Dyreholdet
HESTER
I 1668 var det
to hester på garden i registreringa, i 1723 også to og et føll og i 1865 tre
hester.
I 1930-årene sto Gammelblakken i første spiltauet, og en ny hest i
midterste som var "lei". Så kjøpte Johannes ca. 1934 Blakken på
Stavsmartn om høsten. Kviten ble kjøpt på Lillehammermartn i januar samme
vinteren. Gammelblakken var over 20 år den tida og veldig utslitt. Han fikk
dessuten astma på sine gamle dager. En fjording var tidligere også innkjøpt men
den ble ikke brukt fordi han var urolig og ustyrlig. Magnar mente at de nok
skulle få skikk på ham om han ble satt i tungt arbeid, men det ville ikke
Johannes.
Far kjøpte et føll i 1937 for 500 kr., men solgte den igjen året etter.
I 1941 kjøpte han åringshesten Blesen av Jens Jonsgard for 550 kroner. Den ble
satt i arbeid to år gammel, men den ble ganske snart rekvirert av tyskerne.
Blesen ble kastrert først i 1945, og ble en sliter. Far tok den til sæters
etter høylass en gang og lasta som alltid mye større lass enn det som var
vanlig. Denne gangen var det tøvær og dårlig føre så hesten måtte dra hele
vegen ned. Da de kom til Vedum var det barflekker på vegen og Blesen ga opp.
Far henta Blakken som dro lasset hjem uten problemer, men han var da også
uthvilt. Blesen ble solgt i 1946 for 2.000 kroner.
Mine informanter gir et forvirrende bilde av hesteholdet, men far var
klar på at Blakken var god, mens Kviten var muskelsvak og lite utholdende.
Dette går forøvrig tydelig fram av bildene.
Mor hadde høner i det ytre spiltauet i 1949. Da var bare Blakken (f. 1926) og Kviten (f. 1931) igjen av hestene. Blakken sparka til mor en gang hun gikk forbi for å stelle hønene. Johannes Nordjordet lånte Kviten i 1950 og trengte den et par dager. Da hadde mor uttrykt bekymring for at det ville bli kaldt for hønene. Derfor kom Johannes tilbake med hesten om kvelden. Den natta ble Kviten svært syk av lungebetennelse, og ble slaktet. Johannes velsignet deretter "høna hennes Else" på bygda, så han slapp å få skylda. Det kunne fort gått til at han ville fått skylda for å knerte både hesten og høna hennes Else.
Blakken ble slakta 12. desember 1952, 28 år gammel. Da hadde far kjøpt
seg traktor for første gang.
STORFÉ
Storfétallet i registrene sier i 1668 21 storfé, i 1723 15, og i 1865
18. Ei ku kunne gi 8-9 liter melk daglig på den tiden. Av andre dyr i
besetningen var det i 1723 12 sauer og 9 geiter, og i 1865 11 sauer, ei geit og
en gris.
Avisa Framgang 1.8.1891.
Fra statusoppgaver framkommer det at antallet melkekyr stort sett lå mellom 9 og 15, og en gradvis økning derfra fram mot ferdigstilling av nyfjøset der det ble 24 båser for voksne kyr.
Magnar Sustad mente å huske at de hadde 12 kyr. Han arbeidet der mellom
1933 og 1939. Det
aller viktigste var, ifølge ham at morgenstellet varte fra kl 06 til kl 11:30
og eftasstellet fra kl 13:30 til kl 19. Det måtte ikke avvikes for da ble kyrne
her på garden veldig urolige. Mor husket
godt hvor kyrne hadde sine faste båser. Kyrne fant alltid tilbake til sin egen
bås. Alt gikk på rutine med Lisabet.
De knyttet "vanuller" av høyet for at det ikke skulle bli så
mye fôrsøl i båsene. Det var ikke fôrbrett eller krybber i gammelfjøset. De var
bundet opp mot veggen og fikk fôr og vann i båsen. Det var ei bøtte vann med
litt byggmjøl i på hver ku. Mindre på ungdyra. Fôret var høy fra stalltrevet og
lo fra tryskerlåven, hentet i høykorg på ryggen.
Hønene sto i et bur i vinduskarmen mot vest. Det ga ikke akkurat bedre
lys i fjøset. Det ble ikke installert elektrisitet før far kom til gards i
1937. andre hadde da hatt lys i nesten 20 år.
To kyr kalva før jul; de andre utover vinteren, og ei hemku om våren.
Magnar kunne fortelle om ei overgangskvige som ikke kalva før ei uke etter
sæterreis. Da de tok henne til sæters noe seinere var de andre så slemme mot
henne at ho måtte tas hjem igjen. Da fikk de to "hemkyr" og rikelig
med mjølk. Kalvene som gikk i Hågåa sammen med de to levde godt den sommeren. Magnar
hadde 1,25 kr. dagen i lønn første tiden. Han fikk oppgjør hvert halvår, men
fikk alltid 5 eller 10 kroner når han bad om det.
Kyrne fikk småpoteter. Etter jul gikk Johannes til innkjøp av et par
kraftfôrsekker om gangen. De fikk byggmjølsdrikke; de voksne ei bøtte og
ungdyrene mindre. De bar tre bøtter vann fra brønnen nordafor fjøset, gjennom
fjøset til Bryggerhuset. Varmet opp vannet og blandet i byggmjøl. På fjøstrevet
var det fôrluke ned i fjøset, men de brukte ikke det trevet da det var så
råttent. Høyet måtte bæres i høykorg fra stalltrevet, og kjøres dit fra ulike
låver med hest. Der var det plass til to høylass.
Far solgte Brungås til slakt til Ledum i 1939. Da kua kom ned dit
skapte ho seg helt villstyrlig, stanget Magnus Ledum og tok i veg oppover
igjen. Skolebarna i Engelund kunne fortelle etterpå at ho hadde passert
skolegarden i full fart. Ho kom hjem og ble satt på bås igjen, men ville ikke
roe seg. Ho var som besatt og måtte skytes på båsen. De skjøt med Krag
Jørgensen, ei av riflene de hadde på garden.
Typisk for besetningen på Nistun var brannete kyr. I nabolaget gikk de
for å være trollkyr. De var veldig sky og vare mot fremmede, noe som nok
skyldtes at Lisabet og Kristian alltid var de som stelte og melket dem. Han om
vinteren hjemme og ho på sætra om sommeren. Om fremmede kom inn i fjøset blåste
de i nesen og skrapte med beina; tydelig aggressivt. Men for dem selv var de
alltid veldig greie. Det gikk alltid så rolig for seg, kan mor fortelle. Ingen
fridager og avløser-ordning den tida. Og det måtte alltid gå etter klokka.
Ellers ble dyra veldig urolige.
Kalvingstidene var spredt gjennom året slik at de alltid hadde tilgang
til melk. To kyr kalva før jul og de andre utover vinteren, mens hemkua kalva
om våren. De ble fôra med småpoteter. Etter jul kjøpte Johannes et par
kraftfôrsekker om gangen. De fikk vann iblandet litt byggmjøl. De voksne ei
bøtte hver og ungdyrene halve bøtta om gangen. Vannet hentet de i bøtter fra
brønnen nordafor fjøset. Brønnen frøs til om vinteren, så da måtte de kjøre vann
fra Veemsåa. Vintervegen gikk på oppsida av tunet på Enge og over Teigen. Fra
fjøstrevet var det fôrluke ned i fjøset, men de brukte ikke dette trevet lenger
i 1930-åra fordi det var så råttent. De bar høyet fra stalltrevet i høykorg.
Der var det plass til å lagre bare to høylass, så det var stadig høykjøring fra
diverse utlåver.
Oversikt over besetningen i 1937, alle etterkommere fra de fem
stammødrene Morsbån, Rosenskjøn, Brunetta, Viktoria og Skjønlin.
Morsbån født før 1922
Krone 1924-38
Brunetta 1929-46 hemku
Morlik 1937-
Julgås 1931-
Skjønlin 1934-
Rosa 1935-
Hjertros 1936-
Pena 1928-42
Prektig 1937-
Dokka 1938-49
Rosenskjøn født før
1923
Venebån 1925-40
Brunetta født før 1923
Brandgås 1925-40
Viktoria født før 1925
Bligod 1927-42
Viktoria 1931-42
Vera 1938-
Skjønlin født før 1925
Brungås 1928-39 Ho ble solgt til Ledum (se over)
Bronse 1938-
Morsbån 1939-
Rødlin 1931-
Gullbån 1938-41
Staslin 1939-56
….
Raudyr
1955-1970
Prektig 1965-1980
o.s.v.
Ei eldre Staslin enn den som er nevnt født i 1939.
Raudyr på sitt siste og Tor Arne med Prektig på Stav.
Staslin «den gamle» skal ha vært stammor med etterkommere helt til besetningen ble flytta til samdrifta på Nord-Børkje i 1990. Det er hun som er på bildet fra sætra og er bjelleku. Bjella er tung og hadde en helt særegen død klang som når du slår på ei blikkbøtte.
Nabolaget i øverbygda hadde felles féavlslag, og det var et tilsvarende
i nerbygda. De hadde avlsokse stående i et av de større fjøsene. Blimann er
nevnt i 1946 da det kostet 25 kr. å ha ham i fellesgjetinga.
Den neste oksen i laget var Storguten. Fars andel av forsikringspremien
på Storguten var 43,75 kr. Han ble solgt 21.10.1951 for 2.500 kr. til et
féavlslag i Vågå. Oksen gikk i Leirungdalen, men hadde blitt aggressiv og ble
gående vill i fjellet mellom Gjendeoset og Valdresflya om sommeren. Odmunn Johnsgard
og Morten Bjerke ble sendt i Odmunns lastebil, en Chevrolet for å bidra i
leitinga. De så ikke noe til oksen og gjorde vendereis. Senere på høsten ble
den fanget inn av andre. Den hadde under jaging lagt på svøm over et fjellvatn.
På andre siden hadde den blitt holdt av en hund som tok kontroll over oksen til
de fikk satt bånd på den. Oksen var da helt utslitt.
Den neste aksjeoksen Såpass ble i 1952 sendt til fellesbeitet i Billingsdalen
i Skjåk. Fars andel av kostnaden ble 50 kr. + 10 kr. i bompenger + transport 30
kr. og at far betalte Øystein Klævahaugen 6 kr. for å bli med på letinga.
Såpass ble solgt høsten 1952 for 2.500 kr.
Fra 1951 ble kyrne mer og mer inseminert kunstig, noe dyrlegen sto for
inntil spesialiserte inseminører kom i arbeid. Samtidig var de i gang med å
inseminere med rasen Norsk Rødt Fé, noe far i 1951 betalte med 205 kr.
Fra statusoppgaver framkommer det at antallet storfé lå mellom 9 og 15,
og en gradvis økning derfra fram mot ferdigstilling av nyfjøset der det ble 24
båser for voksne kyr.
GEITER
Johannes hatet geiter, og var ofte fortørnet over geiteflokken på Enge
som satte gjerder på sterke prøver både hjemme og i sætern. Men Johannes og
Einar Enge kom ellers meget godt overens. Det samme kan vel jeg si om
Skogligeita i min tid mye seinere, men det krevde at man var påpasselig med gjerding.
I 1939 kjøpte far to mjølkegeiter. Johannes og Lisabet hadde aldri geit, så de
stusset nok litt over alle forandringene som kom nå. Geitene sto bundet i en
nyinnkjøpt grismat-koker som sto i den trange midtgangen. Ei geit fikk killing,
men killingen skreik så stygt hver gang han skulle die. Etter hvert kom de
under med at det var jordfeil i kokeren, så killingen fikk strøm stakkar.
Far hadde også senere tre geiter som ble solgt i 1949.
SAUER
I føråskontrakta i 1897 inngår tre sauer som skal beite sammen med
gardens sauer. De gamle hadde sauer, men aldri mange og ikke alltid. På
1930-tallet var de plassert i det ytterste av de tre spiltauene i stallen.
Far kjøpte to lam i 1941. I 1946 betalte de 36 kr. for å delta med 9
sauer i fellesgjetinga, og året etter 7 sauer. I 1955 kjøpte de to kopplam som
ble slakta om høsten. Det er disse som er avbildet sammen med meg. Året etter
solgte de enda en sau til slakt.
GRIS
Griseholdet var veldig beskjedent også fra gammelt av på garden, men vi
ser at Klemet Frantsen og Rakel Eriksdatter forbeholder seg retten til å holde
koppgris i føråskontrakta i 1855.
Og vi ser at Marit Jonsdatter krever flesk når hun flytter på føråa.
Men hennes barn Lisabet og Johannes likte ikke flesk så de hadde aldri gris; og
heller ikke sauer og geiter. Først da mor kom til gards hadde de gris igjen her
på garden. Far kjøpte i 1940 sju fôringsgriser for 165 kr. og året etter fire
til. Fra 1951 ble det mer og mer satset på gris. Først også med purker og
fôringsgris. Jeg husker godt hun de kalte «Larsenpurka» for hun var umåtelig
stor, sett med en liten pjokks øyne.
Nyfjøset var fortsatt ikke ferdig, men grisehuset ble tatt i bruk allerede
i 1955. De kjøpte da 147 smågris.
I 1964 ville far satse mer på slaktegris. Ved siden av de som allerede
var i grisehuset i underetasjen, ble nå halve kufjøset også innredet for
slaktegris. Lønnsomheten var nok større i denne produksjonen da. Selv om et
uhell førte til at 14 griser frøs i hjel. Grisene var forsikret. Året etter
leverte han 563 slaktegris.
HØNS
Mor var enehersker over hønseholdet. Først i det ytre
spiltauet i stallen, og siden i Bryggerhuset. Hun solgte også en god del egg.
PELSDYR
Revgarden ble satt opp i 1940. I 1944 ble et reveskinn
betalt med 495 kroner. I 1946 er oppført 14 bur med kasser og noen hvalpeskur.
Fra status 1. januar 1946 er det oppført 25 rever, både sølvrev og blårev. Av
revefôr i 1944 er nevnt dødfødte lam, en sau, kalveføtter, tarmer,
slakteavfall, hvalkjøtt, småsei, hestelår, hestehals, en hund, ei geit, og
elginnmat. Lagringa foregår i fryseriet i kjelleren på samvirkelaget.
Reveholdet oppført i status i 1949 var 10 sølvrev og 3 hanner, og 2
blårev og 1 hanne. Bare tomme bur sto tilbake da jeg kom inn i historien.
Revmatkverna ble solgt i 1956, revgarden ble avskrevet i regnskapet i
1958 og revet i 1962.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar