Ulv
Det var en del ulv i bygda utover på 1800-tallet, som i 1852 da en voksen ulv ble skutt, skuddpremie 3 spd. ble utbetalt.
10.2.1893
Johan Kaspar Sprækkenhus (født 1885) skrev I avisa Laagen i 23.1.1936 under overskrifta «Mere om ulven»:
Jeg
har med interesse lest ulvehistoriene i «Laagen». Det er så rart med det, som
hører fortiden til, - som engang var, - det har sin egen tiltrekning. Det er
minner fra svundne tider, som dukker frem. – Slik er det også for meg. – Jeg
hører nu ikke med til de eldste av vår nuværende generasjon, men jeg husker da
ikke så få år tilbake. Og jeg tør rose mig av det, at jeg har et godt minne.
Når
Bernet Fliflet mener, at den siste ulven i Fåberg blev sett 1892-93, har jeg
mine tvil, om det er riktig. Det var ikke så få ulver i Gudbrandsdalen fra 1896
og opover til 1900. Og det vilde være rart, om ikke enkelte eksemplarer også
gjestet Fåberg i disse årene. Jeg så ulv flere ganger i dette tidsrum. Høsten
1897 hadde jeg og min bror en dag vært ute på Losnan og prøvet skøitene. Det
var blank og fin nyis.
På
veien hjem satte vi oss for å ta et pust i bakken op mot Sprækkenhus. Mens vi
satt der, kom det først en rev i vill flukt og like etter en diger ulv med
tungen hengende rød og blodtørstig ut av den grådige kjeft. Da mikkel like
efter nådde frem til noen skogtette bergerander, hvor ulven sikkert hadde
vanskeligere for å ta sig frem, berget den nok pelsen den gang.
Samme
år ved juletider, stod der et ulveslag på en liten slette mellem Botterud og
Sprækkenhus. Det var nok av mindre dimensjoner enn ulveslaget som Bull har
skrevet om, i Øvre Rendalen. Men striden var kvass og blodig og fortjener å
minnes. På Botterud hadde de en hund, som het «Bamse» - et prakteksemplar av en
hund. Den var også en enestående flink jakthund. Den 31. oktober 1898 skjøt min
far med flere endog en bjørn for den. (Se det Karen Botterud skrev om dette lenger
nede i denne bloggen)
Hjemme
på Sprækkenhus hadde vi en hund som het «Bismark», opkalt etter den store
jernkansler. Vår «Bismark» var også på sitt område en jernkansler. «Bamse» og
«Bismark» utkjempet i årrekker så mang en dyst om hegemoniet i Baklia. Men hin
natt, jeg i korthet skal berette om, da gjaldt livet for dem begge, da glemtes
de gamle strider, da kjempet de side om side, somgode naboer alltid bør gjøre i
farens stund. – Det var kommet nysnø om kvelden, så slaget med letthet kunde
rekonstrueres om morgenen. – Etter at folk på gårdene var gått til ro, og
vinternattens stillhet ruget over dalen, blev «Bamse» og «Bismark» angrepet av
tre ulver. Det blev en kamp gjennom lange og svarte timer – en kamp for livet,
så blodig, så vill, så hård, som kamp kan være. Men da det lysnet av dag, stod
«Bamse» og «Bismark» som seierherrer på valplassen – riktignok med avbitte ører
og flenget skinn, men med livet i behold. De ble mine barndomshelter disse to.
Jegere som satte efter ulvene, fortalte at de fulgte blodveien helt op mot
fjelltraktene.
Vinteren
1900, da jeg og en fetter fikk for presten, møtte vi på hjemveien like i
grinden hvor veien går inn på gardsplassen i Botterud et uhyre av en ulv, som
kom springende med en voksen gjeit på nakken. Ved det uventede møtet slapp
ulven sitt bytte og satte til skogs. Gjeiten lå tilbake på bakken, men strupen
var bitt av.
Siden
1900 har det neppe vært ulv i Gudbrandsdalen – bortsett fra de eksemplarer, som
i vinter muligens har gjestet Gausdal.
Men
det er vel ikke utenkelig at tamreinen i våre nordlige bygder kan lokke disse
grådige og grusomme herrer fram på arenaen igjen.
P.S.
I 1898, tror jeg det var, blev der skutt en ulv på Nord-Trette. Det var enten
på Jonsgård eller Glomstad. Og det var visstnok denne som var utstillet hos
kjøpmann Borgen på Lillehammer. D.S.
Ludvig Strand (født 1888) fra Losna skrev i 1961:
Dr
Malm var vist veldigt harm over dette, og det var vist mange som var etter
flere gange uten å finne nokon ulv. Fr. Simengård på Hjelmstad fortalte meg
eingong at han gjekk på jakt etter ulv om natta i måneskinnet i den store
skogstrekningen fra Stav og Tutrudkampen nordover Bjerkemoen.
Den
ulven som er nemnt var skote på n.Trette om lag 1898 kjenner eg ikkje til men
eg har hørt at Klemet Glomstad tok ein i den tia. Han la ut gift i ein nyfødt
smågris som han la i ein møkkhaug ute på jordet. Dette er antagelig den same og
det er nok den siste ulv som er felt på Trette.
Odd Bjerke (født 1952):
Mine eldste informanter fra min oppvekst på Nedre Glomstad var født før 1900 og kunne fortelle det samme. Det var Klemet Frantsen som tok ulven med gift i 1893. Ulveskinnet ble strukket ut og spikret på østveggen av føderådsbygningen på Nedre Glomstad. Der hang det til beundring for vegfarende i lang tid, noe flere beretter om. Bygningen ble kalt Klemetstugua både fordi Klemet Fransen bygde den som førå i 1854. Klemet drev mye med jakt og fangst etter at han ganske ung overdro garden til en yngre bror. Og Klemets nevø, Klemet Olsen bodde der etter at onkelen døde i 1894.
Lillehammer Tilskuer skrev en notis om dette den 8.2.1893: "Dræbt Ulv. Paa Glomstad i Tretten blev Nat til Søndag en Ulv dræbt ved Gift. Der havde været to Ulve i Følge, men Aatet var saa lidet, at den ene havde fortæret alt. Den forslugne Kjæft havde kun gaaet nogle faa Skridt, efter at have indtaget Maaltidet, før den var bleven liggende. Det var øskeligt, at mange saadanne Dødsbudskab kunde anmeldesi Løbet af Vinteren. Ifølge Telefonmeddelelse til os er det Klemet Glomstad, som har udlagt Aatet oh gjort den heldige Fangst".
Viser også til det Jan Olav opplyser under her. Jeg har også hørt fortalt om et ulvefall til knyttet til Jonsgard omkring de tider. Kanskje var det den som ble nektet servering på Glomstad.
Jan Olav Johnsgård:
På Søre Johnsgard har vi fortsatt et ulveskinn hengende. Det var sagt at det stamma fra en av de siste ulvene som ble skutt på Nord-Tretten først på 1900-tallet. Det ble sagt at den kom gående nede fra jordene og ble skutt.
Sverre Sparby Løken:
Min oldefar Peder Sparby, fanget siste ulven i saks, ved Sagstua i Sørbygda, 1.juledag 1896. Han var smed og smidde sjøl. Saksa har jeg hjemme.
TILLEGG I NY TID
Odd Steinar Granheim:
Den siste ulven var skutt under lisensjakt 1.12.2020 i Smørkampen. I tillegg var det skutt en på skadefelling ved Høverbutjøynnet 14.6.2018.
Eivind Fossum:
Ulven som vart skutt 1.12.2020 vart felt i Nordbygdsmorka, nærmere bestemt der skogsvegen krysser Skåeåa. (Smørkampen ligger i Sør-Tretten-morka). Fallplass for den som vart skutt 14.6.2018 mener jeg det er mest rett å kalle "ved Sandbakkvadet".
Bjørn
Det var nok også vanlig med en del bjørner i bygda på 1800-tallet, som i 1845 da to bjørner ble avlivet, premie utbetalt med 3 spd 24 skilling.
Karen Botterud: Det siste bjørnefall på Tretten.
Hentet fra Årbok for Lillehammer og omland
turistforening 1949.
En høstmorgen for 50 år siden stelte unggutten Hans
Botterud seg istand og skulle på fuglejakt med hagla si og Gammel-Bamse,
gardshunden, vidspurt for mot og kløkt. Han stod for fugl, losa på hare og rev,
hadde vært i ulveslagsmål og fått ene øret revet av, for endelig å nå toppen da
han ble med på å styrte selve skogens konge år 1898.
Hans hadde avtalt følge med nabogutten Jon Erlandsen
Øygarden. De ruslet innom jevnaldringen Reier Romundgard og fikk han med. Så
dro de innover setermorka med Gammel-Bamse i band. - Bjørkeløvet lyste i gull
og ospa ringla i blodrødt; men ordra drakk ennå rimdogg på grønne blad.
De slepte hunden og venta ikke lenge på los. Guttene
stilte seg på post omkring Kolbotnberget, Hans altså med hagle, og Reier med ei
munnladningsrifle, men lite krutt og kuler. Losen kom mot dem, midt mellom der
Hans og Reier stod. Begge skimtet dyret, - sikta og skjøt. Reier tømte det han
hadde mot dyret, men hadde ikke truffet. Hans traff. Med det samme smellene
rullet med dvergmål i berget, så de et stort hode over småskogen mot seg, og
Hans ropte: "E skaut på eitt rart dyr, gutt. Det va stort og mørt og hadde
ragg!" Alle tre kom borttil, Gammel-Bamse også, og der stod det virkelig
en bjørn og virret med hodet, ør og skadeskutt av hagl som hadde gått rett inn
i ene øret. De fant seinere igjen hagl helt nede i lungen. Hunden var ilter,
sprang helt inntil og rundt bjørnen, men bjørnen ble bare stående og plukke
mosedotter med framlabbene og kastet på hunden.
Guttene holdt et raskt krigsråd. Mer hagl våget de ikke
å by kongen, og andre sterkere saker hadde de ikke. Det eneste de fant brukbart
ble gjort: tre unggutter la på sprang ned gjennom skogen mot bygda så svetten
dampet og drev. De var en snartur innom i Romungard og satte Randi Kvernflaten
igang med kulestøping. Videre bar det til Nils Sprekkenhus som hadde ei lita
kammerladningsrifle, - og mer alder og visdom enn de tre. Nils måtte også støpe
kuler til si rifle før de kom avgårde. Men da de seinere utpå dagen nådde
Kolbotnberget, stod ennå bjørnen og hunden og underholdt hverandre på sin
nådeløse måte, på samme stedet.
Nils fikk da oppleve å felle den siste bjørnen i bygda,
med passende og verdig våpen. Og om kvelden kom de hjem til Sprekkenhus med den
falne. Da hadde de trukket bjørnen på bardrag nedetter lia, men også sendt den
som en kubbe utover et tømmerløype.
Eldre folk i grenda forteller om valfarten til
Sprekkenhus den kvelden, der skogens konge lå på parade i eldhuset ved
peisbålet; lyst på med tyribluss og talglyslykter. Fellen ble solgt til
kjøpmann Thor Bergseng på Lillehammer. Hos Johan Kaspar Sprekkenhus i Løten er
den hvite hodeskallen å finne, like fin den dag i dag. Ellers blir det fortalt
at det ble kokt fattigmann i bjørnefett til jul det året, hjemme hos skytteren.
PS: Kuler ble støpt av bly som de skrapte av noen
blyglassvinduer.
TILLEGG I NY TID
Odd Steinar Granheim:
Den siste bjørnen var skutt av Statens Naturoppsyn på forebyggende skadefelling i Digeråsen 15.5.2014. Da var det masse snø og hard skare så jeg gikk etter på beina. Edgar Enge og jeg var bakkemannskap.
