Hemsætra og sætra.

Hemsætra og sætra

 HEMSÆTRA

Mange av gardene på Tretten hadde hemsæter. Glomstadgardene hadde hver sin, Uppistun noe lenger nede enn Nistun. I Hågån hadde de god vårhamn, og når det ble snaubeita der ble dyra flytta opp til Hemsætra. Da ble det for langt å jage opp og ned om dagen. Det ble mura et enkelt steinfjøs der kua kunne stå trygt om natta. Ringmuren etter fjøset er fortsatt godt synlig (år 2000), og ei grop i bakken kan gi oss svar på hvor stua sto. Budeia ble etter hvert lei av flykta i de tunge bakkene med tung bør, og det ble reist et lite husvære for henne. Denne stugua var ikke stor. Fredrik Johnsgård husker at bare åsene var igjen av taket og at den gamle bordskiva hang igjen på restene etter veggen. Det var ei slik hengsla bordplate.

Hele hemsætra var inngjerda. Innimellom var det gode slåtteljoter som igjen var gjerda fra. Dette fôret måtte spares til vinterbruk. Vi har sett at et av husmannsbruka høsta en av disse slåttene. Flere steder i Hemsætra sto små lyuer, tre på rekke og rad oppover i terrenget.. Der la de inn fôret fra slåttene, og sikkert også lauv og anna tilleggsfôr fra utmarka. En kilde kan huske at Kristian Glomstad faktisk brukte Blakken da han henta fôret fra disse lyuene.

27-29 Hemsæterlyuer, tre stykker
30 Hemsætra fjøstoft
31 Hemsætra stugutoft

Flere navn i terrenget vitner fortsatt om tradisjonen med hemsætra. Hele denne midtre delen av hemskogen kalles fortsatt Hemsætra. Hemsætervegen snor seg oppover, mest på den delen som nå tilhører Nistun. Den fører rett på tuftene etter hemsætra til Uppistun. Derfra fortsetter den videre oppover til tuftene etter "Nistu"-hemsætra. I delegjerdet mellom Hågån og Hemsætra må vi gjennom Hemsæter-léet.

NISTUSÆTRA på VESLSÆTERN

De kunne nok ikke holde til lenge i hemsætern. Snart lokka den gode feite vårhamna i sætern. Da Glomstad var en gard sætra de på nordre Veslsætra, der Nistun fortsatt sætrer. Ting kan tyde på at denne sætra tidligere lå nærmere den opprinnelige sæterstulen. 

Et par av informantene mener å ha hørt at den gamle sætra vår lå i

det udyrkede partiet mellom øvre og nedre lykkja på Engjesætra.

Det er nok denne sæterlykkja som Frants Klemetsen selger til Klemet Enge i 1801 for 80 Rd.

Til å begynne med var det kummerlige kår. Den sætringa vi kjenner fra seinere tid tok det lang tid å utvikle. Først bare et halvtak som ly for melkinga. Seinere med ei lita inngjerding og bedre nattely mot rovdyr. Etter lang tid kom tanken om å utnytte gjødseldyngen, og avle fôr. Først for å forlenge sæteroppholdet, for så å kjøre hjem vinterfôr. Dette ble gjort på vinterføre.

Garden Hujorde sætra også på Veslsætra. Disse gardene hadde sæterveg som gikk oppover fra husa, over Hamphushaugen og like ovenfor husa på Enge. Sætervegen var den tida en kløvveg, og var bratt og kronglete. Dessuten var det ingen spøk å passere de blauteste myrhalsene innover mot sætra. På vinterføre gikk dette greiere. Vintervegen gikk myrdragene rett nedover fra sætra, og kom innpå igjen midtvegs, ved Korsbekkbakken.

Etter delinga av Glomstad opparbeidet den øvre garden egen sæter på Brennlia. I 1756 sætra de der før de flyttet til Svartangslia.

GAMMEL-ELDHUSET

Eldhuset ble oppført av Klemet Frantsen og sto ferdig i 1849. Det var tømret og innredet som skissa viser. Lisabet var budeie sjøl, og sov i bua mot nord mens karan var i sætern i onna. Johannes og Kristian sov i det vi kan kalle allrommet mot sør, som var både kjøkken med peis, stue og soverom. Magnar og Ottar sov i det vesle kammerset rett fram fra inngangsdøra. Der var det også ei stor mjølbøle. Over bua var det en åpen tarr.

Geitfjøset (t.v.) og gammeleldhuset ca. 1930. Vi skimter øvre gavlveggen på Lunnstugua til venstre for Geitfjøset. Rette fjøset ligger til venstre for fotografen.

Kristian Enge, en bror av brukeren der ble svar skyldig en gang. De lå i sætern i onninga og han sneik seg ut vinduet om natta. De andre fulgte nok med i hans bevegelser, for han gikk til Nistusætra. Da de konfronterte ham med det dagen etter var hans kommentar; "jamen, Lisabet har så gode vafler".

Johannes bar mat til Lisabet på sætern. På en av disse turene møtte han to fremmedkarer på Langkloppmyrn. De slo følge og plutselig reiv de til seg maten og fôr til skogs. Det vanket en del røvere før i tida. Forskjellen fra i dag er vel bare at de da gikk til fots. Senere kom det for en dag at de hadde holdt til i et hus som sto igjen etter hemsætra til Mageli i Sagdalen.

Lisabet og Johannes med en Onsrud-kar.

Under okkupasjonen bodde det en familie fra Oslo på sætra vår. Frua var ei tysk baronesse og de hadde med seg 3 tjenestejenter. Mor og far var invitert opp hos dem en gang, og da fikk de mat. Mor la merke til at de hadde hvitt mjøl og en radio. Da de dro fikk de den vesle radioen. Etter krigen satt de fengslet en stund. Senere skrev de etter radioen. Naboene her likte nok ikke denne kontakte, ifølge mor, og var nok utrygge på mor og far ei tid, men det var jo helt ubegrunnet.

Sælet/eldhuset på Nistusætra ble tatt ned under krigen; i 1942 og solgt til en lege på Dal ved Eidsvoll som satte det opp som hytte et sted.

NY-ELDHUSET /SÆLET

Om høsten etter at det gamle eldhuset ble tatt ned i 1942 ble det fundamentert for nytt eldhus på samme tomta. Tømringa startet 28. april 1943. Denne ble mye romsligere enn det gamle. Einar Moen var bas i arbeidet og far leide losji til ham for 10 kr. på Ljøsbakksætra mens arbeidet pågikk. Vinduer og dører ble innkjøpt først i 1945, og i 1948 ble det tjærebredt utvendig.

Helt fra før krigen var sætereldhuset utleid til skiturister i vinterferier og påsker og på sommerstid. Eller "byfolk" som vi kalte dem. Utleien fikk større omfang etter krigen, og Ingrid Sustad som var budeie der i 1946 og -47 ble naturlig nok lei denne trafikken. Ho sov i Vesl-kammerset, arbeidskaran i Kar-rommet og gjestene holdt til i soverommet og stua. Men de benyttet selvfølgelig også kjøkkenet. En av familiene i 1948 viste seg å være tater, men han skulle hogge ved for losjiet. Det viste seg å være dårlig butikk. Lensmannen måtte tilkalles for å bli kvitt ham og bringe han og familien ut av bygda.

Utleien økte etter at de ble medlemmer av Den norske Hytteformidling i 1953. Gjestene fyrte på peisen hele tida, og vedforbruket var stort. Derfor ble det i 1964 installert oljefyr både i vedovnen på kjøkkenet, og en som ble bygd som innsats i peisen med glimmerplate i døra slik at de kunne se flammene. Kunstferdig utført av rørlegger Gudbrand Fjerdumsmoen.

GAMMELFJØSET

De lå i sætern med kua fra like før St.Hans til slutten av september, avhengig av beitet. De la ny torv i båsene hver vår i det gamle fjøset fordi det bare var jordgolv. Det ble revet i 1938. Bjellekua var Staslin, og bjella var diger og med en besynderlig sprukken klang som om du slår på ei sinkbøtte.

Lisabet med den gamle bjellekua Staslin i sætern på 1920-tallet.
I bakgrunnen, bygd over bekken er bua der de kjølte ned mjølka.

NYFJØSET

Far bygde det nye fjøset litt lengre sør enn der det gamle hadde stått. Nå ble det tregolv i båsene og betongplate under. De hadde fundamentert høsten før og fjøset var reist ferdig i reisverk til de flyttet til sæters med kua i 1939.  Snekkere var Hjalmar Skogli, Alfred Skogheim og Magnar Reiersen. Mot gavlveggen mot vest ble det reist en stall med sengetarr over. Både karene og budeia bodde i stallen mens det nye eldhuset ble bygd i 1943. Tarren over spiltauene ble bygd senere. 

Bildet er fra 1939 eller 1940. Det nye fjøset står ferdig. Skoglisætra foran.

GEITFJØSET

På haugen sørover fra eldhuset/sælet, og nærmest sto et gammelt geitfjøs røstet nord/sør som ikke hadde vært brukt til geiter på et par generasjoner da far satte fyr på det slik det sto for å rydde tomta og dyrke jorda der (ca 1937-39).

LUNNSTUGUA

I forsikringstaksten 1864 omtales den som «Vinterstue» og er taksert til 10 Spd. Den lå på den samme haugen, enda litt lenger sør enn Geitfjøset, og var revet før mine kilder kom inn i bildet. Lunnstugu var enkle tømmerbygninger med vedovn og fungerte som kvilebu for arbeidsfolk i sving med arbeid i sæterskogen eller i lunningsmorken. Lunnstugua var røstet øst/vest og skimtes helt til venstre på dette bildet fra ca. 1930. Med tømmene står Johannes med Lisabet bak ham. 

Bak hodet til den fremmede jenta ser vi gavlveggen til Lunnstugua.
T.h. Lisabet og Johannes med gammelblakken.

SKÅLEN

Vedskjulet (skålen) sto før også der den står i dag, men i 1930-åra var det bare et helvtekkje (halvtak) av bølgeblikk.

GAMMELLÅVEN

Denne tømra låven sto midt mellom Nylåven og Vinterléet. Den hadde tre rom der de kjørte lass inn gjennom det midtre og lastet høy til begge sider inn i begge fôrrom. Når far fikk reist Nylåven ga han bort Gammellåven til Engejordet som gjenreiste to av de tre rommene på Nordjordskvéa.

Gammellåven slik den ble gjenreist på Eingjejordskvea.

Far hadde allerede i 1937 lagt nytt tak på denne låven som var i elendig forfatning. Etter rivinga i 1942 kom de 18 bølgeblikkplatene til stor nytte som skjerming av saga og materiallagrene.

NYLÅVEN

Ny låve ble bygd i reisverk i 1942 av byggmester Einar Moen. I 1960 ble det bygd forsterket kjørebru slik at man kunne kjøre traktorlass inn over høygolvene. Låven ble malt utvendig i 1962. 

SLÅTTBUA

Etter å ha dyrka alt som var dyrkbart på eiendommen måtte nydyrkinga videre foregå på et dyrkingsfelt han fikk innlagt inne i fjellet, ved Våsjøen. Da han var ferdig med alle politiske og faglige verv, fikk han igjen muligheten til å satse på denne dyrkinga. Da jeg kom hjem i 1975 for å bidra hjemme fikk han også nødvendig stimulans. Han kjøpte traktorgraver og besørga dyrkinga sjøl, med god hjelp av Tor Arne i perioder. Det ble drenert og dyrka 60 dekar der. Og mye mer ble gjerdet inn som høstbeite. Det ble også satt opp ei simpel slåttbu til kvile og nattelosji. 

FISKEBUA

Nistun Glomstad hadde fiskerett bl.a. på Gopollen fra gammelt av. Der hadde de ei kvilebu som også fungerte som båtnaust. De hadde en båt som var kløyvd langsetter. Veldig praktisk ettersom den utenom sesong ble lagt inn på golvet i kvilebua. Det måtte to mann til for å bære hver halvdel. For øvrig hadde garden fra gammelt av fiskerett i Løtjøynnet som ligger på Fåvangsida lenger framme.

 

Hemsætra og sætra.