Tjodvegen gjennom Nordtretten

 Tjodvegen gjennom Nordtretten

 

Den kom fra Prestgarden via Tande til Klæva der den fortsatt er i bruk på denne strekningen. Fra Klæva mot Glømme slapp den seg ned til Vatninga på Glømme, men litt lenger nede i Glømmehågån enn bilvegen går nå. Flere navn i dette terrenget illustrerer det.

    Nordover fra Glømme slapp den seg ned til tunet på Søre Jonsgard, for der lå også Nordre Jonsgard vegg i vegg. Nordre garden flyttet tunet og bygningene lenger vekk etter en stor gardsbrann på Søre garden. Derfra gikk den etter dagens trasé til Glomstadgardene som på den tida var en gard på nedsida av dagens veg. Men her starter problemet. Herfra måtte vegen slippe seg nedenfor bebyggelsen på Enge for å komme ned til Flatvadet

    Garden Veem ble flyttet til nåværende plassering på 1760-tallet. Den lå inntil da i jordstykket som den dag i dag kalles Nerveem.

Dette er tydelige tufter etter et gardstun like på nordsida av Veemsåa på høyde med Flatvadet. Det er aldri registrert som husmannsbruk og Veem opptrer ikke som to bruk i kildene. Jeg har kommet til at dette er toftene etter gardstunet på Veem før de etablerte seg på nåværende tomt. På peisen i våningshuset er det risset inn årstallet 1764. Dette er den mest sannsynlige teorien. Det var ei oppgangstid og en rekke av gardene i grenda bygde nytt i perioden. Nåværende føråsmann forteller at hverken hans far eller bestefar snakket om Nerveem som et husmannsbruk. De hadde erindringer langt ned på 1800-tallet.

    Toftene er dessuten altfor store til å være rester etter et tidlig husmannsbruk. De viser ifølge Jan Vedum ei årestugu med svalgang, et relativt stort fjøs og ei smie bortved åa. Han kan også fortelle at det her er tidlig vår og her er beste åkerjorda på garden.

    Jeg har en teori om at det var over dette Flatvadet Tjodvegen krysset Veemsåa. Dette er det desidert beste stedet. Der brua kom på 1700-tallet er åa for stri til å krysses uten omfattende brukonstruksjon. Dette bekreftes ytterligere av en opparbeidet, gammel veg som slipper seg fra Flatvadet ned til Mågåligardene. At det har vært ei sterk ferdselsåre her er det jo liten tvil om når man ser oppmuringa av vegen.

    Tor Ile vil ha den over Kartberget, men det kan ikke ha vært enkelt på dårlig føre og stadig nye ras i Rauldalen. Dessuten var det nødvendig å holde Tjodvegen ryddig, og dermed best om den gikk fra gard til gard slik at den var i bruk lokalt. At Tjodvegen er vanskelig å påvise i Rauldalen må åa ta skylda for. Men nordover fra brinken ved Nordmågåli kan det i Kartberget påvises flere gamle vegen i ulike høydelag mot Søre Fåvang. På denne strekningen var det nok også viktig å komme raskest mulig til neste gard. Respekten for skyssplikta ble mer og mer tynnslitt, og flere ble bøtelagt for unnlatelser. Forutsetningen for at det i det hele tatt fungerte var at folk selv var tjent med å holde vegen farbar.

 

Tjodvegen i vårt distrikt var kun en rideveg på mange strekninger. I lensregnskapet 1560-61 ble det gitt 2 ½ daler til fogden i Gudbrandsdalen for å betale 8 fattige husmenn med. De hadde drevet slaktefé og sauer til slottet fra førnevnte fogderi, 30 mils veg. I slutten av ti-året ble det bevilget penger til istandsettelse av veien Christiania-Trondheim. Det gjelder Fåberg, Øyer og Gausdal. Hva som kom ut av det vites ikke.

    Skyssplikt var en ordning som påla bønder å skaffe kongen, adelen og høyere embetsmenn fri skyss. Plikten ble innført på 1100-tallet, og fungerte som en indirekte skattlegging. Overholdt man ikke plikten, ble det straffet med bøter. Plikten kunne være en tung byrde, spesielt for bønder som bodde ved viktige ferdselsårer. De måtte normalt skaffe skyss fram til neste skysstasjon, og dette kunne være en lang strekning.

    På 1600-tallet ble det bestemt at det langs riksvegene skulle være gjestgiverstasjoner for hver annen mil. Det kunne godt være kortere til neste skysstasjon, men samtidig var veiene ofte av meget dårlig kvalitet. Slik ferdsel var mest omfattende om somrene da bøndene hadde mer enn nok annet å gjøre. Som kompensasjon kunne de bli fritatt for enkelte andre skatter og plikter. Siver Enge ble bøtelagt i 1637 for skyssferds ulydighet med 2 sølvmark. Han ble igjen bøtelagt i 1640, men nå sammen med Mogens Tande og Paul Nestingen for «skyssferds motvilllighet, hver tilfunnet 2 mark sølv.» I 1669 blir Gausdal pålagt å hjelpe Øyer med friskyssen.

    Tjodvegen gjennom bygda ble jo gjennom århundrene forbedret strekning for strekning. Og de hadde ulike traséer gjennom tida, og til ulike tider gjennom året. Jeg mener at på Tretten var det naturlig å vurdere og ta lasskjøringa på isen eller på vannet sommerstid for å spare hestene. Trolig hadde noen spesialisert seg på å ro slike oppdrag. Da kunne de reisende passere lett på tå mellom Båste og Bredebygda i Sør-Fron. Det var imidlertid noe strev gjennom enkelte stryk. Det fikk også dampskipene seinere erfare da Riksvegen kom og de ble satt på vannet.

    Tor Ile svermer for tanken at Tjodvegen har kryssa Veemsåa til Veem og oppover derfra gjennom Jøsbakken og krysset Rauldalen og fortsatte til Kjeikjmurvegen og ned til Rudrud i Fåvang. Oppmuringa av vegen over Kjeikjemuren er såpass forseggjort at det må ha tjent et formål. Thor Mageli hadde hørt fra de gamle at det hadde vært både varde og et krypinn for vardevakt her. Men kanskje etter hvert som utrasing ødela passasjen opp dit kan den fortsatt ha tjent lokal ferdsel mellom Nordtretten og Søre Fåvang. Den lokale kjentmann Thor Mageli skriver i brev til Tor Ile i 1961: «Den gamle tjodvegen fra Kjeikjemuren ned til Rolla, er ikke så liketil å få til i tankene. Terrenget er for bratt, og jordskred stenger for en rimelig løsning». At langfarten gikk der oppe er tvilsomt. Det var ikke bebyggelse oppover fra Veem i middelalderen; unntatt etter hvert Jøsbakken. Men de hadde ikke evne til skyssplikt. Terrenget der Kjeikjemuren står er så bratt at den kan ha tjent bare vardevakten for å gi ham mulighet til å komme opp den siste kneika til varden.

    Min sterke overbevisning er at tjodvegen også i tidlig middelalder gikk gardimellom. Og gardene lå her høyt i bygda på rekke og rad. Til og med kirka var plassert der. Derfra ligger de på rekke; Tårstad. Tande, Klæva, Glømme, Jonsgard, Glomstad og Engje. Herfra senket ferdselen seg trygt og godt nedover jordet på Eingje til Flatvadet. Der lå garden Veem tidligere, toftene og navnet Nerveem er åpenbare den dag i dag. Og herfra går en sterk veg nedover til Mågåligardan, og kan der slippe seg ned til kvolvbrua Styggdalsbrua der også Kongevegen krysset over da den kom seinere.

    Tjodvegen ble nevnt i ei åstedssak i 1657 der det inngås et forlik mellom Jonsgard og Glømme, og at Jonsgard får føre buskapen på «Tjodvegen» gjennom garden Glømme.
    Nereframt var det knapt bosetting i sandjorda den tida. At Stav overlevde i denne grushaugen skyldtes ikke jordbruket, men den strategiske plasseringa, gjestgiveriet, skysstasjonen, enkleste kryssing av Moksa og som trafikknutepunkt.

    Oppe i bygda var det godt jordsmonn og mer nærhet til fjellet som også var en viktig ressurs. Men å trekke ferdselen opp i Kartberget skapte uforholdsmessig lang og strabasiøs avstand fra gard til gard. Alle stiene som krysser fra nord til sør der i ulike høgdelag var hyppig benyttet av arbeidsfolk fra Søre Fåvang som var sysselsatt på Nord-Tretten som både gardskarer og budeier og stugujenter. Og det var utstrakt inngifte mellom disse grendene som førte til mye trafikk på disse stiene, tross strabasene med å krysse Raula.

 

 

Tjodvegen gjennom Nordtretten.