Veslsætra-Glømmesætra m.omegn 1997
FORORD
Vi som gjennom lengre tid har hatt
tilhørighet til Veslsætra eller nabosætrene sitter alle inne med kunnskap om
området. Vi er lokalkjent i større eller mindre grad, men ingen sitter med all
kunnskapen. Gjennom samarbeid kan vi likevel gjøre en innsats for å samle den
kunnskapen som er tilgjengelig. Mye informasjon er gått tapt, og dersom vi
snakker om tiden rundt siste århundreskifte og bakover i tid er det snakk om
"å redde stumpene". Utviklinga utover i det århundret som snart ebber
ut er lettere å kartlegge, men her renner stadig informasjon ut av hausen på
oss. Tiden er inne til å ta et krafttak for å feste kunnskapen til papiret. Vi
er ikke så flinke i dag til å bevare og formidle muntlig tradisjonsstoff. I vår
tid har vi så mye annet å plundre med.
INNLEDNING
Dette er ikke noe forsøk på å framstille all
tilgjengelig viten om utviklinga av Veslsætra og nærområdet. Men det er et
første skritt i den retningen. Arbeidet med å samle stoffet er i gang, og alle
informanter må bidra med sitt. Dette er mer et forsøk på å framstille enkelte
utviklingstrinn i grove trekk, og å gi de som søker det, en del enkel
informasjon om området. Nye hytteeiere kan ha behov for en introduksjon,
samtidig som heftet kan være egnet som en hyggelig gest fra vår side.
Ved første møte kan landskapet vårt framstå
som flatt og kjedelig, men kanskje er det nettopp dette udramatiske og denne
roen vi søker vi som holder til her. Likevel kan landskapet også by på mange
eventyr og rike opplevelser, om man oppsøker denslags. Vi som er lokalkjente
gir gjerne råd om hvordan slike utfordringer kan finnes nettopp her.
Det arbeides med å bekjentgjøre historikken
og informasjon om navnetradisjonen i området. Den vil være bygd opp som
presentasjon av vandreruter der du kan lese deg fram i terrenget og samtidig
bevege deg i tid gjennom kulturhistorien vår.
SÆTRENE OG SÆTEREIERNE
Nesten hele grenda Nord-Tretten har eller
har hatt sæter i dette området, til sammen over 30 garder og bruk. Som lista
nedenfor viser består området i 1997 av 6 sætergrender med 18 sæterbol. I lista
står eiere pr. dato oppført. Gardsnavn er presentert i tilnærmet lokal
uttaleform, men en mer offisiell skriveform gis i parentes.
TRETTESLÆEN
1 BREINNA
(Brenna). Eier: Johan Brenna. Sætra ble opparbeidet fra 1943. Breinna lå aldri
i sætern med ku. Den gamle Breinnasætra som Veemsbreinna i sin tid hadde var på
Veemssætern.
VESLSÆTRA
2 MORTENSTUGUA
(Mortenstuen). Eier: Signe Mortenstuen. Sætra tilhørte Bakkestugua inntil ca
1900 og er ikke av de eldste. Her ble det slutt med å ligge i sætern med ku
trolig i 1920-årene, men besetningen ble fram til ca 1960 sendt med til
Nordmågålisætra.
3 NORDMÅGÅLI
(Nord-Mageli). Eier: Tor og Reidun Mageli. Sætra er av de eldste, eldre enn
1668 og fra den tida Mågåli var en gard. Både Sørmågåli, Midtmågåli og Hujordet
hadde også sæter her tidligere. Nordmågåli lå siste sommeren i sætern med ku i
1962 og med geit i siste del av 1950-årene.
4 LJØSBAKKEN
(Lysbakken). Eier: Håvard Granskogen og Anne Sofie Ødegård. Sætra er ikke av de
eldste, men eldre enn 1668. Lå siste året i sætern med ku i 1974.
5 NISTUN
GLOMSTAD (Nere Glomstad). Eier: Odd Bjerke og Elin Kåsbøll. Sætra er av de
eldste, eldre enn 1668 og fra den tida da Glomstad var en gard. Men denne aller
eldste Glomstadsætra lå trolig nærmere sentralområdet i sætergrenda. Uppistun
Glomstad etablerte seg etter garddelinga på Brennlia med sæter før de flyttet
videre til Svartangslia. Nistun lå siste året i sætern med ku i 1951.
6 SKOGLI
(Skogli). Eier: Hans Olav Skogli og Turid Undheim. Sætra er ikke av de eldste.
Skogli het tidligere Engjehågån. Den eldste Engjejordssætra lå også her. I dag
står Skogli også som eier av den nyere Engjejordskvea fremst på sætern. Lå
siste året i sætern med ku i 1976, og med geit i 1977, men startet opp igjen
med å ha kua i sætern i 1996.
7 ENGJE
(Enge). Eier: Ivar og Olga Enge. Sætra er av de eldste. Den aller eldste
Glomstadsætra lå trolig også på Engjekvea. Hujordet var registrert med sæter
her både i 1668 og 1756 før garden forsvant siste del av 1700-tallet. Leem er regsitrert
med sæter her i 1756, men i 1800 var flyttinga til Slæen startet. Da ble de
oppført med sæter begge steder. Engje lå siste gang i sætern med ku i 1950, og
med geit i 1954.
SLÅA
8 MIDTMÅGÅLI
(Midt-Mageli). Eier: Jon Halvor Midtmageli og Kristin Asdøl. Sætra er ikke av
de eldste. Den ble innlagt midt på 1700-tallet. Berjesvea hadde seinere sæter
like ved. Midtmågåli hadde sæter på Nordmågålikven de første årene etter
garddelinga i 1670-årene.
9 BAKKESTUGUA
(Bakkestuen). Eier: Håkon Bakkestuen. Sætra er relativt ny. Bakkestugua hadde
inntil ca 1900 Mortenstugusætra. Bakkestugua lå ikke i sætern med ku etter at
de mistet gammelsætra si.
VEEMSSÆTRA
10 VEEM (Vedum). Eier: Elisabeth Stavseth. Denne sætra
er ikke av de eldste. Veem hadde i 1668 sæter på Våsdalen, og kanskje var dette
da hemsæter. I 1756 var de etablert på Veemssætra.
11 SØRMÅGÅLI (Sør-Mageli). Eier: Odd og Heidi
Brendløkken. Sætra er ikke av de eldste. Den ble innlagt ca 1700. Sørmågåli
hadde sæter på Nordmågålikven de første årene etter garddelinga ca 1650.
Sørmågåli lå siste året i sætern med ku ca 1959.
12 NORDJORDET (Nordjordet). Eier: Randi Hagen.
Sætra er relativt ny. Den ble innlagt i 1939-40. Nordjordet hadde inntil
1880-årene sæter på Hågåsætern der Nordmågålihågån seinere holdt til. Nordjordet
lå aldri med ku på denne sætra på Veemssætern.
13 NERLI (Nerli). Eier: Ove og Live Nerli. Sætra
er ikke av de eldste. Nerli het tidligere Stykkjyet. De overtok denne sætra
etter Veemstugua like etter 1930. Bakkesvesætra lå tidligere like framma Nerlisætra.
Nerli lå siste året i sætern med ku i 1986 eller 1987.
SØKKJELIA
14 SUSTAD (Sustad). Eier: Terje og Magnhild
Sustad. Sætra ble opparbeidet i slutten av 1950-årene. Første høylasset ble
kjørt hjem i 1959. Sustad har siden begynnelsen av 1960-årene ligget
sammenhengende i sætern med ku.
15 HAUGLAND (Haugland). Eier: Bjørn og Eldbjørg
Moe. Sætra ble opparbeidet i 1950-årene av Lars og Anna Larsen. De hadde i
flere år kua si med Nerli i sætern. Det ble ikke levert mjølk herfra særlig
lenge. Kvea har vært bortleid siden en gang i 1960-årene.
GLØMMESÆTRA
16 GLØMME (Glømmen). Eier: Erland Glømmen. Sætra
er ikke av de eldste. Glømme hadde i 1668 sæter på Våsdalen. Da var Skistulen
like framma Glømmesætra trolig hemsæter. Glømme var delt i to gardparter, og i
1756 var en av dem etablert på Glømmesætern. Garden ble samlet igjen i 1786 og
begge sætrene ble brukt til de i 1893 solgte sætra på Våsdalen. Flåtåmo hadde
også sæter her tidligere. Glømme lå i sætern med ku siste året i 1957.
17 SYSTUN JONSGARD (Søre Johnsgård). Eier: Jens og
Anne Lise Johnsgård. Sætra er ikke av de eldste. Systun hadde i 1668 sæter på
Våsdalen. Denne på Glømmesætra fungerte nok en periode som hemsæter. I 1800 var
sætra etablert her, men så seint som i 1866 brukte de også sætra på Våsdalen.
På Systukvea hadde også Glømmehågån og trolig Nurdistun Jonsgard sætra si, og
like ved hadde Systuvangen og trolig Plassen sæter. Systun lå siste året i
sætern med ku i 1955 eller 1956, men Sustad leide sætra noen somre omkring 1960
i forbindelse med at de ryddet egen sæter i Søkkjelia.
18 STRANNE (Strande). Eier: Oddvar Åssveen. Denne
sætra ble opparbeidet fra ca 1944. Fra 1948-49 stelte de kua på Sysusætern
sammen med besetningen der inntil fjøset kom opp i 1953. Stranne hadde ikke
sæter tidligere. Mjølkelevering fra Strandesætern pågikk fram til sist på 1970-tallet.
VESLSÆTERVEGEN
Glømmesætra har egen sæterveg fra sør,
Glømmesætervegen. Den er ikke vinterbrøytt. Sammen med Veslsætervegen gir den
om sommeren anledning til gjennomfart over til Østfjellvegen ved Åkvisla.
Derfra åpner hele Østfjellet seg med et rikt tilbud også utover det vårt område
kan by på. Sommerstid kan Østfjellvegen føre deg over til fjellområdet i Fåvang
og Øyerfjellet, med nedfart både til Fåvang, Øyer, Lillehammer, Ringsaker og
Østerdalen.
Her vier vi bare Veslsætervegen oppmerksomhet.
Sætervegen var i tidlige tider bare til sommerbruk. Den fikk stadig høyere
standard, gradvis og gjennom skippertak. Utviklinga skjedde i flere større
trinn, påskyndet av stadig nye behov. Utviklinga startet fra fotstien der folk og
hest bar det som trengtes av varer på ryggen med kløvsal, bæremeis og i
skrepper.
Virksomheten i sætern økte og dermed også
behovet for varetransport. Det ga behov for å laste varene over på hesteryggen.
Råket måtte ryddes og opparbeides her og der, og ble til kløvveg. Årstallet
1720 er hogd inn i bergpallen i Setolbakken. Dette kan være ment som ei melding
om at det dette året pågikk vegarbeid for å utvikle kløvvegen. Høytransport og
hjemkjøring fra lunningsmorka ble gjort vinterstid etter vintervegene. De gikk
i lettere terreng etter myrdrag framover, og det var flere av dem i området.
I 1880-årene pågikk et omfattende vegarbeid
for å heve standarden ytterligere. Transportbehovet fortsatte å øke også
sommerstid, og kjerrevegen ble bygd. Mjølkeprodukter ble foredlet i sætrene til
smør og ost. Smør var i lang tid av de viktigste salgsartiklene i jordbruket.
En periode i 1890-årene var produksjonen industrialisert ved samvirke på
Glømmensæteren Sommermeieri. Besetningene hadde blitt flere og produksjonen
stadig større. Vintervegene var likevel fortsatt i bruk til fôrkjøring.
I 1930-årene ble vegen utbedret til bilveg.
Biltransport var det nye, og mjølka ble levert uforedlet med lastebil til
meieriet nede i bygda. Nyvegen lettet samtidig hestetransporten; ikke
uvesentlig det heller. Mens det var mindre behov for omlegginger i vegtraseen
fra kløv- til kjerreveg, var dette behovet atskillig større ved overgangen til
biltransport. De bratteste kneikene måtte ut av bruk. Kjerrevegen er fortsatt
intakt på 4-5 lengre strekninger. Den beskjedne bilvegen ble gjennom
vedlikehold gradvis utviklet til en litt høyere standard etterhvert som
traktoren overtok for hesten, men uten de store skippertak.
I 1951 ble Veslsætervegen brøytt vinteren
gjennom for første gang. Først i privat regi men fra 1953 av andelslaget. En
periode gikk brøytinga på omgang mellom andelseierne. Nå er arbeidet bortsatt.
I perioden 1980-97 ble det utført omfattende
vegarbeid strekning for strekning i 4 etapper. Det hadde bygd seg opp behov for
bredere vegbane, slakkere stigning og større kurver. Både traktorene,
lastebilene og trafikken hadde blitt atskillig større med årene, og denne siste
opprustningen tvang seg fram slik også de tidligere hadde gjort. Bare i
nederste del ble det nødvendig med omlegging av traseen denne gangen.
BOMAVGIFTA
Veslsætervegen er et andelslag der
sætereiere og skogeiere som sogner til vegen er andelshavere. Sætervegen er
også skogsbilveg for store skogareal. Andelslaget forplikter seg til å holde
vegen vinterbrøytt bare til Mågålirampa. Glømmesætervegen og Veslsætervegen
samarbeider om bomavgifta sommerstid slik at du bare betaler på den av vegene
der du kjører inn i vegsystemet. Utkjøring skjer gratis.
Bomavgifta praktiseres slik at også andelseierne
vinterstid må betale bomavgift på linje med andre. Unntaket er når kjøringa er
knyttet til sæter- eller gardsdrifta. Sommerstid betaler ikke andelseierne
bomavgift. Stans i bommen med hyppig lasskjøring ville vært brysomt og dessuten
trafikkfarlig. Andelseierne innbetaler årlige andelsinnskudd til vedlikehold
som langt overgår det bomavgifta ville utgjort.
Hytteeiere, besøkende og turister må alltid
betale i bommen. For tiden kr 20 pr tur med traktor eller personbil, kr 50 for
lastebil og traktor med henger, og kr 100 for vogntog. Billett løses i bommen
ved Breinna. Det er åpnet adgang til å kjøpe årskort. Tilbudet omfatter alle
unntatt andelseierne. Avgiftene blir fastsatt i sætervegens årsmøte og er fra
1997 kr 500. Årskort fås kjøpt hos Jon Halvor Midtmageli (tlf. 61 27 89 71).
Styret i sætervegen foretar billettkontroll. De som unnlater å betale bomavgift
blir avkrevd ekstra avgift. Mislighold av årskort får også andre konsekvenser.
VEGVEDLIKEHOLDET
Det er i alles interesse som trafikkerer
vegen, at det er god disiplin i bommen. Det dreier seg i bunn og grunn om å
opprettholde og styrke den vegstandarden vi har oppnådd. Den siste
opprustningen har kostet millionbeløp. Det har vært ei god investering bare
dersom vi alle tar ansvaret for å bidra med vår skjerv i årene som kommer.
Vegen betraktes nå som ferdig, for ei tid,
men nyanlegg stiller store krav til vedlikehold mens vegen "setter
seg" og vi som andelseiere er motivert til fortsatt å avsette betydelige
beløp for å opprettholde standarden og stabilisere vegen. Den økte
turisttrafikken gir et verdifullt bidrag til dette gjennom bomavgifta, men det
vesentligste vil likevel falle på andelseierne.
Den økte fritidsbruken fører også til større
vegslitasje. Særlig på overgangsføre vår og høst når telen går eller setter
seg. Derfor kan det i korte perioder være nødvendig å stenge vegen eller deler
av den. Opplysninger om kjøreforhold fås av Hans Olav Skogli (tlf. 61 27 64
70). Det kan være lurt særlig i vårløsningen å undersøke dette før avreise
hjemmefra. Vanligvis skjer vårløsningen i sætervegen i slutten av april og
begynnelsen av mai. Vi forventer at kjørerestriksjoner overholdes av alle. Det
koster mye mer enn det smaker å reparere slike skader.
KJØREKULTUREN
Langs sætervegen møter vi i sesongene store,
tunge og truende traktorlass eller lastebillass. Det kan være graslass på
nedtur eller møkklass på opptur. Vi tar alltid nødvendig hensyn til møtende trafikk,
men det er viktig å være klar over de begrensningene som finnes. Avhengig av
møtested er det ikke alltid trygt å legge seg for langt ut på kanten med tunge
lass, og i motbakke medfører det mye giring, ekstra dieselforbruk og tidsbruk
dersom vi må stoppe. Vi har innarbeidet en kultur som går ut på at den lette
farkosten alltid tar nødvendig hensyn til dette. Vi kjører ut til siden på egnet
sted og bremser eller stopper helt opp. Det er prisverdig om dette fotsatt
etterleves i samarbeidets ånd.
Vi oppfordrer til et positivt samarbeid
mellom alle parter og brukere av vegen. Vi har de fleste mål felles. Ett av dem
er en best mulig adkomst til sætra. Husk at dette er strake vegen til det gode
livet og de store opplevelsene.
SÆTRINGA
I dag sætrer 18 garder i dette området.
Samlet bruker de 1100-1200 da sæterjord. Dette utgjør ca. 60 % av gardenes
totale dyrka areal. 9 av de 18 gardene har over ca. 80 % av jorda si på sætra.
Det sier mye om hvorfor sætra alltid har stått så sterkt i vår bevissthet.
Bare 2 driver tradisjonelt sæterbruk med
bufé. 8 av de 18 gardene er fortsatt mjølkeprodusenter, og 5 av de andre har
gris eller sau. Bare de fremste sætrene er delvis eller helt på privat grunn.
De øvrige ligger på almenningsgrunn i Øyer Statsalmenning, men de eier
bruksretten.
Det er interessant å lese husmannsvesenet
utfra plasseringen av sætrene fra gammelt. Vi hadde Systuvangen inntil Systusætra.
Glømmehågån og trolig Plassen inntil Glømmesætra. Veemsstugua, Breinna og
Bakkesvea inntil Veemssætra. Stykkjyet inntil Sørmågålisætra. Bergjesvea inntil
Midtmågålisætra. Mågålihågån og Nordjordet inntil Nordmågålisætra. Bakkestugua
ved Ljøsbakksætra. Og Engjejordet og Engjehågån inntil Engjesætra. Flere av
husmannsplassene fikk levert besetningen med hovedbølets til sæters, men
relativt mange husmannsbruk ryddet egen sæter etterhvert. At de da etablerte
seg nær hovedbølets sæter hadde mest med beiteretten å gjøre.
UTVIKLINGA AV SÆTERBRUKET
Sæterdrifta i dette området er svært gammel.
I den driftsforma vi i grove trekk kjenner i dag går tradisjonen i alle fall
tilbake til 1600-tallet. Men det var virksomhet i området før det, knyttet til
utslåtter, morkerådning med henting av torv og mose, tjære- og kullbrenning og
jernutvinning. Og ikke å forglemme jakt, fiske og fangst. Det finnes spor etter
alt dette i navnetradisjonen og i fysiske kulturminner.
Sætringa var først begrunnet i at
fjellbeitet skulle utnyttes. Bebyggelsen var begrenset til ei bu til eget losji
og etterhvert et enkelt skjul for oppbinding av krøtter under mjølking og om
natta. Det var små innhegninger eller kveer inntil slike skjul. Det gjaldt å
beskytte buskapen mot store rovdyr og mot hardt vær. Bjørn og ulv var det i
perioder mye av. Vi ser for oss utviklinga fra dette stadiet til det neste ved
at denne kvea til bruk om natta ble veldig opptråkket og skitten. Ved å utvide
den kunne den holde seg grasbundet dersom den ble stor nok i forhold til antall
dyr.
Seinere ble kvea ytterligere utvidet til det
vi kaller sæterlykkjer, og de startet med å spre møkkhaugen for å sette fart i
gjenveksten. Neste trinn i stigen ble at de faktisk kunne høste et høylass
eller to til vinterfôr. I skattelistene på 1600-tallet er de kommet til dette
stadiet. Bare enkelte garder skylder da høyskatt fra "sæterbeddet".
Utnyttelsen av sætra økte stadig og ble gradvis til det vi ser i dag. Men
tempoet i utviklinga ble dramatisk først i perioden 1940-1970.
Fra gammelt av hadde gardene tilegnet seg
fjellslåtter og utmarksretter lenger innover i fjellet. Ettersom folketallet økte
ble det press på ressursene. Beitet i sæterområdene ble også en minimumsfaktor.
Enkelte måtte rett og slett flytte sætrene sine etter dit fjellslåttene var
etablert. Dette gjaldt flere av de som er oppført med sæter i området i
tidligere tider. Det skjedde også ei viss nyetablering innenfor vårt område,
delvis ettersom noen flyttet ut og delvis med nyrydding.
Også på andre måter kompenserte de for
knappheten på ressurser. Flere garder hadde hemsæter nede i morka eller
halvvegs til sætra. Dermed kunne de slippe buskapen tidligere om våren. Alle
kjenner vel begrepet "vårknipa". Kjente hemsætre i området hadde
Klæva, Glømme, Uppistun Glomstad, Nistun Glomstad og en av Mågåligardene. Det
er grunn til å tro at enkelte av de sæterbol vi ser i dag en periode var
hemsætre for de som sætret lenger innover i fjellet.
Fra 1940 til ut i 1970-årene ble det dyrket
store areal i dette sæterområdet og landskapet ble vesentlig endret. Det hadde
sammenheng med at det ble tatt i bruk motorkraft i dyrkingsarbeidet. Det var
gravemaskiner og bulldosere, men også at alle garder i perioden anskaffet
traktor. Samtidig pågikk avviklinga av den tradisjonelle sætringa med bufé. Det
var store omstillinger denne perioden, omstillinger som har fortsatt helt fram
til i dag. Det omfattet drastiske endringer i bruksstrukturen, intensivt
avlsarbeid og fôringsforandringer.
Bare Skogli og Sustad holder i dag den
tradisjonelle sætringa i hevd. Førstnevnte etter mange års opphold. Vi skal
ikke se bort fra at flere etterhvert kan ta del i denne renessansen.
Tradisjonell sæterdrift har både økonomiske og økologiske fortrinn. Tilværelsen
på sætra kan fortsatt på mange måter være slik den var tidligere, men på samme
tid svært forskjellig. Forskjellen ligger mer i at det i dag finnes så mange
andre tilbud og behov. Før var det mye folk og folkeliv på sætra om sommeren.
Vi kan huske eller lese oss til de romantiske sidene ved dette, men også
slitet. Den sosiale nedturen er likevel kompensert noe ved at vi i dag
disponerer bil. De som før forflyttet seg fra sætra hematt til bygds brukte før
hele timen. I dag er dette unnagjort på 10 minutter.
BEITEDYR
Det slippes beitedyr i sætertraktene.
Frittgående beitedyr holder kratt og buskas nede slik at ikke landskapet gror
igjen. Den frie sætervegetasjonen gir utsyn og overblikk. Dessuten hindrer
beitinga at det oppstår tepper med daugras, noe som i sin tur representerer økt
brannfare i området.
Vi som verdsetter sæterkulturen betrakter
slike bølinger med beitedyr som et stemningsskapende innslag. Legg forøvrig
merke til de rutinene de innarbeider med faste streifruter og noen faste
nattkvarter. Dessuten er det rivalisering mellom bølingene som kan være
spennende å følge.
Vi innser, og beklager at det kan forekomme
tilsøling nær hyttene, men da må vi alle huske på at beitinga også
representerer slike positive element.
Sætringa med bufé ble gradvis avviklet. Den
ene etter den andre falt fra. Særlig fra 1950 til 1977 sluttet mange å ligge i
sætern med ku sommerstid. Det var flere bølinger med geit i området. Både det
at det var flere beitedyr, og at geita var selve eksperten til å holde
vegetasjonen nede førte til at sæterområdet var enda åpnere enn det vi ser i
dag. Også klimaendringer og trærnes iboende evne til å beskytte hverandre mot
vær og vind har ført til at tregrensa stadig klatrer høyere. Det er atskillig
tettere skog omkring våre sæterbol i dag enn bare for 30 år siden. Går vi enda
lenger tilbake var landskapet helt åpent.
KULTURLANDSKAPET
Inntil 1930-årene førte tilvirkinga av
mjølkeproduktene på sætra til at det ble hogd mye fyringsved i nærområdet.
Dette ble faktisk et problem i perioder, og det ble stimulert til bruk av
brenntorv. I vårt område er det flere spor etter torvtak. Utviklinga og
landskapsendringene vil fortsette. Frittgående beitedyrs lille bidrag til å
holde landskapet åpent er derfor enda viktigere nå enn før.
Vi som forvalter sæterbol legger vekt på
estetiske trekk knyttet til bebyggelsen. Vi er ikke alle like flinke, men det
skyldes at enkelte hus også må fylle moderne driftsbehov. I området er det
mange enkelthus og sæterbol som gir gode synsinntrykk. Både nyere og eldre
bebyggelse har sine kvaliteter utformet etter skiftende krav. Tradisjonen
tilsier at vi må ha et bevisst forhold til den dempede og lavtrøstede
arkitekturen. Ta en runde og legg merke til om vi har lykkes.
Sæterlykkjene har ei veldig sentral rolle i
kulturlandskapet. De skal i dag tjene hensikten med å gi størst mulig avling og
vinterfôr, men de er samtidig avgjørende for å oppnå dette åpne landskapet.
BEBYGGELSEN
Budeia stod sentralt og hadde ei dominerende
rolle i sætertradisjonen. Hun losjerte i eldhuset og der foregikk kinning av
smør og ysting av ost. Hun hadde nok plass og anledning til å huse en og annen
besøkende, men karene som kom til slått og morkearbeid hadde eget losji i
lunnstugua. Slike hus var vanlig på de større og eldre sætrene, men på de
mindre var det ofte gardkjerringa som også var budeie, og det var heller ikke
så romslig med hus. Felles losji ble nødvendig. Av uthus på sætra finner vi ellers
ett eller flere fjøs, skåle (vedskjul) og lyuer eller låver. På denne måten
framstod de enkelte sæterbol som husklynger på linje med gardstunet hjemme. På
sætra er derimot byggestilen med bare én etasje beholdt.
At lydene har forandret seg på sætra er nok
av de mest drastiske endringene som har skjedd. Lyden av budeias kulokk lytter
du nok forgjeves etter i dag. Om det likevel skulle forekomme vil det trolig
ikke høres i lyden av traktorer fra flere kanter i høstetida. Alle er vi likevel
innforstått med at dette er utviklinga. Men romantisk er det langtfra, når det
står på som verst. Da er det desto viktigere å glede seg over stillheten når
det er stille. Romantikken finner du likevel om du oppsøker den. Det kan være
de lyse sommerkveldene, de magiske høstdagene, eller orrhanens spill en
påskemorgen. For ikke å snakke om skituren til "Appelsinlia".
Møkk-kjøringa er også av de mindre
romantiske sæteropplevelsene i våre dager. Det kan lukte ille om vindretningen
er den rette. Da er det viktig å vite at dette illeluktende foretaket er
nøkkelen til miljøvennlig jordbruk, paradoksalt nok. Det er en naturlig og
biologisk resirkuleringsprosess som i tillegg forbedrer strukturen i
jordsmonnet. Jordbrukere ser minst tre faktorer ved møkk-kjøringa. Det
innebærer mye slitsom traktorkjøring, det er økonomisk og økologisk riktig og
det er en følge av at sætrene våre i det hele tatt er opparbeidet. Med andre
ord en forutsetning for at det er fast bosetting også i denne grenda. Som
omtalt tidligere har de fleste av våre garder mye mer enn halvparten av det
dyrkede areal på sætra. Dersom vi skulle spredd all møkka hjemme ville den
blitt et forurensningsproblem. Vi snakker tross alt om "bondens
gull".
SÆTERLIVET
Sommerstid var det på sætra ting skjedde, og
det kunne til tider være folksomt. I sæterslåtten var det knapt folk å treffe
nede i bygda. Vi kjenner alle til romantikken knyttet til sæterlivet slik det
fortonte seg før. Uttrykk som "oppåt budeiom" er fortsatt i bruk,
selv om det sannelig ikke er mange av dem. Mannfolkene hadde fritid også før,
om det var bare kveldene og en og annen søndag utenom onnene. Kvinnfolkene,
særlig budeia, hadde aldri fri, når vi ser bort fra ett og annet kaffebesøk
mellom slagene. Ansatte fikk etterhvert regulert arbeidstid, og i seinere år
har også sjølfolket "kostet på seg" litt fritid.
Likevel valfartet de til sæters på
kveldstid, særlig den yngre garde, og hele natta kunne gå med til det vi i dag
ville kalle sosialt samvær. Det er flørten med budeiene vi har lest om, men
denne omgangen hadde ei mye mer omfattende hensikt.
SÆTRA TIL FRITIDSBRUK
Ettersom det ble slutt med å ligge i sætrene
med bufé, ble eldhus etter eldhus mer og mer stående ubrukt. Enkelte inngikk
avtale om utleie til turister. De kunne ha lunnstugua til eget bruk. Denne
turisttrafikken kan i alle fall føres tilbake til 1940-årene, med gjester i
vinterferie, påske, sommerferie og i jakta om høsten. Ungene på gardene ble til
ungdom og de okkuperte ofte sætrene på fritida. Det kunne til tider være løftet
stemning. I seinere tid har også hele familiene brukt sætra til rekreasjon.
Sætrene er i dag i stor grad i bruk som fritidsboliger, enten til eget bruk
eller bortleid til turister. Det er bare unntaksvis at gardbrukerne overnatter
i sætern om de arbeider der i dag.
Hyttebygginga i området har vært beskjeden.
Helt til det i 1990-årene ble utlagt et større hyttefelt med 40 tomter i morka
mot Tretteslæen. Ei og anna hytte var oppsatt tidligere av utflyttede
familiemedlemmer på gardene eller av andre slektninger. Hyttebebyggelsen er i
ferd med igjen å føre nytt liv til sæterområdet. Dette setter vi alle pris på
og betrakter det som et tiltak til gjensidig glede og nytte, men vi vil legge
vekt på at også dette har sin begrensning. Begge parter har interesse av at
utviklinga ikke påfører oss for store endringer i kulturlandskapet og at
presset ikke blir for stort.
HYTTENE OG HYTTEEIERNE
19 "HÅGÅSÆTRA". Eldhuset på Hågåsætra
ble reist av Anton Hagen i 1892. Han utvandret like etter 1900 med familie til
Amerika, og Laura og Inga Mageli disponerte sæterhuset som hytte i mange år. Ca
1977 overtok Gustav og Matti Mageli og restaurerte hytta som da var forfalt en
del. De hadde god hjelp av Karsten Mageli. Gustav og Matti står fortsatt som
eiere, men tomta er festet. Hytta går sammen med "Hågåroa" på
folkemunne under navnet "Mågålihytten" (hytte i flertall bestemt form
uttales hytten).
20 "HOTELLET". Sverre Skogli, Tretten
disponerer det tidligere sæterhuset på Engjejordssætra som hytte. Huset ble
reist av Erlig Engejordet i 1930-årene og seinere påbygd med nordre delen. Den
går i dag på folkemunne under navnet "Hotellet" eller helst
"Engjejordshytta".
21 "FJELLRO". Svein Mageli, Østre
Gausdal kjøpte i 1991 denne hytta av Vest-Oppland Postdistrikt. Hytta ble ca
1920 reist på Nordmågålikvea av herredsgartner Johannes Nordli (Nordmageli). Da
Johannes døde ca 1939 kom hytta innunder garden igjen, men ble i 1947 solgt til
Vest-Oppland Postdistrikt på Gjøvik. Hytta gikk derfor først under navnet
"Gartnerhytta" og seinere "Posthytta". Hytta er fraskjøtet.
22 "HÅGÅROA". Hytta ble i 1948 reist
like sør/vest for fjøstomta i Hågåsætern av Johs og Gustav Mageli. Eiere i dag
er Trygve Sundt, Skjetten og Nils Mageli, Bjørkelangen. "Hågåroa" er
også navnet på et nedlagt husmannsbuk under Nordmågåli. Hytta går sammen med
"Hågåsætra" på folkemunne under navnet "Mågålihytten".
23 "EINRABBEN". Kristian og Laura
Jordhøy satte i 1936 opp hytte på Einrabben på Engjekvea. Ivar og Ingrid
Jordhøy, Vingrom overtok seinere hytta etter hans foreldre, og står som eiere i
dag. Hytta kalles Einrabben etter stedet, men på folkemunne
"Jordhøyhytta".
24 Heidi Mytting, Oslo har overtatt hytta som
Fredrik og Agnete Enge i 1963 eller 1964 satte opp i den skogteigen som
tidligere tilhørte Mågålihågån og som Hans Neråsen beholdt da han solgte bruket
i 1972.
25 "FJELLTUFT". Paul og Olaug Granskogen
i Ljøsbakken satte i 1965 opp ei hytte på kvea si. Tomta er fraskjøtet, og
eiendommen overdras i 1997 til døtrene Astrid, Ragnhild og Tone Kristin
Granskogen.
26 "STYKKJYET". Håkon og Ragna Nerli
satte i 1973 opp hytte på Ljøsbakkvea, og de står fortsatt som eiere.
Hyttetomta er fraskjøtet. Navnet Stykkjyet er lånt fra bruket Nerli som
tidligere het Stykkjyet.
FRITIDSTILBUD OG ANDRE FRISTELSER I OMRÅDET
Området innbyr først og fremst til ro og
ettertanke, slik også landskapet framstår. Men det forhindrer ikke at
opplevelser kan søkes opp. Vi kan oppfordre til spaserturer sommerstid i
vekslende skogsterreng både framover og innover, eller mellom sætrene. Ved å
velge høgfjellsterrenget Råkkfjeillet-Skjennfjeillet-Våsdalsknappen oppnår du
dramatikken og befriende overblikk. Sterke råk og beskjedne rekster fører deg
dit du vil. Eller hvorfor ikke gå fritt i landskapet. Det arbeides som nevnt
med å få utgitt innsamlet informasjon om kulturhistorien i området. Denne boka
vil kunne gi spaserturene et rikere innhold.
Det samme terrenget innbyr på samme måte til
skiturer vinterstid, der du kan velge ruter avhengig av vindretning og værlag,
eller for ikke å snakke om egen kapasitet. Det er dessverre et begrenset tilbud
mht. oppkjørte løyper. Det framsettes i disse dager forslag om flere løyper og
tilknytning til løypenettet på Fåvangsida. Om et år eller to vil det kunne
ventes resulateter av dette arbeidet. Det vil aldri bli oppkjørte løyper i alle
retninger. Vi har ikke interesse av at omfanget skal bli for stort. Det har
også sine negative sider. Derfor vil det alltid være opp til oss å gå opp nye
og egne løyper. Det kan være fasinerende det også. Skiløypekart vil være å
finne bl.a. på oppslagstavla ved Mågålirampa.
Jakt og fiske vil for enkelte være aktuelt.
Slike henvendelser kan rettes til sætereierne, eller til Øyer Fjellstyre.
Ellers er det bare et par mil med bil til alpinanleggene i Hafjell og
Kvitfjell, og til Hunderfossen med lekeland og Norsk vegmuseum. Avstanden til
Lillehammer er ca 4 mil bare for å ha nevnt det.
På Tretten finner du alt du trenger av
handelsvarer på samvirkelaget med et bredt vareutvalg, og ellers finnes
matforretning, kjøttforretning, bakeriutsalg, gaveartikler, blomster og
byggevarer. Av turistbedrifter på Tretten nevner vi Mageli Camping med kiosk,
Glomstad Pensjonat med middagsservering, og inni Østfjellet har vi sæterbrukene
Raubergsletta og Digeråsen med kaffesalg.
ENGJEHAUGEN VEL
Engjehaugen Vel er ei nokså løsaktig og lite
formell forening som ble stiftet i 1980-årene for å stimulere til økt omgang i
sætern igjen. Generalforsamlinga i dette forumet har hele tiden bestått av
Håvard Granskogen, og det vil den fortsette å gjøre. Velforeningas eiendom er
de installasjonene som står til alles disposisjon på Engjehaugen. Det er
fasiliteter som bålplass og dansegolv, en kaffekjel og Gudbrandsdalens eneste
utedass finansiert med kommunale kulturmidler.
Engjehaugen er et gjengrodd utsiktspunkt over
sætergrenda, der budeiene tidligere skaffet seg oversikt over hvor buskapen
beitet, og herfra kunne det høres kulokk.
Alle oppfordres til å tilbringe de fine
sommerkveldene på Engjehaugen. Kanskje bør dette bli et møtepunkt for oss alle.
Det kan bare føre positivt med seg at vi blir bedre kjent. Har du planer om
slike arrangement eller andre ideer kan du benytte oppslagstavla ved Mågålirampa.
Kikk bortom denne oppslagstavla av og til. Vi vil også bruke den til nødvendig
informasjon.
Vi ønsker at dere alle skal trives i sætern.
Odd Bjerke 24. august 1997
