Snåle historier fra Thor Mageli's nedtegnelser.

Snåle historier fra Thor Mageli's nedtegnelser

Thor var født på Nord-Mageli 3.7.1886 og døde der 24.10.1971.

******

Baulstulsfruga var av dansk adelsætt. Hennes mann var drept i Danmark, og så reiste hun hit og gjemte seg vekk. Hun bodde i nærheten av den nåværende Nustad-bua ved Våsjøen. På hennes tid bodde det en røverbande i Digeråsen. Baulstulsfruga hadde rede på disse og ga opplysninger slik at de alle ble fanget unntatt høvdingen, som kom seg unna. Futen hadde tatt sønnen til høvdingen, og satt ham foran seg i hestesalen da de rei over Steinåsen til Breinnlia. Mens de rei der sier gutten: - Nå hørte jeg bågån hass far klang. Straks etter kom det ei pil som traff futen i brystet slik at han falt død av hesten. Dette hendte en gang mellom 1500 og 1600.

Seinere oppholdt det seg en ny røverbande i Digeråsen, men de ble fordrevet derfra. Samtidig oppholdt det seg røvere i Lyngfjeillet. En mann fra Olstad som skulle til Østerdalen for å betale rentepenger, ble forfulgt av en av røverne. Men Olstadmannen hadde gevær, og han skjøt røveren ned og gikk videre. Året etter var han på Stor-Hamar, og da kom det en fremmed kar bort til ham, håndhilste og sa: - Det var vel du som skaut bukken i Lyngfjeillet i fjor? Da Olstadmannen sa at det var nok riktig det, sa fremmedkaren: - Godt var det for deg at du ikke snudde på bukken, for da skulle jeg snudd på deg. Men da du gikk videre uten å ta med deg noe, kunne du gå for meg, - la han til.

******

Ei jente fra Skjønsberg ble bergtatt og ført inn til Jutulen i Skjønsbergsaksla. Jentas mor het Sigrid, og sørget over sin datter. Så gikk det hen til den tiden da jenta ble voksen og skulle få småfolk. Da måtte det sendes bud etter mora så hun ble med. Ellers ble det ingen forløsning. Men for hver gang hun skulle gå derfra igjen, ble hun pålagt å stille seg vel bak døra, «da trolla ikke er god for å bryte arten» sa mannen. Da hun gikk kastet han en glødende soplime etter henne. – «Råkte jeg deg, Sigrid» ropte han. – «Nei» sa hun. – «Det var godt og ikke ille», sa trollet.

Men så var det en gang hun kom der at det var så lite med mat inne i fjellet. Hun sa da til Jutulen at han skulle ta en hit (melsekk i skinn) og gå ned på stabburet på Skjønsberg og fylle den med mel fra et stort kar som sto der. Han kom da tilbake og fortalte at han ikke klarte det for over karet var det et lokk med kors på. Hun ba da om at han skulle ta hele karet med seg, hvilket han gjorde, og så tok Sigrid av lokket og det ble mat.

Siden tok han karet og trillet det ned til garden igjen, og det var da såpass ramponert at den ene julinga falt av. Denne ble hengt opp på et loft og har vært oppbevart der til i den seinere tid. Som lønn for jordmor-arbeidet fikk moren en brannete kvige, som var satt inn på fjøset for annen gang. Bølingen på Skjønsberg stammer ned fra denne kviga den dag i dag.

******

På Skard i Øyer var det i gamle, gamle dager en mann som de trodde var av jutulslekt. Han var stor og stygg og umulig på alle måter. Ikke var det mæle i ham, og åt gjorde han mer enn andre. Folk levde og døde – og han levde videre. Men så kom det noen finnefolk til gards, og så fikk de høre om dette. Da sa finnekjærringa at de skulle hakke tvert av et egg og ta det halve eggeskallet og sette det til gryte i grua. Så skulle de gå opp på taket og ta en lang staur og sette ned gjennom pipa og røre rundt i egget. Da de gjorde det, satte mannen i et kraftig gapskratt og sa: - «Nå har jeg levet her i syv veda-fall, men aldri har jeg sett så liten ei gryte og så stor ei turu». Men da ropte det på ham borti berg-kampen: - «Nå får du kåmmå hematt, Håkå» og borte ble han.

******

Det var en mann som het Henrik, og han bodde ved Bakstad i Øyer så langt tilbake i tiden at det bodde finnefamilier med reindrift i Åstdalen. Han var en stor jeger, og han skamjaget en gang en rein som tilhørte finnefamilien. Og til slutt skjøt han den. Med det samme kom finnekjærringa som åtte reinen og sa: - «Slik som du jågå rein i menneskeskikkelse, slik skal du få jakte på den ulveskikkelsen til visse tider». Dermed tok hun noe i en skinnpung og kastet på ham. Dermed ble han med en gang forvandlet til en ulv. Så måtte han jage rundt på vidda til ulvehammen forlot ham, og dette skjedde alltid når han var i nærheten av bygda, slik at han klarte å komme seg hjem. Med mellomrom ble han således forvandlet. Når noen spurte om han hadde noe av rovdyret i seg når han var menneske, svarte han: - «Tennene vassflyg når jeg ser killinger og lam, men du veit at jeg må beherske meg».

Seinere forteller han selv at han fikk det igjen julekvelden, og da måtte han ta til fjells. Oppe på fjellviddene traff han en annen ulv, og de satte innover Hafjeillet. Der fikk de se en rød blodstreng som gikk rett opp i luften. De gikk etter den til de kom til Åstdalen, og her fant de hver sin tiur som de tok til julekveldsmat. Så satte de hjemover mot bygda, og da fikk Henrik sin menneskeskikkelse tilbake. Dette var den siste turen han gjorde, og etter den tid han helt fri ulvehammen.

Blant andre steder hvor Henrik arbeidet er nevnt garden Jevne i Øyer. En mann som het Guttorm, og som også var fra Øyer, hadde samme straffen som Henrik, men dette er så lenge siden at det er ingen som har noe større rede på det.

******

I eldgamle dager bodde det en nisse på Glømme, og en på Nord-Børkje. Begge to var svære til å dra fra den andre garden til seg selv, og de spilte hverandre mangt et puss. Særlig var det avlinga det gikk ut over, og de bar bører som var større enn dem selv. Og da hadde nissen på Børkje den store fordelen at han bestandig hadde unnabakke mens den andre måtte dra oppover bakkene. Så var det en gang de møttes på Lundflata med hver sin halmbør. De ble da så uvenner at de begynte å slåss. De slåss så halmspruten sto, og til slutt hadde de bare herder og reip i behold. Hvem som ble seierherre vet jeg ikke bestemt, men topplua til den ene lå igjen på Lundflata dagen etter. Han hadde tapt.

******

Erik Gundersen på Tårstad levde i slutten av 1600-årene; i hvertfall var han til 1693. Han var en kolossal kjempekar. Det har stått igjen til minne om ham en stor stein som han tok og kasta to målslengder ut av vegen, og her ble den satt opp. Ingen kan gjøre ham dette etter.

På samme tid som Erik Gundersen levde var det en mann i Prestgarden som også var en kjempekar. Han het Jo og var ikke alltid av mors beste barn. En gang lurte han seg etter Erik Gundersen ned i kvernhuset på Tårstad for å helseslå ham, men Erik hadde i tide blitt oppmerksom på ham, og det ble Jo som fikk slagene. Etter denne medfart ble han hjelpeløs og kranksittende all sin dag. Men disse to ble allikevel gode venner til slutt, og når det var selskap eller lag på Tårstad gikk Erik og hentet Jo. Han bar ham på ryggen både fram og tilbake. Ola og Olaf Tårstad nedstammer fra Erik Gundersen.

******

Erik Hong – også kalt «Kongen i Musdal» var en kjempekar. Han reiste ofte til Oslo og var da til dels i følge med Torgeir Gillbu, den sterkeste i Øyer. Disse to hadde da et og annet oppgjør med plankekjørere og andre fra Eidsvoll og innover mot Oslo, og de to gikk alltid av med seieren.

En gang Erik Hong var på Rørosmarkedet, kom det en sterk russer der som ingen hadde tatt. Det ble da til at han og Erik Hong skulle ta tak. Russeren tok ham først på knærne, men hadde Erik lært knepet, og han tok russeren så det bare sto etter. Russeren spurte ham baketter hva han het, og han fortalte da at navnet var Erik Hong. Russeren sa da at såfremt han hadde visst navnet på forhånd, så ville han ikke tatt tak med ham. Så bekjent var Erik Hong for sin styrke.

Hans hustru likte ikke alle disse kampene han var borti, og hun uttalte en gang ønske om at han måtte få dø i sin seng. Hun fikk sitt ønske oppfylt. Etter en reise til Trondhjem kom han hjem angrepet av blodsott, og han døde herav i ung alder. Hans hustru døde to dager etter ham.

Deres kister ble tjærebredd og kjørt på kirkegarden om natta. Slektninger av Erik Hong fra enda lenger tilbake i tiden utvandret til Livland eller Kurland, og der finnes Hong-navnet den dag i dag.

******

Det kom en loffer til Li i Øyer og ba om hus for natta på fire Li-garder, Men han ble nektet dette. Så gikk han til den femte Li-garden og sa: - «Lån meg hus i natt, så skal dere ha hus når de andre er husløse». Han fikk hus der for natta, og neste morgen vandret han videre. Omtrent 14 dager seinere brente de fire Li-gardene ned, men den femte Li-garden ble stående igjen.

Dette hendte i 1809. Denne brannen så Erik Hong – kongen av Musdal – han var oppe i skogen på kjøring. Han reiste straks ned til garden og lesset på et helt lass med mat og klær, og reiste sørover bygda til Li-gardene. Hans datter var gift til en av Li-gardene, og han tenkte da på henne. Da han kom bortover mot Li, møtte han datteren, og hun hadde da bare skjorte og sko og stakk. Det var alt ho hadde igjen etter brannen. Datteren het Marit Hong, født 1783, og P. S. Lie i Oslo er hennes ætling.

******

Ola Ro født i Gausdal og bosatt på søre Galtrud var en sterk kar. Han gjorde kur til ei jente i Linløkken som het Mari, og som gikk under navnet Linlykkje-sola. En som het Jeans Hovde ville også ha jenta, og hun var ikke forlikt med seg selv om hvem hun skulle ta. Så ble det til at den som viste seg best i slagsmål skulle få henne. Dette skulle avgjøres ved ei dansemoro i Nord-Hovde i jula. Her ble Ola Ro seierherre, hvoretter han førte jenta hjem til seg.

 Snåle historier fra Thor Mageli's nedtegnelser.