Tretten Innkjøpslag - et historisk riss

TRETTEN INNKJØPSLAG

____et historisk riss ____

SKULDER VED SKULDER

Odd Bjerke

___2007___

for Tretten Innkjøpslag BA

innhold

__________________________________________________________

innledning

forspillet

mer ordnede former

fri fra bondelaget

i eget hus

formalitetene

uvisse

økonomien

gampesjå

stavheim mølle

møllesaken

mølledriften

vann på mølla

smiukomiteen

ysteriets bensinstasjon

konsolidering

ny lagerhall

ny tidsånd

noen navn

   bedriftsledere

   formenn

kilder

__________________________________________________________________________

innledning

__________________________________________________________________________

I 2008 vil det være 110 år siden Tretten Bondelag startet med å administrere felles innkjøp av driftsmidler for sine medlemmer. De opererte med begrepet Fællesindkjøbsforeningen, uten at denne forløperen kan betraktes som en særskilt forening i vår forstand.

     Når Tretten Innkjøpslag nettopp nå samler sin historikk i en beretning, kan det være vanskelig å knytte det til et eksakt åremål. Av årstall i lagets historie framstår ellers 1910 og 1916 som mest banebrytende. Poenget vil måtte være å bli litt bedre kjent med dette økonomisk og forsyningsmessig viktige verktøy i utviklingen av landbruksnæringen i bygda gjennom så mange tiår.

forspillet

__________________________________________________________________________

Mjøsfarten kunde vare hele Uger skriver Amund Tande om Christianiaturene i 1830-årene, før dampskipene, – og senere jernbanen, forkortet turen betraktelig. Reisetiden med toget var i 1894 åtte timer, men kom allerede i 1913 ned i fem timer og førti minutter. Det er verdt å merke seg at det siden ikke har skjedd vesentlig utvikling på transportfronten.

     Naar Plovaannen var tilendebragt, skriver Amund, — og det Korn, de havde igjen var formalet, men som oftest var utilstrækkeligt, begav man sig paa Byreiser efter Kornvarer. En Mand forestod da Indkjøbet for Flere. Reisen over Mjøsen foregik da i aaben Seilbaad, men Modvind og Stille gjorde det ofte nødvendigt at benytte Aarerne den Største Del af Veien og tildels ligge børfaste, hvorfor Mjøsfarten undertiden kunde vare hele Uger. Reisen blev, omendskjønt langvarig, dog ikke kostbar, da Enhver medbragte sin Madkiste.

     Allerede den gang foresto én mann innkjøpet for flere, ifølge det Amund skriver. Tanken om et innkjøpslag ligger snublende nær, men det skulle ta mange tiår før samarbeid om innkjøp av driftsmidler i landbruket ble satt i system.

     Tretten Handelsforening ble stiftet som andelslag i 1871 med gardbrukere i styrene og med ansatt bestyrer. Men her omfattet vareutvalget mer husholdningsvarer enn driftsmidler. Av lassvarer nevnes sild, sirup, sukker og mel. Handelsforeningen fungerte like mye som salgslag. De kjøpte inn foredlede landbruksprodukter i bytte mot forbruksvarer. Virksomheten gikk dårlig de siste årene inntil den ble solgt til private i 1907. Andelslaget ble oppløst.

     I mellomtiden var Tretten Landbrugsforening, eller bondelaget, stiftet i 1896. Allerede året etter var de i arbeid med å forberede innkjøp av driftsmidler til landbruket. Det skjedde etter mønster fra andre bygder. Heller ikke her kan tretlingene slå seg på brystet av å være først. Men de kom godt i gang. Bondelagets førende skikkelser hadde mange jern i ilden. De reformerte landbruket, og dermed bygda, ved å sette i verk flere samvirketiltak. Et tiltaksråd i ordets dypeste forstand.

     Den 30. januar 1898 er en dato å merke seg i denne sammenhengen. Da vedtok styret i bondelaget å kunngjøre at de som ønsket innkjøp av kunstgjødsel gjennom laget måtte melde seg innen 10. februar til landhandlerne Gudbrand Lindvig eller Johannes Halstenstad. Allerede her blir tiltaket omtalt som Fællesindkjøbsforeningen. De som meldte seg for å kjøpe tomasfosfat var Ole Holmen og Johs Glømmen 1200 kg, Iver Enge 800 kg, L. J. Vedum, Johan Holmen og Bernt Berg 500 kg hver, O. E. Wasrud og Johs Lagethon 400 kg hver, T. Nestingen, Halvor Lybæk, Johs Hjelmstad og M. Ledum 300 kg hver, O. J. Fonstad, Ole Nygaard og S. Viker 200 kg hver, og O. Sandvik 100 kg. Samlet 7400 kg. Varene ble bestilt den 16. februar 1898, og var ventet å ankomme Tretten stasjon i april.

     Mye taler for at dette ble et årlig tilbud til medlemmene, uten at kildene bekrefter det. Det gjentok seg i alle fall i 1900, og var da mer omfattende med kraftfôr og forage i tillegg. Bransjens kildemateriale er sparsomt for tiårsperioden som fulgte. Tiltaksrådet ble nå mer enn noe annet beskjeftiget med å etablere dampmeieri i bygda. Vi finner stort sett de samme karene i de ulike styrer og utvalg, og saker tas ofte til behandling i møter i andre foreninger enn de sakene gjaldt. De skiftet hatt stadig vekk; så kjapt og så ofte at formalitetene nok led overlast innimellom. Men de var handlingens menn; ikke opptatt av bagateller.

     Blant andre ting hadde de sett seg lei på at jernbanebestyrelsen tok seg så klekkelig betalt for frakten. Karene sendte anmodning til herredsstyret om å søke om å få nedsatt fraktomkostningene, slik andre bygder nordover dalen allerede hadde gjort. Resultatet av denne anmodningen, — om den ble sendt, er ikke kjent. Misnøyen rettet seg sikkert her som i Gausdal også mot Landhusholdningsselskabernes Fællesindkjøbsforening for deres sene ekspedisjon, vansker med å få riktig sort og til dels dårlig kvalitet. Systemet var ikke strømlinjeformet enda, til tross for den store forbedringen tilbudet innebar. Vi befinner oss her i 1902.

     Så lar ikke kildene oss få vite mer om innkjøpsforeningen før det begynner å skje ting igjen i januar 1910. Tiltaksrådet var blitt bondelag igjen. Meieriet var nå en stor suksess og de grep fatt i det som interesserer oss her. Bare åtte dager etter gjenreisingen av laget var de samlet til møte i Tretten Skoglag! Dette til tross var innkjøpsforeningen fortsatt ment å foregå i bondelagets regi. Amtsagronom Kvissellien deltok i møtet og var trolig forvirret av hattebruken. Formannen i skoglaget var selvfølgelig også formann i bondelaget på dette tidspunkt. Amtsagronomen redegjorde for organisering og lover for et innkjøpslag. Hans påtenkte foredrag ble imidlertid utsatt grunnet dårlig fremmøte. Men de var mange nok til å pålegge formannen å innhente opplysninger, blant annet om priser på et og andet som det kan være aktuelt å omsette til foreningens medlemmer.

     Det er ryddigere i dag. Folk bærer hatt bare unntaksvis.

mer ordnede former

__________________________________________________________________________

Bondelaget het nå Tretten Landboforening, og dens styre besluttet den 19. februar 1910 å innkalle til dannelse av Tretten Indkjøpslag bare to dager senere, klokken fem om ettermiddagen. Det kan være grunn til å oppfatte den 21. februar 1910 som innkjøpslagets stiftelsesdato. Det var i forkant forfattet et kassakreditt-dokument, garantidokument og foreløpige lover utskrevet i tre eksemplar. Varebestillingsboka ble umiddelbart utlagt på dampmeieriet.

     Ikke overraskende ble det første styret for innkjøpslaget bestående av styremedlemmene i bondelaget. De var jo til alt overmål oppnevnt av bondelagets styre, altså seg selv. Her måtte hattebyttene være hektiske. De tre, som alle hadde lang fartstid i tiltaksrådet, var Ole J. Fonstad, Johannes Glømmen og Olaus Klæva. I den første årsmeldingen etterpå, datert 15. januar 1911 står det at Foreningen har ogsaa dannet et indkjøpslag med særskilt styre, men de tre siste ord er av naturlige årsaker overstreket senere.

     Allerede fem dager etter stiftelsen var de samlet til første ordinære møte i Tretten Innkjøpslag. Fonstad ble her innkjøpslagets forretningsfører. Tjue gardbrukere hadde tegnet seg på listene. Ennå var det ikke gått en måned etter at bondelaget ble gjenoppfrisket, så innkjøpslaget var nok begrunnelsen for å starte igjen. I mars arrangerte bondelaget et godt besøkt møte med foredrag om jordbruk og gjødsling, og enda flere tegnet seg på bestillingslistene.

     Innkjøpslaget fremstår som en ikke helt sideordnet virksomhet. Det var en del av bondelagets struktur, som et medlemstilbud. Og det hevdes at de fleste medlemmer i bondelaget bestilte sine varer gjennom tiltaket. Det omfattet kraftmel, kunstgjødsel, torvstrø, salt, parafin m.m. I 1911 også gjerdetråd. Innkjøpsforeningen omtales som et tiltak til medlemmernes tilfredshet. Men av en eller annen grunn er denne formuleringen overstreket. Noe murring over tilbudet må det ha vært.

     Likevel var tilbudet en lettelse midt inne i den tungvinte hverdagen. Landbruksskolebestyrer Kjendlie rådet imidlertid medlemmene til å blande kunstgjødsel selv og bruke mer kaligjødsel, helst av den norske. Men lettvinte løsninger var et mål for mange også den gangen.

     I 1911 ble det uttrykt behov for at ordningen også skulle omfatte maskiner og jordbruksredskaper. Dette ble ansett som gunstig dersom det blir ledet i riktig spor, og under god kontroll, men det forutsatte at det omfattet de beste maskiner og redskaper. Videre står det ... og saa kan vi slippe disse paagaaende agenter med sit skryt av alt daarlig kram. En interessant holdning allerede for hundre år siden.

     Vareleveranser og annen service foregikk både på stasjonen og meieriet. Betalingsordningen var slik at forretningsføreren for innkjøpslaget møtte opp ved hver lønning på meieriet for å motta oppgjør for varene av meieriets penger. Han hadde også ansvar for å besørge all utlevering på stasjonen mot en prosent av innkjøpsbeløpet i provisjon. Innkjøpslaget mottok i 1911 en kvart prosent av kjøpesummen som bonus fra Felleskjøpet sentralt. I 1912 ble det i Tretten Innkjøpslag omsatt varer for omkring 10.000 kroner, og i 1915 for over 6.600 kroner bare i fôrkjøp. Omfanget var stort.

     I årene som fulgte kom følgende innom som styremedlemmer: Tobias Solberg, Ole E. Wasrud, Auden O. Wasrud, Johannes Mo og Johan J. Holmen. I 1913 er det listet opp 51 medlemmer i fellestiltaket. De var i tillegg til de nevnte B. O. Berg, Iver Berg, Johs. Bjerke, O. Bjerke, O. Botterud, J. A. Brun, Iver Enge, O. Fonstad, Simen Fonstad, J. Fosli, S. Glomstad, J. Glømmen, Hilda Hagen, Johs. Halstenstad, J. Haraldseid, O. T. Holmen, M. A. Hong, A. O. Hovde, Chr. Johnsen, J. M. Johnsgaard, O. Klæva, Johs Lagethon, M. Ledum, S. Linløkken, Chr. Mageli, Haakon Mageli, Hans Musdalslien, Kr. Nybakken, M. Offigstad, Edv. Ourom, John Prestegaarden, R. Romundgaard, Sigurd Simengaard, B. Skyberg, Torger Smidesang, A. Solberg, Johan Solberg, K. Stavslien, M. Chr. Stein, Johs. Stene, A. Ø. Tande, Knut Tvedtene, John Vedum, Anthon Wiker, Chr. Winge, P. S. Ødegaarden og Tov Øverjordet.

     Det var krav om lojalitet til fellestiltaket. I 1914 hadde et medlem foretatt bestilling av en maisvogn direkte fra Felleskjøpet. Året etter ble det derfor sendt en henstilling til Felleskjøpet om ikke å ta bestillinger for Tretten Innkjøpslag fra andre enn forretningsføreren. Det gjaldt å samle bonuspengene i felleskassa, men likevel gikk de med på å gjøre unntak og la vedkommende få dem utbetalt. Det ligger ikke nok makt i organisasjonen enda.

     Om Ole J. Fonstad ikke ønsket å fortsette som forretningsfører er uvisst, men meieribestyrer Knut Tvedtene overtok i 1912 bestyrelsen av fellesinnkjøpslaget. Det kan dreie seg om en reorganisering i og med at de i kildene gis ulike roller; som forretningsfører og som bestyrer, men dette er lite trolig. Fonstad ble likevel i 1915 bemyndiget som stedfortreder i tilfelle Tvedtene var fraværende.

     Kildene er ikke alltid like klare i begrepsbruken, noe det følgende viser. I jubileumsberetningen for Lillehammer Meieri, utgitt i 1978, skrives det at driften og regnskapet av Tretten Innkjøpslag hadde ligget under ysteriet helt siden laget ble startet i 1913. Denne beskrivelsen bygger på den 26 år eldre jubileumsberetningen for Tretten Ysteri som derimot kan fortelle at Tretten Innkjøpslag fra 1913 hadde vært drevet i forbindelse med ysteriet. Sannheten er at det var et tett samarbeid mellom laget og ysteriet både med hensyn til bestilling og oppgjør, men innkjøpslaget var også disse årene helt klart en del av Tretten Bondelag. Så sent som i 1914 fletter møtereferat fra innkjøpslaget seg delvis inn i bondelagets protokoll, og enkelte kommentarer viser også at innkjøpslaget var en sideordnet virksomhet innenfor laget. I denne første fase et tiltak sprunget ut av, og veldig tett knyttet til bondelaget. I november 1915 avholder de til og med et felles styremøte over prinsippene i den omtalte saken med maisvognen.

fri fra bondelaget

__________________________________________________________________________

I løpet av 1916 ble Tretten Innkjøpslag frigjort fra bondelaget. Da styret i bondelaget i september fikk seg forelagt en sak angående pakkhus på stasjonen vedtok de at dette var en sak for styret i innkjøpslaget etter at det var blitt valgt separat. Dessuten vedtok de at bonuspengene som fortsatt sto på bondelagets konto når som helst kunne overføres innkjøpslaget. Atskillelsen hadde startet i bondelagets årsmøte den 8. januar der valg av styre i innkjøpslaget ble utsatt. Møtet oppfattet det som korrekt å innkalle medlemmene i innkjøpslaget til separat valgmøte. Medlemslistene var ikke lenger identiske, og tiden var kommet da det måtte etableres et formelt skille mellom de to virksomheter. Blant annet var småbrukerlag nå organisert i bygda.

     Men Tretten Innkjøpslag er ett av Tretten Bondelags mange ektefødt barn. Nå hadde det vokst seg stort og måtte stå helt på egne bein. Kanskje kan det være mest riktig å betrakte 1916 som stiftelsesåret for Tretten Innkjøpslag, men datoen for det omtalte valgmøtet er ukjent. Det gamle kildematerialet til innkjøpslaget ble de fiendtlige flammers rov i 1940.

i eget hus

__________________________________________________________________________

Innkjøpsforeningens varer ble fra første leveranse transportert med jernbane til bygda. Utlevering og annen service foregikk både på stasjonen og meieriet. På stasjonen lå imidlertid forholdene dårlig til rette. Styret startet utredning allerede i januar 1915 for oppføring av et lite pakkhus, senere kalt Mjølbua, ved Tretten stasjon. Og de ble bedt om å fremlegge et kostnadsoverslag. Fortsatt gikk det i bondelagsstyrets regi.

     Beslutningen om igangsetting ble tatt i juni samme år. Til å dekke utgiftene skulle halvparten av den bonusen innkjøpslaget mottok fra Felleskjøpet inndras inntil kostnaden var dekket. Det ble dessuten åpnet for låneopptak om nødvendig. Kontrakten om tomteleie trådte i kraft 1. august. De lot ikke tid gå til spille.

     Men i september året etter tyder likevel kommentarer på at byggearbeidene dro ut. Bondelagsstyret forsøkte å sette fortgang i arbeidet selv om innkjøpslaget allerede var frigjort som eget lag. Hattebruken var ikke alltid så enkel for aktørene selv heller.

     Leiekontrakten ble overdratt fra bondelaget til innkjøpslaget først 18. november 1916. Pakkhuset sto nok ferdig i løpet av denne høsten. Året etter ble mellomregnskapet ordnet med tilbakeføring av bondelagets utlegg til tinglysning og tomteavgift på åtte kroner og tjue øre.

formalitetene

__________________________________________________________________________

Innkjøpslagets første vedtekter ble som nevnt vedtatt og utskrevet i tre eksemplar i 1910 etter en mal amtsagronomen fremla. Verken de eller de neste fra 1941 med endring i 1948 er å oppdrive. De første tilgjengelige er dermed de fra 1958. Lagets formål var der å formidle Felleskjøpets varer til sine medlemmer. Noe som i 1967 kom til å omfatte både Felleskjøpets samt andre grossisters varer. De fravristet seg monopolets vold, men var fortsatt tilsluttet Felleskjøpet, Oslo. Senere ble formuleringen enda friere ved at de skulle drive omsetning av driftsmidler for jordbruket, og fra 1988 ytterligere en presisering ved at de nå skulle skaffe medlemmene gode og billige driftsmidler til landbruket og andre varer som medlemmene trengte til sin virksomhet. Denne gjelder fortsatt.

     I de eldste tilgjengelige vedtekter leser vi også at som medlemmer opptas personer, lag eller institusjoner som driver jordbruk eller virksomhet knyttet til det. Et tillegg i 1988 krevde at de for å bli medlem måtte forplikte seg til å kjøpe det de trengte av handelsgjødsel og kraftfôr gjennom laget. Et forhold som vi så ble aktualisert allerede tidlig på 1900-tallet.

     Det er dessuten nevnt at medlemmene allerede i 1910 fikk seg forelagt garantidokumenter for undertegning. I vedtektene fra 1958 gjenkjenner vi denne sikkerhetsordningen med formuleringen om at medlemmene var solidarisk ansvarlig for lagets gjeld, hvis ikke sikkerhet var stillet på annen måte. Senere ble dette begrenset med at de ikke heftet utover sine andeler for lagets forpliktelser, noe som fortsatt står.

     Med hensyn til vedtektene skjer ikke andre dramatiske endringer før i 2004. Da først finner de grunn til å åpne formelt for kvinnene også i denne sammenhengen ved å endre tittelen formann til leder. Den aller siste mannsbastionen i bygda var falt, vil ettertiden kunne tro, men det var bare et uttrykk for modernisering av språket. Kvinnene hadde vært inne i varmen fra styremøtene i bransjen i flere tiår allerede. At lederen også i innkjøpslaget nå skulle velges av årsmøtet og ikke lenger av etterfølgende konstituering innen styret, var nok mer et praktisk og formelt grep enn det var foranlediget av trusselen om at kvinnene kunne innta tronen. Bransjen hadde rikelig med verv til alle som ville.

uvisse

__________________________________________________________________________

Mellomkrigstiden ble en periode med uvisshet, slik vi ser det i dag. Den skyldes brannbombene i 1940 som la et røykteppe over vår kunnskap om lagets virke inntil da. For aktørene selv en enda større uvisse om hva dette fiendtlige felttoget ville føre til.

     Okkupasjonstiden 1940-1945 preges først av begeistring over allerede i november 1940 å kunne avholde første møte på ysteriets kontor, som da var tatt i bruk igjen etter brannen. Siden preges perioden av de begrensninger og omstillinger unntakstilstanden medførte. Blant annet fant innkjøpslagets årsmøte innunder jul i 1943 grunn til å takke lagets ekspeditør Auden O. Wasrud spesielt for alt slit og besvær med denne tunge cellulosetrafikken. Auden var ekspeditør i perioden 1940-1954.

     Det fortelles om Auden på Mjølbua at han var en tung og før kar. Og han var overlag sterk. Gulvplankene klaget sin nød når han skrittet over, og de skrek når han fikk lagt både to og tre sekker på båra. Cellulose ble brukt som fôr. Dyrene ble så fine og blanke i pelsen av denne dietten. Den kom i ark sammenbuntet til hundrekilos pakninger. Auden handterte buntene lett, mens andre måtte løse julinga og lempe i flere turer.

     Etter frigjøringen tok innkjøpslaget, som så mange andre foreninger, del i den opprivende oppvasken ved at to av styremedlemmene gikk til det drastiske og udemokratiske skritt å suspendere et par av de andre styremedlemmene og et par varamenn inntil videre. Men det blir ikke opp til oss i dag å bedømme deres dømmekraft i den situasjonen de sto i der og da. De gjorde det forøvrig i samråd med hjemmefronten.

     I årene som fulgte var misnøyen stor med dårlig oppslutning om møtene. Det hadde neppe med oppgjøret fra 1945 å gjøre, men det førte til at innkjøpslaget fra 1948 avholdt årsmøter sammen med ysteriet. Selve driften gikk i de vanlige spor, med åpningstid fra åtte til elleve på tirsdager, torsdager og lørdager. Likevel ble driften mye enklere for ekspeditøren i 1954 ved at han fikk installert telefon.

     Men uvissheten hang fortsatt over dem med planene om sammenslutning av Øyer og Tretten ysterier. I desember 1955 vedtok et ekstraordinært årsmøte i innkjøpslaget å gå med i sammenslutningen vederlagsfritt dersom tilsluttede lag kunne. Om de derimot ikke kunne, og Stavheim Mølle også måtte skilles ut, var Tretten Innkjøpslag villige til å overta mølla. Ysteriet hadde året før kjøpt mølla fra kommunen. Sammenslutningen av ysteriene skjedde fra 1. januar 1956 og det tok enda litt tid før all produksjonen var samlet på Tretten. Tretten Innkjøpslag ble stående utenfor, men de var nå vant til å stå på egne bein. Snart skulle de få et bein til å stå på, nemlig Stavheim Mølle. Et innspill fra revisor i 1969 om sammenslutning av innkjøpslagene i kommunen ble kjapt avvist. De sto stødig nok nå.

     Ysteribestyrer Knut Tvedtene døde i 1955, 75 år gammel. Det synes som han var ysteribestyrer og dermed trolig forretningsfører for innkjøpslaget helt til det siste. Han tjenestegjorde i tilfelle hele 43 år for laget. Hans bortgang og frigjøringen fra ysteriet noen måneder senere skapte en helt ny situasjon.

økonomien

__________________________________________________________________________

Styret i Tretten Innkjøpslag hadde ytterligere en utfordring å slite med, men det var et tidløst fenomen. Det var de tvilsomme betalerne som til stadighet belastet fellesskapet, og dermed rokket ved hele tanken om solidaritet i et samvirketiltak som dette. De samme tvilsomme kunne gå igjen år etter år, og i perioder over lang tid. Innkjøpslaget satte i verk ulike sanksjoner, men det tok tid å oppnå resultater, om det i det hele lyktes.

     Forretningsfører og ekspeditør ble manet til å være forsiktige med å levere varer til navngitte medlemmer. Ofte endte det med inkasso og endog anmeldelse, men også med avtale om direkte trekk på slakterioppgjør. I 1947 forsøkte de med kredittnekt til ikke melkeleverandører. Oppgjøret ble nemlig normalt trukket på ysterioppgjøret, men slik nekt viste seg raskt umulig å håndheve.

     Styret la ned mye arbeid i disse sakene og de var ubehagelige. I en opprydding i 1956 ble de kundene som ikke var registrert som medlemmer bedt om å undertegne garantidokumentene. Og året etter innførte de i forlengelsen av dette prisdifferensiering mellom medlemmer og ikke medlemmer.

     Fra 1965 ble alles kreditt nedsatt fra seksti til tretti dager. Og fra 1970 overtok Øyer Sparebank ved kontrakt ansvaret for å trekke kundene for oppgjøret slik ysteriet til da hadde gjort. Banken kunne nå foreta trekk på den enkelte kundes produsentkonto en gang i måneden, men den fritok seg for all risiko. Innkjøpslaget måtte selv betale Felleskjøpet høye renter på restanser, og skjerpet etter hvert sin egen rente på utestående krav fra ti til tolv og femten, og til atten prosent gjennom 1970- og 1980-årene.

     Utviklingen i omsetning for fellestiltaket som etter hvert ble en samvirkebedrift er påfallende stor gjennom årene. Men så bør jo ikke det overraske når vi kjenner utviklingen i jordbruket. Tallene forteller oss kanskje ikke så mye utover prisstigning og utvikling i kroneverdi. Tilsvarende tall for antall tonn omsatt hadde vært mer interessante, men de foreligger ikke.

     Salgsinntekter på innkjøpslaget (i hele tusen kroner): 1912: 10’, 1940: 263’, 1950: 627’, 1963: 1.881’, 1970: 2.444’, 1980: 6.420’, 1990: 10.508’, 2000: 11.888’ og 2005: 12.467. Den samlede omsetning i bedriften nådde på det høyeste i 1990-årene opp i godt over seksten millioner kroner. Fra midt på 1990-tallet avtok veksten i omsetning.

     Driften har gjennom årene vært selvbærende, men ett stort løft ga behov for låneopptak. Det var da de bygde den store lagerhallen i 1970. Gjeldsposten ble slettet i 2003. De tvilsomme betalerne klarte aldri å forstyrre hovedinntrykket av en solid økonomi i bedriften.

gampesjå

__________________________________________________________________________

Det vi i dag kaller Gausdalsstallene i stasjonsområdet ble bygget i 1924 av Østre Gausdal nordre Innkjøpslag. Brustuen Bruk sto for byggearbeidene og skaffet materialer. Samlet byggekostnad ble 18.000 kroner. Gausdøler i den delen av bygda tok sine varer over Tretten stasjon og det var behov for lager og stallrom i den forbindelse. De ankom ofte på morgenkvisten og det kunne li langt på dag før de returnerte, til stor begeistring for kafévertene i stasjonsbyen. Omkring tjue gardbrukere hadde sine bestemte rom med fra to til fem spiltau hver. Totalt rommet bygningen seksti eller vel seksti spiltau. Det ble lagt betonggolv og stallene ble innbygd og utstyrt med elektrisk lys allerede fra starten av.

     Over stallene hadde hver gardbruker sine lagerrom med en liten dør inn fra fronten. Foran stallene ble det planert en stor plass med springvann.

     Stallene og tomta gikk offisielt under navnet Gampesjå. De var ikke reist for å dekke det store behovet for stallplass under Stavsmartn, men utleie de ukene den varte ga eierne kjærkomne inntekter. De ble også benyttet under utstillinger på Stav.

     Da Tretten Innkjøpslag kjøpte eiendommen med skjøte i 1949 oppgis tomta til 1,8 dekar. Kjøpesummen var 11.000 kroner. Laget satte deler av bygningen i stand som lager og utbedret lasterampen i to omganger, i 1954 og med betong i 1960. Bygningen ble malt i 1964.

stavheim mølle

__________________________________________________________________________

Stavheim Mølle har en nesten uendelig lang forhistorie, først som gardskvern i århundrer før den sto igjen som den eneste mølla i bygda. Innkjøpslagets inntreden i møllehistorien skjedde først i 1957, men det er grunn til å tegne et riss over det som skjedde før den tid.

     Siste halvdel av 1800-tallet hadde spesialiseringen i næringen blant annet ført til at enkelte gardskverner mer og mer tok leiemaling for de som ikke lenger ønsket å holde sine egne i sving. De økte kapasiteten ved blant annet å ansette møllere og de fremsto dermed mer som mølle enn gardskvern. På Tretten ble Stav Mølle mer og mer dominerende i markedet. Driften der tilfredsstilte behovet, — inntil videre.

     O. J. Sæther på Stav var foregangsmann i bransjen her i bygda allerede på 1840-tallet, men Thore fortære meg Bjerke fulgte opp da han kjøpte garden. I kildene møter vi på møllermestre som Ole Olsen og sønnen Olaus Olsen som møllerdreng ved Stav Mølle. De var headhuntet hit som fagarbeidere fra Bjerkes hjemtrakter på Furnes. At sønnen førte ei musdalsjente i uløkka mens han var i bygda svekket neppe hans posisjon som fagarbeider.

     Nå trådte vår egen Erik Samuelsen Klæva inn i bransjen med fynd og klem. Han etablerte seg først med møllebruk i Frydenlund og kjøpte siden opp flere kverner nede i Kveinndalen. Stav Mølle kjøpte han fra Stav i 1894. Han samlet og utviklet driften der til å bli Stavheim Mølle, blant annet ved å sikre seg enerett til mølledrift på garden. Erik moderniserte med tre kverner, sikte og to tørker. Kildene presenterer flere møllere fra denne perioden. Det var Johannes møller eller Johannes Johannesen fra Fåberg med sønnen Julius som møllerdreng. Siden møllerne Andreas Solbrå og Gustav Larsen.

     I 1900 solgte Erik møllebruket til Gustav Thorud fra Nes på Hedemarken. Gustav var allerede etablert i bygda som eier av Stav Sag. Han oppførte ny møllebygning umiddelbart. To år senere var han kommet godt i gang med også å oppføre villaen sin, Thorudbygningen, da mølla gikk opp i flammer den 22. juni 1902. Om høsten var han allerede i gang med å reise et mye større og mer moderne mølleanlegg. Det ble mye byggearbeid for Gustav på kort tid, men dette var også en kar med ressurser.

     Ved Stavheim Mølle gikk det mye i leiemaling, men det ble også innkjøpt atskillig bygg og mais til fôrmaling, som Gustav solgte til landhandlere i dalen. I hans tid møter vi møllerne Hansen og Løken. Møller Løken var for øvrig en spilloppmaker det eksisterer flere historier etter den dag i dag, takket være Kristian Paalsruds nedtegnelser.

     Gustav samarbeidet med Erik Klæva som fortsatt brukte Frydenlundkverna i 1906, da de fikk demt opp Djupen og Goppollen for å sikre mer og jevnere driftsvann i Moksa til brukene sine. I 1906 ble det lagt inn protest på dette da det ble hevdet å være til skade for fisket. Saken ble forelagt Øyer almenningsstyre og oversendt skogdirektøren som ba herredsstyret om uttalelse. Forslaget fra ordfører Christian Mageli ble vedtatt med knappest mulig flertall. Herredsstyret syntes det ville være for galt om noen med lovhjemmel kunne fjerne disse demningene. Det hadde mye å si for bygdefolk at brukene hadde driftsvann vinterstid. Det var ikke lite virksomhet i Stav på denne tid, med sagbruk, høvleri og snekkerverksted, flere møller, fargeri og frørenseri, og endelig Tretten Dampmeieri. Så skralt som det var med veger her i bygda gjaldt det å få unnagjort mest mulig av slik kjøring på vinterføre. Dette har mye mer å bety enn fisket i fjellet, slo herredsstyret fast. Dessuten kan vi merke oss at brukene betalte mye skatt til kommunen.

     Kommunens fabrikktilsyn hadde stadige inspeksjoner og gir oss i sine rapporter litt innsikt i driften ved mølla. Blant annet ved at de i 1911 ga pålegg om at de liggende remledninger i 3die etage må indkapsles.

     Karl A. Nysted fra Horten kjøpte i 1915 både mølla og saga av Gustav Thorud, og ble den nye brukseieren av Stavheim Sag og Mølle. Han etablerte seg med sin familie i Thorudbygningen slik hans forgjenger hadde gjort. Villaen ble dermed hetende Nystedbygningen. Fra hans tidlige periode trer møllermestrene Jakob Alm og Ole Johannesen, begge fra Toten, frem fra kildene.

     Mølleren jobbet alene den tiden. De som skulle leiemale måtte sende med en hjelpemann. Mange syntes det var stas å få være undermøller på denne måten. De kom med meill også fra nabobygdene til Stavheim Mølle. Fra de største gardene kunne jobben ta flere døgn. Kverna gikk dag og natt. Spise og kvile gjorde de på møllekammerset, og der stakk folk innom for å prate eller kanskje dele en hinkas med møllemannskapet. Fra Nord-Mageli var alltid Hans Brottet undermøller, noe han satte umåtelig pris på. Og oppdraget derfra kunne ta tre-fire døgn.

møllesaken

__________________________________________________________________________

Tretten Bondelag entret arenaen igjen. I et møte i 1928 uttrykte de at møllespørsmålet i bygda var absolutt utilfredsstillende. Det ble derfor nedsatt en komité med tre medlemmer til å se på saken. Komiteens oppdrag var å forhandle med eieren av Stavheim Mølle om en bedre ordning der, eventuelt håndgivelse av mølla. De skulle dessuten undersøke mulighetene for å få leiemaling utenbygds, og om man i tilfelle burde slutte seg sammen i større forsendelser. Også mulighetene for nyanlegg eller benyttelse av den gamle ysteribygning til møllebygning skulle utredes med kostnadsoverslag. Dermed hadde de flere ess i ermet i møte med Nysted. I komiteen havnet John Vedum, Johannes Moe og Tobias Solberg.

     Det ble arbeidet med saken i årevis, uten at misnøyen ble dempet nevneverdig. I 1934 ble det innledet et samarbeid med Øyer Bondelag som erfarte det samme i hovedsognet. Prisen på leiemaling var og ble altfor høy. Etter frigjøringen i 1945 satte det hele i gang igjen. Ny komité og ny kraft, nå også i samarbeid med alle småbrukerlagene i bygda. Men tilsynelatende uten resultat.

     Først i 1949 synes det å bli en viss bevegelse i saken. Karl A. Nysted var ikke uvillig til å selge mølla, men ville avvente pristaksten. En løsning med å opprette et aksjeselskap ble vurdert. Men to år senere døde Nysted, uten at de var kommet overens. Det hele endte med at kommunen kjøpte Stavheim, både mølla og saga. Villaen ble etter kort tid solgt tilbake til Nystedfamilien og saga ble nedlagt i 1954.

     Tretten Ysteri kjøpte så Stavheim Mølle av kommunen 1. januar 1955 for 64.000 kroner. Til tross for dette så bondelaget og småbrukerlagene behov for å fornye møllekomiteen. Ysteriet rakk å få modernisert og bygd om mølla det ene året de hadde hånd om den. Det ble innkjøpt frørensemaskin, hamsemaskin, beisemaskin, to el-motorer med igangsetter og ledninger, og en hovedaksling med remskiver. Alt av Sigmund Nordgård for 7.000 kroner.

     Møllesakens endelige løsning fant sted først som følge av sammenslutningen av ysteriene i Øyer og Tretten fra 1. januar 1956. Her skulle det drives renheklet ysteri. Innkjøpslaget fikk ikke sitte på lasset. Stavheim Mølle måtte kastes av. Innkjøpslaget sto klart og tok imot med åpne armer. Prisforhandlingene endte på 79.332 kroner, hvorav 35.332 kroner dekket løsøret. Overdragelse skjedde den 1. august 1957 av alle delene av eiendommen med både Nyhus, Mohus, Stav Farveri og Stavheim Mølle. Sigmund Nordgård ble ansatt som møller, en stilling han hadde til 1970.

     Mølledriften hadde alltid vært på private hender, men var nå blitt et samvirketiltak. Laget hadde fått et nytt formål å innarbeide i vedtektene og ble hetende Tretten Innkjøpslag & Stavheim Mølle.

mølledriften

__________________________________________________________________________

Innkjøpslagets styre lot ikke anledningen vente på seg. De nedsatte umiddelbart en byggekomité. Det skulle oppføres et tilbygg som mel- og kornlager på 140 kvadratmeter i en etasje. Delen av uthuset som tilhørte mølleeiendommen ble solgt. Et rom i øvre møllerbygningen forsøkte de først å leie ut for ti kroner per måned, men de innså raskt at reparasjoner måtte til for at den skulle bli beboelig. Dermed solgte de den for bortflytting.

     De kjøpte allerede i 1958 ny korntørke og malte mølla utvendig. I 1961 valgte de å utsette det påtenkte løftet med å installere ny kornsilo, og nøyde seg med å innrede stall med to spiltau i kontorbygningen. Året etter kjøpte de hammerkvern og blandemaskin, og de valgte å beholde frørensemaskina. Det var fortsatt et visst behov for den.

     Åpningstiden på denne mjølbua var nå tirsdag og fredag klokken åtte til tolv sommer som vinter. Møller Nordgårds arbeidsvilkår ble modernisert fra prosentbasert til fast lønn, men ikke mer enn at han selv fortsatt måtte dekke utgifter til innleid arbeidshjelp når det trengtes. Vilkårene ble tross alt noe bedre ved at han fra 1964 fikk benytte vaskerommet i klekkeriet. Da hjelpemølleren måtte si opp sin stilling på grunn av støvplagen var det femten søkere til stillingen. Det var rift om jobben.

     En killing i Musdal kreperte. Dødsårsaken var hevdet å være muggen byggrøpp. Styret avviste kravet om erstatning kjapt på grunn av de konsekvensene det kunne gi i tilsvarende saker senere.

     Hvert år fremover ble det utført større og mindre utbedringsarbeider ved mølla, og innimellom noen store løft, som i 1966 da et helt nytt siloanlegg sto ferdig. Året før var det installert ny kornrensemaskin, og senere fikk de Ivar Bræin til å konstruere løfteheis. Det ble et mer tidsmessig anlegg.

     Samtidig så de at den beste fortjenesten lå i byttemaling. Den steg til millionomsetning på få år. Nytt lager ble vurdert, men de fant tomta for trang. Derimot ble kornsiloen fra 1966 for liten i normalt gode år, og ny silo kom på plass i 1972. Den rommet 500 tonn med de vitale mål knappe ni meter i diameter og vel ti meter høy. Kostnaden ble 55.000 kroner. Ny løsmelsilo ble oppført i 1975. Og utbedringene fortsatte med tak over løsmeluttaket, vifte over stortørka, avsug og automatvekt. Styret vedtok i 1976 å fjerne den gamle kontorbygningen for å oppnå romsligere mølletomt.

     Allerede da Nystedbygningen med tomt ble avertert til salgs i 1969 hadde styret gjort et fremstøt for å kjøpe. Begrunnelsen allerede da var behovet for større tomt. Men det viste seg at eiendommen allerede var solgt underhånden.

     Fortsatt var styret ambisiøst med hensyn til mølledrift. Allerede i 1976 ble ny møllebygning i betong drøftet, men det ble med tanken. To år senere fikk de annet å tenke på da taket over siloen ramlet ned av snømengdene til tross for at det hadde vært mer snø tidligere. Nytt måtte bygges raskt. Pålegg fra arbeidstilsynet om skifterom, vaskerom og toalett ble etterkommet prompte og det var lang åpningstid hver dag fra klokka sju til halv fire. Men det snek seg gradvis inn i protokollene noe tvilrådighet. Planer ble lansert for pelletteringsanlegg og videre utbygging av mølla i slutten av 1980-årene, men de havarerte i delte meninger og i tvil.

vann på mølla

__________________________________________________________________________

Kornproduksjonen i bygda ble sterkt redusert de siste tiårene av 1900-tallet. Men det ble fortsatt levert korn på 1990-tallet. Samtidig hadde omfanget av kraftfôrleveranser på bulk økt kraftig. Utover 1990-tallet til nesten hundre prosent. Bygdemølla kunne ikke lenger forsvare sin posisjon. I 1993 fikk årsmøtet seg forelagt forslag til nedleggelse av Stavheim Mølle. Men tvilen var der fortsatt og det ble vedtatt drift med visse nedskjæringer. Forsikringen av mølla ble begrenset kun til gjenoppbygging av råkornmottak og rydding av tomta.

     Mølla gikk med underskudd og i årsmøtet året etter ble samme sak reist på ny. Flertallet stemte for redusert drift ett år til, mens et stort mindretall stemte for nedleggelse umiddelbart. Nå ble arbeidstiden i mølla avspist til kun tre dager i uka, og sesongovertid måtte nå avspaseres.

     Da årsmøtet ble avholdt den 19. april 1995 hadde ingen kunnskap om Moksa sin plan for Stavheim Mølle. Men i ettertid er det fascinerende å lese at forslaget om umiddelbar nedleggelse falt med sju mot atten stemmer. Flertallet hadde faktisk økt.

     Den 2. juni fant Moksa, som de siste dagene hadde vokst seg stor og sterk, et helt nytt elveleie direkte på Stavheim Mølle. Siloanlegget falt overende, bygningsmassen forøvrig ble sterkt skadet og tomta ble helt rasert. Elva som hadde gitt liv til mølla fjernet all tvil om nedleggelse og sørget selv for dens død. Nedleggingsvedtaket på ettersommeren ble enstemmig.

     Naturskadefondets takst beløp seg til 280.000 kroner og den totale erstatningen er oppgitt til 1.018.000 kroner. Hele bygningsmassen ble ryddet bort. Metaforen vann på mølla fikk et annet innhold her i bygda etter dette. Det var uhygge og drama over det som skjedde.

     Uten kornmottak i bygda måtte de få som fortsatt leverte reise utenbygds. Møller Odd Ødegård som hadde overtatt etter Ola Olstadjordet i 1974 ble overtallig i mølla, men fortsatte som ekspeditør på innkjøpslaget inntil han gikk av med pensjon i 1999. Samtidig overtok kommunen eiendommen Stavheim for 40.000 kroner. Området ble utviklet til en kunstpark der møllehistorien er synliggjort.

smiukomiteen

__________________________________________________________________________

I det gamle samfunnet var hver gard selvbetjent i større eller mindre grad med det meste. Dette gjaldt også gardssmiene, som kunne utføre det nødvendigste av reparasjoner. Og gardbrukeren selv eller en i hans nærhet var også smed god nok. Med mekaniseringen ble vedlikeholdet og smi-arbeidet mer komplisert. Den spesialiserte bygdesmeden fikk mer å gjøre. Han var i stand til å utvikle håndverket etter de endrede behov som oppsto. På Tretten var flere i arbeid.

     Da bondelaget i 1951 mottok et brev med oppfordring om å få etablert en landbrukssmie på Tretten, kunne laget ikke se at det var behov. Da var det allerede tre verksteder her med håndlag og moderne redskap.

     Spørsmålet kom på dagsorden igjen i 1967, og da fikk det støtte av årsmøtet. Styret skulle arbeide videre med saken. I 1970 fastslo de at det begynner å skorte på smeder i bygda. En særskilt smiukomité arbeidet med saken, men den syntes det var vanskelig. Nemnda ville heller be noen av de som drev nå, om de kunne tenke seg å starte opp med et mer omfattende landbruksverksted. Det ble vurdert som absolutt påkrevd nå da maskinparken øker i landbruket.

     I 1971 la smiukomiteen frem sin innstilling for årsmøtet. Den hadde to alternativer. Enten utvidelse av Ysteriets Bensinstasjon eller nybygg oppe på Brattbakken. Nybygg ble avvist. Det ble vedtatt å arbeide videre i forhold til Ysteriets Bensinstasjon.

     Samtidig med at det ble forhandlet og tenkt landbruksverksted, anskaffet gardbrukere egne sveiseapparat. Og flere kom til etter hvert. Bondelaget arrangerte sveisekurs både i 1967 og 1975. Det siste med god deltagelse. Denne perioden vendte gardssmia på sett og vis tilbake til nokså mange garder. Ikke slik den gamle var, men godt utstyrt med moderne hjelpemidler, og gardbrukeren ble igjen mer eller mindre kyndig smed. Ringen var sluttet.

ysteriets bensinstasjon

__________________________________________________________________________

Likevel takket innkjøpslaget ja i 1975 da de fikk tilbud om å overta Ysteriets Bensinstasjon som gave fra Øyer-Tretten Ysteri. Ysteriet ble en del av Lillehammer Meieri og nå var det bensinstasjonen som ikke fikk sitte på lasset og måtte kastes av. Innkjøpslaget tok imot med åpne armer igjen. Men gaven skulle koste dem 75.000 kroner. Overtagelsen skjedde 1. januar 1976 mens skjøtet forelå først i mars året etter.

     Fortsatt var det snakk om behov for et landbruksverksted, og en løsning lå nå snublende nær. Allerede året etter startet arbeidene med utbygging av stasjonen blant annet med smøregrav og verkstedhall. Snart også med tak over pumpene.

     I 1978 ble det inngått avtale om utleie av stasjonen til A/S Norske Shell på ti år med leiesum på 55.000 kroner årlig til 1981 og deretter 60.000 og indeksregulert hvert femte år.

     Det trengtes bare ett årsoppgjør før misnøye med lønnsomheten bredte seg i kretsen. Henvendelse til leietager om de var villige til å kjøpe stasjonen eller yte mer i tilskudd endte bare i en beskjeden økning i leieprisen. Nye initiativ for salg ble tatt i 1984 og 1990. Driften belastet økonomien i mølla og på innkjøpslaget. Eiendommen ble til og med taksert til en prisantydning på 1,2 millioner kroner. Men det endte med forlenget kontrakt med Norske Shell i 1992 på fem år. Misnøyen fortsatte å øke med både driften og med økonomien ved bensinstasjonen.

     I forhandlingene ved denne kontraktperiodens utløp ble det klart at Norske Shell ikke ønsket å gå inn i ny kontrakt da stasjonen ble sagt å være for liten. De ønsket heller ikke forhandleravtale. Det eneste de kunne yte var en noe gunstigere innkjøpsavtale. Det ble gjort forsøk på å leie bort stasjonen til ansatte eller andre. Tre-fire interesserte dukket opp, men det kom intet bud da. Likevel lyktes det å skrive kjøpekontrakt med en interessert i 1997. I årsmøtet ble kontrakten godkjent med knapt flertall, men den interesserte viste seg plutselig uinteressert og trakk seg fra kontrakten. Ingenting skulle være enkelt.

     Året etter lyktes det likevel å få solgt. Tretten Innkjøpslag hadde i løpet av tre år fått lastet av både sitt mølle- og sitt bensinproblem. Nå var de tilbake i sin opprinnelige rolle som fellesinnkjøpsforening. Det de sto overfor nå var bare utfordringer. Men det lå ikke lite arbeid i det heller.

konsolidering

__________________________________________________________________________

Tretten Innkjøpslag & Stavheim Mølle måtte leve sitt eget liv etter at de ble holdt utenfor ved ysterisammenslutningen i 1956. De engasjerte egen bestyrer. Nå var det ikke lenger godt nok bare med forretningsfører. Asmund Strangstadstuen ble ansatt fra 1958.

     Oppdaterte vedtekter ble vedtatt i mars dette år og samtidig meldte de seg inn i firmaregisteret. De var blitt en profesjonell samvirkebedrift. Likevel fant de det rasjonelt å samkjøre årsmøtene først sammen med ysteriets kontrollag og deretter med regnskapslaget. Det gikk med mange nok kvelder allerede til årsmøter i bransjen.

     Det første tiåret etter at båndet til ysteriet ble brutt kan betraktes som konsolidering. En oppfordring fra Felleskjøpet om å holde maskinlager ble kontant avvist.

     Men snart skulle ambisjonene bli mye større.

ny lagerhall

__________________________________________________________________________

Transportavtalen og pakkhusavtalen med Norges Statsbaner innebar at det ikke var anledning til lagring av varer tilkjørt med bil. Det ble innledet samtaler med NSB om eventuell utbygging av pakkhuset og etter hvert om helt ny lagerhall. I 1968 var de kommet til drøfting av tomt og befaringer. Tomta rett på oppsiden av pakkhuset pekte seg raskt ut. Leiekontrakten som ble inngått året etter innebar en leie på 420 kroner årlig, men regulerbar hvert femte år. Og NSB var villige til å bidra med en tredel av kostnaden med sidespor på omlag 20.000 kroner. Samtidig ble det mottatt prisoverslag på lagerhall fra Moelven Bruk, 15 ganger 56 meter, på 225.000 kroner. Dette skulle bli et stort løft for innkjøpslaget.

     Fraktavtalen med NSB fra 1970 omfattet frakt til sidesporet, men med plikt til fortsatt å nytte jernbane til alle sine forsendelser til det nye lageret. Det var makta som rådde den gangen også. Innkjøpslagets gamle lager fra 1916 var bygd inntil og i nordenden av jernbanens eget pakkhus. Det ble avertert for salg, revet og ryddet i 1970. Kontordelen ble satt opp igjen som hytte. Østre Gausdal nordre Innkjøpslag hadde andel i dette lageret i sin tid, men den må i mellomtiden ha vært overdratt til innkjøpslaget på Tretten.

     Den 26. august 1970 avholdt Tretten Innkjøpslag & Stavheim Mølle sitt første styremøte i den nye lagerhallen, som nå sto nesten ferdig. Dette nedtegnes i stolte bokstaver i møteprotokollen. Byggearbeidet hadde pågått i to somre med Arne Svendsen og Paul Strangstadstuen som byggmestre. Vel to uker senere var det duket i den voldsomt store hallen for innvielsesfest med 300 gjester. På menyen sto lapskaus og øl, is og kaffe. Tord Kvitrud holdt en faglig velfundert tale for den store dagen, og Olav Haugen spilte til dans helt til klokka fire på morgenkvisten.

     Om noen av gjestene hadde problemer på hjemveg, kan kanskje noe av forklaringen ligge i måten vertskapet benyttet dette store kaldtlageret på. Av en eller annen grunn hadde de stående det store spannet med lapskaus inne på det oppvarmede rommet som var avsatt til toalett. Den vellagrede lapskausen hadde allerede før servering est seg nesten ut av spannet. Ondsinnede tunger vil ha det til at enkelte hadde noe besvær med magen i etterkant, men etter en lettlivet aften kan jo slikt skje i de beste familier og av ulike årsaker.

     En ny milepæl ble nedsatt den 2. oktober, da den første jernbanevogn med leveranse romlet inn på det nye sidesporet. Åpningstiden ble nå fra åtte til seksten hver dag, men vel og merke stengt på lørdager og selvfølgelig på søndager. Innkjøpslaget hadde tidligere avvist oppfordringen som kom fra sentralt hold om å opprette maskinlager. Men på 1970-tallet kom oppfordringene fra medlemmene om i alle fall å holde seg med reservedeler til de mest kurante landbruksmaskiner. Dette var enkelt å forholde seg til for styret med de ambisjonene som nå forelå.

ny tidsånd

__________________________________________________________________________

Med ny lagerhall lå det godt til rette for å videreutvikle bedriften og å øke kvaliteten på det tilbudet kundene kunne gis. Likevel kan det vel fastslås at det skulle ta lang tid før disse mulighetene ble fullt utnyttet. Det hadde mange årsaker. Blant annet at det ble lagt klare produksjonsbegrensninger på norsk landbruk. Dessuten preget overgangen fra levering i sekk til bulk vareflyten i lageret merkbart.

     Arbeidskraftbehovet i bedriften ble redusert. Innkjøpslaget innførte begrenset åpningstid i ferietiden for senere å begrense den vanlige åpningstiden med en halv time. Ikke akkurat dramatisk, men et trekk i den nye tidsånd.

     I 1979 ble Asmund Strangstadstuen syk. Han søkte permisjon i ett år. Men etter bare en måned i permisjon døde han med 21 år i jobben som bestyrer bak seg. Per Linn hadde vært ansatt som ekspeditør fra 1975 og rykket inn i stillingen etter Asmund.

     Spørsmålet om et tettere samarbeid eller leieavtale med Felleskjøpet, slik Øyer Innkjøpslag hadde, kom opp til drøfting. Funderingene fant sin avklaring i at Felleskjøpet Oslo snart ble omorganisert, og Tretten Innkjøpslag & Stavheim Mølle valgte å gå ut som medlem. Likevel fortsatte forretningsavtalen. Enkeltmedlemmer kunne derimot gjerne tegne direkte medlemskap i Felleskjøpet.

     Utfordringene i forhold til driften i denne perioden var ikke voldsomme. Det kunne dreie seg om slike ting som at distriktslagerkvantumet ble vurdert å være for stort, slik at det ble for lang tids lagring. Eller det var enkle vedlikeholdsoppgaver på lagerhallen, som nye takplater. Men også at Brødrene Flatemo sa opp transportavtalen og at de fikk Ringebu-Fåvang Innkjøpslag til å overta transporten. Jernbanen og sidesporet spilte ferdig sin vakre symfoni her i bygda.

     Når vi kommer over i 1990-årene blåste derimot en ny bris inn de store portene på innkjøpslaget. Og da siktes det ikke til den sure trekken vinterstid. Brisen brakte nye ideer inn i og ut fra møtene.

     Men å flytte en del av varebeholdningen over til den haltende driften ved bensinstasjonen skulle flertallet ha seg frabedt. Det ble tvert i mot fremlagt en plan for å utvikle butikkdriften i lagerhallen, med ombygginger, restaureringer og tilbygg. Trolig kom forskyvningen i åpningstidspunkt til en halv time senere på dagen som en følge av at nye kundegrupper kunne tenkes å stikke innom. Det dukket til og med opp et behov for egen logo. Normalt et uttrykk for et ønske om tettere forhold til nye og gamle kunder. Inngangspartiet ble i samme ånd gjort mer tilgjengelig. Butikken og ekspedisjonen ble mer tiltalende og praktisk innredet, og dessuten kom et tidsmessig kontor med møterom i andre etasje.

     Omstillingene ble også preget av at innkjøpslaget i 1995 og 1998 fikk hektet av seg henholdsvis Stavheim Mølle og Ysteriets Bensinstasjon. De hadde blitt til en belastning, men den nye tidsånd var ikke hemmet av det heller. Bedriften fikk det moderne navnet Tretten Innkjøpslag BA i 1997. Omorganiseringen innebar blant annet at det ble utstedt nye andelsbrev pålydende hundre kroner til de som fylte kravene nedfelt i vedtektene. Det er bemerkelsesverdig at det ble omkring nitti prosent medlemstilslutning i bygda; kanskje helt opp mot full tilslutning om bare bruk med en viss aktivitet regnes med.

     Enda viktigere var stimulansen fra Oppland Bedriftsutvikling. Siste del av 1990-tallet var de engasjert til å utrede en organisasjonsutvikling av Tretten Innkjøpslag. Dette utløste ved siden av bedriftsformalitetene enda et krafttak i det store løftet som allerede var godt i gang. Styret ble koblet mye tettere til driften med månedlige møter og stimulerende tiltak. Det ble utviklet strategier på markedsføring med flygeblad, avisannonser og til og med julehilsen i lokalpressen. Nye og mer innbydende butikklokaler bød på et enda bredere varespekter.

     Manufakturavdelingen med arbeids- og fritidstøy var ett av mange satsingsområder. Deres deltakelse i mannekengoppvisning fra egen butikk skapte blest. Men også andre varer som husholdninger både i og utenfor landbruket kunne trenge. Såper, salver, skotøy, spiker, artikler for hobby, hage og fritid, fôrvarer for kjæledyr og mye mer. Et vareutvalg de for så vidt allerede hadde hatt i årevis, men nå ble de flere og bedre kjent. De arrangerte rabatterte salgsaksjoner, med ombyggingssalg, langåpen dag innunder jul, lørdagsåpent i mai og de deltok i stands under Stavsmartn. Da de satset på utleieprodukter synes det imidlertid å ha vært en suksess bare en viss tid.

     Det beste uttrykket for denne nye stilen må vel være at styret faktisk var ute og ét middag med staben, som det står referert. Nesten hver måned ble det presentert oppløftende økonomiske resultat i forhold til budsjett, og økt omsetning. Dessuten ble det notert økt kontantsalg til andre enn medlemmer. Men kaffekroken ble ingen suksess. Den ble kjapt fylt opp igjen med varereoler.

     Heller ikke Tretten Innkjøpslag BA har vært i stand til å lykkes med riktig alt. Men jammen har de tjent næringen og bygda godt gjennom lang tid. Hvor lang tid avhenger av hvor vi plasserer startstreken; – i 1898, 1910 eller 1916.

     At besøkende blir bedt om å bøye nakken i øverste trappetrinn idet de trer inn til møterommet bør være et uttrykk for den ærbødighet vi skal vise for alt det arbeidet som er nedlagt i bedriften gjennom så mange år.

     Men noen vil sikkert ha det til at den senkede takbjelken skyldes et byggteknisk dilemma.

noen navn

__________________________________________________________________________

bedriftsledere

Forretningsfører i årene frem til 1912 var Ole J. Fonstad. Da overtok ysteribestyrer Knut Tvedtene som trolig tjenestegjorde helt til han døde i 1955.

     Halvor Johnsgård ble ansatt som bestyrer for de sammensluttede ysterier fra 1956, men da var innkjøpslaget allerede frigjort fra samarbeidet med ysteriet. Om han likevel var forretningsfører på si inntil Asmund Strangstad-stuen ble ansatt i 1958 er ikke kjent. Kanskje var ekspeditør Martin Sletten konstituert i perioden.

     Asmund ble bestyrer i det som da var blitt en selvstendig bedrift, en stilling han hadde inntil 1979. Per Linn ble konstituert inntil han ble formelt innsatt i stillingen i 1980, noe han fortsatt er i skrivende stund.

     Det er verdt å merke seg at bedriftslederne inntil 1968 selv måtte bekoste den ekstrahjelp de trengte og at de lenge var personlig ansvarlige for ubetalt kreditt.

formenn

Innkjøpslaget hadde alt fra 1910 et eget styre uten at formannen ble navngitt spesielt. Forretningsfører hadde trolig lederrollen lenge. I løpet av mellomkrigsårene ble det sannsynligvis valgt formann på sedvanlig vis. Brannbombene lot oss ikke få vite hvem, men fra 1940 vet vi.

1940-46 Johannes O. Johnsgård

1946-51 Thor Ledum

1951-52 Olav Skaug

1952-56 Lars Bjerke

1956-62 Ola Johnsgård

1962-68 Ivar Rindal

1968-72 Johannes Gunstad

1972-75 Amund Tande

1975-81 Ola Johnsgård

1981-85 Olav Hong

1985-86 Erik Stalsberg

1986-87 Kristian Midtmageli

1987-89 Iver Vangen

1989-93 Arne Johnsgård

1993-94 Jo Johnsgård

1994-98 Tor Ledum

1998-02 Harald Brubakken

2002-     Håvard Granskogen

kilder

__________________________________________________________________________

Bonden og bygda, Fåberg Bondelag 100 år, red. Asbjørn Dahl, 80 sider, utg. 1996.

Et bygdesentrum blir til, forf. Kristian Paalsrud, 287 sider, utg. 1966.

Forfatterens eget arkiv.

Gudbrandsdalens Ysteriforening 50 år, forf. G.Byre–N.Ringen–T.Kvarberg, utg. 1980

Informanter i miljøet.

Kamp og kroner, Felles kjøp 1896-1996, forf. Svein Sæter, 192 sider, utg. Felleskjøpet Østlandet 1995.

Levnedsbeskrivelse, forf. Amund Tande, utg. 1877

Lillehammer Meieri 100 år, forf. Asbjørn Ringen, 189 sider, utg. 1978.

Moksa Kraftanlegg 50 år 1921-1971, forf. Ola Matti Mathisen, utg. 1971.

Norges Bondelag 1896-1996, 2 bind, forf. O.Rovde og B.Gjerdåker, utg. 1996.

Oppland Landbruksselskap 150 år, 1830-1980, forf. Kr.S.Aasmundstad, utg. 1980.

Stavsmartn, handel og vandel gjennom to århundrer, forf. Odd Bjerke, 236 sider, utg. 2001.

Tretten – afstigning paa høire Side, jernbanen Hamar-Tretten 100 år, forf. Odd Bjerke, utg. 1994.

Tretten Bondelag 100 år, forf. Odd Bjerke, 109 sider, utg. 1996.

Tretten Innkjøpslags eget arkiv, med møteprotokoller først fra 1940.

Tretten Ysteri 1902-1952, forf. Kristian Ourom, 36 sider, utg 1952.

Østre Gausdal Bondelag 100 år, div. forf., 93 sider, utg. 1987.

Øyer kommune, kommunearkivet.

Bildene er med unntak av de to eldre tatt av forfatteren, fra flommen i 1995 og de øvrige i 2006-07.