Sagn og folkemunne.

SAGN OG FOLKEMUNNE

******************************

PÅKAST

Langs sætervegene var det flere steder røyser med mindre og større steiner. I Nørdre Veslsætervegen eksisterer fortsatt navnet og stedet på toppen av Setolbakken. Men røysa er blitt ryddet og benyttet ved seinere utbedring av vegen. I tradisjonen er det en dominerende teori om hva de skulle tjene til. Det skulle ha skjedd et drap eller ei annen dramatisk hending der, og at man kunne sikre seg mot en slik skjebne ved å plukke opp stein langs vegen og kaste på stedet.

Til høyre er Johannes Glomstad ved bunnen av Setolbakken.

Som en av de siste som faktisk gikk sætervegen i yngre dager, var jeg så betatt av tradisjonen at jeg ikke turte å la være. I voksen alder kom jeg vel mer til at det kunne ha vært hensiktsmessig å få ryddet vegen for irriterende stein for dyrefot og kjerrehjul. Særlig fordi påkastet lå på toppen av en bratt stigning der det lettere ble avdekket stein etter regnskyll. Men det er jo en lite sjarmerende teori.

*******************************

SAFISTEINEN

Den gamle mannen satt ved vinduet som vendte mot sør. Det skarpe dagslyset ute flommet som ei elv inn i rommet, omsluttet mannen og fortsatte inn i de mørke tømmerveggene. Hans silhuett fanget all oppmerksomhet. Framoverbøyd som i sorg, med ene underarmen hvilende tungt på bordet. Ansiktet vendt mot lyset, uten at blikket var festet til noe som helst. Hans oppmerksomhet vendte bare ut av dette rommet. Blikket måtte være vendt vekk fra de andre karene.

- Men vi må henge oss på i utviklinga. En av karene brøt stillheten, men ingen andre fulgte opp. Mannen trakk pusten som om han skulle si noe, men nøyde seg med å flytte ene foten.

Alle i rommet visste hva mannen tenkte og hva han mente om saken. Men det var nå engang slik at flertallet måtte bestemme i et slikt fellesløft. Dessuten hadde vegingeniøren satt stikkene akkurat slik, og ingen kunne dra hans evner i tvil. Han hadde skolering og hadde bygd fabelaktige veger før.

Enkelte av karene satt urolig og viste tydelige tegn til at nå fikk det være nok. Det måtte fattes en beslutning. En annen kom dem i forkjøpet, og gjentok det han hadde sagt tidligere: - "Min mening er nå at Safisteinen må få ligge i fred. Det er mulig å flytte vegtraséen de nødvendige metrene uten at vegen ble lengre og stigningen større. Kanskje bør vi få ingeniøren til å vurdere dette?"

Den gamle mannen plasserte blikket på den nylig installerte strømkabelen som førte opp til taklampa, men han fulgte den bare fra gulvet opp til vinduskarmen. Som om han satt i tanker om å få innlagt strøm i stua si, han også. Han kvakk til da samtalen plutselig fortsatte. Det var som rommet hadde stått tomt, og med ett ble fullt av folk igjen.

Argumentene ble kastet fram og traff den gamle mannen som knivstikk. Han kjente dem så godt. Han hadde hørt dem før og de var gjentatt i dag; - da kommer vi for nær dippillen, - ved å sprenge steinen får vi sårt tiltrengt fyllmasse å stabilisere Kjøyllmyra med, - ingeniøren kan sitt fag, og – at vi ikke kan noe om moderne vegbygging som han ikke kan. Dessuten var det rart at det ikke ble reagert på at Setolsteinen litt lenger nede skulle lide samme skjebne. Romantikken omkring Safisteinen kunne ikke få henge med på inn i den nye tida. Nå var det andre krav og det ble mindre tid til å kvile på veg til sæters.

Da møtet tok slutt var det ingen som forsøkte å holde den gamle mannen tilbake. Beslutningen var fattet. Han knappet jakka omhyggelig mens han passerte de andre på veg mot døra. Blikk ble vekslet, men ikke med hans. Han takket umerkelig for seg og gikk alene ut i våren.

Han var befridd fra rommet, men kunne like gjerne vært naglet til veggene der inne som et portrett av en tomsing. En tomsing som bare ønsket å bære med seg minnet om bestemora si inn i framtida. Men han hadde snart bare ei fortid å forholde seg til.

- Dette er da ikke bare en stein.

**************************************************

KLUKKSTEIN

Strekningen innover fra Glømmésætra bærer det spennende navnet Langleitet. Det sterke råket smyger seg mellom kampesteiner og over ljoter innover i retning Våsdalen. På Systustulen passerer vi et par steiner der fordums ferdafolk har hatt tid til å hogge inn meldinger om at "de var her da". Vi tar oss knapt tid til å hilse tilbake; vi må vere heme att i rett tid.

Råket er en del av den eldgamle ferdselsåra mellom bygda og Våsdalen; trolig den første sætervegen i området. Men det er egentlig to råk. Dette kommer opp fra Glømmé og det andre fra Tande. De møtes ved Vegaskjølstein og slår følge innover. Men det må ha vært på hemtur de satte navn på steinen.

Råket over Langleitet ble rydda igjen i 1992 av en iherdig arbeidsgjeng som tidsnok forsto hva vi var i ferd med å miste. Det er lett å gå. Vi har hørt om Klukkstein og vi kjenner det dramatiske sagnet. Vi passerer mange steinblokker som gjør oss usikre på hvilken som er den rette. Dette er spennende. Ei søylegran gir oss et lite avbrekk i leitinga, men så står vi der. Nå er det ingen tvil. Klukkstein står majestetisk og setter fantasien i sving. Det er en rar følelse. Den vesle jenta angår oss plutselig.

Familien i Mågålihågåa var på bærtur i Langleite'. Ungene var med. Utpå dagen oppdaget de at veslejenta var borte. De lette overalt og ropte, men jenta var ikke å finne noe sted. Mora tok med seg de andre ungene hematt. Dyrene måtte ha stellet sitt. Faren fortsatte å leite, og ble mer og mer urolig. Hva kunne ha hendt jentungen? Det ble mørkt men han kunne ikke gi opp.

Dagen etter var det mye folk i området. Mange ville hjelpe til. Det ble etterhvert snakket om at jenta kunne være bergtatt. Andre forklaringer kunne ikke finnes, og da var det bare en ting å gjøre. De visste at ved å ringe med kirkeklokka tre torsdagskvelder etter hverandre skulle trollbindinga briste og de underjordiske måtte gi slipp på jenta.

Den første torsdagen tok de kirkeklokka til stedet der de trodde jenta var blitt bergtatt. Ho var sist sett like ved en stor stein etter råket mot Våsdalen. Klokka ble hengt opp med vidjespenning, og den sterke klangen bredte uhygge i haustkvelden.

Kirkeklokka måtte fraktes til bygds igjen. Neste torsdag gjorde de det på samme måten. Nå var flere samlet rundt den store steinen. Tredje torsdagskvelden stod mange spent da det ble ringt med klokka. Plutselig vokste et barneansikt fram i steinen, og alle trodde at nå ville Hågåfolket få tilbake veslejenta si. Men så brast vidjespenninga. Kirkeklokka datt i bakken og barneansiktet ble til stein.

Sagn er vanskelige å gjengi skriftlig. De tilhører den muntlige tradisjonen, og egner seg best der. Hver forteller presenterte sagnet i sin personlige form. Dermed oppsto varianter som kunne være nokså forskjellige, men der kjernen var den samme. Klukksteinsagnet har tydelig preg av å være et vandresagn. Nå kan det være nødvendig å få skrevet ned det muntlige materialet for at det ikke skal gå tapt. Men da oppstår problemet med at den skriftlige framstillinga kan bli gitt fortrinn framfor andre, og dermed bli stående som den riktige.

Den gjengitte versjonen av Klukksteinsagnet står nå i fare for å få dette fortrinnet. Den er nedtegnet etter Fredrik Enge, og er uvanlig detaljert. Sagnet har likevel flere andre og like gode varianter. En av dem gjengis på grunnlag av Aud Hjelmstads stil fra skoledagene ca. 1960. Oppgava var: "Bestefar fortel." Denne varianten kan tillegges vekt fordi den levde nær Klukkstein geografisk.

De folkene som lå i sætra en sommer hadde med seg ei jente på 6 år. Plutselig ble denne jenta borte. De lette og lette etter henne, men fant henne ikke. De trodde da at hun var bergtatt. De ble enige om å låne kirkeklokka, bandt et tau i denne og la tauet oppå steinen. De ringte og ringte. Plutselig fikk de se jenta komme ut i et berg lenger oppe i lia. Plutselig røk tauet, klokka datt ned og jenta ble tatt inn i berget att. Jenta ble aldri funnet igjen. Oppe på steinen synes ei grop den dag i dag etter tauet som hadde ligget der, og denne steinen ble da hetende Klukkstein.

En tredje variant har Tor Ile etter Mathilde Edvardsen. Ho var født i Oslo i 1861, men bodde ved Stalsberg. Ho sognet trolig til Klukkstein fra Våsdalssida. I denne versjonen heter det at barnet tredje kvelden kom ut. Men da de skulle kaste stål på det, viste det seg at de ikke hadde stål. Dermed ble barnet borte igjen.

En fjerde variant forteller at det åpnet seg ei dør i steinen som slo igjen da vidjespenninga brast. Og i en femte heter det at jenta bare viste seg. Josef Strand, Fredrik Enge og sognepresten Finn Kvarving oppsøkte steinen en gang og ble enige om at det tegnet seg et barneansikt i steinen. Men som Fredrik uttrykte det i ettertid: - Ner du veit hå ru leite ette, og leite leingje nok, så vil du alltids finne re.

Når du betrakter steinen finner du at den er så mektig og spesiell at den maner til fantasien. Steinen har form som ei kirkeklokke når du ser den fra riktig kant. Og du oppdager lett ei form som ei dør i den ene sida. Slik skal fantasien fortsatt spille omkring Klukksteinen, - men et eller annet må ha hendt med denne vesle jenta ...

************************************************

RAAKFJELDSGUBBEN

Inde i fjeldet paa grensen mellem Øier og Ringebu, ligger et vakkert idylisk sted kaldet Leikerdokken. Det er en avlang lidt grydeformig slette. Saa stille og fredelig ligger den der, i bunden overgrod av den graa smaadottede finntot, hvoraf et og andet langt og slangt blaa-grønt aksgræs rager op og vugger sig i solskinnet for det allermindste vindpust. Rundt omkring staar gran og bjerkeskog til værn og vagt om dette deilige, stille, af naturen saa vel beskyttede sted.

Meget skjelden færdes her folk, kun en og anden saueleiter som tager benvei tversover sletten og neppe gir seg tid til at se op og omkring. Det vil derfor falde vanskeligt at tenke sig at der her nogen gang har været mere end du ser. Og dog har for langt tilbake stilheden ofte blit afbrudt af lurleik og musik, ofte blandet med latter og sang fra flokker af ungdom, som fra de omliggende sætre stævned mod Leikerdokken. Thi her var i gamle dage et noksaa almin-deligt samlingssted, først og fremst for budeierne på de nevnte sætre, og dernæst for gutter som gjorde budeierne følge. Paa denne maade kunde her ofte bli en hel forsamling af gutter og jenter.

Naar de alle var samlet paa den fineste plet paa hele sletten og musikken og dansen begyndte, blev det et liv og et leven som hørtes videre og videre og gav gjenlyd i hauger og fjeld og kanske ogsaa forstyrred huldrefolkene, - deres gode fred og ro. I alfald vidste alle at huldrekongen i Raakfjeldet syntes svært ilde om disse stevner i Leikerdokken, og han pønsed nok mer end en gang paa hvorledes han skulde faa de haleløse til at holde sig væk, eller endnu bedre, faa tag i nogen af dem. Men hvad hjalp det, han sad i sit slot og kunde intet gjøre, ud kunde han ikke komme og ingen kunde han faa ind til sig. Han maatte se tiden an og vente. Og stevnerne i Leikerdokken holdt sig aar efter aar, og Raakfjeldsgubben blev gamlere og grætnere.

  

Råkkfjellet sett fra Roper'n.

Saa led det saa langt som til krigens aar. Ogsaa nu samledes budeierne i Leikerdokken, men gutterne var borte, de var drat til grændsen. Og stemningen var blit en anden; der taltes sagte og med vegt paa ordene, der fortaltes nyt og det spurgtes om nyt, særlig om de som var ude.

En ung vakker jente faar høre at hendes kjæreste er død i krigen. Hun lister sig fra de andre ud i den maaneklare nat og vandrer omkring i stum fortvilelse og sorg. Hun gaar sagte men ustanselig fremad, uden noget maal og mæle. Tilslut er hun ret over Raakfjeldsgubbens slot. da udbryder hun pludselig: 'Gid jeg var død og laa i min grav. Gid jeg kunde .....'. Mere fik hun ikke sagt, thi hun blev bergtagen med det samme af huldrekongen i Raakfjeldet som nok vidste at passe paa naar nogen saaledes overgav sig til sorgen.

Hun har nu levet der i hundrede aar og driver og spinder paa sin rok. Den gaar ustanselig og deraf kommer navnet Raakfjeldet. Og hvis du kommer derover saa sæt dig ned og lytte, og du vil da høre den regelmæssige klapren af trøen og hvislen og rullen af hjulet som dreier sig rundt, stadig og evindelig rundt, rundt, rundt. Men er du rigtig heldig saa kanske du ogsaa faar høre den bergtagnes eiendommelige sangtoner, dæmpet og vemodsfyldt lyde ud over de vakre fjelde, manende menneskene: 'Tag dig i vare for Raakfjeldsgubben'.

(Hentet fra Losje Baldersheims lagsavis "Symra" januar 1909, redaktør Fredrik Lauritsen Enge.)

***********************************************

KONGSVANGEN

De som er litt kjent i Østfjellet, vet at det et stykke nordafor og innafor Goppollen er et sted som kalles Kongsvangen. Et vakkert navn og et like vakkert sted, der det strekker seg fra Tromsa oppover mot fjellbandet ovenfor. At det har fått navnet Kongsvangen er forklart noe forskjellig.

Sagnet forteller at det i gamle dager, da det var småkonger i hver bygd eller dalføre bodde en slik konge på det stedet som i dag heter Koppang. Han het Knut Elgehode. Ikke fordi han hadde hode som en elg, men fordi han en gang hadde listet seg innpå en elg som lå og sov, tatt den i hornene og vridd hodet av.

Ett år slo fisket og jakta feil og matbuene ble stående tomme. Knut og hans menn bestemte seg for å dra over til den rikere Gudbrandsdalen for å røve og plyndre. De samlet alle våpenføre menn og satte av sted.

De kom så langt som til Glupen mellom Flautsetra og Raullstulen. Her møtte de en flokk gudbrandsdøler som var blitt varslet om at fiender var i anmarsj. Her sto et slag og flere av østerdølene falt. De overlevende trakk seg tilbake innover fjellet. De dro så langt som til Kongsvangen, hvor de slo leir og oppholdt seg noen dager. I mellomtiden hadde gudbrandsdølene rustet flere folk, beseiret dem på ny og jaget dem over til Østerdalen igjen.

Dette er et sagn som har gått på folkemunne fra slekt til slekt, og enhver får tro hva han vil. Det er ting som tyder på at det er sant, da det i dalføret mellom Raullstulen og Flautsetra er flere større og mindre gravhauger som kan sees den dag i dag. Jeg har selv sett dem og om noen vil se dem får de ta en tur dit en vakker sommerdag.

Et annet sagn knyttet til Kongsvangen er mer romantisk og fortelles slik:

På det stedet hvor en av de mer kjente østerdalske storgardene ligger bodde i gamle dager en mann med navnet Arne Alvarsson. Om han fortelles at han var Østerdalens gjeveste mann og dyktigste bjørn- og elgjeger. Og det het at "han la bjørnen i fang og elgen på sprang". Han hadde ei datter som het Alma Soløye fordi hun var så vakker. Hun var med sin far vinterstid og veidet dyregravene og trakk bjørnefellen av. Arne Alvarsson gikk under navnet "Østerdalskongen", og det med rette da han var kongelig og hadde et kongelig sinnelag. Men en ting manglet han, og det var at det verken hos ham eller noen andre i dalen fantes gudehus eller hov. Derfor reiste han til de store blot som ble avholdt her i Gudbrandsdalen ved midtsommerstid. Stedet hvor disse blot ble holdt er ikke godt å vite, men veien over fjellet for Østerdalskongen gikk over Kongsvangen. Dermed er det grunn til å tro at blotet ble avholt på Tretten eller ett av de nærmeste bygdelag. Flere gardsnavn gjør det sannsynlig.

Arne Alvarsson, hans menn og datteren Alma kom til ett av disse gildene og ble naturligvis vist all den gjestfrihet og oppmerksomhet som den tid forsto å by. Den tredje dag brøt de opp for å dra hjemover, men hvor klok en mann han enn var og hvor godt jegerblikk han enn hadde, forsto ikke Arne hva gudbrandsdølene hadde samsnakket om. Når Østerdalskongen reiste hjem skulle de overfalle ham, røve hans gods og datteren. Dette kunne de ikke godt gjøre under gildet, da gildesvollen var en fredet plett. Det hele ville da blitt betraktet som en nidingsdåd.

Arne og hans følge slo leir på Kongsvangen på tilbaketuren. Om natta ble han overfalt av sine fiender. Da tok Østerdalskongen sin datter under armen og flyktet med henne oppover Kongsvangsgjelet og ble borte for sine forfølgere.

Arne Alvarsson kan etter dette for alle tider sidestilles med den beste maratonløper. Og den yndige Kongsvangen kan med rette bære sitt navn og sin uforglemmelig vakre natur, sine historiske minner så vel som poesiens flukt over viddene.

(Hentet fra Losje Baldersheims lagsavis "Symra" lørdag 30. novbr 1912. Innsendt av Thor Mageli.)

*********************************************

BAULSTULSFRUGA

Baullstulsfruga var av dansk adelsætt. Hennes mann var drept i Danmark, og så reiste hun hit og gjemte seg vekk. Hun bodde i nærheten av den nuværende Nustadbu ved Våsjøen. På hennes tid bodde det en røverbande i Digeråsen. Baulstulsfruga hadde rede på disse og ga opplysninger slik at de alle ble fakket undtagen høvdingen, som kom seg unna. Futen hadde fakket sønnen til høvdingen, og satt ham foran seg i hestesalen da de red over Steinåsen mot Brennlia. Mens de red der, sier gutten: ’Nå hørte jeg bågån hass far klang’. Straks etter kom det en pil som traff futen i brystet slik at han falt død av hesten. Dette hendte en gang mellom åran 1500 og 1600.

(Etter Thor Mageli. I gamle fotefar-1991/s.65 og Bygdebok for Øyer bd.1/s.168f)

Seinere bodde det en ny røverbande i Digeråsen, men de ble snart fordrevet derfra.

Men tilbake til Baulstulsfruga.

Sagnet forteller at ho holdt til innpå Baulstula. Denne fremmede kvinna vet vi ellers svært lite om. Var ho ei forvist adelskvinne fra Danmark? Det sies at ho satt med stort hus med mange tjenere, og med mange hester. Det er uråd å tidfeste når ho levde her. Baulstulsfruga ga klokke til kirka på Tretté. Storklokka er fra 1670-årene, så den vesle må være eldre. Det sies at kirketjeneren startet ringinga når han så fruga kom ridende på en kvit hest ut fra skogkanten.

(Etter Josef Strand som begrenser det til tida mellom 1349 og 15-1600-tallet.)

**************************************

SMØRKNOA

Enkelte vil kalle stedet Jutulsteinen eller -steinan, men folk som sogner til området er mer fortrolige med navnet Smørknoa. Den ligger litt lenger øst enn kopperkjelen i Vargøydalen. Et sagn er knyttet til denne store steinen. Det ble fortalt slik av Einar og Kristian Enge ca. 1940:

Det bodde ei jutulkjerring eller gjygre i Rauberget. Ho hadde buskap og dreiv sæterbruk. En dag ho hadde kjernet smør og sto og knadde smøret i et traug fikk ho høre ljomen fra kirkeklokkene nede i bygda. Da ble ho så sint at ho heiv smørknoa etter lyden. Men skytset rakk ikke lenger enn ned i Vargøydalen, der knoa traff en diger steinblokk som ho slo dokk i. Så datt smørknoa ned, ble til stein og har ligget der siden.

Tor Ile har en annen variant, men denne er ikke kjent i området i dag (Bygdebok for Øyer bd.4/s.137):

Det heldt til einn jutul i Raubergje og einn i Våsdalsknappa. Ein gong vart Raubergsjutul’n harm på honom i Våsdalsknappa og hivde ei stor steinklote ette ’om, men råkte ein diger stein nie Våsdala. Denne digre steinen fekk ei stor dokk der klota råkte, og klota ligg nedmed der ennå, døm kallest jutulsteinan den dag i dag.