978-999 Eildådalen.

978   Harlandsbekken  [ hałansbækken ]

         Hallandsbekken (SK)

   Fra Høgfjeillet til Eildåa.

979   Eildåa  [ eillåa ]

         Nørdre Eldåa (SK)

   Renner fra Eildåtjøynnan og ned i Østerdalen.

980   Glømmebekken  [ głømmébækken ]

         Glømmebekken (SK)

   Renner fra oppi Eildåhøgda og ned i Eildåa ved Glømmevaullan.

981   Glømmeslåttan  [ głømméšłåttan ]

981   Glømmevaullan  [ głømmévaullan ]

         Glømmevollen (SK)

   Flertallsnavn. Her hadde Glømme slåttbu, og kanskje flere hus. De fikk like etter 1765 omfattende retter i Eildådalen som skadebot etter flom på garden i 1754 og på Vikerøygarden i baksida (husmannsbruk under Glømme) i 1760. Glømme hadde også tidligere store utmarksretter her, og hadde måttet leie ut til andre. Men det ble for mye av det gode da de begynte å leie bort retten til utenbygds bønder. Da kom protestene og en kommisjon måtte sette en stopper for dette.

    I 1863 noteres at de omfattende slåttrettene her benyttes bare i nadsfall.

    De gamle Glømmeslåttan strekte seg fra Eildåa til fjellet på begge sider av dalen (BB-2/s.114).

982   Eildådalen  [ eillådał'n ]

   Navn på hele dette mektige dalføret som strekker seg fra Fåvangsida via Harland og videre østover; med Eldhøgda som rager høyt over dalen.

983   Ståkåvegen  [ ståkåveégen ]

         Ståkåvegen (SK)

   Gammel ferdselsåre mellom Østerdalen og Gubrandsdalen, avmerket med staker (dial. ståkår) for å finne retningen i all slags vær og føre. Den krysser Eildåa like vest for Glømmevaullan.

984   Lauvsalen  [ lauvsal'n ]

         Nørdre Lauvsalen (SK)

   Lauvsalen er særpreget ved den relativt frodige lauvskogen og gilde beitet. Hestefølger ble gjett her.

985   Gammellegret  [ gammełlegre' ]

         Gammellægeret (SK)

Bendikshøgda sett fra Gammellegeret.

Her var féhytta før den ble flyttet opp ved Slettharland. Se Harlandshytta. Et leger er å forklare som nærmest et «liggested» eller en «leirsted».

986   Sléttharland  [ šlétthałan ]

         Sletthaland (SK)

Det vide og flate området i vannskillet mellom Tromsa og Eildåa, og dermed mellom Gudbrandsdalslågen og Glomma. Det var gjort grøftearbeider her en gang for å lede vatnet i Eildåa over i Tromsa. Det ble ikke fullført, og var vel heller ikke populært på Østerdalssida.

987   Steinbua [ steénbua ]

Øyer Fjellstyre skriver: «Den andre bua, Steinbua, ble opprinnelig satt opp i 1911 av Øyer Hesteavslag, til bruk under gjeting av hingst med hoppefølge. Bua ble restaurert av fjellstyret i 1997. Det er ikke ovn i bua, men en enkel peis. Bua er ypperlig egnet for å søke ly for regnskura sommerstid, og med sovepose og liggeunderlagkan en også overnatte her. Bua er ikke egnet til vinterbruk!»

988   Harlandshytta  [ hałanshytta ]

         Hallandshytta (SK)

Bua ble tømret opp litt før 1900 av fékaran Matias Le'em og Anton Jonsgard m.fl som husvære for fégjeteren sin. Bua var et gammelt stabbur som hadde stått i Nere Brubakken. Seinere er den påbygd og restaurert. Den erstattet ei gammel falleferdig tømrabu. Det ble kniving med hestavlsforeninga om bruken av bua, men de mura i 1911 opp ei bu like ved. Den hadde ett rom og var bordkledd innvendig. Etter at det ble slutt med å ha hingst på Harland forfalt bua (BB-2/s.382 og 393). Det var store drifter med slaktefé også på Harland i konkurranse om hamna med hestefølgene (BB-2/s.390-392). Hestavlsforeningas mura bu sto oppført i lagets status til 1931, da med bokført verdi kr 100. Den forfalt siden.

   Ei trist historie er knyttet til Harlandshytta. Det var i 1840, Jens Olsen Hjelmstad (f. Mageli) hadde ærend over til Østerdalen for å betale renter på et lån. Da han kom til Harlandshytta var det noen lokale fékarer der. Det ble turing og visstnok krangel. Jens ble iallefall kastet på dør. Dagen etter ble han funnet i en dam like ved med hodet ned og skreppa framover hodet. I skreppa var det m.a. to geitoster som holdt ham nede. Han ble fraktet hjem over hesteryggen og gravlagt. Seinere oppsto det rykter, han ble gravd opp igjen og undersøkt av to leger. Fékarene ble forhørt, men det ble ikke reist straffesak. Senere kom det ei solid regning fra legene til enka, men ho sendte den videre til fékarene med et notat om at når de hadde ødelagt mannen hennes burde de også betale regninga. Det ble etter sigende også gjort. Jens døde den 24. august 1840 og prestens notat i kirkeboka er som følger: «Denne Mand Døde i Fjeldet under eller straks efter et der avholdt Svirelag. Forhør er paabegyndt.» (Notat etter Thor Mageli)

Øyer Fjellstyre skriver:

«Det er to åpne buer på Harland, den nye Harlandshytta og ei nyrestaurert steinbu. Gjeterbua som stod her var etter hvert gammel og nedslitt, og i 1986 reiv fjellstyret bua og satte opp nåværende Harlandshytte. Denne hytta har to atskilte rom, med 4 sengeplasser hver.»

989   Harland  [ hałan ]

   Hestefølger ble gjett her. Se Harlandshytta (BB-2/s.379f). Jeg velger å skrive navnene uten -d-, dvs. ikke Hardland men Harland. Det kan godt være at navnet kommer av at det er «hardt land» (fastmark) men jeg vil la tolkningen være åpen.

990   Harlandsråket  [ hałansråke' ]

   Et sterkt råk fra Tautern via Harland til Steinhytta.

991   Harlandshøgda  [ hałanshøgda ]

         Hallandshøgda (SK)

   Omtales ofte som to atskilte fjell; Søre Harlandshøgda synnafor Harlandsvegen og Nørdre Harlandshøgda på nordsida av vegen.

992   Tromsa  [ tromsa ]

   Åa har sitt utspring på Slettharland og renner ned ved Tromsnes i Fåvang og i Lågen. Ulikt andre bekker i området har den samme navnet på hele strekningen.

993   Veslfjeillet  [ velþfjeille ]

         Veslefjellet og (SK)

994   Eildåbua  [ eillåbua ]

         Eldåbua (SK)

I Gudbrandsdalskommisjonen kalles stedet Eildålegret, og det brukes av ringsaksokninger.

   Tidligere ble den kalt Bendiksbua, da det var Bendik Sylte fra Fåvang (født omkring 1730) som hadde murt opp ei hytte her. Han drev med féhandel og samlet féet her for gjeting gjennom sommeren.

   Det ble tømret ei hytte på de gamle murene og bua eies i dag av Fåvang Gjeterlag. Den er åpen for fjellvandrere og har tre sengeplasser. 

996   Saubulia  [ saubulia ]

         Saubulia (SK)

    I Saubulia var det rester etter ei mura saugjeterbu der tretlingene hadde hatt samdrift med gardssau under gjeting. Der kunne sauholderne også ta med kjøpsau. Gjetinga var i bruk til ca 1860, og siste saugjeteren var Iver Børkjemoen. 

997   Saubufjeillet  [ saubufjeille' ]

         Saubufjellet (SK)

   Også kalt Saubuhøgda ifølge Tor Ile.

998   Eildåtjøynnan  [ eillåtjøynnan ]

         Eldåtjønna (SK) - Søre Eldåtjønn (SK)

Flertallsnavn. Omtales også som Søre Eildåtjøynnet og Nørdre Eildåtjøynnet. Men de opptrer også som Saubutjøynnan på Fåvangsida.

   Eildåtjøynnan ble bygslet i 1760 av Iver Eriksen Glømme som hadde planer om å sette ut fisk her. I 1800 er Eldåtjøynnan ikke skyldsatt, men Glømme svarer avgift ettersom de har hatt bygselseddel tidligere. I Gudbrandsdalskommisjonen 1875 anføres at begge tjøynnan brukes av fåvanginger. Det en av dem ligger halvt på Fåvangs grunn.

999   Eildåhøgda  [ eillåhøgda ]

         Eldåhøgda (SK)

1232 m.o.h. Høgeste fjellet i Øyer og grensefjell mot Fåvang og Storelvdalen. Like ved grensevarden er det reist en varde med fire støtter omkring. Dette merket ble reist i 1873 til minne om da Kong Oscar II var her. En beskrivelse av dette besøket finner vi i lagsavisa Symra til Losje Baldersheim 14.7.1912. Redaktør var Oscar Mageli:

 Foto 1927 av den såkalte Kongevarden.

KONGEBESØK

Under kong Oscar den annens kroning ved vi at han paa sin tilbagereise gjorde en tur til fjælds fra Storelvdalen, hvorunder han ogsaa besøkte den bekjendte Eldaahøgda. Ankommen dit muredes der en varde til minde om kongens besøk paa dette sted. Under dette arbeide kom der gaaende en gammelagtig fyr med en violin under armen. Efter klædedragten at dømme maatte han være en storelvdøl. Da denne var kommen til stedet begynte han at spille, rimeligvis en av sine yndigste melodier, men da dette naturligvis ikke var nogen kongelig musik utbrøt kongen i en barsk tone: «Hold inde med den skurringen!» Manden maatte straks lystre kongens befaling og blev staaende noget slagen en stund. Endelig utbrøt manden: «Der tales saa meget om friheten, her paa fjeldet er da vel alting frit.» Saa satte han violinen til haken og begyndte under selskapets latter, med samme skurring. Endelig blev han kjed av dette og gikk bort til kongen og spurte: «Kan jeg faa spille Napoleonsmarcen for Dem?» Dette blev han tilladt og saa begyndte han efter bedste evne. Dette syntes at more hele det kongelige selskap og etterpaa gav kongen ham nogen skilling. Violinisten syntes endnu ikke at være tilfreds med dagens utfald, thi da det kongelige tog sattes i bevegelse for at vende tilbage til Meselt, tog ogsaa han samme kurs. «Det er endnu haap, tenkte han, muligens kan jeg endnu komme i betraktning». Paa nevnte sted var der anrettet en danseplads for kongen og hans selskap, hvortil Storelvdalens musikforening hadde indfunnet sig. Da selskapet hadde hvilt, og faat sig litt forfriskning spillede musikken op og dansen begyndte. Da lystigheden hadde varet en stund gik en av prinserne frem og forlangte en polsdans for kongen, men den kunde musikforeningen ikke spille. Nu blev det spørsmaal efter violinisten som igjen maatte hoppe op og spille polsdansen for kongen. Dette moret hele selskapet og til gjengjæld herfor gav kongen ham 5 speciedaler.

960-981 Eldådalen