Tretten Musikkforening

utgitt av Tretten Musikkforening i mai 2004 med økonomisk støtte fra
Dale-Gudbrands Trykkeri AS
DnB NOR
Gudbrandsdal Energi AS
Tine Meieriet Øst Tretten

Tekst: Odd Bjerke
Redaksjon: Bjørn Thorsen og Reinhart Elvestad

Noen av bildene fra boka:

 

Johannes Elvestad og Joar Stavslibakken.

  

Rolv Haug 1987 og Lars Formo.

 

 

Leif Nordgård og Willie Wieth.

 

1927 Tretten Musikkforening på Stavsplassen under stevnet i 1927. Fra venstre Leif Nordgård, Sigurd Åen, Olaf Elvestad, Karsten Nordgård, Hallvard Tjernsli, Joar Stavslibakken, dirigent Johannes Elvestad (foran), Torleif Elvestad, Jørgen Haug, Alv Formo, Enok Stalsberg og Sigmund Nordgård. Arne Klæva og Bjarne Elvestad, hhv. med stortromme og lilletromme er fraværende under fotograferinga.

Tretten Musikkforening på besøk hos Gustav Thorud på Sel i 1939. Veteranene på benken foran er fra venstre Børre Thorud, Ingvald Fonstad, Herman Nustad, Gustav Thorud og Johan Petersen. Alle unntatt Hermann deltok fra starten av i 1904. Stående i fremste rekke bak dem er fra venstre Reidar Formo, sjåfør Magne Stalsberg, Johannes Mosveen, Bjarne Tjernsli, Torleif Elvestad, Ludvig Hjelmstadstuen, Bjarne Elvestad, Johan Haug, Gunnar Hauglund, Olaf Elvestad, Børre’s datter Aase Thorud, Bergit Nustad, en ukjent mann med uniform og dirigent Johannes Elvestad. Bake denne rekken fra venstre står Asgeir Fonstad, Olav Fonstad, Hallvard Tjernsli halvt bak en fremmed uten musikklue, Rolv Haug, Alf Kråbøl. Kaare Haug, Arvid Hansen, Helmer Hansen, Håkon Solbakken, Leif Formo foran en som kan være Odd Hansen, Alv Formo, Magnhild Fonstad og Børre Thoruds kone Klara som var oppvokst på Hong.

 

ET FORBEHOLD

Vi kan betrakte bygda vår som et hus der de mange vinduene gir oss innsyn til de som kan fortelle vår egen kulturhistorie. Ett av vinduene lar oss kikke inn til rommet der Tretten Musikkforening oppholder seg. Dette heftet er det vinduet. Gjennom en åpen dør der inne kan vi skimte rommet der Tretten Private Musikkforening holdt til. Foran vinduet inn til det rommet henger en gardin som er trukket for. Arkivmaterialet etter den private musikkforeningen er nemlig ikke tilgjengelig. Noen der inne gir oss en hjelpende hånd med å trekke fra gardinen, – men bare litt. Derfor gir heftet en haltende fremstilling av perioden der vi hadde to likeverdige musikkforeninger i bygda fra 1928 til 1947.

    Det er greit å være oppmerksom på dette.

 

 

VED EN MILEPEL

 

Tretten Musikkforening skal virke til underholdning for befolkningen, står det å lese i den eldste loven fra 1904. Og den virker fortsatt. Det kunne leses ut av de stormende bifall fra en fullsatt sal på Tretten Samfunnshus en søndag kveld i februar 2004.

    Foreningen innledet der et hektisk jubileumsår i en temakonsert. De tok sitt publikum ut på en musikalsk reise sammen med lokale musikkskapere. Anton Dalseg, Willie Vieth, Gustav Neråsen, Johannes Elvestad, Hallvard Tjernsli, Bjørn Mellemberg og flere. Korpset løftet taket og publikum med Dalsegs Dølene kommer og roet ned med Vieths Tores vuggesang. Og løftet salen igjen med Mellembergs spenstige arrangement av den samme melodi i jævlige variasjoner, som kveldens gjestesolist kalte det. Komposisjonen var i sin tid tilegnet nettopp solisten Tore Tjernsli som opptrådte med fotsid bassklarinett i denne uroppførelsen. Det finnes ikke tvil om at originalen egner seg bedre som voggesang. Men for et feststemt publikum traff den i brystet og i halsen, – der vi beveges og berøres.
    I korpsets besetning inngår et stort strengeinstrument ved slike anledninger. De spiller på strenger hos et publikum som med sitt engasjement viser takknemlighet og beundring. Folk var oppstemte da de etterpå steg ut i denne milde midtvinterkvelden.

    Tretten Musikkforening er mye mer enn et lokomotiv for borgertoget på nasjonaldagen. Men de er heldigvis det også. Med et så spennende konsertprogram og så sikker fremføring byr hundreåringen på en musikalsk opplevelse også for dem som ellers skrur seg vekk fra janitsjarmusikken på radio. Den gamle virker fortsatt til underholdning for sin befolkning.

    Korpset bærer tydelig preg av sin alder. Men det er ikke snakk om skrantende helse. Tvert om. Musikerne opplever stolthet av, og trygghet i den lange og sterke tradisjonen de i år løfter over i sitt andre hundreår. Men mens de gjør det, ønsker de å lene seg tilbake for å ta et overblikk over det første.

    Her er et forsøk på nettopp det.

 

 

IMPULSENE

 

Tretten Musikkforening var slettes ikke den første, men skulle bli en av få foreninger som har sammenhengende historie å se tilbake på. Hva de tenkte, karene denne vinteren 1904 er vanskelig å vite. Vi vet derimot noe om hva de visste. Noen snakket sammen, som det heter i dag. Salmaker Christian Evensen, brukseier Gustav Thorud, snekkermester Johan Petersen og telefonbetjent Lars Formo. En av dem, eller alle, fødte ideen. Formo selv gir Evensen æren. Det var disse fire som møttes en marskveld for å drøfte saken. Snart var de i gang med øvelser.

    Det fortelles om et sterkt savn før de fikk musikkforening, særlig 17. mai. Det hadde gitt seg flere utslag. Ett år gikk en kar og slo på en gammel tromme foran folketoget. Kanskje var det tambur Jehans Samuelsen Solbakken som trampet etter øverbygdsveien på søndagene og underholdt med sitt trommespill. Et annet år gikk gamle fanejunker Gillebo foran toget og trommet på et blikkspann.

    Det var stadig anledninger med behov for den ekstra festivitas slik musikk gir. Allerede under den store hesteutstillingen på Mælumsvollen i 1859 dukket behovet opp. Da leide de inn tambur Holmen til å lede an defileringen av premierte hester foran et stort publikum og et podium med notabiliteter. Pomp og prakt skulle det være. Men straks Holmen slo an tonen på sin skarptromme med sedvanlig militær kraft skapte de kåte hingstene seg helt vrange og det ble kaos. Slettes ikke slik de høye herrer hadde tenkt. Paraden ble avblåst og stakkars Holmen ble henvist til en bjørkeholt like ved. Der fikk han gitt sitt publikum en viss valuta for inngangspengene.

    Heller ikke her kommer vi utenom Stavsmartn. Det var stedet der bygdefolket først støtte på nyvinninger og impulser utenfra med alle de tilreisende. Mange stusset da de en gang fikk se noen karer som bar på blanke horn. Plutselig stilte de seg opp og blåste i dem. Kanskje var det da, i 1880-årene, at de for første gang fikk høre hornmusikk i bygda. En stor begivenhet, ifølge en musdøl.

    Samme behov meldte seg i 1893 da jernbaneslusken arrangerte demonstrasjonstog for åttetimersdagen fra Formo til Bjørgevollen. Aksel Blomberg og en Vilberg, henholdsvis med trekkspill og fele, var hanket inn til å taue toget nordover. Behovet for korps var skrikende året etter. Da var det stor ståhei og kongelig besøk under den offisielle åpningen av jernbanen. Ved ekstratogets opphold i Brumunddal fikk bygdas eget korps opptre med kongesangen. Men på Lillehammer hadde de medbrakt et profesjonelt militærkorps fra Halden til å musisere under de mer omfattende høytidelighetene der. Mon tro om ikke noen snakket sammen også da.

    I kildene kan vi riktignok lese at Tretten Frilynte Ungdomslag i et styremøte i oktober 1899 diskuterte å støtte den vordende musikforening i Tretten med pengebidrag. De samlet seg om hundre kroner. Det ble med andre ord arbeidet med planer på dette tidspunkt. Salmaker Evensen var ennå ikke tilflyttet bygda. Men brukseier Thorud var på plass. Om initiativet hadde lykkes ville det blitt omtalt. Derfor ble det trolig mer et forsøk enn en forløper for denne musikkforeningen.

    Da karene på Tretten endelig kom i gang falt de inn i restene av en tradisjon som finner sine røtter ved Bosporusstredet. Begrepet janitsjar stammer fra det osmanske imperium og betyr ny hær. Sultanatet kidnappet kristne guttebarn eller de ble overgitt som betaling av skatter fra fortvilte foreldre. Ungene ble oppfostret muslimsk og militært fullstendig isolert fra omverdenen og utviklet total lojalitet til troen og sitt militære miljø. De ble blant annet avskåret fra etterhvert å stifte familie.

    De havnet i eliteavdelinger som i sultanens navn ble satt til å holde okkuperte folk i et jerngrep. Tøffe metoder ble tatt i bruk. Mange havnet i ledende samfunnsposisjoner. Dette kunne være i deres egen fødeegn og overfor sine egne, uten at de selv hadde erindringer om det. Janitsjarene ble ett av de viktigste instrument sultanen spilte på i sin streben etter å holde sine undersåtter i sjakk og imperiet samlet. Men det ble dårlig musikk av det, noe Mahmut den andre innså. Han oppløste den nye hær.

    Da janitsjarene omsider samlet seg til innsats på Tretten i 1904 var det store osmanske imperium skrumpet og administrasjonen i Konstantinopel i ferd med å råtne innenfra. Dette var de nok kjent med, Thorud, Evensen, Petersen og Formo, men de plasserte seg ikke helt i den osmanske tradisjon. Den var tross alt blitt videreutviklet i Vest-Europa fra siste halvdel av 1700-tallet. Tamburen har med sine trommer hele tiden vært et viktig redskap for militære avdelinger, nærmest som stimuli og i det minste for å kontrollere marsjbevegelsen. Med blåseinstrumenter spilte de ulike signal. Nye instrument kom til.

    Militærmusikken utviklet seg videre også i Norge. Frem til 1954 var det blitt sju faste militære musikkorps ved infanteribrigadene. Ett av dem er Forsvarets Stabs Musikkorps der Tretten Musikkforening har rekruttert to. Musikkorps i moderne og sivil forstand oppsto omkring 1850. Lillehammer var tidlig ute.

    I hundre år har vårt lokale janitsjarkorps fremstått som stormtropp og tidvis som eliteavdeling der de banet seg vei gjennom sentrum på nasjonaldagen og ved andre anledninger. Også de bærer preg av total lojalitet til sin gjerning og sin avdeling. Men de har hatt en lei tendens til å stifte familie. De har heller ikke tatt seg til rette med voldsbruk overfor andre enn B-mennesker som synes de er vel tidlig på'n på nasjonaldagen. Rekrutteringen skjedde også her ved at unger ble fanget, men nå av musikken.

    Man kan falle inn i en tradisjon uten å falle ned i den.

 

 

STARTFASEN

 

Ved 60-årsjubileet fortalte Lars Formo at de hadde øvd gjennom vinteren og våren i 1904. Og at de var såpass til den 17. mai at de spilte Ja, vi elsker, Sønner av Norge og et par marsjer som egnet seg ved anledningen. Stulen-karene fra Ringebu spilte til dans om kvelden, men musikkforeningen spilte også et par danser til å begynne med. Ikke dårlig. De var allerede musikere, flere av pionerene. Men noen i annen sjanger og på helt andre instrument. Likevel var de ikke stødigere denne første nasjonaldagen enn at de kom helt ut av både takt og tone da de passerte Formo. Der fyrte Gustav av flere dynamittgubber for å saluttere.

I kjølvannet, eller i skinnegangen etter jernbaneutbyggingen oppsto en virketrang som blant annet trakk til seg ressurspersoner utenbygds fra. Tre av de fire pionerene var blant dem mens den fjerde også hadde sine røtter utenfor bygda. Sammen med lokale likesinnede avfødte de så mangt. Tretten Musikkforening er ektefødt i så måte. Salmaker Evensen og brukseier Thorud hadde begge erfaring med musikkorps der de kom fra. Snekkermester Petersen og telefonbetjent Formo omtales som sterkt musikalsk interesserte og hadde hørt nyss om dette. Den viktige samtalen kom i stand. Thorud stilte straks sitt hjem til disposisjon som øvingslokale.

    Nå var det bare å sette i gang og opprette kontakt med likesinnede i bygda. Fra Nordmedlia og Nord-Tretten kom felespillerne skomaker Ole Lognseth og jordbruksarbeider Fredrik L. Enge. Sørfra kom odelsgutten Amund Solberg, fra stasjonen kom bakermester Christian Ring og fra Stav kom odelsgutten Ingvald Fonstad. Dessuten hadde brukseieren selv to guttunger som neppe trengte å skrike seg til å få være med. Børre var 21 år og arbeidet på bruket, men Ole var bare tolv. Både Amund, Fredrik, Ingvald og Lars var bare tenåringer.

    De ble elleve mann som dermed skapte bunnen i denne historiske brønnen som vi kan øse av. Brorparten av dem var født og oppvokst utenbygds.

    Ikke før langt utpå høsten grep de fatt i det formelle. Det ble innkjøpt protokoll og kassadagbok. Fredrik Enge førte sirlig inn loven paragraf for paragraf: – Aar 1904 den 4de oktober stiftedes paa Stav en musikforening...

    Evensen var vel den mest drevne med mange år bak seg som musiker. Og til og med som dirigent mens han var salmaker i Kristiania. Selvfølgelig opptrer han som første formann og dirigent i Tretten Musikkforening. Litt overraskende kanskje å finne Lars Formo som viseformann. Han var tross alt bare nitten år gammel.

    Derimot var det ikke uventet at Gustav Thorud fikk tillit som kasserer. Av en eller annen grunn gikk ikke Thorud inn som aktiv musiker. Han trengte dermed ikke å signere loven, noe som var en forutsetning for medlemskap. Han inntok heller en sentral rolle som støttemedlem og kasserer, da kun formann og viseformann måtte utpekes blant de aktive. Kristian Paalsrud betraktet Thorud som drivkraft bak stiftelsen.

 

 

Lillehammer Tilskuer 19. mai 1904:

Fra Tretten.

    17de Mai feiredes iaar under større Tilslutning end nogensinde før. Veiret var meget godt, ikke Sol, ikke Støv og ikke Regn, uagtet Himmelen var overskyet hele tiden.

    Dagens Glanspunkt var det store Barnetog. Bygdens Lærere og Lærerinder fremmødte ved Tretten Station Kl. 12. Efterat det lange Tog var ordnet med Tretten Musikforening i Spidsen, satte det sig i Bevægelse Kl. 12. Ca 250 Børn deltog og desuden mange Voksne. Der var lidt Vind, saa de Hundreder af smaa Flag blaffede muntert.

    Man marscherede over Broen til Stavs Markedsplads. Her slog man Ring om den flagsmykkede Talerstol. Musiken spillede Nationalsangen og Lærer Nordtorp holdt Festtalen og udbragte et Leve for Dagen. Saa sang man: Gud signe Norigs Land, og Kirkesanger Fosberg udbragte et Leve for Fædrelandet. I Fonstads nye og tidsmæssige Lokaler var arrangeret Beværtning, og siden gik Legen ude paa Pladsen med Liv og Lyst. Kl. 3 opstilledes Toget igjen, og man gik tilbage til Stationen, hvor det opløstes.

    Det andet Tog, det almindelige Folketog, udgik fra Stationen Kl. 5. Skytterforeningen, Afholdslaget, Godtemplarlogen og Ungdomslaget var fremmødt med sine Faner. Det blev et stort Tog, da ca. 400 Mennesker deltog.

    Under Musikens Toner marscherede man til Markedspladsen paa Stav. Fanejunker O. A. Gillebo bød alle velkommen og udbragte Leve for "Fædrenes Minde". Nationalsangen lød kraftig under det høie Hvælv til Musikens Toner. Derpaa holdt Uhrmager P. Nilssen i velvalgte Ord Talen for Dagen. Siden udbragte han ogsaa et Leve for Henrik Wergeland.

    Efterat der var serveret Kaffe og Kager, spillede Stulens Strygemusik op i den store Sal. Den fyldtes i en fart af glad Ungdom, og Dansen gik let over Tilje. Alt foregik i god Orden, og drukne Mennesker var næsten ikke at se. Dette er et stort Fremskridt.

    Det hele var arrangeret af den nylig stiftede Musikforening. Det var første Gang den optraadte, men Spillet var meget tilfredsstillende og Arrangementet udmærket.

 

De var raske til å få tak i instrumenter, men en musiker uten instrument er vel knapt noen musiker. Evensen og Thorud hadde begge sine private horn. Sistnevnte lot nok en av sønnene bruke sitt. De andre ble skaffet til torgs ved at Thorud la ut hundre kroner for fem utrangerte horn Lillehammer Musikkforening hadde liggende. Avholdsmusikken på Lillehammer måtte gi opp på dette tidspunkt. Det kom Enge, Ring og Formo til gode. Trommer ble innkjøpt først i 1908, så trolig kom de over noe midlertidig fra starten av. Det er umulig å se for seg at de spilte i fire år uten rytmebistand. Flere av musikerne måtte selv dekke utgiftene. Det tok tid før foreningskassen maktet slikt. En basar denne første høsten innbrakte riktignok hundre kroner, men bare en ess-kornett kostet på den tid 33 kroner. Dessuten trengte de noter. – Det ble vel helst til at de betalte det også privat, fortalte Lars Formo.

    Det var vanskelig, men slettes ikke håpløst. Og det hjalp på humøret at de ble kolossalt populære disse første årene. Selv hevdet de at de neppe var så populære siden, til tross for stor musikalsk utvikling fra de første opptredener.

    Den måtte gjøre inntrykk, den kraften et janitsjarorkester yter, i en tid da de daglige omgivelser mest var preget av stillhet. Og det gjorde tydelig like mye inntrykk på musikerne da Gustav Formo i yr begeistring salutterte for dette tidsskille i bygda.

 

Løstenner

Fredrik Enge hadde innsatte tenner. Det hendte de slarket når han satte høyt trykk på bassen sin. Da kunne publikum legge merke til at han holdt opp å spille, grep tanngarden og stappet den i lommen før han fortsatte.

 

 

FRONTFIGURENE

 

På veien over til hvordan Tretten Musikkforening virket til underholdning for befolkningen kan det være oppklarende med et raskt sveip over sentrale personer gjennom hele hundreåret. En rekke iherdige medlemmer blir på denne måten forbigått, men noen gis plass etterhvert. Formenn og dirigenter var de som tok mest ansvar og fikk mest arbeidsoppgaver. Det fremkommer spennende skiftninger mellom dirigenter fra egen stall og de som ble hentet inn utenfra. Jentene dukket opp som ledere etterhvert. Men det var lenge etter at de entret arenaen for full musikk i løpet av 1970-årene.

    En frontfigur må vel i ordets rette forstand være en korpsdirigent. At han snur ryggen til sitt publikum er ikke uttrykk for annet enn at han har en oppgave å utføre. Visuelt faller han dermed inn i gruppen av musikere, og korpset fremstår som en enhet. Dirigentens kvalifikasjon kan måles kun av den vellyd som passerer over hans skuldre og ut til publikum. Ikke av hans geberder mens han tukter korpset. Tretten Musikkforening har måttet forholde seg til 28 dirigenter og en mengde instruktører gjennom disse årene. En musikalsk utfordring bare det.

    Christian Evensen, salmaker og opprinnelig fåberging. Han var nok motoren i arbeidet med å stifte foreningen. Som både dirigent og formann de to årene fikk han svingt dem i gang før han flyttet til Kristiania igjen i 1906.

    Hans Bjørnstad, skomaker, plukket opp taktstokken der Evensen la den ned. Kildene oppgir at han dirigerte fra 1906 til 1920. Han var svært musikalsk og spilte dessuten fele både til dans og underholdning. Samtidig forekommer noe i kildene som omtales som Bjørnstads sangkor.

    Anton Dalseg, musikkfanejunker på Jørstadmoen men oppvokst i Fåvang. Han bisto Bjørnstad på en rekke slitsomme enkeltøvelser, ifølge en jubileumsberetning. I kildene er han registrert i perioden 1906–21, men hans plass her inne mellom dirigentene er trolig tvilsom. Dalskjeggen som han ble kalt, kunne falt bedre inn i den lange rekken av instruktører. Den fører det imidlertid for langt å trekke opp her. Dalseg spilte en rolle i kullissene under stiftelsen av korpset på Tretten, skrev Johannes Elvestad.

    Emil Linde, musikksersjant fra Fron, bisto også Bjørnstad med oppgaven. Han var stadig på instruksjonsoppdrag i korpset og dirigerte i perioder. Fra 1907 til 1921 er han registrert i kildene. Det hendte han var i bygda opptil to uker med øvelser hver kveld.

    Både Anton Dalseg og Emil Linde døde i 1924. Tretten Musikkforening var representert ved begge gravferder.

 

Dirigentene

    Christian Evensen 1904 – 1906

    Hans Bjørnstad 1906 – 1920

    Anton Dalseg 1906 – 1921

    Emil Linde 1907 – 1921

    Hermann Nustad 1920 – 1926

    Johannes Elvestad 1926 – 1927

    Hermann Nustad 1927 – 1929

    Johannes Elvestad 1929 – 1944

    Torleiv Elvestad 1944 – 1947

    Edvard Dalsveen 1945

    Willie Vieth 1946 – 1947

    Leif Nordgård 1947 – 1955

    Kåre Mellemberg 1955 – 1971

    Sverre Stubrud 1971 – 1973

    Arne Høye 1973 – 1974

    Hans Hjelmstad 1974 – 1977

    Odd Edvard Mikkelsen 1977 – 1978

    Arne Larsen 1978 – 1981

    Fredrik Haug 1981 – 1982

    Arild Tjernsli 1982 – 1984

    Fredrik Haug 1984

    Bjørn Ring 1984 – 1995

    Hans Hjelmstad 1995 – 1998

    Odd Ulleberg 1998

    Kristin Sevaldsen 1999

    Bjørn Ring 1999

    Bjørn Kleiven 1999

    Fredrik Haug 1999

    Steinar Flatemo 2000 – 2001

    Bjørn Mellemberg 2001

    Erik Aune 2001

    Botolv Gjeldaker 2001

    Erik Aune 2002

    Grethe Berntsen 2002 – 2003

    Lars Østerholm 2003 –

 

Hermann Nustad, kjøpmannen som etablerte seg her i 1912. Han kom fra Gausdal der han hadde vært aktiv i et rikt musikkliv. I 1920 blåste han nytt liv i Tretten Musikkforening. Den hadde vært lite aktiv det siste tiåret. Helt frem til 1929 sto han i spissen, som formann i fem år og dirigent i åtte. Arbeidspresset i butikken var blitt for stort til at han kunne skjøtte oppgavene i korpset. Da sto godt kvalifiserte og ivrige folk klare til å overta hans posisjon.

    Joar Stavslibakken, postmann, avlastet Nustad med formannsjobben i 1925. I 1927 gikk han sammen med flere ut av Tretten Musikkforening og stiftet Tretten Private Musikkforening. Han hadde dirigentoppgaven der helt til begge foreninger igjen ble samlet i 1947. Men da kom ikke Joar med videre. Ved siden av denne foreningen, som også ble kalt Tretten Nye Musikkforening, dirigerte han samtidig Tretten Mannskor. Fra 1930 var han organist i Tretten kirke og fra 1946 også i Øyer kirke.

    Johannes Elvestad, maskinist i Moksa Kraftstasjon, tok over som dirigent i Tretten Musikkforening etter Hermann Nustad i 1926. Men Nustad kom tilbake i posisjonen året etter. Elvestad tjente i fem år også som formann. I 1929 var det imidlertid duket for Elvestad som dirigent igjen. En oppgave han skjøttet helt til forholdene ble for vanskeligere under andre verdenskrig. I mars 1944 måtte han gå i dekning på grunn av sin innsats i motstandskampen. Etter krigen tok han seg arbeid utenom bygda og gikk derfor ikke inn igjen i Tretten Musikkforening.

    Torleiv Elvestad, baker og el-verks-arbeider ved Moksa Kraftstasjon, var dirigent etter at Johannes måtte stikke av, hele tiden i påvente av at broren skulle vende tilbake. Det var liten aktivitet, men de holdt det gående på et vis utover våren 1944. Om høsten kom de ikke i gang igjen. Etter frigjøringen fungerte han fortsatt som dirigent i brorens fravær, helt frem til 1947. Men med Willie Vieth på plass som permanent instruktør fra våren 1946 kan vi anta at Torleiv i praksis ble en slags visedirigent.

    Edvard Dalsveen var innom Tretten Musikkforening som instruktør allerede i 1925. Nå ble det inngått avtale om at han skulle dirigere på etterjulsvinteren 1945. Eriksrud var nemlig frigitt av tyskerne. De rakk ikke mer enn en øvelse før det ble møteforbud og det ble lagt nytt beslag på Eriksrud.

    Willie Vieth, bergenser og utdannet som militærmusiker fremstår i kildene som multimusiker og en kapasitet både med hensyn til instruksjon og arrangement. Giftet seg inn i Hansen-familien og stilte seg i spissen for den musikalske vårløsningen etter frigjøringen. Han var ikke formelt valgt som dirigent, men engasjert som fast instruktør i Tretten Musikkforening fra våren 1946 til sommeren 1947. Vieth ble stadig benyttet som instruktør også senere, særlig etter at han ble ansatt som reiseinstruktør for landsforbundet i 1953. Han løftet Tretten Musikkforening musikalsk. Hans tid omtales fortsatt som en glansperiode. Dessuten fikk han oppleve at de to rivaliserende musikkforeningene i bygda sluttet seg sammen igjen.

    Leif Nordgård, smed, del-tok i 1947 på et fjorten dagers dirigentkurs på Hamar for korpsets regning. Det betalte seg godt. Han hadde blitt dirigent allerede i februar mens Vieth var i sving, men da høstsesongen startet var taktstokken hans. Nord-gård valgte å gi seg i 1955. Sammen med Kåre Mellemberg fikk han i 1950 i gang guttemusikken på Tretten, og var dirigent der til 1954.

    Kåre Mellemberg, vaktmester og vertskap i Bjørkholt og på samfunnshuset, var dirigent i Tretten Musikkforening fra 1955 til 1971, med et par måneders halv permisjon for å bygge hus i 1970. Han står for en av de lengste og sterkeste epokene i denne beretningen. Dessuten dirigerte han Tretten Mannskor fra 1948 til 1958. Som en av flere ildsjeler tok han tak i rekrutteringen ved å starte Tretten Guttekorps i 1950. Han stilte seg til rådighet som formann de første årene.

    Hele sytten dirigenter har dirigert Tretten Musikkforening siden Mellemberg ga seg i 1971. Det fører for langt å yte dem alle full rettferdighet her. Bare to virket i mer enn tre år. Bjørn Ring i elleve år og Hans Hjelmstad i to treårsperioder. Flere av dem var ansatt som kommunale musikkledere. Knappe ressurser i sektoren og en mengde med oppgaver stimulerte ikke til langvarige engasjement. Det tilfalt heller ikke alltid dette korpset så stor andel av deres arbeidstid. I Tretten Musikkforening mistet de den stabiliteten de var vant til. Men så dyktige som mange av dem var tilførte de korpset mye. Dessuten ble impulsene flere med skiftende instruksjon.

    De siste fem år ble dirigenter engasjert på prosjektbasis. Det oppleves i korpset som veldig positivt, ved at de over perioder jobbet intensivt frem mot klare mål, som konkurransespilling, konserter og stevner. Men det skapte til gjengjeld mye bryderi for styret.

    Fra rekken med dirigenter de siste 33 år bør det likevel kunne trekkes ut noen fordi de var flasket opp i korpset. Den ene er Arild Tjernsli, utdannet ved musikkhøyskolen. I den perioden han var ansatt som leder for musikkskolen i Øyer kommune dirigerte han korpset i to år. Han er nå ansatt ved musikkskolen på Lillehammer. Bjørn Mellemberg deltok i et prosjekt over noen måneder i 2001. Han har militær musikkutdannelse og har vært tilknyttet Forsvarets Stabs Musikkorps som musiker, dirigent, komponist og arrangør. Han har vært benyttet en rekke ganger som instruktør under seminar i korpset. Det samme har Arild Tjernsli og Tore Tjernsli. Tore er musiker i den nevnte stabsmusikken. Han har også militær musikkutdannelse og gikk videre ved musikkakademiet i Stockholm. Da er de nevnt, tre av de fire fra korpset som tok utdanning i og valgte musikken som heltids beskjeftigelse. Den fjerde er Hallgeir Frydenlund som i mange år har vært ansatt i Rikskonsertene.

 

Formennene

Christian Evensen 1904 – 1906

Lars Formo 1906 – 1908

Fredrik L. Enge 1908

Johan Petersen 1908 – 1909

Lars Formo 1909 – 1920

Hermann Nustad 1920 – 1925

Joar Stavslibakken 1925 – 1927

Johannes Elvestad 1927 – 1932

Gunnar Hauglund 1932 – 1934

Alv Formo 1934 – 1938

Gunnar Hauglund 1938 – 1939

Olav Fonstad 1939 – 1940

Leiv Formo 1940 – 1941

Kaare Haug 1941 – 1947

Kåre Mellemberg 1947 – 1948

Gunnar Hauglund 1948

Alv Formo 1948 – 1953

Odd Hansen 1953 – 1955

Halvor Fossum 1955 – 1957

Olav Fonstad 1957 – 1959

Bjarne Tjernsli 1959 – 1961

Alv Formo 1961 – 1963

Rolv Haug 1963 – 1964

Kåre Lien Bjørnstad 1964 – 1966

Halvor Fossum 1966 – 1971

Knut Mosveen 1971 – 1973

Steinar Haug 1973 – 1977

Rune Haug 1977 – 1979

Kåre Solbakken 1979 – 1981

Steinar Haug 1981 – 1982

Per Th. Hansen 1982 – 1983

Hans Reistad 1983 – 1985

Torstein Hansen 1985 – 1987

Kjell Løvseth 1987

Eldbjørg Moe 1987 – 1989

Heidi Brendløkken 1989 – 1991

Unni Halvorsen 1991 – 1992

Fredrik Haug 1992 – 1998

Steinar Koen 1998 – 1999

Reinhart Elvestad 1999 – 2001

Eldbjørg (Moe) Strandheim 2001 –

 

Av de andre frontfigurer fra egen avl finner vi i listen fra de siste år Fredrik Haug og Steinar Flatemo. De byttet ut sine store instrument med den lille taktstokken og tok steget frem på podiet når det trengtes. Til gjengjeld fikk de da hele korpset å spille på. Fredrik deltok på dirigentkurs i 1970 og 1973. Allerede før kursene fikk han verv som visedirigent i foreningen, noe han stort sett har vært siden. Og han har vært en av dem de kunne lene seg på i knipetak. I tre perioder fra 1981 til 1999 på til sammen halvannet år har han vært dirigent i Tretten Musikkforening. Dessuten har han dirigert både Tretten Sangkor og Tretten Skolekorps. Steinar var dirigent nesten hele 2001. Hans bakgrunn er Toneheim Folkehøgskole og gardemusikken. Han er en av flere multimusikere i foreningen, og musiserer også i andre sjangre både til dans og underholdning.

    At formannen også var en frontfigur ligger like mye i ordet, men hans funksjon trådte helst inn utenom selve øvelsen. Kasserernes innsats og ansvar skal ikke undervurderes, men også her trekkes lederne frem i lyset. Hele 32 personer har påtatt seg det merarbeidet og ansvaret formannsposisjonen innebærer.

    Av de som utmerker seg med lengst innsats fremstår Lars Formo i en klasse for seg. Å være formann i over tolv år på den tid og med så laber virksomhet var selvsagt en søndagsskole i forhold til hva posisjonen innebar siden. Alv Formo holdt det gående i over ni år mens arbeidsbyrden fortsatt var beskjeden. Ansvaret var likevel der hele veien. Hermann Nustad og Johannes Elvestad tok hver sine fem år. Siden legges det merke til Kaare Haug med seks år, Halvor Fossum med sju, Steinar Haug med nesten seks og Fredrik Haug med seks år. I skrivende stund er Eldbjørg Strandheim i arbeid med å nå fem år. Mange har delt på oppgaven, men noen får eller tar alltid mer ansvar.

 

 

MEDLEMMENE

 

Lister over medlemsmassen er til lite hjelp for å tegne et korrekt kart over tilslutningen til Tretten Musikkforening. De egner seg kun som kilde for svært grovmasket statistikk. Det ligger i sakens natur. Den stabile kjernen som sitter i årevis er det mulig å telle, men andre deltar deler av året eller de går ut og inn nærmest fra øvelse til øvelse. Mer autoriserte medlemstall er systematisk oppgitt fra 1960. Men de forteller heller ikke hele sannheten.

    Godt over 300 musikere har sittet som medlemmer i Tretten Musikkforening gjennom disse hundre årene. Flere enn halvparten av dem ga seg før fem år var gått. Over 80 holdt ut mer enn femten år. Flere enn 50 oppnådde 25 år i foreningen. Dette sier noe om at kjernen var stabil.

    Bjarne Tjernsli topper listen. Han har nå passert 70 år i Tretten Musikkforening og øker stadig ledelsen. Alv Formo oppnådde over 60 års aktivt medlemskap. Kaare og Rolv Haug nådde nesten 60 år. Bjarne Elvestad, Halvor Fossum og Kåre Lien Bjørnstad passerte alle 50 år i foreningen før de sluttet. Det står veldig respekt av slik innsats. De er alle blitt behørig feiret av sine egne og hedret med æresmedlemskap i Tretten Musikkforening. Bak disse er det mange som heller ikke skal glemmes, men som ikke oppnådde de magiske 50 år. Blant de aktive i dag er det flere som nærmer seg bakfra med Fredrik Haug i spissen. Men de ligger fortsatt på rundt 40 år.

    I grove trekk har medlemstallet vært uventet stabilt i lang tid. Uventet fordi det stadig ble fokusert på rekrutteringsproblemer. Etter andre verdenskrig har besetningen variert mellom knapt 30 og vel 40 medlemmer. I enkelte toppår på 1970- og 1980-tallet var det helt oppunder 50. Dette var foreningens aller sterkeste periode rent tallmessig. Likevel er det en godt synlig nedadgående tendens fra omkring 1990. Fra godt over 30 til godt under inneværende år.

    Foreningens fire første tiår byr på mye mer usikre tall. Fra 1904 til 1911 hadde korpset fra rundt ti opp til fjorten medlemmer. Perioden 1912 til 1919 foreligger ingen interessante tall. Fra 1920 til 1927 talte foreningen omkring 20 musikere. Fra splittelsen til to foreninger i 1927 er bare tallene fra Tretten Musikkforening noenlunde kjent, men det er grunn til å tro at den nye, Tretten Private Musikkforening, aldri oppnådde tilsvarende antall. I den gamle forening gikk tallet gradvis ned etter at de skilte lag til femten i 1932, men derfra til 1943 kunne de skilte med omkring 25 medlemmer. Stimulert av frigjøring fra okkupasjon og sammenslutningen til en forening igjen to år senere ble tilslutningen plutselig omkring 40.

    Jenter kom inn i foreningen for full musikk i løpet av 1970-årene. Siden har et antall på over 70 vært innom. 25 av dem har mer enn fem års medlemskap. I dette feltet ligger Heidi (Haugen) Brendløkken og Marit (Solberg) Johnsgård først. Marit var pioneren blant jentene allerede i 1955, men holdt oppe i mange år. Da jentebølgen skyllet innover foreningen vinteren 1972-73 var det Heidi sammen med tre andre jenter som gikk foran. De tre hoppet av etter en og to øvelser, men Heidi har fortsatt siden. Hun fikk snart selskap av flere jenter, siden også Marit igjen.

    Allerede i 1945 hadde enkelte jenter kommet med i korpsmusikken, men ikke før 1955 kom problemet på dagsorden i Tretten Musikkforening. Det var så få i tenorgruppen at styret vedtok å hente opp en fra Tretten Guttekorps. Samtidig ble klarinettgruppen styrket ved at Marit Solberg ble spurt om det samme. Hun hadde spilt i guttemusikken et par år. Ikke før året etter åpnet landsmøtet i Norges Musikkorps Forbund adgang for jenter. Men hverken Marit eller foreningen synes å ha tatt seg bryderiet med å søke om dispensasjon. Jentene hevder de ble verdsatt og godt mottatt i foreningen. Det var som musikere; ikke som jenter de møtte frem til øvelser.

    Siden jentene entret arenaen har kvinneandelen økt gradvis. Først forsiktig og etterhvert dramatisk. Den har de siste femten år ligget mellom 40 og 50 prosent. Et par av de aller siste årene har over halvparten av medlemmene vært jenter. Antall jenter var denne perioden utrolig stabil, mens antallet gutter falt til omkring det halve. Jentene skal ikke gis skylden for sviktende tilslutning, om noen skulle fristes til det.

    Det er ikke det minste rart at vi finner like mange musikere blant jentene som blant guttene. I ettertid er det mer egnet til undring at det skulle gå så lang tid etter at Marit stiltret seg inn til sitt første øvelsesmøte i Tretten Musikkforening.

 

 

Æresmedlemmene

 

25-årsjubileet samlet nær 400 mennesker til fest i Eriksrud. Foreningens første æresmedlemmer skulle oppnevnes og hedres med graverte fortjenestemedaljer i sølv for særlig fortjenestefuldt virke innen foreningen. Gustav Thorud, Christian Evensen, Lars Formo, Johan Petersen, Fredrik Enge og Hermann Nustad skulle bli båret på gullstol etterhvert som de ble utnevnt. Men det var dessverre bare to tilstede ved høytideligheten, nemlig Lars og Hermann. Det vil si, det var tre, men den tredje, Johan Petersen rømte da han ble oppmerksom på høgteringa. De takket for æren og prøvde å bortforklare sin innsats, men lyktes ikke. Foreningen avspilte deretter en marsj, Gamle Musikker, komponert for anledningen til veteranene. Og komponisten ville være anonym, men heller ikke Johannes Elvestad lyktes spesielt godt med det. Foreningen hadde smykket seg med sine første æresmedlemmer.

    I et møte i forkant av dette jubileet i 1929 var det besluttet å oppnevne foreningens eldste medlemmer som æresmedlemmer. Det omfattet foruten de nevnte også Christian Ring, Hans Bjørnstad, Børre Thorud, Ole Thorud, Ole Lognseth, Ingvald Fonstad og Amund Solberg. Men i referatene fra festen viser det seg at vedtaket i mellomtiden var endret. De nevnte her nådde ikke opp når det kom til stykket. Kriteriet var blitt til at de var med fra stiftelsen og at de hadde vært formenn. Dessuten ble Hermann Nustad innlemmet fordi han hadde gjort seg særlig fortjent til det med åtte år som dirigent og flere av dem som formann. De ga også Gustav Thorud særbehandling uten å presisere det. Vel fortjent for dem begge.

    Ved ulike anledninger ble også disse som falt utenfor hedret og verdsatt. Ved 50-årsjubileet i Eriksrud var salen pyntet med musikksymboler og notetegn, og møblert med småbord. Hedersgjestene Christian Ring, Ole Thorud, Ingvald Fonstad og Lars Formo, alle med fruer var benket ved et stort bord foran scenekanten. Kåre Hansen talte for veteranene og grunnleggerne. Han overrakte miniatyrbannere av den nye fanen til dem alle. For å styrke forvirringen ble Ingvald Fonstad og Christian Ring under årsmøtet i 1966 hedret med minneord. De omtales da som æresmedlemmer som hadde gått bort i det siste, men det er nok en talefeil.

    I 1974 ble Johannes Elvestad, Kåre Mellemberg, Leif Nordgård og Joar Stavslibakken tildelt æresmedlemskap i Tretten Musikkforening. Johannes hadde 21 års medlemskap med atten av dem som dirigent. Kåre hadde nær 50 års fartstid med sytten av dem som dirigent. Leif hadde vært medlem i 36 år med ni av dem som dirigent. Joar hadde nær 20 år som dirigent bak seg i Tretten Private Musikkforening og fire som medlem i den gamle forening. At Leif allerede var tildelt den samme ære i 1955 var øyensynlig glemt. Eller kanskje var det ikke gjort med tilstrekkelig brask og bram som slikt krever.

    I 1988 ble mange tildelt æresmedlemskap. Alv Formo med 62 års medlemskap bak seg, Kaare Haug med 57 år så langt, Rolv Haug med 54 år så langt, Bjarne Tjernsli med 54 års medlemskap så langt, Bjarne Elvestad med 53 år, og Kåre Lien Bjørnstad og Halvor Fossum, begge med 46 år så langt bak seg som medlem. De fleste av dem fortsatte ytterligere noen år. Verdt å merke seg er at Bjarne Tjernsli i skrivende stund fortsatt er aktiv.

    I 1999 ble Bjørn Ring tildelt æresmedlemskap etter samlet elleve år i to perioder som dirigent i Tretten Musikkforening.

    Ellers har det haglet utmerkelser og fortjenestemedaljer ned over Tretten Musikkforenings medlemmer for lang og tro tjeneste. Blant annet landsforbundets 35-årsmedalje. En helt spesiell utmerkelse bringer Bjarne Tjernsli frem fra massen med H. M. Kongens fortjenestemedalje i sølv fra 1997. Samme år ble han tildelt den kommunale kulturprisen for Øyer, en pris også Fredrik Haug mottok allerede i 1983. Utmerkelsene var grunngitt med lang og solid innsats musikalsk. Rolv Haug mottok også H. M. Kongens fortjenestemedalje og den kommunale kulturprisen, begge i 1995. De var delvis begrunnet i musikalsk innsats, men mest i hans virke som skredder.

    Regelverket som regulerte utmerkelser i Tretten Musikkforening ble justert flere ganger, og det synes å være praktisert ulikt. Tidlig vanket stjerne etter hvert femte års medlemskap, diplom etter ti og femten års medlemskap, og diplom og merke etter 20 år. Høyeste utmerkelse var diplom og medalje etter 25 år. Ambisjonene ble for høye i forbindelse med jubileet i 1939. Da ønsket styret å anskaffe medaljer for medlemskap i ti år og hvert femte etter det. Prisen som ble innhentet fra gullsmed skremte dem fra det. Det endte med kun en medalje for 25 år, slik praksis hadde vært. Etter frigjøringen ga 25 års virke automatisk æresmedlemskap idet de sluttet som aktive. Nå ble de imidlertid tilgodesett kun med diplom. Fra 1954 ble det lovfestet at: – I spessielle tilfelle kan styret gjøre unntak om valg av æresmedlemmer og utdeling av diplom. Med uniformene kom det etterhvert på tale å få laget distinksjoner til å sy på jakken. Rolv Haug ble satt til å sy 25-års uniformsmerker som Bjarne Elvestad hadde designet. Tretten Musikkforening hadde så mange fag representert i egne rekker.

    Kriteriet for æresmedlemskap ble skjerpet fra 1964. Nå vanket det diplomer etter 25 års aktivt virke i foreningen. Æresmedlemmer utnevnes heretter særskilt av beslutningsdyktig flertall blant foreningens medlemmer og tildeles æresbevis i form av diplom.

Det kan lett gå i surr for en som skal gjennomgå arkivet på leting etter så mangt. Det gjorde det også for aktørene selv i sin streben etter å ære de som æres bør. For å bøte på dette ble det fra 1963 ført fremmøteprotokoll. Det synes ikke som den hjalp stort. Styret ba om råd fra årsmøtet i 1983 om hva de skulle gjøre, for tildeling av 25-årsdiplomer hadde ikke vært fulgt opp i lang tid. I senere tid er det delt ut 20- og 30-årsmedaljer.

    Fra 1987 har lovverket regulert æresmedlemskapet slik: De må velges med minst to tredels flertall. De overrekkes diplom og påskjønnelse, og skal inviteres til foreningens større arrangement. Kriteriene er at de skal ha vært aktive i minst 50 år, eller kortere tid dersom de har stått som dirigent, instruktør eller formann i en årrekke. Også om de som dirigenter har ledet foreningen i flere sesonger og bidratt til kvalitativ vekst. Dessuten kan andre komme i betraktning dersom de på særskilt måte har jobbet til fordel for Tretten Musikkforening.

 

 

STØTTEAPPARATET

 

Tretten Musikkforening opplevde at mange enkeltpersoner og miljø støttet opp om deres arbeid på så mange måter. De aller beste støttespillere og beundrere finner vi omtalt i tale for damene under jubileumsfesten i Eriksrud i 1954. – Våre damer hadde ofte tatt over noe av arbeidene våre hjemme, ble det sagt, – slik at vi kunne komme tidsnok til øvelsene. Og de har stått attmed vegen og beundret oss under toget 17. mai. Denne beundringa var en stimulans for oss. Her kan det legges til at flere enn deres damer gjorde det.

    Alle foreninger med respekt for seg selv og med respekt for sine egne utsmykker seg som nevnt med æresmedlemmer. Denne foreningen var tidlig ute.

    Allerede etter 22 år ble seks personer tildelt denne ære. Det var Målfrid Johnsgård, Petra Lagethon, Jenny Persen, Petter J. Viker, Thor Ledum og Ola Bergset. De utgjorde komiteen for basaren på Fonstadsalen i januar 1926 og hadde stilt velvillig opp allerede i flere år. Ved denne anledning ble de slått til æresmedlemmer. Dermed kunne musikkforeningen forenkle sitt administrative strev. Blant annet kunne de etter en vellykket aftenunderholdning med dans i Eriksrud året etter bare slå fast – at æresmedlemmene var der med den nødvendige hjelp som vanlig.

    Det hele fremstår som noe overilt. I planleggingsmøtet innunder jubileumsfesten i 1929 omtales de som tidligere æresmedlemmer. De skulle hjelpe til også på denne festen. Da det etterhvert kom på plass æresmedlemmer på grunnlag av musikalsk fortjeneste, blir de seks ikke lenger nevnt. Likevel er dette et godt uttrykk for hvilken pris de satte på den hjelp de fikk.

    Æresmedlemmene fra 1926 ble utrustet med spesielle medlemskort som ga dem fri adgang til foreningens anledninger. Intet å undres over og heller ikke et stort offer fra foreningens side så lenge de stadig ble satt i arbeid med arrangementene. I 1939 ble Randine Holmen Mæhlum dekorert med æresmedlemskap under jubileumsfesten med den begrunnelse at hun har vert med og bidrat til at foreningen kom i stand. Oskar Stenseng omtales også som æresmedlem. Han var en flittig støttespiller som billettør i 40 år og som materialforvalter. Av andre iherdige støttespillere nevnes Gudrun Kristiansen. Men de var mange. Tretten Musikkforening visste å verdsette sine velgjørere utenfor musikerkretsen. Takknemligheten var så dyp at de ved noen anledninger måtte besinne seg til å innskjerpe kriteriene for æresmedlemskap.

    Allerede i lovene som ble vedtatt i første møte i 1904 ble det nedfelt at foreningen ønsket passive medlemmer. Men de skulle ikke gis stemmerett i forbindelse med valg av bestyrelse og heller ikke være valgbare til annet enn kasserer. Dette unntaket synes å være tilpasset Gustav Thorud.

Støtten kom fra en rekke privatpersoner og også fra andre foreninger i bygda. Det er nevnt at Tretten Frilynte Ungdomslag sponset forsøket på å starte musikkforening i 1899, uten at det ble noe av. I 1948 kom de på banen igjen. Denne gangen sammen med avholdsungdomslaget DNTU Varsko og Tretten Arbeiderungdomslag. De svingte i gang en omfattende innsamlingsaksjon med utlodning av et Prior radioapparat innkjøpt for 428 kroner. Loddsalget pågikk over et par måneder med 50 øre for loddet. Det resulterte i en netto på 1.166 kroner. Som avslutning på aksjonen arrangerte de lyktefest på Stavsplassen. Overskuddet derfra var 340 kroner. De kunne stolt overlevere musikkforeningen mer enn 1.500 kroner. Det manglet ikke romslighet selv om disse lagene stadig slet for å skaffe midler til egen virksomhet.

    Det hadde lenge vært på tale med støtteforening for sang- og musikklivet på Tretten. I februar 1960 tok noen damer initiativet og sammenkalte til hyggekveld i Eriksrud. Allerede denne kvelden tegnet 90 medlemmer seg på. Musikerne kunne ikke få fullrost tiltaket. Det ville få stor betydning, ikke bare økonomisk. Allerede første sommeren fikk de erfare det. Sangens og Musikkens Venner betalte skyss-utgiftene til forbundsstevnet. Året etter hadde innkjøp og reparasjon av instrumenter kostet dem 6.500 kroner, men de måtte opprette banklån på den siste tusenlappen for å oppnå kontantrabatt. En gave fra venneforeningen dekket lagets gjeld umiddelbart. Musikkforeningen protokollfører i 1961 om forventningene til og nytten av venneforeningen: – At dette er et gledelig faktum, kan vår forening av hjertet bekrefte. Musikkforeningen er sangens og musikkens venner stor takk skyldig for den gode støtte. Men dette forplikter, vi på vår side kan vise sangens og musikkens venner den største honnør, ved å drive foreningen opp på et enda høiere musikalsk nivå. Dette kan sikkert gjøres hvis samtlige medlemmer vil slutte bedre opp om øvelsesmøtene og virkelig gå inn for saken. Styret benyttet alle anledninger til å stimulere fremmøtedisiplinen.

    Sang- og musikklivet på Tretten skulle i mange år nyte godt av venneforeningens innsats. Den avlastet dem med praktisk arbeid ved ulike arrangement og kunne overføre større og mindre beløp nesten årlig etter evne og etter behov. Etterhvert signaliserte musikkforeningen at venneforeningen ikke fungerte tilfredsstillende. Den var nærmest bare et styre. De ønsket en mer aktiv forening som også kunne holde orden på og samordne arrangementene til alle foreninger i bygda for å unngå kjedelige kollisjoner. Samarbeidsrutiner og maktfordeling ble endret og ting falt på plass igjen i 1975. Sangens og Musikkens Venner kunne skilte med både 500 og 600 medlemmer og solid virksomhet helt til 1991. Siden har foreningen ligget nede.

 

 

ØVELSENE

 

Medlemmene i Tretten Musikkforening har faktisk levd et liv også utenom korpsmusikken. I de tilfellene der det har oppstått konflikt mellom møtetider er det påfallende hvor høy prioritet musikkøvelsene har hatt. Det er knapt annet enn alvorlig sykdom og elgjakt som kan tenkes å gå foran.

    Repertoaret var uventet avansert allerede til nasjonaldagen i 1904. Et par dansemelodier og dessuten et par marsjer som egnet seg i folketogene denne første våren ved siden av Ja, vi elsker dette landet og Sønner av Norge. Året etter slo de også til med Vår Gud han er så fast en borg. I perioder var det hyppige øvelser. Med tilreisende instruktør i bygda kunne øvelser pågå hver kveld hele uken. Tilbudet til publikum ble med ett både bedre og mer omfattende.

    I den vanskelige perioden 1910-20 øvde musikkforeningen enkelte år bare to til tre uker før 17. mai. Repertoaret var ofte begrenset til Sønner av Norge og fedrelandssangen. Det kunne ikke bli snakk om å innøve mye nytt. Med det nye krafttaket i 1920 kom musikkforeningen inn i de rutiner vi kjenner fra nyere tid. De måtte ikke lenger anstrenge seg for å få tid til å øve foran nasjonaldagen. Det ble mer en anstrengelse å få til litt sommerferie uten øvelser og oppdrag.

    Allerede før andre verdenskrig avholdt de hele vinteren en til to ukentlige øvelser. Foran nasjonaldagen, konserter og stevnet opptil fire. Gjennom 1930-årene var de årlig samlet til øvelser 70-80 ganger og de opptrådte for publikum vanligvis omkring 20 ganger. Et voldsomt omfattende program. I forberedelsene til de hyppige jubileene ble det behov for ekstra innsats, også musikalsk. Men det ga til gjengjeld stigende interesse, slik Johannes Elvestad skriver i 1929. Alle gjorde sitt til at det skulle bli et bra resultat på jubileumsdagen. Til tross for at forberedelsene foregikk i det travleste onnearbeid var det ganske godt fremmøte. Han syntes det var prisverdig å ha slike musikanter som etter en lang arbeidsdag gikk den lange veien frem og tilbake, til og fra musikkmøtene to og tre ganger i uken, ja endog fire møter hadde det vært. Han tolket det slik at det måtte være for interessens skyld. Dermed var det ingen sak å være hverken formann eller dirigent.

    Og han tilføyde i forkant av jubileet: – det må bli en høitid av de sjeldne, hvor veteranenes forplantede toner vil runge utover salen. Slik ble det.

    Gjennom okkupasjonstiden 1940-45 forsøkte de å holde det gående så godt det lot seg gjøre. Det gikk bra lenge, men situasjonen gjorde det mer og mer komplisert. Etter frigjøringen tok det tid før de kom opp til et normalt antall øvelser. Fra 1949 var de oppe på 60-70 øvelser årlig, det nivået de ble liggende på frem til 1963. Denne tiden hadde de vanligvis 15-20 opptredener.

    I jubileumssesongen 1963-64 toppet det seg med totalt 109 samlinger. Herav 86 øvelser og ti konserter. Noen tok til orde for at det var i meste laget og derfra til dags dato ble antall øvelser liggende på omkring 40. Det vil si en i uken. Antall opptredener for publikum dempet seg også noe til 10-15 i normalår.

 

 

Øvingslokaler

 

Musikerne samlet seg de første årene hos Gustav Thorud i Stav til øvelser. Der nøt de visstnok fritt hus, men det må ha vært bare det første året. I 1906 kostet husleien ti kroner. Om vi legger senere sats til grunn kan det ha vært 20 øvelser i 1906. I 1909 hadde de beveget seg over riksveien til Johan Petersen som bodde i andre etasje i Fossbergbygningen. Inntil 14. april hadde de avholdt sytten øvelser for 50 øre hver. I sommersesongen kostet møtelokalet bare 25 øre. Da Petersen i 1915 etablerte Elvestad med sin virksomhet og bolig ble Tretten Musikkforening med på lasset.

    I 1927 holdt de fortsatt hus i Elvestad og det var øvelser hver onsdag kveld klokken åtte til ti og søndag klokken fire til seks. De vurderte å flytte øvelsene til enten Eriksrud, Fonstadbygningen eller Bjørkholt. Elvestad gikk seirende ut av anbudsrunden. Øvelsene i Elvestad pågikk i andre etasje der de satt på langbenker.

    Tretten Private Musikkforening benyttet Bjørkholt som øvingslokale mens Tretten Musikkforening fortsatte å holde hus i Elvestad. Under okkupasjonen var Bjørkholt båndlagt av myndighetene. Da holdt også Tretten Private Musikkforening til privat. Etter frigjøringen øvde de begge i Bjørkholt, den private forening i søndre rommet og den gamle forening i salen. Etter sammensmeltningen av de to i 1947 foregikk det hele i Bjørkholt. I januar 1961 ble øvelsene flyttet til samfunnshuset der de har vært holdt siden.

 

 

Sanksjoner

 

Det var sjelden forsømmelser til møtene, erindret Lars Formo fra de første par tiår. Selv om enkelte bodde langt borti utkantene av bygda skoftet de ikke møtene om været var aldri så stygt. Men så var det da også et strengt regime. Loven fra 1904 sier at – Den der uden forfald udebliver fra foreningens møder erlægger til foreningens kasse en mulkt af Kr. 1,50 for hver gang dette sker. Udebliver nogen ved bestemte fester eller deslige suspenderes han af foreningen. Forfaldets gyldighed bestemmes af foreningen. Tre år senere ble det tilføyd: – Udebliver nogen ved bestemte fester eller deslige suspenderes han af foreningen eller erlægger en mulgt af Kr. 10,00 – Kroner ti – til foreningens kasse. Medlemmene måtte protokollere at de underkastet seg foreningens lover.

    Og regimet håndhevet faktisk loven. Mulkt ble ilagt, men satsene måtte bli endret og det ble nok tillagt skjønn. Det klages høylydt og hyppig over dårlig disiplin. Det omfattet også uro under øvelsene. En gang meldte ett medlem seg ut av foreningen i protest, men kom tilbake etter forsikringer om skjerping. Problemet kunne arte seg som forsinket fremmøte. For å bøte på dette ble øvelsene berammet til klokken åtte på mandags- og klokken halv åtte på fredagskvelder. Siden skjøvet frem en halv time også mandagene. Fraværet var ofte større om høsten og skapte bekymring, men bedret seg utover vinteren. Kanskje heftet folk seg bort med onnearbeid. De stresset dette med presist fremmøte blant annet for å få mer ro over kaffepausen. Det ble forsøkt å styrke det musikalske nivået ved å starte opp med gruppeøvelser tirsdagskveldene for en eller to grupper om gangen. Da skulle det være pliktig fremmøte for dem og frivillig for de øvrige. Det samme ble forsøkt torsdagskveldene, men fremmøtet ble så dårlig at det ble oppgitt. De falt tilbake til den gamle ordningen med gruppeøvelser før fellesøvelsen mandag. Det fungerte bedre.

    Selvfølgelig forekom fravær også med gyldig grunn. Medlemmer var tross alt i arbeid. Og de kunne ha permisjon til skolegang utenbygds og for å avtjene militærtjeneste. Alv Formo forkynte til avisen ved sin 60-årsdag at han i løpet av de 46 årene i Tretten Musikkforening ikke hadde skoftet en eneste øvelse uten gyldig grunn. Det er ingen grunn til å dra det i tvil.

    Det samme gjaldt nok alle innenfor denne stabile kjernen av livstidsaktive. Vanskelighetene med de oppgitte antall musikere i foreningen har sammenheng med at det lenge ikke var formalisert medlemskap med kontingent. Dessuten varierte antall musikere fra øvelse til øvelse med store avvik. Som i 1987/88-sesongen da gjennomsnittlig fremmøte var bare 23 av 37 registrerte medlemmer. Da varierte fremmøtet mellom femten på det minste og 30 på det meste. Dette eksemplet viser behovet for å legge press på fremmøtet.

    Midt inne i meldinger om disiplinproblemer var det befriende å lese de forsonende vendingene i årsmeldingen på slutten av 1960-tallet. – Også dette har vært et rolig arbeidsår. Tross dette har øvelser og opptredener lagt en god del beslag på fritiden for foreningens medlemmer. Dette gjelder da særlig på vår og forsommeren. Allikevel må en betegne frammøtet som ganske godt i betraktning av at mange av medlemmene er skoleelever, og de fleste igjen har bare kvelden til å utføre eget arbeid på heime hos seg selv. Dette året var det bare 62 sammenkomster totalt.

 

 

MØTENE

 

Arbeidsåret fulgte kirkeåret mer enn det fulgte kalenderåret. Regnskapet ble oppgjort til årsmøtene. Lovene plasserte årsmøtet i oktober men i praksis kunne det havne gjennom hele sesongen. Fra 1961 ble det normale november-desember. Enkelte år viste det seg også da vanskelig å få innpasset møtet i det hektiske programmet og man kom helt ut av rytmen. Arbeidsåret kunne på den måten strekke seg over så mye som 27 måneder på det aller meste.

    Styremøtene fant sted skiftevis på flere av de tallrike kafeene i sentrum. Det var ofte på Formokafeen og Nustadkafeen, men også i Elvestad og Hansenkafeen etter at den ble åpnet. Da fikk de også samfunnshuskafeen å rutte med og møtene foregikk mer og mer der. Men like mye ble styret samlet privat hos styremedlemmene.

    Årsmøtene var ofte avviklet i forkant av øvelser, men de kunne dra ut og gi lite tid til øvelse. Etter andre verdenskrig ble de ganske ofte arrangert på lørdager med festlig samvær etterpå. Som i 1961 i Bådstø Gjestgiveri der de hadde åpnet sitt nye tilbygg. Da ble det formulert slik: – Etter møtet er våre damer invitert til et festlig samvær med varm aften.

    Årsmøtene falt som oftest innunder jul. I 1968 dukker begrepet julebord opp som betegnelse på møtet og festen. Da kunne hvert medlem invitere med seg både sin dame og et par fra utsiden av miljøet.

    Flere forsamlingslokaler huset musikkforeningens årsmøter. Kommunehuset Bjørkholt ble år om annet benyttet før andre verdenskrig også, men etterpå gikk de av stabelen der hvert år frem til 1960. Deretter holdt de til vekselvis i Bådstø Pensjonat og på samfunnshuset. I 1970- og 80-årene på Øygarden Pensjonat. Likevel med unntak av 1971. Da ba Halvor Fossum hjem til seg hele årsmøtet, med damer.

    I senere år har det etter årsmøtet hverken vært sosialt samvær med damer eller julebord. Møtene ble oftere avviklet i forkant av en øvelse eller et arrangement.

    Miljøet i musikkforeningen preges også av utviklingen i retning av overorganisert fritid. Det er ikke lenger så stor plass til musikkmiljøet i mylderet av andre tilbud og krav. På den måten hadde den sosiale biten av musiseringen en relativt mer sentral plass for musikerne før enn nå.

    Et slående trekk ved miljøet er slektsbånd mellom familier som har fostret mange av de sentrale og mest stabile medlemmene. Det fremgår også at miljøet tidligere bar preg av å være en kameratgjeng. Bare delvis kan det forklares med at en så stor del av dem var i familie. I tidlige epoker innlemmet foreningen kun karer som innenfor rammen av det aktuelle rollemønster ikke hadde så mange oppgaver hjemme som de fikk etterhvert.

 

 

REKRUTTERINGEN

 

Hva var den dypere begrunnelse hos aktørene for å kaste seg inn i denne krevende musikantrollen? Og ble begrunnelsene endret? Var de første, pionerene, motivert utfra den nasjonalromantiske bølgen opp mot 1905? Var de neste fra 1920-årene offer for, eller aktive i den politiske polariseringen som skjedde da? Og ble slike motiver helt borte etter andre verdenskrig? Eller har de alle hatt som eneste mål å utøve en hobby og bekle den seremonielle rollen ved de store anledninger. – At virke til underholdning for befolkningen, som det heter i formålsparagrafen. Det kunne være fristende å forsøke å finne svar på slike spørsmål. I denne sammenhengen blir det uinteressant fordi kildene ikke gir nok grunnlag for å analysere slikt.

    Vi ønsker å tro at foreningens formål var den drivende kraft. Men om det ikke var for at de samtidig skulle underholde seg selv ville tiltaket vært dødfødt. Det er aldeles ubetalt, og i lengden blir man trøtt av bare å være idealist. Særlig ettersom motgang melder seg. Og det har skjedd til tider også i Tretten Musikkforenings lange historie.

    Å sitte i musikkforening er likevel noe mye mer enn de fleste hobbyer. Ambisjoner om å prestere gir mye, men det krever også mye. Mangel på ambisjoner blir raskt til noe meningsløst. Aktørene er utsatt for et sterkt gruppepress. Det merkes først når tanken om å tre ut av slike sosiale nettverk melder seg. Liten maskevidde hindrer dem i å falle ut uforvarende. Blir maskevidden for stor blir det for vanskelig å holde tilstrekkelig antall innenfor til å sikre mannskap nok til et minimum av instrumenter. Denne balansen synes å ha lykkes i musikkforeningen. Hundre års sammenhengende virke uten trusler om kassettspiller foran toget 17. mai viser det.

    Talent og engasjement spriker innenfor en slik gruppe. En dirigent omtalte en av musikerne sine slik: – Han sørpa og blés. Noen syntes å møte på øvelser mest for kaffepausen sin skyld. Og det kunne mangle både evne og vilje til å oppnå musikalsk fremgang slik andre hadde ambisjoner om. Innimellom klages det over manglende innsats, eller både skjult og ikke skjult passivitet, som de en gang kalte det.

    I andre enden av skalaen finner vi de med både evnene og ambisjonene. En slik kunne du møte på ski over Saumyra med instrumentmunnstykket i kjeften for ikke å komme for langt vekk fra musikken. Men også disse kunne få høre fra folk utenfor miljøet at de heller burde ta seg til noe nyttig.

    I et så lite lokalsamfunn er det ikke potensiale for komplett besetning med store musikalske talent. Slik sett er det grunn til å stusse over at de i år etter år klarte å prestere på et så høyt musikalsk nivå. I perioder på et strålende godt nivå. Også på den tid det var to musikkforeninger i bygda.

    Ulike tiltak ble rettet inn mot rekruttering. En høst var gjennomsnittlig fravær på øvelsene ni medlemmer. Hver tredje musiker. Det gjorde besetningen skjev og mangelfull og musikalsk fremgang umulig. For å stimulere til rekruttering sendte de ut invitasjon til 50-60 personer i bygda til et møte. De hadde alle vært eller var musiske. Møtet og situasjonen ble også bekjentgjort i avisene. Møtedagen opprant, og styre og dirigent ventet spent. Kun en person dukket opp. Hun ble lovet nytt instrument der og da.

    For å bøte på slike situasjoner ble det utviklet en kultur med gjensidige utlån av musikere til spesielle anledninger mellom foreninger i distriktet. De har til tider alle slitt med mangler i besetningen. Men det kunne også være at det på enkelte instrument ikke var fullbefarne folk på det aktuelle tidspunkt.

    Talent er forøvrig heller ikke nok for å tilfredsstille høye musikalske krav. De skal samtidig ha anledning til og interesse for å avsette nok tid både til egen øving og til tallrike fellesøvelser og opptredener. Motgangen kom raskt. Allerede i 1910 ble nedleggelse av foreningen vurdert. Det var mangel på mannskap til de nødvendige instrument fordi flere hadde meldt seg ut. Foreningen ble faktisk nedlagt inntil videre, står det, men den begynte igjen i god tid før nasjonaldagen året etter. Dette ble sedvanlig virksomhet helt til en ny giv i 1920 skapte nyrekruttering.

    Tre av de gamle og åtte nye musikere samlet seg til et krafttak som snart ledet enda flere inn i denne kretsen. Nye medlemmer hadde ikke da anledning til å gå i opplæring i gutte- eller skolekorps. For å kunne holde en viss standard ble det derfor innført et halvt års prøvetid for de nye. Den kunne i spesielle tilfeller forlenges med to måneder.

 

 

Guttemusikken

 

En del av medlemmene i Tretten Musikkforening var bare ungene da de kom med. Som Ole Thorud på tolv år og Bjarne Tjernsli på tretten år. Bjarne Tjernsli var liten av vekst. Med korte fingre kunne han ikke traktere hvilket instrument som helst til å begynne med. Men han fant sin plass i 1933 og sitter der fortsatt. Det startet med fløyte, men han lurte seg til å spille på en klarinett i ubevoktede øyeblikk. Broren Hallvard tok hånd om dette instrumentet for Gunnar Hauglund for at det skulle bli brukt innimellom. Lillebror sørget for det. Og klarinett har siden vært som en legemsdel på Bjarne.

    Opprettelsen av Tretten Guttekorps i 1950 var mest et tiltak for å rekruttere de unge til voksenmusikken. Her ble de gitt opplæring både i noter og på sitt instrument. Dermed fant de seg raskere til rette blant de voksne siden. En annen side av saken er at det helt klart hadde karakter av ungdomsarbeid, det medlemmer av Tretten Musikkforening la ned av innsats i guttemusikken. Og det var ikke lite.

    Willie Vieth hadde nok en finger med i dette spillet også, men det var Kåre Mellemberg og Leif Nordgård som samlet de elleve guttene i 1950. Det var bortimot 50 år etter at William Farre stiftet det første guttekorpset her til lands, men her i distriktet var de blant de første.

    Etterhvert som ungdommene ble habile nok og holdt mål både musikalsk og i alder ble de plukket opp i musikkforeningen. Guttemusikken vokste seg stor. På det meste over 30 i tallet og ytterligere et dusin aspiranter.

Mange av musikkforeningens medlemmer ga privattimer og gruppeopplæring. De instruerte og dirigerte, og de organiserte. Det var nemlig foreningen som tok initiativet og som administrerte Tretten Guttekorps. Derfra ble både formann og kasserer valgt. Og derfra ble dirigenten rekruttert. Kåre Mellemberg og Leif Nordgård er allerede nevnt. Ellers i tilfeldig rekkefølge Kåre Hansen, Odd Hansen, Hallvard Tjernsli, Bjarne Tjernsli, Torger Nordgård, Sigurd Nordgård, Asgeir Rønning og Knut Mellemberg. I 1961 trådte Einar Høystad og Ole Hjelmstad, og etterhvert Erling Arnekleiv til utenfra som formann og kasserer. Det ble en stor lettelse for musikkforeningens medlemmer, men etter fire år med avlastning måtte de selv trå til igjen. Alv Formo og Fredrik Haug tok over.

    Musikkforeningen måtte i tillegg til det praktiske også stille opp økonomisk innimellom. En gang ga de 500 kroner til guttemusikken av de 1.500 de hadde fått i offentlig tilskudd, og en gammel ess-bass. Når korpset sto som arrangør av guttemusikkstevnet på Stavsplassen var selvfølgelig styret i Tretten Musikkforening hovedkomite. Ett av høydepunktene for Tretten Guttekorps var da de spilte mens Kong Olav den femte under sin kroningsferd gjorde stopp i bygda.

    Mens guttemusikken var på høyden ble det investert i skikkelige uniformer. Burgunderrøde jakker og båtluer i terylene med gule knapper og snorer, og med lyre i gullglans. Guttene måtte selv besørge grå terylenebukser, mens de tre nye jentene måtte skaffe tilsvarende skjørt til. De ble så flotte at lederne forventet at uniformene og den nye fanen skulle inspirere til styrket innsats.

    Men heller ikke dette treet vokste inn i himmelen. Rekrutteringen sviktet. De arbeidet meget tungt og gikk etterhvert helt i stå. Noen ble hentet opp i voksenmusikken. Det ble sammenkalt til et orienteringsmøte i 1967 med sikte på å organisere en foreldreforening. Det lyktes ikke.

    De fant å måtte bygge opp et nytt korps fra bunnen av. Den 6. mars 1968 gikk det ut invitasjoner til nytt møte med foreldre og andre. De ville bygge opp et nytt korps. Denne gangen, om mulig, i samarbeid med skolene. Dette lyktes.

    Tretten Skolekorps vokste opp fra ruinen etter Tretten Guttekorps. Det har vært administrert av et foreldrelag, men musikkforeningens medlemmer fortsatte med de musikalske oppgavene.

 

 

SPLITTELSEN

 

Rekruttering av musikere er en ting. Rekruttering av dirigent og instruktør en annen. Mot slutten av 1920-tallet trakk Hermann Nustad seg gradvis ut av lederrollene i foreningen – grundet meget privat arbeide. Han hadde vært selve muskelen i krafttaket på 1920-tallet. Motvillig, men i takknemlighet for hans uvurderlige innsats og hans utloving av fortsatt nødhjelp, bøyde de seg for hans ønske. At slike folk lukker døren bak seg åpner opp for andre. I Tretten Musikkforening sto to klare til å overta.

 

Joar Stavslibakken hadde meldt seg inn i foreningen våren 1924. Han ble umiddelbart valgt til nestformann og ble gjenvalgt året etter. Nustad var både formann og dirigent, men trakk seg som formann året etter. Da rykket Joar opp som formann med Johannes Elvestad som nestformann.

    Høsten 1925 hadde Nustad forfattet utkast til nye lover for foreningen. Her aner vi den første spore til konflikt. Ett medlem unnlater å signere loven og melder seg ut der og da. To uker senere får han følge av en til. Ingen av disse er Joar. Hva lovendringen innebar er uvisst, da teksten er fjernet fra protokollen. Før ett år var gått vedtok de å gå tilbake til den opprinnelige loven fra 1904 med ett tillegg. Nye medlemmer skulle underkastes et halvt års prøvetid. Da måtte de avlegge en av foreningen opsatt prøve før opptak.

    Noen måtte ha følt seg truffet. Dette fremstår tydelig som et stridstema og årsak til utmeldinger, men var neppe årsaken til den senere splittelsen. De som hadde meldt seg ut ble likevel ønsket velkommen inn i varmen igjen, men fortsatt med forbehold. Nå dersom det var instrumenter nok.

    Høsten 1926 ble nestformann Johannes Elvestad valgt til å overta dirigentrollen. Hermann Nustad forsøkte å trekke seg helt tilbake. Joar ble gjenvalgt som formann, men det er liten tvil om at han her følte seg dolket av generalforsamlingen. Etter endt sesong, selveste sankthanskvelden 1927, meldte han seg ut av foreningen.

    Det ble innkalt til ekstraordinært årsmøte i Bjørkholt. Uregelmessigheter inden foreningen hadde gjort dette nødvendig. Her ble det enstemmig vedtatt at – dirigenten skal ha foreningen helt i sin hånd under øvelserne og ved offentlige forestillinger. Samt at formanden skal ivareta det øvrige utenom dirigentens mandat.

    De neste ukene kom flere utmeldinger fra Tretten Musikkforening. I ordinært årsmøte i august fikk de Hermann Nustad til å stille opp som dirigent igjen. Johannes besatte den ledige formannsplassen.

    Hermanns ubestridte posisjon var gjenopprettet, og de mente å ha lagt til rette for fred og fordragelighet. Men trekket var mislykket. Konflikten bunnet i rivalisering mellom to sterkt musikalske størrelser. Og det er grunn til å tro at det både var personlig og musikalsk dissens.

    Enkelt sagt var det to godt kvalifiserte musikere som begge hadde ambisjon om å bestige ett dirigentpodium. Gjennom splittelsen ble det romslig plass til dem begge.

    Det er umulig å tolke hvordan musikerne valgte side. Det synes ikke som skillet gikk mellom sentrum og periferi, slik det er hevdet. Tretten Private Musikkforening er ved ett tilfelle omtalt som Musdalsforeningen, uten at det er dekkende. Det kan heller skyldes lederens tilknytning til grenda. I det tilgjengelige materialet synes det ikke som den nye forening ble tallmessig så stor som den gamle. Et særtrekk ved den private forening var derimot deres messinggule instrument. De hadde ikke forsølvet sine slik den gamle foreningen hadde gjort.

    Selve konflikten og det følgende hendelsesforløp har ikke så stor interesse. Dessuten er ikke arkivet til Tretten Private Musikkforening gjort tilgjengelig. Dermed vil balansert fremstilling være helt umulig.

    I mars 1928 ble det notert i Tretten Musikkforening at den nye foreningen var stiftet. Kanskje hadde de allerede vært i arbeid en tid. For mange også utenfor miljøet skapte splittelsen både forundring og forargelse. Allerede på nasjonaldagen 1928 var begge korps i sving i sentrum, vel og merke med ulike marsjruter.

    En lang og opphetet prosess fulgte med flere forsøk på forsoning, avbrutt av like mange provokasjoner. Det artet seg først som rivalisering mellom to personligheter, men nå var det blitt rivalisering mellom to korpsmiljø som skulle betjene ett og samme publikum.

    Tretten Musikkforening underholdt på Dølen Skytterlags fest i Eriksrud søndag 30. september 1928. En hyggelig fest, noterte de ned. Men i ettertid sirkulerte et rykte i bygda om omstendighetene. Det gikk ut på at Tretten Musikkforening hadde kjøpt sprit og spandert på skytterlaget for å få spilleoppdraget på skytterfesten. Ved å anmelde det til lensmannen håpet de å få fatt i ryktemakeren og å få ryktet avlivet. Dette uttrykker noe om rivaliseringen.

    Høsten 1928 var de begge bedt om å opptre ved 200-årsjubileet for Tretten kirke, men den ene takket nei. Det ble mange anledninger der de forsøkte å unngå hverandre, men det var også tilfeller der det viste seg umulig. Episoden i 1930 kan illustrere problemet, da Tretten Musikkforening – til ære for gamle mor Norges sønner var ifærd med å åpne nationaldagen under toner av "Sønner av Norge". De var i sydgående retning og Tretten Private Musikkforening i nordgående. Begge prosesjoner møttes under full musikk ved Formo.

    Etterhvert ble konfliktnivået dempet ned. Allerede i 1931 var det ryddig kontakt om et økonomisk mellomværende. Tre år etter ble begge korps faktisk forlikte om å spille sammen i barnetoget fra kirken til Bådstøhaugen. – Dette var selvfølgelig en gledelig begivenhet, ikke mindst for publikum. Senere opptrådte de sammen i folketogene. Det er så mangt som understreker at konflikten ikke satte seg hos alle aktørene. Medlemmer fra begge korps samarbeidet og hadde omgang til daglig, men også musikalsk i andre fora. Blant annet i danseorkester og mannskor.

    Fra flere hold ble det understreket at det oppsto et prestisjefylt konkurranseforhold mellom de to foreningene. Og de var begge gode. Fra stevnet i Fåvang i 1936 skriver Hallvard Halvorsen i avisen at denne konkurransen er bare sunn. Han skriver at dirigent Elvestad – hadde fart og presisjon over sin Milanesse ouverture, og at Tretten Private Musikkforening – med sin iherdige og fremfor alt temperamentsfulle dirigent, hevdet sig på en overbevisende måte.

    Både Johannes og Joar ble velrenommerte dirigenter i dalen. Under forbundsstevnet i 1939 dirigerte de hver sin avdeling i felleskonserten om kvelden.

    Etter frigjøringen 1945 spilte foreningene stadig sammen. De fire første fredsdagene og 17. mai opptrådte de samlet. Mange av de som var arrestert utover etterjulsvinteren kom ikke hjem tidsnok. Men under stevnet i 1946 opptrådte de hver for seg. Grunnlaget for sammenslutning ble imidlertid stimulert av stemningen som rådet. Da de kom til de formelle vedtak om å gå sammen igjen var hverken Johannes eller Joar lengre med i foreningene.

    Tretten Private Musikkforening holdt sine øvelsesmøter i Bjørkholt. På et bilde er de samlet der. Det er Joar Stavslibakken, Leif Nordgård, en ukjent, Torgeir Ring, Per Nordby, Sigmund Nordgård og Alfred Stalsberg. 

    Den 12. februar 1947 var de alle samlet til møte i Bjørkholt. Møtet begynte med lapskaus og øl, og endte med full forsoning. Møtet var godt forberedt og det var ingen forbehold eller spor etter den gamle konflikten.

    Den var de første årene både aggressiv og sårende, innad som utad. Etterhvert ble aggressiviteten dempet. Til sist ble det hele bare pinlig. Utfordringene under okkupasjon hadde tonet mange konflikter ned til sitt rette perspektiv.

 

 

ØKONOMIEN

 

Foreningens øvelsesmøter ble den første tiden holdt hos Gustav Thorud i Stav. På møtene var det kaffespleis. Kaffen ble betalt med ti øre til Sissel, husets frue. Noe senere var de i ferd med å dra på seg utgifter til nødvendig innkjøp. Noter, instrumenter eller hva det nå var. Foreningens kasse var som vanlig temmelig slunken. Det hele så nokså kritisk ut. Det ble en gåte hvordan de skulle klare å finansiere innkjøpet. Da var det at Thorud fant på råd. Han gikk bort i et skap og tok frem en stor kopp full av småskillinger. Det var kaffepengene som Sissel hadde tatt vare på etter alle møtene. Sissel og Gustav var enige om at disse kaffepengene skulle gjemmes unna til eventuelle knipetak. Da tiørene ble talt opp viste det seg at det var så mye at krisen var overvunnet. Dette skriver Kristian Paalsrud. Siden skulle det ikke hjelpe mye med tiøringer.

    Tretten Musikkforening har fra 1950-tallet mottatt offentlige tilskudd, både kommunale og statlige. Noe av det har vært kanalisert som voksenopplæringsmidler gjennom Norsk Musikkråd. Ved flere anledninger har Øyer kommune stilt opp med garantier ved særskilte investeringer. Den lokale sparebanken og private bedrifter og foreninger har bidratt med gaver jevnlig. En annen bemerkelsesverdig inntektskilde har ved noen anledninger vært store summer donert foreningen fra etterlatte etter innsamling ved gravferder.

    Det er mange som velvillig har støttet opp med økonomiske bidrag i årenes løp. Likevel ble ikke dette noen sovepute for foreningen. De har selv lagt ned en omfattende innsats for å skaffe nok inntekter til drift og investeringer. Ikke minst med dugnad og lønnede oppdrag, alene og sammen med andre lag. De har organisert papirinnsamling. De deltok som arrangør av fiskekonkurransen Operasjon Gullbust i 1957 med en personbil i førstepremie. Og de hadde betalte oppdrag under de spektakulære bilrace på Losna-isen i årene omkring 1970. Av andre betalte oppdrag kan nevnes rydding av skog ved Gjestegården i Øyer, vindusmaling av kommunelokalet på Tingberg, beising av de kommunale renseanlegg og vannverk, opprensking og flyttesjau ved aktivitetssenteret etter flommen i 1995, søppelplukking og maling av fjellstyrets hytter.

    I sin midte hadde musikkforeningen personer i nøkkelstillinger i det lokale samfunnslivet. Det avspeilet seg på en morsom måte i 1971 da de nedsatte en særskilt komite til å gjennomføre en pengeinnsamling. Komiteen besto ikke av navngitte medlemmer av foreningen, men av – bankens og trygdekassens funksjonærer, med Fredrik Haug som formann. Det hendte at musikkforeningen gikk ut med tiggerstav til bygdefolket med bønn om bidrag til særskilt investering. Responsen viste at det faktisk ble godt mottatt.

    Musikkforeningen fikk stadig henvendelser med spilleoppdrag, ved store og mindre arrangement. Bare unntaksvis vanket betaling for godt utført arbeid. Det ble mange blomsterbuketter på dirigenten og mye rosende omtaler. Og dette siste var faktisk verdt mye mer for musikerne enn man kan tro. – For vi vil jo vise hva vi duger til etter alle øvelsene uten publikum, som en forteller.

    Utlodninger og lotteri har ellers vært en gjenganger. Ofte med svært godt resultat og attraktive gevinster som skinke, kransekake, kjøleskap, sykkel og maleri. Sammen med andre lag drev de bingo på Tretten i over 20 år. Mer enn en gang var de å treffe med sine kakelotterier foran butikkene, akkompagnert av feiende flott hornmusikk. For ikke å nevne det tradisjonelle griselotteriet innunder jul og musikkforbundets eget dacapo-lotteri.

    Allerede før andre verdenskrig var Tretten Musikkforening aktør under Stavsmartn, og har vært det siden. Det ga verdifulle tilskudd til en slunken foreningskasse. På samme vis ga de årlige høstfestene og ikke minst femtedagsfesten hver jul viktige overskudd. Innsatsen var så stor og tilsvarende arrangement så mange at det tar for mye plass å nevne dem her. Mange av dem vil bli presentert etterhvert.

    På denne måten kunne de år etter år avstå fra å innkreve medlemskontingent. Medlemmene bidro sannelig på annet vis. De siste fem årene har de derimot avholdt vinlotteri under øvelsesmøtene, noe som årlig har innbrakt en god slump penger. Det blir å betrakte som en spennende og mer frivillig medlemskontingent. Men det kom på toppen av den egentlige medlemskontingenten de så seg tvunget til å innføre også fra 1998. Den ble satt til 300 kroner årlig og økt til 400 i 2002. Det hadde fra tid til annen vært reist forslag om dette allerede fra 1983, men det satt langt inne.

    Økonomien i musikkforeningen har knapt noen gang vært romslig, skal en dømme etter stemningen i årsmøtene. Det har sammenheng med at ambisjonsnivået alltid var høyere enn saldotallene, også om de steg betraktelig. Derfor måtte de mer enn en gang dra på seg gjeld for å løse akutte behov for store investeringer. Det kunne være nye instrument eller nye uniformer.

    Dirigentene var lenge rekruttert fra egen stab. De anså sin innsats som frivillig like mye som musikernes. De ble da også valgt i årsmøtene. Bare unntaksvis mottok de lønn for strevet, men de fikk for det meste dekket sine utgifter. Fra tidlig på 1970-tallet ble de kommunalt ansatte musikklederne engasjert som dirigenter, og honorarene var fortsatt beskjedne. Da dirigentene senere ble ansatt i mer prosjektbaserte engasjement kunne de samlede utgiftene bli betydelig høyere. Likevel aldri høye nok til å sprenge økonomien.

    Økonomien vurdert i tallstørrelser gjennom alle disse år vil ha begrenset interesse. Da de i januar 1912 hadde 278 kroner på bok satt de romslig i det, med det aktivitetsnivået de hadde da. Og da de i 1994 investerte i nye uniformer til over 100.000 kroner ble det greit dekket inn med oppsparte midler. Men innimellom kunne det være atskillig vanskeligere. Der ligger forklaringen på all oppfinnsomhet med inntektsbringende tiltak. De har stort sett vært gjeldfrie. Og de gangene det måtte opptas lån, var de beskjedne og ble nedbetalt raskt. Likevel virket disse økonomiske nedturene veldig forstyrrende på foreningens virksomhet. For å oppnå mer langsiktig økonomisk styring ble det derfor avsatt midler til blant andre uniforms- og instrumentfond, allerede fra før 1950.

    Kretsstevnet som Tretten Musikkforening arrangerte i 2001 løftet økonomien inn i en solid tilstand som de nå vil ha stor glede av fremover. Sissels tiøringer kom godt med, men hadde knapt noen langtidseffekt.

 

 

EIENDOM

 

I loven fra 1904 slås det fast at – Foreningens instrumenter (musikalier) tilhører uindgjenkaldelig foreningen, saa længe denne bestaar. I tilfælde foreningens nedlæggelse overtager bygden foreningens eiendele og har at udlevere samme til en eventuel ny forening, som vil virke under denne forenings love. Så langt har forbeholdet om nedleggelse vært overflødig. Flere av musikaliene var da i privat eie. Foreningen hadde først ingen evne til å kjøpe instrumenter til alle. Men foreningens eiendom omfattet etterhvert mer enn instrumenter.

    Instrumentsammensetningen legger et sterkt preg på korpset. De lavere stemmer i instrumentgruppene er like viktige som melodistemmen for å gi riktig klangbilde. Rene toner og god takt er viktig, like mye som styrkebalansen. Musikeren blir en del av instrumentet. En god musiker blir enda bedre med et godt instrument. Og de så alltid etter kvalitetsvare ved nyanskaffelser.

    På et bilde av Tretten Musikkforening fra cirka 1923 kan vi formelig se at musikaliene må ha kostet mye. På bildet står Bjarne Elvestad, Sverre Elvestad, Leif Nordgård, Jørgen Haug, Karstein Nordgård, Olaf Elvestad, Arne Klæva, Thorolf Hansen, Hermann Nustad, Johannes Elvestad, Håkon Solbakken, Enok Stalsberg, Sigmund Nordgård, Johan Petersen, Joar Stavslibakken og Lars Formo. En av grunnleggerne Ole Thorud er på besøk fra Lillehammer.

    Det krevde kløkt når besetningen skulle organiseres ettersom medlemmer gikk ut og kom inn. Et styremøte på Formokafeen like før andre verdenskrig refereres slik: – Det blev vedtatt at Johs Kleva skal få begynne med en annentenor. Likeså at Iver Elvestad skal få Kornetten som Asgeir bruker og at Asgeir skal få trompeten som Olaf hadde. Kåre Hansen skal også begynne med en kornett.

    Kildene refererer til en lang rekke med instrumentkjøp. Hva prisene angår har det selvfølgelig vært rivende utvikling. Da de for to år siden kjøpte en klarinett for 27.000 kroner reflekterte de kanskje over at den 75 år tidligere kostet 90, noe som var – efter tidens pris for sådanne. Overskuddet etter en meget vellykket fest 17. mai det året innbrakte 28 kroner. Antall instrument i foreningens eie bygde seg opp fra 12 i 1926 til 24 i 1934, 31 i 1939 til 33 i 1943.

    Noen instrument har vært populære, andre ikke. Dette har skiftet gjennom årene. Saksofonen er et relativt nytt instrument i janitsjarmusikken. Den ble lenge betraktet som jazzinstrument. Fløyte kom sent inn i besetningen, men har holdt stand siden. At den inneværende år nesten mangler helt er mer en tilfeldighet. For ikke lenge siden var det flust med fløytister. Kornett og horn i ulike varianter var mye mer dominerende før. Klarinetten synes å ha holdt stand hele veien som et viktig element. Den første trombone ble innkjøpt like før andre verdenskrig. Skiftninger skyldes ikke bare endret popularitet. Det har like mye vært et spørsmål om praktiske, mannskapsmessige og musikalske disposisjoner.

    Det var behov for skap til oppbevaring av instrumenter for å sikre dem mot skader. Bruken av samfunnshuset var tett og hard. De søkte Riksteateret om tillatelse til å oppføre slike skap på scenen. I første runde ble det avslag og det skulle ta mange år før dette kom i orden. Instrumentene representerte store verdier. De har vært holdt forsikret siden tidlige år. Av nyere dato er ordningen der musikeren og instrumentet er forsikret som en enhet. Akkurat slik en korpsmusiker bør betraktes.

 

Helbredende vann i Moksa

 

    Johannes Elvestad hadde en ess-klarinett som han benyttet kun 17. mai. Den var så tung å blåse. Til gjengjeld hadde den en ypperlig lys tone spesielt godt egnet til bruk under oppmarsjer. Da den etter så lang hvile skulle klargjøres til ny nasjonaldag hadde den selvfølgelig skrumpet på seg lekkasjer her og der. Men med bare en natt i Moksa trutnet den seg til igjen og Johannes var blitt godt utrustet til avmarsj.

 

Rett som det var trengte instrumenter oppussing for at korpset skulle fremstå like strålende som musikerne og musikken. Musikaliene var utsatt for stor slitasje. I 1953 kostet et slikt planlagt oppussingsoppdrag 1.000 kroner ved Egersund Fornikling. Saldoen var på det tidspunkt 1.200 kroner. Dermed hendte det at det dro ut. Det kan sies at Tretten Musikkforening ikke alltid marsjerte i blanke messingen.

    Tretten Musikkforening besitter en omfattende notesamling. Allerede i 1929 fant de grunn til å oppnevne særskilte notebaser. De første var Alv Formo og Jørgen Haug. Innkjøp av noter var en stor, og helt nødvendig utgiftspost. Og det ble mange av dem. For å oppnå trygg oppbevaring av samlingen fikk de for hundre kroner snekker Sigurd Rønningen til å lage skap i 1925. I 1956 måtte de gå til innkjøp av ett til. Der fikk de også plass til mannskorets lydbåndspiller som de kjøpte del i. Mannskoret og guttekorpset fikk dele plassen med dem i dette skapet. Men da de i 1958 kjøpte fem andeler i Tretten Samfunnshus pålydende 1.000 kroner hver fant de sikrere oppbevaring til andelsbrevet i pengeskapet til Øyer Brannkasse.

    Plass til oppbevaring av noter var en sak. En annen var å opprette og holde orden. Jevnlig ble det satt i gang ryddeaksjoner, mer og mindre vellykkede. Men i 1971 var et veldig godt arbeid utført. De var klar over hvilken skatt dette utgjorde. Parallelt pågikk arbeidet med kartotekføring av medlemmer, instrument og annen eiendom. Eller rettere sagt forsøk på det. Med den frivillige innsats som nedlegges i musikkforeningen og med så mange til å betjene arkiv og kartotek er det naturlig at slikt blir venstrehåndsarbeid. Men spesielt lurt er det ikke.

    Foreningen disponerer nå, og har disponert mange slags rekvisitter som hører musikken til. Det gjelder blant annet notestoler, trommestol, notevesker, noteklyper og en kasse de omtalte som reisekoffert. For ikke å snakke om pontifikalier og distinksjoner.

    De gikk til anskaffelse av materialer til martnestelt før andre verdenskrig. De hadde flere luftgevær, lykkehjul og et flagg. Samtidig iverksatte de et storprosjekt på Stavsplassen.

 

Paviljongen

 

    På et medlemsmøte i april 1934 kunne Johannes Elvestad opplyse at han hadde fått tilsagn om et lån fra en meget musikkinteressert mann i bygda. Mannen var Hermann Nustad. Men spørsmålet var om medlemmene ville satse på et så stort økonomisk løft. Forslaget ble enstemmig bifalt og formålet var allerede klart. Det skulle bygges musikkpaviljong med tilhørende dansegulv. Og stedet var Stavsplassen.

    Med paviljongen ville Tretten Musikkforening og andre stå mye bedre rustet som stevnearrangør og under konserter. Arbeidet ble igangsatt straks, utført av Julius Elvheim og Alfred Fredly med snekker og musiker Johan Petersen som teknisk rådgiver. Johannes og Olaf Elvestad bidro med gratis installasjon av lys. Maler Ola Bergset bidro med gratis maling. Og gratis malerarbeid ble utført av Kolbjørn Nymoen og Håkon Elvheim. Ingvald Fonstad bidro med gratis tomt. Det var mange andre bidragsytere også, både med innsats og pengegaver. Dessuten stilte musikkforeningens medlemmer flere kvelder med pliktarbeid. Anlegget kostet 1.729 kroner og sto helt klart til innvielsesfesten den 29. juni 1935 med over 500 danseglade tilstede. De hadde 14 ganger 14 meter å boltre seg på. Rom for både attersteg og feiltrinn.

    Paviljongen og gulvet ble hyppig benyttet både av foreningen selv og av andre. Det var fester, konserter og stevner på rekke og rad. Byggherren håvet inn kjærkomne leieinntekter. På 1950-tallet ble dansegulvet fornyet og det var diverse vedlikeholdsoppgaver på taket. Dessuten ny trapp laget av Bjarne Elvestad. Det var ikke mye de trengte å gå utenfor egne rekker etter. Til stevnet i 1967 ble paviljongen reparert og utvidet. Da gulvet igjen måtte repareres noe til lastebiltreffet i 1985 kjøpte musikkforeningen materialer mot at de utførte arbeidet.

    Først i 1988 fikk musikkforeningen ordnet hjemmel til festerett på tomten. Da ble paviljongen restaurert og nytt dansegulv ble utført i betong til en samlet kostnad på 14.000 kroner. Etter den tid har campingplassen på Stav vokst inntil paviljongen og hele arealet på Stavsplassen er omorganisert. Slik musikkforeningens anlegg står i dag er det ubrukelig. De senere år har det heller ikke vært benyttet. Det blir spennende å se om paviljongen nå får sin renessanse et annet sted.

 

Uniformene

 

    Også uniformene kan tilbakeføres til militær tradisjon. De skiller den ene troppen fra den andre. Det er i bunn og grunn den samme årsaken til at fredelige janitsjarkorps benytter dem. De er et hjelpemiddel som får orkesteret til å fremstå som en enhet også visuelt.

    Allerede i 1911 hadde Tretten Musikkforening anskaffet elleve musikkluer. Vi ser dem på det kjente bildet fra feiring av nasjonaldagen i Bådstøhaugen. Ti år senere hadde de femten, – til dels med musikkmerke (lyre i sølv), som Johan Kraabøl skriver i 90-årsberetningen. I krigshandlingene våren 1940 gikk åtte tapt. De hadde nettopp kjøpt 25 nye. Dette var uniformeringen helt til de i 1949 startet med å avsette midler til komplette uniformer. Inntil videre staset de seg opp med hvite trekk til luene. En vellykket innsamling til formålet blant bygdefolket førte til at musikkforeningen arrangerte sankthansfest på Stavsplassen med gratis entre som takk for støtten. Skreddermester Reidar Elgenes som skulle sy uniformene kunne garantere at alle skulle bli fornøyd med sømmen.

    Foreningens første uniformer var klare i 1950. Det var en staselig gjeng som kunne vise seg frem disse maidagene for første gang ordentlig kledd. Om det forteller mest om høyt aktivitetsnivå, eller om kvalitet er uvisst, men allerede i 1957 omtales de som gamle og slitte. Nå hadde de begynt å bygge opp et uniformsfond og ved at hver enkelt spyttet inn hundre kroner ville summen dekke kostnaden. Skredder og musiker Rolv Haug ble satt i arbeid. 26 nye uniformer ble tatt i bruk i 1958. Snart rykket fem musikere opp fra guttemusikken og det fantes ikke nok nye uniformer. Noen av de gamle ble sydd om. Nå fikk uniformsfondet en fastere form, med faste årlige avsetninger. Likevel summerte det seg opp til bare 7.000 kroner før det på nytt ble varslet om behov for utskiftning. De gamle var elleve år. Valget falt enstemmig på et mørkeblått terylenestoff og Rolv Haug satte seg ned ved sin symaskin igjen.

    De var kommet inn i en tiårs syklus. I 1979 kunne de igjen ta i bruk nye uniformer på nasjonaldagen. Åtte år senere subsidierte musikkforeningen delvis medlemmenes innkjøp av uniformsskjorter. Denne gangen holdt uniformene hele femten år. Under 90-årsjubileet kunne de iføre seg nye igjen. Nå ble investeringen dekket med oppspart kapital, til tross for at det kostet hele 105.000 kroner. De to foregående hadde kostet henholdsvis 12.000 og 40.000 kroner. Uniformenes levetid synes å ha økt, uvisst av hvilken grunn. Men det skulle borge for at de gamle de iklær seg nå vil holde gjennom feiringen av 100-årsjubileet.

 

Fanene

 

Faner har også sin opprinnelse i militære kretser. De var et samlings- og kjennemerke for avdelingene, akkurat på samme måte som for musikkforeninger. Under strid var den et orienteringspunkt for hvor kommandanten befant seg i landskapet. Fanen var derfor et viktig instrument som i sin tid krevde egen fanevaktstyrke med to offiserer og flere soldater. Den var nemlig ettertraktet som krigsbytte. Det lå mye symbolikk i en slik erobring. Krigslykken ble ofte målt i antall erobrede faner. I det osmanske imperiet like mye som antall avskårne neser. Sammenligningen bør ikke drives for langt, men symbolikken er den samme.

    Tretten Musikkforening var lenge uten fane. De markerte seg med et stort norsk flagg. I 1954 ble de overrakt sin første fane. Gudrun Kristiansen hadde stilt seg i spissen for en omfattende innsamlingsaksjon for å finansiere den, og hun fikk oppdraget med å brodere.

    Det var et sjeldent vakkert banner som ble overlevert av Ingolf Glomstad ved en enkel, men gripende høytidelighet like før oppstilling for borgertoget. I jubileumsfesten senere ble Gudrun behørig hyllet både for dette og alt det hun ellers hadde støttet foreningen med.

    Fanejunkeren var en høyt betrodd offiser. Fanebæreren for musikkforeningen skulle heller ikke være en tilfeldig forbipasserende. For å understreke dette ble vedkommende oppnevnt i årsmøtene. De var flere til å dele på oppgaven. Marsjrutene var lange.

    I 1980 var musikkforeningen kommet til at den gamle fane var svært slitt. De startet arbeidet med å planlegge ny. Året etter var de kommet til formalitetene. Det ble dissens om utførelsen i styret, men flertallet falt ned på en størrelse på 85 ganger 100 centimeter og marine- eller mellomblå bunnfarge. De kom derimot enstemmig til at stangen skulle være i eloksert gull, med toppstykke og galleri i børstet messing.

    En komite ble satt i sving. Odd Halstenstad hadde tegnet fanen, og Reidun Stalenget og Margit Rønning broderte. Under en seremoni på stasjonen på nasjonaldagen 1981 fikk Tretten Musikkforening overrakt den nye fanen av Olav Johnsgård med de to jentene som fanevakter. Astrid Haug hilste fra komiteen og Steinar Haug takket på vegne av foreningen. Formann Kåre Solbakken med Rolv Haug og Anders Hansen som fanevakter overtok. Både den gamle og nye fane vaiet i dette borgertoget.

 

 

OKKUPASJONSTIDEN

 

Mange instrument kom bort og ble ødelagt under krigshandlingene våren 1940. Da de fikk summet seg manglet de en tenor, to trompeter, ett althorn, en kornett og en klarinett, tre notestoler og åtte musikkluer. Dessuten var det skade på en basun og skinnet på stortrommen var ødelagt. Erstatningskrav på over 1.000 kroner ble sendt okkupasjonsmakten. To luftgevær mistet de også, uten at de ble tatt med i kravet. De mistet mye, men ikke motet. Allerede i juni gjenopptok de øvelsene. Til tross for problemene greide de nesten å opprettholde sitt normale virke – til glede og gagn for bygdens folk.

    De arrangerte sammen med Tretten Mannskor umiddelbart en fest på Offigstadhaugen til inntekt for en krigsherjet familie i Musdal. Tross ødelagte instrument og egne behov for penger til å dekke innkjøp av nye, stilte de altså først opp for andre. Ved oppsummeringen av det første året under fremmed regime fastslo de at de hadde lagt bak seg et godt arbeidsår med mange tilstelninger. Økonomien var dessuten adskillig bedret ved at de fikk utbetalt erstatning på nær 1.000 kroner. Enda mer oppløftende var det at fem nye medlemmer sluttet seg til. Johannes Elvestad ble sendt til Oslo for å kjøpe instrumenter. Det neste arbeidsåret ble også meget godt tross vanskelighetene for foreningslivet. Hele gjelden ble nedbetalt og de hadde ved årets slutt penger på bok.

    I løpet av 1940 gjennomførte musikkforeningen 30 øvelsesmøter og de opptrådte offentlig åtte ganger. Året etter summerer de opp med 60 øvelser og ni opptredener og i 1942 med mer enn 50 øvelser. Foreningsarbeid ble atskillig vanskeligere i 1943. Særlig vanskelig var det med øvingsrom. Tyskerne beslagla Bjørkholt, Eriksrud og Stavsplassen med Fonstadsalen. Men de fikk gjennomført noen øvelser utover høsten.

    Våren 1944 hadde de noen øvelser på Stavsplassen og marsjerte sine sedvanlige runder i sentrumsgatene. En nazist var oppført som festtaler under gruppestevnet i Follebu denne sommeren. Derfor uteble de der. De fikk sammen med de andre foreningene i distriktet markert sitt standpunkt til okkupantene. Ellers synes det ikke å ha vært aksjoner direkte knyttet til foreningsarbeidet. Hornmusikere på Otta og Sel ble tvangsutskrevet til å spille i et hirdtog på Otta, men på Tretten ble aldri musikerne utsatt for slikt trykk.

    Høsten 1944 fikk ikke foreningen spilt noe. Det var ikke husrom å få tak i. I februar 1945 ble de enige om å gjøre et forsøk på å komme i gang igjen for alvor. Det hadde vært et langt opphold. Nå var Eriksrud frigitt og Edvard Dalsveen hadde sagt seg villig til å dirigere Tretten Musikkforening. De hadde ambisjoner om å arrangere en eller muligens flere konserter i løpet av våren, om forholdene tillot det. Edvard kom, og de gjennomførte en øvelse. Så ble det møteforbud og tyskerne skulle ha Eriksrud igjen. Nå ble situasjonen meget kritisk. Flere av foreningens medlemmer ble arrestert og andre måtte gå i dekning.

    – Krigen den har vært hard ved Tretten M.for. så det blir lenge før Tretten M.for. kan ta seg opp igjen og bli som den var før krigen, skrev de da. Men der skulle de ta feil. Norge ble et fritt land. Og midt inne i rusen blåste de sammen med Tretten Private Musikkforening. Tretten Musikkforening hadde nemlig ikke nok besetning alene. De opptrådte sammen også 17. mai. – Det var en dag vi ikke glemmer så lett etter 5 år underkuelse, står det å lese.

    Etterhvert kom medlemmene hjem og de tok fatt igjen for fullt. Ett av høydepunktene denne fredsvåren var at de kunne feire 70-årsdagen til Johan Petersen. De hadde en meget hyggelig aften med humøret på topp. Siden opptrådte de på paviljongen for de russiske krigsfangene som endelig kunne forlate bygda. Da var det mer blandede følelser.

    Lettelsen over sammensmeltningen av de to konkurrerende musikkforeningene i bygda var nesten like stor som fredsrusen, men det skulle ennå ta et par år før det formelle kom på plass.

    De ble da både større og bedre enn de hadde vært før krigen, blir det hevdet.

 

 

UTADVENDT VIRKE

 

Tretten Musikkforenings utadvendte virke gjennom hundre år er som en sammenhengende lang kulturkalender for bygda. Knapt noe arrangement av betydning har gått av stabelen uten at dette korpset har krydret og kastet glans, levert taktfaste toner, eller i det minste deltatt med dugnadsinnsats. Fra møtereferatene kan vi lese ut når, hvor og hvordan viktige begivenheter fant sted. Enten det var offisiell åpning av Tretten Idrettshall eller kjøpmann Nustads 85-årsdag. Tretten Musikkforening var der.

    Oppdrag under andres arrangement med små og større spillejobber har det vært mange av for Tretten Musikkforening. Men det var ikke god butikk. – De fikk betalt undertiden med ingenting, og undertiden med dobbelt så mye, som det sies. Det vanket derimot mye blomster og rosende omtale. Slikt hadde også verdi for disse idealistene som aller mest var ivrige etter å få opptre. Da fikk øvelsene mer mening.

    Foreningen måtte bruke mye tid og krefter på inntektsbringende oppdrag for å finansiere innkjøp og vedlikehold av instrumenter, uniformer, reiser og noter. På samme tid hadde de nesten uten unntak ork til å stille opp for andre, som regel helt gratis. De opptrådte på egne og andres arrangement, konserter med og uten dans etterpå, fester med og uten konsert først, de travle maidagene, på sangens og musikkens dag, på Trettenstafetten og på stevner av ulike slag.

    Johan Kraabøl skriver det slik i 90-årsberetningen: – Den beundringsverdige aktiviteten og det musikalske mangfoldet i alle disse år oppleves som et vedvarende potpourri tilegnet bygdafolket. I stolt begeistring blir foreningen derfor hyllet, ikke bare som bygdas verdige representanter ute, men like mye for sin vilje til alltid å medvirke ved ulike anledninger i lokalsamfunnet. For friske takter rundt i bygda og høgt til fjells, så vel som under basarer og dansefester i hopetall. For gode vaner under nasjonaldager, ja endog fra kjørkjetårnet høres koraler fra korpset. Rørende forteller protokollen om foreningens eget initiativ til årlige konserter i Eriksrud i 30-åra, hvor inntekten var øremerket "trengende til jul ...".

 

Musikken

I mange sammenhenger omtales tidsbolkene fra 1920 og fra 1945 som korpsets glansperioder. Slike vurderinger er ikke målbare. Ei heller dokumenterte. De gir mest uttrykk for en opplevelse av stemningen i og rundt korpset. Eller kanskje like mye publikumsoppslutningen. Til og med kassabeholdningen kan prege slike oppfatninger.

    Det er likevel grunn til å tro at fremgangen i det musikalske nivå bare fortsatte. Vel og merke utenom de korte periodene det var få øvelser. Ut fra slike betraktninger er det ikke dristig å påstå at foreningen nå er inne i den mest skinnende glansperiode. I alle fall musikalsk. Svikt i fremmøtet til øvelser og opptredener forrykket balansen mellom instrumentgruppene. Nye medlemmer kunne dukke opp på instrument det nettopp da kunne være minst behov for.

    Innimellom måtte de gå aktivt ut for å rekruttere til instrumentgrupper eller ta en gjennomgang om noen kunne tenke seg å skifte instrument. Særlig aktuelt var dette i de første tiår da instrumentsamlingen var begrenset og ellers i perioder da det totale antall medlemmer var lavt. De var sårbare.

    Fra etter andre verdenskrig opptrådte de i instrumentgrupper, delvis under innøving og opplæring, men også i forhold til musikalsk og praktisk ansvar. Komitearbeid gikk delvis på omgang mellom gruppene.

    Fra midt ute i 1990-årene var ikke dirigentene engasjert permanent over lengre tid. Det hadde gitt stor trygghet og kontinuitet, slik det hadde vært med blant andre Bjørn Ring som ledet korpset i elleve sesonger i strekk.

    Nå ble de tvunget til å tenke nytt. Det resulterte i en overgang til mer prosjektbaserte engasjement. De knyttet til seg dirigenter som ledet dem frem til klare mål, som konserter eller konkurransespilling. Det medførte mye administrasjon for styret, men det trakk og skjøv dem opp til stadig nye prestasjonsnivå.

    Seminar på helgebasis eller over noen kvelder var vanlig gjennom hele århundret. De kunne faktisk gå over en hel uke med øvelse hver kveld. Prosjektformen de har praktisert de siste år kan betraktes som en videreutviklet seminarform. Den har gitt svært gode resultater.

    Repertoaret har gjennom denne lange perioden utviklet seg og vekslet. Noen titler går imidlertid igjen hele veien. Det er de vi alle kjenner fra nasjonaldagen. Fra 1920-årene fremkommer et mer omfattende repertoar, men det skyldes nok like mye kildetilgangen. I okkupasjonstiden ble Gud signe vårt dyre fedreland spilt med stor innlevelse, men Ja, vi elsker dette landet var bannlyst. Desto sterkere ble opplevelsen å få spille den igjen etter frigjøringen.

    Denne bygda fostret ikke bare mange musikere. Mellom dem dukket det også opp musikkskapere. Den første vi møter i kildene er Torleiv Elvestad. I 1926 vedtok styret å få utsatt for hornmusikk valsen som han hadde komponert.

    Tre år senere spilte de for første gang den marsjen Johannes Elvestad tilegnet de gamle musikerne under 25-årsjubileet. Johannes komponerte også Forbundsmarsj som ble urfremført under stevnet i Kvam i 1930. I 1932 hadde han komponert og utsatt for orkester Kjære mor, et lite stykke med ess-kornettsolo. Isens dronning er kanskje den av hans komposisjoner som har vært mest brukt siden. Den ble tilegnet Sonja Henie og nevnes første gang i 1934 i kildene. Under 30-årsjubileet fremførte foreningen Tradisjoner, en marsj han hadde komponert for anledningen. Samtidig hadde de hans Gudbrandsdalssong på repertoaret.

 

 

Hollenderen

I årevis var tilgangen på noter ofte i form av håndskrevne arrangement på melodier de ikke alltid kjente tittelen på. En slik melodi var en av flere de spilte på dekk på Skibladner under en reise med den ærverdige damperen en gang. Det måtte være før andre verdenskrig. En turist tok kontakt etterpå og spurte nysgjerrig hvilken tilknytning de hadde til Nederland. Men de kunne ikke tenke seg hva det skulle være. Han kunne imidlertid fortelle at de nettopp hadde spilt den nederlandske nasjonalsangen.

 

 

Tretten Private Musikkforening fremførte under forbundsstevnet i 1939 Jubileumsmarsj, som bygdas egen Torgeir Ring hadde komponert. Tittelen Jubileumsmarsj benyttet også Bjørn Mellemberg til sin komposisjon til Tretten Musikkforenings 60-årsjubileum. Til 90-årsjubileet komponerte han Jubileumsfanfare. Bjørn komponerte dessuten La Vaccaia på bestilling fra Aal Musikkforening i 1996.

    Lokale musikkskapere har arrangert en rekke stykker for janitsjarkorps. Alle de nevnte komposisjoner og flere til fra lokale komponister har vært hyppig benyttet. Musikerne selv og bygda har fått et nært forhold til dem.

    Hva man kunne legge i de ulike omtaler avisenes musikkritikere og andre har gitt Tretten Musikkforening og Tretten Private Musikkforening gjennom årene måtte musikerne og leserne selv vurdere. Kritikerne var stort sett veldig godt kvalifiserte og det var alltid knyttet spenning til hva de skrev etter konserter og stevner. Skuffelsen var større over ingen omtale enn over negativ omtale. Det var likevel veldig provoserende de gangene den var urimelig nedsettende. Det hendte faktisk. Kritikerne avpasset ikke alltid sine musikalske forventninger til korpsets ambisjons- og prestasjonsnivå. Ytelsen kunne variere etter type opptreden. Noen ganger presterte korpset etter målsettinger om en kosekveld og andre ganger la de sin ære i å nå høye mål, som i konkurransespilling. Medlemmene var selv klar over svakhetene både i besetning og fremførelse. De fant seg i at det ble omtalt. Desto større var lykken over begeistret omtale og gode kritikker. Det hendte ofte.

    90-årsberetningen viser til et avisreferat fra 1932 der det står å lese at Tretten Musikkforening er nu ganske sikkert dalens beste, og hvis de reiser på andre steder og holder konserter, vil jeg anbefale alle som kan: gå og hør Tretten Musikkforening. Den er verdt å høre.

    Fra 1930-årene kommer vi over formuleringer om Tretten Musikkforening som – spilte med fart og temperament, – nådde denne gang meget høyt, – klang helt ypperlig, og – en stor seier for den dyktige forening. Men også – man kunne lett merke fremgang. Blant kritikerne likte særlig Hallvard Halvorsen at korpsene strakk seg mot de vanskeligere oppgavene. Etter stevnet i 1938 var hans kritikk overstrømmende. Tretten Musikkforening hevdet seg aldeles ypperlig. Han roste foreningens prestasjon i høye toner og brukte de sterkeste superlativer om fremførelsen av Kalifen av Bagdad.

    Tretten Private Musikkforening overbeviste også om at det var en dyktig forening. Man kan lese – stevnets vanskeligste stykke, tunge saker å blåse og enda klarte de forholdsvis godt den svære oppgaven, – dyktig kornettsolist hr. Nordgård, som kan bli helt fremragende, og – begge numre slo godt an.

    Flytter vi oss for-bi andre verdenskrig ble Tretten Musikkforenings konsert på Elverum en stor suksess. Det var – en renhet i tonene som er meget sjelden, og de leverte flere ypperlige prestasjoner. De fikk høre musikk som står flere klasser over hva vi er vant til å høre. Videre; – spilte svært godt, som vi er vant til, – greide brasene med glans, – gjorde furore ved dette stevnet. Det var ikke bare nydelig og velklingende harmoni i alle stemmer, men korpset hadde også en solist å briljere med, Kåre Hansen, og han gjorde ære på sitt korps, det skal være visst. Det er en pryd for TMF å ha en slik mann i sin midte. Kåre Hansen er litt av en kunstner på sitt instrument, trompeten. Det var en fornøyelse å høre ham blåse solo i Danks Silver threads among the gold. Så kunstnerisk verdifull er denne komposisjon ikke, men han blåste med overlegen dyktighet, vakker tone og glimrende embouchure, og det var et nydelig akkompagnement av musikkforeningen. Den 22-årige Kåre Hansen viste en respektabel ferdighet både i dobbelttunge og passajer og han bør gå inn for videre utvikling av teknikken. Jeg spår at han da vil bli en av Norges beste trompetister. Hansen hadde kjempesuksess og ble hyllet av brakende bifall og bravorop av det musikkyndige publikum.

 

 

 

 

 

 

 

Fra 1950-tallet plukker vi opp – spilt med godt musikalsk uttrykk og foredrag. Selv den berømte valsen ble meget fint og musikalsk gjengitt, – et korps av høy klasse for seg. Vel besatt på de forskjellige grupper får klangen nettopp det rette janitsjarpreget, – stevnets beste prestasjon, – tydelig å merke at man har for seg et janitsjarorkester av høy klasse.

    Det ble ikke alltid like vellykket, som da en utenfra var hanket inn som instruktør seks kvelder på rad. En opptreden i kirken sammen med mannskoret under hans ledelse – gikk mindre bra, men det var vel vårt dårlige kjennskap til hans måte å dirigere på, som får ta skylden for det, unnskylder de seg med.

    De gode kritikkene la press på medlemmene. Og årsmøtet forsterket presset ved å mane dem til å innse det. Ambisjonsnivået var høyt. Det var ikke uten grunn de i 1950-årene ble antatt til å gjøre kringkastingsopptak. I 1964 tok de også turen, men da ble ingenting godtatt av det de serverte dem. – Men vi har da gjort turen og spilt i Store Studio, var omkvedet etterpå. Forøvrig gjorde radioen opptak i 1967 av hele konserten under stevnet på Tretten, men ingenting ble visstnok antatt. At det foregikk i friluft ga tørr klang. Dessuten var det forstyrrelse fra ungebråk.

    Kritikerne vurderer musikken ulikt samtidig som de benytter ulike adjektiv i sin språkføring. Likevel var foreningens musikalske nivå på 1960-tallet fortsatt godt, ifølge kritikkene. – De gjennomførte en ungarsk rhapsodi bemerkelsesverdig godt. Stykket ligger naturlig nok best an for symfoniorkester, men spilt slik som Trettenmusikken gjorde det var en fornøyelse å lytte til, og –Tradisjonen tro hadde de påtatt seg en oppgave som var svært vanskelig. Det kan også disse drevne karene gjøre. Kåre Mellemberg dirigerte sikkert og tydelig. Franks ouverture til Azter fikk en overlegen tolkning. Ellers leser vi – Utførelsen var uklanderlig. Med de mange solistiske innslag under diskret akkompagnement, var det en musikalsk nytelse å høre på. Men vi kjenner jo dette velbesatte korpset fra tallrike stevner og venter oss at de holder den høye standarden, så vel når det gjelder solister som i de bredeste tutti. Dirigenten ser da også, med sine rytmefaste intensjoner, ut til å holde alle tråder i sin hånd. Senere – en oppsiktsvekkende fremføring, – i elitekorpsenes rekker, vel besatt som det er i alle grupper, – overbevisende nerve, rytmisk og elegant i de mange sarte overganger som i de kraftige tuttistedene, og – et elitekorps og har vært det i mange år. Dirigenten vet hva karene er god for, og velger som regel virkningsfulle numre, som gir anledning til å vise ferdigheter både teknisk og musikalsk, så vel i tutti som i solistisk retning, – Fart, presisjon og renhet, en rutinert og myndig dirigent som vet hva han vil. Korpset dokumenterte på nytt sin posisjon som et av forbundets aller beste, – Kåre Mellemberg dirigerte sitt fyldige og rutinerte korps med sikker hånd. De mange modulerende overganger er ikke lette å få til, men det gikk riktig godt. Året etter meldes – Kanskje en litt usikker åpning, men korpset er godt avstemt og har god balanse mellom gruppene. Korpset spilte seg opp, og vi fikk en god utførelse av rapsodien, om den ennå kanskje var litt tung i enkelte partier. Alt i alt en meget god åpning av formiddagskonserten.

    Tretten Musikkforening inntok sammen med Aal Musikkforening førsteplassen i korpsenes rekker, ifølge en anmelder i 1960-årene. Det ble på den tid tatt til orde for å innøve mere lett musikk til programmene. Dette var et ønske både fra de yngre medlemmer og fra tilhørerne, ble det påstått. Det synes ikke å være tatt til følge ennå i overgangen til 1970-årene. De hadde også da – tatt fatt på høyverdig musikk.

    Men i 1972 skjedde det noe med foreningen. Eller var kritikeren i dårlig lune? De innledet konserten med en suite fra Sommer i Tyrol. Reaksjonen var – Tretten Musikkforening er meget disiplinert og med mange dyktige musikere. De gjennomførte oppgaven respektabelt, men kunne man ikke ha funnet frem til noe mer gedigent enn disse forslitte operettemelodiene som nå snart i 20 år har herjet i sang og musikkprogrammene? Og så legger han til – Ellers kan dirigenten Sverre Stubrud være fornøyd med sitt ypperlige korps. Heller ikke ved overgangen til 1980-årene hadde ønsket om dempede ambisjoner nådd helt inn. Under stevnet i Øyer spilte de Dikter og Bonde av Suppé. Men de kom bra fra oppgaven tross for stor vanskelighetsgrad.

    Foreningen kastet seg inn i konkurransesamfunnet på denne tid. Nå ble det oftere profesjonelle musikere som bedømte prestasjonen. Adjektivene ble byttet ut med poeng. De gikk mer detaljert til verks. Slike omtaler fortoner seg mer negative i første øyekast fordi det alltid vil være mangler i en slik stor besetning. Men de avslutter med konklusjoner som er mer lesbare. Som i 1973 da – korpset spilte godt og det var meget å glede seg over. Som helhet kom korpset fint ifra sin oppgave som krever meget stilmessig og til dels teknisk kunnen for å spille helt overbevisende. Det synes å ha en fin utgangsposisjon for ytterligere høynelse av nivå/standard.

    Tilbake til aviskritikken. Her fra konserten ved 70-årsjubileet. Nok en gang ved Hallvard Halvorsen. – Først Isens Dronning av Johannes Elvestad. I Oscar Borgs fine komposisjon Aftenrøster presterte barytonsolist Halvor Fossum et helt igjennom ypperlig musikalsk spill med god emboucure. Håper vi får høre mer fra ham i større oppgaver. Videre Johannes Hanssens Østerdalsrapsodi. Første avdeling avsluttet med en dyktig skrevet jubileumsmarsj av Bjørn Mellemberg, ledet av dirigenten. Andre avdeling begynte med nok en jubileumsmarsj av Torgeir Ring (også tretling). Så kom kveldens cluo, The Lost Cord (den brustne streng) av Sullivan. Et stykke kjent både for sang og piano. Her blåste trompetsolisten Fredrik Haug en beundringsverdig solo med stor ferdighet og sikker intonasjon. Det var et visst kunstnerisk schwung over spillet som gir forventninger om flere solistoppgaver. Jo, det finnes fremragende eksekutører innen foreningen. Her så man også tre kvinnelige blåsere. Den populære Valdresmarsjen av Johannes Hanssen sto også på programmet. Marsjen klinger praktfullt for janitsjar, men mindre godt i klaverutsettelse.

    På 1980-tallet deltok Tretten Musikkforening i en rekke konkurranser. De oppnådde andre ærespris både i tredje- og andredivisjon. Fra kommentarene klipper vi – Skjevheten i den besetningsmessige balanse skaper store vanskeligheter i avvenningen og preger en del av fremførelsene mht. klang. Men mange fine enkeltprestasjoner og positive partier. Og – Ganske underholdende programvalg, men ett nummer var kanskje i største laget.

    Fra jubileumskonserten i 1990 kan vi lese ut av kritikkene om et – Stort og variert repertoar, – klang mykt og vakkert, – tuba er ikke noe enkelt soloinstrument, men Steinar Flatemo virket sikker og spilte lett, fyldig og fin tone sammen med et patent akkompagnement, – fine soloinnslag. Jeg merket meg fire godt samspilte barytoner, – Ikke helt rent i det påfølgende tutti-partiet, men ellers en bra fremføring, og – en vakker altsaxofonsolo av Linda Thorsen. Så Facilita, en trompetsolo av John Hartmann spilt av Steinar Koen, en dreven trompetist og her burde nok korpset ha gitt solisten et noe høyere tempo i andre variasjon, men ellers spilte solisten utmerket den ikke helt enkle Facilita. Siste stykke var Vaudeville Suite av Pi Scheffer, med fem satser med meget variert innhold. Temperamentsfull sigøynermusikk, vakre tema og uvante taktarter og en finalesats som ikke levnet noen tvil om at konserten var et resultat av et meget grundig dirigentarbeid, noe vi er vant til når Bjørn Ring har ansvaret. En publikumsvennlig konsert og korpset spilte fremfor alt meget rent, med spesielt fin treblåsergruppe. TMF hadde nok en gang bevist sin fine musikalske sans, sansen for renhet, fine styrkevariasjoner og bra tempi.

    Fra 1989 har Tretten Musikkforening deltatt i GLT-cup, senere GD-cup på Otta, med gode resultater. Men i 1990 var Bjørn Mellemberg engasjert som dommer. Da kunne de ikke delta fordi de hadde benyttet ham som instruktør om høsten. Tore Tjernsli har også vært flittig benyttet som dommer ved konkurransespilling. I 2002 oppnådde de sjetteplass med 91 poeng under høstcupen i Jømna/Heradsbygd med Luna, Vitae Lux og The Vikings.

    Blant de mer spennende utfordringer Tretten Musikkforening har hatt rangerer oppgavene som medium høyt. Som avslutning på landsforbundets dirigent- og formannskurs i Ringebu i 1959 var korpset invitert som eksamenskorps. Det skulle være prøveklut mens de forskjellige dirigenter svingte taktstokken. Fra denne foreningen deltok Kåre Mellemberg og Kåre Hansen på dirigentkurset og Bjarne Tjernsli på formannskurset. Dirigentene fikk både ros og ris fra dommerne. Det ble en meget lærerik musikalsk erfaring. Også hyggelig, da de alle ble invitert med på fellesmiddagen på Ringebu Pensjonat. Begeistret vendte de tilbake til hjembygda og stilte på direkten i marsjkolonne for å spille inn våren på strøket. Tilsvarende oppdrag hadde de i 1996. Det var like inspirerende og lærerikt da, men da foregikk det på Tretten Samfunnshus.

    Den siste viktige konserten foreningen bød sitt publikum på var jubileumskonserten i februar inneværende år. Lokalavisen var på plass, men journalisten unnlot helt å kommentere den musikalske prestasjonen. Som nevnt i innledningen til dette kapitlet er det alltid en stor skuffelse for musikerne. Men det har skjedd før. Denne gangen var i alle fall arrangementet nevnt. Vi som var til stede måtte derfor selv danne oss et bilde av den musikalske opplevelsen, uten bistand fra mer og mindre godstemte kritikere. Opplevelsen blir ikke dårligere av det, men hva med dem som ikke var der?

 

Konserter

 

Konserter ble omtalt som aftenunderholdning tidligere. Det var stil over det. Ofte var det dans etterpå, slik det var da de siden ble omtalt som konserter. Konsertene var målet som ga øvelsene mening. Dessuten ga det klingende mynt i lagskassen. Den første hele 11 kroner og 90 øre netto.

    Eriksrud sto ferdig mens Tretten Musikkforening var ganske fersk. Salen der var den største i distriktet på den tid. Den rommet et stort publikum og mange store opplevelser. Denne foreningen tok den flittig i bruk. Om andre arrangerte tilstelninger var som regel musikkforeningen engasjert til å underholde. Disse musikerne entret scenen der mange ganger hvert år. Det refereres til en rekke vellykkede konserter i Eriksrud med et publikum så stort at salen måtte være sprengt.

    Det lå så mye arbeid i å øve inn slike konsertprogram at de gjerne ville ut til et enda større publikum. Derfor innledet de en lang tradisjon med å fremføre dem i andre bygder i dalen. Tretten Musikkforening gjennomførte nærmest konsertturneer. Det var et ønske om det lokalt og ble ikke oppfattet av de stedlige musikkforeninger som utidig konkurranse.

    I løpet av 1930-årene opptrådte de med slike konserter i Ungly på Losna, på Tingberg i Øyer, i Fagertun i Follebu og på Hundorp og Vinstra. Det ble bokført overskudd fra 3 til 66 kroner. Men en gang måtte de notere underskudd på ni kroner. Konserten på Tingberg fikk dårlig fremmøte grunnet kollisjon med en konfirmantfest i prestegården. Likevel ble det balanse i regnskapet da Lars Formo i samråd med skomaker Haugen fikk ordnet det slik at de fikk husleien på ti kroner tilbakebetalt.

    Etter andre verdenskrig opptrådte de med sine konserter i Østre Gausdal, Tromsvang, Ringebu, Venabygda, Øyer Samfunnshus, Kvam bygdahus og Vågå Samfunnshus. Slettes ikke like stort publikum alltid, og ofte med bedre musikalsk enn økonomisk uttelling. Etter en av de siste, i Venabygda, slo de likevel fast at de få som var igjen utover kvelden hadde hatt en trivelig kveld. Og de fikk økonomisk oppreisning for fiaskoen ved opptelling av kassen på neste konsert i Eriksrud.

    Æraen med Eriksrud tok slutt når det enda større og flottere Tretten Samfunnshus sto ferdig. Det rommet et større publikum, men det møtte bare unntaksvis flere enn det hadde gjort i Eriksrud. Nå kom fjernsynet inn i flere og flere hjem og inn i folks tilværelse. Under en gjestekonsert i 1976 med Ski Ungdomskorps og en messingkvintett fra Toneheim Folkehøgskole var det også et skuffende lite publikum. Men de var forberedt ved at de hadde lagt opp til sluttet selskap med gjestene i Bådstø etter konserten. Der var det både spekemat, øl og svingom. På en søndagsmatine i 1985 møtte bare 25 tilhørere. Men det var ikke alltid så ille. Så sent som under jubileumskonserten i februar i år fikk musikerne ekstra oppvarming ved at de måtte lempe ut flere stoler. Den aller beste oppkjøring til konsert en musiker kan forestille seg.

 

Basarer

 

Til foreningens basarer egnet Solheimssalen seg ypperlig. Men med Eriksrud og siden samfunnshuset ble også de flyttet dit. Basarene var deres mest lukrative arrangement. Loddsalg, kaffesalg, skytebane og endog cigarsalg innbrakte store beløp på en av deres første i Eriksrud. Men det innebar mye arbeid med forberedelser og gjennomføring. Her kom ofte støtteapparatet dem til unnsetning. Foreningens første æresmedlemmer arbeidet seg til titlene gjennom basar- og festkomiteen. Den første basaren i 1905 ga et overskudd på hundre kroner. Utbyttet økte fremover og i 1930-årene lå det ofte omkring 500. Det oppnådde de til og med under andre verdenskrig, men så ble det forbud også mot basarer.

    En basar i 1950-årene foregikk på den måten at loddsalget startet noen uker i forkant. Da var hovedgevinstene utstilt i bygdas forretninger. Det var støvsuger, strykebord med strykejern, sovepose, rattkjelke og ryggsekk. Alle medlemmene hjalp til under basaren. Hver enkelt hadde hatt ansvar for å skaffe en gevinst på bygda og hver instrumentgruppe måtte kjøpe en gjenstand. Basaren foregikk over to dager med underholdning hver kveld. Siste kveld med hele korpset og første kveld med Oladalens Musikforening. Denne foreningen var et utvalg av musikerne som særlig på 1950- og 1960-tallet dukket opp i tenkelige og utenkelige anledninger og kostymer med sine musikalske utskeielser.

 

Quisling ble skutt i Eriksrud.

Kanskje var det da det hendte. Skytebanen på basaren var installert med blinkene på veggen. Prosjektilene i luftgeværene hadde rød styrebust. Stemningen var god til tross for at høyt oppe på veggen over blinkene skuet Quisling utover forsamlingen fra et portrett. Plutselig ble det stor oppstandelse. En skytter hadde bommet kraftig, eller hadde han det? Som om det var en blodflekk satt et skudd midt mellom øynene på Quisling. Forhør fulgte, men ingen hadde selvfølgelig sett hvem som skjøt. Det måtte stå en skarpskytter bak en slik fulltreffer.

 

 

Fester

 

Det er ikke lette å rubrisere de ulike arrangement. Enten det var basar eller fest, var det små eller større innslag av konsert også der. Men ikke alltid. Tretten Musikkforening har arrangert mange rene dansefester. Fonstadsalen og Eriksrud var benyttet til innefester inntil samfunnshuset sto ferdig til femtedagsfesten i 1960. Deretter holdt de til der. Frem til 1960-tallet var det vanligvis kurvfester. Men like mye var det snakk om utefester. Det var flere egnede arenaer rundt i bygda, men da paviljongen sto klar på Stavsplassen holdt de ofte til der med festene sine.

    Men sannelig arrangerte de ikke dansefester i nabobygdene også. De leide hus både i Gausdal, Losna, Fåberg og til og med på Vinstra til formålet og dro hjem om natten med klingende mynt til lagskassen. De hadde vilje og evne til innsats det virkelig står respekt av.

    På noen av festene spilte musikkforeningen selv noen danser til og begynne med. Det var i de anledningene der de kombinerte konsert og dans. Ellers var det hyret inn dansemusikk utenfra. De kjente Stulen-karene fra Ringebu spilte ofte på festene så lenge de var aktive. Lokale størrelser som Hans og Sigurd Bjørnstad spilte også til dans. I 1912 for fire kroner. Festen innbrakte 78 kroner, men festene kunne innbringe mye mer enn det. Leif Nordgård på trekkspill og Håkon O. Hovde på fele spilte mye til dans, noen ganger sammen. På jubileumsfesten i 1929 sto Ivar Løkken fra Lillehammer for dansemusikken.

    I 1930-årene spilte Leif Nordgård ofte sammen med andre fra musikkforeningene. Vi støter på Nordgård og Tjernsli og Nordgårds Dansemusik. Med Leif på trekkspill, Hallvard Tjernsli på fele, klarinett og saksofon, Bjarne Tjernsli på saksofon og klarinett, og Alv Formo på slagverk. De hadde spillejobber i hele dalen. En gang også i Gudbrandsdalslaget i Oslo. De stusset litt i trappeoppgangen da de ankom og fikk se plakaten. Der sto det Nordgårds Ragtime Band.

    Nå sto paviljongen og dansegulvet på Stavsplassen ferdig. Det innledet en ny æra med friluftsfester. Det var flere i løpet av somrene, men den årlige høstfesten ble den store anledningen. Med kulørte lykter til belysning og et flott fyrverkeri ble det høy stemning allerede på den første med 500 danseglade. Og det var 400 og 500 betalende også på de neste. På høstfesten i 1940 deltok faktisk også 200-300. Til tross for vanskelighetene, eller kanskje på grunn av dem, arrangerte de både pinsefest og høstfest også i 1941. Men så ble slikt forbudt.

    Etter frigjøringen ble suksessen og tradisjonen med høstfest gjenopptatt. Den gikk av stabelen årlig til 1967. Men i 1957 var de uheldige med været. Det var sterk vind og ufyselig regnvær etter konserten. Neppe første gang, og det var ikke uten grunn at høstfesten de siste årene gikk av stabelen innomhus i det nye samfunnshuset.

    Så langt hadde musikkforeningen dratt veksler på støttespillere utenfor foreningen ved slike arrangement. Det ble øyensynlig ikke så enkelt lengre, for etter frigjøringen gikk oppgavene som fest- og basarkomite på omgang mellom instrumentgruppene. Likevel var stadig passive medlemmer og andre med og bidro. Oskar Stenseng, Ole Hauglund, Thor Ledum og Lars Formo treffer vi på i slike sammenhenger fortsatt.

    På 1960-tallet ble det arrangert et par vellykkede skuddårsfester. På den første av dem, en av de siste festene i Eriksrud, gikk hele overskuddet til samfunnshuset. En æra sluttet med å stimulere en ny. Men da de nærmet seg 1970 ble det stadig vanskeligere å samle folk nok til å bestride utgiftene til offentlige fester. Den mest populære dansemusikken ble nå besørget av Oddvar Nygaard, eller både Nygaard og Ola Oppheim. De spilte gratis etter dagens mål, men 1.000 kroner pluss kjøring var penger den gangen. Allerede på 1950-tallet spilte de skiftevis gammel og ny musikk. En tilårskommen festdeltager bekjente at – denne nymotens dansemusikken kunne han ikke med.

    Av andre danseorkestre omkring 1970 nevnes Væringene og bygdas eget band Dacapo. Musikkforeningen tok et initiativ for å få i gang igjen et eget danseorkester blant medlemmene. Tolv av dem spesialtrente gammel dansemusikk og Trette-karan debuterte sankthanskvelden i 1973. Siden ble det flere oppdrag. På foreningens jubileumsfester møter vi videre frem i tid Gråv og Co i 1979, Nye Skyberg og Hong i 1990 og Bentes i 1994. De to første lokale.

    Femtedagsfesten er et begrep vi forholder oss til den dag i dag. Juletradisjonen er uavbrutt fra like etter andre verdenskrig. Allerede i 1946 omtales den første, selvsagt i Eriksrud. Der var det god underholdning og mye folk. Festen slo godt an. Etterpå kunne de konstatere at den også ga et pent overskudd. Allerede i 1912 arrangerte musikkforeningen juleball, men da tok de i bruk tredjedagen. Det ble med denne ene gangen. Lite folk og beskjedent overskudd ga trolig ikke mersmak. Derimot ble mange basarer i tiden fremover plassert på romjulsdager.

    Utover i 1950-årene ble publikumstilstrømningen så stor at de nesten årlig snakker om rekordoppslutning. Selv om Eriksrud i sin tid var romslig, ble den med ett mye mindre i sammenligning med samfunnshuset. Første gang musikkforeningen tok i bruk bygdas nye storsal var på femtedagsfesten i 1960. De fleste, for ikke å si alle femtedagsfestene ble åpnet med konsert før gulvet ble ryddet til dans. Det hadde utviklet seg slik at mange ankom først når dansen skulle starte. Dette første året på samfunnshuset overvar hele 300 konserten, til arrangørens store tilfredshet.

    Forøvrig var det enkelte ganger gjort en vri i programmet. I 1962 startet det klokken fem med barnemoro. Tretten Guttekorps spilte seks numre først og det ble vist to barnefilmer. Så var det allsang ledet av Kåre Hansen, julesanger med akkompagnement. Kaare Haug og Bjarne Tjernsli var nisser og kom med pakker. Og gammelnissen fortalte eventyr. Barnedelen ble avsluttet med en marsj av musikkforeningen. Klokken åtte fortsatte de med konsert og etterpå med dans. For moroskyld kan det nevnes at entreen kostet henholdsvis en og fire kroner.

    Ved et par anledninger ble femtedagsfesten arrangert sjettedag jul. Årsaken er ukjent, men det var i 1961 og 1967. Av andre unntak fra tradisjonen kan nevnes at Sangens og Musikkens Venner på 1970-tallet stilte opp som medarrangør. Dette var det arrangementet som vanligvis ga best økonomisk uttelling. På den måten kunne noe også tilfalle andre i sang og musikkmiljøet i bygda. Oppslutningen varierte fra periode til periode og fra år til år. Ettersom prisene på dansemusikk føk i været ble entreen satt opp tilsvarende. Men femtedagsfesten ble et mer sårbart økonomisk foretagende. Den endte med underskudd de årene oppslutningen sviktet.

    I 1980 ble det igjen prøvd en ny vri, med kaffeservering og underholdning. Dette var svært vellykket. Det snakkes i årene som fulgte om – Full sal, – Fullt hus hele kvelden, og – Overfylt samfunnshus.

    Med minikonsertene under de tallrike festene og basarene fikk musikkforeningen vist seg for et bredere publikum enn de som vanligvis møtte frem til de rene konsertene.

    Festene andre påskedag var også lenge et kjennetegn på Tretten Musikkforening. Tradisjonen med andredagsfestene skriver seg helt tilbake til 1933, men den var ikke så utholdende som juleballet. Den siste gikk av stabelen i 1966. Da ble det skjerpet håndheving av forbudet mot dans i de religiøse høytidene. Som nesten alt annet foregikk også dette i Eriksrud inntil samfunnshuset på Tretten sto klart. Mange vil huske de populære kåringene av det mest påskebrune fjes på disse festene.

    Pinsen var en mye mer påaktet høytid tidligere enn hva vi vanligvis gjør utav den i våre dager. Dette var også anledningen for de friluftsfestene som samlet mest folk. Det er meldt om opptil 1.200 til stede. Offigstadhaugen i Musdal var ofte stedet, og Tretten Frilynte Ungdomslag sto ofte som arrangør. Mer enn en gang med underholdning besørget av musikkforeningen. Men Tretten Musikkforening kunne også ha hånd om det hele. Blant annet pinseaften i 1933 med mye folk og godt overskudd.

    Musikkforeningen arrangerte også fester andre steder pinsekvelden eller andre pinsedag. Det rapporteres om vellykket fest med god stemning i Eriksrud. Det samme på Stavsplassen etter at paviljongen var på plass. Men en pinsekveld marsjerte de riksveien nordover under full musikk. Der sto dekorerte båter og ventet. De ble rodd over til Sprekkenhusøya der det var dans til langt ut i de små timer.

    Sankthanskvelden var like populær som pinsekvelden. Om det var fest ble en nærliggende helgedag valgt. Ved begge anledninger ble det tent solide bål. En tjæretønne gjorde seg til formålet. Musikkforeningen deltok med musikalsk bistand også om andre arrangerte festene. Stavsplassen var i bruk ofte. Folk kunne høre dem spille også sankthansdagen fra paviljongen på Stav. Under okkupasjonen spilte de der selve sankthanskvelden.

    Ved sankthansfeiringen på Stavs-plassen i 1973 samarbeidet musikkforeningen med Øyer-Tretten Bygdeungdomslag, Tretten Frilynte Ungdomslag, Tretten Sangkor og Tretten Skolekorps. Her opptrådte Trette-karan, ensemblet på tolv medlemmer i musikkforeningen som hadde spesialisert seg på dansemusikk. I 1989 foregikk feiringen av sankthans i Bådstø der Åbbårtjøynnet dannet en praktfull arena for søkkvåte opplevelser med det de kalte Ta sjansen. Og musikkforeningen deltok selvfølgelig i det historiske opptoget. Året etter ble et tilsvarende arrangement – en sur, kald og våt fornøyelse, om en skal kalle det fornøyelse i det hele tatt. Publikum sviktet totalt. Dette ble noe av det siste Sangens og Musikkens Venner utrettet før de ble liggende nede.

    Feiringen av olsok har ikke tilsvarende innhold som feiringen av sankthans. Den fikk dermed også annen utførelse, mer en familiefest enn en dansefest. Som eksempel trekkes noe av programmet ut fra arrangementet i 1929. Tretten Musikkforening underholdt først med noen åpningsnumre på Kjørkjehaugen i Musdal. Deretter holdt Tor Ile foredrag. Vi skulle mene at han ikke benyttet anledningen til å gi sitt syn på Bjodaskalle-bautaen til kjenne. Han hadde det ikke med å ødelegge stemningen der han for. Musikkforeningen spilte deretter At far min kunde gjæra, før fru Tor Ile fremførte en deklamasjon. Til slutt spilte de enda flere numre før avmarsj til Offigstadhaugen med foreningen i spissen. Der spilte de også noen melodier til underholdning før de til slutt spilte litt til dans.

    Tretten Musikkforening synes ikke å ha deltatt i olsokfeiring så ofte etter andre verdenskrig. Men i 1961 spilte de salmer og sanger under olsokgudstjenesten på Kjørkjehaugen.

 

Jubileer

 

Det skulle ta 20 år før Tretten Musikkforening fant å kunne feire seg selv og hverandre. Listen over inviterte gjester inneholder de gamle som stiftet foreningen og andre som hadde – tat løft til foreningens tilblivelse og bestaaen. Referat fra festen er ikke funnet, men det var vel neppe så ulikt det som skjedde fem år senere. Alle innbudte fikk bevertning med kaffe og smørbrød. Langveisfarende, det vil her si utebygds, ble bevertet to ganger. Til underholdning kunne de by på spill av Tretten Strykekvartet, sang av Torleiv Elvestad og historisk foredrag av lærer Kristian Ourom. Lensmann Huuse, i egenskap av å representere forbundet hilste forsamlingen og jubilanten. Vår lokale skald, O. E. Wasrud fremførte en selvlaget vise. Det var ved denne anledningen i 1929 at de første musikalsk kvalifiserte æresmedlemmer ble høytidelig utnevnt. De tidligere æresmedlemmer var for det meste i arbeid på kjøkkenet.

    30-årsjubileet ble markert i Eriksrud med 400 tilstede. Her ble Sigurd Skogheims skuespill Gifta meg, – aldri fremført. Josef Strand leste sin egen prolog og Ourom hadde skrevet til fem år på sin historiske beretning. Her leste Torleiv Elvestad fornøyelige småstubber, her var hornmusikk, utlodning og dans til rytmer levert av Nordgård og Tjernsli.

    Under jubileumsfesten i 1939 oppførte en sekstett et tablå i musikalske bilder der de illustrerte foreningens første stadium. Og Ourom hadde lagt til ytterligere fem år i sitt tilbakeblikk. Josef Strand som hadde vært komiteformann under forrige åremål gjorde seg nå til talsmann for bygdefolket og takket og priste musikkforeningen. Han dro hele forsamlingen ut i et tre ganger tre hurra for jubilanten. Feiringen denne gang var todelt. Lunch på Øygarden pensjonat og fest i Eriksrud om kvelden. Av de inviterte ble noen påspandert lunchen. Det var medlemmene, æresmedlemmene, for-bundsstyret og medlemmenes hustruer. Dersom ugifte medlemmer ville ha med damer måtte de selv betale for dem.

    Det skulle ta 20 år til de neste gang fant anledning til å jubilere. 50-årsjubileet i 1954 ble til gjengjeld en manifestasjon i styrke og musikalitet. Jubileumskonserten gikk for fullt hus. De var inne i en solid periode på mange måter. Jubileumsfesten samlet 160 inviterte gjester. Gamle medlemmer med fruer og aktive medlemmer med damer, og tilreisende gjester. Pølser og øl ble servert til taffelmusikk av Oddvar Nygaard. Lærer Kristian Ourom holdt en kort utredning om foreningens historikk som nå var blitt mye lengre. Det var hilsner og takk fra mange hold. Og dans.

    Ti år senere ble ikke jubileet mindre påaktet, med både konsert og fest på samfunnshuset. Verdig og stilfullt med 140 inviterte gjester. Ti musikere spilte i rollen som foreningens første besetning, økte etterhvert til atten for å markere veksten, og til slutt spilte over 30 musikere. Ouroms historikk ble nå flettet trinnvis inn i dette tablået på en genial måte. Det var her den ble urfremført, den Jubileumsmarsj som Bjørn Mellemberg tilegnet foreningen. Serveringen var skinkestek og øl.

    I 1974 slo Tretten Musikkforening på stortrommen igjen. Med en godt besøkt jubileumskonsert på samfunnshuset og medlemsfest med inviterte gjester i Bådstø Gjestgiveri. Tidligere dirigenter og representanter fra mange miljø i og utenfor bygda. Det var – god mat, mange gaver og hilsner og en riktig vellykket fest.

    Under jubileumskonserten på samfunnshuset i 1979 serverte foreningen fjorten numre i to avdelinger for en fullsatt sal. Og de høstet meget gode kritikker. Til jubileumsfesten i Bådstø inviterte de medlemmenes ledsagere, æresmedlemmer og tidligere dirigenter. Representanter for kommune, forbund, Øyer Musikkforening, Sangens og Musikkens Venner, skolekorpset og sangkoret. Dessuten vaktmesterne på samfunnshuset og vertskapet på Øygarden Pensjonat. De ble servert cocktail og mye god mat. Ikke uventet gikk dansen til ut i de små timer også her. Et tilsvarende program ble gjennomført under 80-årsjubileet.

    Markeringen av 85-årsjubileet ble trukket over til 1990, men ble ikke dårligere av den grunn. Med konsert og dans i ett ble det en helaften på samfunnshuset denne gangen. 200 gjester ble budt på et friskt og allsidig program under konserten. Alt fra sandpapirspill til tubasolo, og fra norske folketoner til nytt stoff. Etterpå ble de servert kaffe og snitter. Underveis ble foreningen beæret på behørig vis med gode ord og milde gaver fra mange kanter innenfor og utenfor musikkmiljøet i distriktet.

Ved 90-årsjubileet valgte foreningen et tilsvarende opplegg som fem år tidligere. Konserten var også nå variert og spennende. Foreningen ble overøst med oppmerksomhet. Gratulantene sto i kø. Til gjengjeld kunne jubilanten denne gang by på varm middag, før dansen førte dem alle inn i natten. I 1999 valgte de også å samle jubileumsfeiringen til en slik helaften på samfunnshuset.

 

Teaterlag

 

Tretten Frilynte Ungdomslag synes å være enerådende på amatørteaterfronten omkring 1900. Vi ser titler som Rationelt Fjøsstæl i 1899 og Lørdagskveld til støls i 1905. Men de skulle få selskap. Det ble et slags kompaniskap med musikkforeningen etterhvert.

    Innenfor Tretten Musikkforening har det alltid vært medlemmer med et bredere talent enn det rent musikalske. Lysten til å underholde lå helt utenpå dem. Arrangement med innslag av sketsjer og humor trakk flere til tilstelningene. Fra 1925 og innover i 1930-årene leser vi titler som Lars Anders og Jon Anders, Påskebrunt, Når kjærleiken brenn, Den store komplott, I natt kjem det og Sju alner av samme stykket. Og Fanten og kjerringa med Borghild Lagethon og Johannes Elvestad i rollene. De nærmest turnerte med flere av dem til nabobygdene. Alltid med meget vellykket utfall. – En gild tur og fult hus for umaken.

    I 1927 var det aftenunderholdning i Eriksrud med dans. Der fremførte fire medlemmer et overraskelsesnummer. Det var Sigmund Nordgård, Torleiv og Johannes Elvestad og Joar Stavslibakken. Overraskelsen var et lite skuespill. Året etter ble det formelt oppnevnt en skuespillkomite i musikkforeningen. Johannes Elvestad, Torleiv Elvestad, Gunnar Botterud, Ola Bergset og Thor Ledum. Siden også Josef Strand, Gunnar Hauglund og Alv Formo.

    Av andre opptrinn kan nevnes at Torleiv Elvestad ofte stilte opp med visesang – til stor lykke. Håkon Elvheim underholdt også med sang. Stasjonsmester Knutsen viste sin utmerkede fortellerkunst. Og Josef Strand fremførte stadig sine prologer i ulike tilstelninger, blant annet en tilegnet musikkforeningen som høstet velfortjent applaus. Men han var også svært aktiv i ungdomslagets teatermiljø. Det gjaldt flere. Klare grenser mellom gruppene er vanskelig å se. Talentene ble utnyttet i begge kretser. I 1933 arrangerte Tretten Musikkforening fest på Fagaberg i Fåberg med utmerket assistanse fra Tretten Ungdomslags skuespillertrupp. De oppførte Sigurd Skogheims Den sjuande stormakta. Fiolinist Håkon Hovde assisterte.

    Under musikkforeningens 30-årsju-bileum ble skuespillet Gifta meg, – aldri av Sigurd Skogheim oppført i Eriksrud. Spillet ble siden fremført både på Losna, Vinstra og i Follebu med enorm oppslutning og stormende bifall. Neste sesong hadde de innøvd Sigurd Skogheims skuespill Bygdadomen i tre akter. Andre påskedag var 350 mennesker samlet og ga velfortjent hyllest både til forfatteren, som var tilstede og til skuespillerne.

Suksessen med skuespillkomiteen ga dem anledning til å formalisere denne delen av virksomheten. I 1935 ble det stiftet et teaterlag med navnet Kringsjå. Det skulle sortere under Tretten Musikkforening. Lagets formål var å støtte musikkforeningen med dramatisk underholdning. Initiativet til tiltaket var tatt av Johannes Elvestad. Han ble med i styret sammen med Josef Strand og Ingolf Glomstad. Teaterlaget hadde frittstående økonomi, men overskudd skulle tilbakeføres til foreningen. Allerede første året måtte musikkforeningen låne 112 kroner av dem. Det ble ikke tilbakebetalt før året etter.

    Om teaterlaget førte egen protokoll, er den i tilfelle ikke gjort tilgjengelig, men det synes ikke som aktiviteten økte med ny organisering. Heller omvendt. Så kom krig og okkupasjon, men de tok fatt igjen med tittelen Pengesorger i 1946. Så ble Bygdadomen satt opp på nytt i 1950. Men i 1952 rapporteres at skuespillerne falt fra og de ga opp.

    Om de falt fra, så falt noen av dem ikke lenger enn til Tretten-revyen. Den dukket opp som egen institusjon noe senere. I mellomtiden moret musikkforeningen seg på annet vis. Under jubileumsfesten i 1954 trodde alle at dansen var siste post på programmet, men aftenens konferansier Elgenes hadde en overraskelse på lur. I pausen i dansen kunne han opplyse at det hadde landet en flyvende tallerken fra en eller annen planet og at de to om bord ville hylle musikkforeningen. Frem på scenen steg et underlig par som sang en morsom vise og avsluttet med musikk på kam og blikkspann.

    Tretten Musikkforening hadde en representant i styret for Tretten Amatørteater som ble organisert i 1983. Andre samarbeidspartnere bak teateret var Sangens og Musikkens Venner, Tretten Sangkor, Tretten Skolekorps og Tretten Trekkspillklubb. I 1999 ble teaterlaget formelt oppløst, men Tretten Sangkor skulle forvalte midlene inntil videre.

    Medlemmer av musikkforeningen deltok i oppsetninger i regi av både Tretten-revyen og Tretten Amatørteater, men også i andres regi. I 1994 bidro de sterkt i teateroppsetningen og som korps anno 1894 under jernbanejubileet.

    Trette-karan er omtalt i annen sammenheng. De gjenoppsto i en fornyet utgave tidlig på 1980-tallet som revyorkester. Bestående også da av noen av musikkforeningens medlemmer. Anledningen var kabareten Hushjelp, til inntekt for nytt tak på Tretten Samfunnshus. Og det fortsatte med Prøysen-kabareten i Tretten Amatørteaters regi. Suksessen ga mersmak og de gikk til det drastiske skritt å melde seg på Titano-festivalen. Bjørn Mellemberg arrangerte gammeldansmelodier for blåseensemble og de dro til Hønefoss for å konkurrere. Deres innslag ble kontroversielt i dette gammeldansmiljøet, men selv uten trekkspill endte det med diplom og plass i semifinalen. De ble i etterkant vist en viss oppmerksomhet, blant annet med radioopptak.

 

Marsjering i strøket

 

Selvsagt er marsjteknikken også militær. Det er ikke derfor musikkorpsene også falt inn i denne tradisjonen. Det var fordi den var hensiktsmessig av samme grunn. De skulle også fremstå som en enhet, både musikalsk og visuelt. Hvordan skulle de ellers kunne være i bevegelse med en viss stil. Det blir takt og tone av det i enhver forstand.

    Gjennom 70 år nå har Tretten Musikkforening virvlet i gang våren med sin årvisse marsjrunde. De har blåst sentrumsgatene rene for de siste rester av vinter. Samtidig fikk de kjærkommen marsjtrening til den hektiske mai-sesongen satte inn. Den varte helt til siste stevnedag i begynnelsen av juni, så det gjaldt å skaffe seg grunntrening.

    Nå er ikke Tretten sentrum for en stor by å regne, men vi har da noen gater. Flere av dem går på et eller annet sted over til å bli bygdeveier. Begrepsbruken er noe uklar. Sine runder i sentrum, eller på strøket, omtaler de som gatemarsj, marsjrunde, vårrunde eller sommeråpning, og til og med prommenade. Vanligvis siste søndag i april. De siste årene har vårrunden vært kombinert med at de etterpå deltok i skolekorpsets basar.

    Tilsvarende marsjrunder forekom også senere på våren og om sommeren. Ofte i tilknytning til arrangement. Til og med under hele andre verdenskrig gikk de – tur i gatene og blåste. Innimellom tilgodeså de utkantene på samme måte ved å bli kjørt ut i periferien til de ulike grendene for å spille. Det samme gjorde de ofte 17. mai og som sesongavslutning ute i juni.

    Det var slett ikke spesielt godt vårvær ved alle disse anledningene. – Et friskt vårinnslag etter en kald og lang vinter, som de selv skrev en gang. De siktet nok til den stemningen de skapte, men det kunne være trøstesløse forhold enkelte ganger. Pøsende regnvær der de fikk vanskeligheter med notene opplevde de mer enn en gang. Men ganske mange møtte opp, så de spilte så lenge publikum holdt seg varme.

    Under eller etter disse rundene var de som regel invitert inn til servering langs ruten, hos medlemmer eller venner av foreningen.

 

1. mai

 

Feiring av 1. mai her i bygda har sine røtter i miljøet omkring jernbanearbeiderne før 1900. Første gang Tretten Musikkforening ble engasjert i denne sammenhengen var i 1929. De spilte på Tretten Arbeiderlags fest i Eriksrud. Arbeiderlaget var stiftet året før. Det rapporteres om en hyggelig fest med mye folk der foreningens rolle var å underholde. Første gang det ble arrangert demonstrasjonstog 1. mai var i 1937. Tretten Musikkforening førte an fra Eriksrud, rundt trekanten ved posthuset og tilbake til Eriksrud. De underholdt også på festen om kvelden.

    I 1932 måtte de stille opp på Vinstra for å underholde på 1. maifesten der fordi stedets musikkforening ikke kunne mønstre. Likevel rakk de å underholde i Eriksrud samme dag. De fikk alltid bevertning i løpet av dagen.

    Også denne feiringen flyttet til samfunnshuset. Lenge marsjerte de både morgen- og ettermiddagsrunde 1. mai. Den siste foran folketoget. Fra midt på 1980-tallet gikk arrangementet i kommunal regi, med både gudstjeneste, folketog og folkemøte. Men nå ble arrangementet slått sammen for begge sogn og avviklet annethvert år på Tretten. De år det foregikk i Øyer marsjerte likevel musikkforeningen en runde i gatene på Tretten og ble traktert etterpå.

    I 1987 foregikk det på denne måten: Runden startet klokken ni fra samfunnshuset, fortsatte om Nordgård Auto, stasjonsbautaen, Stav, Toppen og gamlehjemmet tilbake til samfunnshuset. Smørbrød og kaffe der. Siden messe. Leker på samfunnshuset. Folketog om ettermiddagen med avgang fra samfunnshuset klokken seks. Musikkforeningen spilte i toget med en rute som lignet morgenruten, men var ikke over på vestsiden. Om kvelden tale for dagen og fest på samfunnshuset. Arrangementet ble begrenset etterhvert og etter 1995 har ikke Tretten Musikkforening hatt oppdrag 1. mai.

 

17. mai

 

Årene omkring 1900 hadde Tretten Frilynte Ungdomslag arrangert feiringen av nasjonaldagen. Da Tretten Musikkforening ble organisert overtok de arrangementet. De var ikke mange medlemmene, men allerede da dro de veksler på folk utenfor miljøet. Referatet viser blant annet at kvinner var i sving med oppvartning.

    Folkefesten om kvelden innbrakte et pent overskudd, skal vi legge resultatet av det følgende års feiring til grunn. Da solgte de billetter for 70 kroner og omsetningen i kafeen var 119 kroner. Hva de solgte fra boden sies det ingenting om, men salget innbrakte femten kroner. De hadde ingen problemer med å betale femten kroner i husleie og de 21 kronene som Stulen-karene måtte ha for å spille til dans.

    Arenaen for folkelivet om dagen 17. mai var Bådstøhaugen og Stavsplassen med Fonstadbygningen. Det dugde helt til arrangementet kunne flyttes innendørs da Tretten Idrettshall var oppført. Den sto ferdig høsten 1988, men feiringen av nasjonaldagen kom i hus et par år etter. Da kunne været være som det ville være. Underholdningen gjennom dagen fortsatte med idrettslek både for unger og voksne. Etter flyttingen fra Stavsplassen foregikk dette i skolegården på Aurvoll.

    De første årene musikkforeningen sto bak festen om kvelden ble den holdt i Fonstadsalen. I 1911 er det første gang nevnt at den var flyttet til Eriksrud, på folkemunne kalt Trampetrevet. I mange år var det to parallelle fester 17. mai, en folkefest med dans i Eriksrud og et folkemøte uten dans i Bjørkholt. Den sist nevnte omtales som fest for eldre. I senere tid har alle vært samlet til folkemøte først og dans etterpå. Kveldsarrangementet flyttet inn på samfunnshuset og etter hvert i Tretten Idrettshall.

    I musikkforeningens vanskelige år mellom 1911 og 1920 var Tretten Frilynte Ungdomslag igjen med som arrangør. I 1914 var ungdomslaget alene om det. De hadde lagt opp til et samlet krafttak for heidundrende feiring av 100-årsjubileet for løsrivelsen fra danskekongen. Men samarbeidet strandet og arrangementet ble som sedvanlig. De fikk imidlertid satt et verdig punktum for storarbeidet med bautasteinen denne dagen. Den steinen som siden ble flyttet oppunder kirkegården. Lederne i ungdomslaget var inne i en intens norskdomsperiode der landsmålet ble brukt for alt det var verdt. Blant annet ble det i annonsen opplyst at inngangen til festen om kvelden kostet 50 øyre. Jacob Haraldseid var en dominerende kraft i miljøet, og det var han som refererte fra feiringen.

 

17. mai 1914

Den 17. mai gjekk barnetoget fraa stasjonen kl.12 til kyrkja der det var gudstenest. Derfraa til marknadsplassen. Barna fekk mjølk og kaker fritt. Fekk leika og kappspringa um smaa præmier.

  Folketoget gjekk fraa stasjonen kl.5 til Bjørkholt. Skyttarlaget gjekk fyrst etter musikken med gevær paa aksla. Ved bautasteinen stilte skyttarlaget seg i ein halvring rundt steinen og den andre bak. Haraldseid sa nokre um tanken med bautasteinen og gav ordet til Olav Aasmundstad som heldt avdukingstalen. Etter talen gav Haraldseid steinen til kommuna og varaordføraren O.E.Vasrud tok imot den og takka. Derfraa gjekk toget til marknadsplassen der lærar Bø tala.

  Millom baae tog hadde ungdomen idrottsøvingar paa plassen med slikt utfall: 1.præmi Arne Brun, 2.præmi Olaf Pettersen, 3.præmi Olaf Glomstad, 4.præmi Rik. Solberg.

  Um kvelden etter kl.8 dans i Eriksrudsalen og fest i Bjørkholt. Paa det siste stellet tala Olav Aasmundstad, stasjonsmeister Andersen, dr. Fogner og Johs Lageton. Felespel av lærar Bø.

  Hundreaarsdagen vart høgtida paa ein vyrdeleg maate.                          J.H.

 

Tretten Musikkforening deltok som arrangør 17. mai selv med den begrensede aktiviteten de hadde disse årene. Da de kom skikkelig i gang igjen i 1920 leverte Erik Klæva overskuddet fra 17. maifesten i 1916 på femten kroner. Det synes som foreningen sto alene om arrangementet noen år igjen, inntil de fikk noen å dele oppgaven med fra 1925. Trolig var det da en slags 17. maikomite kom på plass. Først etter andre verdenskrig begynte årsmøtet å velge representanter til denne komiteen. Tretten Musikkforening hadde ikke lenger hånd om arrangementet.

    Foreningen hadde likevel full dag med spilleoppdrag fra tidlig morgenparade og til kvelds. Allerede i 1927 var programmet tett. Klokken seks om morgenen startet første runde med marsjering fra Eriksrud om bautaen i Bjørkholt til stasjonen. Der spilte de Ja, vi elsker dette landet. Videre til kaseinfabrikken der de spilte Jeg vil værge mitt land. På tilbaketuren til Stav spilte de Dølamarsjen, mens de der spilte Ja, vi elsker dette landet igjen. Klokken halv tolv trakk de barnetoget fra stasjonen til kirken der Myhrsveen holdt gudstjeneste. Derfra til Bådstøhaugen. Klokken seks om ettermiddagen startet borgertoget fra stasjonen, om bautaen i Bjørkholt til Bådstøhaugen. Klokken åtte om kvelden spilte de ved åpningen av festen i Eriksrud før de løp over til Fonstadsalen for å åpne også den. Et heseblesende program allerede da. Og det ble ikke lettere siden.

    Til tross for tett program nasjonaldagen hadde de kraft nok til å skape tilsvarende festivitas under folketog også på Losna. De var der allerede i 1929, men så fikk de eget korps der. Dette gikk i stå i 1960 og Tretten Musikkforening stilte opp ved et par anledninger igjen. Da guttemusikken ble såpass deltok ikke musikkforeningen i barnetoget, men det hendte enkelte måtte tre støttende til.

    For folk flest ble det en smule dødtid mellom barnetoget og borgertoget. For musikkforeningen ble det ikke det. De benyttet pausen til et privat eggedosislag. Gjerne hos en av musikerne. I årevis var baker Thorolf Hansen ansatt som visper. Han hadde hatt oppgaven siden han ble medlem i 1910. Som baker hadde han utviklet den nødvendige muskulatur til det. For det var mange egg å vispe. Ikke rart de tynnet med litt sterkt. Så sent som i 1946 var han i arbeid med sin visp 17. mai.

    Under eller etter morgenrunden i sentrum ble de invitert inn til traktering på ulike steder. De svingte bortom kaseinfabrikken 17. mai i mellomkrigstiden for å vise sin takknemlighet overfor disponent Georg T. Dehs. Han var en viktig og nyttig støttespiller, og spanderte nasjonalfrokost på foreningen i årevis. For riktig å understreke sin takk troppet de opp i selskapet på hans 50-årsdag i 1931. De ble meget elskverdig mottatt av fødselsdagsbarnet med frue – og blev beværtet på det gildeste. Også da! I 1970- og 1980-årene ble de hver 17. mai påspandert frokost på Øygarden Pensjonat. I takknemlighet valgte foreningen å legge sine arrangement dit så sant det var mulig.

    Etterhvert som transportmidlene og veinettet ble bedre begynte de å farte rundt i bygda på morgenkvisten 17. mai. De kunne sitte på lasteplanet og spille både i fart og under stopp. Gunnar Flatemo var kjørekar år etter år. Der de stanset strømmet begeistrede til fra fjøs og stue. Og de kunne røres til tårer. Det hendte de vartet opp med musikk på hele kjøreturen. Da var de slitne etterpå, men det var bare å gjøre seg klar til avmarsj for barnetoget. De ble invitert inn til traktering også langs denne ruten, men det hendte de måtte avslå fordi de ikke rakk mer enn en frokost. Likevel kunne de gi etter, – enda så mette vi var. Disse rundene til utkantene 17. mai pågikk ikke hvert år men helt til etter 1970. Ellers kunne musikkforeningen by periferien på dette tilbudet senere på forsommeren.

    Etter at det ble organisert speidertropp i bygda dannet de slepet bak foreningen i morgenpromenaden og foresto flaggheising og bekransning langs ruten. Ruten kunne ta to timer. Enda mer de gangene de var oppom Nedre Vasrud, bortover Tatergata og opp hele Stavsjordet. Det er atskillig mer anstrengende å gå og spille enn å gå. Ikke rart at de en gang beklaget seg over såre føtter. Men den var verre å leve med, den sårheten de opplevde gjennom okkupasjonsårene 1940-1944. Da måtte de la instrumentene ligge 17. mai.

 

Kirken

 

Som de fleste andre hadde også kirken behov for de musikalske tjenester musikkforeningen kunne tilby. Det hendte at musikkforeningen stilte uoppfordret. Ideen med å spille koraler fra kirketårnet i påsken kom fra musikerne i 1927. Men bare dersom menighetsrådet ønsket det eller ikke hadde noe imot det. De hadde ikke det. Andre påskedag, en time før gudstjeneste skjedde det første gang. De gjentok det flere år.

    Av de gangene kirken henvendte seg var det ved to anledninger de måtte avslå. Men da var det fordi det kom for brått på til forsvarlig innøving og fordi de allerede hadde så tett program. Tidsklemme er ikke et nymotens fenomen.

    De spilte under midnattsgudstjeneste i kirken nyttårskvelden i 1954. På den tid startet også den lange rekken med kirkekonserter. Først sammen med Tretten Mannskor og siden med Tretten Sangkor. Til å begynne med ofte om våren og i påsken, men fra midt på 1970-tallet som førjulskonsert. Eneste avvik i tradisjonen kom i 1999 da kirken var stengt på grunn av råteskader i tårnet. Konserten ble derfor holdt på samfunnshuset.

    Fra 1964 underholdt de nesten hvert år på ettervinteren under menighetsfesten på Samfunnshuset. De underholdt også ved andre anledninger, som bispevisitas og kirkejubileum. En sekstett utgått fra foreningen opptrådte under kirkejubileet i 1978 der Fredrik Haug spilte solo fra kirketårnet slik de hadde gjort det omkring 1930.

 

Veldedighet

 

I mellomkrigstiden arrangerte Tretten Musikkforening fest til inntekt for trengende til jul. I desember i ni år pågikk dette i Eriksrud. I perioden 1929 til 1936 innbrakte det henholdsvis 226, 328, 163, 149, 144, 165, 175 og 100 kroner. I 1937 et ukjent beløp og i 1939 76 kroner. Beløpene ble utbetalt til trengende etter egne oppgaver og i samråd med stedets to kvinneforeninger, Sanitetsforeningen og Mauren.

    Mauren var en forening av den typen vi i dag kjenner som syklubb. Venninner som møttes til hyggelig samvær over håndarbeidet og kaffen, men som tok sosialt ansvar også for andre. Salget av produksjonen ga inntekt som blant annet ble brukt til utflukter med lastebil eller buss. Musikkforeningen rådførte seg ikke med Mauren i 1939. Kanskje var den da avviklet. Enkelte medlemmer i klubben hadde veldig nære bånd til musikkforeningen.

    I mars 1936 utvidet de omsorgen sin med ytterligere en fest i Eriksrud til inntekt for et par trengende familier i bygda. Samtidig ble det tatt til orde for at overskudd av 17. maifeiringen skulle settes av på fond for å sikre seg mot underskudd. Og ikke nok med det. Overskytende på fondet utover hundre kroner skulle etterhvert komme til utbetaling som øyeblikkelig hjelp for trengende som ble rammet av ulykke eller lignende. Dette siste var det likevel dissens om.

    Tretten Musikkforening stilte velvillig opp i andres arrangement til inntekt for gode formål. Det kan nevnes Finlandsfesten i 1939, Europahjelpen i 1947, Namibiaaksjonen i 1981 og Olympic Aid i 1992.

    For å sette farge på tilværelsen for pensjonærene på gamlehjemmet og sjukehjemmet hendte det ofte at de svingte bortom på sine marsjruter, slik de har gjort det med folketogene 17. mai. De underholdt de gamle allerede i 1935 mens de holdt til i Brudal.

 

Begivenheter

 

Livet i musikkforeninger veksler også mellom sorg og glede. Som en gest til egne medlemmer og til folk i støtteapparatet til musikkforeningen møtte de ofte frem for å kaste glans over mer private begivenheter. Første gangen det hendte var i et diamantbryllup i Nedre Bjørnstad allerede sankthanskvelden i 1905. Dette ble omtalt i mange sammenhenger siden. På vei oppover jordet stemte de i med Bjørneborgermarsjen og vel oppe ble det straks feststemning i bryllupsgården. Diamantbryllup feires ikke ofte, og var i seg selv grunn god nok til å kaste glans. Men de blåste også i gull- og sølvbryllup.

    Til og med i bryllup kunne de dukke opp overraskende. En gang som en takk til brudgommen Enok Stalsberg for mangeårig slit og strev i foreningen. De ble hjertelig mottatt både av brudepar og gjester. De moret seg og danset i bryllupsgården og brudgommen sluttet seg til det øvrige hornkvæg som annentenorist både til underholdning og dans. – Vi levde et kongelig levnet, og timerne blev for små, står det å lese. – En minnerik og kuriøs kveldsstund.

    I 1929 underholdt de Valborg Fossberg da hun feiret sitt 25-årsjubileum som lærerinne. Der var det visstnok mye folk og nesten like mange taler.

    Enkelte fødselsdager ble heller ikke stående upåaktet. Så er det ikke ofte det er så mye å feire som da Amund Mæhlum ble hundre år i 1935. Tretten Musikkforening møtte opp og hyllet ham med – noen av sine vakreste musikkstykker. Amund var i god vigør og fulgte oppmerksomt med i det som foregikk omkring ham, skriver Kristian Paalsrud.

    På samme måte troppet de opp hos Hermann Nustad på hans 85-årsdag i 1960. De hilste jubilanten med blomster og musikk for hans enestående innsats for musikklivet i bygda. Nustad holdt en rørende takketale der han sa at Tretten Musikkforening hadde vært, og ville fortsatt være hans kjæledegge. Her ble også timene etterhvert små.

I 1969 møtte de frem for å gjøre stas på Lars Formo på hans 85-årsdag. De ville hedre – den trauste mann med noen numre. Etterpå ble de invitert inn til kaffe og deilige kaker.

    De har ellers stilt opp ved en rekke private åremål for folk innenfor og utenfor foreningen. Med hele besetningen eller deler av den. Om ikke annet har de vært påpasselige med telegram og blomsterhilsener.

    Ved begravelser var det ikke like hyggelig å delta, men likevel godt å kunne vise respekt. Bare fire år etter at de hadde hatt det så hyggelig hos Hermann Nustad på hans 85-årsdag spilte de ved hans bortgang. Både i kirken og i Bådstø etterpå. I 1975 døde Leif Nordgård. Musikkforeningen spilte og la ned krans i begravelsen. Det samme gjorde de da Kåre Mellemberg døde i 1986. De spilte sørgemarsj av Chopin.

    Dette var bare noen av de mange de har vist oppmerksomhet ved ulike terskler i livet. Det viser sosial og kollegial omsorg og respekt. Man blir venner i slike miljø. Og ved både gledelige og sørgelige opplevelser får man kjenne det litt ekstra. Ett av de slagene som gjorde mest vondt fikk Tretten Musikkforening da Rune Haug gikk bort så brått og uventet i 2001. Han sto midt oppe i de siste forberedelser til stevnet på Tretten som medlem av hovedkomiteen. Enda så ung han var hadde han 30 år bak seg i foreningen.

    I ulike sammenhenger har det gjennom årene vært behov for å innøve en del fremmede nasjonalsanger. Notene til den belgiske nasjonalsangen var ikke blant de mest slitte i notesamlingen. Og Belgias nasjonaldag kan vel knapt betraktes som en lokal begivenhet. Likevel sto melodien på repertoaret både i 1927 og 1928. Eddie Pinnoy på Tårstad var belgier og blant foreningens velgjørere. Som takk troppet de opp der på hans nasjonaldag. De avspilte flere numre. Og den belgiske nasjonalsangen – fant godt fæste hos vertsfolket. Alle musikerne ble innbudt til den mest delikate bevertning man kan ønske seg og – vi levet et venlig og festlig samvær ut gjenem nattens små timer, står det å lese. Pinnoy selv takket foreningen med velkommen igjen og ga dem 50 kroner til forlystelser under de forestående jubileumsfestlighetene på Lillehammer. Med slik respons var det ikke rart de gjentok turen året etter. De ble igjen kjærlig mottatt, men avspilling av den samme nasjonalsangen gikk merkelig nok meget dårlig. En del gode numre etterpå dekket imidlertid over det hele.

    Sommeren 1930 satte foreningen farge på seremonien da Østfjellvegen til Djupslia ble åpnet. Det foregikk i styggvær på Grunna en regntung julidag med sur trekk. Både lensmann og ordfører var tilstede sammen med – andre celebre gjester og kommunale personligheter av Øyer. De overvar en rekke taler, en historisk beretning og visesang. Det var interessant, men godt å komme i hus i Sandvikssetra til rømmegrøt og varm kaffe.

    Arkivet til de lokale foreninger danner et kart over når og hvordan ting skjedde. Særlig musikkforeningens arkiv, fordi de var hanket inn til å delta i det meste. Her får vi rede på at åpningsfesten for Tretten Samfunnshus foregikk den 17. desember 1960 og at tilsvarende for Tretten Idrettshall foregikk 9. september 1988. Tretten Musikkforening spilte selvfølgelig.

    Arkivet gir også grunnlag for å kartlegge utviklingstrekk. I 1950-årene spilte foreningen under tenning av juletreet på Tretten stasjon. Det foregikk helt innunder jul, gjerne lillejulaften. Jul var jul, og advent fikk være advent den tiden.

    Stasjonens sentrale posisjon i bygda var solid forankret i folks bevissthet. Under et storinnrykk av danske vinterturister i 1950-årene ønsket musikkforeningen dem velkommen med hornmusikk på perrongen. I løpet av kort tid omkring 1990 ble rutetilbudet på jernbanen rasert og Tretten forsvant helt fra rutetabellene.

    Da de i 1990-årene igjen ble engasjert ved tenning av juletreet foregikk det utenfor samfunnshuset. Nå var bygdas sentralområde ikke lenger i stasjonsbyen. Juletreet ble tent allerede første uken i desember og ved overgangen til nytt århundre beveget de seg gjerne til siste uken i november.

    Samtidig fikk musikkforeningen endelig anledning til å spille sine julesanger innendørs. Slikt forteller også om en utvikling. I 1958 måtte det hele avlyses på grunn av kulde.

 

Merkedager

 

Den 13. august 1905 skulle bli en merkedag i både nasjonens og bygdas historie. Derfor er det ikke overraskende at Tretten Musikkforening deltok. Det skjedde på kommunelokalet på Tingvoll i Øyer og anledningen var folkeavstemning over 7. junivedtaket om frigjøring fra svenskeunionen. Flere hadde neppe noen gang vært samlet på Tingvoll og det var alvor over hvert et ansikt. Nå skulle svensken få erfare at nordmennene sto samlet om retten sin. Ingen helsefør mann satt hjemme denne dagen. Før gudstjenesten blåste musikken Vår gud han er så fast en borg, og etterpå Ja, vi elsker dette landet. Så var det avstemning. Folk strømmet inn og ut og det ble lang ventetid. Om ettermiddagen sang alle Jeg vil værge mitt land. De strøk da luene av. Det var et folk med brennhug, med håp om at det måtte lykkes å berge det landet de elsket så høyt, står det skrevet. Sogneprest Ulsteen holdt en flammende patriotisk tale. Og alle slo ring om fedrelandet. Ingen øyværinger og tretlinger gjorde seg til skarv denne dagen. Ulsteen advarte dem i klartekst mot det.

    Andre verdenskrig utløste to andre merkedager og merarbeid for musikkforeningen. Krigsutbruddet 9. april og frigjøringsdagen 8. mai. Frigjøringen er blitt behørig markert siden. Første gang allerede i 1946 med tog og hornmusikk. Etter at minnesteinen over falne ble reist i stasjonsbyen foregikk markeringen der. Ekstra innsats ble lagt i arrangementet ved ulike runde åremål.

 

Andre spillejobber

 

Ikke alle er i våre dager fortrolig med begrepet kurvfest. Det var en helt vanlig måte å arrangere fest på. Derfor bør det være rom for et utdrag av referatet fra kurvfesten Tretten Frilynte Ungdomslag arrangerte den 18. desember 1904. Den ferske Tretten Musikkforening var spesielt invitert og skulle underholde. Det var på Solheimssalen i stasjonsbyen dette foregikk.

    – Der blev beværtet med kaffe og kager. Efterpaa gav mussikforeningen en del nummer tilbedste, hvorefter formanden aabnede mødet, ønskede alle velkommen – og da særlig Tretten mussikforening, der havde været saa velvillig at imødekomme indbydelsen. – Saa oplæste Anders Dahl lagets avis, som lønnedes med sterkt bifald. – Som redaktør til næste møde valgtes Mekkel Kulsveden.

    – Efter at mussikforeningen havde spillet en del sange, blev kurvene solgte. Auktionen gik livlig, – og indbragte i alt Kr 42,50 i brutto. Da auktionen var til ende, blev kurverne taget under alvorlig behandling. Efterpaa blev gulvet ryddet og legen gik livlig til langt paa nat. Saa afsluttede formanden mødet med en tale for Tretten mussikforening....

    Her klebet han musikkforeningen til den nasjonalistiske strømningen som skulle gjenreise nasjonen. Det skjedde jo like innunder 1905. Musikerne våre var nok klar over at de spilte en rolle i kampen for nasjonalfølelsen. Men ingenting fra arkivet viser til at de hadde et aktivt forhold til det. For oss i dag fortoner det seg som denne formannen drev det litt langt, men slik var stemningen i ungdomslaget. Han avlastet trykket ved å avslutte med å – opfordre alle Tretten ungdomslags medlemmer til at reise sig og klappe for Tretten mussikforening! (Livlige haandklap). Alle, kan sig vel uden overdrivelse sige, gik veltilfreds hjem fra den hyggelige og stemningsfulde fest.

    En oversikt over aktivitetsmønsteret til Tretten Musikkforening forteller bare halve sannheten når vi snakker om perioden 1928 til 1947. Tretten Private Musikkforening hadde nok et tilsvarende program uten at det kan kartlegges så lenge arkivet mangler. De underholdt for Tretten Frilynte Ungdomslag i 1931. Det er alt som kan sies med sikkerhet.

    Tretten Musikkforening var invitert til å underholde ved så mange anledninger og så ulike sammenhenger at det vil være meningsløst å nevne alle. Bare to ganger takket de nei til slike henvendelser. De kom begge fra kirken, men avslaget var ikke begrunnet i annet enn knapphet på tid. Listen over basarer, fester, jubileer og stevner er lang. Og det er slik spredning i hva arrangørene sto for at det er umulig å lese noen slagside ut av den. Musikkforeningen hadde heller aldri noen parti- eller næringspolitisk preferanse. De underholdt like mye småbrukerlaget som bondelaget, og senterpartiet som arbeiderpartiet.

    Den landsomfattende Musikkstafetten passerte Tretten den 16. juni 1968 med tilstelning på Stavsplassen om kvelden. Stafetten kom dit med Fåvang Musikkforening presis klokken halv ni. Mye folk og stor trivsel i finværet. Her var det underholdning av Børt Erik Thoresen og dans til Nygaard og Oppheim. Raufoss Guttekorps deltok som gjestekorps. Dessuten Tretten Sangkor og nesten som sedvanlig prolog av Oswald Frydenlund. Utpå kvelden dukket Oladalens Musikforening opp i sine oppfinnsomme drakter og underholdt fra paviljongen. Stafetten ble vekslet videre til Øyer Guttekorps ved Odvang kvelden etter. Tretten var ett av seks steder med arrangement i dalen. Dette var det største, ifølge avisen. Med 800 betalende og 400-500 skolebarn. Stafetten var en markering av Norges Musikkorps Forbunds 50-årsjubileum og startet i Bjørnevatn i Finnmark og endte på Stabekk i Bærum der landsforbundet ble stiftet i 1918.

    Midt oppe i motsetningene som førte til splittelse i to musikkforeninger på Tretten var de invitert til å delta under 100-årsjubileet til Lillehammer by i 1927. De hadde spilleoppdrag i det såkalte dølatoget gjennom bygatene til Maihaugen og i felleskonsert og særkonsert oppe på museet. Der ble de traktert med øl og mat. Under konserten – påhørt av H.M.Kongen med følge, krysser tre flyvemaskiner over stevneplassen, som ikke bidrog minst til å sette stemningen på sit høieste punkt. Om kvelden var det enda en konsert med Tretten Musikkforening som de siste på programmet. Om denne konserten skrev de selv etterpå at ikke alle var like heldige, men Tretten fikk mest jubel. Det ble – utallige rop om dacapo, men tiden tillot ikke nogen gjentagelse. Da oppgavene for dagen var unnagjort fortsatte de med festlig samvær utover kvelden og – de av Pinoy gitte kr 50,00 for denne andledning blev benyttet til en spise på Jevanord av samtlige fra foreningen. Et praktfullt fyrverkeri ved avslutningen var enestående. De var tolv musikere herfra, hvorav fem var Elvestad-karer.

    Spillejobber på Lillehammer ble det flere av. De opptrådte i Banken, på Maihaugen, i Kristins Hall, på Nordsetra og i gatene under landsmøter og stevner. Til slike oppdrag kunne de faktisk bli tilgodesett med fri skyss. De opptrådte alene eller sammen med andre foreninger gjennom samarbeidet i Gudbrandsdalens Musikkforbund. Både i 1930 og 1992 musiserte de under norsk-amerikanerfester. Det ga dem igjen anledning til å forsøke seg med fremmede nasjonalsanger. Både den kanadiske og amerikanske.

    Ansvaret for sankthansfeiringen på Maihaugen har i mange år sirkulert mellom kommunene i museets nedslagsfelt. De årene Øyer sto ansvarlig deltok Tretten Musikkforening selvfølgelig. Som om ikke det innebar nok arbeid i seg selv, spilte de et år på eget initiativ ved sykehuset etter oppmarsjen.

    Naturlig nok ble det også en rekke oppdrag i Øyer. Fra 1975 til denne dag har de annethvert år, i skift med Øyer Musikkforening, spilt ved avslutningsfesten for avgangsklassen på ungdomsskolen.

 

Kulturkvelder

 

Fra 1960-tallet er det nesten årlig blitt arrangert bygdekveld eller kulturkveld, oftest i Sangens og Musikkens Venners regi. Det har vært en omfattende mønstring av de ulike kulturaktører i bygda. Her fikk de vist seg for et stort publikum, sangere som musikere, fra de godt aldrende til bare smårollinger. Her opptrådte musikkforening, skolekorps, aspirantkorps, musikkskoleelever og selvfølgelig sangkorene. Her opptrådte trekkspillklubben og Trette-karan. Og her var sketsjer og moro i mange varianter.

    Arrangementet var godt besøkt med fullsatt sal og høy stemning, men det ble lagt merke til at det var et stort innslag av eldre. Siden ble det skiftende oppslutning. Årsaken kan være å finne flere steder, men en av dem kjente nok musikkforeningen selv på da de i 1985 ikke deltok. De gjennomførte i forkant av arrangementet som de pleide den tradisjonelle vårrunden sin i gatene, men deltok ikke fra scenen. De fryktet at det skulle bli enda en maratonkveld.

    Sangens og musikkens uke har vært markert nesten hvert år fra 1950-tallet, men de nøyde seg vanligvis med å bruke en dag. Ofte siste søndag i mai. Tretten Musikkforening sto som arrangør alene eller sammen med andre. Det foregikk på ymse vis. De første årene startet det med oppmarsj og musikk gjennom sentrum til Stavs-plassen sammen med mannskoret og guttemusikken. Der var det konsert og dans eller underholdning med humoristiske innslag. Sykkelritt, dragkamp og musikalsk stafett. Oladalens Musikforening sto for premieutdelingen.

    I 1965 ble musikkforeningen invitert til å delta i et Øyer-stevne sammen med Øyer Musikkforening som avslutning på sangens og musikkens uke. Tanken var at det årlige stevnet skulle gå skiftevis i Øyer og Tretten. De avslo invitasjonen og valgte heller å forsøke å fortsette samarbeidet med mannskoret og guttemusikken. Men begge lå i praksis nede for telling på dette tidspunkt. Året etter var Øyer-stevnet et faktum. Det fungerte slik noen få år.

    Fra 1969 var de tilbake med fellesarrangement på Tretten med Tretten Sangkor og Tretten Skolekorps. En av omtalene nevner et hyggelig og vellykket innslag i underholdningen av Synnøve Hunstad, der hun i velvalgte vendinger appellerte for sang- og musikklivet i bygda. Hun leste også en prolog fra vår lokale skald Oswald Frydenlund som denne gangen var forhindret fra å møte selv.

    I de senere år dukket kommunale kulturtiltak opp. Musikkuka 2000, en konsert sammen med Øyer Musikkforening og Tretten Skolekorps, og deretter Øyer-Ekko, en konsert som ledd i en kommunal kulturuke. I 2002 fremførte Tretten Musikkforening sang og musikk fra filmen The Commitments i Tretten Idrettshall som sitt bidrag til kulturmønstringen. En stor musikalsk suksess, men tilsvarende stor økonomisk fiasko.

 

Idrettsarrangement

 

En rekke idrettsarrangement trengte den bistand musikkforeningen kunne yte for å lage den festivitas som hørte med. Ikke minst under premieseremonier. Og Tretten Musikkforening har etterhvert skaffet seg hundre års erfaring som seremonimestre. De er ikke få de gangene de deltok ved hopprenn i Solbergbakken, både krets- og klubbrenn. Og under påfølgende skisexa i Eriksrud.

    Disse musikerne har vært forskånet fra direkte negativ eller spydig rapportering i avisene. Trolig var de for dyktige til det, i motsetning til et annet korps i dalen som også stilte opp ved skirenn. I avisen sto det å lese: – Og nede på sletta sto musikkforeningen og spilte Ja, vi elsker hver for seg så godt de kunne.

    Den vesle sletten vest for Fonstadbygningen gjorde nytte som idrettsplass i bygda inntil 1948. Friidrett var en stor sport her, da de slettes ikke hadde fotballbane. På denne beskjedne idrettsplassen gikk det fint med tekniske øvelser og sprint. Men til 1500-meteren måtte de ta i bruk riksveien. Det var start og mål ved Stavsbrua og vending ved bruenden i Brustad.

    Tretten Musikkforening preget stevner både musikalsk og sportslig. Flere av foreningens medlemmer deltok i øvelser både i vinter- og sommeridretter.

    Tretten-stafetten var et begrep i mange år. Arrangementet var stort. Etapper slynget seg gjennom sentrumsgatene og tilbake til Stavsplassen. Både lange, bratte, korte og flate etapper. Stafetten gikk av stabelen i flere år før andre verdenskrig. Første stafett der musikkforeningen deltok synes å være den i 1946. Den siste som er nevnt finner vi i 1970. Men det er slik musikkforeningens arkiv forteller det.

    Tretten Musikkforening har underholdt ved terrengløp og skytterstevner. De har blåst igang fotballsesongen og i 1972 spilt ved åpningen av gressbane på Stav. Det ble musikk av det til tross for at kun seksten mann deltok, står det skrevet. Og de har deltatt under arbeiderungdomslagets skøyteløp og ulike turnstevner. Allerede i 1938 roste de seg av å ha deltatt i internasjonalt selskap idet de assisterte ved en dansk gymnastikktrupps oppvisning på Stavsplassen. Men det skulle bli enda mer internasjonalt de siste femten av de hundre årene. Det ble mange oppdrag knyttet til utviklingen av skisenteret i Sørbygda i Øyer, under World Cup-arrangement og under oppkjøringen til, og avviklingen av de olympiske vinterleker i 1994.

    I årene fra 1969 til 1973 deltok musikkforeningen i staben under de årlige isbaneløp på Losnavatnet. NMK Sør-Gudbrandsdal var arrangør. For bygda var dette en spektakulær opplevelse. Det kunne være kilometerlange køer i begge retninger, så det hendte at starten måtte utsettes for at alle skulle rekke å komme seg ut på glattisen. Opptil 50 biler var i sving i tre klasser med kjente navn som Ottar Solberg, Trond Schea og John Unnerud.

    For musikkforeningen var dette en lukrativ avtale. De hadde sammen med Aal Musikkforening prosenter fra salg av både billetter og parkeringsavgift, og de solgte pølser og leskedrikker.

 

Stavsmartn

 

1935 er første gang musikkforeningens deltagelse i Stavsmartn nevnes i arkivet. Der står det at de deltok på vanlig måte. De hadde allerede vært med en stund. Deres aktivitet dreide seg om å tjene penger, men gjennom å underholde publikum også der.

    De hadde lykkehjul og skytebane med gevinster og premier. Snart gikk de til anskaffelse av en enkelt konstruert bu å stå i. Martnesværet har alltid vært en utfordring. Under okkupasjonen styrket de tilbudet med ballkast. I krigshandlingene gikk to luftgevær tapt, men enten hadde de flere eller de fikk skaffet et nytt til martn om høsten allerede.

    Etter frigjøringen utvidet de sitt martnestilbud ytterligere med blant annet utlodning av verdifulle gevinster som sykkel og bunad. Nå med bane for hele fem luftgevær. I 1955 organiserte de onsdagskvelden sitt eget opptog gjennom sentrum med Oladalens Musikforening i spissen for å trekke publikum til sin martnesbu på Stav. Noen ganger leide de Eriksrud et par av martnesdagene der de hadde et utvidet tilbud til martnesfolk, som annonsen viser.

    Tretten Musikkforening hadde hatt hånd om martnesfesten onsdagskveldene lenge da samfunnshuset selv frarøvet dem arrangementet i 1966. Festen var flyttet dit fra Eriksrud omkring 1960. Det ble ikke nådig mottatt blant musikerne, da dette var en sikker og god inntektskilde. Et brev ble forfattet med bønn om å få ha martnesdansen i fred og der de minnet styret for samfunnshuset om at de var en av de beste kundene på huset. Ikke før 1973 ble det ordnet slik at begge skulle samarbeide om tiltaket.

    De leide en lynlotterivogn noen år under Stavsmartn. Den viste seg å riste noen ekstra kroner inn i lagskassen. Senere ble det griselotteri og 21-spill. Og salg av pølser og buljong, og kaffe og kaker. De deltok i fellesoppgaver som tivolivakter og ordensvern.

    Men dere tiltakslyst stoppet ikke der. De sto i 1986 for opptakten til det store løftet som først ledet til et samarbeid med gården Stav om hele arrangementet. I første omgang med hjelpende hender. Etterhvert et formalisert fellesskap. Flere lag og foreninger gikk sammen for å løfte i flokk. På den måten ønsket de å styrke institusjonen Stavsmartn, og derigjennom styrke inntektspotensialet for egen del.

    Det har de i høyeste grad lykkes med. Frem til 1987 var musikkforeningens utbytte fra innsatsen under martn firesifrede beløp. Etter 1987 ble de femsifret. Og økningen fortsatte.

 

 

STEVNER

 

Stevnene ble den mest synlige virksomheten til Gudbrandsdalens Musikkforbund. Selv om det i utgangspunktet ikke innebar konkurransespilling lå det i musikernes underbevissthet at her måtte det presteres. Særlig press la dette på dirigenten. Her var det mulig å hente ideer og stimulans fra andre om hvordan ting kunne gjøres bedre. Eller det ga en god følelse å kunne fastslå at de var da i alle fall bedre enn dem. Felleskonserten var en sterk opplevelse der hundrevis av musikere blåste orkanbyger opp gjennom bjørkeløvet. Men først og fremst var stevnene et sosialt høydepunkt.

    Landsforbundet ble organisert allerede i 1918, mens Gudbrandsdalens Musikkforbund ble stiftet i 1927. Det skiftet navn til Gudbrandsdal krets av Norges Musikkorps Forbund i 1984 og senere til Norges Musikkorps Forbund, Hedmark-Oppland. Ikke det minste rart at mange omtaler det som forbundet og kretsen. Lensmannen i Øyer, Anton Nilsen Huuse var den som dro det hele i gang her i dalen. Han organiserte et møte mellom representanter for de lokale foreninger i Bjørkholt på Tretten den 12. november 1926. Fem foreninger møtte. Tromsnes, Follebu, Fåberg, Øyer og Tretten. Lover ble vedtatt og første styre valgt. Lensmann Huuse ble formann, Aksel Dalseg fra Tromsnes nestformann og Johan Skogvang fra Follebu ble kasserer. Øvrige styremedlemmer ble Arthur Bræin fra Fåberg og Joar Stavslibakken fra Tretten. Siden økte antall tilsluttede foreninger. Allerede til det første stevnet i 1927 hadde Vågåmo og Vinstra sluttet seg til.

    Her som i andre miljø møter vi påstander om at alt var bedre før. Da kom de lettere i kontakt med andre. Ikke så rart kanskje når de etterhvert ble så mange flere. De startet i 1927 med 150 og var i 2001 økt til 790 musikere. Under festlig samvær om kvelden ble det for alvor fart i den musiske og sosiale fellesskapsopplevelsen. Rørende avskjedsscener utspilte seg ved avreise, et hyggelig punktum for en hektisk vårsesong.

    Stevnene ble til kjempearrangementer. Det medførte omfattende arbeidsinnsats for arrangøren. Mer og mer ettersom årene gikk. Ansvaret gikk naturligvis på omgang, men Tretten Musikkforening har sannelig tatt sin tørn. De har selv villet det slik. God fortjeneste ble liggende igjen i kjølvannet.

Tretten Musikkforening fikk oppfordring om å arrangere det første forbundsstevnet. Svaret var et spontant ja. Stevnet ble ordentlig kjækt og i det hele meget vellykket. Til alt overmål med fint vær. Til forbundets kasse innbrakte det 973 kroner. Tretten Musikkforening satt igjen med 151 kroner fra kaffe- og ølsalget.

    Siden ble stevnet lagt til Tretten i 1939, 1941, 1943, 1951, 1967, 1977 og 2001. De to under okkupasjonen var gruppestevner. En rangering over hvilke foreninger som har tatt mest arrangementsansvar for forbundsstevnene setter Tretten på topp fulgt av Vågå, Fåberg, Ringebu og Kvam.

    Da de reiste til stevnet på Kvam i 1930 var de heldige med et strålende solskinn under en såvidt lang reise. De leide lastebilskyss i Ringebu, – og blev rullet av gårde i en "republik". Det var en forferdelig skyss, for bilen hosta og nøs uavladelig og hadde leie rykninger og flere av oss ventet nu og da at den skulle krepert. (Det atvares mot republik-skyss for eftertiden.) Transport kr 40. Sett bort fra skyssen var dagen strålende vellykket.

    Et stevne på Brøttum i 1935 var svært mislykket. Øsende regnvær hele dagen. Det var umulig med utendørs stevner slik været var der. Det holdt ikke oppe et eneste minutt. Musikerne fra Tretten tenkte vel at hjemme sto det bare igjen å legge siste hånd på paviljongen. Den ble åpnet to uker senere. Musikerne skulle i alle fall kunne stå tørt. Brøttumstevnet ble husket i årevis som tidenes fuktigste. – Det var det utvendig våteste vi noen gang har vært med på, skrev de ned i Vågå. Og stevnet gikk i dundrende underskudd for arrangøren. Noen uker senere var det konsert på Brøttum med gjestekorps fra Øyer og Tretten. Nå kom bortimot 500 betalende tilskuere. Et godt økonomisk resultat tilfalt Brøttum Musikkforening som hadde ødelagt økonomien sin på det mislykkede stevnet.

    I 1939 var Tretten Musikkforening og Tretten Private Musikkforening arrangør sammen. Det er verdt å merke seg. Og dirigentene Johannes Elvestad og Joar Stavslibakken svingte taktstokken begge to. Dette var det trettende forbundsstevne. Ulykkestallet måtte være årsaken til det forferdelige regnværet, antydet kirkesanger Bjørnstad som henfalt til overtro under sin tale. Gjestedirigent musikkløytnant Johannes Hanssen sa i sitt kåseri at han hadde kommet til Tretten med feilaktige forestillinger. Han visste ikke at forbundet sto så høyt. Hadde han visst det ville han lagt an sitt kåseri annerledes. Korpsene både enkeltvis og sammen var over all forventning. Han var forbauset over at enkelte av dirigentene var like gode som ham selv!

    300 musikere var samlet og et par tusen tilhørere ble rammet av uværet halvveis ut i konserten. Høljende regnvær og lyn og torden. Folk søkte ly under busker og tak. Men musikerne hadde heldigvis paviljongen, og kunne fortsette konserten. Publikum var vel der et sted.

    All ferdsel ble vanskeliggjort un-der okkupasjonen, men ikke vanskeligere enn at forbundet fant å arrangere gruppestevner regionvis. Tretten tok på seg å arrangere gruppestevner i 1941 og 1943. På det første deltok Øyer og Fåvang ved siden av våre egne to. Tusen mennesker var samlet til folkefesten om kvelden med felleskonsert og svingom etterpå.

    To år senere var forholdene enda vanskeligere, men på oppfordring fra forbundet ville Tretten Musikkforening forsøke å samle naboene som sist. Nå ble det oppslutning fra hele ni foreninger, da Aal, Fåberg, Østre og Vestre Gausdal og Follebu også ble med. Det ble rapportert om et vellykket stevne, tross forholdene, med mye folk og fint vær.

    Etter frigjøringen synes det som forbundet aksepterte at stevnene i jubileumsår skulle gå av stabelen på Tretten, der det hele startet. Men med noen unntak. Det var mange foreninger om benet. De fleste ønsket å trekke til seg de positive effektene knyttet til stevnene. Det gjaldt like mye stimulans og økt lokal interesse som økonomisk gevinst. Stevnet ved forbundets 25-årsjubileum gikk av stabelen i 1951 på Tretten. Dette store arrangementet ble avviklet på en utmerket måte, kan det leses ut av referatet fra arrangørens eget årsmøte.

    Neste gang de var samlet på Tretten var i 1967. Nå hadde de nedlagt mye arbeid på Stavsplassen med oppgrusing av veier og rydding av kratt og trær. Og det var oppsatt en majestetisk portal inn til stevneplassen. Alt prat om været er ofte meningsfylt. Særlig når det dreier seg om større friluftsarrangement. At været slo til slik som denne gangen gjorde også alle forberedelsene meningsfylte. De administrerte innlosjering for sine gjester på Aurvoll, hos Knut Stalsberg, i Bådstø og på Stav. Nå deltok omkring 500 musikere. Det må ha vært omkring 3000 mennesker samlet. Om kvelden var det dans både på Stavsplassen og på samfunnshuset. Kraftkarer fra alle kanter av bygda var hanket inn som ordensvern, men de ble gående helt uforetaksomme.

    Over hundre frivillige i tillegg til medlemmene var engasjert under stevnet på Tretten i 1977. Også nå var det fest om kvelden på to steder. På Stavsplassen spilte Hans W. Brimi's Kvartett gammeldans og på Samfunnshuset spilte bygdas eget band OZAKA mer moderne rytmer.

    Kretsstevnet i 2001 var det siste på Tretten så langt. Ett av høydepunktene her var besøket fra H. M. Kongens gardes drillkontingent med 120 mann. I tillegg deltok et gjestekorps sammen med de 750 musikerne fra 25 korps i Hedmark og Oppland. Arrangørens egen konklusjon forteller – hvordan medlemmene, hovedkomiteen for stevnet og styret planla stevnet, og sammen med mange frivillige fra bygda vår stod for gjennomføringen av et av tidenes beste musikkstevner i vår region. Til tross for at vi ikke er mange aktive medlemmer i korpset, avviklet vi en normal aktivitetssesong i tillegg til planleggingen av stevnet.

    Det var et yrende liv i området under stevnet, og et tallrikt publikum. Det står i sterk kontrast til kretsstevnet på Hamar året etter. Det meldes om tre tilhørere under konserten i konsertlokalet Philadelphia. Under konserten i parken andre dag var det noen flere.

 

 

En veteran

Alv Formo deltok under stevnet i 1977. Han var da en av sju deltagere som også hadde vært med på det første forbundsstevnet på Tretten i 1927, 50 år tidligere. Intervjuet med Alv i programmet ser slik ut:

    – Jeg husker det som om det var i går, sier Alv Formo på Tretten, og sikter til det første stevnet til GMF på Tretten for 50 år siden. Alv Formo var 17 år den gang, men hadde allerede vært med i musikken i 2-3 år. Han er den eneste tretling av de som deltok på det første stevnet som fortsatt er med, og på alle disse årene har han ikke skoftet et eneste ett.

    – Hva gjorde mest inntrykk på deg på Stavsplassen for 50 år siden?

    – Jeg husker at Tromsnes MF (nå Fåvang) spilte feiende flott og godt og at vagværene hadde en invalid dirigent i rullestol. Han imponerte voldsomt. Slik styrke som han hadde! Og så det at Nord-Fron MF våget å gi seg i kast med "Alte Kameraden", da, – den gangen! Det var imponerende saker, husker jeg.

    – Det var fellesbespisning på Fonstadsalen, husker jeg, smørbrød, kaffe og melk. Frivillige kvinner hjalp til og skar opp hele 50 brød. Det høres kanskje ikke så mye ut i dag, men så var vi bare 8 foreninger, med rundt 150 musikere.

    – Å, det var en stor dag såvel for oss musikere som for bygdefolket. Felleskonserten imponerte nok det tilreisende publikum og bygdefolket mest. Det var ikke mange som hadde hørt noe slikt den gangen.

    – Hvordan gikk det med TMF på det første stevnet?

    – Det gikk overmåte bra, enda korpset var redusert fordi Håkon Solbakken som spilte baryton ikke fikk perm fra det militære.

    – Og du har spilt tuba all din dag?

    – Jeg begynte på alt'en og var så vidt borti tenoren, sammen med Jørgen Haug, men siden har det vært bass. Nå har jeg byttet B-tubaen med Ess-tuba og det blir ikke fullt så tung bør. Ess-tuba er dessuten lettere å spille fordi den har mindre munnstykke som ikke trenger så mye luft.

    – B-tubaen er vel korpsets tyngste instrument?

    – Ja, på hele 11,5 kilo. Det kunne nok bli tungt mang en gang, men jeg har bare hatt glede av å være musiker, sier Alv Formo, som selvsagt blir å finne på Stavsplassen under årets stevne – som for 50 år siden.

 

(Dagningen)

 

 

Korpstreff

 

Stevnene dekket ikke hele behovet for å møte likesinnede. Omtrent hver sommer i over 40 år har Tretten Musikkforening utvekslet visitter, med påfølgende gjenvisitter med andre korps i og utenfor distriktet. Det kunne være dagstur eller overnattingstur.

    I 1959 så det vanskelig ut lenge. De hadde fått brev fra Moss Musikkforening med forespørsel om de kunne komme hit en helg i juni. Herfra ble det svart at helgen den 13. var eneste ledige. Trolig var det en helg det ikke passet i Moss. Et brev fra musikkforeningen i Hov i Land der også de inviterte seg selv til Tretten måtte besvares med at det kanskje passet best under den tradisjonelle høstfesten. For i mellomtiden hadde Tretten Musikkforening allerede lagt planer for tur til Gran helgen den 13. og 14. juni.

    Ål Musikkforening i Gran mottok dem på stasjonen lørdagskvelden med en feiende marsj. Etter å ha hilst på hverandre stilte de opp for oppmarsj til forsamlingshuset Lidskjalv. Der hadde damene til Ål Musikkforening ordnet kaffe og smørbrød, – en mengde gode smørbrød. Stemningen ved bordet ble høyere og høyere. Deretter var det konsert og dans. På grunn av mange andre arrangement i nærheten ble publikumstilstrømningen ikke særlig stor. Hjemreisen gikk om Eidsvoll dagen etter med besøk i Eidsvollsbygningen. Der benyttet de også anledningen til å blåse et par marsjer.

    Den stedlige avisomtale skrevet av en tidligere yrkesmusiker ble strålende etter konserten på Gran. Der kan vi lese at – konserten burde samlet fullt hus. Gudbrandsdølene viste seg nemlig som noen framragende musikere og de spilte med en nyansering som lå fullt på høyde med profesjonelle musikkorps. De spilte bl.a. Tsjaikowskis ouvertyre, og de høstet stort og velfortjent bifall for sine ypperlige prestasjoner. Dette er en musikkforening som man gjerne ser her på Hadeland oftere, for de har uten tvil mye å lære sine kolleger her på berget. Samme begeistring uttrykte dirigenten i det lokale korpset under konserten da han etter Feodoraouvertyren sprang frem og håndtakket Kåre Mellemberg. Han skrek til sine musikere: – reis dere koleger og klappe for gutta.

    Denne høsten mottok de Hov Musikkforening ved Brustad bensinstasjon. Derfra gikk oppmarsjen med gjestekorpset i spissen til Fonstadsalen der – våre damer ventet med kaffe og smørbrød og hjertet i halsen. Det var taler ved bordsetningen før de beveget seg til paviljongen og konserten. Nå var det høstfest – med dans og kanskje en syltynn en til langt på natt, som de skriver.

    Listen over visitter og gjenvisitter ser slik ut, rangert etter antall treff. Øyer, Østre Gausdal, Ringebu, Fåvang, Dokka, Vestre Gausdal, Follebu, Vingnes, Vinstra, Askim, Brumunddal, Gaupen, Hundorp, Mesnali, Otta, Brøttum, Elverum, Fåberg, Heidal, Hov, Lismarka, Moelv, Saksumdal, Ski, Stange og Vågå. Kontakten om korpstreff var så omfattende at det hendte de avslo i påvente av flere invitasjoner.

 

 

 

TURER

 

Det fortelles at musikkforeningen av og til tok turer til fjells, og da var det skikkelig turing. Men de turet også mer vidt uten å ture riktig så hardt. Utviklingen av ferdselsårer og ferdselsmidler tatt i betraktning kan turene foreningen tok for lenge siden ha vært mer drastiske enn de fjerne reisemål folk søker til i dag. Men de brakte dem ikke så langt av gårde.

    Første overnattingstur gikk til Sel i 1939 der de besøkte en av foreningens nybrottsmenn, Gustav Thorud. Reisepengene de hadde samlet ved utlodninger på øvelsene om vinteren rakk nesten til. Transporten gikk med lastebil, eller en flott solskinnsbuss som de kalte den, til tross for gråvær og regn på turen oppover. Pause på Vinstra og videre til Otta for overnatting. Avreise til Sel om morgenen, men først etter at de hadde tipset hotellet med noen musikalske perler. Nå hadde en del andre veteraner med fruer kommet etter med bil fra Tretten. Været var bedre og stemningen var alltid like god. Foreningen oppvartet hos Thorud med musikk i tunet og de fikk en hyggelig prat med den gamle og med sønnen Børre som også satt i den første besetningen. Av de tidlige medlemmene ellers var Johan Petersen, Hermann Nustad og Ingvald Fonstad med på turen. De tilbrakte noen timer der før de vendte nesen hjemover. Under en stopp på Vinstra ble de traktert med kaffe av urmaker Berge før de spilte litt fra paviljongen. Derfra tok de en liten avstikker til Gålå Høyfjellshotell på hjemveien.

    I 1954 kostet de på seg en skikkelig ferietur. Turen gikk vestover til Trollstigen, Valldal og Geiranger med musikalske stopp underveis. De holdt en godt besøkt konsert med dans i Geiranger om kvelden. Hjemturen dagen etter gikk over fjellet til Lom og direkte hjem. Da de gikk ut av bussen på Tretten kom noen regndråper, de eneste på hele turen.

    Vestlandsturen ga mersmak. Det var fortsatt mye de ikke hadde sett. Året etter så ruteplanen slik ut: Gjøvik, Valdres, Lærdal, ferje til Kaupanger, Sogndal, opp Sognefjellsvegen, Bøverdalen, Lom og hjem. Tross busstransport, to overnattinger og ingen annen mening enn at turen var fin, fastslo de – at den var i lengste laget er sikkert nok. De overnattet først på Skogstad i Valdres. Under besøk på Nystua fikk de hilse på bjørnene Pekka og Lisa. De stoppet i Borgund og beså en av landets eldste stavkirker. Neste overnatting var i Sogndal.

    Etter en liten hvil marsjerte de gjennom strøket der før de reiste ut til Leikanger for å se fruktforsøksgården Njøs i Hermansverk. Dette og turen langs Sognefjorden gjorde tydelig inntrykk. Det viste seg å bli dårlig vær og umulig å returnere over Sognefjellet, så returen gikk over Hemsedalsfjellet til Gol, over Sanderstølen via Gjøvik og hjem.

    Nå opprettet de turkasse der hver enkelt leverte sparepenger på hver øvelse, fikk det notert og siden godskrevet på turen. De ønsket seg til Jotunheimen. Og da skulle medlemmenes koner og damer få være med.

    I 1957 bar det med en del kluss over Gausdal Vestfjell til Fagernes der de holdt konsert. – De som hadde anledning hadde sine damer med, og vi la en god del beslag på den idylliske champingplassen der om natta. En del overnattet på stedets hoteller. Denne turen gikk i samarbeid med Øyer Musikkforening og mannskorene i begge sogn. Søndagen reiste de opp Øystre Slidre over Valdresflya og fikk se den vakre Jotunheimen. De var hjemme i god tid før kvelden.

    I 1963 vendte de nesen sørover. Ferieturen gikk da til Oslo via Hamar, Elverum og Kongsvinger. Der de overnattet i telt like ved Glomma og fikk en hyggelig og festlig kveld. Søndag dro de videre til Tigerstaden der Holmenkollbakken var et prioritert mål. Bussen tok dem til sentrum og parkerte bak festningen. De – tok da ut til flere kanter av byen for å treffe kjente. Mange tok en båttur på fjorden. Alle var på plass i bussen til avtalt tid for avreise. Hjemturen gikk på vestsiden av Mjøsa med korte opphold blant annet i Gran og på Gjøvik.

 

 

VED MILEPELEN IGJEN

 

Denne turen slutter her. Men Tretten Musikkforenings reise fortsetter videre. At foreningen nå befinner seg midt inne i 100-årsjubileet skyldes at jubileumsprogrammet strekker seg over nesten hele kalenderåret. Det skal gjøres ordentlig. I skrivende stund er temakonserten i februar allerede avviklet. Den var finalen på et helgeseminar. Programmet videre blir både hektisk og spennende. Det offisielle åremålet med jubileumskonsert og festmiddag arrangeres til høsten. Men det skulle ikke forundre om det vil bli jubilert også ved de mange andre anledningene. Det er jo så mye å feire.

    Blant impulsene bak opprinnelsen og suksessen til Tretten Musikkforening ble det hoppet bukk over den viktigste. De forsto at det blir mer og større musikk av å musisere sammen. Evne og lyst til å skape noe sammen med andre er en grunnleggende kraft i vår natur. Fellesopplevelsen man får på kjøpet øker stimulansen mer enn den demper egoet. Man kan løfte hverandre til stadig nye høyder.

    Men musikkforeninger lever lengre enn musikere. Det forekom stadige utskiftninger i mannskapet. Noen ganger mange på kort tid. Derfor kunne ikke korpsets musikalske utvikling alltid være like positiv gjennom hele denne lange perioden.

    Det som imidlertid har vært positivt hele veien var nettverkets evne til å sette musikere i alle aldre side ved side. Riktignok bare mannfolk lenge, men her havnet de i samme båt. Alle terskler og skillelinjer folk omgir seg med til daglig ble i dette forum bokstavelig talt blåst bort. Og blåsten førte dem ut på et åpent osean av opplevelser inne i og med musikken. Dette var den lengste reisen av dem alle, og den har vart i hundre år. Så søker de heldigvis havn nå og da, slik at de får virke til underholdning for befolkningen.

 

 

 

 

KILDER

 

     Bø, Alma Hovda; Song og musikklivet 1945-65, I gamle fotefar, 2001.

     Gudbrandsdal Musikkforbund 50 år, utg. 1977.

     I gamle fotefar, Øyer Tretten Historielag, flere årganger 1988-2002.

     Kraabøl, Johan; Tretten Musikkforening, 90 år til glede, I gamle fotefar, 1994.

     Nes og Helgøya, lokalhistorisk skrift 1983.

     Paalsrud, Kristian; Et bygdesentrum blir til, eget forlag 1966.

     Sandvig, Anders; I praksis og på samlerferd, Tanum 1943.

     Solheim, Erik; Det var en gang..., Bjørn Elling Solheim 1995.

     Sprækkenhus, Johan Kaspar; Gudbrandsdølerne. Minner fraa 1905. Kra.1912.

     Vågå Musikkforening 1885-1985, eget forlag 1985.

     GD, Gudbrandsdølen/Lillehammer Tilskuer/Dagningen.

     Sangens og Musikkens Venner, arkivet i privat forvaring.

     Tretten Musikkforening, arkivet i privat forvaring.

     Tretten Ungdomslag, arkivet i forvaring ved Opplandsarkivet avd. Maihaugen.

     Diverse oppslagsverk.

     Innlånte fotografier.

     Samtale med en rekke personer i og rundt foreningen.

     Forfatterens egen lokalhistoriske samling.

 Tretten Musikkforening.