Storofsen 1789

Storofsen 1789

Det hele startet med store nedbørsmengder høsten 1788. Bakken var helt vasstrukken da frosten satte inn. Og hele vinteren var det barfrost. Det førte til stor vannmangel fordi vanntilførslene ble tilfrosset. Telen satt dypt da våren kom. Under snøsmeltinga i fjellet ble det en helt ubetydelig flom da det var en snøfattig vinter også i fjellet.

I perioden etter 18. mai var det østavind og det kom store nedbørsmengder. Terrenget fløt. Folk kunne kjenne det. Det gikk noen rapporter til København om en del utrasing og skadeverk. Det fortsatte med østavær med varme. Det kunne være så varmt at bøndene ikke orket å arbeide. Og året tegnet godt; bedre enn på lenge, med drivende vekstforhold.

I juli var det vedvarende regn med torden i to uker. Det toppet seg med klimaks den 21., 22. og 23. juli. I tre dager var det rene skybrudd. Dagen ble mørk som natta. Lyn flerret og torden skrallet ustanselig. Folk kjente uhygge.

 Flomsteinen i Elstadkleiva i Ringebu.

Det finnes ingen nedbørsmålinger, men det som nå skulle utspille seg ble målbart. Sideelver og bekker førte til skred og utrasinger, men det samme skjedde også der det normalt ikke var vassdrag. Hele garder og jorder forsvant, og enda flere ble sterkt skadet. Verst gikk det ut over Norddalen og Fronsbygdene. Lensmannen i Vågå kunne rapportere at han fra Ulleberg kunne se 60 ras. Folk kjempet for å redde buskap, og løp for livet uten å vite hvor de kunne være på trygg grunn.

Lågen steg til et rekordstort flomnivå. Den flyttet masse nedover i vassdraget. I gjørma fløt dyrekadaver, hus og husrester, tømmer og brask. Det sørgeligste var når det kom lik. Mange norddøler ble jordfestet i Sørdalen den sommeren. I Mjøsa var det enda ikke klart vann igjen året etter. Da ting roet seg kunne de bare innse at skadene var så omfattende at vi kan si at det terrenget vi kjenner i dag ble skapt i løpet av dagene 22. og 23. juli 1789.

I Valdres og Østerdalen var det også skader. Og nordafjells i Driva, Gaula og Orkla. Men verst var det i Gudbrandsdalen, særlig i Fron, Sel og Vågå. De uhyggelige tallene for Gudbrandsdalen viser at 61 menneskeliv gikk tapt. 17 hester, 169 storfe og 703 småfe omkom. 3.034 hus ble helt ødelagt eller bortført. 735 hus ble skadet eller veltet.

Tusenvis av dekar med dyrka jord ble ødelagt for alltid eller for kortere tid. 5.538 dekar åker totalt ødelagt, og 2.557 dekar ødelagt for en periode. 49.575 dekar eng totalt ødelagt, og 20.595 dekar for en periode.

Vegnettet fikk store skader. De fleste bruene og kloppene var borte. En rekke sagbruk og kvernbruk var ødelagt. Det tok tid å få fram rapporter om skadeomfanget da dalen var på det nærmeste uframkommelig. Det ble etter hvert igangsatt hjelpearbeid. Soldater ble satt inn i gjenoppbygginga av vegnettet. Det ble innsamling av penger til de rammede i hele Danmark-Norge og i Hertugdømmene. Det ga som resultat 19.000 Riksdaler. Skadeomfanget bare i Kristians Amt (Oppland fylke) ble beregnet til 420-470.000 Riksdaler.

I Øyer var det relativt små skader, mest fra den flomstore Lågen. Her hadde en flom i 1754 allerede forandret geografien i bekkedalene. Da gikk bl.a. Glømméåa amok. En stor del av jordvegen og flere hus gikk med i skred på Søre Glømmé, og driftsgrunnlaget var ødelagt. Glømmé ble samlet til en gard igjen. Hønsehuset raste ut og det ble fortalt at de fortsatt den femte dagen hørte hanen gol i jordmassene. De ba om skattefritak som erstatning, men endte opp med å få slåttemark i fjellet. Dette til store protester fra andre med almenningsrett. Nord-Børkje, Sandvik, Laukam, Ledum, Brubakken og Stav fikk også skader, og endte på samme måte opp med utslåtter i almenninga. Kongen førte erstatningsbyrden over på naboene, for å si det slik.

I Øyer kommune gikk det noen steder hardt ut over bygninger og jordvegen. På Tretten viser skadetaksten:

319 Rd - Holmen, jord, 6 hus, ferja, gjerder, matvarer og klær

176 Rd - Linløkken, jord, 3 hus

128 Rd - Stav, jord, 2 hus og gjerder

120 Rd - Botterud, jord, 2 hus og gjerder

  74 Rd - Bådstø, jord, 4 hus og gjerder

  65 Rd - Vikerødegarden, jord 5 hus og gjerder

  52 Rd - Midtmageli, jord og 3 bruer

  48 Rd - Solbjør, jord og gjerde

  44 Rd - Hovde, jord

  42 Rd - Viker, jord og 2 hus

  40 Rd - Flatemo, jord og 1 låve

  38 Rd - Nordlien, jord og 2 hus

  32 Rd - Vasrud, jord, 2 hus og gjerder

  29 Rd - Glømmeødegarden, jord, 2 hus og 1 båt

  27 Rd - Stavslien, jord

  24 Rd - Skyberg, kornvarer, salt og 2 kjerrer

  21 Rd - Mælum, jord, 1 hus og 1 kjerre

  13 Rd - Halstenstad, jord

  10 Rd - Krokfossen, jord

    8 Rd - Stalsberg, jord

    ?       - Offigstad, 1 gardskvern

De totale skadene i Øyer kommune var følgende: 177 mål åker helt ødelagt eller for noen år. 191 mælinger (ca 750 mål) slåtteland helt ødelagt eller for noen år. 41 hus helt ødelagt eller borte og 6 hus skadet eller veltet. En hest og 13 småfé omkom, men ingen menneskeliv gikk tapt i Øyer. Ungkjerringa på Øvre Glomstad var den eneste som døde under herjingene, bare 22 år gammel. Hun hadde nylig født odelsguten og for dem måtte dette understreke uhyggen.

For Øyer ble skadene anslått til 2.745 Riksdaler. Til sammenligning var de i Vågå 119.000 Riksdaler. Vi kan umulig tenke oss til hvordan det så ut der. Dobbeltmonarkiet tok hånd om reparasjonen av hovedvegene gjennom dalen og bruene der, men hadde ellers ikke mye å by de skadelidte, annet enn skattefritak i kortere eller lengre perioder.

Beretninger om Stor-Ofsen i Øyer finnes. Losnavatnet var fullpakket av hus, bygningsrester, tømmer og brask, og dyrekadaver. På Jevne ble det etter Stor-Ofsen bygd ny stall. Den ble oppsatt av "Tøft-stokkene af store Maste-Træ fra Norddalen som fandtes i blandt det megen Bras af Huuser og Skog, som den 23de Juli 1789 bedækkede hele Fjorden. Utrolig Skade paa Ager og Eng men gav nogle Aars Brænde-Veed til nogen Erstatning".

Garden Holmen ble helt ødelagt i flommen, som du ser av skadetaksten. På Sundhaugen reiste flommen med ei fôrlyu. Men seinere kom det nordfra to lignende lyuer som rek i land på holmen. De ble satt i stand og var i bruk helt til forrige århundreskifte. Det var etter dette at garden Holmen flyttet bebyggelsen sin til tørt land. 

 

Garden Sletten i hovedsognet forsvant i skriu. Like ved bodde Mari og Eivind Glotten. De hørte skriua komme "brusende fra Høiden og styrtede begge ud. Mari råbte da i største Forskrækkelse til sin Mand: – Hvor skal vi nu hen for at berge Livet? Sydefter eller Nordefter? – Aa, svarede Manden, jeg tænker vi bliver her vi er. Næppe havde han sagt det før Skredet delte sig strax ovenfor Huset i to, det ene gik sydefter, det andet nordefter.

Statistikkene viser påfallende stort frafall dette året. Det normale denne perioden var store fødselstall. Selv med høy dødelighet finner vi netto befolkningstilvekst på 20-50 personer årlig. I det skrekkens år 1789 ser vi derimot en netto nedgang med hele 50. Det var 126 dødsfall i Øyer mot langt under det halve som normalt for perioden.

Mon tro om ikke noen indirekte fikk nådestøtet av påkjenningene. Det var fra før en svært vanskelig periode både i forhold til helsestell og ernæring. En beretning fra Fron avslutningsvis: "Forfærdelserne lader sig ikke beskrive, hvorfor og nogle, som have kun ringe Sindstyrke, er bleven forvildede."

Ikke det minste rart at utflyttinga Nordenfjelds skjøt fart etter dette. Hovedsaklig til Bardu og Målselv, men mange slo seg ned før de kom så langt nord.

Brudal i Kolhusvika.

Brudal i Kolhusvika

Ferdakvile, landhandleri og gammelhjem.

Jeg må i innledningen bemerke at dette ikke er et forsøk på å gå Johan Kraabøl i næringa. Han har skrevet en utmerket artikkel om Brudal i «I gamle fotefar» 1997, utgitt av Øyer og Tretten Historielag. Det må derimot betraktes som et forsøk på å supplere, bl.a. med bilder jeg tok da vi sammen saumfôr stedet i 1997.

(Du kan trykke på bildene for å forstørre dem) 

     En hel generasjon har nå vokst opp i den villfarelsen at rett på nordsida Mageli Camping er det bare ei slette på oppsida av Riksvegen. Altså et ingenmannsland. For oss eldre som opplevde stedet, folket og livene som ble levd der er dette sårt å tenke på. Utviklinga krever sine ofre, og den rammet Brudal hardt.

     Det gamle navnet på stedet er KOLHUSVIKA, og minst to steder oppover i Kartberget bærer navn som Kolbotn. Hvor kolhuset stod er ikke kjent, men virksomheten måtte formodentlig være lagring av kol i dette huset for videre frakt av kola på Losnaisen vinterstid. Kolbrenninga tok trolig slutt i løpet av 1700-tallet.

     Den eneste eldre installasjonen er tilførselsvegen til Kolhusvika og seinere Brudal nedover fra Kongevegen. Denne Kongevegen ble bygd ca. 1700, men det finnes rester også etter eldre gjennomfartsveger i området. Denne avstikkeren tar av like nord for hvelvbrua i Raulla, og er på begge sider opparbeidet med praktfulle tørrsteinsmurer. Det er grunn til å tro at denne avstikkeren fra gammelvegen er adskillig eldre enn landhandlervirksomheten i Brudal, og at den først betjente Kolhuset.

Hvelvbrua over Raulla etter Kongevegen som ga stedet navn.

Kongevegen ble bygd omkring 1700. Nedfarten til Brudal er rett etter grinda.

Gardsvegen fra Kongevegen ned til Kolhusvika.

     Riksvegen helt nede i Kolhusvika ble bygd i 1850-årene og ble her tatt i bruk i 1857. Flommen i 1860 gjorde stor skade på vegen og den måtte bygges om på flere steder, bl.a. nordover fra Brudal. Det måtte være i forbindelse med denne nye riksvegen at Kolhusvika ble attraktiv som byggetomt.

     Vi kan undre oss over at det var kundegrunnlag for eget landhandleri i Brudal. Vegfarende var ikke kjøpekraft nok til å oppeholde handelen. Om landhandleriene i Brudal, på Bjørgevollen og litt lenger nord i søre Fåvang opptrådte samtidig i markedet er ikke sikkert. Vareomsetningen i den perioden Brudal var virksom, var svært beskjeden, men økende. Fra store deler av Nord-Tretten ble det handlet i Brudal. Det var mye lenger å gå til Stav. Trolig var Nordmedlia også i kundekretsen, og "handelsreisene" gikk på isen eller i båt.

     Man kan undres om det var behov for så mange. Samtidig med at Brudal hadde handelsbrev hadde flere det samme i færre eller flere år: Mortenstugua, Båtstø (Tretten Handelsforening), Stav, Formo, Bygningen, Solbjør, Øvre Vasrud, Vik, Lågåton, Holen, Bergslia og Berg. Eller kanskje var det det offentlige som så sitt snitt til å skaffe seg mest mulig inntekt. Med jernbanen og tettstedutviklinga i Stav og i Stasjonsbyen ble handelen konsentrert der.

  

Kartet t.v. er fra 1860 og viser ingen bosetting der enda. Midterste kart er fra 1920 og viser et stort bebygd areal. Kartet t.h. er dagens tilstand; igjen uten bebyggelse. Legg også merke til omleggingen av Riksvegen.

    Brudal ligger på opprinnelig Midtmågåli-grunn. Jon Halvorsen Midtmågåli hadde, ifølge tradisjonen, et "syn" mens han lå på det siste. Han døde i 1855, 80 år gammel. "Nei men, hårr e'n komme frå denna kvite bygningen nie Kolhusviken, da?"  Klemet Pedersen ble svigersønn av denne Jon Midtmågåli. Noen få år seinere bygger Jon's datter og svigersønn opp stedet Brudal i Kolhusvika.

     Klemet Pedersen (f. Systun Jonsgard 1830) er allerede notert med bopel i Brudal da han i 1864 gifter seg med Berit Jonsdatter (f. Midtmågåli 1835). Klemet's far var fra Olstad i Øyer og hans mor var fra Systun Jonsgard. Klemet var søskenbarn til brukeren på Sørmågåli, så det er tette slektskapsband i området. Klemet er etablert som frihandler i 1864, og handelsvirksomheten er allerede startet i Brudal. Det ble ikke åpnet adgang til faste handelssteder på landsbygda før den nye handelsloven kom i 1866.

     Året etter, i 1865, får vi et bilde av drifta og bosettinga i Brudal gjennom folketellinga. De har 1 hest, 1 ku og 2 geiter. Klemet er sammen med kona Berit bruker og husmann med jord ved siden av frihandelen. Ellers er Klemets bror, Fredrik Pedersen (f. Flåtåmo 1832) også bosatt her som ugift og losjerende frihandler. Deres mor, Anne Fredriksdatter (f. Systun Jonsgard 1805) er enke og bestyrer huset for sønnene.

     I 1868 gir Klemet Pedersen melding om at han har fått handelsbrev for fast utsalgssted i Brudal, etter loven av 1866. Allerede i 1870 melder han flytting til Ringebu sammen med kona Berit Jonsdatter. Ekteskapet er så langt barnløst. De kjøper Søre/Nedre Bråstad i Fåvang og står oppført der i 1875 med ei tre år gammel datter.

     Først i 1873 er det notert at han hadde innlevert sitt handelsbrev, men det kan ha skjedd tidligere. I 1875 er det utstedt nytt handelsbrev til hans bror, Fredrik. Det kan se ut som det her ble et opphold i landhandleridriften i Brudal.

     Heretter er det Fredrik Pedersen som hersker i Brudal, og det kan se ut som det ble mer fart i sakene. Dette skyldtes mest at trafikken og vareomsetningen tok seg opp kraftig i denne perioden. Hovedbygningen er sammensatt av to hus. Det ene skal etter sigende tidligere ha vært i bruk som landhandel i Søre Fåvang et sted (Var det Borgenesset?). Dermed er det trolig at den eldste delen av bygningen er fra etableringen av Brudal, og denne yngste delen som ble flyttet hit fra Fåvang ble reist i forbindelse med at Fredrik styrket stedet ytterligere fra tidlig i 1870-årene.

     I perioden fra 1865 til 1875 ble jordbruket utviklet vesentlig. Ved folketellinga i 1875 er det i Brudal 1 hest, 6 kuer, 1 kalv, 2 geiter og 1 gris. Utsæden er 1 tønne bygg og 2 tønner poteter. Dette indikerer at det gamle fjøset som står i dag ble bygd i denne perioden. Bruket er frikjøpt og utskilt fra Midtmågåli i samme periode.

     I 1875 er 5 personer bosatt i Brudal. Fredrik Pedersen er fortsatt ugift, men er nå gardbruker og selveier, og driver handel. Hans mor Anne Fredriksdatter er fortsatt husholder. Dessuten har de engasjert Andreas Hansen (f. 1853) som handelsbetjent. Han er fra Sørmågåli og Fredriks søskenbarn. Ole Olsen (f. ved Vedum 1852) og Sina Jonsdatter (f. Sørbørkje 1856) er tjenestefolk. Alle tre, både Andreas, Ole og Sina er ugifte.

     Fredrik Pedersen gifter seg med Gina Engebretsdatter. Hun er trolig fra Bjørge i Fåvang, og hennes far Engebret Hansen Bjørge bosetter seg seinere i Brudal hos datteren da han blir føderådsmann. Fredrik og Gina får følgende barn: Paul (f. 1879 og død 1883), Einar (f. 1880 konfirmert 1896), Albert (f. 1881 konfirmert 1897), Paul (f. 1883 konfirmert 1899), en dødfødt gutt (f. 1886), Marie (f. 1887 konfirmert 1902), Fridtjof (f. 1890 konfirmert 1905) og Olga (f. 1893).

     Alle barna er registrert med bopel Brudal, både ved fødsel, død og konfirmasjon. Det innebærer at familien bodde der iallfall til 1905, altså like før det ble tatt i bruk som gammelhjem fra 1907.

     Men vi går litt tilbake i tid, for først å få med litt mer om ansatte i Brudal. I 1881 er Mathias Østensen (Seielstad) registrert som handelsbetjent i Brudal. I 1882 er Lars Nilsen (f. Botrudbekken 1849) oppgitt som tjener i Brudal. Han gifter seg 17. august dette året og får barn allerede 16. september med Guri Amundsdatter fra N.Fron som er sæterbudeie på Klæva ved nedkomsten. Men sønnen Nils Larsen levde kun 1 time. Fredrik Brudal og Gammel-Erik Klæva var forøvrig forlovere ved giftemålet.

     Brudal overtok før 1876 sætra på Våsdalen som Systun Jonsgard hadde brukt.

     Jeg finner lite i kildene om at det var ferdamannskvile eller gjestgiveri i Brudal, men denne delen av virksomheten er kjent blant folk. Dessuten er hovedbygningen og øvrig bebyggelse egnet til å romme mer enn landhandelen som var i nordenden av bygningen med egen inngang nordfra. Ferdamannsstallen sentralt i tunet vitner også om slik trafikk.

     I 1891 meldes det at Fredrik Brudal har sagt opp handelsbrevet sitt, og det kan se ut som handelsstedet Brudal opphører her etter vel 25 år.

     I 1900 får vi igjen et bilde av drifta og bosettinga i Brudal, gjennom folketellinga. Brudal er da registrert med utsæd av korn og/eller poteter, kreaturhold og fjærkre, og med både kjøkken- og frukthage.

     Fredrik er registrert som gardbruker og selveier, og driver etter dette å dømme ikke lenger med handel. Kona Gina bor her og hennes far Engebret Bjørge er losjerende i familien. Han er føderådsenkemann og oppgitt å være født 1820 i S.Fron. Han har fortsatt bopel i Brudal når han dør i 1902. Av Fredrik og Ginas barn bor bare Albert og Olga hjemme i 1900.

     Det er et sidesprang, men likevel spennende å finne at i samme tellinga er ytterligere to barn bosatt i føderådsbygningen på Nedre Solbjør. Det er Marie og Fridtjof som er skoleelever ved Tretten Privatskole, og 10-12 år gamle. Om de bare hadde bopel der, eller om dette kunne være en forløper til skolen som ble etablert i Bjørkholt skal være usagt. I denne føderådsbygningen bor også Ida Olsdatter Bakkesveen, ugift sykepleierske. Hun er fraværende, trolig i Botrud på sykebesøk, den dagen tellefunksjonæren passerer Solbjør. Ida fikk seinere ei veldig sentral rolle å spille i Brudal som bestyrerinnene for det nye gammelhjemmet fra 1907.

     Fredrik og Gina utvandret til Amerika i 1907 sammen med barna Marie, Fridtjof og Olga. Åsta Klæva som bodde i Brudal i mange år, og som fungerte som bestyrerinne i perioden 1946-54, brevvekslet til Amerika med ei av Fredriksdøtrene i mange år.

     I 1905 startet planlegginga og arbeidet med å finne et sted til gammelhjem for Tretté. Valget falt på Brudal. Den offisielle åpningen var i januar 1908. Da hadde de i 1907 kjøpt eiendommen med en skogteig av garden Bjørge og parsellen Skjelleberg av Midtmågåli. Prisen var 6.570 kroner.      

Folketellinga i 1910:

Ida Olsdatter Bakkesveen f. 1867-12-23 tjener ugift gamlehjemmets bestyrer

Hanna Olsdatter Bakkesveen f. 1871-01-08 ugift tjenestepike

Lisabet Olsdatter Sørmagelihagen f. 1871-11-02 tjener ugift kokke

Gjertrud Iversdatter f. 1822-12-15 enke gamlehjemsmedlem

Ole Toresen Sandbu f. 1838-01-08 i Øier enkemann gamlehjemsmedlem

Johanne Olsdatter Moen f. 1830-03-12 fattiglem enke gamlehjemsmedlem

Beret Halvorsdatter Klevehaugen f. 1827-02-26 ugift gamlehjemsmedlem

Sigrid Bergersdatter Langsveen f. 1847-09-11 gift gamlehjemsmedlem

Ingeborg Johannesdatter f. 1829-04-02 enke gamlehjemsmedlem

Goro Pedersdatter Stalsbergsveen f. 1821 ugift gamlehjemsmedlem

Johanne Jensdatter Moen f. 1824 ugift gamlehjemsmedlem

Marit Olsdatter Ofigstadhaugen f. 1820 ugift gamlehjemsmedlem

Jens Østensen Kraabøl f. 1819-03-08 enkemann gamlehjemsmedlem

Pauline Tovsdatter Fossum f. 1848-10-11 ugift gamlehjemsmedlem

Anne Johnsdatter Mælumsbakken f. 1828-06-01 tjener enke gamlehjemsmedlem

Marie Pedersdatter Trolddalen f. 1827-10-28 fattiglem enke gamlehjemsmedlem

Frans Kristensen Nordjordet f. 1845-06-22 fattiglem ugift gamlehjemsmedlem

Engebregt Johansen f. 1832-08-14 fattiglem enkemann gamlehjemsmedlem

John Johnsen f. 1832-01-08 fattiglem enkemann gamlehjemsmedlem

Engebret Bjørge f. 1820, f. S.-Fron) fattiglem Føderaadsenkemand (far til gardkjerringa)

Anne Pedersdatter f. 1827 enke gamlehjemsmedlem

Ole Knudsen Bakken f. 1822 enkemann gamlehjemsmedlem

Lisbet Johnsdatter Potterud f. 1839-05-07 enke gamlehjemsmedlem

Ingeborg Amundsdatter f. 1844 ugift gamlehjemsmedlem

Else Knudsdatter f. 1822 fattiglem ugift gamlehjemsmedlem

     Brudal var drevet som privat stiftelse til slutten av 1950-årene. Det nye gammelhjemmet i Tretten sentrum ble bygd i perioden 1954-60, og Brudal ble solgt som et privat bosted. Erik og Åsta Klæva kjøpte Brudal i 1954, men de gamle bodde der til 1957. Åsta hadde vært bestyrerinne i gammelhjemmet. De planerte og ryddet arealet på utsiden av Riksvegen og startet med campingplass før 1962. De kunne fortelle at de som ville kunne overnatte inne, for der er det god plass. Utbedring og asfalteringa av Riksvegen i 1964-65 ødela noe for campingdrifta.

     Stedet var bebodd til ca. 1993. Siden sto det tomt i Brudal til flommen raserte tomta i 1995. Skogteigen og det som var igjen av eiendommen, når det offentlige hadde skaffet seg rikelig med veggrunn, ble solgt tilbake til Midtmågåli.

 ca. 1913

I følge med kamerat og fagmann Johan Kraabøl oppsøkte jeg Brudal den 13. april 1997. Han er nok i familie med Jens på bildet over som sammen med bikkja gikk på butikken for gamlehjemmet. Hensikten med besøket var å finne eventuelle immatrielle kulturminner, og å studere bygningenes tidligere anvendelse, i lys av stedets kulturhistorie. Med immatrielle kulturminner, forstås arkivmateriale; papirer som vil ha interesse og som kunne kaste lys over virksomheten i Brudal gjennom et helt århundre.

     Jeg fikk lånt ut nøkler fra landbrukskontoret i Øyer som visstnok forvaltet eiendommen for fylkeskommunen, og besøket ble gjort i forståelse med kommunen. Nøkkelsettet ble utlånt fredag 11.april og innlevert onsdag 16.april.

     Resultatet av besøket var svært negativt, mht. funn av immatrielle kulturminner, men derimot positivt mht. bygningshistoriske inntrykk. Ingenting ble tatt med ut fra Brudal etter denne turen, enn det som hadde festet seg til netthinna og til minnet.

     Flommen 1995 hadde feid vekk hagen på den sørvestre delen av tomta. Flaggstanga midt i denne hagen står imidlertid fortsatt like godt. Hovedbygningens sørvestre hjørne var undergravd av flomvatnet, men det ser ikke som det hadde gitt skader på bygningskonstruksjonen forøvrig. Raulla hadde ført med seg sand-/grusavsetninger inn i kjelleren i Tillastugua og inn i østre delen av det vi kan kalle stabburet. Tomta er blitt oppfylt og grovplanert igjen etter flommen.

     Brudal har stått tomt i flere år nå, og særlig det siste året er bygningene blitt ramponert av uvedkommende. Det hevdes også at gjenstander er blitt stjålet derfra, bl.a. etasjeovner.

     I håp om at tjuvradder hadde vist interesse bare for gjenstander, var det grunn til å tro at immatrielle minner hadde fått ligge i fred. Jeg fikk ikke fred før det var konstatert at slikt ikke fantes. Jeg håper det skyldes at de rette vedkommende tidligere hadde gjort skikkelig opprydding i slike verdier.

     Jeg kunne konstatere at så godt som alle vindusruter og sprosser var knust, og dette gir åpen adgang til de fleste hus og rom. Jeg hadde nøkler, men bare døra til Tillastugua og til kjørebrua på nyfjøset var låst. Til den siste er det imidlertid fri adgang gjennom fjøset og trevet. Døra til hovedbygningen stod vidt åpen. Jeg låste etter meg der det var mulig.

Stabburet eller lagerbygningen.

     Bygningen er røstet øst-vest. Tømmeret ser ikke ut til å være "merket". Dvs. at bygningen trolig ikke er flyttet, men er bygd på stedet. Den ser ut til å være i god stand.

     Vestre delen er oppført i tømmer og er golvet i 1.etg.

Østre delen er bygd i bindingsverk og er ikke golvet i 1.etg. Øvre veggen i 1.etg har "sverter" som er utført med omvendt vinkel i forhold til det som ellers er vanlig. Bygningen er tekket i villskifer, og har takrenne i tre som rekker over begge inngangsdørene. Dørhelle er støpt i betong i nyere tid.

     1.etg har inngang fra sør til begge rom, men ingen forbindelse mellom rommene. Ingen vinduer i 1.etg.

     Trapp opp til 2.etg i nordøstre hjørne av vestre rom med trapp opp østover (merket X på skissa).

     2.etg har forbindelse gjennom dør (uten dørblad) mellom begge rom. I vestveggen er det ett vindu og i østveggen er det to mindre vinduer. Alle tre vinduene har relativt grovt jerngitter, men i ett av de små vinduene var gitteret løsnet. 2.etg har åpen hemling.

     Døråpningen i 2.etg er ser ut til å være original, men dørstokken er hevet ca. 20 cm i seinere tid. På samme måte er døråpningen senket tilsvarende i overkant.

     Den tømra delen av bygningen er opprinnelig konstruert frittstående uten tilbygget. Østre gavlvegg inne i tilbygget i bindingsverk er bygd slik, men veggen bærer ikke synlig preg av vær og vind, og bygningen kan derfor ikke ha stått lenge uten tilbygget. Dersom det er riktig at døra i østveggens 2.etg er original innebærer det at det må ha vært trapp, stige eller kjørebru opp dit. Vi finner imidlertid ikke spor etter det i veggen.

     Det ble ellers kommentert hvordan veggene i tømradelen er føyd sammen med golvet for å hindre at bygningens bevegelser skulle gi åpning for mus og annet.

     Bygningen har ikke den tradisjonelle stabburfasongen, men den tjente nok det formålet. Likevel var det større omsetning av varer ut og inn her enn i stabbur forøvrig. Når det ble montert gitter foran vinduene tror vi det var fordi det her ble lagret relativt store mengder mat og andre varer. Både til landhandleriet og storhusholdningen var det behov for relativt store varelagre, og store verdier skulle sikres.

     At bygningen lå nær vegen med lett adkomst var en viktig faktor mht. varetransport til og fra. Dersom bygningen er fra etableringen av Brudal som landhandleri, skjedde det få år etter at den nye riksvegen stod ferdig.

 

Hovedbygningen

     Bygningen er i to fulle etasjer med røste, og den er panelt utvendig og kvitmalt. Den er røstet nord-sør og er tekket i villskifer. Bygningen er stedvis sterkt råteskadet pga. at taket har vært lekk.

     Bygningen er sammensatt av to hus der det nørste har større takhøgder enn det søre. Det nordre har opprinnelig også hatt større bredde, men dette er utlignet med tilbygg langsetter på østsida. Bygningen har 19 eller 20 vinduer og tre ytterdører.

     I nordenden er det påbygd en utvendig svalgang eller åpen veranda i begge etasjer. Det er utført i sveitserstil i nesten full høgde, med inngang til begge etasjer. Det er tekket med hanskebakkstein. Ingen av inngangene har vært i bruk i seinere år, og er stengt av. Det er grunn til å tro at dette tilbygget er kommet seinere enn sammenføyningen av husene. Kildene forteller at inngangen til landhandleriet var i nordenden i 1.etg. Det er også inngang direkte til det vi kan kalle "salen" i 2.etg fra verandaen.

     Hovedinngangen er midt på østveggen og fører direkte inn i en gang. Herfra fører dører inn til kjøkkenet og de to rommene i nordenden av bygningen. Takhøgda er større i de nordre enn i de søre rommene. I det vestre av de to nordre rommene er det kjellerlem med til jordkjeller. Til kjelleren er det også inngang utenfra fra vest. Det ser ut som det er kjeller bare i denne nordre delen av bygningen.

     Dører forbinder alle rom i 1.etg som en sirkel. Gjennom begge de to nordre rommene og videre gjennom kjøkken til de to søre rommene, og videre til gangen igjen. I dette sørvestre hjørnet av gangen er det klosett. I kjøkkenet er det klebersteinspeis.

     Fra gangen går det trapp som går opp sørover til en gang i 2.etg. Herfra fører dører inn til tre mindre rom og ei dør nordover til en gang 3-4 opptrinn høyere og dør leder videre inn i det vi kaller salen. Salen er et større rom med stor takhøgde og "kappehemling".

     Fra gangen i 2.etg fører ei dør sørover inn i et kott der det går trapp opp til røstet. I røstet er det vindu sørover, og her ser vi godt bygningsdelene, den søre og den nordre. Hemlingen i 2.etg. i den nordre er her bortimot 1 meter høyere enn den søre.

     Inskripsjonen i pussen i pipa på røstet: "1882 O. Rønningen", sier ikke annet enn at pipa ble pusset da. Om den også ble mura da eller om ombygging fant sted da, vil bli bare spekulasjon uten andre opplysninger. Hvem O. Rønningen er uvisst. Det kan være Ole Olsen som da var husmann i Flåtåmorønningen, men det kan like gjerne være en fra Fåvang.

     Det er grunn til å tro at den ene bygningsdelen ble satt inntil som tilbygg når virksomheten i Brudal var vel etablert. Motstående vegger er satt inntil hverandre, derfor er deleveggen som skiller tilstøtende rom veldig tjukk. Vinduer i tilstøtende vegger er skjult, unntatt ett som er ombygd til innfelt hylleseksjon.

     Utvendig på søre gavlveggen i 2.etg var det tidligere malt et falskt vindu der kottet er. Med dette ble balansen i fasaden mot sør opprettet. "Falskneriet" er i dag overmalt, men det kan skimtes gjennom malinga.

Tillastugua

     Dette er annekset på sørsida av hovedbygningen. Bygningens navn har festet seg på folkemunne fordi Mathilde (lokalt Tilla) Edvardsdatter Knuts bodde i det vestre rommet her i mange år. Tilla var i yngre år budeie på Nordmågåli.

     Bygningen er en velproporsjonert tømmerbygning røstet øst-vest, med et påbygd inngangsparti i bindingsverk som er fint avstemt mot bygningen forøvrig. Inngangen har flere utvendige trappetrinn og et vindfang. Både bygningen og vindfanget er tekket i villskifer. Bygningen er uten takrenner, men vannbordet er hele vegen rundt kantet som en bord. Ei grein av et stort lønnetre like ved inngangen har falt ned og skadet taket på vindfanget uvesentlig.

     Tillabygningen har 6 vinduer (2 i vindfanget) og ei ytterdør. I kjelleren er det to vinduer og ei dør med et lite vindu over. Grunnmuren med kjeller er mura i naturstein. Fundamentet for vindfanget er yngre og er utført i betong.

     1.etg har to rom, et østre og et vestre med dør mellom midt på deleveggen. Tilla bodde på det ytre rommet. I begge rom er det montert ringeknapper som sikkert stod i forbindelse med hovedbygningen, og som var i bruk i gammelhjemsdrifta. I det østre rommet er det en enkel kjøkkenbenk lengst nord på østveggen.

     I det østre rommet er det i sørvestre hjørne ei omfangsrik, gjennomgående gråsteinsmura pipe. Pipa står i avstand til begge vegger. Det er brannmur på det vestre rommet.

     Inngang til kjeller er bare utvendig fra vest. Kjelleren er nærmest et bryggerhus med peis og vedkomfyr, men kjelleren er halvfull med sandavsetninger etter 1995-flommen.

     Inngangen til røstet er gjennom glugg utvendig på østveggen. Her går den gråsteinsmura pipa i strekk til mønet. Fra mønet og opp er steinen erstattet med teglstein.

Utedassen

     Dette er et uthus oppført i bindingsverk med halvtak i villskifer som heller mot vest. Fundamentet er utført i betong. I østveggen er det fire dører, tre av dem til rom med dobenker. Det fjerde ser ut som lagerrom. I veggen over dørene er det to små vinduer.

Ferdmannsstallen

     Sentralt i tunet står en tømmerbygning som tjente som stall. Den er røstet øst-vest og er tekket i villskifer. Vi fant tre eller fire spilltau mot østveggen, ett mot sørveggen og ett mot nordveggen. Grunnmuren er utført i naturstein.

     Bygningen ser ut til å være ombygd eller påbygd i høyden. Tømmeret er av ulike typer. Den er helt åpen til taket i dag, men det ser ut til å ha vært trev over stallen. Glugg både i øst- og vestveggen tilsier det, ved siden av merker i veggene innvendig. Disse merkene er avsatt i to ulike høyder både på sør- og nordveggen og er vanskelige å tolke, men det kan forklares med at bygningen er ombygd.

     Det har vært delevegg mot svalgang øst vest i søre delen av bygningen, men den er nedtatt. Det er ikke merker etter knagger til sæletøy, men de kan ha vært på denne deleveggen. Mye tyder på at både hemlingen og deleveggen er nedtatt etter at bygningen gikk av bruk til stall. Det er et lite vindu på sørveggen.

     Det er skåret ei vid dør i østveggen, noe som tyder på det samme. Denne åpningen er seinere lukket med bordvegg. At bygningen i seinere tid har vært i bruk som redskapshus eller lignende. En arbeidsbenk i det nordvestre hjørnet, inne i spilltauet er av nyere dato og bekrefter trolig redskapshusteorien.

     Dette spilltauet i nordvestre hjørne er nok det mest benyttede. Det har djupe senkninger etter graving med frambeina.

     De opprinnelige inngangsdørene er vest på nordveggen og helt sør på østveggen.

Gammelfjøset

     Fjøset er røstet nord-sør, er mura i naturstein og har inngang fra sør. Båsene er på ei rekke mot østre veggen, som er mura mot jordbakken. I nordre del av fjøset er det binger. Ei dør i nordveggen fører inn i en jordkjeller for poteter eller rotfrukt. Inngang utenfra i vestveggen fører også inn her. Fjøshemlingen er i treverk. Husdyrrommet har ett stort og ett lite vindu mot vest.

     Låven er tømra og bygd over fjøset med to dører inn fra øst. Den nordre delen av låven over jordkjelleren er oppført i bindingsverk. Den er atskilt fra låven og ser mer ut som redskapsbu. Inngang til låven og denne bua er på bakkenivå, men det er trangt mot muren for vegen som fører sørøstover opp til Kongevegen og gammelbrua over Raulla.

     Låven er tekket med villskifer.

Nyfjøset

     Dette fjøset er røstet øst-vest. Det er utført i teglsteinsmur, men er isolert med flis og kledd utvendig med panel. Under fjøset er det møkk-kjeller. Låven over fjøset er bygd i bindingsverk, med kjørebru der stigningen fortsetter inne i låven over låvegolvene. Taket er tekket med hanskebakstein. Midt på mønet er det gjennomført en trekkventil. Fjøsetasjen er malt i grått, og låven i rødt med kvite kanter og sjalusivinduer.

     Inngangen til fjøset er på sørveggen. Den fører inn til en fjøsgang. Rett fram er det åpent fôrnedslepp fra låven med dør rett mot forbrettet. Nord for fôrnedsleppet er det en fôrsentral med mjølbøle. I fjøset er det langs sørveggen tre mindre binger. Mot vestveggen er det en stor binge. Mot nordveggen er det båsrekke, der et par båser lengst vest er tatt i bruk til hønsebur.

Flommen

Den dramatiske flommen i 1995 toppet seg den 2. juni, også kalt Vesl-ofsen, skadet bygningsmassen i Brudal i begrenset grad. Men tomta, spesielt hagen og campingplassen, ble ramponert.

Sundmannen Arne Amundsen

Introduksjon
Jeg fant igjen i min samling et håndkolorert postkort fra Tretten fra tiden umiddelbart etter at brua sto ferdig i 1895. Husker jeg fikk kjøpt det i et antikvariat i Trondheim for en rekke år siden. Her vises bygningsmassen på Sundhaugen. Jeg synes dette kan være en fin inngang til artikkelen om sundinga der.

Baksiden av postkortet.

Jeg har alltid kjent på en viss beundring for Arne Amundsen Sundhaugen siden jeg første gang fant ham i kildene for mange år siden. For meg ble han mer og mer en bauta-skikkelse i bygda. Både i den viktige tjenesten han utførte som sundmann, men enda mer som en foregangsmann og politisk skikkelse lenge forut for sin tid. Her skal jeg brodere ut noe av det livet han levde og de omstendighetene han levde under. Utviklinga av samfunnet også på Tretten i overgangen fra dette embedsmannsstyrte bondesamfunnet til et noe mer moderne er ikke mulig å omtale uten å gi ham god plass.

Holmen var flomutsatt

Gardsbruket Holmen er gammelt, men tunet er relativt nytt. Det vi kjenner som Sundhaugen, også kalt Sundholmen er trolig stedet der bygningsmassen til garden Holmen først sto; etablert nettopp som sundsted med ei sundstugu først. Etter hvert ble det trangt å holde «hodet over vannet» der med utvidelser i bygningsmassen og utvikling av jordbruket. Nytt gardstun ble etablert lengre nord nedenfor Lybekk, kanskje omtrent der renseanlegget ligger i dag. Sundhaugen var fortsatt operativ som sundsted. Men her lå hovedbruket fortsatt flomutsatt til, noe som ble bemerket i matrikkelen 1668. Både åkerjorda og slått-enga er dårlig og tar nesten hvert år stor skade da store stykker av jordet skylles bort i flom, skriver de der. Og enda verre skulle det bli i juli 1789. Da kom Stor-Ofsen.

     I dagevis den sommeren var det vedvarende kraftig regn og tordenbyger. Det varte i minst to uker. Klimaks ble nådd den 21. til 23. juli, med rene skybruddet. Dagene var mørke som natta, lynet flerret og torden skrallet ustanselig. Folk kjente uhygge. Lågen vokste seg større og større og uhyggen ble ikke mindre ettersom det i elva kom flytende døde dyr og mennesker, hus og husrester og en mengde brask. Flommen raserte bygningsmassen i Holmen. Gardstunet ble gjenoppbygd på ny tomt der det nå ligger. Stabburet var det siste som sto igjen fram til 1830, da det ble flyttet etter. Av skadetaksten framkommer det at Holmen ble klart hardest rammet på Tretten, med dyrkajord, seks hus, gjerder, matvarer og klær. Skadene ble taksert til 319 riksdaler. Kjøpesummen på hele garden med utmark, skog og fjellretter 20 år tidligere beløp seg til 599 riksdaler.

     På Sundhaugen reiste ferja og ei fôrlyu med flommen. Men seinere kom det nordfra flytende to lignende lyuer som rek i land på holmen. De ble satt i stand og var i bruk til etter 1900.

     Bruket Lybekk forsvant under den siste vegutbygginga, men derfra ut langs elva mot renseanlegget ble Lybekkmuren bygget for å lede elva mot vest. Den står fortsatt. Trolig ble denne muren oppført etter at skadene var skjedd og tunet i Holmen var flyttet til ny tomt. Da i den hensikt å skjerme dyrkajorda på Holmvollen. Men kanskje var den der allerede under Stor-Ofsen uten å ha effekt mot slike vannmengder.

Flommen i 1995 var ikke så dramatisk i Lågen som i Moksa og sideelvene, men ille nok.

Sundmennene på Sundhaugen

Det var Holmen som forvaltet sundet på Tretten. Sundinga her er nok mye eldre enn kildematerialet kan berette, men den først omtalte er Oluf på Sundhaugen i perioden 1618-28. Han er riktignok «ødegaardsmand», noe som på denne tida betyr at han falt inn i laveste skatteklasse. I 1629-34 nevnes Arne Olsen. Han leier Sundhaugen av Kronen av skyld ½ hud og 1½ pund fisk, men de er noen «husarme» mennesker og har aldeles ingen formue å skatte av. Ingen garder på Tretten var på denne tida drevet av selveiende bønder. Sundmannen hadde instruks om å føre Kongens menn over elva ved behov og var også derfor fritatt for skatt. Den neste sundmannen vi møter er Embret Sundmann i 1657.

1820

     Sundmannen som holdt til på Sundhaugen hadde, etter hvert som Holmen ble selveiende, husmannskontrakt med Holmen. I perioden 1769-74 finner vi Ole Tostensen Kramprud og Marie Olsdatter Mælum på Sundhaugen, der de får to barn. Da de gifta seg i 1768 var Arne Holmen hennes kausjonist (forlover) så det er trolig nær kobling der. Og i perioden deretter, 1777-98 holder Arne Jonsen og Marit Pedersdatter til der. Da de gifta seg i 1777 hadde han allerede bopel Sundhaugen og ho Holmen. Nå er Arne Holmen hans kausjonist.

     Sundmann i 1801 er Engebret Amundsen. Han er gift med Kari Pedersdatter og de har sønnen Peder som da er 11 år gammel. Ved giftemålet i 1776 er Engebret oppført på Høvre og Kari på Nedre Kramprud, men det er fortsatt grunn til å tro at vi her også har en tilknytning til familien i Holmen. I 1809 bor Peder og Marie på Sundhaugen da de får datteren Anne.

     I 1809 eller 1810 flytter Arne Amundsens foreldre til Sundhaugen, og hans familie tok hånd om sundinga fram til 1893. I de to årene som da gjensto til brua over Lågen ble ferdig i 1895 overtok Johannes Olsen Lågåtonsveen, men han bodde i Sundstugua som var oppført på andre sida av sundet.          

Matias Arnesen, Arnes eldste sønn.

Familien

Arne Amundsen var født på Sundhaugen den 6. oktober 1816. Hans forfedre er sjølfolket i Holmen, gjennom moren Marie Arnesdatter Holmen (1773-1854). Faren Amund Engebretsen (1777-1846) ble født Kramprud, men er i 1801 tjener og «postkarl» og boende i Holmen. Maries bror Peder Arnesen overtok som bruker i Holmen. Deres farslinje går slik: Arne Pedersen Holmen (ca.1730-1810) – Peder Arnesen Holmen (1698-1773) – Arne Gulbrandsen Holmen (ca.1654-1714) - Gulbrand Holmen (nevnt fra 1657, død 1683).

     Arnes foreldre gifta seg i 1807. De etablerte seg på Sundhaugen og tok over sundinga i 1809 eller 1810. Deres eldste datter, Sigri Amundsdatter ble født i 1808 mens de enda bodde i Holmen. Ho gifta seg i 1833 med Fredrik Simensen Krogstad fra Gausdal. Han døde ung og ho flyttet hjem til Sundhaugen der ho bidro i husholdningen. På sitt siste levde ho som legdslem i Galtrud til ho døde i 1889.

     I 1812 ble Engebret Amundsen født, men han døde bare fire uker gammel. Mindre enn ett år senere kom Kari Amundsdatter til verden. Ho ble boende som ugift i Sundhaugen all sin dag og bidro med ulike håndarbeider, spinning og strikking til ho døde i 1893.

     Arne Amundsen gifta seg i 12. juni 1845 med Guro Klemetsdatter Stalsberg (1812-1877). Men allerede før det fikk de et «uekte» dødfødt guttebarn den 19. mars 1845. De ble på et vis dømt for tjuvstart, men ting skulle etter hvert gå bedre.

     Matias Arnesen (1846-1929) hjalp faren med sundinga i oppveksten. I 1875 flyttet han til Storelvdal der han giftet seg og slo seg opp som snekker og treskjærer. Han giftet seg med Olene Larsdatter og de fikk fem barn. I 1900 er han bosatt på bruket Haugen i Storelvdal som byggmester. Han satt i formannskapet som den første arbeider og ble Hedmark fylkes første sosialdemokratiske stortingskandidat.

     Arne og Guro fikk i 1849 sønnen Amund som levde bare 20 dager.

     Den neste i rekka er Martinus Arnesen (1850-1930). Som vi kan forstå senere var det ikke tilfeldig at Martinus i 1878 giftet seg med Karen Amundsdatter Brentnes. Tre år tidligere var Karen oppført som budeie i Holmen. Ho var født i 1849, mens de to fedrene hadde tett kontakt i arbeidet med å stifte arbeiderforeninger. Han hjalp faren fra han ble voksen og gikk ofte som fast gardskar i hovedbruket Holmen. Han ble betraktet som en særlig begavet mann. Karen døde allerede i 1885, den 30. november, Bare måneder etter mistet Martinus også de to minste barna, Aksel og Gunhild bare 3 og 1 år gamle. Han var nå en enkemann med sønnen Asmund på 6 år. I 1890 overtok han sundinga etter Arne og drev den til 1893 da tjenesten gikk ut av familien de siste par årene før storbrua sto ferdig. Deretter livnærte han seg med tømmerhogst og jordbruksarbeid. Han døde i 1930.

      Yngste sønn Amund Arnesen var født i 1856. Han ble boende hjemme. Han hjalp også faren og bidro til husholdningen ved å ta seg jordbruksarbeid i gardene. Han forble ugift og døde i 1928.

Slik kunne kanskje ferja her også sett ut.

Et drama

Musdøler krysset sundet stort sett bare når de skulle i kirken. Men ei historie forteller om et unntak. Nils Knutsen og kona Marit Engebretsdatter kom til bygda fra Valdres i 1845 og slo seg ned på Nersygard Hong. De hadde med seg den førstefødte Kari, 4 måneder gammel. I 1846 fikk de skjøte på garden. Det året ble Knut født, i 1849 Engebret og i 1851 Klemet. Mens Marit gikk i 5. måned med Klemet mistet de sin eldste sønn Knut, da han druknet i brønnen på nersida av fjøset i Øversygard. Bare ett år senere, i 1852 kom et nytt dødsbudskap.

     Nils Knutsen nersygard Hong og en annen musdøl hadde vært på Lillehammer. Noen vil ha det til at de var på martnan der. På hjemvei hadde de kjøpt med seg et anker brennevin. De var begge noe beruset da de skulle sundes over ved Sundhaugen. Det var helt mørkt og sterk vind, så sundmannen var ikke lysten på å ro dem over. Men de maste og ga seg ikke, så det ble da til at de satte over. Da de kom i ferja sa Nils at han var nå mest redd for brennevinsdunken, han, og satte seg på den. Den andre karen satte seg godt til rette nede i farkosten. Da de var midt utpå i strieste strømmen hørtes et plask. - Der reiste dunken, sa kameraten. - Å gud bedre oss, det var nok han Nils som reiste, sa sundmannen.

     Nils ble tatt av strømmen og drukna denne natta, bare 38 år gammel. En kilde oppgir at det trolig var hesten som skumpa Nils overende, for det var nok ingen rolig overfart. Han ble gjenfunnet og begravet den 31. august, vel ei uke senere.

1889

     For Marit ble det mye å ta fatt på nå. Å sitte enke på en gard med tre små unger og stor sorg var tungt å bære rent praktisk også. I juni 1853 gifter ho seg med ungkaren Johannes Knutsen Ourom, en yngre bror av brukeren der. Han bare 30 år og i sin beste alder; ho 29. Det praktiske er falt på plass og de får raskt fire unger sammen. Men nyttårskvelden 1860 dør også Johannes. Marit sitter enke etter to karer allerede i en alder av 40 år, og med 7 mindreårige unger. Denne gangen klarer ikke Marit å finne fatningen, og mister fotfestet i livet. Dette utvikler seg til sinnssykdom og ho ble omtalt som Gærn-Marit etter dette. Broren hennes, Knut kommer fra Bjørge i Fåvang og overtar garden. Ho mister omsorgen for alle barna. De blir plassert rundt omkring i bygda; Ourom, Holsbakken, Sprekkenhus, Prestgarden og Mageli, og i 1868 utvandret flere av dem til Amerika sammen med Marits foreldre. Marit ble bare enda mer ensom. Ho blir gående som føråskjerring på Nersygard Hong etter dette. Det er hevdet at det var mye arbeid med henne.

     Marit døde i juni 1894. Brua over Lågen var ikke ferdig enda, så hennes siste reise gikk også over sundet.

Et anker brennevin rommer ca 38 liter.

Brennevinsondet

Det ble servert brennevin på Sundhaugen. Salget ble en gjenganger i rettsapparatet, og de ble dømt gjentatte ganger i perioden 1850-71. Arne Amundsens eldste søster Sigri hadde tidlig blitt enke og bosatte seg da hos broren der ho bidro som kokke og med håndarbeid. Sundmannen sjøl utførte en viktig offentlig tjeneste og var familieforsørger, og Sigri ble den som måtte sone. I alle fall tre ganger ble ho hentet av lensmannen og ført til straffeanstalten på Lunde i Fåberg for å avsone bøter for ulovlig brennevinssalg. En gang, i 1854 ble ho tilgodesett med skyss av «Lensmandskarl» Erik Jevne, fordi ho hadde skadet hofta si og var ute av stand til å gå.

     Arnes andre søster Kari hadde også gjort seg kjent på Lunde. I 1847 tjenestegjorde ho på Lysgård, og en episode der førte til at ho også ble satt inn en periode. Ho fikk ikke skyss, men ble fulgt av lensmannen uten vakt, står det hans protokoll. Kari forble ugift. Begge søstrene ble boende hos broren på Sundhaugen.

     Brennevinssalget kan nok ikke sees bare som mangel på lovlydighet. Det var nok heller et uttrykk for den kampen de førte for å brødfø seg og sine. Sundinga ga ikke rare inntekta. For øvrig var denne drammen etterspurt blant både bofaste og reisende. For mang en familieforsørger og særlig blant tjenestefolk i bygda ble drikkinga en svøpe. Folk herover satt i små kår på den tida, og for fattigfolk kjennes jo effekten av drikkinga ekstra ille dagen derpå.

     Derfor ble også kampen mot brennevinsondet en av de viktigste sakene for Thranebevegelsen. Arne Amundsen sluttet seg helhjertet til bevegelsen som lokal leder i 1850. At han fortsatte salget enda i 20 år til, kan forstås på den måten at han levde et liv tett på folk i bygda, og at han ikke kunne fø unger bare ved å ri kjepphester. At det medførte at hans søster måtte sitte på vann og brød innimellom var nok en overenskomst de valgte å inngå.

Sundhaugen.

Politisk engasjement

Arne Amundsen og familien var tydelig boklig anlagt, og kanskje nettopp derfor samfunnsengasjerte. De hadde så mange bøker, ikke minst historiebøker og hadde mye å fortelle. Av bøker og blad som lå igjen etter dem finnes «Nyt Husbibliotek» fra 1877, tidsskriftet «Folkeminner», «Dobbeltgjengeren» av Fjodor Dostojevskij, Henrik Wergelands «Udvalgte Dikt», og de abonnerte på magasinet Illustrert Familiejournal når det etter hvert kom på markedet.

     Februarrevolusjonen i Paris i 1848 må ha gjort inntrykk blant folk også her. I alle fall de som holdt seg informert. Arne Amundsen var en av dem. Marcus Thrane ble inspirert under ei reise i Europa på den tid, og brakte idéene til Norge. I desember 1848 ble første Arbeiderforening stiftet i Drammen. Den 20. mai 1850 ble Midtskogforeinga i Øyer sogn stiftet med Amund Brentnes ved Rindal som formann. Omreisende agitator A. Strøm deltok i denne stiftinga. Foreninga hadde 20 medlemmer men den ble etter påtrykk fra lokale myndigheter oppløst sommeren/høsten 1850, ifølge Tor Ile. Den 8. februar 1851 ble Tretten Arbeiderforening stiftet i Bådstø med 30 medlemmer + minst 5 senere. Agitator på dette møtet var Engebret Larsstuen fra Fåvang. En søndag kveld på forsommeren 1851 var Marcus Thrane på besøk hos Arne Amundsen på Sundhaugen. Jeg vil tro at det gjorde inntrykk.

     I juni 1851 gikk «Lilletinget» av stabelen i foreninga sentralt, og det skjedde en klar radikalisering. Myndighetene satte da mer kraft bak bestrebelsene med å knuse bevegelsen. En håndfull av de sentrale lederne ble sittende fengslet i mange år. Den 16. august 1851 kom også lensmann Jevne på besøk på Sundhaugen for å registrere medlemmer og å forby foreninga. Han kunne notere 35 medlemmer.

     Ingenting taler for at Arne Amundsen ble utsatt for represalier fra myndighetene for hans politiske virke. Denne arbeiderforeninga levde et kort liv, og det skulle enda ta mange ti-år før arbeiderbevegelsen samlet seg til det neste angrepet mot myndighetene. Du kan lese mer om arbeiderforeninga i artikkelen «Thranebevegelsen på Tretten» i denne bloggen.

     Fortvilelsen, og kanskje var skuffelsen over Tranebevegelsens fall en del av den, kan vi lese ut av statistikken over utflytting fra bygda. I mange år hadde folk meldt flytting til andre regioner, særlig nordafjells, og de siste årene noen også til Amerika, men antallet som brøt opp og reiste økte etter dette. Fra 1850 til 1894 fôr omlag 2500 fra Øyer prestegjeld. Det senket seg en dyp depresjon over denne regionen.

     Med jernbaneframføringa ble det på nytt tent håp for framtida i bygda, men det var 40 år seinere. Dette håpet kan vi også lese ut av statistikken. Utvandringa stoppet helt opp noen år da jernbanen kom.

Her ser vi øverst i bildet Lybekkmuren og nederst Sponga. 1948

Sundinga

Å ro sundmann var hardt fysisk arbeid. Det var også forbundet med risiko, og krevde kløkt. Strømforholdene måtte leses, for vatnet er ikke helt stillestående forbi Sundhaugen. I flomtida og i sterk vind kunne det være ekstra utfordrende. Det er to årlige flomtider i Lågen; vårflommen og noe vi kaller Ottaflommen. Den siste når smeltinga i høyfjellet tar til utpå sommeren. Og ofte var det mørkt når folk skulle over. Sundstedet på vestsida, der vegen kom ned fra Vasrud og der Sundstugua seinere ble oppført, ligger vinkelrette på elvefaret, så båtene og ferja måtte ros delvis motstrøms for å lande riktig på motsatt strand. Det krevdes derfor mye kraft når Lågen var stor og strømmen ble striere. I de verste flomtoppene måtte de nok innstille, eller ta folk over lenger sør.

     De hadde flere båter og ei ferje liggende klare, fortøyd i kinger i store steiner på stranda. Folk hadde behov for å bringe både varer, hest og kjøredoning over. Som omtalt over skulle Kongens menn fra gammelt av fraktes gratis mot skattefritak for sundmannen. For andre, om de ikke betalte sundtoll, var takstene i lang tid 2 skilling pr. person, 4 for løshest, 8 for hest med kjerre eller karjol, 12 for hest med vogn, 16 for to hester med vogn, 4 for hvert storfé og 30 skilling for 100 småfé.

Eller så ferja slik ut? Disse gikk det mange av.

     Gardene i bygda som hadde direkte behov for dette offentlige sundet, og som hadde matrikulert jord betalte sundtoll beregnet etter matrikkelskylda. Trolig gjaldt dette hovedsaklig Musdal på Tretten. Samlet skulle sundtollen årlig utgjøre fem tønner korn (ca. 700 liter) eller tilsvarende pengeverdi. Dette var den eneste faste inntekta sundmannen hadde. Og det var han som måtte holde fartøyene vedlike. Derimot var det herredet (kommunen) som måtte investere i nytt når det trengtes.

     Mange gausdøler hadde også nytte av dette sundet. Nordmedlia hadde egne båter, og på Botrudlandet lå det ei solid ferje. Det er også verdt å nevne at det senere var offentlig sund fra Losna til Borgeneset i perioden 1896-1968. Fra Sømedlia og Nere Musdal var det nok en del sunding over ved Rinheim, men ikke i offentlig regi.

     Det var i denne perioden 5-7 personer som holdt hus i den vesle stugua på Sundhaugen. De høstet i 1865 ½ tønne bygg, ½ tønne blandkorn og 2 tønner poteter. Ti år senere ½ tønne bygg, ¾ tønne havre og ¼ tønne poteter i 1875. I fjøset kunne de i 1865 fôre 1 hest, 3 storfé og 2 geiter. Ti år senere var besetningen 1 føll, 2 storfé og 1 sau. Bebyggelsen besto av våningshuset med to påbygde «skrepper», fjøs, uthus og lyu.

     I sundet over fra Sundhaugen går elva for stri til at isen normalt legger seg vinterstid. Det kunne derimot skje et par hundre meter lenger sør der en grusrygg peker ut mot elva. Ryggen heter Sponga og stedet der den når ned til stranda heter Gulløyret. Herfra kunne det danne seg ei isbru trygg nok vinterstid. I verste fall måtte musdølene dra nordover Vasrudmoen helt til de nådde trygg is på Losnavatnet, men den vegen var det uframkommelig med kjøredoninger. Derfor ble tanken reist om å få en sikker overfart med ei vinterbru. Med så liten vannføring som det var midtvinters skulle det ikke så stort byggverk til. I elvefaret var det ei djupål nær Sundhaugen, og med litt fyllmasse kunne de konstruere først et kort bruspenn ut vestfra, og ei større bru på påler over hovedstrømmen til nordsida av Sundhaugen. Den tida gikk det også noe vann på østsida av holmen når elva gikk stor, så der hadde de laget et par mindre bruspenn til bruk også på sommerføre. Et problem som fortsatt gjensto var framkommeligheten fra Vasrud og ned den bratte kjerrevegen til sundet. Den kunne være livsfarlig på glatt føre.

Tegnet av O.T.Rybakken. Illustrasjon i Bygdeboka.

     Det ble mye besvær med disse bruene. I 1860, -70 og -80-årene ble det stadige skader på konstruksjonen under flommer, og et par ganger reiste hele brua. Materialer måtte hentes hjem helt fra Jevnefjorden. Hver gang ble det gjort forbedringer og forsterkninger. De fylte opp bru-kar på begge sider av faret, og på midten hvilte bruene på krakker. De innrettet dem endog med rekkverk. Musdøler påtok seg arbeidet med å ta ned, og sette opp bruene vår og høst. I februar 1863 hadde de endelig fått konstruert ei solid, ny bru. De slo seg på brøstet av det, men allerede i juni denne våren reiste flommen med alle bruene.

     I 1880 fikk musdøler satt opp et skur der brua kunne ligge i opplag. (De som ønsker å lese mer og alt strevet med bruene, finner det fascinerende beskrevet i Bygdebok for Øyer, side 307ff.) Blant de som tok akkorden med å få bruene ut og inn var Arne Amundsen selv en periode.

1965

Avhending

Ved sundingas avslutning var det opphørssalg på Sundhaugen. Kommunen hadde investert i ny ferje og ny båt så seint som i 1890. Båten ble i 1895 solgt for 20 kroner. Ferja ble utlånt til Ringebu i 1895 og de fikk tilbud om å kjøpe den for 80 kroner. Men den ble levert tilbake og seinere kjøpt av brukseier Hoff i Stav Sagbruk.

     Det ble utført større reparasjonsarbeider på vinterbrua så seint som i 1892, og den ble i 1895 solgt for 25 kroner. Skuret der brumaterialene var blitt stablet om våren ble også solgt, og salgssummen gikk tilbake til musdølene som i sin tid hadde bekostet det.
     I hovedsognet (Øyer) var det en religiøs kar som i årevis hadde vandret rundt i gardene for å lære barna om Jesus uten noen form for godtgjørelse. I herredsstyret ble det reist et forslag om at han burde tilgodesees med kommunal pensjon så lenge han levde. Sognestriden levde også da i beste velgående, og Amund Hong reiste seg og støttet forslaget på det vilkår at også Arne Amundsen ble tilkjent en tilsvarende gunst. Hans innsats var med andre ord svært anerkjent i bygda, tross hans politiske historikk. Herredsstyret vedtok dermed at de begge skulle bli de første i bygda med kommunal pensjon. Det skjedde i 1897 med 20 kroner årlig; høynet til 40 i 1900.

     Bygda sto midt i overgangen til ei ny tid. Få hadde grunn til å glede seg over den mektige nybrua mer enn gammel-sundmannen Arne, selv om han fem år tidligere hadde lagt årene over i yngre never. Han var da 74 år gammel, men bisto nok når anledningen krevde det. Arne brakk lårhalsen og ble sengeliggende de siste 5-6 år av sitt liv, til han døde i 1906, 90 år gammel.

     Stugua på Sundhaugen ble i 1908 flyttet til oppunder Riksvegen like sør for Holmen, og de øvrige husene fjernet. Amund og Martinus kalte sitt nye hjem for Bjørkheim, der de bodde til de døde hhv. i 1928 og 1930.

Bjørkheim er stugua nærmest Riksvegen. 1965. Sverre Haugen var gardskar i Holmen og bodde i denne Sundhaugstugua med familien til 1947.

     Sundingshistoria er beretningen om ei tid der det meste var basert på muskelkraft. Der var luktene sterkere og lydene mer dempet. Men det er kanskje mest beretningen om ei tid der ting tok tid og der folk tok seg tid. Om det ble ventetid ved sundet var ikke det et problem. De skulle likevel ta seg tid til samtaler.

     Det vi omtaler som utvikling kan oppfattes som å kvitte seg med problemer og å løse utfordringer. Men samtidig som vi lykkes med det, oppdager vi nye utfordringer og skaper oss nye behov. Det var litt av ei reise Arne fikk være med på, men reisa videre fram til vår tid er i dette perspektivet nesten umulig å fatte.

Kilder

Tor Ile: Bygdebok for Øyer, bind 2 side 299ff.

Kristian Paalsrud: Et bygdesentrum blir til, side 7f og 21f.

Diverse offentlig kildemateriale.

Egen kildesamling og notat fra informanter.