AUGET SKAL AU HA
SITT
Om en familietradisjon
og smålåtne kvinnfolk
De skulle visst det, de gamle. Gjenstander
de omgav seg med til daglig som helt uunnværlige hjelpemidler i husholdningen
er i vår tid i bruk som prydgjenstander. Kanskje ville de ledd av oss. I mange
hjem på Tretten er vi så heldige å ha tægerkorger i ulike former og format. De
sto lenge stablet vekk. Andre materialer overtok, noe som ble definitivt med
plasthusholdningen. Vi visste om disse korgene og tok godt vare på dem. Mange
var utslitt eller skadet. Etter hvert innså vi at dette var svært vakre ting,
utført i smekre former og med teknikker som krevde godt håndlag. Med presise
buktninger og fine mønstre var de gode å kvile auget på. De måtte fram i dagen.
Olga, gardkjerringa på Enge, hadde også
i mange år bare betraktet disse korgene.
Men opptatt av gammel
husflidstradisjon som hun var,
begynte hun etter hvert å studere dem mer
inngående.
Hvordan var de laget?
Ingen
herover satt med kunnskapen. På husfliden på Lillehammer kom Olga over ei bok om
håndverksteknikken, og gikk etter hvert løs på ei prøve. Hun viste meg denne
første prøven. Den var «laus i fisken» og ikke særlig vellykket. Det kunne til
og med jeg se med min ringe kunnskap om teknikken. Litteraturen kunne fortelle
at det var bjørketæger som ble brukt. Dette skulle vise seg å være feil, eller
i beste fall upresist. I denne regionen er det god tilgang på grantæger, et mye
bedre virke slik jordbunnsforholdene er i denne regionen, hevdet hun.
Etter
et par tiår hadde Olga bundet mange nye, og reparert like mange av de gamle fra
rundt i bygda. Det ble korger, fat, brystnåler og annet. Raskt opparbeidet hun
teknikken på nytt gjennom prøving og feiling. Det var mangt bøkene ikke
fortalte noe om. Innlegg med bjørkekvist som avstiving var av de finesser hun
måtte forske seg fram til på egen hånd. Gjennom vøling av de gamle korgene fant
hun svar. Hennes arbeider har fått like mye preg av presisjon og sans for
former og mønstre som de ypperste eksemplar av de gamle. Vi er kjent med at
flere enn Olga etter hvert syslet med tægerbinding, men hun arbeidet jevnt og
trutt og ble sjelden helt tilfreds med resultatet. Med hennes perfeksjonistiske
holdning til tradisjonen ble hennes arbeid å betrakte som monumentalt.
Hennes utmerkede arbeider med rosemaling og den eldre teknikken kolrosing hadde tilsvarende
forløp, men her interesserer vi oss for tægerarbeidet.
Håndverket
Tægerarbeid
er et gammelt håndverk og hadde utbredelse i de områder der det var lett tilgang
på egnede råmaterialer. De eldste keramikkvaser og krukker var laget rundt
spiralbundne former av røtter eller siv. Fra dette kan tægerhåndverket være
utviklet. Teknikken kan derfor stamme fra det fjerne Østen.
Det
ble laget tægerkorger i mange fasonger og til ulike formål, til nødvendige
bruksting i husholdningen. Flatbrødkorger, sendingskorger, brød-båter, sukkerfat
og osteformer.
Tæger
og kvistvirke kjenner vi også til annet bruk. Sveig til gjerding, surring av
ljå og skyru, sauming av øskjer, tiner, næverkopper og konter. Og til trinsene
på skistaver.
Fletting
av høykorger og større ting var gjerne mannsarbeid og ble utført i mest mulig
beinkløyvd kvistvirke. Kvistene måtte kløyves og spikkes til høvelig tykkelse,
alt etter behov. For-skjellene i teknikk illustreres gjennom begrepsbruken.
Disse korgene ble ganske enkelt flettet. I tægerarbeidet dreier det seg om
binding, surring og andre finesser.
For
å holde det atskilt kaller vi dette grøvre arbeidet for korgfletting. Tæger-binding
var i stor grad kvinnfolkarbeid.
Noe av Olga sin produksjon.
Tægersanking
Arbeidet
med ei enkelt tægerkorg er en lang prosess. Å samle og tilberede gode
råmaterialer var vesentlig og arbeidsomt. I kildene er det ulik oppfatning om
lauv– eller bartrevirke er best egnet. Materialvalget hadde mest med tilgangen
å gjøre. Det ble brukt tæger både av gran, bjørk, furu og einer, men også av
vidje; avhengig av tilgangen til de forskjellige treslag. Her i bygda bare
gran, men også bjørk til innlegg for avstivning. Grantægene tåler mer hardhendt
bruk fordi de har lengre fibre og er seigere og sterkere. Vi må huske at dette
var bruksting.
Sesongen
for tægersanking var fra etter sevjetida helt fram til frosten om høsten.
Bjørketæger var lettest å sanke på mosemyr eller drenert torvmyr med minst
mulig lyng. Grantæger i skog med mosebunn og lite lyng. Helst i karrig og
steinfri jord, for da hadde tægene vokst seg lenger og strakere.
Arbeidsredskapet
var bare et grev eller lita hakke og en kniv. Tægene ble sanket i en sekk eller
annet slik at de ikke ble utsatt for opptørking før avbarking. Dersom de ikke
ble renset samme dag, måtte de pakkes sammen med våte aviser eller kluter over
natta. Tægene måtte kokes for å slippe barken dersom de ikke var høstet i den
tida barken løypte. Å sanke tæger i denne perioden ble likevel ikke sett på som
gunstig. Barken ble skrapt av ved å bruke nakken på kniven med tægene liggende
på låret over en sekk eller lignende.
Til
finere arbeider måtte tægene kløyves langsetter, avhengig av hvor grove de var,
og av formålet. De ble ringet sammen i bunter og hengt til tørk. Tægene måtte
bløytes før bruk. De ferdige korgene ble røykt i svovel for å anta en fin kvit
farge. De la svovel i bunnen av ei tønne og tente på. De hengte korgene inni
tønna og dekket den til med en sekk. Svovellukta var intens og det var langt
fra behagelig.
Sanking
av tæger var ikke alltid sett på med blide øyne. Skogeiere var tidligere
bekymret for at skogen ble ødelagt, og det kunne ikke alltid være lett å finne
egnet jordsmonn hos samarbeidsvillige grunneiere. Utøverne i faget var ikke
grunneiere. Det var småkårsfolk som med denne produksjonen skaffet hardt
tiltrengte bidrag til familieøkonomien.
Kunsthåndverket
Tægerkorger
finnes nok også andre steder, men et raskt søk viser at det her på Tretten
finnes uvanlig mange. Vi må vite hvorfor.
Mitt
første møte i kildene med denne tradisjonen gjorde inntrykk. I 5–årsberetningen
for Kristians Amt fra 1855 er det et kapittel om næringsvirksomhet i amtet. Det
vises til småindustri og håndverksbedrifter. Industrialiseringa er så vidt
påbegynt. Siste avsnitt i denne omtalen er slik:
– En Husmandspige fra Øier, Maren
Johannesdatter, har ved Kurvarbeider, flettede af Granrødder, tildraget sig
Opmærksomhed saavel ved en Industri–Udstilling i Christiania som endog ved den
store Udstilling i Paris.
Marens
tægerbinding hadde altså allerede da satt sine spor. Fra gammelt var trolig
dette et håndverk som mange kunne utøve til en viss grad og til eget bruk.
Likevel var det med dette som med annet håndverk at enkelte utviklet faget til
å bli kunstferdig og til å nærme seg næringsvirksomhet gjennom salg til andre.
Slik var det trolig flere steder, men fra midt på 1800–tallet vet vi at dette
skjedde på Tretten. Vi finner en familietradisjon over flere generasjoner som
det gikk gjetord om i vide kretser i samtida, og som det fortsatt går gjetord
om i engere kretser i dag. I litteraturen ser vi at teknikken hadde sin
renessanse omkring 1890, men at pedikken overtok raskt. På Tretten hadde dette
et annet forløp.
Ved
studier i kildene trer særlig tre kvinneskikkelser fram, og ruver over de
andre. Det er Oline Hagen, hennes tante Marit Moen og hennes tante igjen Maren
Stalenget. Deres arbeider ble stående som enestående mesterskap, hevder
bygdebokforfatteren vår, Tor Ile. Denne «tante–tradisjonen» er blitt
karakterisert som det ypperste bygda har å vise til når det gjelder
kunsthåndverk. Ile skriver: – I denne
sjeldne spesialitet ytte dei det framifrå, det absolutt beste, det mest
fullkomne som ytes kan. Han møtte flere av kunstnerne.
Ved
siden av å være nyttige og praktiske, er disse gamle korgene og fatene
velsignet med mønstre og former som like mye gjør dem egnet til
prydgjenstander. Hver for seg utviklet disse kunstnerne sine personlige
uttrykk, og kjenneren Olga Enge kunne identifisere hvem som hadde gjort hva.
Arbeid utført med stor presisjon og utsøkt formsans, og det lille ekstra er omtalt som: – Auget skal au ha sitt.
Tægerarbeid avfotografert på Enge i 1949 før Olga kom til gards. Ikke rart at ho var inspirert.
Familien i
tradisjonen i Nordbørkjerønningen.
For
å komme tettere innpå familietradisjonen må vi oppsøke husmannsbruket
Børkjerønningen helt inntil riksvegen på Nord–Tretten. Bruket kunne i 1865 fø 2
kyr, 2 sauer, 4 geiter og 1 gris. I ledige stunder mellom alle de daglige
gjøremål ble tægerhåndverket der utviklet til kunsthåndverk. Riktignok satt de etter
hvert flere steder i bygda med sine arbeider, men alle de sentrale aktørene
vokste opp og fikk impulsene i Børkjerønningen.
Tidlig
på 1800–tallet holdt Berit Samuelsdatter og Johannes Hansen til i
Børkjerønningen som husmannsfolk. De hadde 4 barn, og av dem retter vi
interessen mot den eldste og den yngste, hhv. Anne og Maren.
ANNE
Johannesdatter (f.1815) ble i 1837 gift med Trond Olsen Korsstuen fra Ringebu,
og det var de som overtok som husmenn i Børkjerønningen. Trond og Anne fikk 9
barn, bl.a. Marit, Johannes og Hans. Trond flettet halmkorger, såld og grøvre
ting, mens Anne hadde lært seg tægerbinding. Hun beskrives også som overlag
flink i faget.
MAREN
Johannesdatter (f.1834) var mye yngre søster i Rønningen og ble i 1863 gift med Engebret Olsen
Stalenget. De etablerte seg som husmenn på hans hjemsted skrått over
Losnavatnet. De hadde 7 barn. Maren ble etter det vi vet den som først utviklet
håndverket til slikt et mesterskap, men tradisjonen var allerede i familien.
Det framkommer at det var sogneprest Nissen som skaffet henne opplæring og som
satte slik glød i henne. (Mer om Maren nederst i teksten)
MARIT
Trondsdatter (f.1.12.1837) ble 6.5.1874 gift med Ole Kristensen f.31.10.1824 Ved Glømmen. De
etablerte seg som husmenn i nere Glomstadhaugen, men Marit ble bare 3 år
seinere sittende som enke med 3 små barn. Derfor kom hun på flyttefot, først
til Glomstadjordet, så til Glømmehagen før hun etablerte seg i Sandviksmoen. Men Marit kalte seg Rønningen. Marit var bare 3 år yngre enn sin tante og læremester Maren, og de utviklet nok
i stor grad håndverket sammen. Marit døde 19.2.1917 på Gamlehjemmet i Brudal av bronkitt og alderdomssvakhet.
JOHANNES
Trondsen (f.1841) ble gift i 1867 med Johanne Kristensdatter Skråningstuen. De
overtok husmannskontrakta i Børkjerønningen etter hans foreldre. Johannes og
Johanne fikk 11 barn, men vi konsentrerer oss her bare om Oline. Johannes
Trondsen drev med korgfletting ved siden av tømmerfløyting og plassbruket.
Kristian Paalsrud viser til tre utøvere denne perioden med fletting av
høykorger og grøvre ting. Det var brødrene Hans og Johannes som førte farsarven
videre, og Syver Skuggen.
HANS
Trondsen (f.1845) ble gift i 1867 med Johanne Johannesdatter. De holdt til som
husmannsfolk i Vedumstuen til etter 1893, men flyttet da til Brekken på Sør–Tretten.
De fikk 10 barn. Hans drev korgfletting av den grøvre sorten.
OLINE
Johannesdatter (f.24.6.1866) vokste også opp i Børkjerønningen, og ble gift i 1887
med Johan Olsen Magelihagen. Etter et kort opphold som inderster i Sandviksmoen
hos hennes tante, Marit Trondsdatter, etablerte de seg i Sørmagelihagen, men
ser ikke ut til å ha hatt husmannskontrakt. Husmannsvesenet var på veg ut. De
fikk 13 barn. Johan var jordarbeider og snekker og Oline plasserte seg i
tægertradisjonen på linje med Maren og Marit. Oline døde 25.9.1926 av nyresvikt.
Avsetningen
De
kunne etter sigende fare vidt med korgene sine. I Østerdalen var det godt om
penger blant skogeierne. De kunne ta turen over fjellet på dagen. Eller de
kunne finne kjøpere blant ferdafolk etter riksvegen. Likevel ble mye solgt til
bygdafolk. De kunne få betalt i kontanter eller som bytte mot mat eller annet.
Det
finnes beretninger om salg til godtfolk
men de er noe avvikende. En av dem forteller at Maren sendte ei av sine
flotteste korger som gave til dronning Sofia av Sverige/Norge. Korga falt i
smak, for det kom bestilling på flere korger. Dronninga var så begeistret for
hennes arbeider at hun tilbød Maren ei årlig livrente. Om hun noen gang fikk
den, eller mistet den etter noen år er uvisst. Da regenten var i bygda for å
åpne jernbanen til Tretten i 1894 fikk hun hilse på dem.
En
annen beretning vil ha det til at tilbudet om livrente gjaldt Oline, og at det
ble avslått i herredsstyret fordi det der satt skogeiere som hadde sett seg lei
på at de ødela skogen, disse kvinnfolkene. Ellers får vi høre at ei stor korg
med lokk der det var bundet ei kongekrone på toppen ble solgt for 4 kroner til
ei byfrue på hjemtur fra Heidal. Det fortelles at denne korga kom på auksjon i
Oslo, og at en oppkjøper fra det britiske hoffet fikk tilslaget, neppe for 4
kroner. Dronning Viktoria falt for korga, og den var av de gjenstandene hoffet
var representert med på ei av verdensutstillingene i Paris.
Om
beretningenes sannhetsverdi har vi den oppfatningen at det til tross for noe
sammenblanding trolig finnes kjerner av sannhet. 100–150 år er lang tid for den
muntlige tradisjonen, særlig i våre dager.
Tægerarbeidet
var ikke lukrativt. De mindre korgene eller fatene kunne koste 2 kroner. Ei
sendingskorg og større ting kunne koste 4–5 kroner. Med alt arbeidet som lå bak
hvert kunststykke måtte det bli «husflid» i ordets rette forstand, når vi vet
at Marit ble enke tidlig, og at de andre hadde store barneflokker å fø. Oline
ble forøvrig stadig observert med strikketøyet sitt, også mens hun gikk. Det
gjaldt å utnytte tida. – Di fortere é
går, di fortere bitt é, sa Oline. Olines sønn Ottar fortalte at de som
unger var med og grov tæger. Han bekreftet også at det bare ble brukt
grantæger.
Marit
satt to somre på Maihaugen og viste sitt kunsthåndverk på sine eldre dager.
Både hun og Oline stilte ut arbeidene sine bl.a. på jubileumsutstillinga i
Kristiania i 1914. I avisa Gudbrandsdølens presentasjon av Trettens innslag i husflidsavdelingen
sakser vi: – Marit Rønningen, Tægerarbeider.
Det er helt nydelige Arbeider, som søker sin Like paa hele utstillingen. Oline
Johannesdatter Hagen har ogsaa meget pene Ting i Tæger og Spaan.
Alle
tre fikk premiert sine arbeider ved utstillinger i inn- og utland. Diplomer og
medaljer er fortsatt i familienes besittelse.
På besøk hos Marit
Hedmarkingen
og forfatteren Adolf Skramstad oppsøkte Marit en gang og beskriver dette møtet
i boka Kjens folk. Han traff på Marit
idet hun grov tæger med bare nevene. Hun påsto at det ikke lot seg gjøre med
grev, for da ble tægene ødelagt. Hun viste fram to never med fingre så krokete
og skrukkete som klørne på en hauk. Marit hadde ikke ferdige arbeider å vise
fram, for de ble sendt til husfliden i Kristiania så fort de ble avsluttet.
Skramstad
kunne fortelle at navnet hennes var kjent også utenlands og at museer hadde
kjøpt opp arbeidene hennes. Hun var representert både ved det svenske og det
tyske hoffet, hadde han fått opplyst ved husfliden. Marit forsto seg ikke på
slikt og påsto først at han snakket usant. Han var også kjent med at hun hadde
mottatt diplomer og medaljer for arbeidene sine. – Ja, sier Marit, – jeg har
da noe tufseri liggende borti kommodskuffa. Det var diplomer fra
utstillinger i Drammen, Gjøvik, Kristiania, København, Stockholm og en Mention honorable fra
jubileumsutstillinga i Paris i 1889. Skramstad mente det burde i glass og ramme
på veggen. – Det va riktig någå å henge
på veggen, svarte Marit.
Marit
fortalte at hun hadde lært kunsten av tanta si, Maren. Faren Trond drev med
korgfletting, men det var grøvre ting som høykorger, kløvmeiser og slikt. Maren
hadde nok lært en del av Trond, men mye hadde hun lært i Prestgarden hos sokneprest
Nissen. Ellers fortalte hun at det var tida
og tålmodet som hadde lært henne mest. Redskapen hun brukte var en
tollekniv og ei syl.
Han
spurte om hun tjente noe på arbeidet sitt. – Det blir skitt opp og lort i mente, svarte Marit. Hun fortalte
videre at det ikke var mange her i bygda som verdsatte det hun drev på med, men
hun hadde et par geiter å trøste seg med. Hun la til at geitene heller ikke var
populære i nabolaget. De ble betraktet som skadedyr, men Marit holdt nå på at
folk ødela mer.
Arven
Oline
var den siste i tægerhåndverkets glansperiode, og da hun døde i 1926 ble
tradisjonen brutt. Ferdighetene og kunnskapen de hadde tilegnet seg gikk ut.
Håndverket har vært lite kjent i mellomtida, og uten utøvere i faget ble det
ikke viet interesse. Ikke før Olga Enge (f.1928) i seinere år tok tak i håndverket
og utviklet det på nytt, men i tråd med den gamle tradisjonen. Hennes
produksjon føyer seg fint inn i rekken sammen med de tre, og har også dette
kunstferdige preget som overgår det de fleste andre i faget kan prestere. Det
er da det blir til kunsthåndverk.
Olga
holdt kurs, og reparerte mange av arbeidene fra den omtalte glanstida. Dette er
kulturvern på sitt beste. Hun ga nytt liv til en gammel og i en viss grad lokal
tradisjon. Slik er det blitt 4 kvinnfolk i denne tradisjonen, og da får det
ikke hjelpe at den gikk ut av familien. Olga døde i 1999 og vi er igjen like
langt.
Spørsmålet
nå er om vi kjenner vår besøkelsestid, eller om vi lar tradisjonen få enda ett
sammenbrudd. Tægerhåndverket er en stolt tradisjon på Tretten som tida hadde
lagt et glemselens slør over. Vi håper ikke dette skyldtes at arbeidet ble
utøvd av kvinnfolk. I mange skriftlige framstillinger er kvinners bidrag ofte
blitt til sysler.
Med
tægerhåndverkets glanstid på Tretten fra midt på 1800–tallet til 1926 ble bygda
profilert i vide kretser, og de fremste utøvernes arbeider er kunstskatter. Vi
må være oss dette bevisst. De fortjener det, disse smålåtne kvinnfolkene som
arbeidet seint og tidlig. For dem ga arbeidet ikke store, men kjærkomne bidrag
til familieøkonomien. Men de la mer i det enn som så.
–
Auget fekk sitt. Det skal vi andre ha
auge for. Dette er også vår kulturhistoriske arv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar