Andre verdenskrig på Tretten
MOBILISERING
Hærens
overkommando var etablert i Øyer noen aprildager i 1940. General Otto Ruge med sin stab var innkvartert på Klokkergarden og Nermo
Turisthotell i Øyer. Men generalinspektør og sjef for Hærens flyvåpen Bjarne
Øien og hans stab etablerte en flykommando på Glømmen. De var 25 mann med
offiserer, flygere og speidere, korporaler og menige. Tre frivillige fra
distriktet tjenestegjorde som motorsykkelordonanser; gausdølene Kåre Fyksen og
Rolf Myhre, og Thorleif Rud fra Lillehammer.
De hadde en
provisorisk felt-flyplass i Brudalsvika rett på nordsida av Magelineset. Losna-isen
var godt egnet, da det var nært kommandoen, og samtidig etablerte de en
flyplassgruppe som holdt til i Brudal gamlehjem. Gruppen besto av 20 personer
og de innredet kontor og en sovesal med flatsenger i andre etasje. Bensinfat og
annet utstyr ble kamuflert i vika med nedhogde trær. De fikk hvite laken av
bestyrerinne Anna Kjæstad til å kamuflere flyene under oppholdet. De holdt til
her i fem døgn, men da tyske tropper brøt gjennom i Skarsmoen den 23. april
måtte de flytte i hui og hast, kunne Agnethe Enge fortelle. Hun arbeidet der da
og måtte avgi sitt eget rom til soldatene disse dagene.
Trykk på bildene om du vil forstørre dem.
ANGREPET
Norge ble angrepet
den 9. april 1940. Fra Oslo kom invasjonen stadig nordover på Østlandet og
stilling etter stilling måtte oppgis av den norske motstanden. Den 22. april
kom alvoret også hit. Forberedelser var gjort. Det var opprettet krigslasarett
på Misjonshuset med stort Røde Kors-flagg på taket. Denne dagen sveipet tyske
fly lavt over bygda for å rekognosere og for å advare sivilbefolkningen om å
trekke seg unna. Fly sirkulerte over bygda i lav høyde og skjøt
maskingeværsalver. Den norske kommandoen var etablert på Øygarden og mange
engelske soldater hadde allerede kommet oss til unnsetning. Sivilbefolkningen
valgte å trekke oppover i bygda; andre etablerte seg i sætrene. De fleste dro
fra alt de eide. Noen tok det hele med ro, men de fikk seint på kvelden streng
ordre om å dra.
Tirsdag den 23.
april startet som en stille og fredelig dag med sol fra klar himmel. Det var
blitt nesten helt bart nede i bygda, men oppover i bygda og i sætrene lå
fortsatt mye tung snø. Den tyske invasjonen passerte gjennom hovedsognet
relativt uforstyrret, men et par hus ble satt i brann og det oppsto noen
skader. Det var bygd stillinger i Skarsmoen og Kanan. Det var her de skulle
stanses, eller i alle fall heftes. En tømmerlunne var stablet over ei
vegskjæring ved Rinheim, og den skulle skape bryderi for dem, men ingen av dem
jeg snakket med hadde tro på at de ville bli heftet lenge. Min far var blant
dem som deltok i dette arbeidet.
Stillingene i Skarsmoen.
(tegner Andreas Hauge)
De allierte hadde
gått på store tap ved Balberg i Fåberg, og var i dårlig forfatning da de
etablerte seg i Skarsmoen og ved Rindal. De hadde mistet store deler av
utrustningen og var uten støttevæpning. De hadde vært uten mat og søvn i 36
timer. En del av dem var stivfrosne etter elleve timer på lasteplan; de fleste
uten kapper. 500 briter og 700 norske soldater. De tyske troppene hadde i løpet
av dagen vokst til 7.250 mann utstyrt med blant annet 7 stridsvogner,
artilleri, bombekastere og Stuka'er..
Norske og engelske
tropper hadde etablert stillinger langs begge innfartsårer til bygda, og var
klare. På Tretten hørte de knitring fra maskingevær-ild fra Skarsmoen som kom
nærmere og nærmere. Så begynte flyene å komme. Granater og brannbomber haglet
fra flyene. Bakkestyrkene nedkjempet de allierte stillingene, og engelske og
norske soldater måtte trekke seg tilbake. Likevel forsøkte de flere steder å ta
opp kampen. Trolig var det grunnen til at ett av de første husene som ble
rammet var ei lyu i Nordgårdsjordet som ble satt i brann. Snart vrimlet det av
tyske soldater rundt i bygda.
Kjent motiv på Tretten. Samvirkelaget har allerede forsvunnet og ysteriet i full fyr.
Under retretten var det flere offiserer som
forgjeves forsøkte å få dem til å fortsette kampen. Det ble kamp om å komme seg
opp på lastebiler. De klarte å samle 15-20 mann; for det meste offiserer som
tok stilling bak en steinmur i Stavsjordet. Mange av dem falt og noen ble tatt
til fange.
Forhandlinger om alliert overgivelse.
Vi ser Formo til venstre og Samvirkelaget til høyre.
Det er forferdelig å tenke på at disse forhandlingene også kunne ha lyktes.
Det ble innledet
kraftig ildgivning med mitraljøser mot bebyggelsen i Tretten. Også med 10,5
cm's kanoner som ble avfyrt i ett sett. Det var forberedt sprenging av brua
over Lågen men i panikken som oppsto ble tennledningen revet over, noe som
skulle få store konsekvenser for Gausdal. På ettermiddagen økte kanonaden, nå
også med granater fra fly, og i kveldinga var de allierte styrkene i praksis
oppløst i uorganiserte grupper. Mange trakk oppover i terrenget. Noen hadde
fått tak i ski, andre ikke.
Gården Solbjørg
ble hardt rammet. Alle bygningene unntatt et stabbur og et skur ble brent ned,
og hele besetningen brant inne. Den gamle skolebygningen i Klokkergården brant
ned. Det samme gjorde snekkerverkstedet til Kristian Hagen. I Lybekk gikk
fjøset og et uthus opp i røyk, og våningshuset fikk store skader på taket med
ramponert pipe. Hos Tobias Solberg i Bygningen ble fjøset med en rekke husdyr
satt i brann, og hovedbygningen ble gjennomhullet av kuler. Bygningen i
Bjørkholt fikk mange skader av kuler. Fjøset på Mo fikk et stort hull i røstet,
så dette var nok ingen branngranat. Det samme gjaldt trolig i Kjørkjereppen der
huset til Johannes Simengård fikk en fulltreffer av en granat og ble helt
ødelagt. Øverst i bygda fikk også driftsbygningen på Simengård store skader av
granater uten å brenne ned. Det var skader på en rekke andre eiendommer ellers
i bygda. Et annet sted på Sør-Tretten ble ei ku drept av ei kule som kom ned
gjennom fjøstaket. Folk som i ettertid skulle felle trær i området fikk sagene
sine ødelagt av prosjektiler og granartsplinter i trestammene i området. I
mange bygninger ble vinduene sprengt av granatnedslag i nærheten, men det var
tipset i lokalavisa om at de måtte ta ut innervinduene og sette dem i
sikkerhet.
En del engelske
soldater hadde falt i en trefning nedenfor dokterboligen. De ble begravd av
tyskerne nede på Lybekkjordet, men seinere gravd opp igjen og sendt til
Lillehammer og gravlagt der i likhet med andre engelske her i distriktet.
Engelske soldater graves ned på Lybekkjordet.
Musdal og
stasjonsbyen på Tretten unnslapp heller ikke dramaet. Hans Bjørnstad i Tatergata
hadde skomakerverkstedet sitt i kjelleren. Han ble drept foran huset av en splint fra en granat. Hos naboen, vognmann
Ole Stalsberg ble huset satt i brann. I Galtrud i Øvre Musdal ble den 17 år gamle
Hermann skutt av tyskerne 4 dager etter invasjonen. Hans mor var blitt såret av
en granatsplint mens ho var i fjøset i Galtrud. Hans løp oppover mot Optun for
å hente hjelp til mora si, men ble skutt og drept. Hans søster var også såret.
Hjemmet ble brent ned.
Området synes allerede å være i fyr og flamme.
Fra Stavsbrua mot Ingeborgkaféen, Nustadbutikken, pensjonatet og Fossbergbygningen.
I Stav gikk
nærmest hele tettstedet opp i flammer. Tretten Samvirkelags forretningsgård
brant ned til grunnen. Tretten Ysteri ble satt i brann, men her var det
brannsikkert gulv i andre etasje, så maskinparken og driftsapparatet kom raskt
i drift igjen. Andre etasje ble bygd opp igjen, og nå med en tredje etasje. I
Nordre Formo ble begge bolighus lagt i aske, så de måtte alle bo i Søre Formo
til de fikk satt opp nytt hus. Larsbua ble reddet fra flammene. Hagensvillaen
der Staum nå bodde brant ned, og det samme skjedde med Fossbergbygningen. På
øvre sida av riksvegen der ble både Nustads forretningsgård og Tretten
Gjestgiveri med Bjerkes kjøttforretning; det tidligere Dampmeieriet, flammenes
rov. Dessuten en rekke uthus og lagerbygg i bakgården. I fjøset var det noen
som hadde tatt ansvar og åpnet fjøsdøra og sluppet ut dyrene, men de hadde ikke
lukket døra så noen griser gikk tapt fordi de trakk inn igjen. Den gamle
Ingeborg-kaféen brant ned, og det samme skjedde med Føderådsbygningen på Stav
der også to uthus gikk tapt. På tyskernes videre ferd ble Tor Torgersens
nyrestaurerte og nydelige hus på Sandviksberget brent ned, før de fortsatte
herjingene nordover dalen. Omlag 80 bygninger på Tretten lå i aske etter dem.
Det ble rapportert
om at tyskerne slo seg ned i hus for å hvile ut og tilegne seg proviant, noe
som også medførte romstering og regulær plyndring av løsøre og
verdigjenstander. Tyskerne satte kursen videre nordover dalen, utstyrt med 7
stridsvogner, 8 kanoner, 50 biler og 150 motorsykler.
KONFRONTASJON
En større alliert
eskadron med 25 biler forsøkte å komme forbi tyske tropper ved å kjøre om
Tårstadkrysset for å komme foran dem på riksvegen nede ved Ledumsgrinda. Men en
tysk støttegruppe med motorisert infanteri og 4 stridsvogner kom dem i
forkjøpet. De var et tyvetalls lastebiler. Og noe foran dem tre biler med seks
norske offiserer og menige. To av de seks ble drept momentant og en offiser kom
seg vekk ubemerket. De tre gjenværende ble visitert og oppstilt med hendene bak
nakken og med ansiktet mot Losnavatnet. De rakk å kikke seg over skulderen, og
så tre unge tyske soldater i svarte uniformer som skjøt dem med rifler i
hoftehøyde. Alle tre stupte framover og ble liggende. Det var fenrik Per Engh
fra Fåberg som i bil nummer to kom seg i skjul, og fra kort hold kunne overvære
den forferdelige henrettelsen.
Ved Ledumsgrinda (Sagodden).
Den ene, Henry
Holland fra Vang mente seinere at hans nysgjerrighet hadde reddet livet hans.
For kula gikk ikke inn i nakken, men under øret, flenget opp kinnet og kom ut
igjen ved nesevingen. Den andre, Reidar Evensen fra Hamar fikk skuddet gjennom
ryggen og fikk punktert ene lungen. Den tredje, Amund Dahlsrud fra Elverum ble
truffet i brystet og kjempet for livet mens han i dødskrampe krafset i grusen
med fingrene. Han fikk et skudd til og ble liggende urørlig. De to andre var
ved bevissthet og forsto at nå var det riktig å spille døde. Tyskerne lot seg
lure, og bare kastet dem videre ned i steinfyllinga.
Mørket falt på og
de ble både kalde og dårligere mens de lå der; den ene oppå den andre. Henry
kom seg på beina og kunne konstatere at tredjemann var død. Han kom seg opp til
rekken av forlatte lastebiler. Og der dukket ett menneske opp. Det var
sanitetslegen dr. Hummerfelt som var på leting etter sårede. De fikk start på
en av bilene, monterte et Røde Kors-flagg, og fikk hentet Reidar. Og de to
kunne dra til Lillehammer sykehus. Legen hadde mer arbeid å utrette på stedet.
Mange av soldatene
hadde kommet seg i dekning og reddet livet. De samlet sammen våpen og utstyr og
trakk oppover til skogs. Andre i lastebiler. Mange ble samlet på Enge, før de
ble ledet videre. Likevel dukket det i dagevis soldater, enkeltvis eller flere,
som søkte hjelp i området.
Noen dager senere
kom det beskjed om at det lå flere falne ved Ledumsgrinda. 10-12 engelske og
3-4 norske soldater, bl.a. en norsk løytnant ble lastet opp på lastebil og
kjørt til lasarettet i Misjonshuset. Misjonshuset og gravkapellet var innredet
som sykestuer med 40 plasser. De var i virksomhet fra 13. april til 16. mai, og
hadde både norske, engelske og tyske pasienter.
DE KJEMPET – DE FALT
Ingolv Nordjordet f.1917. Hestepasser.
Reiste til Gardermoen 9.april og deltok i ei infanteriavdeling som kjempet ved
Bråstadbrua nord for Gjøvik. Ble såret og døde 20.april 1940 på Lillehammer
sykehus.
Hans Bjørnstad f.1880. Skomaker og
frisør i stasjonsbyen Tretten. Sønn av Kristian J. Bjørnstad og Randi født
Bjørnstad. Gift i 1917 i Lillehammer med Martha Eliasdatter Bergslien. De hadde
tre barn. Han døde den 23.april 1940 da en tysk granatsplint traff ham i
brystet mens han sto ved sitt verksted.
Hermann Galtrud f.1923. Gårdsarbeider.
Sønn av Johannes Galtrud og Karen f. Sagranden f. Nord-Fron. Han ble skutt av
tyskerne den 27.april 1940. Hans mor var blitt såret av en granatsplint mens ho
var i fjøset i Galtrud. Hans løp oppover mot Optun for å hente hjelp til mora
si, men ble skutt og drept. Hans søster var også såret og hjemmet ble brent
ned.
Mikkel Musdalslien f.1911.
Gårdsarbeider på Frøyse, Østre Gausdal. Under kampene i Gausdal ble alle
folkene på gården tatt til fange, og husene satt fyr på. 147 husdyr brant inne. Fangene ble ført til
Segalstad bru der de ble kommandert til å legge seg på bakken under
skuddvekslingen. Mikkel ble hardt såret og ført til Lillehammer sykehus hvor
han døde 29.april 1940.
Asbjørn Ingebretsen f.1921.
Skogsarbeider i Fåberg. Han meldte seg frivillig til tjeneste i krigen og ofret
livet for fedrelandet, som avisa Dale-Gudbrand kunne melde. Han omkom ved Lesja
1.mai 1940 da det toget han var med sporet av som følge av 14 dager med
gjentatte bombeangrep og provisoriske reparasjoner. Han ble gravlagt på Tretten
først den 23. september, og sogneprest Basberg holdt en vakker minnetale.
Martin Sylte f.1907 i Søre Fåvang.
Gårdbruker og soldat. Sønn av Emil Sylte og Anne f.Belsrud. Martin ble gift i
1937 med Minda Lien f.1914 d.1939. De kjøpte Stavslia og ble barnløse. Etter
Martins død tok broren Nils over gården. Martin meldte seg til tjeneste den
9.april 1940 og ble satt i arbeid på Setnesmoen for å gjøre den i stand til
flyplass. Han ble såret i beinet under et bombeangrep og lagt inn på et
lasarett. Under evakueringen av Åndalsnes kom han med på et britisk
hospitalskip som brakte ham til Orknøyene. Han døde der i begynnelsen mai 1940
og ble gravlagt i Kirkwall.
Gustav Adolf Neråsen f.1895 i Biri.
Jernbanearbeider. Gift 1918 med Elisif Opheim fra Fåvang og de bodde i
Nordmågålihågån. Var med i motstandsbevegelsen. Ble arrestert 17.februar 1942
for å ha vært i besittelse av våpen. Satt på Møllergata 19 og senere på Grini
til han ble (henrettet) skutt på Trandum 1.mars 1943.
Hans Jordhøy f.1914 i Fåberg. Sekretær
i Riksrevisjonen Oslo. Foreldre Kristian Jordhøy fra Lesja og Laura
(Fredriksdatter) Enge fra Tretten. Tjenestegjorde under kampene som korporal
ved intendanturen i IR5. Var med i Milorg fra våren 1941. Ble utkommandert til
å gå borgervakt på jernbanelinjen, og omkom 3.februar 1944 under vakthold på
brua over Enebakkvegen i Oslo. Gravlagt på Tretten.
(Innskriften er hogd av snekker Johan Petersen)
ANDRE RELATERTE DØDSFALL:
Skogsarbeider Einar Nybakken, Øyer nådde ikke tidsnok
fram til sin avdeling under krigen og meldte seg frivillig til Gudbrandsdal
Øvelsesavdeling. Han omkom ved jernbaneulykken på Lesja 1. mai 1940. (se Asbjørn
Ingebretsen over)
Byggmester Aleksander Rønning f.1867 evakuerte sammen med
familien til slektninger før kampene begynte. Han var 73 år gammel i 1940. Da
de kom hjem etterpå kom de til et hus som var brutt opp og ødelagt av tyske
soldater, og alt av verdi var stjålet. Han tålte ikke påkjenningen, fikk
sammenbrudd og døde 26. april 1940.
Vaktmester Astrid Bergheim, Øyer. Ho var
vaktmester ved kommunelokalet på Tingberg, og lokalene der ble før
krigsutbruddet disponert av den norske hæren der hun tjenestegjorde som lotte.
Tyskernes innmarsj påførte henne sjokk og hun døde den 13. mai 1940, bare 41 år
gammel.
Gardbruker Sverre Løken, Øyer. Han døde 28. mai av
sjokk under flyangrep, bare 45 år gammel.
- OG I TILLEGG:
Tidligere
gardbruker Bødvar Sprekkenhus f.1884. En av flere som ikke direkte
kjempet, men som definitivt falt som følge av krigen. Han var en ivrig jeger og oppholdt seg mye i fjellet. Men han var også NS-medlem. En gang ble han oppfordret; trolig av lensmann
Huuse til å bli med som kjentmann for en tysk patrulje som skulle til fjells. Han ble av Hjemmefronten etter hvert oppfattet som en
sikkerhetsrisiko og angiver. Bødvar ble derfor likvidert i
Bådstø den 23. februar 1945.
ONKEL MORTEN VAR AV DE HELDIGE
Her trekker jeg
fram min onkel Morten Bjerke som representant for de mange som kjempet, men som
ikke falt. Han var gardbruker på Nord-Børkje og 25 år da krigen brøt ut.
Innrullert i artilleriregiment nr. 2 og stasjonert på Gardermoen. Der hadde de
en manøver som var avsluttet bare 14 dager før 9. april 1940.
Han var oppsatt
med et to-spann hester og ammunisjonsvogn. I høyden lå det fortsatt veldig mye
snø og hestene var spreke, men det tok hardt på for dem. I Hakadal kom det til
første trefning og styrken måtte gjøre retrett. De fôr vestsida av Mjøsa
nordover. Ved Bråstadbrua nord for Gjøvik kom de igjen i kamp. Det var da
Ingolv Nordjordet falt, noe som gjorde voldsomt inntrykk, fortalte Morten. Herfra
var det planen å trekke seg tilbake om Gausdal til Tretten, og å slå seg sammen
med styrken som kom på østsida av Mjøsa.
Ved Austli kom det
imidlertid melding om at tyskerne allerede var på Tretten. Planen ble endret
til at de måtte trekke seg tilbake og komme seg over til Gudbrandsdalen via
Espedalen til Vinstra. På Kråbølmoen i Vestre Gausdal måtte de imidlertid
overgi seg.
De sto i snøen og
venta hele dagen. Klokka elleve om kvelden ble de kommandert sørover. Depresjon
og fortvilelse bredte seg. Enkelte maktet ikke lenger å ta seg av hestene sine.
Morten bandt to av dem bak vogna si, som nå var tømt for ammunisjon. Lenger
nede i Gausdal slo den ene hesten seg vrang og Morten måtte bak for å roe den
ned. Da skvatt en tysk offiser fram og sikta på ham med en revolver. Han var
nok redd for at fangen skulle prøve å komme seg unna. Men Morten tok seg sammen
og gjorde det han måtte gjøre, og fortalte meg at han syntes dette var en veldig
skremmende opplevelse.
De ble holdt på Jørstadmoen
en dag. Et lass med brød ble tippa på bakken så de skulle ha noe å spise på. Brødet
var så hardt at de måtte få noe å bløyte det med for å kunne tygge det. De
måtte jo ha mat. Resten av fangenskapet satt de i Malerisamlinga ved
Lillehammer kirke. De fikk vel egentlig real behandling, syntes Morten, som i
ettertid betraktet det hele som Davids kamp mot Goliat.
Den 11. mai ble
Morten satt fri.
SLIK MINE NÆRMESTE
OPPLEVDE DET
Folk var klar over
at krigen åt seg nordover Østlandet. Fra Nord-Tretten var enkelte utkommandert
til å bygge forskansninger i Skarsmoen. Min far var med på dette. Det måtte
være uvirkelig det som skjedde. På butikken om dagen var det en som heller ikke
forsto alvoret. Han sa: "Jammen, døm skyt da vel itte på folk."
I Strande gikk
vegen den tida på øvre sida av husene. Emil var i Skarsmoen om dagen. Karen og
ungene var hjemme, den minste bare to-tre måneder gammel.
En kolonne med
norske lastebiler og mange soldater kom sørfra. Ungene var på dørhella for å
sjå. Krigen var kommet til Stav. Det kunne de høre. Et fly kom plutselig mot
dem. Kolonna stansa, soldatene kasta seg til skogs eller søkte dekning ved
husene. Et engelsk kjøretøy kom i stor fart opp forbi kolonna og stoppa. Det
var fem soldater, tre kasta seg i dekning bak bilen og to retta skyts mot
flyet. Disse to ble drept av kuleregnet, og funnet igjen i pakkhuset på
Bjørgevollen.
Karen fikk med seg
ungene ned i kjelleren. En norsk offiser krøp etter. Han var svært skremt. Etter
at det ble roligere satte kolonna seg i bevegelse igjen. De svingte opp
stikkvegen og gikk i dekning på Flatemosletta. Folk trekte oppover i bygda,
mange hadde allerede dratt; de fleste helt opp til sætrene. Nå tok de i Strande
også bakkene fatt. De gikk til Nere Glomstad.
Tre norske soldater,
en sersjant og to menige ble stilt opp mot den store steinen på utsida av
vegen. Den ene av dem forsto noe tysk, og at de skulle skytes. Det ble de. Tre
kropper ble lempa utom vegen og ned i steinurda. To av dem overlevde utrolig
nok. Den ene sa etterpå at han våkna av at han var våt og kald. Det skyldtes
blod fra han som lå over. Det ble stilt og de kom seg opp på vegen. Oppå
Sagjordet holdt en dokter på og stelte sårede. De ville ha ham til å kjøre seg
til sjukehuset på Lillehammer, men han sa: "Ta bilen min - her er det
andre som trenger meg mer nå." Han ene var i stand til å kjøre, den andre
la seg baki. Han var dårligere. Men de greide seg forholdsvis bra disse karene,
og oppsøkte stedet igjen mange år seinere.
De forlatte bilene
ble stående noen dager, og folk stjal som ravner. Til og med en av bilene ble
tatt, men måtte leveres tilbake seinere. Det var for det meste rekvirerte
privatbiler. En som tok med seg noen talglys, fortalte at han kunne forsynt seg
skikkelig. Han var imidlertid opplært til ikke å stjele - men han angra nok
litt. Det som på denne måten ikke "kom lokalbefolkningen til gode",
ble jo tyskernes rov.
Min far var også
med i Skarsmoen. Han hadde vært med å stegle opp noe de kunne velte nedover
tyskerne når de kom - uten at de hadde særlig tro på at det hefta dem lenge. Og
nå kom jo tyskerne likevel. I en mura kjeller med steinheller i taket på Nere
Glomstad sto folk som sild i tønne. De følte seg tryggere mot bomber der. Blant
de som sto der var Sedvard Mortenstuen med familien. Han hadde et skrin i hånda
med verdisakene sine i. Nå kom Strandefolket, og alle dro til sæters. Lisabeth
Glomstad måtte endelig ha med småkakene sine. De tok seg ikke tid til å mjølke.
Mange fôr sætervegen
denne eftan. Der var det oppkjørt, men på sætra var det ubrøytt og mye snø. De
vassa i djupsnø oppover kvea - de store bar de små.
Ingeborg Bjerke
gikk skogleies og alene oppover. Mens det sto på som verst var ho innom ei lyu
på Vedum. Berthe Reiersen, som stelte for Johannes Rønningen hadde gått til Strande
for å hjelpe dattera med ungene - og ble med dem oppover.
Ole Bjerke måtte
nedom å hente Johannes som var blind. De gikk opp Glømmedalen, og under de
hardeste flyangrepene lå de under ei grind der. De våget ikke å gå lenger enn
til Nere Glomstad, og slo seg til i Klemetstugua for natta. I grålysingen
mjølka de kua som hadde stått over et stell, før de også dro til Veslsætra.
På Nere Glomstad-sætra
sov de nok ikke mye om natta. Ingeborg var bekymra for Ole, og budeia, Sigrid
Løken gråt. Ho tenkte på kyrne. Om kvelden hadde far og Emil kommet etter med
hver sin hest og slede med mat - og to engelske soldater som hadde velta seg
bortpå sledene nedi sætervegen. Den ene svært utmatta. Etter hvert ble det 21
som holdt hus i det gamle vesle selet; - det satt og lå folk overalt.
Dette er ei
historie. Tilsvarende kan fortelles mange andre steder.
Det samla seg
mange engelske soldater på Veslsætra etter hvert. Tor Torgersen holdt til i
Engejordshytta. Hans nyrestaurerte bolig på Sandviksberget var satt i brann av
tyskerne. Han hadde vært i Amerika noen år, og fungerte som tolk. De ble
organisert av Thor Mageli, som sendte dem i veg en og en. Mange hadde låge
skinnsko og korte strømper - snøen var djup og våt. De gikk over til
Raullstulen. Noen dro videre til Østerdalen. Noen gikk mot Venabygda og ble
tatt der. Noen kom visst ikke så langt heller. Thor hadde sendt med dem et par
2-kilos rauoster som nistemat. De var for tunge, og falt nok ikke i smak. De
ble gjenfunnet seinere.
Det blir påstått
at de hørte skrika mellom skuddsalvene helt opp til Veslsætra fra Sagodden.
Folket i Strande
bodde flere dager i Klemetstugua på Nere Glomstad, før de fant det trygt å
flytte ned igjen.
Ti-tolv engelske
og tre-fire norske falt ved Sagodden. Min far og Emil Åssveen rusla et par
dager seinere nordover vegen fra Strande. De fant den tredje soldaten nedmed
steinen og fikk varsla. Karsten Nordgård og dokter Hekneby henta og kjørte ham
til misjonshuset på Tretten, som var tatt i bruk som feltlasarett.
Så var det virkelighet
likevel. Deretter var det bare å forsøke å tilpasse seg okkupasjonen som best
man kunne.
SOLIDARITET
For andre var det
ikke så enkelt. Mange ble hardt rammet. Noen hadde falt i kamphandlinger eller
som følge av de dramatiske hendingene. Mange hadde mistet sine hjem,
produksjonsmidler og løsøre. Andre var påført tap av andre slag. De psykiske
påkjenningene var store. Utrygghet og frykt skulle prege den første tida. Men
midt i all elendigheten måtte folk raskest mulig tilbake til hverdagen. Livet
måtte gå sin gang også under okkupasjon.
Da krigsmaskinen
hadde passert vendte mange hjem til utbrente ruiner. Å miste et hjem er
dramatisk. Det innebar i dette tilfellet å miste alt de eide. Vi kjenner bildene
særlig fra Tretten sentrum etter utbombinga. Der fant de ikke mye å hjelpe seg
med. Å få midler gjennom krigsskadeerstatning ville ta tid. Vinteren hadde ennå
ikke sluppet taket helt, og det måtte handles raskt.
Klokkergarden i venstre bilde. I høyre bildet fra venstre Lybekk,
Bygningen og Holmen, med Klokkergarde og Solbjør i etasjen over.
Den tyske
okkupasjonsmakta godtok at Høyesterett opprettet et norsk Administrasjonsråd.
For å få arbeidsrom måtte Rådet ta avstand fra regjeringens krigslinje og
opptre helt upolitisk. Okkupantene håpet at Rådet kunne bli akseptert av Kongen
som en slags regjering. På norsk side så de i Rådet et alternativ til
Quislingregimet. Et organ som kunne oppnå tillit i folket og ta seg av rent
administrative oppgaver i de okkuperte områdene.
Administrasjonsrådet
måtte sikre norske interesser og få produksjonen i gang igjen. Det ble viktig i
første fase å opprette en mest mulig "normal" tilværelse for folk
flest. Rådet opprettet 25.april 1940 Fellesutvalget for humanitært
hjelpearbeid, under navnet Nasjonalhjelpen. I juni 1940 satte Nasjonalhjelpen i
verk en landsomfattende innsamling til de skadelidte distrikter. Aksjonen
innbrakte vel 29 millioner kroner.
Nasjonalhjelpens
lokalforening på Tretten var en av de mange. Den ble konstituert i Bjørkholt
30. september 1940 med Olaf Glomstad som formann. De øvrige i nemnda var
telegrafist Tørisen, Magnhild Fonstad og Ingv. Hylen. Seinere kom Kristian
Bjørnstad og Anna Enge inn som medlemmer av nemnda.
Innsamlingsarbeidet
ble straks organisert. Samtidig ble det gjennom oppslag gjort kjent at ofrene
for krigshandlingene kunne søke om hjelp gjennom den lokale foreninga. I løpet
av to uker mottok foreninga 19 søknader fra skadelidte på Tretten. To kom til
seinere. Med familiemedlemmer omfattet dette mange personer.
Søknad om bidrag
fra hjelpearbeidet til lokallaget måtte godkjennes i Fellesnemnda for
Gudbrandsdal. En av søknadene ble der avvist med den begrunnelsen at
vedkommende hadde fast stilling og ikke var nødstilt nok. Lokalforeninga
støttet opp under søkeren og anket avslaget med henvisning til at han var
kvalifisert med det omsorgsansvaret han hadde.
Allerede 6.oktober
hadde nemnda samlet formenn i 21 interesserte lag i bygda for å organisere
innsamlingsarbeidet. De åpnet møtet ved å synge "Gud signe vårt dyre
fedreland". Lagene var Tretten sanitetsforening, Nord-Tretten
sanitetsforening, Vik sanitetsforening, Tretten yngre sanitetsforening, Tretten
sykepleieforening, "Mauren", Tretten frilyndte ungdomslag, Tretten
bondeungdomslag, Tretten Husmorlag, Tretten bondekvinnelag, Tretten
musikkforening, Tretten private musikkforening, Tretten mannskor, Tretten
småbrukerlag, Tretten Bondelag, Tretten Vanførelag, Tretten D.N.T.U., Tretten
I.O.G.T., Tretten Idrettslag, Tretten Vel og Tretten mållag.
I Nordre Formo mistet de to bolighus og et par uthus, men det ene av de to på bildet fra 1917
var nylig erstattet med et nytt. Larsbua i bildekanten under sto uskadet.
Sognepresten ble
bedt om å gi en oppfordring gjennom avisene om å støtte innsamlingen. De
vurderte aksjonsformer, men innsamlingslister ble i første omgang foretrukket
framfor tilstelninger. 19 bidragslister ble fordelt i hele sognet. Det var
mottatt 100 en-kronersmerker til salg i lagene. Ved siden av pengebeløp
omfattet innsamlingen også landbruksprodukter, klær, sengeklær og mat (unntatt
ferskt kjøtt), poteter og grønnsaker skulle leveres Kristian Bjørnstad. Aksjonen
var planlagt avsluttet 16. november, men det var nok for å sette trykk på
aksjonistene.
Nemnda hadde til
hensikt å yte direkte hjelp. Tilbud fra Fellesnemnda om foredragsholder og
innkjøp av Alf Rolfsen-plakater ble avvist. Kostnadene måtte i tilfelle dekkes av
innsamlede midler, og her skulle alt uavkortet komme de nødstilte til gode.
Tilbud om innkjøp av torskerogn ble også avvist.
Midt i dette
kollektive skippertaket i ei hardt rammet bygd hadde de også øye for andre
nødstilte. Skolebarn på Tretten deltok i en innsamlingsaksjon til Mannerheims
Minnefond for finske barn i tilsvarende situasjon. Kildene gir inntrykk av at
her skulle bygda klare brasene. Nemnda fikk tilbud fra Nasjonalhjelpens
hovedkontor om fadderskap for krigsherjede familiers barn. Vår lokale
hjelpenemnd vedtok enstemmig ikke å melde noen barn herfra.
Nemnda hadde søkt
menighetsrådet om å få ha ofring i kirken. Søknaden ble innvilget og ga som
resultat kr 258,42. De arbeidet på flere fronter for å oppnå best mulig
resultat. Innsamlinga med bidragslistene ga som resultat kr 1.505,25 og klær,
mat m.m. Dette er neppe det endelige resultatet. Jeg har ikke tilgang til
fullstendig regnskap. Derfor er ytelsene å oppfatte som minstetall. Det kom
relativt større bidrag med hjelp utenbygds fra.
Et lån på kr 8.000
til en skadelidt næringsdrivende ble først innvilget mot sikkerhet i
krigsskadeerstatning, men da det ble kjent at sikkerhet allerede var gitt til
annen långiver måtte saken utstå. En annen næringsdrivende ble innvilget kr
2.000 i rentefritt lån.
Fotografen står i tomta til Tretten Gjestgiveri og Bjerkes Kjøttforretning med overblikk og tomta til Nustads forretningsgård og Ingeborgkaféen mot Stav.
Et bilde i motsatt retning.
Og på utsiden av riksvegen sees branntomtene til
Fossbergbygningen nærmest og Hagensbygningen.
Restene av det gamle dampeieriet.
Oversikta som
følger viser ytelsene til de skadelidte på Tretten, men også at de som ble
rammet mistet det meste. Det forutsettes at de fikk utstyr og hjelp også fra
andre, så dette er ikke på noen måte en fullstendig oversikt. Den sier likevel
noe om omfanget bare på Tretten, stort sett i sentrumsområdet. Det den ikke
forteller er de problemene som oppstod i forbindelse med tap av
produksjonsmidler og bortfall av inntekter for ei tid framover. Dette måtte for
enkelte ramme hardt.
Noen pakker med klær,
kjøkkentøy og symaskiner ble raskt tilsendt fra Nasjonalhjelpen i Lillehammer
til utdeling blant skadelidte. Ellers mottok de ytelser i form av både lån og
gaver. Fra Norsk Folkehjelp, Najonalhjelpen lokalt eller fra Fellesnemnda for
Gudbrandsdal; og ikke minst fra Sanitetsforeninga lokalt.
I perioden oktober
1940 til april 1941 ble det totalt innvilget lån på kr 17.750. Fra
Nasjonalhjelpen kr 10.000 og fra Fellesnemnda for Gudbrandsdal kr 6.250. Totalt
ble det gitt kr 4.800 i kontantstøtte i perioden november 1940 til januar 1941.
Fra Fellesnemnda for Gudbrandsdal kr 2.900 og fra Norsk Folkehjelp kr 550.
Varer og andre
gaver til utdeling i november og desember 1940 var følgende: 5 flasker saft, 3
bokser hermetikk, 1 glass syltetøy, 1 bord, hyller, 1 portier, 1 bordteppe, 11
senger m/utstyr, 24 madrasser (alle fra saniteten), 33 ulltepper (de fleste fra
saniteten), 1 dobbelt ullteppe, 1 sengeteppe, 2 duntepper, 1 ull stikkateppe, 2
dynetrekk, 5 puter, 4 putevar, 2 laken, 2 handklær, 1 håndveske, 1 toilettsett,
1 kokeplate, 1 mjølkebøtte, 3 kaffeservise (et delvis), 1 servise, 3
kasseroller, 1 gryte, kjøkkentøy, 3 vaser, 2 mugger, 18 tallerkener, 1
tresukkerfat, 2 glassfat, 1 serviett, 2 symaskiner, 1 stoppekakk, 1 pakke
julelys, 2 ransler, 2 par støvler, 1 frakk, 1 brun vinterkåpe, 1 guttefrakk,
småjentekåper, 2 gensere, 1 jumper, 1 skibukse, 1 skjerf, 4 par votter, 1
bukse, 2 knikkerser, sommerkåper, 1 overalls, 1 guttedress, skjørt, 2
sportsskjørt, 2 kjoler, 1 underkjole, 3 underliv, undertøy, 1 trøye, 4 liv,
småbarnstøy, m.m.
Slik så det ut inntil den 23. april 1940.
Med Terbovens
revolusjon 25.september 1940 ble samarbeidet vanskeliggjort. Nå var Nasjonal
Samling (NS) legitimert. Den nasjonale samarbeidslinjen ble uaktuell. Fra
sentralt hold gikk det ut melding om at all innsamling av klær og innbo skulle
avsluttes i februar-mars 1941. I en forordning fra Reichkommisæren framgår det
likevel at varer som Nasjonalhjelpen får fra Sverige "ikke må kjøpes eller
på annen måte sikres for den tyske vernemakt".
Den 17.februer
1941 kom det melding om inngrep i hjelpekomiteens virksomhet. Lokalt fikk dette
som følge at ei pakke med 5 par votter ble lagt til side til utdeling ved en
seinere anledning. Med denne protokollinnførselen slutter siste møte i den
lokale nemnda den 4.mars 1941.
Det endte med at
Nasjonalhjelpen opphørte og Fellesutvalget ble avsatt i september 1941.
Hjelpearbeidet fikk et tilbakeslag. Det fortsatte likevel i begrenset omfang og
på saklig basis, og formidlet humanitær hjelp fra utlandet. Dermed stopper det
organiserte hjelpearbeidet opp under okkupasjonen, men det er ingen grunn til å
tro at omsorgsarbeidet opphørte på mer privat basis.
FANGELEIREN PÅ STAVSPLASSEN
Denne forferdelige delen av historien er omtalt av andre, så jeg viser til en link her.
https://www.stavsplassen.no/application/files/8815/5790/8990/Russiske_Krigsfanger_LR.pdf
MOTSTANDSKAMPEN
Denne forferdelige delen av historien er omtalt av andre, så jeg viser til en link her.
https://www.stavsplassen.no/application/files/8815/5790/8990/Russiske_Krigsfanger_LR.pdf
MOTSTANDSKAMPEN
Den tyske
invasjonsstyrken forårsaket store ødeleggelser på Tretten. Sentrum var bomba,
og nå velta tung røyk opp fra Sandviksberget. De hadde god oversikt over
situasjonen - de åtte karene som satt oppi Kartberget. De satt der lenge under
Langberget. Det ble ikke veksla mange ord. De var seks engelske og en norsk
soldat. De hadde gitt opp sine stillinger og kom til Enge i kveldinga. Fredrik
skulle være med som kjentmann. Han hadde aldri gått Kjeikjemurvegen før han
heller, men det gikk greit å finne fram. De måtte brøyte i djupsnøen. Fredrik
gikk først, men han var i sin beste alder og i god form. Han hadde gått
Birkebeineren flere ganger.
Fredrik Enge fredsvåren.
Meininga var å
komme forbi tyskerne og ned til riksvegen igjen ved søre Fåvang. Det greide de
ikke, men Fredrik hørte seinere at de antagelig var kommet forbi lenger nord.
Da Fredrik kom
hjem om morgenen var han sliten, og syntes det var "otylé" det han
fekk sjå - soldater overalt. Utover dagen dukka den ene engelskmannen etter den
andre opp på Enge. De kom til gards fra alle kanter, "hungry,
hungry", sa de. Noen med opp-pakning; andre uten. Det ble funnet utstyr
etter dem i skogen etterpå, bl.a. gevær.
En norsk tropp på
åtte eller ni stykker holdt hus i smiua. Anna og Ragna fikk mye å stå i med
utover dagen; med å bake brød og få i dem nok mat. Noen offiserer fikk
ekstraforpleining på føråa.
Om kvelden dro de
i veg - de var blitt 49 i tallet. Fredrik førte dem samme vegen over Raulldalen
og Kartberget, men i søre Fåvang var situasjonen så usikker at de svingte av
til fjells - over Raullstulen og gjennom Svangglupen. Her snudde Fredrik, og
gikk over Veslsætra hjemover. Han husker at han gikk og sov over
Langklopp-myra. Helt utslitt kom han hjem, og da var det stilt. Fra Enge var
det medsendt en fleskebog som ble funnet igjen på Raullstulen. Kanskje ble det
for mye å bære på. Fredrik fikk seinere høre at dette følget kom i
kamphandlinger i Venabygda og at noen av dem ble gravlagt der.
Noen dager etterpå
var det fortsatt allierte soldater i området. Bl.a. på Vedumssætra lå det en
liten tropp. Noen fra Lillehammer samla visst opp slike og fikk de over til
Østerdalen og Sverige.
Slik forteller
Fredrik Enge om sine første oppgaver under krigen. Det skulle bli flere. Bare
en gang tidligere hadde han vært på skytebane og skutt. Og på spørsmål om hva
som gjorde at han etterhvert ble så sterkt engasjert i motstandskampen, har han
ingen enkel forklaring på det.
"Vi va ivrige
på å bidra for å bli kvitt døm att". Noen ville ikke ta barten før
tyskerne var ute av landet. – "Jau, det va nåen prektige barter å sjå ei
stund, men det dro visst ut for lengjé".
Etter krigshandlingene
lå det igjen ikke så lite geværer og ammunisjon, særlig av engelsk opprinnelse,
dette lå som oftest spredt ute i terrenget. En god del av dette ble plukket opp
og gjemt av bygdas folk. Allerede da regnet mange med at anledningen ville
komme da våpnene ville bli brukt i kamp for landets frigjøring, og gjerne tok
risikoen ved å lagre dem. Ved krigens slutt viste det seg også at det ved siden
av noen stenguns var geværer til praktisk talt alle i hjemmestyrken.
I mars 1941 reiste
Halvor Kampen rundt i distriktet, særlig for å skape en idrettsfront, og ikke
lenge etterpå blev det gått i gang med å bygge opp de første lag av Milorg som
det het den gang, under ledelse av Johannes Elvestad. Broren Olaf deltok også
mye.
Først på sommeren
1942 fikk vi besøk av den første Englandsfareren, nemlig Leif Jensen som han
kalte sig. Han reiste i dalen for å organisere lag og tropper under milorg, og
hvert lag fikk seg tildelt en oppgave i tilfelle væpnet aksjon. Det var i den
anledning et møte i Moksa kraftstasjon med representanter fra Tretten, Fåvang
og Øyer. Denne sommeren 1942 ble den første flyktningen ledet over fjellet, og
ved juletider måtte Halvor Kampen evakuere samme veg.
I november samme
år kom de neste to englandsfarerne eller VK-karene Leif Haugen og Oskar Nymoen.
Disse var sammen med en del våpen og utstyr blitt sluppet ned fra fly i
Øyerfjellet. Leif og Oskar reiste en tid rundt i det omliggende distrikt og
drev instruksjon i bruk av moderne våpen og sprengstoffer. Ved nyttårstid dro
de over fjellet til Østerdalen.
Ei kasse med
instruksjonsmateriell gikk nå på omgang mellom lagene i bygda, og en av dem som
hadde vært med på de tidligere kurs underviste de enkelte jegerne i bruk av
våpen og sprengstoff. På denne tida var det antagelig vervet 35-40 mann, et
antall som økte jevnt og sikkert.
Under et møte i
idrettslaget på Tretten i 1942 ble det oppfordret til verving av folk til
tjeneste under tysk kommando. Fredrik og en til hadde opponert mot dette, og
ble lagt merke til av Johannes Elvestad. Seinere ble han og Ivar Jordhøy bedt
om å organisere et lag på Nord-Tretten.
Gunleiksrud var
her på denne tida. Mange var litt skeptisk til denne fremmedkaren. Fredrik tok
seg av korrespondansen på Tretten. Det ble lagt opp strategi og utarbeidet
planer. Bl.a. hvor folk skulle plasseres ut ved behov.
I mars 1943 var en
del jegere innover til Goppollen for å hente våpen og ammunisjon fra en
flylast. Dette var guttenes første bekjentskap med de nye engelske stenguns.
Senere på våren
kom våpeninstruktøren Leif sammen med radiooperatøren Snekker'n til bygda. Det var Finn Bjørn Johnsen som hadde
dekknavnet Snekker'n. Leif hadde vært
i England og returnerte via Sverige. Han oppholdt seg utover sommeren i Monslykkjebua
ved Øveråsta. Om høsten flyttet han til garden Skyberg hvor han arbeidet og
oppholdt sig til utpå vinteren. I juli 1943 kom det bud til Johannes Elvestad om
å gå i dekning. Leif Jensen var stadig i sving med opplæring i våpenbruk.
Sommeren 1944 kom
det beskjed om at det skulle opprettes separate sjefer for pioner-, sambands-,
sanitets- og forsyningstjenesten. En del matvarer ble kjøpt inn og samlet i et
lite kriselager. Og det ble anskaffet to sendere.
I september kom en
ny radiooperatør, Bruun, sammen med to elever. De oppholdt sig først i Glømmebua.
Senere kom de til Jordhøyhytta på Veslsætra. Så var de en måneds tid i Øygardssælet
på Roåker og flytta ei tid før jul til Øyer.
Alt så tidlig som
først på året 1942 var det kommet i stand en flyktningrute over til Sverige, og
midtsommers dro den første flyktningen over. Senere ble en masse mennesker
befordret over, og alle hadde visstnok kommet fram uten særlig uhell. Som regel
hadde de Tretten som utgangspunkt med Øveråsta som mellomstasjon.
Fredrik Enge hadde
dekknavnet Syver Berg. Han overtok som avsnittssjef etter Johannes Elvestad, og
med det, - ansvaret for avsnittssenderen og for arbeidet i HS-området 2331
Tretten. Med disse senderne skulle det opprettes kontakt mellom avsnittene. De
hadde store problemer med å nå både Lillehammer og Norddalen, men oppe i revgarden,
en søndag fikk de forbindelsen. Da ble Stener Rosenberg glad, husker Fredrik.
Med denne senderen
stod de også i kontakt med distriktssenderen som igjen stod i forbindelse med
London. Av og til kom det meldinger derfra som bar preg av at de ikke helt
forsto hvordan det var å operere i et okkupert land. Senderne ble flyttet hver
måned. Meldinger ble også sendt med jernbanefolk og buss-sjåfører. De var
nesten alltid å stole på.
Fredrik har full
forståelse for at folk kunne sprekke under press og til og med tortur. Han husker
en som sprakk, men det var nærmest en uskreven lov at for å lette situasjonen
noe kunne man skylde på folk man visste var på frifot. Fredrik vet at han på
denne måten fikk skylda for mye rart, og hadde neppe fått pen behandling om han
ble tatt.
En gang tyskerne
kom til Enge fôr de hardt fram mot både broren og søstra; Einar og Ragna for å
få dem til å røpe Fredrik's tilhold. Det var ei brutal påkjenning, men de fikk
tilsynelatende ingen varige mén. - "E æ gammal og garden æ gammal så det
har itte så mye å bety", hadde responsen fra Einar vært på trusselen om å
brenne ned garden.
Etterhvert ble det
utryggere i sætrene, og da var skogsbuene gode å ha. Glømmebua var mye brukt.
Ideen om at det skulle bygges kåker mener Fredrik kom fra Snekker'n. Mange forhold tilsa at sentrale personer i
motstandsbevegelsen for enhver pris måtte unngå å bli tatt. Dette hendte av og
til.
En kopi av Tikkerud med byggmester Paul Granskogen i døråpningen.
Den ble oppsatt i 1995 til 50-årsjubiléet.
En kveld før jul i
1944 kjørte de fram materialer til en kåk i den uframkommelige Raulldalen.
Kristian Granskogen og Ivar Jordhøy satte den opp etter jul. Veltkåken ga plass
for bare et par karer, og det måtte settes opp en til. Den ble satt opp lenger
nord innunder en bergpall, og kunne huse 10-12 personer om nødvendig. De syntes
de fikk så god plass. Lekter og firkanter ble saga på Engesaga, og mens de
holdt på med det kom en bil med tyskere til gards. De var på saga og undersøkte
også, og fant materiallista til kåken, men fatta ikke mistanke. Mer spennende
ble det da 15-åringen Paul Granskogen kom fra butikken med pappruller, spiker
og andre varer til kåken, men det gikk bra. Materialene ble transportert til
Raulldalen, og Storkåken Valhall sto ferdig i slutten av februar. De første
losjerende etablerte seg der natta til 14. april, og i løpet av dagen ble flere
samlet. De fleipet med at det jo var «fløttardagen».
Det ble foretatt
rassia på Tretten med en rekke arrestasjoner disse dagene. Fredrik hadde
revgard et par steinkast fra husa på garden. Her hadde han et lite krypinn med
en sengebrisk. Han var godt forberedt. De kom til gards bare en time etter at
han hadde gått i dekning. Han hadde pakka sekken sin og satt den i gangen, men hadde
glemt å ta den med. Denne tok tyskerne med seg. Men de våget ikke å gå oppover
mot revgarden, enda de fikk forklart hvor den lå. Der lå Fredrik og sov som en
stein etter flere slitsomme turer. Han hadde vært to turer i Glømmebua til noen
som skulle til Sverige, og en tur på Sagodden etter folk som skulle samme
vegen.
Han var oppsatt
med maskinpistol, pistol og 4 håndgranater der utløsermekanismen mangla. Han
var alltid bevæpnet. En time etter at tyskerne forlot Enge; klokka var 5 om
morgenen, kom broren med en ny sekk til Fredrik. Nå ble det samling i
Raulldalen. Emblemsvåg var blant de som holdt til her en periode. Han kom hit
etter en svært dramatisk opplevelse i Gropmarka der en tysk patrulje hadde
jakta på ham. Fredrik Enge fortalte at Emblemsvåg var svært urolig den første
tida.
I Veslkåken ble
morsesenderen plassert. Her holdt telegrafistene til med avsnittssenderen. Derav navnet Tikkerud. Telegrafisten Snekker'n holdt til her. De siste dagene
før frigjøringen ble det opprettet direkte kontakt mellom Tikkerud og London,
hevder Fredrik Enge som holdt til her den tida. Wilhelm Molberg Nilssen var
distriktssjef for Gudbrandsdalen i D23 i Milorg. Han var også gymlærer på
Lillehammer Gymnas, og det var slik jeg kjente ham. Vi kom i prat en gang om at
jeg var nærmeste nabo til Fredrik Enge og at jeg kunne arrangere et møte mellom
dem, om han ville. Det lot seg gjøre, og jeg fikk være flue på veggen. Dette ble
et meget interessant møte mellom to sterke karakterer, men på ulikt vis. Og
samtalen gikk livlig med utveksling av kjent og ukjent informasjon dem i
mellom. På ett punkt ble det tendens til uoverenskomst, og det gjaldt om det
var direkte kontakt med London fra Tikkerud. Wilhelm benektet dette, og her var
tydelig distriktssjefen overordnet avsnittsjefen. Fredrik kom ikke helt over
dette, for i etterkant tok han kontakt med meg for å fortelle at Wilhelm jo
aldri hadde satt sin fot i Raulldalen. Wilhelm sendte meg senere et brev der
han dokumenterte sitt syn på saken om direkte kontakt, noe jeg aldri fortalte
Fredrik.
Fredrik i midten sammen med søsknene Ragna og Einar i Storkåken Valhall.
Veslkåken var
solid bygd og sto i mange år etter krigen. Valhall derimot tålte ikke den andre
vinteren. Kåkene ble bygd i lett reisverk og huntonittplater, men de hadde
tregolv. Det var sengebrisker i to høgder og de fikk gjort seg krakker. Begge
kåkene var forsynt med ovner, og røykrørene ble ført ut gjennom veggen. Som
brannplate mot veggene var det hogd opp og rettet ut sodatønner. Døra i Storkåken
vendte sørover og i Veslkåken nordover. Magne Brenna kom med mat til dem hver
dag. De var svært nøye med at det skulle være reint der, og doen var nede i
bakken nedenfor.
Fredrik mener ellers
at det verste var folks nysgjerrighet og at enkelte snakket for høyt om ting.
En gang oppsto et rykte om at det skulle være kommet 600 tyskere til bygda. De
ble enige om å sette seg til motverge hvis de ble oppdaga. De hadde mye våpen
og ammunisjon. Etter dette ble det satt ut vakt på Korsberget ei ukes tid, men
det roet seg snart. Ellers hadde de ikke vakthold. En annen gang slo en tysk
tropp leir ved Kapelrud i baksida. Dette var det eneste stedet man hadde
direkte sikt opp mot kåkene fra, og de var noe urolige ei tid. Men det viste
seg å være helt tilfeldig at de slo seg ned der. Det var en del snø, men godt
vær utover våren. Det bekymra oss noe de få gangene det kom nysnø - eller
sporsnø.
Tretten hadde helt
til 1945 vært spart for rassia av Gestapo. Riktignok hadde bygda besøk av
statspolitiet ved et par-tre tilfeller i 1942 og 1943. Blant annet for å
beslaglegge ulovlige radioapparater, men det brakte ikke noe resultat. Derimot den
13.april 1945 ble det plutselig foretatt arrestasjon av ca. 15 personer i
Tretten sentrum og utover i bygda. En del hadde kommet seg unna i tide og
unngikk å bli pågrepet.
Noen flylast ble
ikke tatt ned på Tretten. Både i 1943 og 1944 var last bestilt, men kom ikke,
og en bestilt last i april 1945 rakk ikke å komme fram før kapitulasjonen.
DANSEGLEDE OG ANDRE SYNDER
En rekke ungdommer
hadde den 6. april 1942 samlet seg i kaféen i Eriksrud for å more seg og danse.
De ble angitt av en NS-mann og innkalt til forhør hos lensmannen i Bjørkholt klokka
12:45 den 11. september, "anmeldt for å ha deltatt i ulovlig dans". I
et notat fra en av deltagerne står det at "dette er et godt bevis på
hvordan Tyskere og N.S. medlemmer la an på å kneble det Norske folk". De
som måtte møte var Gustav Formo, Tormod Pålsrud, Asbjørn Øvergård, Arne
Blomberg, Oddmund Øvergård, Leiv Formo, Iver Nygård, Kjell Elvestad, Magne
Hovdsveen, Tormod Formo, Ole Holmen, Sverre Langsveen, Johan Haug, Iver
Elvestad, Nils Blomberg, Reidar Formo, Kåre Hansen og Alv Formo. I notatet
bemerkes at Gustav var totalt avhengig av stav for å bevege seg, og at Magne
Hovdsveen hadde hatt spanskesyken og hadde bevegelsesproblemer. Og ikke minst
at 19 mannfolk ble innstevnet, og ingen av de tilstedeværende jentene.
Lensmann Ingvar
Huuse gjorde det han måtte gjøre med landet under okkupasjon, men han så
selvfølgelig ingen grunn til å følge opp med noe mer.
I en helt annen
sak ble en kar på Tretten bøtelagt for å ha overtrådt bestemmelsen om at
innsmelting eller annen omdannelse av norsk skillemynt er forbudt. Han hadde
høsten 1940 omdannet en norsk 1-øring til ei nål som han brukte som luemerke.
Motstandskampen oppsto i ulike former gjennom krigen. Forelegget kom fra
politikammeret på Lillehammer og han måtte betale kr 10 til statskassen eller
subsidiært fengsel i seks dager.
Tre ganger var det
stjålet penger fra kassa på ysteriet på Tretten sommeren 1940 og nå på høsten
var det stjålet epler. Avisa minner om at det er store straffer for slikt, og
blir de tatt risikerer de å bli sittende inne hele vinteren.
Bødvar Sprekkehus
var ansett av motstandsbevegelsen som angiver, og den 23. februar 1945 ble han
likvidert. Det skjedde i Bådstø men involverte ingen av gardens folk, bare så
det er nevnt. Naziavisa Laagen omtalte det som "den mest dyriske og rå
ugjerning i Gudbrandsdalen noensinne". Gestapo styrket innsatsen i bygda
og mange forhør og arrestasjoner fulgte. Av de som fikk gjennomgå var Arne
Pålsrud og hans familie. Det utviklet seg til å bli en omfattende razzia.
Lensmann Huuse
samarbeidet med Milorg i den grad han kunne. Han hadde fått Gestapos
gissel-liste og fikk varslet. Dette førte nok til at mange rakk å gå i dekning.
Den 13. april arresterte Gestapo mange, blant andre Erling Solheim, Thorleif og
Bjarne Elvestad og Reidar Blomberg. Den 20. april var August Stöckmann tilbake
i bygda, og mange ble stygt mishandlet, blant andre Guri Elvestad og Ragna og
Einar Enge. I alle kåkene rundt i bygda fyltes det opp med folk nå; Fredrik
Enge, Ivar Jordhøy, Kristian Granskogen, Iver, Kjell og Olaf Elvestad, Erling
Hagen og Jon Ødegard for å nevne noen.
I forbifarten kan
jeg også nevne at Losnaos Hotell i begynnelsen av desember 1943 ble rekvirert
til epidemisykehus for difteripasienter. Det var en periode nokså stort belegg
men i slutten av januar året etter roet situasjonen seg og de få pasientene som
var igjen ble flyttet til Lillehammer.
Det var en rekke
forordninger fra okkupantenes side. Mot slutten av krigen mottok far et
forelegg på kr 100, subsidiært noen dager fengsel for å ha solgt melk til en
nabo som ikke hadde ku. Han ønsket å trasse seg til fengselsstraff, men der
satte mor ned foten. Hundringen ble betalt den 19. januar 1945.
KAPITULASJON
Om ettermiddagen
den 7.mai ble det kunngjort at Tyskland hadde kapitulert. Hjemmestyrkene
begynte straks å samle våpnene og forberedte sig på å tre fram. Kl 3.30 om
morgenen kom beskjeden fra distriktskommandoen, og presis kl 6 var det første
vaktlag på plass. Ett nytt kapitel hadde begynt, både i landets og hjemmestyrkenes
historie. 50-60 mann sto i løpet av dagen under våpen.
Da kom
distriktsstaben med ordre om at hjemmestyrkene skulle tre fram. Fredrik
organiserte laget fra Nord-Tretten, og det var det første på plass. De
patruljerte og holdt vakt. Det var valgt en politistyrke på 5 stykker. Noen
arrestasjoner ble foretatt. Ved en arrestasjon i Musdal begynte tyskerne å yppe
seg, men det roet seg ned igjen. - "Hadde røm skoté da, hadde'røm hårdedé
fått de", sier Fredrik mange år etterpå.
Ellers var det så
mye tiur denne våren, minnes Fredrik. På en av turene sine etter kapitulasjonen
så han tiur så langt ned som nedenfor Tårstadkrysset.
Han nærer ikke hat,
Fredrik; han bærer ikke nag. Det er en kar i god balanse vi har med å gjøre,
som mange år etterpå fortsatt ikke vil ut med riktig alt. - "Det fører
ikke noe godt med seg..."
Til Raulldalen
gikk ferden da det strammet seg til, og fra Raulldalen kom han da han skulle
rydde opp etter dem.
FRIHET
Etter frigjøringen
i 1945 ble det nasjonale hjelpearbeidet reorganisert og fortsatte i enda større
omfang. Forskjellige aksjoner innbrakte nå 103,7 millioner kroner. Av dette ble
32 millioner utbetalt; dels til ren nødhjelp og hjelp til selvhjelp, dels som
frihetsgaver. 71 millioner kroner ble overført til Nasjonalhjelpens fond for
krigens ofre, opprettet 1947. Organisasjonen ble så avviklet.
Som vi ser
forvaltet Nasjonalhjelpen store midler, men skadene var enorme i enkelte
områder. Tretten var ett av de hardt rammede, men skadene her var nå kommet noe
på avstand. Krigsskadene lokalt er referert i "I gamle fotefar" 1990,
side 58f. Etter at frihetsrusen hadde lagt seg ble hjelpearbeidet reorganisert
også på Tretten.
Ny nemnd for
Nasjonalhjelpen på Tretten ble konstituert i et møte på Samvirkelagskafeen den
15.februar 1946. Formann ble Fredrik Enge. De øvrige i styret var Ingeborg
Wasrud, Egil Olsen, Ingv. Hylen, Anna Hagen og Ole T. Moe. Innsamling ved
lister ble organisert skolekretsvis med 13 lister. Innsamling ble også
organisert i kirken under kretsskirennet i bygda 16.mars. Utlodning av
"bedre" gevinster ble utstilt i en forretning; loddsalg foregikk på
kafeer og forretninger i bygda. Denne innsamlinga gikk under navnet
"Mars-aksjonen". I aksjonsperioden ble andre foreninger oppfordret
til å avstå fra å arrangere konkurrerende tilstelninger. Aksjonen ble avsluttet
med fest den 13.april. I det siste protokollerte møtet den 25. mars 1946 settes
festprogrammet opp:
1. Finnmarksfilmen
2. Foredrag av Inge Krokann
3. Musikk v/ Hovde og Stavslibakken
4. Musikk v/ Bussorkesteret
5. Sang av Tretten mannskor
6. Pause med loddsalg og boksalg
7. Trekning av festutlodninga
8. Trekning av mars-aksjonensutlodninga
FINNMARKSHJELPEN
Det er grunn til å
gripe fatt i første post på festprogrammet; Finnmarksfilmen. Gjenreising i
Finnmark ble et stort løft for den gjenfødte nasjonen. Skadene var store. En
stortingsmelding (35/1945-46) forsøker å anslå omfanget: 12.000 beboelseshus
for 60.000 mennesker, herav 6.000 gardsbruk og mindre industribedrifter. Alle
transportmidler. All buskap. 20 kirker og 15 prestegarder. 150 skoler. 180 fyr.
118 elektrisitetsverk. Ca 350 motorfartøyer med fiskeredskap. Tusenvis med
robåter og 200 fiskebruk. 21 medisinale anstalter med 578 senger (Bare en
sykestue med 14 senger stod igjen). 22.000 telegrafstolper. 350 bruer sprengt
og mye annet ødelagt; bl.a. veidekke, stikkrenner og maskinpark. Og i tillegg
det omfattende minesystemet som var utlagt.
I all elendigheten
her i bygda, var det likevel rom for å hjelpe andre. Med det nevnte
skadeomfanget forundres vi ikke over at Finnmarkshjelpen ble omfattet med så
stor interesse også her. Det ser vi bl.a. av de to prologene som ledsager denne
artikkelen. De ble skrevet av lokale rimsmeder og framført under Øyer
sanitetsforenings finnmarkskveld den 28. oktober 1945.
Landet i nord er lagt øde,
herjet er det og brent.
Sikkert vi alle føler,
sorg over det som er hent.
Mye vondt har de døiet,
jaget bort fra sine hjem.
Mistet alt hvad de eiet,
stod der tomhendt igjen.
Der sitter en finnmarkskone,
hun har den minste på fang.
Hun sitter og suller for barnet,
en gammel barnesang.
Hun sat der i fremtidstanker
i barnets øine hun så.
Det er som barnet forteller
de atter ett hjem skal få.
Derfor i dag vi vil hjelpe,
vore brødre og søstre i nord.
Så de, atter igjen kan sitte,
og spise ved eget bord.
17. mai 1945.
ANDRE HJELPETILTAK
Tretten
arbeiderlag og Tretten sanitetsforening arrangerte fest for de russiske
krigsfangene den 15. juni 1945. Tannlege Harvold hadde oversatt, og framførte
et par takketaler som uttrykte i varme ordelag en takk for alt som var gjort
for russerne av det norske folk.
Den svenske norgeshjelpen,
Oslo sanitetsforening og andre organiserte bortsetting av Oslobarn på bygdene i
tre til fem uker. Det var stor matmangel i Oslo. De ble mottatt med åpne armer
også på Tretten. Mange var i svært dårlig forfatning da de kom. Noen barn var
her enda under frigjøringa. På Sør-Tretten var det i alt 8 slike barn som
skulle få komme til krefter igjen, på Nord-Tretten var det 14 barn, og i andre
kretser var det også mange. Det "krevet megen tid og oppofrelse", som
det står skrevet.
Velkomen!, i kveld vi samles til dyst
for å hjelpe i sult og i nød.
En stund vi dog tar, som er stille og tyst
for å minnest dem som er død.
Så mange det er som nå ligger gjemt
Det har vel kostet tårer og bøn
alikevel kanskje å snart blive gjemt
er alt hvad de får her i løn.
Mangen grav er nok gravet i Nord-Norges jord
for en broder, søn eller mand
Et ropende vitne - uten et ord
om dere som falt for vårt land.
Vi ser deg, du frende, fra Finnmark der nord
med sår i ditt sinn der du står
og ser for ditt indre ditt hjem hvor du bodd
en erindring så vemodig og sår.
Men nå er det herjet - det øde er lagt -
av fremmede herrefolk gjort
Krigens ondskap og gru har nok skapt
en tyfon, og blåst det bort.
Vi ser deg nok og da jaget du blev
måtte vandre fra alt som var kjært
Det blev ikke spurt, er du stor eller gjæv
hvad du er eller før hadde vært.
Sydover var løsnet, ingen pardon
var budet som dere blev brakt.
En rett som var satt uten lover og dom -
Nå er kalken tatt - og fullbragt.
Måtte vi som er spart for redsel og gru
lært og hjelpe og lindre i nød.
Da var ei forgjeves den eller du
som gikk ifra liv og til død.
Å hjelpe hverandre i stort og i smått
er løsnet - et tidens krav.
En menneskelig plikt vi sikkert har fått
i land - på sjø eller hav.
Nå skal det rustes i deger og døgn
for freden og dens goder bevare.
Gud gi at det ikke var gråhåret løgn
vi det da ei vilde forsvare.
En krig kan nok skape helter og mot
en glorie om dem er nå lagt.
Men betre det var vi dette unlot
end å ta livet der Gud har det skapt.
Du mor, der du sitter, med gutten på fang
eller ved sengen, du ned har ham lagt.
Syng heller for ham hvad englene sang
og lar ham, om freden stå vakt.
Rettsoppgjøret
Julius Sylthaugen var født 1907 i Søre Fåvang og kjøpte i 1933 garden Midtmageli av Marta og Håkon Midtmageli. Julius var samfunnsengasjert og satt i en rekke offentlige og landbruksfaglige posisjoner både før og under andre verdenskrig. Under krigen også i kommunestyret. I 1937 giftet han seg med Odveig Kristine Lindberg fra Fåberg og de fikk barna Helga og Kristian (1938).
I 1940 meldte Julius seg inn i Nasjonal Samling. Dette medlemskapet førte ham inn i situasjoner han ikke klarte å kontrollere. Nedenfor kan du lese om hans skjebne i rettsoppgjøret etter frigjøringa i 1945.
25.1.1946
20.1.1947
28.3.1947Julius sonet straffen i fangeanstalten som var opprettet på Nermo i Øyer. Der ble han syk med sprukken blindtarm og ble sendt til sykehuset. Men de ville ikke operere da det hadde spredt seg. Han døde etter bare et par dager. Odveig ble sittende igjen i stor sorg, og med ei stor gjeld da hun måtte betale bota på hele 6.000 kroner.
12.4.1947Barna var små da faren
døde, og Odveig måtte forpakte bort garden en periode.
25. mars 1947
26. mai 1950Julius var barn nummer to i en barneflokk på seks. Nummer 5 i rekken var Agnethe født 1916, som i 1950 giftet seg med Fredrik Enge født 1905. Fredrik var avsnittssjef i Hjemmefronten under andre verdenskrig. Og de to var de beste og nærmeste naboer vi hadde på Nistun Glomstad. Flere generasjoner hadde stor glede av dem, og det ble bare få ganger snakket om krigen. Som da jeg arrangerte et møte mellom Fredrik og Wilhelm Molberg Nielsen; min gymlærer på gymnaset og distriktssjef i Hjemmefronten. Det ble litt av et møte. Agnethe serverte kaffe og vi to bare lyttet. Hun var jo under krigen satt i en veldig vanskelig situasjon. Alle snakket om at det var ei rar tid, men noen også at det var ei vond tid. Dette ekteskapet vitner om at ting kan gå seg til. Kristian var ofte på besøk hos tanta og onkelen sin på «Teiga».
Rettsoppgjøret ellers
4.7.1945
27.4.1946 
4.7.1945
6.7.1945
Epilog
Tretten måtte
betale en urimelig høy pris for å være kamparena under den tyske invasjonen. I
ettertid kan det fortone seg som et håpløst oppdrag. Men de samtidige må jo
vurdere sine tiltak i samtid.
Alle var på
føttene både ved frigjøringa og den 17. mai denne våren, og feiringa ville
ingen ende ta. Men ikke alle var i stand til å ta stemningen helt innover seg.
Mange hadde mistet mye, eller noen. Andre; som min mor alltid la vekt på, syntes
det var så vondt å se de unge tyske soldatene som måtte betrakte det hele på
avstand.
Mange framstiller
okkupasjonstida som ei glanstid for menneskelig nærhet og omsorg. Folk hadde
tettere omgang; de hadde behov for det, og samtidig rom for det. Det er likevel
grunn til å nevne at ting snudde etter hvert etter frigjøringa. Som en lokal
størrelse uttrykte det noen få år etter frigjøringa:
- Nå æ'n attkomé 'n Gammel-Erik.
