Glomstad Gjestehus - et jubileumsskrift
Det hele begynte
i det små
Fra å være en helt alminnelig gard med tømmerskog,
gras- og kornproduksjon; og husdyr på bås og i binge, ble Øvre Glomstad
forvandlet til også å bli Glomstad Gård og Pensjonat. Etter hvert til å bli
bare det, slik det framstår i dag som Glomstad Gjestehus, da denne delen av
bygningsmassen ble fradelt skog- og jordbruket på 1990-tallet.
Men det var en kontinuerlig prosess med
mange utbyggingstrinn og ombygginger. Og med mye hardt arbeid og store
investeringer. Skiftende tider i reiselivsbransjen skapte behov for å tilpasse
seg endrede behov i markedet. På Glomstad har de greid dette bemerkelsesverdig
bra ved å være små nok til å være fleksible, men også ved aktivt å skape
nisjeprodukter. De har ikke sittet stille og avventet markedet. De har klart å
skape et behov for noe de kan tilby. Søndagslunsjene er et godt eksempel på
det. Suksessfaktoren er likevel mest knyttet til deres evne og vilje til å
holde seg så sterkt til tradisjonene som det har vært mulig.
Historien om Glomstad som gjestehus er i
bunn og grunn livshistorien til Jøda Glomstad og dattera Janna. Den strekker
seg over 70 år; fra 1943 da Jøda åpnet for den første gjesten, til 2013 da
Janna markerte jubileet med flere arrangement gjennom året, bl.a. med dette
jubileumsskriftet.
Jøda var født i 1921 på Krekke i søre
Fåvang, og giftet seg med Ingolf Glomstad i 1942. Sammen bygde de opp
pensjonatvirksomheten. De fleste gjestene var da fra Oslo. Gjennom krigsårene
var det ikke flust med mat, og det hendte de satte vassgraut på menyen. Ingolf
drev garden på tradisjonelt vis helt til han døde så altfor tidlig; i 1955. Dog
ikke helt tradisjonelt; han var en av de første som gikk til innkjøp av traktor
(det var i 1946 og bygdas første med gummihjul), og tok på seg mye leiekjøring.
Fra Glomstad hadde Jøda direkte overblikk til garden hun var oppvokst på. Der
drev søstera og hennes familie også i turistbransjen. Ei tredje søster drev
Sjusjøen Fjellstue sammen med sin familie. Deres foreldre tok imot opptil 30
gjester på Krekkesætra fra midt på 1930-tallet, og Jøda var svært delaktig. Sigrid
Undseth var deres gjest mange ganger og skrev ”Lykkelige dager” basert på opplevelser
derfra. Jøda hjalp også sin tante som drev Sofienberg på Hundorp. Hun var aktiv
helt til det siste, og døde i 2001.
Janna ble født i 1952 som den tredje av
tre barn. Søsknene Inger og Ole, og bestemor Ingeborg var også aktive i drifta av
pensjonatet, men søsknene etablerte seg i andre bransjer. Ole overtok garden
Øvre Glomstad. Han døde allerede i 1999. Janna utdannet seg til kokk og oldfrue
og jobbet noen år på Wadahl Høyfjellshotell. Hun flyttet hjem i 1978 og gikk i
kompaniskap med sin mor; for senere å overta helt. Fra tidlig på 1990-tallet
sammen med sin mann, Odd Pedersen.
God mat og
rikelig med mat
Ved å bla i gjestebøkene er det ikke til
å unngå å legge merke til alle godord fra gjestene knyttet til kostholdet på
Glomstad. Det går igjen i hele perioden, at det er både godt og rikelig. Og fra
barn så vel som fra voksne. Eva Marthinsen på 10 år skriver i 1955: ”Glomstad
Gård og Pensjonat, store fat og mye mat.” Janna selv har uttalt at det verste hun
vet er ”store tallerkener med lite og pyntet mat”. Det skal være god mat og
rikelig med mat.
Meny for påsken 1952.
Lørdag kjøttsuppe, kjøttpudding, grønnsaker, plommer
Søndag suppe, stek med grønnsaker, karamellpudding
Mandag fiskepudding, karbonader, sviskegrøt
Tirsdag ertersuppe, kjøtt og flesk, semuljepudding
Onsdag suppe, benløse fugler, pærer med krem
Torsdag tomatsuppe, kalvesteik, riskrem
Fredag kveite, kjøttkaker, aprikosgrøt
Lørdag fiskesuppe, ribbe og pølse, is og kaker
Søndag spinatsuppe, oksesteik, gele med vaniljesaus
Mandag suppe, biff
I 1967 hadde de 55 gjester nyttårsaften,
og det ble servert bl.a. tre kalkuner. Andre nyttårsdag to år senere lagde de
25 puddinger for å dekke behovet for 125 gjester. På søndager og helligdager har
det i mange år nå vært åpent hus for servering av lunsj. Folk kommer også langvegsfra
og legger inn lunsj på Glomstad som høydepunktet på en biltur. På 17. mai har
de mettet opp mot 700 mager på en enkelt dag.
Glomstad Gjestehus har i alle år vært
særlig godt egnet som arena for møter, kurs og seminar. Det være seg lag og
foreninger, skoleklasser eller bedrifter. Og stedet har vært mye benyttet som
selskapslokale for fester, ved familiære anledninger som konfirmasjon, bryllup,
begravelser og bursdager. De har lagd sine egne arrangement, som
kunstutstilling og opera-aften med Liv Oddveig Midtmageli. Gjestehuset er ett av bygdas mest benyttede
forsamlingshus; og i vår tid det eneste som fortsatt er helt operativt.
Nord-tretlingsfesten var en årlig tradisjon lenge, og mange er de som har
markert sin 50-, 60-, 70- eller 80-årdag her. Jøda og Janna har begge vært
meget aktive i sanitetsforeninga. Møtene gikk på omgang hjemme hos medlemmene
med servering av kaffe og kaker. Når turen kom til Glomstad ble det derimot
dekket for full middag. Det samme gjaldt søndagsskolen.
Glomstad Pensjonat har alltid ligget
lavt i pris. Døgnprisen med full pensjon kostet i 1957 20 kroner. Den økte bare
til 28 kroner in løpet av 1960-årene. Noe billigere i annekset. Så kom
oljealderen og inflasjonen, og prisene ble ikke til å kjenne igjen, men det
samme gjaldt jo lønnsnivået. Prisene på Glomstad ble fortsatt holdt nede.
Janna arrangerte i 1985 kurs over tre
weekender med temaene vilt, julebakst og julebord. Arbeiderbladet omtalte
kurset, og Glomstad som et gårdspensjonat med lange tradisjoner, ”som mange av
avisens lesere vil kjenne til”, kjent for sin hjemmelagde og gode mat. Anerkjente
mateksperter var kursledere, og de uttrykte tilfredshet med at en nå får et
ferie- og kurssted under den profilen, da norske mattradisjoner var i ferd med
å drukne i utenlandske og eksotiske menyer. Kurset ble støttet av Distriktenes
Utbyggingsfond, og var bare ett av flere geniale tiltak Glomstad gjennomførte
for å styrke bedriften. De hadde hatt nedadgående kurve ettersom de ikke kunne
konkurrere i markedet som mer og mer krevde høy, moderne standard og et
omfattende fritidstilbud. Derfor ble det viktig å plassere seg i andre nisjer i
markedet.
Det ble lansert flere typer
pakkeløsninger. En av dem var weekend på Glomstad inkludert transport og
billett for Peer Gynt-spelet på Gålå. Turbussmarkedet sommerstid vokste seg
stort etter hvert, og Glomstad ble et naturlig lunsj-stopp for flere av operatørene.
De hadde på det meste 5 busser på en dag. En engelsk lærer deltok i ei slik
gruppe en gang, og kom tilbake året etter med hele klassa si. I mange år har
Glomstad vært meget sterke i catering-markedet både lokalt og regionalt. Med
sin store kapasitet har de mettet opptil 450 munner i slengen med tilkjørt mat.
Håndtrykket
”Vi vil våge den påstanden at det blir
lengre mellom hver gang hotell- eller pensjonatverten står på trammen og ønsker
gjestene velkommen med et fast, vennlig håndtrykk. Derfor er det så velgjørende
å oppleve det, eksempelvis på Glomstad Gård og Pensjonat” står det å lese i ei
avis. Jøda ønsket å gjøre det, så sant det var mulig. Hun følte at hun ble
kjent med gjestene på den måten, og det var den første opplevelsen gjestene
fikk av stedet, ved siden av den vakre utsikten høyt over Losnavatnet. ”Og der
ligger grunnlaget for å oppnå god kontakt”, la hun til. ”Det med å kunne omgås
gjester må ligge for en”, hevdet hun. Dette kan ikke øves inn om det skal virke
oppriktig. Det bemerkes også at like viktig som det første håndtrykket, var
vinkinga ”på gjensyn” da de dro derfra. Mange har et bilde på minnet av både
Jøda og Janna stående slik foran hovedinngangen; i denne sammenheng
hovedutgangen, da de dro sin veg.
Den beste markedsføring er god omtale.
Og det har Glomstad fått i rikt monn gjennom årene. Som da GD’s journalist Kine
Søreng gjestet stedet på sin ”på loffen”-reise i dalen i 2001: ”Rømmegrøten på
Glomstad pensjonat var ikke klar før utpå dagen da de første busslastene med
turister skulle komme, men bestyrer Janna Glomstad kunne likevel varte opp med
lunsj. – Klart du skal få mat, kjære vakre vene, utbrøt Janna da jeg stakk
innom, og smurte på rikelig med brødskiver til lunsj og niste. Ikke snakk om at
jeg skulle dra sulten derfra, og jeg skulle kjøre standsmessig.” Odd måtte pent
fyre opp Cadillacen på låven og frakte gjesten dit hun måtte ønske, som den
perfekte gentleman han er.
Allerede i 1955 var Jøda i Danmark
sammen med en delegasjon norske turistverter for å promotere
vinterferietilbudet i Norge. Mottagelsen i Randers og ellers i det ”bløde”
landskap var over all forventning, og resultatene lot ikke vente på seg. For
øvrig ble markedsføringen rettet mot samarbeidspartnere og turistbyråer i inn-
og utland. Glomstad gikk aktivt ut med spesialpriser utenom toppsesongene for å
forlenge sesongene. Derfor var det lenge åpent i vintersesongen fra 6. desember
til 1. mai, og i sommersesongen fra 1. juni til 10. oktober. I det tyske
markedet utstedte de til og med snøgaranti gjennom hele vintersesongen.
I 1962 annonseres det med at hotellets
bil henter fra Tretten stasjon. Ikke lenger traktorhenger med presenning. Stedet
byr på fine spaserveger. Turer arrangeres med hotellets bil sommer som vinter.
Utflukter bl.a. til De Sandvigske Samlinger, Maihaugen, Aulestad, Peer Gynt-vegen
og Birkebeinervegen. Kort veg til fjellet med godt skiterreng, kan anbefales
for så vel øvede som uøvede, - ellers rikelig med skibakker rundt gården.
Ett av de tiltakene som slo best an var
kanefart med hest og sluffe, og etter hvert som det ble mørkt undervegs, - i
blafrende lys fra alle faklene. Hester var innleid fra hesteholdere rundt i
bygda og turen gikk en runde på fra 6 til 10 km. Det kunne være bitende kaldt,
men turistene var behørig pakket i pelser og pledd. En opplevelse for livet,
vil vi tro, for de som fikk oppleve det.
Et slags vennskap
Gjestene tilbrakte feriene sine på
Glomstad. De kunne bo der både to og tre uker. Og mange kom år etter år. De
kunne ikke få fullrost vertskapet slik de sto på for dem til alle døgnets
tider, og likevel oppviste slik gjestfrihet og velvilje. En gjenganger i
gjestebøkene er at de skapte ”hjemlig hygge”. Hvor kan man ellers sperre den
travle kjøkkeninngangen for å slikke litt påske-sol?
Ekteparet Mary og Rolf
Tufte fra Horten forklarer at det var så viktig at barn var velkommen her. I
påska 1959 skulle de egentlig feriere på en helt annen kant, men der krevde de
voksenpris av barna. Derfor falt valget på Glomstad, og her tilbrakte de påska hvert
år i 25 år på rad, forteller de i et oppslag i GD. Og de hadde ikke funnet en
eneste grunn til å klage i alle de årene. Det er ingen grunn til å etterlyse et
hotell- og restaurant-miljø i området. De foretrekker det slik. Men nå vurderer
de å foreta en endring fra neste besøk. Etter nær 20 år på samme rom, ønsker de
å leie et rom med tømmervegger igjen. De setter så pris på å treffe igjen de
samme gjestene år etter år. Det oppstår et slags vennskap.
Da Jøda og Ingolf åpnet dørene for sin
første gjest i 1943, var det Carl Mathiesen fra Oslo. Siden ble det noen
avbrekk, men 45 år senere, under ett av hans mange opphold husker han godt
første turen. Også at han da ble invitert til å delta i barnedåpen til deres
førstefødte datter, Inger. De første årene ble gjestene innlosjert i
føderådsbygningen. Der var det da 11 senger. Det som i dag er peisestue var
storkjøkkenet i føderådsbygningen.
De første tiårene er det gjester fra det
sentrale Østlandet og Oslo-området som dominerer i gjestelista sammen med først
og fremst dansker. Men også en rekke svenske og tyske turister. På 60-tallet
kom mange fra England, og fra 1970 ble hollenderne dominerende. En hollandsk
guide var stasjonert på Glomstad i flere somre. Ellers var det gjester fra
mange land i Europa, og fra USA. I 1971 forteller Jøda og Janna at de nå har
nesten flere hollendere enn nordmenn sommerstid. Hollandske reisebyråer ønsker
å belegge hele pensjonatet, men det kan de ikke av hensyn til stamgjestene. En
engelsk fot-turist-klubb har tre grupper her hver sommer. Ellers er det innslag
av tyske, svenske og danske turister. Jøda legger ikke skjul på at hun liker
hollenderne best, fordi de er så lik oss nordmenn. De er blide og fornøyde og ubeskjedne
foran matfatet. Dessuten er de svært lette å ha med å gjøre.
Det er ikke mulig å komme utenom fru
Zahle fra København. Hun het Augusta, men det hørte vi aldri. Hun var ”frue”. Mest
av alt var hun barnekjær og et elskelig vesen. Hun var her både på 50- og
60-tallet og skapte seg sitt eget kunst-atelier i geitfjøset på Svartangslia,
der Glomstad har sæter. I 1969 skriver hun i gjesteboka at det ikke skal bli så
lenge til neste gang hun kommer, og at hun vil uttrykke en stor takk til Ole
for at han ”redder” Svartangslia. Hun hadde et nært forhold til det stedet,
denne gamle, lille kunstneren.
Byfolk
Fra gamle album på Glomstad kan det
trekkes fram mange minner. Ett av dem er fra påska 1980. Av programmet kan
nevnes: Tirsdag - pressen kommer. Vi håper alle kan være til stede. Onsdag - middag.
Antrekk sportsutstyr. Etter kaffen skal vi ha fakkeltog som avsluttes med
sokkeball i salongen. Torsdag - cocktail kl 17.30 før middagen kl 18. Fredag - vi
serverer lunsj på Brennlia med grillpølser, øl og mineralvann. Etter middag
samles vi i salongen til ”huskestue” med film og lysbilder fra gamle dager. Påskeaften
blir middagen kl 18 med kaffe og påfølgende dans i salongen; og nattmat kl
23.30.
Av stamgjestene som var samlet denne
påska nevnes først og fremst fru Inger-Marie Birding som nok var den første.
Hun har feriert hos denne familien i 40 år. Første gang hos Jøda’s foreldre på
Krekkesætra på Goppollen i 1940. Senere også hos Jøda’s søster på Sjusjøen
fjellstue. Andre stamgjester ved bordene denne gangen er familiene Maltun,
Tufte (for 22. gang her), Bjørnstad, Norén, Malmberg, Motrøen, Steinbø, Haug,
Buchholz og danske Roseblanche og Erik van Pagh (for 19. gang). De fleste er
fra Oslo og Horten, med solide innslag av dansker og tyskere. Og de er i alle
aldre, fra 96 år gamle Ole Peder Aanonsen til to år gamle Janneche Stenvaag. Til
fjells på Brennlia ble de transportert ombord på traktorhenger, eller noen hang
etter i snørekjøring. Skirennet der endte med førstepremie til alle, noe som
omtales som rettferdig.
Hovedarenaen på ski var likevel jordene
på garden. Inntil 1970-tallet var de dekket av skispor og groper etter fall.
Skiferdighetene til ”byfolk”, som vi innfødte kalte dem, var mer underholdende
enn de var gode. Skigleden var desto større. For øvrig var snøen i seg selv nok
til å more seg; på en kjelke eller en spark. Alpinskiene var forbeholdt
spesielt interesserte den tida, og de ferierte helst på høyfjellshoteller med den
slags tilbud.
Ekteparet Tufte husker tilbake til de
første påskene de tilbrakte på Glomstad omkring 1960. De ble fraktet på
traktorhenger til Veslesætra. De kunne være 25 gjester om bord. Vegen dit var
vinterbrøytet fra midt på 1950-tallet. Der oppe fantes det ikke oppkjørte eller
merkede løyper den tida. De var knapt oppgått av andre eller de måtte sette
sporene selv, til Rokkfjellet eller Skjenfjellet. Fra midt på 1960-tallet
begynte de også å brøyte vegen til Brennlia, og Ole Glomstad kjørte opp løyper
med snøscooter derfra. Skiterrenget åpnet seg for turer langt innover fjellet. Ellers
var det ikke mange skiløpere i fjellet den tida. I løpet av få år tok det seg imidlertid opp,
kunne de fortelle.
Med Hunderfossen Familiepark fra 1984, og
andre opplevelsestilbud i regionen, trakk flere og flere barnefamilier til
Glomstad. Det førte til at det ofte ble uttrykt ønske om å sette inn ekstra
senger på rommene. Det lot seg enkelt ordne. Det var det med fleksibiliteten
igjen. I tilknytning til OL på Lillehammer i 1994 var gjestehuset overbooket og
nabolaget trådte mer enn gjerne til med ledige senger.
Bussturisme ble mer og mer omfattende,
enten det var pensjonister eller andre grupper. En buss med norsk-amerikanere
som var på søk etter sin hjemstavn i regionen valgte selvfølgelig Glomstad som utgangspunkt.
Jøda, Janna og resten av familien var nær knyttet opp mot det norsk-amerikanske
miljøet. Det skyldtes først og fremst at nesten alle i Jøda’s familie på Lesja
utvandret, og de holdt tett kontakt. Senere ble det gjenopprettet kontakt med
Haugen-familien som hadde utvandret fra husmannsbruket Nedre Glomstadhaugen
under Glomstad. Gjennom mange reiser til Amerika og mange besøk derfra
opparbeidet de seg på Glomstad en særskilt posisjon i dette utvandrermiljøet;
nesten som en sentral og episenter. Og Jøda og Janna holdt kontakt, huset dem
og formidlet kontakt, som da 83 år gamle Egil Haugen var i gamlelandet for
siste gang i 1990. Jøda fikk ei Amerika-reise av Haugen-folket på 50-årsdagen
sin. Ikke for at de trodde hun trengte pengene, men for å legge press på henne
for å komme over og være deres gjest, for en gangs skyld. Flere av dem hadde
avlagt Glomstad besøk en rekke ganger, og blitt spesialoppvartet.
Av nyere tids stamgjester er vel
ekteparet Wilfriede og Hans-Dieter von Thülen fra Tyskland av de aller mest
trofaste. Under deres vinterferie på Glomstad i 2010 inviterte Janna og Odd
bygdas ordfører til å delta på en jubileumsmiddag. Det var deres 35. besøk. De
havnet her etter å ha vært i Finland midt på 70-tallet. Året etter var det
blitt så dyrt der, og de søkte seg til et billigere sted. Det ble Glomstad og
det var det blitt siden. Ved denne middagen var de ikke akkurat debutanter på
Glomstad enkelte av de andre heller. Det hollandske ekteparet Brugman og det
tyske ekteparet Reissmann hadde begge vært her i 30 år. Jøda var vertinne da
von Thülen kom første gangen, men det var forunderlig hvordan de kunne
kommunisere så godt med Jøda til tross for at hun ikke snakket tysk. Mange kan
undres over dette, men god kommunikasjon er jo noe langt mer enn språk. Og Jøda
hadde alt dette andre.
Pietistisk og harmonisk
De to sentrale bygningene på Glomstad;
hovedbygningen og føderådsbygningen framstår den dag i dag nesten i sin
opprinnelige stand, hhv fra 1767 og 1793 som del av spisestua og som peisestua.
Måten husene er bygd sammen på, med ”hallen” er utført på best tenkelig
pietistisk og harmonisk vis, og kan nesten oppleves som like gammel. Dette
arbeidet ble utført etter krigen og sto nesten helt ferdig da Ingolf døde i
1955. Det omfattet også ny anretning, resepsjon og nytt kjøkken. I
byggeperioden var aldri pensjonatet stengt, noe som må ha satt krav til
tilpasning og velvilje fra alle parter.
Tilbygget nordover med salong og mange
gjesterom i etasjene over sto ferdig i 1959. Behovet for dansesalong var da dekket,
og de trengte ikke lenger å stable vekk alle bordene i spisesalen før dansen.
Som følge av dette tilbygget måtte den lille og idylliske ”bak-stugua” fra før
1821 rives. Kapasiteten ble økt til 50 sengeplasser.
I 1967 var et stort tilbygg østover ferdig.
Der sto ei drengestue som var oppført i 1932 for å huse arbeidsfolket på
garden. Nybygget inneholdt bl.a. lager, kjølerom, fryseri og vaskerom. I
etasjene over ble det fire nye gjesterom, men også ei særskilt leilighet,
delvis benyttet som brudesuite. Nå ble det 60 sengeplasser på Glomstad.
Spisesalen ble utvidet vestover med et
tilbygg i 1968. Med det måtte vestveggen i det gamle storkjøkkenet, som til da
hadde vært spisesal, rives. Jøda likte ikke det, men det var tvingende nødvendig.
På 1970-tallet ble tredje etasje over kjøkkendelen ombygd til gjesterom ved at
de hevet taket.
De største løft i nyere tid var
moderniseringen med separate bad på rommene og oppføring av privatboligen oppe
i tomta til hønsehuset. Den sto innflytningsklar i 1991.
Arbeidsplassen
Glomstad
Glomstad har vært en stabil og relativt
stor arbeidsplass i bygda. Ved siden av den faste staben med kokke,
serveringshjelp, vaskehjelp og alt-mulig-mann for utearbeid har det vært
sysselsatt en rekke personer i sesonger, med sommerjobber og som tilkallingshjelp.
Jøda og Ingolf, og senere Janna og Odd har stått for flere årsverk hver for
seg. I 1971 hadde de en stab på bare 8 selv i travleste sesongen.
Rekken av ansatte gjennom 70 år er for
lang til å føres opp i dette jubileumsskriftet. Ingen nevnt, - ingen glemt.
Janna og Odd er dem alle stor takk skyldig for deres innsats. Ansatte i dag gir
inntrykk av at dette er en arbeidsplass med gode arbeidsforhold og godt
lederskap fra både Janna og Odd. Det blir særlig lagt merke til den
kameratslige tonen iblandet veldig mye god humor, til tross for stort
arbeidspress i perioder.
Gardsturisme
På Glomstad drev de gardsturisme lenge
før det ble et nasjonalt satsingsområde med tilskuddsordninger. Mange av barna
blant gjestene fra den tida bemerker at det var så trivelig med dyrene på
garden. I 1949 var husdyrbesetningen på Glomstad 2 hester, 20 storfé, 30 sauer
og 7 griser. Melkeproduksjonen tok slutt ca 1960. Høns og noen gjø-griser hadde
de fortsatt i mange år. De var som et gjenvinningsanlegg for alt matavfallet
fra kjøkkenet. I en rekke år var det ingen husdyr på Glomstad, bortsett fra
noen høns en periode i senere år.
Det var ikke problemfritt å drive
turisme midt i et aktivt landbruksmiljø med husdyr. Men både Jøda og Janna
visste hvor de kom fra, og viste stor evne og vilje til å se det fra bondens
synsvinkel. For bøndene i nabolaget var det knapt et problem med turister
sirkulerende i gardstunet. Bare i den grad det var forbundet med uforstand og
fare måtte det gripes inn. Men de problemene var mye mindre enn gleden ved å ha
litt aktivitet i den vesle grenda, som ble mer og mer avfolket. Og slettes ikke
større enn det ubehaget nabolaget påførte turistene med støy og i
møkk-kjøringa.
Anerkjennelser
Glomstad Gjestehus ble antatt som
samarbeidsbedrift i Norsk Kulturarv, noe som borger for kvalitet i arbeidet som
tradisjonsbærer. Stiftelsen Norsk Kulturarv er en interesse-organisasjon med
formål å bidra til vern av kulturarven gjennom bærekraftig bruk.
Og Glomstad ble nominert til Fakkelprisen
i kategorien Service- og Vertskapsprisen. Prisen deles ut årlig til personer, bedrifter og/eller organisasjoner
som har utmerket seg spesielt og som ved dette har forsterket Lillehammer og
omegns omdømme. Fakkelprisen skal inspirere til vekst og utvikling gjennom
entusiasme og stolthet i vårt område. Om kåringen ikke endte med pris til
Glomstad er nominasjonen i seg selv uttrykk for stor anerkjennelse.
Odd og Janna la Glomstad Gjestehus ut
for salg, og har innrettet seg med en mindre belastende alderdom etter mye
hardt arbeid. De gikk inn i salget med gode regnskapstall, og det lå meget godt
til rette for de nye flittige hendene som overtok. Dette var et tilbakeblikk på
Glomstad som gjestehus bare for de første 70 år, skrevet i 2013. Det er all
grunn til å rette blikket framover og ønske det nye vertskapet lykke til. Bygda
og regionen trenger sårt dette stedet; hele bygdas eget gjestehus.
