Beitebruken i almenninga

 BEITEBRUKEN i ALMENNINGA

 

1829

Bruken av beitet er like gammel som beitet selv. Hjorteviltet fulgte raskt etter issmeltingen, og da må vi forutsette at det gjelder flere av istidene. Vi evner å forholde oss til den siste. Selv om det tok tid fulgte jegeren og fangstmannen etter viltet, og det eksisterte en fangstkultur i området lenge før husdyrbruket og dermed jordbruket ble etablert.

    Dette kan være greit å legge som forutsetning når vi drøfter den beitebruken vi kjenner til. Mennesket har indirekte hatt nytte av beitebruken gjennom både viltbeiting og husdyrbeiting. Den førstnevnte tradisjonen er atskillig lengre enn den siste, og er fortsatt en verdifull ressurs, om den er relativt mindre nå enn tidligere. Det er beitebruken med husdyr som får mest fokus.

    Beitebruken med husdyr er selvfølgelig like gammel som husdyrbruket, og er dermed et par tusen år. Først veldig beskjedent i antall dyr, men beitesesongen ble tøyd lenger både vår og høst enn det som er vanlig i dag. Dessuten var landskapet kledd med skog og beitet var dermed mindreverdig. Likevel er det grunn til å tro at de tidlig lærte å utnytte fjellbeitet. Ikke fordi det var press på arealer néreframt, men fordi fjellbeitet utover sommeren ble mer attraktivt for dyra enn hjemmebeitet. Dette forstod dyra først og trakk innover, og det ble spørsmål om tid før bonden forstod dyra. Dermed oppstod sæterbruket og hémsætrene. Avstanden til garden var avgjørende for at sætrene ble opparbeidet fremst i fjellet. Hjorteviltet ble tilgodesett med de indre fjellområder. Ei rekke fangstgraver vitner om dette selv om vi finner graver også i de fremre sæterområdene.

    Knyttet til jernutvinning i fjellet ble det nok holdt husdyr til selvforsyning. Det spede sæterbruket slik vi kjenner det fra nyere tid kan føres tilbake til ca år 1600. Dette er så langt som vi har sikre kildeopplysninger, men det er ikke grunn til å tro at det er særlig eldre da ressursene ellers i stor grad hadde stått ubenyttet etter pestepedemiene fra 1300- til 1500-tallet. At fjellet var utnyttet på et vis som kan ligne sætring i tidlig middelalder skal vi likevel ikke utelukke.

    Utnyttelsen av fjellet ble i vår region en vesentlig del av livsgrunnlaget. Jernmalm, skog, vedtilfang, fiske, jakt og fangst stod sentralt. I denne sammenhengen må det fokuseres på beiting, men også på slått eller sanking av tilleggsfôr som ris, mose og lauv. I sum var dette ressurser som førte til at husdyrbruket ble relativt sterkere enn åkerbruket her sammenlignet med andre regioner.

    Beitebruken kan grovt ordnes i følgende kategorier: beitinga mht. hjorteviltet og innmarksbeiting, hémsætring, fjellsætring og fjellhamning mht. husdyrbruket. Utnyttelsen av og presset på ressursene utvikles i forhold til utviklinga i antallet beitedyr i besetningene. Slikt tallmateriale kan summeres ut fra bygdeboka, bind 2.

    Etter andre verdenskrig ser vi ei oppblomstring av organisert beitebruk, med gjeterlag i ulike former. I denne sammenhengen er fédriftene i og for seg også organisert beitebruk.

    Husk da at også grisen har sin plass i dette bildet. Det var flere purkelegoer i fjellet.

 

FÉDRIFTER

    Fjellressursene ble grunnlaget for den kjøttproduksjonen som utviklet seg sterkt, gjennom fédriftene i de indre fjellområder. Féhandlere kjøpte opp ungdyr på gardene og samlet dem i drifter i Eldådalen, Åstlia og Lynghamna. Der ble dyrene feitet opp på godt sommerbeite før de om høsten ble drevet utover flatbygdene og til byene på Østlandet for salg. Fékarene, særlig fra Øyer, ble vidgjetne. Handelen gav bondesønner uten sterkest odelsrett en levevei og det gav bønder kjærkommen inntekt. En annen side ved denne driftetradisjonen er at den stadig lå i konflikt om beitet.

    Tradisjonen med fédrifter i Øyerfjellet er så gammel at det er umulig å tidfeste den. Tor Ile har teorier om at det foregikk på 1600-tallet. Usikkerheten ligger i om den faktisk kan være enda eldre. I lensregnskapet for 1560-61 kan vi lese at fogden vår er tildelt 2 1/2 daler for å gjøre opp med 8 fattige karer som hadde drevet slaktefé og sau til slottet, en 30 mils veg. Avstanden kan indikere at drifta kom fra Øyer. Det forteller derimot ingenting om at féet hadde sommerbeite i fjellet selv om det er sannsynlig, men vi kan la episoden fortelle om at vi har med en utgammel tradisjon å gjøre.

    Det var drifter både med hest, storfé og sau. Féhandlerne måtte fra ca 1840 betale hamneavgift til herredskassa. Av praktiske grunner opptrådte de parvis, og var etablert i Ringbushytta, på Harland, i Skjelbua og Steinhytta. Konfliktene om beitebruken avtegner seg i kildene. Herredstyret oppnevnte i 1872 en "komite for fjellhamngangenes fredning" som bl.a. fikk til behandling mange av disse konfliktene. Oppnevninga begrunnes med at misbruken av beiteressursene hadde fått slik omfang at: - herredets største og beste ervervskilde, fjellet, i en kort fremtid snart synes å ville tilintetgjøres.

    Av andre saker komiteen arbeidet mye med var strid om beitet med nabosogn og bøndenes tilbøyelighet til å ta inn fremmed fé i sætrene. Dette siste viser at det var knapphet på beite i sæterområdene, og ettersom flere fikk behov for å innlegge sæter ble det behov for å etablere nye sætre lengre innover i fjellet.

 

GJETING

    Alt beitefé ble gjett i tidligere tider. Dette hadde sammenheng både med trusselen fra store rovdyr og avgrensningene av egne beiteretter. Denne gjetinga foregikk vesentlig i egen regi, oftest ved at unger fikk jobben. Samtidig med at de store rovdyrene ble nærmest utryddet mot slutten av 1800-tallet forteller kildene om et økende antall klager over uberettiget beitebruk, og det er grunn til å tro at gjetinga av féet ble mindre utbredt.

    Vi vet at det i en viss grad var samarbeid om beitet. Det første sæterbruket ble etablert i tette klynger til felles nytte og trygghet. Det er grunn til å tro at det også ble samarbeidet om tilsyn og gjeting. Det første tiltaket i retning av organisert beitebruk, slik vi kjenner begrepet, må likevel være denne Komiteen til fjellhamnegangenes fredning" fra 1872. Herredstyret hadde allerede da engasjert seg direkte i beitebruken i mange år.

    De engasjerte gjetere og jagere, i første rekke for hest og sau. De første hadde som oppdrag å føre tilsyn for bl.a å holde egne dyr innenfor tilvist område. Jagerne hadde bare som oppdrag å holde "fremmede" dyr vekk fra eget eller herredets hamnstrekninger. Fremmede dyr er betegnelsen på beitedyr som ikke har beiterett i det aktuelle området, enten de er utenbygdsfra eller sogner til andre hamnstrekninger.

    Organisert saugjeting foregikk i en viss utstrekning fram til ca 1960 med opphør enkelte år. Deretter har samarbeidet vært organisert mer som sausankelag.

    Tretten Østsides Gjeterlag eksisterte helt til 1968 da det gikk inn i Øyer-Tretten Gjeterlag. I seinere år har laget hatt felles ledelse for to avdelinger i styret, en for sau og en for fé. Fra begynnelsen av 1990-åra har styret vært konstituert med leder for veiddhamna, etter at dette arbeidet ble overlatt gjeterlaget. 

    Tretten Vestsides Gjeterlag eksisterte parallelt med Østside-laget, og betalte hamneavgift for å slippe dyr i østfjellet. Det ble f.eks i 1957 slept 699 sau fra østsida og 99 fra vestsida. Det ble satt opp ei samlekvé i Tautern i 1951 og bygd uthus på Harland samme år. I 1954 ble det satt opp ei enkel samlekvé i Uksbåsen. Sauen ble sluppet på Harland.

    Dette kan tyde på at det er oppstarten av disse sau-gjeterlagene på Tretten vi her ser omkring 1950. I Øyer hadde sau-gjeterlag eksistert fra 1948; kanskje tidligere. Sautallet i gjetinga synker utover i 1950-åra og det innledes samarbeid mellom begge sogn.

    Øyer-Tretten Gjeterlag ble stiftet 3.mai 1968 etter at begrepet Øyer-Tretten Fédrift hadde versert et par år. Laget bygde i 1970 samle- og skillekveene ved Lortbakken, Bøsætra og Søre Åstdalen.

    Fra 1958 var det gjett fé fra Skjelbua. Første året med 70 dyr. Denne fégjetinga tok seg opp og i 1964 var det med 230 dyr. I 1965 177, og i 1966 119 fé. Det var med noen dyr fra Øyer og til og med fra Gausdal. Féet ble levert både i Uksbåsen og ved Skjelbua om våren og gjeteren skulle levere dyra igjen om høsten på Stavsplassen. Det var ei storhending å se dette følget passere ned gjennom bygda.

    Hamnstrekningen som ble benyttet var Åstlia. Deretter var det noen år med opphør før fégjetinga kom skikkelig i gang igjen fra Skjelbua i 1974 med 59 dyr. Seinere har tiltaket utviklet seg gradvis. Dette ligger tallfestet i gjeterlags-sekretærens materiale.

 

VEIDDHAMNA

    I 1982-83 ble det startet opp igjen med veiddhamn i Åstdalen, mellom Åst-æene. Området, som er 1630 da stort, hadde for 40 år siden blitt stengt av som veiddhamn, hevdes det da. Hamna ble administrert av herredsagronomen inntil det i 199? (NB!) ble overlatt til gjeterlaget. Der er det i styret en særskilt oppnevnt ansvarlig for veiddhamna. Antall dyr her kan leses ut av gjeterlagssekretærens arkiv.

    Bygdas bondelag hadde etablerte veiddhamn allerede i 1922, og drev det i egen regi et par år. Om det deretter opphørte eller om det ble organisert særskilt har det ikke lykkes å finne ut, men i 1928 meldes det om behov for skikket innhegning for bukker og veidder, så det er sannsynlig at dette er forløperen for veiddhamna. Dette har sikkert landbrukskontoret mer om.

    I denne sammenhengen kan det være naturlig å trekke inn hanndyrlova som ved flere anledninger var gjenstand for strid. Bl.a. i slutten av 1920-åra.

 

HESTEFØLGER

    Øyer Hestavlsforening ble stiftet 13.juni 1901. Hopper kunne slippes med hingstene mot avgift til foreninga som igjen betalte hamneavgift til Fredningskomiteen. Foreninga disponerte bua på Harland og holdt ei tid følget der. De kjøpte Kaldholsætra og disponerte da hamnstrekningen ned mot Lyngåa. Tidligere og samtidig gjorde kommunehingstene seg bemerket med sine følger i Øyerfjellet. Ulike hamnstrekninger var i bruk for hest.

    Dette og annet om beiting med hest står også grundig omtalt i bygdeboka, bind 2.

 

 

 

Notiser fra protokollen til

Komiteen for Fjellhamngangenes fredning

Komiteen ble nedsatt av herredstyret i 1872. Den ser ut til å opphøre i 1920, samtidig med at fjelloven og fjellstyret kom på plass.

 

1872-1875 De første åra mangler av ukjent årsak.

1877 Ole Svingen og Arne Sundhaugen var engasjert til å framlegge en fortegnelse over dyretallet på de enkelte sætrene og spesielt over hvor mange av dem som tilhører fremmede. Fortegnelsen viser at det på en stor del av sætrene er et større antall uberettigede dyr.

1880 Kommunehingsten Breifot slippes med følge i Eldådalen

1887 Det engasjeres kontrollør som skal sirkulere i sætrene for å registrere om noen har tatt med uberettiget fé i sætrene. Det innkommer nesten hvert år klager på dette, også gjentatte klager på de samme. Sakene går oftest til forlikskommisjon, og enkelte går videre til rettslig forføyning. Oftest dreier dette seg om sau og geiter.

1888 Hestgjeter ansettes. Han skal holde til i Steinhytta og på Hornsjøen.

1889 Hestgjeter engasjert i Steinhytta.

1889 Fékarene på Skjelbua ber om beskyttelse mot belegg av sau i området. Saukarene bes om å benytte området ved Sleoåsen som nå er lite utnyttet og som egner seg som sauhamn.

1892 Komiteen anmoder de som driver med "kjøpsau" (fédrift med sau) i fjellet om å avslutte virksomheten, eller gå med på en ordning til mindre skade for hamngangen.

1893 Gjeter for kommunehingsten med følge ansettes. Gjeterens sønn som også skal delta skal være stasjonert på Sjøsætra eller i nærheten.

1896 Klage på en sætereier som har leid bort sætra til en som hamner der med 120 geiter. Dette påstås å være i meste laget. Det ble forlik ved at vedkommende skulle begrense seg til hamneretten.

1896 Det bevilges kr 30 fra hamnekassa til gjeting av kjøpsau i søre Åstdalen på betingelse av at beitinga foregår i utvist område. Det er sterk økning i antallet kjøpsau og disse driftene skal registreres. Det skal også kunngjøres at driftene må gjetes. I 1898 blir de nærmest avkrevd "ed" på dette.

1899 Komiteen ønsker å ansette 2 gjetere, men lyktes ikke i å finne kvalifiserte søkere.

1902 Gjeter ansatt. De 3 første ukene skal han selv leie med seg assistent.

1902 En kjøpsau-kar blir tilvist Sleoåsen som hamnstrekning. Han blir pålagt å holde seg unna andre fédrifter og sæterområder.

1903 Komiteen kjøper P.Olsens hytte i Åstdalen til gjeterbu. Den blir i 1904 tekket med ny never.

1903 Det ansettes jager på vestsida av Åståa. Samtidig ansettes en som jager og gjeter i søre Åstdalen. Han skal gjete herredets hester mot ei avgift på kr 2 pr hest, og holde strekningen fri for fremmede fé og hester.

1903 Det presiseres at fremmed fé i sætrene kan tillates inntil beiteretten dersom det ikke forrykker belegget.

1903 Det blir kunngjort at kjøpsau ikke tillates i Øyerfjellet.

1904 Fédrifter er det fortsatt plass til dersom det ikke er til sjenanse for nærliggende sætre. Men det skal nå koste 50 øre pr dyr.

1904 To gjeterstillinger skal besettes. Den ene fortrinnsvis i søre Åstdalen.

1905 Det er problemer med å inndrive hamnavgifta fra fékarene. Komiteen innstiller til herredstyret at driftene forbys av 2 grunner: - Det er mest innkjøpte dyr utenfra, og dermed ikke vesentlig for de bruksberettigede, og - driftene drives nå av "løse" personer. Det ser likevel ut for at det er problemene med innkreving av avgifta som er det verste, for de lar seg smigre seinere. I 1906 aksepterer de en betalingsordning, men med klart forbehold om at de dermed ikke tilegner seg beiterett.

1905 Fjellet fortsatt fredet mot kjøpsau, og det skal ansettes jager eller gjeter for å frede fjellet.

1906 Hestjager ansettes. Han skal også innberette fremmed fé i sætrene.

1906 Forbudet mot kjøpsau ble nok kunngjort for seint, for komiteen går ikke til aksjon mot to karer som har kjøpsau i fjellet. Så seint som i 1912 er det også kjøpsau i fjellet, uten at det framgår om forbudet er opprettholdt.

1906 Olaus Klæva får i oppdrag å undersøke ryktet om at det på Tretten er sluppet 2 ikke godkjente veidder i fjellet.

1910 Det er 3 søkere til gjeterstillingen.

1911 Det er ansatt felles jagere med Ringebu. Året etter er det nedsatt en felles hamnekomite for begge herred. Det er engasjert flere jagere/gjetere. Områdene organiseres slik i 1912: 1. Hundersætra-Grava, 2. Grava-Steinhytta og 3. Steinhytta-Samtjøynnan. Gjeterne i område 2 og 3 anmodes om å føre tilsyn med sæterområdene vestover og jage vekk hester.

1913 Søknad fra en gausdøl om å få slippe 2-3 okser ved Harland innvilges ikke.

1919 Alle beitebrettigede ble gitt anledning til å slippe sauen sin ved Steinhytta mot ei avgift pr. sau. Overflytting av sauen til Harland vil bli vurdert. "Fredningskomiteen" skal engasjere gjeter. Til dette "forsøket med felleshamning med sau" bevilget Landbruksdirektøren kr 200 i tilskudd. Tiltaket ble forsøkt gjentatt i 1920, men min kilde forteller ingenting om dette lyktes. Kanskje kan fjellstyrearkivet avklare dette.

1920 Protokollføringa opphører uten klar henvisning til at arbeidet avsluttes.

Beitebruken i almenninga