Tægerhåndverket på Tretten.

AUGET SKAL AU HA SITT

Om en familietradisjon og smålåtne kvinnfolk

De skulle visst det, de gamle. Gjenstander de omgav seg med til daglig som helt uunnværlige hjelpemidler i husholdningen er i vår tid i bruk som prydgjenstander. Kanskje ville de ledd av oss. I mange hjem på Tretten er vi så heldige å ha tægerkorger i ulike former og format. De sto lenge stablet vekk. Andre materialer overtok, noe som ble definitivt med plasthusholdningen. Vi visste om disse korgene og tok godt vare på dem. Mange var utslitt eller skadet. Etter hvert innså vi at dette var svært vakre ting, utført i smekre former og med teknikker som krevde godt håndlag. Med presise buktninger og fine mønstre var de gode å kvile auget på. De måtte fram i dagen.

Olga, gardkjerringa på Enge, hadde også i mange år bare betraktet disse korgene. 

Men opptatt av gammel husflidstradisjon som hun var, 

begynte hun etter hvert å studere dem mer inngående.

Hvordan var de laget?

  Ingen herover satt med kunnskapen. På husfliden på Lillehammer kom Olga over ei bok om håndverksteknikken, og gikk etter hvert løs på ei prøve. Hun viste meg denne første prøven. Den var «laus i fisken» og ikke særlig vellykket. Det kunne til og med jeg se med min ringe kunnskap om teknikken. Litteraturen kunne fortelle at det var bjørketæger som ble brukt. Dette skulle vise seg å være feil, eller i beste fall upresist. I denne regionen er det god tilgang på grantæger, et mye bedre virke slik jordbunnsforholdene er i denne regionen, hevdet hun.

  Etter et par tiår hadde Olga bundet mange nye, og reparert like mange av de gamle fra rundt i bygda. Det ble korger, fat, brystnåler og annet. Raskt opparbeidet hun teknikken på nytt gjennom prøving og feiling. Det var mangt bøkene ikke fortalte noe om. Innlegg med bjørkekvist som avstiving var av de finesser hun måtte forske seg fram til på egen hånd. Gjennom vøling av de gamle korgene fant hun svar. Hennes arbeider har fått like mye preg av presisjon og sans for former og mønstre som de ypperste eksemplar av de gamle. Vi er kjent med at flere enn Olga etter hvert syslet med tægerbinding, men hun arbeidet jevnt og trutt og ble sjelden helt tilfreds med resultatet. Med hennes perfeksjonistiske holdning til tradisjonen ble hennes arbeid å betrakte som monumentalt.

  Hennes utmerkede arbeider med rosemaling og den eldre teknikken kolrosing hadde tilsvarende forløp, men her interesserer vi oss for tægerarbeidet.

Håndverket

  Tægerarbeid er et gammelt håndverk og hadde utbredelse i de områder der det var lett tilgang på egnede råmaterialer. De eldste keramikkvaser og krukker var laget rundt spiralbundne former av røtter eller siv. Fra dette kan tægerhåndverket være utviklet. Teknikken kan derfor stamme fra det fjerne Østen.

  Det ble laget tægerkorger i mange fasonger og til ulike formål, til nødvendige bruksting i husholdningen. Flatbrødkorger, sendingskorger, brød-båter, sukkerfat og osteformer.

  Tæger og kvistvirke kjenner vi også til annet bruk. Sveig til gjerding, surring av ljå og skyru, sauming av øskjer, tiner, næverkopper og konter. Og til trinsene på skistaver.

  Fletting av høykorger og større ting var gjerne mannsarbeid og ble utført i mest mulig beinkløyvd kvistvirke. Kvistene måtte kløyves og spikkes til høvelig tykkelse, alt etter behov. For-skjellene i teknikk illustreres gjennom begrepsbruken. Disse korgene ble ganske enkelt flettet. I tægerarbeidet dreier det seg om binding, surring og andre finesser.

  For å holde det atskilt kaller vi dette grøvre arbeidet for korgfletting. Tæger-binding var i stor grad kvinnfolkarbeid.

Noe av Olga sin produksjon. 

Tægersanking

  Arbeidet med ei enkelt tægerkorg er en lang prosess. Å samle og tilberede gode råmaterialer var vesentlig og arbeidsomt. I kildene er det ulik oppfatning om lauv– eller bartrevirke er best egnet. Materialvalget hadde mest med tilgangen å gjøre. Det ble brukt tæger både av gran, bjørk, furu og einer, men også av vidje; avhengig av tilgangen til de forskjellige treslag. Her i bygda bare gran, men også bjørk til innlegg for avstivning. Grantægene tåler mer hardhendt bruk fordi de har lengre fibre og er seigere og sterkere. Vi må huske at dette var bruksting.

  Sesongen for tægersanking var fra etter sevjetida helt fram til frosten om høsten. Bjørketæger var lettest å sanke på mosemyr eller drenert torvmyr med minst mulig lyng. Grantæger i skog med mosebunn og lite lyng. Helst i karrig og steinfri jord, for da hadde tægene vokst seg lenger og strakere.

  Arbeidsredskapet var bare et grev eller lita hakke og en kniv. Tægene ble sanket i en sekk eller annet slik at de ikke ble utsatt for opptørking før avbarking. Dersom de ikke ble renset samme dag, måtte de pakkes sammen med våte aviser eller kluter over natta. Tægene måtte kokes for å slippe barken dersom de ikke var høstet i den tida barken løypte. Å sanke tæger i denne perioden ble likevel ikke sett på som gunstig. Barken ble skrapt av ved å bruke nakken på kniven med tægene liggende på låret over en sekk eller lignende.

  Til finere arbeider måtte tægene kløyves langsetter, avhengig av hvor grove de var, og av formålet. De ble ringet sammen i bunter og hengt til tørk. Tægene måtte bløytes før bruk. De ferdige korgene ble røykt i svovel for å anta en fin kvit farge. De la svovel i bunnen av ei tønne og tente på. De hengte korgene inni tønna og dekket den til med en sekk. Svovellukta var intens og det var langt fra behagelig.

  Sanking av tæger var ikke alltid sett på med blide øyne. Skogeiere var tidligere bekymret for at skogen ble ødelagt, og det kunne ikke alltid være lett å finne egnet jordsmonn hos samarbeidsvillige grunneiere. Utøverne i faget var ikke grunneiere. Det var småkårsfolk som med denne produksjonen skaffet hardt tiltrengte bidrag til familieøkonomien.

Kunsthåndverket

  Tægerkorger finnes nok også andre steder, men et raskt søk viser at det her på Tretten finnes uvanlig mange. Vi må vite hvorfor.

  Mitt første møte i kildene med denne tradisjonen gjorde inntrykk. I 5–årsberetningen for Kristians Amt fra 1855 er det et kapittel om næringsvirksomhet i amtet. Det vises til småindustri og håndverksbedrifter. Industrialiseringa er så vidt påbegynt. Siste avsnitt i denne omtalen er slik:

  – En Husmandspige fra Øier, Maren Johannesdatter, har ved Kurvarbeider, flettede af Granrødder, tildraget sig Opmærksomhed saavel ved en Industri–Udstilling i Christiania som endog ved den store Udstilling i Paris.

  Marens tægerbinding hadde altså allerede da satt sine spor. Fra gammelt var trolig dette et håndverk som mange kunne utøve til en viss grad og til eget bruk. Likevel var det med dette som med annet håndverk at enkelte utviklet faget til å bli kunstferdig og til å nærme seg næringsvirksomhet gjennom salg til andre. Slik var det trolig flere steder, men fra midt på 1800–tallet vet vi at dette skjedde på Tretten. Vi finner en familietradisjon over flere generasjoner som det gikk gjetord om i vide kretser i samtida, og som det fortsatt går gjetord om i engere kretser i dag. I litteraturen ser vi at teknikken hadde sin renessanse omkring 1890, men at pedikken overtok raskt. På Tretten hadde dette et annet forløp.

  Ved studier i kildene trer særlig tre kvinneskikkelser fram, og ruver over de andre. Det er Oline Hagen, hennes tante Marit Moen og hennes tante igjen Maren Stalenget. Deres arbeider ble stående som enestående mesterskap, hevder bygdebokforfatteren vår, Tor Ile. Denne «tante–tradisjonen» er blitt karakterisert som det ypperste bygda har å vise til når det gjelder kunsthåndverk. Ile skriver: – I denne sjeldne spesialitet ytte dei det framifrå, det absolutt beste, det mest fullkomne som ytes kan. Han møtte flere av kunstnerne.

  Ved siden av å være nyttige og praktiske, er disse gamle korgene og fatene velsignet med mønstre og former som like mye gjør dem egnet til prydgjenstander. Hver for seg utviklet disse kunstnerne sine personlige uttrykk, og kjenneren Olga Enge kunne identifisere hvem som hadde gjort hva. Arbeid utført med stor presisjon og utsøkt formsans, og det lille ekstra er omtalt som: – Auget skal au ha sitt.

Tægerarbeid avfotografert på Enge i 1949 før Olga kom til gards. Ikke rart at ho var inspirert.

Familien i tradisjonen i Nordbørkjerønningen.

  For å komme tettere innpå familietradisjonen må vi oppsøke husmannsbruket Børkjerønningen helt inntil riksvegen på Nord–Tretten. Bruket kunne i 1865 fø 2 kyr, 2 sauer, 4 geiter og 1 gris. I ledige stunder mellom alle de daglige gjøremål ble tægerhåndverket der utviklet til kunsthåndverk. Riktignok satt de etter hvert flere steder i bygda med sine arbeider, men alle de sentrale aktørene vokste opp og fikk impulsene i Børkjerønningen.

  Tidlig på 1800–tallet holdt Berit Samuelsdatter og Johannes Hansen til i Børkjerønningen som husmannsfolk. De hadde 4 barn, og av dem retter vi interessen mot den eldste og den yngste, hhv. Anne og Maren.

  ANNE Johannesdatter (f.1815) ble i 1837 gift med Trond Olsen Korsstuen fra Ringebu, og det var de som overtok som husmenn i Børkjerønningen. Trond og Anne fikk 9 barn, bl.a. Marit, Johannes og Hans. Trond flettet halmkorger, såld og grøvre ting, mens Anne hadde lært seg tægerbinding. Hun beskrives også som overlag flink i faget.

  MAREN Johannesdatter (f.1834) var mye yngre søster i Rønningen og ble i 1863 gift med Engebret Olsen Stalenget. De etablerte seg som husmenn på hans hjemsted skrått over Losnavatnet. De hadde 7 barn. Maren ble etter det vi vet den som først utviklet håndverket til slikt et mesterskap, men tradisjonen var allerede i familien. Det framkommer at det var sogneprest Nissen som skaffet henne opplæring og som satte slik glød i henne. (Mer om Maren nederst i teksten)

  MARIT Trondsdatter (f.1.12.1837) ble 6.5.1874 gift med Ole Kristensen f.31.10.1824 Ved Glømmen. De etablerte seg som husmenn i nere Glomstadhaugen, men Marit ble bare 3 år seinere sittende som enke med 3 små barn. Derfor kom hun på flyttefot, først til Glomstadjordet, så til Glømmehagen før hun etablerte seg i Sandviksmoen. Men Marit kalte seg Rønningen. Marit var bare 3 år yngre enn sin tante og læremester Maren, og de utviklet nok i stor grad håndverket sammen. Marit døde 19.2.1917 på Gamlehjemmet i Brudal av bronkitt og alderdomssvakhet.

Marit Rønningen

  JOHANNES Trondsen (f.1841) ble gift i 1867 med Johanne Kristensdatter Skråningstuen. De overtok husmannskontrakta i Børkjerønningen etter hans foreldre. Johannes og Johanne fikk 11 barn, men vi konsentrerer oss her bare om Oline. Johannes Trondsen drev med korgfletting ved siden av tømmerfløyting og plassbruket. Kristian Paalsrud viser til tre utøvere denne perioden med fletting av høykorger og grøvre ting. Det var brødrene Hans og Johannes som førte farsarven videre, og Syver Skuggen.

  HANS Trondsen (f.1845) ble gift i 1867 med Johanne Johannesdatter. De holdt til som husmannsfolk i Vedumstuen til etter 1893, men flyttet da til Brekken på Sør–Tretten. De fikk 10 barn. Hans drev korgfletting av den grøvre sorten.

  OLINE Johannesdatter (f.24.6.1866) vokste også opp i Børkjerønningen, og ble gift i 1887 med Johan Olsen Magelihagen. Etter et kort opphold som inderster i Sandviksmoen hos hennes tante, Marit Trondsdatter, etablerte de seg i Sørmagelihagen, men ser ikke ut til å ha hatt husmannskontrakt. Husmannsvesenet var på veg ut. De fikk 13 barn. Johan var jordarbeider og snekker og Oline plasserte seg i tægertradisjonen på linje med Maren og Marit. Oline døde 25.9.1926 av nyresvikt.

Oline Sørmagelihagen.

Avsetningen

  De kunne etter sigende fare vidt med korgene sine. I Østerdalen var det godt om penger blant skogeierne. De kunne ta turen over fjellet på dagen. Eller de kunne finne kjøpere blant ferdafolk etter riksvegen. Likevel ble mye solgt til bygdafolk. De kunne få betalt i kontanter eller som bytte mot mat eller annet.

  Det finnes beretninger om salg til godtfolk men de er noe avvikende. En av dem forteller at Maren sendte ei av sine flotteste korger som gave til dronning Sofia av Sverige/Norge. Korga falt i smak, for det kom bestilling på flere korger. Dronninga var så begeistret for hennes arbeider at hun tilbød Maren ei årlig livrente. Om hun noen gang fikk den, eller mistet den etter noen år er uvisst. Da regenten var i bygda for å åpne jernbanen til Tretten i 1894 fikk hun hilse på dem.

  En annen beretning vil ha det til at tilbudet om livrente gjaldt Oline, og at det ble avslått i herredsstyret fordi det der satt skogeiere som hadde sett seg lei på at de ødela skogen, disse kvinnfolkene. Ellers får vi høre at ei stor korg med lokk der det var bundet ei kongekrone på toppen ble solgt for 4 kroner til ei byfrue på hjemtur fra Heidal. Det fortelles at denne korga kom på auksjon i Oslo, og at en oppkjøper fra det britiske hoffet fikk tilslaget, neppe for 4 kroner. Dronning Viktoria falt for korga, og den var av de gjenstandene hoffet var representert med på ei av verdensutstillingene i Paris.

  Om beretningenes sannhetsverdi har vi den oppfatningen at det til tross for noe sammenblanding trolig finnes kjerner av sannhet. 100–150 år er lang tid for den muntlige tradisjonen, særlig i våre dager.

  Tægerarbeidet var ikke lukrativt. De mindre korgene eller fatene kunne koste 2 kroner. Ei sendingskorg og større ting kunne koste 4–5 kroner. Med alt arbeidet som lå bak hvert kunststykke måtte det bli «husflid» i ordets rette forstand, når vi vet at Marit ble enke tidlig, og at de andre hadde store barneflokker å fø. Oline ble forøvrig stadig observert med strikketøyet sitt, også mens hun gikk. Det gjaldt å utnytte tida. – Di fortere é går, di fortere bitt é, sa Oline. Olines sønn Ottar fortalte at de som unger var med og grov tæger. Han bekreftet også at det bare ble brukt grantæger.

  Marit satt to somre på Maihaugen og viste sitt kunsthåndverk på sine eldre dager. Både hun og Oline stilte ut arbeidene sine bl.a. på jubileumsutstillinga i Kristiania i 1914. I avisa Gudbrandsdølens presentasjon av Trettens innslag i husflidsavdelingen sakser vi: – Marit Rønningen, Tægerarbeider. Det er helt nydelige Arbeider, som søker sin Like paa hele utstillingen. Oline Johannesdatter Hagen har ogsaa meget pene Ting i Tæger og Spaan.

  Alle tre fikk premiert sine arbeider ved utstillinger i inn- og utland. Diplomer og medaljer er fortsatt i familienes besittelse.

På besøk hos Marit

  Hedmarkingen og forfatteren Adolf Skramstad oppsøkte Marit en gang og beskriver dette møtet i boka Kjens folk. Han traff på Marit idet hun grov tæger med bare nevene. Hun påsto at det ikke lot seg gjøre med grev, for da ble tægene ødelagt. Hun viste fram to never med fingre så krokete og skrukkete som klørne på en hauk. Marit hadde ikke ferdige arbeider å vise fram, for de ble sendt til husfliden i Kristiania så fort de ble avsluttet.

  Skramstad kunne fortelle at navnet hennes var kjent også utenlands og at museer hadde kjøpt opp arbeidene hennes. Hun var representert både ved det svenske og det tyske hoffet, hadde han fått opplyst ved husfliden. Marit forsto seg ikke på slikt og påsto først at han snakket usant. Han var også kjent med at hun hadde mottatt diplomer og medaljer for arbeidene sine. – Ja, sier Marit, – jeg har da noe tufseri liggende borti kommodskuffa. Det var diplomer fra utstillinger i Drammen, Gjøvik, Kristiania, København, Stockholm og en Mention honorable fra jubileumsutstillinga i Paris i 1889. Skramstad mente det burde i glass og ramme på veggen. – Det va riktig någå å henge på veggen, svarte Marit.

  Marit fortalte at hun hadde lært kunsten av tanta si, Maren. Faren Trond drev med korgfletting, men det var grøvre ting som høykorger, kløvmeiser og slikt. Maren hadde nok lært en del av Trond, men mye hadde hun lært i Prestgarden hos sokneprest Nissen. Ellers fortalte hun at det var tida og tålmodet som hadde lært henne mest. Redskapen hun brukte var en tollekniv og ei syl.

  Han spurte om hun tjente noe på arbeidet sitt. – Det blir skitt opp og lort i mente, svarte Marit. Hun fortalte videre at det ikke var mange her i bygda som verdsatte det hun drev på med, men hun hadde et par geiter å trøste seg med. Hun la til at geitene heller ikke var populære i nabolaget. De ble betraktet som skadedyr, men Marit holdt nå på at folk ødela mer.

Arven

  Oline var den siste i tægerhåndverkets glansperiode, og da hun døde i 1926 ble tradisjonen brutt. Ferdighetene og kunnskapen de hadde tilegnet seg gikk ut. Håndverket har vært lite kjent i mellomtida, og uten utøvere i faget ble det ikke viet interesse. Ikke før Olga Enge (f.1928) i seinere år tok tak i håndverket og utviklet det på nytt, men i tråd med den gamle tradisjonen. Hennes produksjon føyer seg fint inn i rekken sammen med de tre, og har også dette kunstferdige preget som overgår det de fleste andre i faget kan prestere. Det er da det blir til kunsthåndverk.

  Olga holdt kurs, og reparerte mange av arbeidene fra den omtalte glanstida. Dette er kulturvern på sitt beste. Hun ga nytt liv til en gammel og i en viss grad lokal tradisjon. Slik er det blitt 4 kvinnfolk i denne tradisjonen, og da får det ikke hjelpe at den gikk ut av familien. Olga døde i 1999 og vi er igjen like langt.

  Spørsmålet nå er om vi kjenner vår besøkelsestid, eller om vi lar tradisjonen få enda ett sammenbrudd. Tægerhåndverket er en stolt tradisjon på Tretten som tida hadde lagt et glemselens slør over. Vi håper ikke dette skyldtes at arbeidet ble utøvd av kvinnfolk. I mange skriftlige framstillinger er kvinners bidrag ofte blitt til sysler.

  Med tægerhåndverkets glanstid på Tretten fra midt på 1800–tallet til 1926 ble bygda profilert i vide kretser, og de fremste utøvernes arbeider er kunstskatter. Vi må være oss dette bevisst. De fortjener det, disse smålåtne kvinnfolkene som arbeidet seint og tidlig. For dem ga arbeidet ikke store, men kjærkomne bidrag til familieøkonomien. Men de la mer i det enn som så.

  – Auget fekk sitt. Det skal vi andre ha auge for. Dette er også vår kulturhistoriske arv.

Mer om Maren.

Den norske Industri-Udstilling i Christiania 1854.

Den techniske Forening i Christiania har i Anledning af sidste Industriudstilling fattet følgende Beslutninger:
1 Den af Hs. Maj. Kongen til Foreningen skjænkede Medaille i Sølv bliver at tilstille Instrumentmager Krogh i Bergen for hans udstillede optiske Instrumenter og Fritzø Jernværks Eier for de fremstillede Jernknuder.
2 Overensstemmende med den nedsatte Kommitees Indstilling meddeles samme Medaille i Bronce til følgende Udstillere:
Langøens Cementfabrik. Drammens Jernstøberi. Wingaard i Bergen for støbte Jernsager. Instrumentmager Gallus for chirurgiske Instrumenter. Uhrmagersvend Christophersen i Christiania for et Kronometer. Smed Peters i Christiania for Fiilhugning. Ole Jakobsen Laulo for Træskjærerarbeide. v. Hanno for Steenhuggeri. Maren Johannesdatter (giennom Provst Nissen) i Thrøtten Annex til Øier Præstegield for Kurvfletning.

I Morgenbladet Nr. 297 oplyser Provst Nissen, at de fra Øier til Udstillingen i Christiania insendte Kurvarbeider ere forfærdigede af en tyveårig faderløs Pige, Maren Johannesdatter, der tilligemed sin fattige Moder bor i en Stue under Gaarden Bjerke i Thrøtten Annex. Ved sit arbeide har hun kun fortjent 8-10 skilling Dagen, hvorfor hun, efter Provstens Raad, har forhøiet Priserne derpaa noget. Hun har nu modtaget Bestillinger paa mere Arbeide, end hun i flere Aar kan udføre. (11.11.1854)

Nordbørkjerønningen der de alle var oppvokst.

Maren var født i 1834 i Børkjerønningen. Hun var født inn i en familie der flere var spesialister i fletting med ulike trematerialer. Det skulle vise seg at dette etter hvert ble en kunstnerisk tantetradisjon. Maren og hennes niese Marit og Marits niese Oline var de som utviklet faget til slike høyder.

Maren giftet seg i 1863 med Engebret Olsen Stalenget og de ble husmenn der. De fikk sju barn.
Karen født 1.7.1863 – døde 14.7.1885
Ole født 17.4.1865 – bor i 1891 som inderst på nabobruket Granlund sammen med kona Tina Andersdatter og sønnen Emil (født12.9.1887).
Johanne født 29.12.1869
Lisa født 13.12.1872 – døde 1.4.1873
Laurits født 29.10.1874
Anton født 26.9.1877 – døde 25.3.1878
Matea født 8.9.1980 – døde 28.7.1886

Stalenget

I 1865 bodde 10 personer i dette huset. Engebret Olsen var født i Stalenget 30. august 1832 og døde 8. november 1900. Maren var enke og fattigunderstøttet i 1900. Bodde da alene i Stalenget med sønnen Laurits som var dagarbeider. Maren overlevde Engebret med 10 år og døde 3. mars 1910. I 1910 sto Stalenget fraflyttet.

Men før 1913 etablerte en ny familie seg der som bodde der til 1935 da de flyttet til Granro. Det var familien til Johan og Sigurd som også tok navnet Stalenget, men neppe var i nær slekt med Engebret og Maren.

Mer om Marit.

   Som husstand 3 i tellinga på Glømme 1801 framstår en annen familie. Det er Kristen Olsen Glømmehågån (ca 1755-1838) som ble gift med Kirsti Larsdatter (ca 1753-1806). Enkemannen Kristen giftet seg igjen allerede året etter, 1807 med Anne Pedersdatter (ca 1767-1838) ved Tande. Kristen og Anne bodde i Nere Glømmehågån til sin død i 1838. Han overlevde henne med 5 uker.

    Kristen og Kirsti fikk barna Ole (1784-1802 19 år gammel), Kristen (ca 1790-), Jon (1792-), Lars (1793-1814) døde i 1814 på sin utmarsj, og Berit (1794-). Kristen og Anne fikk sønnen Kristen (1808-).

   Jon (1792-) ble i 1815 gift med Mari Haldorsdatter Systuvangen under Jonsgard. De fikk der barna Kjersti (1815-), Haldor (1822-), Ingeborg (1825-1826) og Ingeborg (1827-). Og slo seg ned der med familien.

   Kristen; han som ble født ca 1790 fikk sønnen Ole. Ole Kristensen (1824-1877) bodde i Nere Glømmehågån da han giftet seg i 1874 med Marit Tronsdatter Børkjerønningen (1837-1917). De forsøkte å etablere seg som husmenn i Nere Glomstadhaugen under Øvre Glomstad der familien bodde ved folketellinga i 1875; Ole, Marit og de to barna Sedvard og Kristian. Men allerede i 1877 døde Ole mens Marit var svanger med sitt tredje barn. Hun hadde i 1870 fått Sedvard utenfor ekteskap med Lars Johannesen Brændhaugen som da var gardskar på Nordbørkje. Nå fikk hun i ekteskapet to til; Kristian (1875-) og Oline (1877-).

   Som enke kom Marit igjen på flyttefot; først til Glomstadjordet under Nere Glomstad, og så tilbake til Oles hjemplass Nere Glømmehågån. De var ifølge overleveringer de siste som låste seg ut i Glømmehågån. Litt før 1890 fikk hun etablert seg i Sandviksmoen på Turrmoen. 

    Marit benyttet etternavnet Rønningen. Marit var bare 3 år yngre enn sin tante og læremester Maren, og de utviklet nok i stor grad håndverket sammen. Marit døde 19.2.1917 på Gamlehjemmet i Brudal av bronkitt og alderdomssvakhet.

 

Litt også om Oline.

Oline fikk ikke like mye medieomtale som sin tante og grandtante, men hun var like dyktig og produktiv hele livet.

I referatet den 22.7.1927 fra husflidsavdelingen på den store jubileumsutstillingen for Lillehammer By står å lese: «Her må også nævnes endel tægerfletningsarbeider av Ingeborg Fonstad, Tretten. Det er utmerket at man begynder aa opta tægerfletningsarbeider igjen." Dette sto i Gudbrandsdalens Folkeblad. Gudbrandsdølen omtaler det samme og avslutter med at «det er glædelig at denne husflid igjen begynder at komme til hæder og værdighet.»

Bygdas håndarbeidslærerinne Ingeborg Fonstad på Stav rykker dagen etter inn en skikkelig korreks:

 

Kilder

  Olga Enge.

  Fredrik Enge, notat og artikkel.

  Kristian Paalsrud, artikkel.

  Adolf Skramstad: Kjens folk. Olaf Nordlis forlag 1924

  Historielagets kildesamling.

  Egen lokalhistorisk samling.