Viser innlegg med etiketten Kongevegen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kongevegen. Vis alle innlegg

mandag 29. januar 2018

Gamlehjemmet i Brudal.

Brudal i Kolhusvika
Ferdakvile, landhandleri og gammelhjem.

Jeg må i innledningen bemerke at dette ikke er et forsøk på å gå Johan Kraabøl i næringa. Han har skrevet en utmerket artikkel om Brudal i «I gamle fotefar» 1997, utgitt av Øyer og Tretten Historielag. Det må derimot betraktes som et forsøk på å supplere, bl.a. med bilder jeg tok da vi sammen saumfôr stedet i 1997.

(Du kan trykke på bildene for å forstørre dem) 

     En hel generasjon har nå vokst opp i den villfarelsen at rett på nordsida Mageli Camping er det bare ei slette på oppsida av Riksvegen. Altså et ingenmannsland. For oss eldre som opplevde stedet, folket og livene som ble levd der er dette sårt å tenke på. Utviklinga krever sine ofre, og den rammet Brudal hardt.
     Det gamle navnet på stedet er KOLHUSVIKA, og minst to steder oppover i Kartberget bærer navn som Kolbotn. Hvor kolhuset stod er ikke kjent, men virksomheten måtte formodentlig være lagring av kol i dette huset for videre frakt av kola på Losnaisen vinterstid. Kolbrenninga tok trolig slutt i løpet av 1700-tallet.
     Den eneste eldre installasjonen er tilførselsvegen til Kolhusvika og seinere Brudal nedover fra Kongevegen. Denne Kongevegen ble bygd ca. 1700, men det finnes rester også etter eldre gjennomfartsveger i området. Denne avstikkeren tar av like nord for hvelvbrua i Raulla, og er på begge sider opparbeidet med praktfulle tørrsteinsmurer. Det er grunn til å tro at denne avstikkeren fra gammelvegen er adskillig eldre enn landhandlervirksomheten i Brudal, og at den først betjente Kolhuset.

Hvelvbrua over Raulla etter Kongevegen som ga stedet navn.

Kongevegen ble bygd omkring 1700. Nedfarten til Brudal er rett etter grinda.

Gardsvegen fra Kongevegen ned til Kolhusvika.

     Riksvegen helt nede i Kolhusvika ble bygd i 1850-årene og ble her tatt i bruk i 1857. Flommen i 1860 gjorde stor skade på vegen og den måtte bygges om på flere steder, bl.a. nordover fra Brudal. Det måtte være i forbindelse med denne nye riksvegen at Kolhusvika ble attraktiv som byggetomt.
     Vi kan undre oss over at det var kundegrunnlag for eget landhandleri i Brudal. Vegfarende var ikke kjøpekraft nok til å oppeholde handelen. Om landhandleriene i Brudal, på Bjørgevollen og litt lenger nord i søre Fåvang opptrådte samtidig i markedet er ikke sikkert. Vareomsetningen i den perioden Brudal var virksom, var svært beskjeden, men økende. Fra store deler av Nord-Tretten ble det handlet i Brudal. Det var mye lenger å gå til Stav. Trolig var Nordmedlia også i kundekretsen, og "handelsreisene" gikk på isen eller i båt.
     Man kan undres om det var behov for så mange. Samtidig med at Brudal hadde handelsbrev hadde flere det samme i færre eller flere år: Mortenstugua, Båtstø (Tretten Handelsforening), Stav, Formo, Bygningen, Solbjør, Øvre Vasrud, Vik, Lågåton, Holen, Bergslia og Berg. Eller kanskje var det det offentlige som så sitt snitt til å skaffe seg mest mulig inntekt. Med jernbanen og tettstedutviklinga i Stav og i Stasjonsbyen ble handelen konsentrert der.

  

Kartet t.v. er fra 1860 og viser ingen bosetting der enda. Midterste kart er fra 1920 og viser et stort bebygd areal. Kartet t.h. er dagens tilstand; igjen uten bebyggelse. Legg også merke til omleggingen av Riksvegen.

    Brudal ligger på opprinnelig Midtmågåli-grunn. Jon Halvorsen Midtmågåli hadde, ifølge tradisjonen, et "syn" mens han lå på det siste. Han døde i 1855, 80 år gammel. "Nei men, hårr e'n komme frå denna kvite bygningen nie Kolhusviken, da?"  Klemet Pedersen ble svigersønn av denne Jon Midtmågåli. Noen få år seinere bygger Jon's datter og svigersønn opp stedet Brudal i Kolhusvika.
     Klemet Pedersen (f. Systun Jonsgard 1830) er allerede notert med bopel i Brudal da han i 1864 gifter seg med Berit Jonsdatter (f. Midtmågåli 1835). Klemet's far var fra Olstad i Øyer og hans mor var fra Systun Jonsgard. Klemet var søskenbarn til brukeren på Sørmågåli, så det er tette slektskapsband i området. Klemet er etablert som frihandler i 1864, og handelsvirksomheten er allerede startet i Brudal. Det ble ikke åpnet adgang til faste handelssteder på landsbygda før den nye handelsloven kom i 1866.
     Året etter, i 1865, får vi et bilde av drifta og bosettinga i Brudal gjennom folketellinga. De har 1 hest, 1 ku og 2 geiter. Klemet er sammen med kona Berit bruker og husmann med jord ved siden av frihandelen. Ellers er Klemets bror, Fredrik Pedersen (f. Flåtåmo 1832) også bosatt her som ugift og losjerende frihandler. Deres mor, Anne Fredriksdatter (f. Systun Jonsgard 1805) er enke og bestyrer huset for sønnene.
     I 1868 gir Klemet Pedersen melding om at han har fått handelsbrev for fast utsalgssted i Brudal, etter loven av 1866. Allerede i 1870 melder han flytting til Ringebu sammen med kona Berit Jonsdatter. Ekteskapet er så langt barnløst. De kjøper Søre/Nedre Bråstad i Fåvang og står oppført der i 1875 med ei tre år gammel datter.
     Først i 1873 er det notert at han hadde innlevert sitt handelsbrev, men det kan ha skjedd tidligere. I 1875 er det utstedt nytt handelsbrev til hans bror, Fredrik. Det kan se ut som det her ble et opphold i landhandleridriften i Brudal.
     Heretter er det Fredrik Pedersen som hersker i Brudal, og det kan se ut som det ble mer fart i sakene. Dette skyldtes mest at trafikken og vareomsetningen tok seg opp kraftig i denne perioden. Hovedbygningen er sammensatt av to hus. Det ene skal etter sigende tidligere ha vært i bruk som landhandel i Søre Fåvang et sted (Var det Borgenesset?). Dermed er det trolig at den eldste delen av bygningen er fra etableringen av Brudal, og denne yngste delen som ble flyttet hit fra Fåvang ble reist i forbindelse med at Fredrik styrket stedet ytterligere fra tidlig i 1870-årene.
     I perioden fra 1865 til 1875 ble jordbruket utviklet vesentlig. Ved folketellinga i 1875 er det i Brudal 1 hest, 6 kuer, 1 kalv, 2 geiter og 1 gris. Utsæden er 1 tønne bygg og 2 tønner poteter. Dette indikerer at det gamle fjøset som står i dag ble bygd i denne perioden. Bruket er frikjøpt og utskilt fra Midtmågåli i samme periode.
     I 1875 er 5 personer bosatt i Brudal. Fredrik Pedersen er fortsatt ugift, men er nå gardbruker og selveier, og driver handel. Hans mor Anne Fredriksdatter er fortsatt husholder. Dessuten har de engasjert Andreas Hansen (f. 1853) som handelsbetjent. Han er fra Sørmågåli og Fredriks søskenbarn. Ole Olsen (f. ved Vedum 1852) og Sina Jonsdatter (f. Sørbørkje 1856) er tjenestefolk. Alle tre, både Andreas, Ole og Sina er ugifte.
     Fredrik Pedersen gifter seg med Gina Engebretsdatter. Hun er trolig fra Bjørge i Fåvang, og hennes far Engebret Hansen Bjørge bosetter seg seinere i Brudal hos datteren da han blir føderådsmann. Fredrik og Gina får følgende barn: Paul (f. 1879 og død 1883), Einar (f. 1880 konfirmert 1896), Albert (f. 1881 konfirmert 1897), Paul (f. 1883 konfirmert 1899), en dødfødt gutt (f. 1886), Marie (f. 1887 konfirmert 1902), Fridtjof (f. 1890 konfirmert 1905) og Olga (f. 1893).
     Alle barna er registrert med bopel Brudal, både ved fødsel, død og konfirmasjon. Det innebærer at familien bodde der iallfall til 1905, altså like før det ble tatt i bruk som gammelhjem fra 1907.
     Men vi går litt tilbake i tid, for først å få med litt mer om ansatte i Brudal. I 1881 er Mathias Østensen (Seielstad) registrert som handelsbetjent i Brudal. I 1882 er Lars Nilsen (f. Botrudbekken 1849) oppgitt som tjener i Brudal. Han gifter seg 17. august dette året og får barn allerede 16. september med Guri Amundsdatter fra N.Fron som er sæterbudeie på Klæva ved nedkomsten. Men sønnen Nils Larsen levde kun 1 time. Fredrik Brudal og Gammel-Erik Klæva var forøvrig forlovere ved giftemålet.
     Brudal overtok før 1876 sætra på Våsdalen som Systun Jonsgard hadde brukt.
     Jeg finner lite i kildene om at det var ferdamannskvile eller gjestgiveri i Brudal, men denne delen av virksomheten er kjent blant folk. Dessuten er hovedbygningen og øvrig bebyggelse egnet til å romme mer enn landhandelen som var i nordenden av bygningen med egen inngang nordfra. Ferdamannsstallen sentralt i tunet vitner også om slik trafikk.
     I 1891 meldes det at Fredrik Brudal har sagt opp handelsbrevet sitt, og det kan se ut som handelsstedet Brudal opphører her etter vel 25 år.
     I 1900 får vi igjen et bilde av drifta og bosettinga i Brudal, gjennom folketellinga. Brudal er da registrert med utsæd av korn og/eller poteter, kreaturhold og fjærkre, og med både kjøkken- og frukthage.
     Fredrik er registrert som gardbruker og selveier, og driver etter dette å dømme ikke lenger med handel. Kona Gina bor her og hennes far Engebret Bjørge er losjerende i familien. Han er føderådsenkemann og oppgitt å være født 1820 i S.Fron. Han har fortsatt bopel i Brudal når han dør i 1902. Av Fredrik og Ginas barn bor bare Albert og Olga hjemme i 1900.
     Det er et sidesprang, men likevel spennende å finne at i samme tellinga er ytterligere to barn bosatt i føderådsbygningen på Nedre Solbjør. Det er Marie og Fridtjof som er skoleelever ved Tretten Privatskole, og 10-12 år gamle. Om de bare hadde bopel der, eller om dette kunne være en forløper til skolen som ble etablert i Bjørkholt skal være usagt. I denne føderådsbygningen bor også Ida Olsdatter Bakkesveen, ugift sykepleierske. Hun er fraværende, trolig i Botrud på sykebesøk, den dagen tellefunksjonæren passerer Solbjør. Ida fikk seinere ei veldig sentral rolle å spille i Brudal som bestyrerinnene for det nye gammelhjemmet fra 1907.
     Fredrik og Gina utvandret til Amerika i 1907 sammen med barna Marie, Fridtjof og Olga. Åsta Klæva som bodde i Brudal i mange år, og som fungerte som bestyrerinne i perioden 1946-54, brevvekslet til Amerika med ei av Fredriksdøtrene i mange år.
     I 1905 startet planlegginga og arbeidet med å finne et sted til gammelhjem for Tretté. Valget falt på Brudal. Den offisielle åpningen var i januar 1908. Da hadde de i 1907 kjøpt eiendommen med en skogteig av garden Bjørge og parsellen Skjelleberg av Midtmågåli. Prisen var 6.570 kroner.      

Folketellinga i 1910:
Ida Olsdatter Bakkesveen f. 1867-12-23 tjener ugift gamlehjemmets bestyrer
Hanna Olsdatter Bakkesveen f. 1871-01-08 ugift tjenestepike
Lisabet Olsdatter Sørmagelihagen f. 1871-11-02 tjener ugift kokke
Gjertrud Iversdatter f. 1822-12-15 enke gamlehjemsmedlem
Ole Toresen Sandbu f. 1838-01-08 i Øier enkemann gamlehjemsmedlem
Johanne Olsdatter Moen f. 1830-03-12 fattiglem enke gamlehjemsmedlem
Beret Halvorsdatter Klevehaugen f. 1827-02-26 ugift gamlehjemsmedlem
Sigrid Bergersdatter Langsveen f. 1847-09-11 gift gamlehjemsmedlem
Ingeborg Johannesdatter f. 1829-04-02 enke gamlehjemsmedlem
Goro Pedersdatter Stalsbergsveen f. 1821 ugift gamlehjemsmedlem
Johanne Jensdatter Moen f. 1824 ugift gamlehjemsmedlem
Marit Olsdatter Ofigstadhaugen f. 1820 ugift gamlehjemsmedlem
Jens Østensen Kraabøl f. 1819-03-08 enkemann gamlehjemsmedlem
Pauline Tovsdatter Fossum f. 1848-10-11 ugift gamlehjemsmedlem
Anne Johnsdatter Mælumsbakken f. 1828-06-01 tjener enke gamlehjemsmedlem
Marie Pedersdatter Trolddalen f. 1827-10-28 fattiglem enke gamlehjemsmedlem
Frans Kristensen Nordjordet f. 1845-06-22 fattiglem ugift gamlehjemsmedlem
Engebregt Johansen f. 1832-08-14 fattiglem enkemann gamlehjemsmedlem
John Johnsen f. 1832-01-08 fattiglem enkemann gamlehjemsmedlem
Engebret Bjørge f. 1820, f. S.-Fron) fattiglem Føderaadsenkemand (far til gardkjerringa)
Anne Pedersdatter f. 1827 enke gamlehjemsmedlem
Ole Knudsen Bakken f. 1822 enkemann gamlehjemsmedlem
Lisbet Johnsdatter Potterud f. 1839-05-07 enke gamlehjemsmedlem
Ingeborg Amundsdatter f. 1844 ugift gamlehjemsmedlem
Else Knudsdatter f. 1822 fattiglem ugift gamlehjemsmedlem

     Brudal var drevet som privat stiftelse til slutten av 1950-årene. Det nye gammelhjemmet i Tretten sentrum ble bygd i perioden 1954-60, og Brudal ble solgt som et privat bosted. Erik og Åsta Klæva kjøpte Brudal i 1954, men de gamle bodde der til 1957. Åsta hadde vært bestyrerinne i gammelhjemmet. De planerte og ryddet arealet på utsiden av Riksvegen og startet med campingplass før 1962. De kunne fortelle at de som ville kunne overnatte inne, for der er det god plass. Utbedring og asfalteringa av Riksvegen i 1964-65 ødela noe for campingdrifta.
     Stedet var bebodd til ca. 1993. Siden sto det tomt i Brudal til flommen raserte tomta i 1995. Skogteigen og det som var igjen av eiendommen, når det offentlige hadde skaffet seg rikelig med veggrunn, ble solgt tilbake til Midtmågåli.

Jens Østensen Kråbøl 1907-08, fotograf Mathea Bådstø. 

Jens Østensen hadde jobben med å gå på butikken for gammelhjemmet med denne håndkjerra og var alltid ledsaget av denne hunden. Jens var den første pensjonæren på gammelhjemmet i Brudal. Han kom dit året før åpningen. Lisabet Mageli og Ida Bakkesveen var de første bestyrerinnene.
    Jens var en stor og staut snekker og tømrer. Han satte bl.a. opp Svealåven på Vedum og Storlåven (Trettengelåven) på Enge. Det ble sagt av han var «oferdog» (sjuk) bare 4 dager i sitt liv. Da hadde han hogd seg med ei øks. Under arbeidet med Svealåven brukte han 12-timers arbeidsdager og gadd ikke gå oppatt, så han lå i låven om natta.
    Jens var født i Sagtugua i 1819. Da han døde i 1918 overtok Jon Jørgensen Brenna kjerre-ansvaret. Han var født i 1868 og døde i 1929 på gammelhjemmet. Etter ham var det Anton Monsen Sørnes. Han var født Snekkerstuen i 1852, men døde allerede i 1931; også på gammelhjemmet.

I følge med kamerat og fagmann Johan Kraabøl oppsøkte jeg Brudal den 13. april 1997. Hensikten med besøket var å finne eventuelle immatrielle kulturminner, og å studere bygningenes tidligere anvendelse, i lys av stedets kulturhistorie. Med immatrielle kulturminner, forstås arkivmateriale; papirer som vil ha interesse og som kunne kaste lys over virksomheten i Brudal gjennom et helt århundre.

     Jeg fikk lånt ut nøkler fra landbrukskontoret i Øyer som visstnok forvaltet eiendommen for fylkeskommunen, og besøket ble gjort i forståelse med kommunen. Nøkkelsettet ble utlånt fredag 11.april og innlevert onsdag 16.april.
     Resultatet av besøket var svært negativt, mht. funn av immatrielle kulturminner, men derimot positivt mht. bygningshistoriske inntrykk. Ingenting ble tatt med ut fra Brudal etter denne turen, enn det som hadde festet seg til netthinna og til minnet.
     Flommen 1995 hadde feid vekk hagen på den sørvestre delen av tomta. Flaggstanga midt i denne hagen står imidlertid fortsatt like godt. Hovedbygningens sørvestre hjørne var undergravd av flomvatnet, men det ser ikke som det hadde gitt skader på bygningskonstruksjonen forøvrig. Raulla hadde ført med seg sand-/grusavsetninger inn i kjelleren i Tillastugua og inn i østre delen av det vi kan kalle stabburet. Tomta er blitt oppfylt og grovplanert igjen etter flommen.
     Brudal har stått tomt i flere år nå, og særlig det siste året er bygningene blitt ramponert av uvedkommende. Det hevdes også at gjenstander er blitt stjålet derfra, bl.a. etasjeovner.
     I håp om at tjuvradder hadde vist interesse bare for gjenstander, var det grunn til å tro at immatrielle minner hadde fått ligge i fred. Jeg fikk ikke fred før det var konstatert at slikt ikke fantes. Jeg håper det skyldes at de rette vedkommende tidligere hadde gjort skikkelig opprydding i slike verdier.
     Jeg kunne konstatere at så godt som alle vindusruter og sprosser var knust, og dette gir åpen adgang til de fleste hus og rom. Jeg hadde nøkler, men bare døra til Tillastugua og til kjørebrua på nyfjøset var låst. Til den siste er det imidlertid fri adgang gjennom fjøset og trevet. Døra til hovedbygningen stod vidt åpen. Jeg låste etter meg der det var mulig.

Stabburet eller lagerbygningen.
     Bygningen er røstet øst-vest. Tømmeret ser ikke ut til å være "merket". Dvs. at bygningen trolig ikke er flyttet, men er bygd på stedet. Den ser ut til å være i god stand.
     Vestre delen er oppført i tømmer og er golvet i 1.etg.
Østre delen er bygd i bindingsverk og er ikke golvet i 1.etg. Øvre veggen i 1.etg har "sverter" som er utført med omvendt vinkel i forhold til det som ellers er vanlig. Bygningen er tekket i villskifer, og har takrenne i tre som rekker over begge inngangsdørene. Dørhelle er støpt i betong i nyere tid.
     1.etg har inngang fra sør til begge rom, men ingen forbindelse mellom rommene. Ingen vinduer i 1.etg.
     Trapp opp til 2.etg i nordøstre hjørne av vestre rom med trapp opp østover (merket X på skissa).
     2.etg har forbindelse gjennom dør (uten dørblad) mellom begge rom. I vestveggen er det ett vindu og i østveggen er det to mindre vinduer. Alle tre vinduene har relativt grovt jerngitter, men i ett av de små vinduene var gitteret løsnet. 2.etg har åpen hemling.
     Døråpningen i 2.etg er ser ut til å være original, men dørstokken er hevet ca. 20 cm i seinere tid. På samme måte er døråpningen senket tilsvarende i overkant.
     Den tømra delen av bygningen er opprinnelig konstruert frittstående uten tilbygget. Østre gavlvegg inne i tilbygget i bindingsverk er bygd slik, men veggen bærer ikke synlig preg av vær og vind, og bygningen kan derfor ikke ha stått lenge uten tilbygget. Dersom det er riktig at døra i østveggens 2.etg er original innebærer det at det må ha vært trapp, stige eller kjørebru opp dit. Vi finner imidlertid ikke spor etter det i veggen.
     Det ble ellers kommentert hvordan veggene i tømradelen er føyd sammen med golvet for å hindre at bygningens bevegelser skulle gi åpning for mus og annet.
     Bygningen har ikke den tradisjonelle stabburfasongen, men den tjente nok det formålet. Likevel var det større omsetning av varer ut og inn her enn i stabbur forøvrig. Når det ble montert gitter foran vinduene tror vi det var fordi det her ble lagret relativt store mengder mat og andre varer. Både til landhandleriet og storhusholdningen var det behov for relativt store varelagre, og store verdier skulle sikres.
     At bygningen lå nær vegen med lett adkomst var en viktig faktor mht. varetransport til og fra. Dersom bygningen er fra etableringen av Brudal som landhandleri, skjedde det få år etter at den nye riksvegen stod ferdig.

 

Hovedbygningen
     Bygningen er i to fulle etasjer med røste, og den er panelt utvendig og kvitmalt. Den er røstet nord-sør og er tekket i villskifer. Bygningen er stedvis sterkt råteskadet pga. at taket har vært lekk.
     Bygningen er sammensatt av to hus der det nørste har større takhøgder enn det søre. Det nordre har opprinnelig også hatt større bredde, men dette er utlignet med tilbygg langsetter på østsida. Bygningen har 19 eller 20 vinduer og tre ytterdører.
     I nordenden er det påbygd en utvendig svalgang eller åpen veranda i begge etasjer. Det er utført i sveitserstil i nesten full høgde, med inngang til begge etasjer. Det er tekket med hanskebakkstein. Ingen av inngangene har vært i bruk i seinere år, og er stengt av. Det er grunn til å tro at dette tilbygget er kommet seinere enn sammenføyningen av husene. Kildene forteller at inngangen til landhandleriet var i nordenden i 1.etg. Det er også inngang direkte til det vi kan kalle "salen" i 2.etg fra verandaen.
     Hovedinngangen er midt på østveggen og fører direkte inn i en gang. Herfra fører dører inn til kjøkkenet og de to rommene i nordenden av bygningen. Takhøgda er større i de nordre enn i de søre rommene. I det vestre av de to nordre rommene er det kjellerlem med til jordkjeller. Til kjelleren er det også inngang utenfra fra vest. Det ser ut som det er kjeller bare i denne nordre delen av bygningen.
     Dører forbinder alle rom i 1.etg som en sirkel. Gjennom begge de to nordre rommene og videre gjennom kjøkken til de to søre rommene, og videre til gangen igjen. I dette sørvestre hjørnet av gangen er det klosett. I kjøkkenet er det klebersteinspeis.
     Fra gangen går det trapp som går opp sørover til en gang i 2.etg. Herfra fører dører inn til tre mindre rom og ei dør nordover til en gang 3-4 opptrinn høyere og dør leder videre inn i det vi kaller salen. Salen er et større rom med stor takhøgde og "kappehemling".
     Fra gangen i 2.etg fører ei dør sørover inn i et kott der det går trapp opp til røstet. I røstet er det vindu sørover, og her ser vi godt bygningsdelene, den søre og den nordre. Hemlingen i 2.etg. i den nordre er her bortimot 1 meter høyere enn den søre.
     Inskripsjonen i pussen i pipa på røstet: "1882 O. Rønningen", sier ikke annet enn at pipa ble pusset da. Om den også ble mura da eller om ombygging fant sted da, vil bli bare spekulasjon uten andre opplysninger. Hvem O. Rønningen er uvisst. Det kan være Ole Olsen som da var husmann i Flåtåmorønningen, men det kan like gjerne være en fra Fåvang.


     Det er grunn til å tro at den ene bygningsdelen ble satt inntil som tilbygg når virksomheten i Brudal var vel etablert. Motstående vegger er satt inntil hverandre, derfor er deleveggen som skiller tilstøtende rom veldig tjukk. Vinduer i tilstøtende vegger er skjult, unntatt ett som er ombygd til innfelt hylleseksjon.
     Utvendig på søre gavlveggen i 2.etg var det tidligere malt et falskt vindu der kottet er. Med dette ble balansen i fasaden mot sør opprettet. "Falskneriet" er i dag overmalt, men det kan skimtes gjennom malinga.



Tillastugua
     Dette er annekset på sørsida av hovedbygningen. Bygningens navn har festet seg på folkemunne fordi Mathilde (lokalt Tilla) Edvardsdatter Knuts bodde i det vestre rommet her i mange år. Tilla var i yngre år budeie på Nordmågåli.
     Bygningen er en velproporsjonert tømmerbygning røstet øst-vest, med et påbygd inngangsparti i bindingsverk som er fint avstemt mot bygningen forøvrig. Inngangen har flere utvendige trappetrinn og et vindfang. Både bygningen og vindfanget er tekket i villskifer. Bygningen er uten takrenner, men vannbordet er hele vegen rundt kantet som en bord. Ei grein av et stort lønnetre like ved inngangen har falt ned og skadet taket på vindfanget uvesentlig.
     Tillabygningen har 6 vinduer (2 i vindfanget) og ei ytterdør. I kjelleren er det to vinduer og ei dør med et lite vindu over. Grunnmuren med kjeller er mura i naturstein. Fundamentet for vindfanget er yngre og er utført i betong.
     1.etg har to rom, et østre og et vestre med dør mellom midt på deleveggen. Tilla bodde på det ytre rommet. I begge rom er det montert ringeknapper som sikkert stod i forbindelse med hovedbygningen, og som var i bruk i gammelhjemsdrifta. I det østre rommet er det en enkel kjøkkenbenk lengst nord på østveggen.
     I det østre rommet er det i sørvestre hjørne ei omfangsrik, gjennomgående gråsteinsmura pipe. Pipa står i avstand til begge vegger. Det er brannmur på det vestre rommet.
     Inngang til kjeller er bare utvendig fra vest. Kjelleren er nærmest et bryggerhus med peis og vedkomfyr, men kjelleren er halvfull med sandavsetninger etter 1995-flommen.
     Inngangen til røstet er gjennom glugg utvendig på østveggen. Her går den gråsteinsmura pipa i strekk til mønet. Fra mønet og opp er steinen erstattet med teglstein.







Utedassen
     Dette er et uthus oppført i bindingsverk med halvtak i villskifer som heller mot vest. Fundamentet er utført i betong. I østveggen er det fire dører, tre av dem til rom med dobenker. Det fjerde ser ut som lagerrom. I veggen over dørene er det to små vinduer.


Ferdmannsstallen
     Sentralt i tunet står en tømmerbygning som tjente som stall. Den er røstet øst-vest og er tekket i villskifer. Vi fant tre eller fire spilltau mot østveggen, ett mot sørveggen og ett mot nordveggen. Grunnmuren er utført i naturstein.
     Bygningen ser ut til å være ombygd eller påbygd i høyden. Tømmeret er av ulike typer. Den er helt åpen til taket i dag, men det ser ut til å ha vært trev over stallen. Glugg både i øst- og vestveggen tilsier det, ved siden av merker i veggene innvendig. Disse merkene er avsatt i to ulike høyder både på sør- og nordveggen og er vanskelige å tolke, men det kan forklares med at bygningen er ombygd.
     Det har vært delevegg mot svalgang øst vest i søre delen av bygningen, men den er nedtatt. Det er ikke merker etter knagger til sæletøy, men de kan ha vært på denne deleveggen. Mye tyder på at både hemlingen og deleveggen er nedtatt etter at bygningen gikk av bruk til stall. Det er et lite vindu på sørveggen.
     Det er skåret ei vid dør i østveggen, noe som tyder på det samme. Denne åpningen er seinere lukket med bordvegg. At bygningen i seinere tid har vært i bruk som redskapshus eller lignende. En arbeidsbenk i det nordvestre hjørnet, inne i spilltauet er av nyere dato og bekrefter trolig redskapshusteorien.
     Dette spilltauet i nordvestre hjørne er nok det mest benyttede. Det har djupe senkninger etter graving med frambeina.
     De opprinnelige inngangsdørene er vest på nordveggen og helt sør på østveggen.



Gammelfjøset
     Fjøset er røstet nord-sør, er mura i naturstein og har inngang fra sør. Båsene er på ei rekke mot østre veggen, som er mura mot jordbakken. I nordre del av fjøset er det binger. Ei dør i nordveggen fører inn i en jordkjeller for poteter eller rotfrukt. Inngang utenfra i vestveggen fører også inn her. Fjøshemlingen er i treverk. Husdyrrommet har ett stort og ett lite vindu mot vest.
     Låven er tømra og bygd over fjøset med to dører inn fra øst. Den nordre delen av låven over jordkjelleren er oppført i bindingsverk. Den er atskilt fra låven og ser mer ut som redskapsbu. Inngang til låven og denne bua er på bakkenivå, men det er trangt mot muren for vegen som fører sørøstover opp til Kongevegen og gammelbrua over Raulla.
     Låven er tekket med villskifer.




Nyfjøset
     Dette fjøset er røstet øst-vest. Det er utført i teglsteinsmur, men er isolert med flis og kledd utvendig med panel. Under fjøset er det møkk-kjeller. Låven over fjøset er bygd i bindingsverk, med kjørebru der stigningen fortsetter inne i låven over låvegolvene. Taket er tekket med hanskebakstein. Midt på mønet er det gjennomført en trekkventil. Fjøsetasjen er malt i grått, og låven i rødt med kvite kanter og sjalusivinduer.
     Inngangen til fjøset er på sørveggen. Den fører inn til en fjøsgang. Rett fram er det åpent fôrnedslepp fra låven med dør rett mot forbrettet. Nord for fôrnedsleppet er det en fôrsentral med mjølbøle. I fjøset er det langs sørveggen tre mindre binger. Mot vestveggen er det en stor binge. Mot nordveggen er det båsrekke, der et par båser lengst vest er tatt i bruk til hønsebur.



Flommen
Den dramatiske flommen i 1995 toppet seg den 2. juni, også kalt Vesl-ofsen, skadet bygningsmassen i Brudal i begrenset grad. Men tomta, spesielt hagen og campingplassen, ble ramponert.