Storofsen 1789

Storofsen 1789

Det hele startet med store nedbørsmengder høsten 1788. Bakken var helt vasstrukken da frosten satte inn. Og hele vinteren var det barfrost. Det førte til stor vannmangel fordi vanntilførslene ble tilfrosset. Telen satt dypt da våren kom. Under snøsmeltinga i fjellet ble det en helt ubetydelig flom da det var en snøfattig vinter også i fjellet.

I perioden etter 18. mai var det østavind og det kom store nedbørsmengder. Terrenget fløt. Folk kunne kjenne det. Det gikk noen rapporter til København om en del utrasing og skadeverk. Det fortsatte med østavær med varme. Det kunne være så varmt at bøndene ikke orket å arbeide. Og året tegnet godt; bedre enn på lenge, med drivende vekstforhold.

I juli var det vedvarende regn med torden i to uker. Det toppet seg med klimaks den 21., 22. og 23. juli. I tre dager var det rene skybrudd. Dagen ble mørk som natta. Lyn flerret og torden skrallet ustanselig. Folk kjente uhygge.

 Flomsteinen i Elstadkleiva i Ringebu.

Det finnes ingen nedbørsmålinger, men det som nå skulle utspille seg ble målbart. Sideelver og bekker førte til skred og utrasinger, men det samme skjedde også der det normalt ikke var vassdrag. Hele garder og jorder forsvant, og enda flere ble sterkt skadet. Verst gikk det ut over Norddalen og Fronsbygdene. Lensmannen i Vågå kunne rapportere at han fra Ulleberg kunne se 60 ras. Folk kjempet for å redde buskap, og løp for livet uten å vite hvor de kunne være på trygg grunn.

Lågen steg til et rekordstort flomnivå. Den flyttet masse nedover i vassdraget. I gjørma fløt dyrekadaver, hus og husrester, tømmer og brask. Det sørgeligste var når det kom lik. Mange norddøler ble jordfestet i Sørdalen den sommeren. I Mjøsa var det enda ikke klart vann igjen året etter. Da ting roet seg kunne de bare innse at skadene var så omfattende at vi kan si at det terrenget vi kjenner i dag ble skapt i løpet av dagene 22. og 23. juli 1789.

I Valdres og Østerdalen var det også skader. Og nordafjells i Driva, Gaula og Orkla. Men verst var det i Gudbrandsdalen, særlig i Fron, Sel og Vågå. De uhyggelige tallene for Gudbrandsdalen viser at 61 menneskeliv gikk tapt. 17 hester, 169 storfe og 703 småfe omkom. 3.034 hus ble helt ødelagt eller bortført. 735 hus ble skadet eller veltet.

Tusenvis av dekar med dyrka jord ble ødelagt for alltid eller for kortere tid. 5.538 dekar åker totalt ødelagt, og 2.557 dekar ødelagt for en periode. 49.575 dekar eng totalt ødelagt, og 20.595 dekar for en periode.

Vegnettet fikk store skader. De fleste bruene og kloppene var borte. En rekke sagbruk og kvernbruk var ødelagt. Det tok tid å få fram rapporter om skadeomfanget da dalen var på det nærmeste uframkommelig. Det ble etter hvert igangsatt hjelpearbeid. Soldater ble satt inn i gjenoppbygginga av vegnettet. Det ble innsamling av penger til de rammede i hele Danmark-Norge og i Hertugdømmene. Det ga som resultat 19.000 Riksdaler. Skadeomfanget bare i Kristians Amt (Oppland fylke) ble beregnet til 420-470.000 Riksdaler.

I Øyer var det relativt små skader, mest fra den flomstore Lågen. Her hadde en flom i 1754 allerede forandret geografien i bekkedalene. Da gikk bl.a. Glømméåa amok. En stor del av jordvegen og flere hus gikk med i skred på Søre Glømmé, og driftsgrunnlaget var ødelagt. Glømmé ble samlet til en gard igjen. Hønsehuset raste ut og det ble fortalt at de fortsatt den femte dagen hørte hanen gol i jordmassene. De ba om skattefritak som erstatning, men endte opp med å få slåttemark i fjellet. Dette til store protester fra andre med almenningsrett. Nord-Børkje, Sandvik, Laukam, Ledum, Brubakken og Stav fikk også skader, og endte på samme måte opp med utslåtter i almenninga. Kongen førte erstatningsbyrden over på naboene, for å si det slik.

I Øyer kommune gikk det noen steder hardt ut over bygninger og jordvegen. På Tretten viser skadetaksten:

319 Rd - Holmen, jord, 6 hus, ferja, gjerder, matvarer og klær

176 Rd - Linløkken, jord, 3 hus

128 Rd - Stav, jord, 2 hus og gjerder

120 Rd - Botterud, jord, 2 hus og gjerder

  74 Rd - Bådstø, jord, 4 hus og gjerder

  65 Rd - Vikerødegarden, jord 5 hus og gjerder

  52 Rd - Midtmageli, jord og 3 bruer

  48 Rd - Solbjør, jord og gjerde

  44 Rd - Hovde, jord

  42 Rd - Viker, jord og 2 hus

  40 Rd - Flatemo, jord og 1 låve

  38 Rd - Nordlien, jord og 2 hus

  32 Rd - Vasrud, jord, 2 hus og gjerder

  29 Rd - Glømmeødegarden, jord, 2 hus og 1 båt

  27 Rd - Stavslien, jord

  24 Rd - Skyberg, kornvarer, salt og 2 kjerrer

  21 Rd - Mælum, jord, 1 hus og 1 kjerre

  13 Rd - Halstenstad, jord

  10 Rd - Krokfossen, jord

    8 Rd - Stalsberg, jord

    ?       - Offigstad, 1 gardskvern

De totale skadene i Øyer kommune var følgende: 177 mål åker helt ødelagt eller for noen år. 191 mælinger (ca 750 mål) slåtteland helt ødelagt eller for noen år. 41 hus helt ødelagt eller borte og 6 hus skadet eller veltet. En hest og 13 småfé omkom, men ingen menneskeliv gikk tapt i Øyer. Ungkjerringa på Øvre Glomstad var den eneste som døde under herjingene, bare 22 år gammel. Hun hadde nylig født odelsguten og for dem måtte dette understreke uhyggen.

For Øyer ble skadene anslått til 2.745 Riksdaler. Til sammenligning var de i Vågå 119.000 Riksdaler. Vi kan umulig tenke oss til hvordan det så ut der. Dobbeltmonarkiet tok hånd om reparasjonen av hovedvegene gjennom dalen og bruene der, men hadde ellers ikke mye å by de skadelidte, annet enn skattefritak i kortere eller lengre perioder.

Beretninger om Stor-Ofsen i Øyer finnes. Losnavatnet var fullpakket av hus, bygningsrester, tømmer og brask, og dyrekadaver. På Jevne ble det etter Stor-Ofsen bygd ny stall. Den ble oppsatt av "Tøft-stokkene af store Maste-Træ fra Norddalen som fandtes i blandt det megen Bras af Huuser og Skog, som den 23de Juli 1789 bedækkede hele Fjorden. Utrolig Skade paa Ager og Eng men gav nogle Aars Brænde-Veed til nogen Erstatning".

Garden Holmen ble helt ødelagt i flommen, som du ser av skadetaksten. På Sundhaugen reiste flommen med ei fôrlyu. Men seinere kom det nordfra to lignende lyuer som rek i land på holmen. De ble satt i stand og var i bruk helt til forrige århundreskifte. Det var etter dette at garden Holmen flyttet bebyggelsen sin til tørt land. 

 

Garden Sletten i hovedsognet forsvant i skriu. Like ved bodde Mari og Eivind Glotten. De hørte skriua komme "brusende fra Høiden og styrtede begge ud. Mari råbte da i største Forskrækkelse til sin Mand: – Hvor skal vi nu hen for at berge Livet? Sydefter eller Nordefter? – Aa, svarede Manden, jeg tænker vi bliver her vi er. Næppe havde han sagt det før Skredet delte sig strax ovenfor Huset i to, det ene gik sydefter, det andet nordefter.

Statistikkene viser påfallende stort frafall dette året. Det normale denne perioden var store fødselstall. Selv med høy dødelighet finner vi netto befolkningstilvekst på 20-50 personer årlig. I det skrekkens år 1789 ser vi derimot en netto nedgang med hele 50. Det var 126 dødsfall i Øyer mot langt under det halve som normalt for perioden.

Mon tro om ikke noen indirekte fikk nådestøtet av påkjenningene. Det var fra før en svært vanskelig periode både i forhold til helsestell og ernæring. En beretning fra Fron avslutningsvis: "Forfærdelserne lader sig ikke beskrive, hvorfor og nogle, som have kun ringe Sindstyrke, er bleven forvildede."

Ikke det minste rart at utflyttinga Nordenfjelds skjøt fart etter dette. Hovedsaklig til Bardu og Målselv, men mange slo seg ned før de kom så langt nord.