Storofsen 1789
Det hele startet med store nedbørsmengder
høsten 1788. Bakken var helt vasstrukken da frosten satte inn. Og hele vinteren
var det barfrost. Det førte til stor vannmangel fordi vanntilførslene ble
tilfrosset. Telen satt dypt da våren kom. Under snøsmeltinga i fjellet ble det
en helt ubetydelig flom da det var en snøfattig vinter også i fjellet.
I perioden etter 18. mai var det
østavind og det kom store nedbørsmengder. Terrenget fløt. Folk kunne kjenne
det. Det gikk noen rapporter til København om en del utrasing og skadeverk. Det
fortsatte med østavær med varme. Det kunne være så varmt at bøndene ikke orket
å arbeide. Og året tegnet godt; bedre enn på lenge, med drivende vekstforhold.
I juli var det vedvarende regn med
torden i to uker. Det toppet seg med klimaks den 21., 22. og 23. juli. I tre
dager var det rene skybrudd. Dagen ble mørk som natta. Lyn flerret og torden
skrallet ustanselig. Folk kjente uhygge.
Flomsteinen
i Elstadkleiva i Ringebu.
Det finnes ingen nedbørsmålinger,
men det som nå skulle utspille seg ble målbart. Sideelver og bekker førte til
skred og utrasinger, men det samme skjedde også der det normalt ikke var
vassdrag. Hele garder og jorder forsvant, og enda flere ble sterkt skadet.
Verst gikk det ut over Norddalen og Fronsbygdene. Lensmannen i Vågå kunne
rapportere at han fra Ulleberg kunne se 60 ras. Folk kjempet for å redde
buskap, og løp for livet uten å vite hvor de kunne være på trygg grunn.
Lågen steg til et rekordstort
flomnivå. Den flyttet masse nedover i vassdraget. I gjørma fløt dyrekadaver,
hus og husrester, tømmer og brask. Det sørgeligste var når det kom lik. Mange
norddøler ble jordfestet i Sørdalen den sommeren. I Mjøsa var det enda ikke
klart vann igjen året etter. Da ting roet seg kunne de bare innse at skadene
var så omfattende at vi kan si at det terrenget vi kjenner i dag ble skapt i løpet
av dagene 22. og 23. juli 1789.
I Valdres og Østerdalen var det også
skader. Og nordafjells i Driva, Gaula og Orkla. Men verst var det i
Gudbrandsdalen, særlig i Fron, Sel og Vågå. De uhyggelige tallene for
Gudbrandsdalen viser at 61 menneskeliv gikk tapt. 17 hester, 169 storfe og 703
småfe omkom. 3.034 hus ble helt ødelagt eller bortført. 735 hus ble skadet
eller veltet.
Tusenvis av dekar med dyrka jord ble
ødelagt for alltid eller for kortere tid. 5.538 dekar åker totalt ødelagt, og
2.557 dekar ødelagt for en periode. 49.575 dekar eng totalt ødelagt, og 20.595
dekar for en periode.
Vegnettet fikk store skader. De
fleste bruene og kloppene var borte. En rekke sagbruk og kvernbruk var ødelagt.
Det tok tid å få fram rapporter om skadeomfanget da dalen var på det nærmeste uframkommelig.
Det ble etter hvert igangsatt hjelpearbeid. Soldater ble satt inn i
gjenoppbygginga av vegnettet. Det ble innsamling av penger til de rammede i
hele Danmark-Norge og i Hertugdømmene. Det ga som resultat 19.000 Riksdaler. Skadeomfanget
bare i Kristians Amt (Oppland fylke) ble beregnet til 420-470.000 Riksdaler.
I Øyer var det relativt små skader,
mest fra den flomstore Lågen. Her hadde en flom i 1754 allerede forandret
geografien i bekkedalene. Da gikk bl.a. Glømméåa amok. En stor del av jordvegen
og flere hus gikk med i skred på Søre Glømmé, og driftsgrunnlaget var ødelagt.
Glømmé ble samlet til en gard igjen. Hønsehuset raste ut og det ble fortalt at
de fortsatt den femte dagen hørte hanen gol i jordmassene. De ba om
skattefritak som erstatning, men endte opp med å få slåttemark i fjellet. Dette
til store protester fra andre med almenningsrett. Nord-Børkje, Sandvik, Laukam,
Ledum, Brubakken og Stav fikk også skader, og endte på samme måte opp med utslåtter
i almenninga. Kongen førte erstatningsbyrden over på naboene, for å si det slik.
I Øyer
kommune gikk det noen steder hardt ut over bygninger og jordvegen. På Tretten
viser skadetaksten:
319 Rd - Holmen, jord, 6 hus, ferja, gjerder, matvarer og klær
176 Rd - Linløkken, jord, 3 hus
128 Rd - Stav, jord, 2 hus og gjerder
120 Rd - Botterud, jord, 2 hus og gjerder
74 Rd - Bådstø, jord, 4
hus og gjerder
65 Rd - Vikerødegarden, jord
5 hus og gjerder
52 Rd - Midtmageli, jord
og 3 bruer
48 Rd - Solbjør, jord og
gjerde
44 Rd - Hovde, jord
42 Rd - Viker, jord og 2
hus
40 Rd - Flatemo, jord og
1 låve
38 Rd - Nordlien, jord
og 2 hus
32 Rd - Vasrud, jord, 2
hus og gjerder
29 Rd - Glømmeødegarden,
jord, 2 hus og 1 båt
27 Rd - Stavslien, jord
24 Rd - Skyberg, kornvarer,
salt og 2 kjerrer
21 Rd - Mælum, jord, 1
hus og 1 kjerre
13 Rd - Halstenstad, jord
10 Rd - Krokfossen, jord
8 Rd - Stalsberg, jord
? - Offigstad, 1 gardskvern
De totale
skadene i Øyer kommune var følgende: 177 mål åker helt ødelagt eller for noen
år. 191 mælinger (ca 750 mål) slåtteland helt ødelagt eller for noen år. 41 hus
helt ødelagt eller
borte og 6 hus skadet eller veltet. En hest og 13 småfé omkom, men ingen
menneskeliv gikk tapt i Øyer. Ungkjerringa på Øvre Glomstad var den eneste som
døde under herjingene, bare 22 år gammel. Hun hadde nylig født odelsguten og for
dem måtte dette understreke uhyggen.
For Øyer ble skadene anslått til
2.745 Riksdaler. Til sammenligning var de i Vågå 119.000 Riksdaler. Vi kan umulig
tenke oss til hvordan det så ut der. Dobbeltmonarkiet tok hånd om reparasjonen
av hovedvegene gjennom dalen og bruene der, men hadde ellers ikke mye å by de
skadelidte, annet enn skattefritak i kortere eller lengre perioder.
Beretninger om Stor-Ofsen i Øyer
finnes. Losnavatnet var fullpakket av hus, bygningsrester, tømmer og brask, og
dyrekadaver. På Jevne ble det etter Stor-Ofsen bygd ny stall. Den ble oppsatt
av "Tøft-stokkene af store Maste-Træ fra Norddalen som fandtes i blandt
det megen Bras af Huuser og Skog, som den 23de Juli 1789 bedækkede hele
Fjorden. Utrolig Skade paa Ager og Eng men gav nogle Aars Brænde-Veed til nogen
Erstatning".
Garden Holmen ble helt ødelagt i
flommen, som du ser av skadetaksten. På Sundhaugen reiste flommen med ei fôrlyu.
Men seinere kom det nordfra to lignende lyuer som rek i land på holmen. De ble
satt i stand og var i bruk helt til forrige århundreskifte. Det var etter dette
at garden Holmen flyttet bebyggelsen sin til tørt land.
Garden Sletten i hovedsognet
forsvant i skriu. Like ved bodde Mari og Eivind Glotten. De hørte skriua komme
"brusende fra Høiden og styrtede begge ud. Mari råbte da i største
Forskrækkelse til sin Mand: – Hvor skal vi nu hen for at berge Livet? Sydefter
eller Nordefter? – Aa, svarede Manden, jeg tænker vi bliver her vi er. Næppe
havde han sagt det før Skredet delte sig strax ovenfor Huset i to, det ene gik
sydefter, det andet nordefter.
Statistikkene viser påfallende
stort frafall dette året. Det normale denne perioden var store fødselstall. Selv
med høy dødelighet finner vi netto befolkningstilvekst på 20-50 personer årlig.
I det skrekkens år 1789 ser vi derimot en netto nedgang med hele 50. Det var
126 dødsfall i Øyer mot langt under det halve som normalt for perioden.
Mon tro om ikke noen indirekte fikk
nådestøtet av påkjenningene. Det var fra før en svært vanskelig periode både i
forhold til helsestell og ernæring. En beretning fra Fron avslutningsvis:
"Forfærdelserne lader sig ikke beskrive, hvorfor og nogle, som have kun
ringe Sindstyrke, er bleven forvildede."
Ikke det minste rart at utflyttinga
Nordenfjelds skjøt fart etter dette. Hovedsaklig til Bardu og Målselv, men
mange slo seg ned før de kom så langt nord.
