BEITEBRUKEN i statsalmenninga
Bruken av beitet er like gammel som beitet
selv. Hjorteviltet fulgte raskt etter issmeltingen, og da må vi forutsette at
det gjelder flere av istidene. Vi evner å forholde oss til den siste. Selv om
det tok tid fulgte jegeren og fangstmannen etter viltet, og det eksisterte en
fangstkultur i området lenge før husdyrbruket og dermed jordbruket ble
etablert.
Dette kan være greit å legge som
forutsetning når vi drøfter den beitebruken vi kjenner til. Mennesket har
indirekte hatt nytte av beitebruken gjennom både viltbeiting og husdyrbeiting.
Den førstnevnte tradisjonen er atskillig lengre enn den siste, og er fortsatt
en verdifull ressurs, om den er relativt mindre nå enn tidligere. Det er
beitebruken med husdyr som får mest fokus.
Beitebruken med husdyr er selvfølgelig like
gammel som husdyrbruket, og er dermed et par tusen år. Først veldig beskjedent
i antall dyr, men beitesesongen ble tøyd lenger både vår og høst enn det som er
vanlig i dag. Dessuten var landskapet kledd med skog og beitet var dermed
mindreverdig. Likevel er det grunn til å tro at de tidlig lærte å utnytte
fjellbeitet. Ikke fordi det var press på arealer nereframt, men fordi
fjellbeitet utover sommeren ble mer attraktivt for dyra enn hjemmebeitet. Dette
forstod dyra først og trakk innover, og det ble spørsmål om tid før bonden
forstod dyra. Dermed oppstod sæterbruket og hémsætrene. Avstanden til garden
var avgjørende for at sætrene ble opparbeidet fremst i fjellet. Hjorteviltet
ble tilgodesett med de indre fjellområder. Ei rekke fangstgraver vitner om
dette selv om vi finner graver også i de fremre sæterområdene.
Knyttet til jernutvinning i fjellet ble det
nok holdt husdyr til selvforsyning. Det spede sæterbruket slik vi kjenner det
fra nyere tid kan føres tilbake til ca år 1600. Dette er så langt som vi har
sikre kildeopplysninger, men det er ikke grunn til å tro at det er særlig eldre
da ressursene ellers i stor grad hadde stått ubenyttet etter pest-epedemiene
fra 1300- til 1500-tallet. At fjellet var utnyttet på et vis som kan ligne sætring
i tidlig middelalder skal vi likevel ikke utelukke.
Utnyttelsen av fjellet ble i vår region en
vesentlig del av livsgrunnlaget. Jernmalm, skog, vedtilfang, fiske, jakt og
fangst stod sentralt. I denne sammenhengen må det fokuseres på beiting, men
også på slått eller sanking av tilleggsfor som ris, mose og lauv. I sum var
dette ressurser som førte til at husdyrbruket ble relativt sterkere enn
åkerbruket her tilsa sammenlignet med andre regioner.
Beitebruken kan grovt ordnes i følgende
kategorier: beitinga mht. hjorteviltet og innmarksbeiting, hémsætring, fjellsætring
og fjellhamning mht. husdyrbruket. Utnyttelsen av, og presset på ressursene
utvikles i forhold til utviklinga i antallet beitedyr i besetningene. Slikt
tallmateriale kan summeres ut fra bygdeboka, bind 2.
Etter andre verdenskrig ser vi ei
oppblomstring av organisert beitebruk, med gjæterlag i ulike former. I denne
sammenhengen er fédriftene i og for seg også organisert beitebruk.
Husk da at også grisen har sin plass i dette
bildet. Det var flere purkelegoer i fjellet.
FÉDRIFTER
Fjellressursene ble grunnlaget for den
kjøttproduksjonen som utviklet seg sterkt, gjennom fédriftene i de indre
fjellområder. Féhandlere kjøpte opp ungdyr på gardene og samlet dem i drifter i
Eldådalen, Åstlia og Lynghamna. Der ble dyrene feitet opp på godt sommerbeite
før de om høsten ble drevet utover flatbygdene og til byene på Østlandet for
salg. Fékarene, særlig fra Øyer og Tretten, ble vidgjetne. Handelen gav
bondesønner uten sterkest odelsrett en levevei og det gav bønder kjærkommen
inntekt. En annen side ved denne driftetradisjonen er at den stadig lå i
konflikt om beitet.
Tradisjonen med fédrifter i Østfjellet er så
gammel at det er umulig å tidfeste den. Tor Ile har teorier om at det foregikk
på 1600-tallet. Usikkerheten ligger i om den faktisk kan være enda eldre. I
lensregnskapet for 1560-61 kan vi lese at fogden vår er tildelt 2 1/2 daler for
å gjøre opp med 8 fattige karer som hadde drevet slaktefé og sau til slottet,
en 30 mils veg. Avstanden kan indikere at drifta kom fra Øyer. Det forteller
derimot ingenting om at féet hadde sommerbeite i fjellet selv om det er
sannsynlig, men vi kan la episoden fortelle om at vi har med en utgammel
tradisjon å gjøre.
Det var drifter både med hest, storfé og
sau. Féhandlerne måtte fra ca 1840 betale hamneavgift til herredskassa. Av
praktiske grunner opptrådte de parvis, og var etablert i Ringbushytta, på
Harland, i Skjælbua og Steinhytta. Konfliktene om beitebruken avtegner seg i
kildene. Herredstyret oppnevnte i 1872 en «komite for fjellhamngangenes
fredning» som bl.a. fikk til behandling mange av disse konfliktene. Oppnevninga
begrunnes med at misbruken av beiteressursene hadde fått slik omfang at: -
herredets største og beste ervervskilde, fjellet, i en kort fremtid snart synes
å ville tilintetgjøres.
Av andre saker komiteen arbeidet mye med var
strid om beitet med nabosogn og bøndenes tilbøylighet til å ta inn fremmed fé i
sætrene. Dette siste viser at det var knapphet på beite i sæterområdene, og
ettersom flere fikk behov for å innlegge sæter ble det behov for å etablere nye
sætre lengre innover i fjellet.
GJÆTING
Alt beitefé ble gjætt i tidligere tider.
Dette hadde sammenheng både med trusselen fra store rovdyr og avgrensningene av
egne beiteretter. Denne gjætinga foregikk vesentlig i egen regi, oftest ved at
unger fikk jobben. Samtidig med at de store rovdyrene ble nærmest utryddet mot
slutten av 1800-tallet forteller kildene om et økende antall klager over
uberettiget beitebruk, og det er grunn til å tro at gjætinga av féet ble mindre
utbredt.
Vi vet at det i en viss grad var samarbeid
om beitet. Det første sæterbruket ble etablert i tette klynger til felles nytte
og trygghet. Det er grunn til å tro at det også ble samarbeidet om tilsyn og gjæting.
Det første tiltaket i retning av organisert beitebruk, slik vi kjenner
begrepet, må likevel være denne Komiteen til fjellhamnegangenes fredning fra
1872. Herredstyret hadde allerede da engasjert seg direkte i beitebruken i
mange år.
De engasjerte gjætere og jagere, i første
rekke for hest og sau. De første hadde som oppdrag å føre tilsyn for bl.a. å
holde egne dyr innenfor tilvist område. Jagerne hadde bare som oppdrag å holde
fremmede dyr vekk fra eget eller herredets hamnstrekninger. Fremmede dyr er
betegnelsen på beitedyr som ikke har beiterett i det aktuelle området, enten de
er utenbygdsfra eller sogner til andre hamnstrekninger.
Organisert saugjæting foregikk i en viss
utstrekning fram til ca. 1960 med opphør enkelte år. Deretter har samarbeidet
vært organisert mer som sausankelag.
Tretten Østsides Gjæterlag eksisterte helt
til 1968 da det gikk inn i Øyer-Tretten Gjæterlag. I seinere år har laget hatt
felles ledelse for to avdelinger i styret, en for sau og en for fé. Fra
begynnelsen av 1990-åra har styret vært konstituert med leder for veiddhamna,
etter at dette arbeidet ble overlatt gjæterlaget.
Tretten Vestsides Gjæterlag eksisterte
parallelt med Østside-laget, og betalte hamneavgift for å slippe dyr i
østfjellet. Det ble f.eks i 1957 slept 699 sau fra østsida og 99 fra vestsida.
Det ble satt opp ei samlekve i Tautern i 1951 og bygd uthus på Harland samme
år. I 1954 ble det satt opp ei enkel samlekve i Uksbåsen. Sauen ble sluppet på
Harland.
Dette kan tyde på at det er oppstarten av
disse sau-gjæterlagene på Tretten vi her ser omkring 1950. I Øyer hadde sau-gjæterlag
eksistert fra 1948; kanskje tidligere. Sautallet i gjætinga synker utover i
1950-åra og det innledes samarbeid mellom begge sogn. Alt dette vet eldre karer
mye mer om.
Øyer-Tretten Gjæterlag ble stiftet 3.mai
1968 etter at begrepet Øyer-Tretten Fédrift hadde versert et par år. Laget
bygde i 1970 samle- og skillekveene ved Lortbakken, Bøsætra og Søre Åstdalen.
Fra 1958 var det gjætt fé fra Skjælbua.
Første året med 70 dyr. Denne fégjætinga tok seg opp og i 1964 var det med 230
dyr. I 1965 177, og i 1966 119 fé. Det var med noen dyr fra Øyer og til og med
fra Gausdal. Féet ble levert både i Uksbåsen og ved Skjælbua om våren og gjæteren
skulle levere dyra igjen om høsten på Stavsplassen. Det var ei storhending å se
dette følget passere ned gjennom bygda.
Hamnstrekningen som ble benyttet var Åstlia.
Deretter var det noen år med opphør før fégjætinga kom skikkelig i gang igjen
fra Skjælbua i 1974 med 59 dyr. Seinere har tiltaket utviklet seg gradvis.
Dette ligger tallfestet i gjæterlagets arkivmateriale.
Mht. gjætinga vil også gjennomgang av
fjellstyrearkivet sikkert gi mange svar.
VEIDDHAMNA
I 1982-83 ble det startet opp igjen med
veiddhamn i Åstdalen, mellom Åst-æene. Området, som er 1630 da stort, hadde for
40 år siden blitt stengt av som veiddhamn, hevdes det da. Hamna ble
administrert av herredsagronomen inntil det i 1990-årene ble overlatt til gjæterlaget.
Der er det i styret en særskilt oppnevnt ansvarlig for veiddhamna. Antall dyr
her kan leses ut av gjæterlagets arkiv.
Bygdas bondelag hadde etablerte veiddhamn
allerede i 1922, og drev det i egen regi et par år. Om det deretter opphørte
eller om det ble organisert særskilt har det ikke lykkes å finne ut, men i 1928
meldes det om behov for skikket innhegning for bukker og veidder, så det er
sannsynlig at dette er forløperen for veiddhamna.
I denne sammenhengen kan det være naturlig å
trekke inn hanndyrlova som ved flere anledninger var gjenstand for strid. Bl.a.
i slutten av 1920-åra.
HESTEFØLGER
Øyer Hestavlsforening ble stiftet 13.juni
1901. Hopper kunne slippes med hingstene mot avgift til foreninga som igjen
betalte hamneavgift til Fredningskomiteen. Foreninga disponerte bua på Harland
og holdt ei tid følget der. De kjøpte Kaldholsætra og disponerte da
hamnstrekningen ned mot Lyngåa. Tidligere og samtidig gjorde kommunehingstene
seg bemerket med sine følger i Østfjellet. Ulike hamnstrekninger var i bruk for
hest.
Dette og annet om beiting med hest står også
grundig omtalt i bygdeboka, bind 2.
ENKELTE NOTISER fra
protokollen til "Komiteen for Fjellhamngangenes Fredning"
Komiteen
ble nedsatt av herredstyret i 1872. Den ser ut til å opphøre i 1920, samtidig
med at fjelloven og fjellstyret kom på plass.
1872-1875
De første åra mangler av ukjent årsak.
1877
Ole Svingen og Arne Sundhaugen var engasjert
til å framlegge en fortegnelse over dyretallet på de enkelte sætrene og
spesielt over hvor mange av dem som tilhører fremmede. Fortegnelsen viser at
det på en stor del av sætrene er et større antall uberettigede dyr.
1880
Kommunehingsten Breifot slippes med følge i
Eldådalen
1887
Det
engasjeres kontrollør som skal sirkulere i sætrene for å registrere om noen har
tatt med uberettiget fé i sætrene. Det innkommer nesten hvert år klager på
dette, også gjentatte klager på de samme. Sakene går oftest til
forlikskommisjon, og enkelte går videre til rettslig forføyning. Oftest dreier
dette seg om sau og geiter.
1888
Hestgjæter
ansettes. Han skal holde til i Steinhytta og på Hornsjøen.
1889
Hestgjæter
engasjert i Steinhytta.
1889
Fékarene
på Skjælbua ber om beskyttelse mot belegg av sau i området. Saukarene bes om å
benytte området ved Sleoåsen som nå er lite utnyttet og som egner seg som
sauhamn.
1892
Komiteen
anmoder de som driver med kjøpsau (fédrift med sau) i fjellet om å avslutte
virksomheten, eller gå med på en ordning til mindre skade for hamngangen.
1893
Gjæter
for kommunehingsten med følge ansettes. Gjæterens sønn som også skal delta skal
være stasjonert på Sjøsætra eller i nærheten.
1896
Klage
på en sætereier som har leid bort sætra til en som hamner der med 120 geiter.
Dette påstås å være i meste laget. Det ble forlik ved at vedkommende skulle
begrense seg til hamneretten.
1896
Det
bevilges kr 30 fra hamnekassa til gjæting av kjøpsau i søre Åstdalen på
betingelse av at beitinga foregår i utvist område. Det er sterk økning i
antallet kjøpsau og disse driftene skal registreres. Det skal også kunngjøres
at driftene må gjætes. I 1898 blir de nærmest avkrevd "ed" på dette.
1899
Komiteen
ønsker å ansette 2 gjætere, men lyktes ikke i å finne kvalifiserte søkere.
1902
Gjæter
ansatt. De 3 første ukene skal han selv leie med seg assistent.
1902
En
kjøpsau-kar blir tilvist Sleoåsen som hamnstrekning. Han blir pålagt å holde
seg unna andre fédrifter og sæterområder.
1903
Komiteen
kjøper P. Olsens hytte i Åstdalen til gjæterbu. Den blir i 1904 tekket med ny
næver.
1903
Det
ansettes jager på vestsida av Åståa. Samtidig ansettes en som jager og gjæter i
søre Åstdalen. Han skal gjæte herredets hester mot ei avgift på kr 2 pr hest,
og holde strekningen fri for fremmede fé og hester.
1903
Det
presiseres at fremmed fé i sætrene kan tillates inntil beiteretten dersom det
ikke forrykker belegget.
1903
Det
blir kunngjort at kjøpsau ikke tillates i Østfjellet.
1904
Fédrifter
er det fortsatt plass til dersom det ikke er til sjenanse for nærliggende sætre.
Men det skal nå koste 50 øre pr dyr.
1904
To gjæterstillinger skal besettes. Den ene
fortrinnsvis i søre Åstdalen.
1905
Det er problemer med å inndrive hamnavgifta
fra fékarene. Komiteen innstiller til herredstyret at driftene forbys av 2
grunner: - Det er mest innkjøpte dyr utenfra, og dermed ikke vesentlig for de
bruksberettigede, og - driftene drives nå av "løse" personer. Det ser
likevel ut for at det er problemene med innkreving av avgifta som er det
verste, for de lar seg smigre seinere. I 1906 aksepterer de en
betalingsordning, men med klart forbehold om at de dermed ikke tilegner seg
beiterett.
1905
Fjellet fortsatt fredet mot kjøpsau, og det
skal ansettes jager eller gjæter for å frede fjellet.
1906
Hestjager ansettes. Han skal også innberette
fremmed fé i sætrene.
1906
Forbudet
mot kjøpsau ble nok kunngjort for seint, for komiteen går ikke til aksjon mot
to karer som har kjøpsau i fjellet. Så seint som i 1912 er det også kjøpsau i
fjellet, uten at det framgår om forbudet er opprettholdt.
1906
Olaus Klæva får i oppdrag å undersøke ryktet
om at det på Tretten er sluppet 2 ikke godkjente veidder i fjellet.
1910
Det er 3 søkere til gjæterstillingen.
1911
Det er
ansatt felles jagere med Ringebu. Året etter er det nedsatt en felles
hamnekomite for begge herred. Det er engasjert flere jagere/gjætere. Områdene
organiseres slik i 1912: 1. Hundersætra-Grava, 2. Grava-Steinhytta og 3.
Steinhytta-Samtjøynnan. Gjæterne i område 2 og 3 anmodes om å føre tilsyn med sæterområdene
vestover og jage vekk hester.
1913
Søknad
fra en gausdøl om å få slippe 2-3 okser ved Harland innvilges ikke.
1919
Alle
beitebrettigede ble gitt anledning til å slippe sauen sin ved Steinhytta mot ei
avgift pr. sau. Overflytting av sauen til Harland vil bli vurdert.
"Fredningskomiteen" skal engasjere gjæter. Til dette "forsøket
med felleshamning med sau" bevilget Landbruksdirektøren kr 200 i tilskudd.
Tiltaket ble forsøkt gjentatt i 1920, men min kilde forteller ingenting om
dette lykkes. Kanskje kan fjellstyrearkivet avklare dette.
1920
Protokollføringa
opphører uten klar henvisning til at arbeidet avsluttes.
