mellomrom og folk som hadde sitt virke der var kjent med dens temperament. Elvefaret og Tjøynnlykkja holdt de seg unna. Der hersket elva.
Utviklinga skapte også nye muligheter, med moderne teknisk maskinkraft og mer mot. Med beregninger, tall og figurer skulle Moksa temmes og trosses. De som var kjent med elva hadde ikke gode nok argumenter, men elva sjøl hadde ett.
På formiddagen fredag den 2. juni 1995 skjedde det. Vi kunne ikke tro hva vi så, og bare sto der i sjokk og hjelpeløshet. Hele bygda var i sorg over det de rammede mistet og måtte gjennomleve. Men også over det vi alle mistet. Vår lokalhistoriske forankring hadde løsnet.
NEDTUR nr 1 - 1940
for Johannes Elvestad da han måtte gå under jorda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar