Vognmann Iversen.

 VOGNMANN IVERSEN

Familiebedrift med 90 år på reise

med senior Simen og junior Johan som reiseledere.

 

Simen Iversen ble født 29. september 1848 på Sæter i Fåberg rett på sørsiden av bygrensa. Hans foreldre var Iver Eriksen og Karen Pedersdatter. Da han ble konfirmert i 1863 bodde han på Skoug. Karen var blitt enke i 1863 og bodde som føderådsenke på Sæther i egen husstand med tre yngre søsken av Simen i tellinga 1865.

    Simen kom allerede i konfirmasjonsalderen i arbeid som hotellgutt på Hammers Hotel i Lillehammer, og var deretter 7 år i en vognmannsforretning i Trondhjem. Så det var ikke annet å vente enn at han omkring 1871 startet sin egen vognmannsforretning i Lillehammer.

    Simen ble 24. april 1872 gift med Johanne Kristiansdatter som også var født Fåberg i 1844. I 1875 bodde Simen, Johanne og 3 år gamle Johan i 2.etasje et sted «søndenfor Mesna Bro». I 1.etasje bodde møller Johannes Mikkelsen fra Ringsaker med sin kone og en sønn og to tjenere. Simens 12 år yngre bror Ole var i 1975 også i arbeid i brorens bedrift. Han ble restauratør og senere innehaver av Stortorvets Gjestgiveri i Kristiania.

    Trolig hadde de allerede fra starten av tilhold i Storgata 69, men det er spesifisert først i folketellinga i 1885. Adressen kalles der «hus nr.20 Vognmand Iversens Gaard». Der hadde den lille familien nå flyttet ned til 1.etasje sammen med tjenerne Bernhard Larsen fra Fåberg f.1861 og Simen Stenersen fra Vestre Gausdal f.1860. De var formodentlig kusker. I 2.etasje bodde to ugifte Olsenjenter fra Fåberg som levde av testamenterte penger.

 

 

Bygningen er fra senempiren, og er en toetasjes laftet tømmerbygning med bred loddrett-stående panel og med det typiske utsvaiende taket. Gården er i grove trekk bevart med staller og en låve i bakgården. Det var baker Hans Eilertsen som hadde eiendommen da Simen Iversen kjøpte den fra konkursboet. Hans gikk deretter under tilnavnet «baker Brødløs». 

 

Før bakeren bodde nok øyværingen Laurits Skjønsberg i 2. etasje i denne gården. Han ble fotografert utenfor Storgata 69 omkring 1865 med sin trehjuls motoriserte «dollarglis». Damen er i Digitalmuseet presentert som ukjent, men jeg tør å presentere henne. Laurits var garvermester; 24 år og ugift. Og han delte husvære med ei enke på 31 år og hennes sønn Marcus på 5. Marcus var født på Lillehammer i 1860. Moren Caroline Hvamb var «handlende» fra Nes på Hedemarken og ville gjerne være «eksosrype». I 1875 bodde de nemlig «Nordenfor Mesna Bro» som mann og kone med tre yngre barn. Markus var trolig konfirmert og hadde flyttet hjemmefra.

    Jeg tar sjansen på å hevde at Simen kjøpte Storgata 69 da han etablerte vognmannsforretningen sin ca 1871. 

 

En del av eiendommen er visstnok vernet, hva nå det måtte bety for bevaringa. Heldigvis er det «Peppes Pizza» som bruker eiendommen i dag, og deres konsept er jo nettopp å benytte gamle lokaler. Bygningen er selvfølgelig skjønnsomt tilpasset moderne drift.

 

 
 

Simen Iversen nedla et viktig arbeid med varetransport og å skaffe folk skyss i nærområdet, distriktet og langvegs. Han holdt mange hester og en rekke egnede hestekjøretøy til alle formål. Det var ikke plass til mye av dette i Iversengården. I folketellingene blir vi litt kjent med eiendommen Storgata 69. Simen hadde 8 værelser i to etasjer, men bare ett kjøkken for alle og intet baderom. Det ga plass også til mange av tjenerne som for det meste var kusker. I bakgården var det stall med fôrtrev som står urørt den dag i dag. Og der var det vognskjul med vedbod. Dessuten trehundre kvadratmeter hage og to frukttrær.

    Han oppga i folketellinger at han ved siden av å være vognmann også var jordbruker. Han hadde løkke til hestehamn utenfor bykjernen. Man trengte ikke å gå langt for å komme ut av byen, som vi ser på kartet fra 1890. Løkka må ha ligget innenfor grønn ramme på utsnittet nedenfor, der det sikkert også var både stall, vognskur og fôrløe. 

 

Løkka strekte seg opp over det som etter hvert ble Øvregata (Anders Sandvigs gate). I 1899 innstilte amtmannen på å innløse overlærer Nilsens eiendom for 20.000 kroner for å få til en utvidelse av sykehusets tomt, men han ble nedstemt mot ei stemme. Flertallet gikk inn for heller å kjøpe en del av vognmann Iversens løkke. De kjøpte 9,33 dekar med en pris på 500 kroner pr. dekar. Amtmann Sætre bygde hus i Iversens løkke opp mot Øvregata. Bebyggelsen mot Søndregata kom fra ca 1909-1911. Søndregate 5 på sørsiden av gata ble også utskilt fra vognmann Iversens løkke. Søndregate 4 på nordsiden er der Iversen i 1913 åpnet sin store garasjebygning på egen tomt.

    Byggekomiteen for sanitetsforeningens pleiehjem søkte om at ca 20 dekar av kommunens eiendom Hammershagen måtte bli overlatt til formålet. Arealet lå mellom bygrensen og vegen mellom Maihaugen og Fossene, og fra vegen som førte ned til vognmann Iversens løkke i sør til Søndregates forlengelse mot nord. Byggestart på dette som senere skulle bli Reumatismesykehuset var i 1912.

 

Etter hvert som Iversen solgte unna tomter i sin løkke fikk han nok behov for å kjøpe areal et annet sted til hestehamn. I et bystyremøte i 1923 ble det snakk om at det burde bli tatt mer hensyn til «byens utkanter, bl.a. Iversens løkke». Der var de den gangen fortsatt på landsbygda. Løkka var stor nok til at han i 1926 kunne selge en del buntet høy og halm. Men det kunne også skyldes at hesteholdet var redusert nå som han var godt i gang med bilholdet. Fåberg formannskap vedtok i 1946 å oversende jordstyret ytterligere en del søknader til å få tomt på Iversens løkke i Nordre Ål. Jeg får også opplyst av en kilde at hennes far ca 1950 kjøpte tomt på det som ble omtalt som «Iversenløkka. I dag er dette adressene Chr. Dahls gate/Christopher Bruuns veg.

 

Den 76 år gamle Simen kunne i 1925 fortelle om reiser over Dovrefjell i all slags vær, gjennom Gudbrandsdalen, over Røros og Østerdalen. Han hadde også tatt av ved Ulsberg og kjørt Kvikne ned til Tynset og derfra helt ned til Eidsvoldsbakken. Ferdselen over Dovre var særlig stor inntil Østerdalsbanen ble åpnet i 1877. Og det var mange reiser over til Veblungsnes, Geiranger og Stryn. Simen fortalte i avisa 11. januar 1908 at han første gang dro over Dovrefjellet i 1864, og siden hadde han fartet over fjellet vinter etter vinter i 40 år. Dette var nok den reisen han tok da han som 15-åring dro til Trondhjem for å ta arbeid i en vognmannsbedrift der.

 

Men den verste og mest minneverdige turen måtte være da han i 1873 kjørte tomt fra Lillehammer for å hente stortingsrepresentant konsul Frederik «Fritz» Christian Lorck på Støren. Været var litt vinterlig oppover dalen med dårlig føre. Kommet opp Dombåsbakkene ble det dog annerledes. For der blåste det opp til storm slik at hele fjellet stod i en eneste røyk. På Fokstua, der han skulle bytte hester ville ingen av karene bli med til Hjerkinn for å ta løshesten tilbake igjen.

    Tilslutt fikk han med ut en liten guttunge, som han tullet inn med tepper og la ned i sluffa. Det gikk greit til de kom ut på Vålåsjøen, men der hadde stormen slik makt at den tok hesten og kastet den overende, og sluffa ble snudd helt opp og ned. To ganger blåste hesten overende og i strevet mistet Iversen skinnlua si og ei av putene i sluffa. De bare for til værs og ble borte. Fra Fokstua til Hjerkinn var vegen ikke mer enn 21 kilometer. Denne dagen brukte de 10 timer på den turen. På Hjerkinn sto alt på hodet. En mengde reisende lå værfaste; flere stortingsmenn, handels- og julereisende. Men han fikk lånt lue og etter to glohete toddyer og varm mat gikk reisen videre til Støren der Lorck var irritert over at han kom en time forsinket.

    Dagen etter roet været seg til returen. Midt oppe på fjellet kom ulvene settende nedover mot sledene og det ble litt av et oppstyr. De slo med svepene alt de kunne og ulvene trakk seg etterhvert tilbake da de kom til Fokstua. Der hadde de revet i hjæl ei kvige samme morgen. Men tenk om ulvene hadde kommet dagen før!

    Dampskipet Tordenskjold kom ikke lenger enn til Freng på grunn av isen. Der var det en bratt bakke ned til stranda, og på det glatte føret var det ikke enkelt å komme ned. Simen måtte påta seg å lede frua ned der, og konsulen skrek til ham: «Ja det sier jeg deg Iversen, at du holder frua mi oppe». Men det gikk ikke likere enn at de begge mistet balansen og seilte på våre «unævnelige» helt ned. Konsulen og datteren skulle holde sammen, men sannelig gikk det ikke likere for dem heller. Da kunne ikke Iversen dy seg: «Velkommen efter hr. Konsul». Da måtte konsulen le.

    Det hører også historien til at den lua Simen mistet på Vålåsjøen fikk han forsyne meg igjen sommeren etter.

 

Iversenkarene ble sentrale skikkelse i arbeidet med å utvikle turismen i distriktet. Det skulle skape opplevelser for de reisende, men også levebrød for mange i ei framvoksende turistnæring. For dem var det viktig å dirigere turiststrømmen over Lillehammer til Gudbrandsdalen.

    Johan omtaler sin fars suksess på denne måten: Han sørget alltid for å ha førsteklasses vognmateriell, gode og veltrenede hester og en stab av dyktige kjørekarer. Johan forteller også om flere store selskap fra det amerikanske byrå «The Potters Tours.» De kunne være 50 mennesker. Da hadde vi sendt en mann i forvegen med hest og karjol for å bestille losji på overnattingsstedene. Reisebyråene ønsket at flere skulle investere i vannklosett og bad, men det var ikke mange som forsto betydningen av det den gangen.

 

«Vognmand Iversen» er å betrakte som ett familieforetak. Jeg finner ingen indikasjon på at de hadde separat økonomi eller drift. De framstår som senior- og juniorpartnere. Men da Johan etablerte seg på Tretten med sin familie i perioden 1894-1904 var det jo naturlig at han var driftsleder på Losnaos hotell med vognmannsbedrift også der. Da de nesten samtidig også etablerte seg på Otta var nok Johan den mest aktive. I minneordet etter Simens død i 1927 påstås at han overdro forretningen til Johan for mange år siden, men at hans interesse for forretningen var usvekket.

 

Bildet av Simen i bakgården sin i Storgata 69 fotografert fra nord mot sør. Dette er nok tatt tidlig på 1920-tallet. Han døde den 26. oktober 1927, vel 79 år gammel. Om Simen skrives det i minneordet at «Daglig kunne man se ham nede i gårdsrommet eller på gaten omgitt av hester og vogner». Men han syntes nok det var spennende å følge med på sønnens omfattende prosjekt med bilene.

    Johanne døde året før, den 2. mars 1926, nær 82 år gammel. Fru Iversen var ei god hustru og mor. Hun styrte det store hus vel, og de mange som gjennom årene har vært i Iversens tjeneste vil huske henne som ei grei og god husmor, og som ei rett-tenkende og varmhjertet kvinne, kan vi lese i minneordet.

 

 

Tretten

Sønnen Johan vokste opp i vognmannsbedriften. Som ung oppholdt han seg en periode i utlandet for å studere turistbransjen og sikkert også for å lære språk.

 Johan Iversen 1897.

 

Da jernbanen i 1894 skulle åpne med Tretten som endestasjon bygde Simen og Johan Iversen Hotel Losnaos og utviklet vognmannsforretningen der. De hadde leid 10 mål tomt av Ole Eriksen Vasrud og fikk oppført denne praktbygningen av byggmester Andreas Høgsveen fra Fåberg. Hotellet hadde 15 værelser og 25 senger. Og i tillegg et anneks med noe enklere og billigere losji. 

 

 1924 

Johan etablerte seg her for å drive hotellet og å utvikle vognmannsbedriften. Han var født 22. august 1872 med døpenavnet Karl Johan, men navnet Karl benyttet han aldri. Han giftet seg med Jenny Therese født Kristensen i 1873 i Christiania. De fikk datteren Jørga Solveig 17. april 1899. Faddere var mormor fru snekkermester Karoline Kristensen fra Christiania, farfar Simen Iversen fra Lillehammer, foreldrene og frøken Ragna Johannesen. De fikk også datteren Kirsten Rigmor i 11.4.1902 mens de bodde på Tretten. Da var også morfar snekkermester Johannes Kristensen fadder. De fikk ikke flere barn.

    Losnaos kjempet med Herredsstyret hvert år for å få skjenkebevilling for øl og vin. Langvegsfarende gjester fra Christiania og utlandet forlangte jo det. Søknadene ble i perioder avslått, men når den ble godkjent var det med knappe flertall. Og begrenset til reisende og faste spisegjester. Som reisende forstås kun utenbygdsboende. Under den årlige Stavsmartn var de noe mer lemfeldige overfor mange søkere.

 1903

 

I ei reiseskildring fra 1896 kan vi lese at skyssgutten fra Losnaos var den første som fikk unngjelde for skribentens opptegnelser. Han kunne fortelle at Iversen nå hadde 27 hester på Losnaos og 17 skyssgutter, hvorav det var tre Martinus-karer, nemlig «Stormartinus, Veltmartinus og Traaset’en». Av hestene nevnte han Siff og Lord’n, Dalshoppa og Sillihoppa, Veslbrona og Veltgråen, Storgrå’n og Nygrå’n, Toften og Vasrudblakken, Lysbron’ og Stella.
    Ei anna reiseskildring fra 14 desember 1895 er av den mer dramatiske sorten: «En Hændelse der let kunde faaet skjæbnesvangre Følger indtraf Mandag den 9de ds. Et Stykke nordenfor Brudal paa Nord-Trette. Idet 5 Mænd kom kjørende søndenfra i Sluffe forspendt med 2 Heste fra J. Iversens Hotel Losnaos merkede først etpar av de Reisende og ligeledes Kusken at Hestene blev urolige; de spidser Ørene og strækker Benene saa smaat. Idetsamme kommer en diger Sten med Lynets Fart trillende nedover Bakkerne, og idet den tager nyt Tilsprang i den bratte Veiskraaning falder den ned mellem Sluffen og Hestene mens den river Tømmerne ud af Kuskens Hænder, knuser 2 af Skjækerne og farer ilde med Sluffens Skjerm. Hestene tog afsted i dragende Rend paa det haarde Føre saa Sluffen og de Reisende slang hid og did mellem Stabbesteinene paa den ene Side og Veigrøften paa den anden.

    Da Tømmerne var komne inunder Sluffen efterat Stenen havde rykket dem ud av Kuskens Hænder sad de Reisende der ganske hjelpesløse; at stanse Hestene havde de intet Middel til. Det eneste de kunde gjøre for at redde sig var at hoppe af den ene efter den anden saa stølvinte de end var i sine tykke Reiseklæder. De klarte dog alle Spranget med en dygtig Kolbøtte ud i Veigrøften medens Hestene fortsatte i vildt Løb til Krækkevolden hvor 2 Mand med stor Fare for sig selv greb dem og fik dem stanset.

    Den omskrevne Sten skal efter Sigende være løsnet af nogle Arbeidere fra Brudal der netop hodt paa med Vedhugging eller Stenarbeide opi Skogen, ligesom det ogsaa fortælles at det ikke længer enn siden Lørdags, at en lignende stor Sten kom rullende ned paa Veien paa samme Sted og nær havde truffet en Læskjører. Ogsaa i fjor skal Arbeidere fra Brudal have løsnet en Sten der truede med at gjøre Reisende Skade.»

 

Tømmerfløtere i arbeid med sluttrensk nord for Brudal 1908.

 

I juleuka 1896 hadde Losnaos fullt hus med gjester. De fleste var fra Christiania og de gode ski- og kjelkebakker i nærheten av hotellet var flittig benyttet. Losnaos blir kritisert i avisa for fortsatt å flagge med unionsflagget. Hotellene bør være de første til å fortelle utlendingene gjennom sitt flagg at vi ikke lenger er en provins.
    Det er hyppige utskiftninger i arbeidsstokken på Losnaos. For det meste er det helt unge gutter og jenter som raskt går over i noe annet. Driften kan også beskrives ved å lese arbeidsstokken i folketellinga 1900.
- Johan Johansen f.1882 Ringsaker ugift tjener Skydsgut
- Nils Olaussen f.1883 Gausdal ugift tjener Skydsgut
- Ole Olsen Myre f.1880 Ringebu ugift tjener Skydsgut
- Halvor Staum f.1880 Gausdal ugift tjener Skydsgut
- Martin Johansen f.1880 Ringsaker ugift tjener Skydsgut
- Helga Bjerke f.1880 ugift tjener Kjøkkenjomfru
- Sigrid Tutrud f,1879 ugift tjener Værelsespige
- Østine Sagodden f.1875 ugift tjener Vaskerpige
- Oline Hagen f.1878 Ringsaker ugift tjener Spisesalspige
- Amunda Matiassen f.1884 ugift tjener Barnepige

 

Turistene begynner å innfinne seg, skrives det 25. juni 1901. På Lillehammer passerte middagstoget i går med ikke mindre enn 30 personer med Johan Iversen som ledsager. Ett selskap med 16 amerikanske damer, og ellers noen far Tyskland og England. Johan skal lose dem videre fra Otta og ned Romsdalen. Derfra fortsetter de nordover, en del av dem med Nordkapp som reisemål. Toget i dag kom med et selskap med 7-8 engelske som skal fra Otta over til Stryn.

    Da avisene skulle skrive generelt om turisttrafikken henvendte de seg alltid til Johan Iversen. Han var jo både hotellvert og stor vognmann, og hadde slik kommet i intim berøring med de reisende. Utlendingenes vaner og fordringer kjenner han ut og inn, og han har et åpent øye for både fordeler og mangler ved de enkelte rutene, skriver de i februar 1901. Hoteller og stasjoner er ikke innrettet mot vinterdrift, og dermed heller ikke markedsføringen. Forrige sesong var enkelte engelske journalister i området. Denne sommeren kommer flere «Bladmænd» over med Wilsonbåtene, og de skal besøke Gudbrandsdalen.

     Johan Iversen unnlot i februar 1904 å betale avgifter for å få prøvd amtstingets vedtak om å avgiftsbelegge vognmenn og skyssholdere for retten. Han var i tillegg bøtelagt for ulovlig kjøring. Saken ble avvist i retten da vedtaket ble kjent ugyldig.

    Johan solgte både Hotel Losnaos og vognmannsbedriften til direktør Anton Martinusen Olsen fra Christiania med overtakelse 1. juni 1904. Og han flyttet tilbake til Lillehammer. I 1910 var han etablert med sin familie i Iversengården sammen med foreldrene, ei tjenstejente og 4 kusker. 10 år senere ser det ut som Johan og Simen hadde byttet etasje, for da bodde Johan i 1.etasje.

 

Otta

Johan holdt seg til hestene fortsatt, og etablerte seg i 1897 på Otta som året før var blitt den nye endestasjon på jernbanen. Der hadde han raskt hele 18 hester. Derfra betjente han reiser vestover og nordover med sine hester og vogner inntil bilene kom i bruk også der. Det meldes allerede i februar 1899 at vognmann Iversen på Otta har mottatt tilbud om til sommeren å frakte to større amerikanske selskaper gjennom dalen.

 

1898 på Otta 

En sammenslutning av Skyssholderforeningen og vognmann Iversen ble inngått i 1901 om rutene Otta-Geiranger og Otta-Stryn. De eide omtrent like mange vogner. Det ble ansatt en regnskapsfører og Iversen ble bestyrer. Hensikten med sammenslutningen var å regulere konkurransen, da skysstasjonene stadig klaget over at det meste av skyssen gikk dem forbi og at de ikke fikk fortjenesten. Det var dessuten klaget en del på «påtrængenhed» og opptrekkeri, særlig fra leilighetsskysserne.

Johan hadde blant annet stadig oppdrag fra slottet når det var kongebesøk i distriktet. Allerede i 1906 hadde han oppdraget med å kuske Kongens og Dronningens vogn under kroningsferden fra Otta til Veblungsnes i Romsdalen. Derfra gikk ferden med Kongeskipet til Nidarosdomen. Johan fortalte at da de tok i veg fra Otta var han noe oppskjørtet, men Kongen tok raskt kontroll i situasjonen og sa: «De kjenner jo hver sten og hver slyng på veien – nå må du fortelle min hustru og meg alt av interesse». Dermed var liksom spenningen utløst og det ble ei helt ut vellykket reise. De kjørte i en Victoria-vogn med to hester for. Johan førte tømmene og ved siden av ham på bukken satt Kongens kammertjener Hernæs som siden ble hovmester på Hotel Continental. Johan ble invitert med videre av Kongen, og gikk om bord i skipet «Heimdal». I Trondhjem ble han innbudt til å bo og spise i Stiftsgården, og han ble tildelt kroningsmedaljen i sølv.

 

Kroningsfølget nær Åndalsnes.

Iversen kunne i mai 1909 fortelle at han kom til å slutte med hestetransport fra Otta. I 1913 ble Dombås den nye endestasjonen på Dovrebanen. Iversen solgte det året sin bedrift på Otta til vognmann Stenersen. Da ble det avholdt stor auksjon der grunnet fraflytning. Det omfattet 2 bra hester, 2 kalesjevogner, 2 kjøkkentriller, 2 jigger, kjøre- og arbeidssæler, 1 sovesofa, 1 sjeselong, bord, stoler, senger og sengeklær, 1 barnevogn, 1 iskasse, lamper samt innbo og løsøre for øvrig.

 

Lillehammer igjen

    Trygt tilbake på Lillehammer satte Johan Iversen i gang med en rekke tiltak og initiativ. Iversen drev fortsatt med hester, og kjøpte 8 finske hester i samarbeid med andre i 1913; hvorav to var Johans. De hadde leid spilltau ellers i byen, bl.a. 10 innelukkede spilltau i Haugsgården. Kapasititeten i stallen i Iversengården var raskt blitt for liten. I 1900 hadde derfor Simen bare tre vallaker. Og Johan var en av initiativtakerne for å bygge Lillehammer Tivoli som sto ferdig i 1913. På veggen utenfor Iversengården var en av byens oppslagstavler.

    I årevis var det vinterstevne på Lillehammer med voldsomt stor deltakelse. Det ble konkurrert i en rekke øvelser med deltakere fra store deler av landet. Travløp, skøyteløp, langrenn og kombinert. Deltakerne lå på flatsenger utlånt fra Jørstadmoen. Byens bedrifter satte opp premiering, og vognmann Iversen stilte med sine to vakreste hester til Kongens disposisjon under hele oppholdet i byen.

 

Bilen 

Norges første rutebil ble satt i drift i 1896. En tysk Benz Victoria Phaeton 1895-modell var importert til Gjøvik 4.1.1896 og ble satt i rutetrafikk mellom Tretten og Ringebu. Du verden hvilket inntrykk den må ha gjort på folk den gangen. Johan Iversen som nettopp hadde etablert seg med vognmannsforretning på Tretten var nok en av dem som beundret farkosten da den kom. Men det ble ingen suksess. Det ble med denne ene sommeren. Det var veldig dårlig «timing». For nå ble jo Otta den nye endestasjonen på jernbanen, og Johan var allerede i gang med å opprette sin vognmannsbedrift også der. Men bilen gjorde like mye inntrykk under markeringen av 100-årsdagen i 1996, her med Ingrid Mork og hennes barn som passasjerer.

 

 

 

Transport med bil var veldig upopulært da motorduren skremte opp hestene langs vegen; kanskje også kjørekarene. Det hadde allerede hendt ulykker med dette. Herredsstyret i Øyer avslo en rekke søknader fra Gausdal Sanatorium om å få frakte sine gjester med bil til og fra Tretten stasjon. Det skulle ta mange år før Musdalsvegen ble åpnet for motorisert ferdsel. Det skjedde først i 1918. I Fåberg herredstyre var de litt tidligere ute, for i 1916 ble det med 11 mot 9 stemmer vedtatt at Iversen kunne få trafikkere Åsmarkvegen med bil utenfor fast rute.

 

 

 

Det skulle ta mer enn et ti-år før Johan som en av de tidlige kjøpte sin første bil i 1909; en 1907-modell Buick. Samme år ble en bil tilhørende Iversen framvist på utstillingen i Kristiania. Den fortjente å bli nevnt fordi hele dens karosseri var fremstilt i Norge; av vognfabrikant Gulbrandsen. Bilen var vakker og bekvem med 22 hk og med plass til 5 passasjerer. Den skulle settes i rute sammen med 2-3 andre mellom Otta og Romsdalen og får som oppgave å bane veg for bilene i en del av landet der bilene «hidtil har været lige frem hadet». Iversen vil bruke norske sjåfører og håper dermed å unngå mange «Vanskeligheder med de vrede Bønder».

    Da han hadde da vært på den store bilutstillinga i Kristiania hadde han opprettet et aksjeselskap med Ole Domås, Andreas Hanekamhaug og Torvald Roverud. Og de hadde kjøpt en rød vogn med amerikansk tak som på samme tid var lett og kraftig. Den rommet 6 personer og bagasje. Bilen krevde bare litt puss, noe bensin og kaldt vann, og kostet 6.500 kroner. Den skulle til sommeren gå i rute Otta-Åndalsnes dersom han fikk kjøretillatelse fra amtmennene. De hadde planer om å kjøpe to biler til.

    Ruten Lillehammer-Jørstadmoen startet i pinsen 1909 med Johans nye 22 hesters automobil. Fredag den 16. juni 1909 foretok han befaring med bil på hovedvegen til Otta med godt resultat. Dessuten ville han i samarbeid med jernbanens og dampskipslinjens autoriteter frakte de reisendes tøy fra båten til stasjonen og motsatt uten utgift for de reisende. 17. mai 1910 fylte Iversen sine 4 biler med jublende småjenter gjennom byens gater. Bilene var pyntet med flagg og grønt.

    Han åpnet våren 1910 ei rute mellom Fåberg stasjon og Segalstadbrua i Gausdal. Til denne ruta hadde Iversen kjøpt en 32 hk Tidaholms-automobil med plass for 11 personer. Den ble også forsøkt forlenget til Veisten.

    Iversen søkte om å få godkjent ei rute mellom Lillehammer og Mesnalia. Den planlegges å være operativ kun i 3 måneders tid i turisttrafikken. Det er også håp om at den kan bringe posten med seg. Iversen søkte bystyret i 1912 om at en del av Øvregata må bli åpnet for biltrafikk.

    Det kunngjøres at den 18.juni 1909 vil en «Automobil» befare hovedvegen fra Lillehammer til Otta. Det er Iversen som velvillig stiller sin bil til rådighet for at distriktets ønske kan bli imøtekommet. Bøndene var oppfordret til å møtes med sine hester og stille dem opp på to rekker på sentrale steder oppover dalen hvoretter bilen kjørte fram og tilbake mellom dem. Det var en tendens til at eldre hester var mer skeptiske enn de yngre, men det gikk overraskende bra.

 september 1912

 

I 1912 dro han med bil til Otta der han skulle møte ei gruppe skandinaviske arkitekter og kjøre dem til Åndalsnes. Han hadde da 6 biler stående på Otta; to av dem nyanskaffet. Nå overtok bilene mer og mer av markedet. Iversen opprettet stadig flere bilruter fra Otta, også til Geiranger og Stryn. 

    Ola Lande fortalte at han var med Iversen og Anders Skar på den første prøveturen oppover Ottadalen i 1913. Han hadde fått sitte på gratis fordi karene ville vise folk der at en «innfødt» våget liv og lemmer på det uprøvde livsfarlige nye befordringsmidlet. Han fortalte at han før første gang glemte kjedsomheten gjennom Ottadalen.

    Det ble lenge diskutert hvordan man kunne holde bilene i gang gjennom vinteren. Amtsdyrlege Blystad i Kongsvinger hadde konstruert meier som gjorde det enklere å holde rutene i gang i dyp snø. Det ble prøvd ut på ruta Alvdal-Folldal med litt, men begrenset hell. Blystad kom til Lillehammer med patentet i 1920 og Johan Iversen skulle være forhandler av innretningen. Planen var å forsyne postbilene mellom Åndalsnes og Dombås med meiene. 

Til høyre en svenskprodusert Tidaholm-bil.

    Automobilen kom hertil med Jernbanen fra Leveringsstædet Tidaholms Verksted i Sverige. Tre unge Gaardmandssønner fra Vestre Gausdal kom samtidig tilbage fra Tidaholm hvor de har opholdt sig en Maaned for at bli uddannet til Chauffører. I Christiania har de ved Prøvekjøring erholdt norsk Certifikat.

    Den 21.4.1910 kunne de lese i avisa; «Automobilerne til Gausdal. I gaar Kvæld ankom til Lillehammer en af de Automobiler som skal anbringes i Gausdalsruten. Det er en stor Person- og Vare-Automobil. Den har Plads for 10 Personer og kan laste 1500 Kg.»

    Fra 1. Mai sættes den nye Automobil og en som Tidligere er anskaffet i fast Rute Faaberg-Veisten. Vi talte med Vognmand Iversen igaar og han udtalte at det var Tanken om man blev mødt med Velvilje med Tiden at udstrække Ruten til Svatsum.

    Det er et Aktieselskab med Vognmand Johan Iversen i Spidsen som sætter denne Automobilrute i gang. Selskabets navn er «Iversens Autotrafik A/S Lillehammer-Faaberg-Gausdal.»

    Reaksjonen var voldsom fra «En Veiinteressert» i april 1911. Han hadde fått med seg at Iversen aktet å fortsette med denne ruta. Han påsto at bilen skremte våre trofaste og uunnværlige hester og flere mennesker ble kvestet. Og gjerdene etter vegen viste tydelige tegn på at kjørende hadde passert gjennom med hest og kjøregreier, og delvis tatt med seg stabbesteiner ut over bratte skråninger. Det kan stå om livet etter denne vegen hvis bilen skal få fortsette.

 

Iversen opprettet mange bilruter lokalt, men myndighetene satte lenge kjepper i hjulene for kjøring på bygdevegene. I flere år kjørte Johan rute til Mesnalia og Sjusjøen, men først i 1925 lyktes han med å få godkjent denne ruta fast under forutsetning av at bilkjøring ikke skjedde i teleløsningen. Iversen reagerte kraftig på at det ble mer og mer vanlig å innføre avgifter på bilkjøring på private veger.

    Johan administrerte nå trafikken fra Lillehammer, men hadde biler stående stasjonert på Otta, så om folk kom med toget dit var han også tilgjengelig der med sine lokale sjåfører. Han gikk i samarbeid med Brødrene Mjelva i Åndalsnes som i 1914 hadde kjøpt en bil med plass til 10 personer i tillegg til sjåføren, og han hadde fra tidligere 2-3 biler. Med 6-7 biler Iversen rådde over ville de nå kunne danne et helt lite tog for 60-70 personer ned Romsdalen.

     Det ble store problemer med å skaffe bilgummi under første verdenskrig og flere biler måtte parkeres i perioder i påvente av leveranser.

   

Bjørn Brudal mener bilene på dette bildet er en Humber fremst, så en Daimler og bakerst trolig en Renault. Jan Vidar Lie Pedersen skrev mye om den første biltrafikken i distriktet. Blant annet om dette firmaet som i nyere tid fikk adressen Søndregate 4. Det var Johan Iversen som reiste bygningen i 1913. På bildet ser vi på skiltet at det er lokalet til «Iversens Motor Træning Garage». Det var rett og slett en kjøreskole. I årevis ble det avholdt 14 dagers kurs ved denne «Chaufførskolen». Det første året tok han inn 6 elever. En av karene på bildet skal ha fått sitt førerkort i 1914.

 

På nedsiden av bygningen lå verkstedet og garasjen. Backstrøm arbeidet der som verksmester, men startet sitt eget verksted i 1919 i Jevanord Hotel’s gaard med telefonnr. 8. 

 

18 år gamle Jørga Iversen ble kjendis og pioner i 1917.

 

Avisa skrev i 1917 at Lillehammer skal få en ny stor bilssentral neste år. Den nåværende bilforretning vil utvides betraktelig, og bygningen blir ombygd. Det vil gi plass til 24 biler. Iversens vognmannsforretning med tilhørende verksted, garasje og sjåførskole etc. ble etter aksjetegning i 1918 til Iversens Bilcentral A/S. Johan Iversen forbeholdt seg stillingen som selskapets disponent.

 

 Johan Iversen

I 1919 ble søknader enstemmig godkjent fra kjøpmann Fagstad og vognmann Iversen om å få installere automatiske bensinpumper i sine gårdsplasser. I 1922 ble Rønnings Bilcentral solgt til disponent Johan Iversen på vegne av dette konsortium. Malerforretningen M. Bjørnstad åpnet i 1924 verksted i disse lokalene for lakkering av biler og motorsykler. Det sier noe om utviklinga Johan opplevde. Han opprettet i 1918 også Lillehammer Automobil Kompani sammen med Johan Nicolay Rustad. Men fortsatt var han en solid kapasitet på hest, og satt i årevis som valgt medlem av hesteutskrivningsutvalget i Lillehammer kommune.

 

Under jernbanestreiken i 1920 ble rutene for dampskipene på Mjøsa korresponder med biltransport av folk og gods fra Lillehammer til Dombås. Der vil det korrespondere med bilruter ned til Åndalsnes. Ordningen av bilrutene er overlatt til vognmann Johan Iversen, som etter omstendighetene har fått enerett til å administrere denne trafikken også med andre bestemte bileiere i distriktet. Hans takster er godkjent av det offentlige, og det anbefales å avtale transporten med ham på forhånd. Dette monopolet vakte reaksjoner fra Ole Teige som måtte betale 36 kroner, noe han betraktet som «optrekkeri».

Gausdal

Vognmann Iversen stod selv for tegningen til Skeikampen Turisthytte som ble åpnet 1. august 1924. Den ligger ved Gausdal Sanatorium. Han hadde kjøpt 50-60 dekar tomt. Blir dette vellykket vil Johan også oppføre et losjihus ovenfor hytta. En garasje med plass for tre biler skal også oppføres et stykke fra hytta for ikke å forstyrre gjestene. Johan hadde tidligere sluppet 265 ørretyngel i bekken som renner forbi. Han fikk skjenkeløyve for øl og vin på hytta. Under innvielsen ble det selvfølgelig holdt taler, der Johan ble takket for det store arbeidet han hadde nedlagt for turistlivets utvikling og kommunikasjonsforbedringer. Iversen deltok i arbeidet med å bygge vegen over fjellet derfra videre til Fagerhøy og Gålå. Sætereierne der var veldig positive til vegen, men Gausdal Sanatorium hadde protestert.

    Skeikampen Turisthytte ble omtalt som lun og koselig uten å framstå som herskapshus med salonger, plysjmøbler og et dusin malerier og nips og «andet spjaak». Hytta ble solgt til en privat forretning i 1932.

Nedtrapping 

    Selv om bilholdet ble mer og mer sentralt fortsatte hesteholdet hos vognmannen Iversen. Denne virksomheten gikk nok ikke inn i Bilcentralen, for her opptrer han som vognmann Iversen. Han omsatte stadig hester, og mange ble utleid. 

 

 
1937

Iversen hadde solid økonomi, som i 1920 med formue på 150.000 kroner og skattbar inntekt på 9.175 kroner. Han var en holden mann. Dette var store summer den gangen. Kanskje kom dette av at han solgte unna boligtomter på løkkene sine. Det hevdes at bebyggelsen i Søndregata i stor grad kom opp i årene omkring 1910-15.

     Men han var også utrolig kreativ. I 1933 lanserte han idéen om foruten skisport å dyrke en annen vinterlig fornøyelse; kjøring med rein og pulk. Han ville anskaffe kjørerein og opprette dette tilbudet på Sjusjøen. Og i 1929 hadde han etablert et samarbeid mellom Iversens Bilcentral og Turistforeningen om å arrangere utflukter i distriktet. Det var snakk om bilturer for byens folk og turister til Aulestad, Espedalen, Skei, Balberg, Fossegarden, Nordseter, Hornsjøen og Sjusjøen. Og eventuelt med rundturer. Dette var det store forventninger til. Men om det ble noe av skriver avisene ingenting om. Bilcentralen mottok også bestilling på bilskyss til Stav hestemarked både tirsdag, onsdag og torsdag i 1923.

     Johan trappet ned etter andre verdenskrig, og betraktet seg selv som rentenist i adresseboka i 1949. Og da hadde også H. Ottesen overtatt som disponent i Iversens Bilcentral A/S. 

    Johan fikk regionale agenturer på en rekke ulike artikler. Alt fra 2-hjuls slåmaskiner til Tutankhamen damevesker. Som forretningsmann var dette drivkrafta. Å skaffe bedrifta inntekter. Men like viktig for Johan var det at han med sine initiativ skaffet andre bedrifter inntekter. For under lå hans store ambisjon å styre turisttrafikken til Lillehammer og gjennom distriktet. Johans rolle som en av stifterne, og årevis i styret for Lillehammer og Gudbrandsdalens Turisttrafikkforening ble godt lagt merke til. Med den samme glød kastet han seg inn i Landslaget for Reiseliv. Han ble tildelt Kongens fortjenestemedalje for sin pionerinnsats for reiselivet.

 

Jenny døde 1. februar 1941, 68 år gammel. I minneordet skrives det at hun tilhørte de stille i landet, og viet all sin interesse om hjemmet og familien. Hun skjøttet sin oppgave der med kjærlighet og varme, og var et fint og godt menneske som bare ville vel mot alle. Og jeg finner grunn til å legge til at disse «vognmannskonene» Johanne og Jenny ikke satte så mye spor i avisspaltene, men de hadde nok vel så lange arbeidsdager som vognmennene sine. Og jeg regner med at de var viktige strategiske partnere i familiebedriften. De skapte grunnlaget for at mennene kunne lykkes som de gjorde. I dødsannonsen blir vi også litt bedre kjent med døtrene. Jørga ble gift med Chr. A. Kongsøre og Kirsten med H. P. Kaas. 

 1954-modell 

I 1951 ble Lillehammer-Ringsaker Bilruter A/L konstituert. Iversens Bilcentral A/S var blant de som gikk inn i sammenslutningen. Ole O. Halla ble valgt som formann og M. Lillehagen og Johan Iversen som styremedlemmer.

 

Johan døde 7. september 1959, vel 87 år gammel.

 

Jenny og Johans etterkommere solgte Storgata 69 ut av familien.

Vognmann Iversen.