TRETTEN
- afstigning på høire Side
TRETTEN
BLE ENDESTASJON I 1894
Strekningen
Hamar-Tretten 100 år
Redaktør
Odd Bjerke
Utgitt
av jubileumskomitéen
INNHOLD
Øyer kommune hilser
Norges Statsbaner hilser
Forord
Sang
Jernbanen Hamar-Tretten 100 år - En
introduksjon
JERNBANEN
MÅ KOMME
Den lange kampen
Fem søvnløse netter
Varetransport
Personbefordring
De måtte forlate sine kjære
JERNBANEN
KOMMER
Jernbaneplanene på lokalpolitikernes bord
Da bygda stod på ende
Ole Pedersen og "Den glade enke"
Anleggsarbeidet og -arbeideren
Demonstrasjonstoget fra Formo til
Krekke
Arbeiderforeninga snubler i starten
Arbeiderforeninga reises opp og blir
sterk
8-timersdagen
Andre faglig-politiske saker
I anleggsledelsens vold
Mer om streik
Hva med arbeiderbevegelsen
Jernbanearbeiderens forhold til alkohol
Hvor holdt slusken hus
Afslutningsrapporten
Åpningen av banen
Det første tog
Kongen kommer
Det Kongelige Extratog
Hamar-Brøttum
Lillehammer-Fåberg
Hunder
Øyer
Tretten
Festmiddagen på Lillehammer
Postgangen
Farvel da, gamle Lillehammer
Regulær rute
Æres den som æres bør
JERNBANEN
ER KOMMET
Tretten som endestasjon
Hest og vogn
Stasjonsbyen
Ringvirkninger av anlegget i tallstørrelser
Det store hamskiftet
Sundmannen
HVEM KOM
MED JERNBANEN
Navnelister
__________________________________________________________-
FORORD
Alle tiltak med respekt for seg sjøl stiller
med jubiléumsbok når 100 år skal markeres. Det er med stor respekt for temaet,
men likevel respektløst at boka skrives.
Innholdet i boka skiftet en del mens den var
på tankestadiet. Det skulle dreie seg om ei grundig framstilling av det
omskiftet bygda gjennomgikk på den tida jernbanen kom hit. Ved grunnforskning
skulle det legges fram velfunderte forklaringer på hva som skjedde ved
overgangen til dette hundreåret. Hvilken rolle spilte jernbanen i "Det
store hamskiftet" i Øyer? Det skulle være det overhengende spørsmålet
sammen med dokumentasjon av tettstedutviklinga i samme periode. Det kunne bli
et pionérarbeid i å forstå framveksten av stasjonsbyer i regionen. Og jernbanejubiléet
25.september 1994 skulle være anledningen da dette ble satt i fokus.
Slik ble det ikke helt. Men det måtte bli
bok. Dette er ingen jernbanehistorisk framstilling; men den er det også.
Hensikten er å handtere storhendinga i 1894 fra flere kanter. Både nedenfra og
ovenfra (slusken og anleggsingeniøren), innenfra og utenfra (jernbanen og
bygda) og forfra og bakfra (tida før og etter 1894). De fleste aktørenes
innsats blir presentert og det er gjort forsøk på å trekke linjer i utviklinga
forbi storhendinga.
En del nytt stoff blir framlagt, men også
tidligere publisert materiale som tåler å trekkes fram igjen etter så lang tid.
Hensikten var også å sette sammen forhold og skape en mer helhetlig forståelse
av utviklinga. Det er her tida ikke strekker til. Det er brukt fritid noen uker
på dette arbeidet, og boka er egnet som grunnlag for videre arbeid for å skaffe
seg innsikt i temaet. Dersom den er en spore til økt innsats er iallefall
hensikten oppnådd.
Boka knyttes spesielt til Tretten. Det er
hjemmebanen, og det er her, på endestasjonen gjennom to år at
jubiléumsarrangementet går av stabelen. Men stoffet omhandler og angår hele
regionen.
Thor
Bjerke:
JERNBANEN
HAMAR-TRETTEN 100 ÅR - EN INTRODUKSJON
Høsten 1880 ble jernbanen fra Eidsvoll til
Hamar åpnet. Med dette fikk Hamar togforbindelse med hovedstaden, og ikke nok
med det, det ble sammenhengende jernbane fra Kristiania til Trondhjem. Den
smalsporede Rørosbanen var i sin helhet åpnet tre år tidligere.
Ett av de store jernbaneprosjektene på denne
tiden var Romsdalsbanen, som skulle knytte havet med sine store dampskipslinjer
til Østlandets jernbanenett. En slik bane kunne gå fra Kristiania over Gjøvik
og Lillehammer, opp Gudbrandsdalen og ned Romsdalen. Et annet alternativ var å
bygge jernbane nordover fra Hamar. Utover i 1880-årene fortsatte arbeidet med
en slik forbindelse. Etter hvert ble det klart at den beste løsningen var å la
banen nordover få sitt utgangspunkt på Hamar, og 8. juli 1890 besluttet
Stortinget å bygge Hamar-Selbanen. Distriktene langs banen skulle dekke alle
utgifter ved grunnervervelse og gjerdehold og dessuten yte et kontantbidrag på
768.000 kroner til banen.
Det var i 1890 ikke bestemt hvilken
sporvidde banen skulle ha; enten måtte den bygges smalsporet (1067 mm) som
Rørosbanen eller normalsporet (1435 mm) som banen fra Oslo til Hamar.
Arbeidsdepartementet ville ha den smalsporet, men sommeren 1891 vedtok
Stortinget å bygge banen normalsporet.
Det var to alternative traséer for jernbanen
forbi Lillehammer. Banen kunne enten følge en nedre linje langs Mjøsa med
stasjon ved dampskipsbrygga, eller en øvre linje med stasjon oppe i byen. Rent
jernbaneteknisk var den nedre linja den gunstigste; dessuten var den
rimeligere. Dersom Nordbanen ble bygget nordover fra Gjøvik til Lillehammer
ville det nedre alternativet også være å foretrekke. Ble linja gjennom byen
valgt, så måtte det samtidig bygges en sidelinje ned til brygga. Kommunestyret
i Lillehammer var ikke i tvil; stasjonen måtte ligge oppe i byen - mellom
Mesnaelva og Bryggeveien. Dette ble satt som en forutsetning da det 15.
desember 1890 ble bevilget kr 60.000,- som kontant tilskudd til Kristians Amts
bidrag til jernbaneanlegget. Jernbanestyrelsen gikk da også inn for dette alternativ
da planene for jernbaneanlegget Hamar-Sel ble lagt fram for Stortinget i 1891.
Resultatet av Stortingsbehandlingen ble som de fleste ønsket; en stasjon oppe i
byen!
ANLEGGET
Anlegget av banen ble delt i to etapper.
Allerede i august 1890 begynte forarbeidene på strekningen Hamar-Tretten.
Detaljutstikkingen var ferdig sommeren 1891 og i september samme år begynte
planeringsarbeidene.
Vel tre år senere var den 88 km lange
strekningen ferdig. Det må vi i dag si er ganske imponerende når vi vet at det
den gang var håndkraft som var enerådende ved anlegget. Sjef for anlegget var
August Konow Fleischer, en mann med stor erfaring fra jernbanebygging.
I avslutningsrapporten ble terrenget mellom
Hamar og Lillehammer betegnet som ugunstig for jernbanebygging, mens terrenget
videre nordover til Tretten var gunstigere.
Planeringsarbeidene ble dels utført ved
akkordarbeide, dels på kontrakt. Strekningen fra Moelv til Lillehammer samt
fundamenterings- og murarbeidene på bruene var satt bort til kaptein Alf Lund
og ingeniørfirmaet Strøm & Horneman. Overbygningsarbeidene (skinnegangen)
ble utført på akkord, likeså fundamentering og grunnmur for bygningene. Selve
bygningene ble derimot oppført på kontraktsarbeide.
Anleggsarbeiderne ble mottatt med en viss skepsis
og hadde vanskelig for å finne losji, men Hamar Stiftstidende forsikret høsten
1891 at de var hederlige folk som arbeidet i en god saks tjeneste, skriver
Østvedt i "De norske jernbaners historie". Litt bråk kunne det
imidlertid bli nå og da. I Lillehammer økte antall arrestasjoner på grunn av
fyll fra 41 i 1890 til 220 i 1892.
Blant arbeiderne på banen dannet det seg en
opinion mot kontraktørvesenet. Det gikk så langt at Stortinget satte ned en
komite for å undersøke saken. Komiteens flertall hevdet at kontraktørvesenet
burde avskaffes og at det fortrinnsvis skulle brukes norske arbeidere. Da saken
var oppe i Stortinget i mars 1894 uttalte veidirektør Krag at arbeidernes
fortjeneste ikke burde reduseres ved mellommenn, og at selv om staten tjente på
kontraktørene, så var systemet urettferdig mot arbeiderne. Diskusjonen
fortsatte i de kommende årene.
Her skal kort nevnes at akkordlagene på
jernbaneanleggene på denne tiden gjerne hadde 10 timers arbeidsdag. Lønningene
varierte svært, fra 4 kroner dagen i gode år til ned mot 2 kroner dagen under
dårlige forhold. Der anleggsfolkene oppholdt seg ble prisene gjerne skrudd i
været. Vinteren 1895 skal familieforsørgere ved anlegget i Gudbrandsdalen ha
tjent 2 kroner dagen, og halvparten av dette måtte de betale til hus og ved!
Vei- og jernbanearbeiderne holdt sitt første landsmøte i Kristiania i april
1895 og krevde da 8 timers arbeidsdag ved alle statens veg- og jernbaneanlegg,
en minstelønn på 40 øre timen, økte sykepenger, ulykkestrygd og en rimelig pensjon.
Dessuten at anbuds- og kontraktørvesenet måtte avskaffes, at det ble opprettet
handelshus ved anleggene, at brakkene ble bedre, fri reise til anleggene og
skjerpede bestemmelser om bruk av utlendinger. Stortinget gjorde imidlertid
lite for å bedre forholdene, og sommeren 1896 kom det f.eks. til streik ved et
grustak i Fron.
Tilbake til anlegget Hamar-Tretten. Her ble
det i alt tatt ut 784.000 kub.m jord og 188.000 kub.m fjell med trillebår,
decauvillevogner (små skinnegående, hestetrukne vogner) eller slede og kjerre
som hjelpemidler. På det meste var 900-1000 mann i arbeid. I eller ved
Suttestadskjæringen i Lillehammer ble tre mann drept og to hardt skadd ved tre
forskjellige uhell i 1892-93. I august 1893 ble en arbeider overkjørt av en
grusvogn ved grensa mellom Lillehammer og Øyer.
Grus til banen ble tatt fra grustak i
Brumunddal, ved Skyberg (Rudshøgda) og Hove. Lokomotiv og vogner til
gruskjøring ble fraktet med båt til Brumunddal og Lillehammer. På Lillehammer
ble lokomotivet tatt i land ved dampsaga 30. august 1893. I oktober var
skinneleggingen kommet så langt at lokomotivet, som hadde nr. 13, kunne kjøre
inn på stasjonsområdet.
Skinnelegging og ballastering begynte 1.
oktober 1893 og fortsatte våren 1894. Arbeidet ble utført av skinneleggerlag på
20-30 mann samt egne lag for lessing og lossing av grusvognene (3-4 mann pr.
vogn). Det ble brukt skinner med en vekt på 25 kg pr. meter i 10 meters lengder
(i dag er skinnevekten det dobbelte). Det ble lagt 12 sviller pr. 10 meter
skinne. Største stigning på strekningen var 16 promille, nord for Lillehammer
imidlertid bare 13 promille. Minste kurveradius var 250 meter, som forekom 25
ganger.
Det var 15 bruer på strekningen, alle med
overbygning av jern og underbygning av stein. Videre fantes to overhvelvede
vannløp og en bekketunnel. De største bruene var:
Brumunda elv (to bruer med 15 meters og 10
meters spenn)
Moelva elv (70 meter, 2 spenn)
Lillehammer viadukt (39,5 meter, 3 spenn)
Mesna elv (27 meter)
Lågen ved Langsveen (155 meter, 5 spenn).
Tunneler
ble bygget ved
Furuberget (46 meter), mellom Hamar og
Jessnes
Ringsaker (33 meter), mellom Ringsaker og
Moelv
Bergseng (77 meter), mellom Brøttum og Bergseng
Skogstunnelen (28 meter), mellom Bergseng og
Lillehammer.
Stasjoner ble bygget på Jessnes, Brumunddal,
Ringsaker (Tande), Moelv, Ring, Brøttum, Bergseng, Lillehammer, Fåberg, Hunder,
Øyer og Tretten. På Lillehammer ble det bygget en stasjonsbygning i mur med en
grunnflate på 332 m2. Brumunddal og Moelv fikk to-etasjes trebygninger med en
grunnflate på 170 m2. De øvrige stasjonsbygningene var av samme type, to
etasjes bygninger med en grunnflate på 119 m2. Bygningene var tegnet av
statsbanenes arkitekt Paul Armin Due. Det ble dessuten foretatt en større
utbygging av Hamar stasjon, heri en ny, stor stasjonsbygning.
Vanntårn ble bygget på Moelv, Lillehammer og
Tretten stasjoner. Lillehammer ble også utstyrt med lokomotivstall, kullskur,
svingskive og vognremisse.
På Lillehammer ble det bygget et 1,55 km
langt sidespor ned til dampskipsbrygga. Dette tok av fra hovedlinja 2,7 km sør
for stasjonen. Til sidesporet hørte også lastespor ved Lillehammer Dampsag
& Høvleri og bryggespor på dampskipsbrygga.
Langs banen ble det satt opp en
telegraflinje med to tråder. På strekningen var det i alt 221 planoverganger og
19 overgangsbruer.
På Hamar måtte jernbanen bygge brygge ved
Sterudodden til erstatning for en innseilingskanal som måtte fylles igjen.
BANENS ÅPNING
Fredag 21. september 1894 ble det første
gjennomgående toget kjørt fra Hamar til Tretten. Toget kom uventet for mange,
men det samlet seg fort folk på stasjonene. På tilbakeveien fikk noen
passasjerer bli med, blant dem Lillehammers valgmenn som skulle til Hamar for å
kåre stortingsmann, står det i "Fåberg-Boka".
25. september 1894 foretok kong Oscar II og
kronprins Gustaf den høytidelige åpningen av banen. Stasjonene var pyntet med
blomster, flagg og løv i alle høstens farger. På Lillehammer stasjon spilte 1.
brigades musikkorps da toget kjørte inn. De kongelige fikk blomster av
ordførerens, overrettssakfører Scheys frue og amtmann Skjoldborgs datter
Ragnhild. På Fåberg stasjon stod lensmann Fliflet mellom bygdefolket og ledet
leveropene for kongen. På Tretten, hvor åpningen foregikk, sa kongen: "Nå
er endelig den dag kommet at jernbaneskinnene er fastspikret ved Losnas
strandbredd, og dermed har Gudbrandsdalen, denne skjønne dalenes dal i Norges
land, fått sitt berettigede ønske oppfylt."
På tilbakeveien ble det gitt middag på
Lillehammer stasjon. I lokomotivstallen var det dekket for 150 personer, og
etter en fremragende middag ble det servert kaffe, likør og sigarer i
stasjonsbygningens første etasje, hvor noen antikke møbler tilhørende tannlege Sandvig
vakte oppmerksomhet. Etter overnatting på Ingebergs Privathotel i Lillehammer
reiste de kongelige videre neste dag.
Den ordinære driften begynte 15. november.
Da var anleggsarbeidene allerede godt i gang nord for Tretten, og to år senere
var banen ferdig fram til Otta. I 1913 var banen ferdig videre til Dombås.
Derfra ble Raumabanen bygget til Åndalsnes (ferdig til Bjorli 1921, til Verma
1923 og til Åndalsnes 1924) og Dovrebanen til Støren (ferdig 1921).
TRETTENBANEN
I DAG
Jernbanen fikk store ringvirkninger i
distriktet. I dag, 100 år senere, har banen ikke lenger samme betydning lokalt,
men trafikken er stor. På en vanlig hverdag passerer nå ca. 30 tog strekningen
mellom Lillehammer og Tretten. Godstogene er mange og lange. Togvekter på rundt
1000 tonn og lengder på 700 meter er ikke uvanlig.
Strekningen Hamar-Tretten er i dag en del av
det som offisielt heter Eidsvoll-Dombåsbanen, men som i dagligtale går under
navnet Dovrebanen. Selv om linjeføringen er den samme som for 100 år siden, har
banen gjennomgått en stadig utbygging. I dag har strekningen skinner med en
vekt på 49 kg pr. meter og betongsviller. Strekningen Hamar-Fåberg ble
elektrifisert i 1966 og strekningen Fåberg-Otta i 1967. Fjernstyring av
strekningen ble innført i 1966 og automatisk togstopp i 1983.
Av banens gamle stasjonsbygninger finnes
fortsatt Jessnes, Brumunddal, Bergseng, Lillehammer, Øyer og Tretten i mer
eller mindre ombygget form. Vanntårnet står fortsatt på Lillehammer. NSB og
Riksantikvaren utarbeidet i 1993 en verneplan for jernbanebygninger, og på
denne planen står:
Hamar stasjonsbygning (1895),
foreslått fredet
Hamar restaurantbygg (1897),
foreslått fredet
Lillehammer stasjonsbygning (1894)
Lillehammer vanntårn (1892),
foreslått fredet.
Her er en
oversikt over det viktigste som har hendt med de enkelte stasjonene gjennom
årene:
Jessnes. Ubetjent
1966, persontrafikken nedlagt 1988.
Brumunddal.
Veldre. Ubetjent
1965, stasjonsbygningen revet 1970, persontrafikken nedlagt 1988.
Rudshøgda.
Opprettet 1915, ny stasjonsbygning 1948, ubetjent 1966, persontrafikken nedlagt
1994.
Ringsaker.
Ubetjent 1965, stasjonsbygningen revet 19? , nedlagt 1988.
Moelv. Ny
stasjonsbygning 1981.
Ring. Ubetjent
1965, ny stasjonsbygning etter at den gamle brant ved krigshandlingene i 1940,
senere revet 1981 (godshuset flyttet til Kvitfjell 1993), nedlagt 1988.
Bergsvika.
Nytt kryssingsspor opprettet 1993.
Brøttum. Ubetjent
1966, stasjonsbygningen ombygget til en-etasjes bygning, persontrafikken
nedlagt 1988.
Bergseng.
Ubetjent 1966, persontrafikken nedlagt 1988.
Lillehammer.
Stasjonen modernisert 1992.
Hove. Nytt
kryssingsspor opprettet 1991.
Fåberg. Stasjonsbygningen
brant 1909 og ble erstattet av murbygning 1911, persontrafikken nedlagt 1965,
ubetjent 1975.
Hunder. Ubetjent
1966, persontrafikken nedlagt 1973, Stasjonsbygningen revet, nedlagt 1985
Hunderfossen.
Holdeplass fra 1986.
Hafjell. Holdeplass
fra 1993.
Øyer. Ubetjent
1967, persontrafikken nedlagt 1988.
Tretten. Ubetjent
1994?
Før krigen var det også en rekke
holdeplasser hvor "små-togene" i Gudbrandsdalen stoppet. Mellom
Lillehammer og Tretten var dette Storhove, Sundgården, Smedstua, Andersstua,
Rybakken, Sæther, Lindløkka og Flagstad. Mellom Lillehammer og Hamar var det
også en rekke holdeplasser som ble betjent av "motorvogna" som gikk
fram til midten av 60-tallet.
DE FØRSTE
TOGRUTENE
Fra
jernbanens åpning i 1894 ble det kjørt følgende tog mellom Hamar og Tretten:
Tog 303 fra Hamar 06.34 Lillehammer 09.26-09.56 til Tretten 11.17
Tog 301 fra Kristiania 09.15 Lillehammer 17.26-17.41 til
Tretten 18.45
Tog 323 fra Hamar 18.18 til Lilleh. 21.49 (bare
hverdager)
Tog 322 fra Lilleh. 05.10 til Hamar 08.35 (bare
hverdager)
Tog 312 fra Tretten 09.37 Lillehammer 10.39-11.00 til Kristiania 19.13
Tog 302 fra Tretten 14.33 Lillehammer 15.51-16.11 til Kristiania 22.35
*
Afslutningsrapport for jernbaneanlægget Hamar-Sel, 1898.
* Einar
Østvedt: De norske jernbaners historie, Oslo 1954.
* Eyvind
Lillevold: Fåberg-Boka, Fåberg, Bygda og Banken, Lillehammer 1957.
* Thor
Bjerke, Sven Hjorth-Johansen, Hans Petter Kristoffersen og Roar G. Nilsson:
Banedata '94, Norsk Jernbaneklubb 1994.
_________________________________________________________________________
JERNBANEN
MÅ KOMME
DEN LANGE
KAMPEN
Gjennom flere ti-år ble det arbeidet for å
få jernbane til dalen. Strekningen Hamar-Tretten ble satt i regulær trafikk
15.november 1894. Strekningen videre til Otta 2.november 1896.
Åpningshøytidelighetene i 1894 og 1896 var slutten på en lang kamp, først med
vekslende politisk kløkt; seinere med ei svett arbeidsøkt.
Stadig økende omsetning av handelsvarer
presset det gamle transportsystemet til det ytterste. Det var skapt behov for
mer rasjonell og leveringssikker transport.
Hovedbanen til Eidsvoll stod ferdig i 1854.
Den var finansiert med private norske og engelske midler. I 1857 vedtok
Stortinget at Staten skulle stå for jernbanebygging. Dermed kom også
driftsselskapet Statsbanene. Det ble betraktet som et viktig nasjonalt løft å
bygge ut et jernbanenett for å styrke industrireisinga.
Banestrekningen Hamar-Grundset (Elverum) ble
den neste i 1862. I 1870-årene var flere anlegg i gang og i slutten av ti-året
var over 11000 jernbanearbeidere beskjeftiget. Dampskipstrafikken på Mjøsa, så
sant Mjøsa var isfri, var fra 1840 befordringa videre til Lillehammer. Neste
jernbane i regionen var nettopp Rørosbanen videre fra Grundset. Den ble åpnet i
parseller fra 1871-77. I 1880 stod strekningen Eidsvoll-Hamar ferdig.
Gudbrandsdalen følte seg klart tilsidesatt.
Vi har beretninger om hvordan en reise kunne
fortone seg til forskjellige tider. En av de fremste lokale aktørene i kampen
for å presse fram jernbane til dalen var Amund Tande, Tretten. Han beskriver en
Kristianiatur også før dampskipenes epoke. De måtte ro Mjøsa med kornlast fordi
det var så dårlig seilbør. - Mjøsfarten kunde ta uger, skriver Amund.
I 1874 tok han til orde for at grunneierne
skulle erklære seg villige til å avstå grunn til Gudbrandsdal-Romsdalsbanen,
som Amund vurderte som Norges framtidige Hovedstambane. Da hadde han alt
kjempet i mange år for saken. Han agiterte hyppig og overbevisende. - at Folk
ogsaa i vort Land begynder at skatte Betydningen af Udviklingen og Lettelsen af
vort Kommunikationsvæsen, som i saa udstrakt Almindelighed udvikler
Næringsveiene og befordrer Folkets og det hele Lands Velstand. Hans strategi
ble endret undervegs, avhengig av hvordan arbeidet fra sentralt hold med
planene også ble endret. Da linja til det Nordenfjeldske gjennom Østerdalen ble
framlagt stilte han med solid argumentasjon på at det var feil dal.
Kommunikasjon ble et nøkkelbegrep for Amund,
og etterhvert for så mange. Veg over til Østerdalen fra Tretten var en annen
sak han kjørte hardt på. Denne kampen kjempet han forgjeves. I
jernbanspørsmålet skulle han ha stått blant de bolde menn på stasjonen i 1894,
men det skulle dra ut. Han døde i 1885.
Reisen til hovedstaden ble atskillig lettere
med dampskipene, men det store framskrittet kom først med jernbanen. Det første
rutetilbudet var noe begrenset, men i løpet av noen år ble turen til Kristiania
en dagstur - om nødvendig. Reisetiden var i 1894 8 timer en veg, men alt i 1913
nede i 5 timer og 40 minutter. Størst måtte framskrittet fortone seg for de som
hadde råd til 1ste Classe. 3de Classe var ikke oppvarmet vinterstid.
______________________________________________________________
FEM
SØVNLØSE NETTER
Mathias Arnesen Sundhaugen, sundmannsønn fra
Tretten hadde bygningsarbeid i Stor-Elvdal da han skulle hjem til Jul i 1867.
Den mest brukte ruten var fjell-leia.
Ståkåvegen var merket til det formålet. Gjennom tida hadde været spilt enkelte
et puss og det ble vendereis; og vi kjenner historien om Jon Fransen
Svarverstuen som møtte sin bane på en slik tur bare 30 år tidligere. Det var
den mest ugunstige årstida da Mathias denne dagen stod og funderte over
vegvalget. Sammen med en kamerat valgte han fjellet.
De startet klokka 3 om ettermiddagen og
skulle ligge over på Messeltsætra. Derfra ville de nå over til Gudbrandsdalen
med en lang dags gange. Det blåste opp rett etter at de hadde startet, og det
begynte å snø. Mens de lå på Messeltsætra ble det slik uvær at de på
morgenkvisten gjorde vendereis og brukte det meste av dagen tilbake til
Messelt. Det var blitt lite søvn sist natt mens de studerte været og akkederte
vegvalg.
De la i veg sørover og fikk om ikke lenge
skyss. Nå hadde været slått om. Lufta var blitt stille og bitende kald. Bitvis
måtte de gå for å holde varmen. Føret var elendig, og natta lang. De var innom
hvert kvilested sørover for å få i seg litt varme. Der var det kaffe å få kjøpt
for 7 øre koppen og losji på gulvet med en fôrsekk under hodet for 7 øre.
Losjerende lå tett denne natta, men søvn ble det igjen lite av.
Klokka sju om morgenen tredje dagen passerte
de Rena. Siste biten til Elverum måtte de gå fort for å nå toget til Hamar.
Kameraten syntes de kunne ta andre klasse; det ga oppvarmet kupé. I 30
kuldegrader valgte de det.
På Hamar fikk de slengt i seg noe mat før de
måtte springe ned til brygga. Skipet lå et stykke utpå og de måtte leie en kar
til å ro uttil. Ombord var det stuvende fullt med reisende som skulle hjem til
jul. Nedunder dekk var det kvelende hett, og oppå drepende kaldt. Sitteplasser
var umulig å oppdrive og skipet ble liggende stille hele natta. Kapteinen ville
ikke legge utpå for skodde og mørke.
Etter nok ei natt med lite søvn kunne de
trenge å komme seg hjem, men skipet ble liggende slik hele dagen - og neste
natt med. Så, endelig kunne de legge utpå klokka 9 om morgenen, denne femte
dagen. Men nå ble isen problemet. Den ble tykkere og tykkere nordover, og
farten saktere og saktere. Kapteinen fikk de reisende til å løpe fra side til
side for å bevege skipet og karve det gjennom isråket, men heller ikke det
hjalp i lengden.
De kom bare til Ringsaker. Der ble
passasjerene satt av. Mathias og kameraten ble satt av på vestsida, hvor de
fikk en til å skysse seg til Lillehammer. Dit kom de klokka 8 om kvelden, men
fikk likevel kjøpt seg mat. Etterpå fikk de en kar til å skysse seg til
Langsveen ved Hunder. Derfra var det to mil å gå hjem. Det ble den femte, og
siste våkenatta.
Og vi, - vi undres ikke over at de ønsket
seg jernbane til dalen.
______________________________________________________________
VARETRANSPORT
Grishandler
Anton Tostensen Sletten, født 1874 fortalte til Kristian Paalsrud:
Anton kan godt huske at faren kjøpte ca 150
vinterfødde griser oppe i Lom, visstnok i 1890. Grisene ble samlet til et avtalt
sted, og så var det å ta landevegen fatt med Drammen som mål. Anton ble selv
med på ferda da drifta kom til Øyer. En så stor samling av gryntende vesener
skulle synes å være et underlig opptog, og som det ikke kunne være så lett å
holde styr på. Men det gikk over all forventning. Man leide gjerne 3-4
unggutter til hjelp en dag eller to, men siden var det ikke nødvendig med noe
stort mannskap. Når grisene først ble temt sammen, gikk det hele rolig og godt.
Hva de levde av på den lange turen som tok
veker?
Jaginga foregikk sommerstid når det var gras
langs vegen. De kunne ikke jage fortere enn at grisene fikk ete etter vegkanten
ettersom de gikk. Dagsmarsjene var gjerne mellom 2½ og 3 mil. Om kvelden ble
det som regel leid en kve eller innhegning, og da var det vanlig å kjøpe litt
korn som ble strødd på marka. Dette plukket grisene i seg med begjær. Litt
mjølkedrikke hendte det også at de fikk.
Det var jo så mange ferdmenn etter vegene
den tid, og det var ikke så langt mellom vatningene beregnet på ferdhestene. En
gang om dagen eller så ble det stanset opp ved et slikt vatningssted. Her ble
vassrenna tatt av, og så ble det helt litt mjøl oppi vasstroa. Når troa var
tom, var det bare å sette vatnet på igjen, og slik holdt de på til alle hadde
fått noe. Mange av grisene var jo store svin, kanskje 9-12 måneder gamle, men
griser på 3-4 måneder greide ferda like godt som de som var eldre.
Hva kunne prisen være på slike griser?
Det kunne variere nokså mye. Men Sletten kan
huske at man et år kunne kjøpe 5-6 måneder gamle griser for 20 kroner og
kanskje litt under.
Omsider kom de da fram til Drammen. Her ble
det sørget for husrom eller innhegning til grisene, mens karene gjerne tok inn
på hotell Nord eller hotell Oscar.
Det spurtes fort når det var kommet griser
til byen. Gamle kunder møtte kanskje opp alt første kvelden, og for å markere
sin ankomst gjorde man ofte en runde gjennom byen med grisene dagen etter.
Trafikken i gatene var ikke større enn at det lot seg gjøre. Man risikerte
nemlig ingen biloverkjørsel den tida. Ofte gjorde man turen oppover langs
brukene. Folk kom ut, og en gris ble plukket bort her og en der, kanskje 2-3 og
opp til 4 stykker også, sjelden mere slik til privatfolk i alminnelighet.
Derimot kunne slakterne kjøpe opptil 20 stykker. Og innen 3 dager var gått var
det hele gjerne utsolgt.
Det kunne komme griser også fra andre steder
enn Gudbrandsdalen. Og kundene hadde fått for vane å kjøpe grisene på borg.
Dette var det ikke godt å få gjort noen forandring med. Så var det da å gå
rundt og kreve inn pengene neste gang man kom igjen. Vanskeligheter med
inkassoen var det nok iblant, men sjelden noe forlis.
Litt senere hendte det også at grisene ble
fraktet med båt langs Mjøsa. Mye slit var det. Men alt var jo billig
sammenlignet med prisene nå.
.. Med jernbanen ble det selvfølgelig et
veldig omskifte. Alt gikk så mye raskere.
*
Gudbrandsdølen 21.september 1943
_____________________________________________________________
PERSONBEFORDRING
Turisttrafikken er eldre enn jernbanen, men
den fikk et oppsving da den kom. Etter 1854 kunne de reisende benytte jernbanen
til Eidsvoll og gå over i et av dampskipene på Mjøsa. Derfra var det å benytte
apostlenes hester, eller for de med bedre økonomi å ta diligencen videre
nordover dalen. Inntil 1860 kunne de stige over i dampskipet Dalegudbrand i
Bådstø og ta seg til Elstad i Ringebu, og fortsette derfra med hesteskyss.
Diligencebefordringa artet seg slik i 1880, ifølge egen markedsføring:
"I enhver Diligencevogn er Plads for 4
Passagerer eller efter Omstændighederne for flere, hvis nogle af Passagererne
er under 15 Aar. Optages den hele Diligence for en Persons Regning, kunde
tillige 2 Børn under 4 Aar medtages uden særskildt Betalning og uden at
medregnes i ovennævnte Passagerantal. Ellers kan ikke forlanges befordret paa
samme Diligence mere end 2 Børn under 4 Aar. Bagage indtil 20 Kilogram for
Voxne og indtil 10 Kilogram for Personer under 15 Aar befordres frit. Mod
særskildt Betalning befordres indtil 40 Kilograms Overvækt. Taxten for
Diligencebefordringen fra Lillehammer til Veblungsnæs eller omvendt er 40 Kroner
for Voxne, 25 Kroner for Halvvoxne (Børn mellem 4 og 15 Aar) og 13 Kroner for
Børn under 4 Aar. Taxten for kortere Afstande pr. Kilometer er 15 Øre for
Voxne, 10 Øre for Halvvoxne og 5 Øre for Børn under 4 Aar. Den hele Diligence
eller enkelte Pladse for Routens hele Længde kan mod Indsendelse af Contant
Betalning forudbestilles indtil 14 Dage i Forveien hos Contorist A.M.Larsen i
Lillehammer og Landhandler Onsum i Veblungsnæs. Diligencen holder Middagshvile
ved Bestemte, dertil skikkede Stationer, ligesom der er sørget for gode
Nattekvarterer. Til Kudske er antaget voxne og kjørevante Folk."
Reisen tok 4 døgn fra Kristiania til
Veblungsnes.
* Ukens
Nytt 25.september 1943
______________________________________________________________
DE MÅTTE
FORLATE SINE KJÆRE
Ti-årene fram til 1894 kjennetegnes mer enn
noe annet ved utvandringa fra bygdene våre. Det var ikke eventyrlyst som drev
dem.
Utvandring er et eldgammelt fenomen, og
forekommer fortsatt. Men aldri har vel bygda opplevd maken til perioden siste
halvdel av forrige hundreår. Omfanget er et omvendt kvalitetsmål på det
bygdesamfunnet de levde i. Noen ble fristet til å dra, men de fleste var
tvunget til det.
Anslagsvis 2500 personer meldte flytting fra
Øyer prestegjeld i perioden 1850-1894. Folketallet i Øyer var på det meste vel
4000. De hadde forskjellige reisemål og hensikter. Den største gruppen dro til
USA, mange dro til byer innenlands og til andre landsdeler. Noen dro til
nabobygder kanskje for å gifte seg, og et lite antall dro til andre land utenom
USA. Registrering av personer som meldte innflytting er mer usikker, men
antallet er beskjedent i forhold.
I perioden var det årlig store
fødselsoverskudd. Derfor ville folketallet uten netto utflytting etterhvert
blitt så høyt at det ville gitt totalt sosialt sammenbrudd. Som en tidsinnstilt
bombe. Utvandringa lettet trykket og fungerte slik som en sikkerhetsventil.
I 1882 reiste 173 øyværinger og trettlinger
til USA over Kristiania. Dette ble "toppåret". Seinere stabiliserte
antallet seg rundt 30-50 årlig, og i 1894 var det nede i 7 personer.
Jernbaneframføringa hadde ringvirkninger også slik sett. Det kunne være at
manges reiseplaner ble utsatt, men det var samtidig ei oppgangstid som ble
styrket av jernbaneaktiviteten. Anlegget ga mange arbeid, og det ga tro på
bedre tider her hjemme.
______________________________________________________________
JERNBANEN
KOMMER
JERNBANEPLANENE
PÅ LOKALPOLITIKERNES BORD
For å gi inntrykk av hele prosessen gjengis
her lokalforvaltningens befatning med jernbanesaken. Den gis i utdrag og
sammendrag, både fra herredstyre- og amtstingsforhandlingene.
1869 18.5: Oppfordring fra ordføreren i Vågå
om påtenkt jernbane mellom det søndenfjeldske og nordenfjeldske. Herredstyret
mener dette er ei stor og viktig sak som må forberedes grundig og allsidig, -
men det er ikke gjort, ifølge herredstyret. Visstnok har noen ingeniører
foretatt en befaring gjennom Gudbrandsdalen for å ta terrenget i øyesyn, men
det var på ei uheldig årstid og svært overfladisk. Som kjent har man uten
videre funnet at jernbanen skal legges gjennom Østerdalen over Røros eller
Kvikne til Støren. Øyer herred vil være med på ei felles oppfordring til
Stortinget om å utsette avgjørelsen til ei linje gjennom Gudbrandsdalen kan bli
forsvarlig undersøkt.
1871: Det foreligger forslag fra Regjeringa
om at jernbanen mellom det søndenfjeldske og det nordenfjeldske skal gå gjennom
Østerdalen. Amund Tande mener banen heller bør gå gjennom Gudbrandsdalen og ber
amtet bevilge 500 Spd til å få ei slik linje forsvarlig utredet.
Amtsformannskapet ber amtsingeniør Meltzer foreta en foreløpig undersøkelse av
ei eller flere linjer. For dermed å finne ut om det er grunn til å gjøre mer
med saken. Til dette trengs ingen spesiell bevilgning.
1873 11.11: Påtenkt jernbane gjennom
Gudbrandsdalen. Skriv fra Otto Grundtvig, John Vaalen og Iver Lunde med
oppfordring om å medvirke til at de som må avgi grunn skal si seg villige til å
tegne aksjer i banen som gødtgjørelse for grunnen. Fire mann velges til å
arbeide med saken. Erik Jevne, Johs Bø, Amund Tande og Erik Ourom.
1873 22.12: De fleste i Øyer som i tilfelle
må avstå grunn sier seg villige til å ta aksjer i banen for grunnen, - men noen
ikke. Herredstyret garanterer at det i Øyer skal bli tegnet aksjer som til
sammen minst tilsvarer betaling for grunnavståelsene.
1874 3.7: Herredstyret oppnevner sju mann
til å tegne aksjer i herredet i den påtenkte jernbanen gjennom Gudbrandsdalen.
1874 21.12: Til den påtenkte jernbanen fra
Lillehammer til Veblungsnes er det i Øyer tegnet private aksjer for tilsammen
4.225 Spd. Fire forslag om hvor mye herredet skulle ta aksjer for a) Chr.Hunder
- 7.000 Spd, b) Torger O.Gillebo - 6.000 Spd, c) Erik Lagethon - 5.500 Spd og
d) Elias Stalsberg - 5.000 Spd. Forslag b) ble vedtatt - 6.000 Spd.
1875: Ekstra møte for å drøfte planer for
jernbane Lillehammer-Romsdalsfjords botn, og Nordbanen
Lillehammer-Gjøvik-Kristiania. Enstemmig bevilgning av amtstilskudd til begge.
Ønske om å få undersøkt banelinje gjennom Valdres til Lærdalsøra.
1885 23.12: Chr. Hunder valgt som varamann
til Amtets store Jernbanenemnd.
1889 3.12: Herredstyret vender seg til
Stortinget: Når jernbanebygginga snart kommer opp håper de at vår dal må få
sine rettmessige krav imøtekommet. Særlig nevnes strekningen Lillehammer-Sel.
Det argumenteres med at dalen, særlig etter at Østerdalsbanen kom, har gått
sørgelig tilbake.
1890 13.8: En komité skal henvende seg til
vedkommende autoriteter for å få vurdert trasé på østsida gjennom bygda. De gir
sin tilslutning til å føre banen over til vestsida ved delet mellom Øyer og
Tretten. Dersom den planlagte løsningen velges med å føre banen over ved
Langsveen, ber herredstyret om at brua heller tas over ved Brettingen et par
kilometer lenger nord, og med stasjon der. Brettingen ligger rett ned for
Fossegarden. Bygda har krav på å få lagt denne ene stasjonen i sognet så
lagelig som mulig. Den andre stasjonen på vestsida vil bli mindre lett
tilgjengelig.
1890 20.11: Amtet kan opplyse at de
planlagte stasjonene er plassert slik: Et stoppested ved Midtskog, en stasjon
kalt Øyer på garden Strøm, og en stasjon like overfor Skysskiftet Holmen kalt
Losna. Da er forutsetningen at Staten yter tilstrekkelig tilskudd til bruer
over Lågen ved Øyer og Losna stasjoner. Herredstyret blir bedt om en uttalelse
og flertallet velger følgende formuleringer: Stoppestedet ved Midtskog flyttes
til Brettingen og stasjonen på Strøm flyttes til f.eks Lågårud, der en på
østsida bl.a finner to landhandlerier, et garveri og kommunehuset. Der
forventes trafikken for framtida å samle seg. Stasjonen og brua på Tretten bør
legges så langt nord som mulig for Losna fjord. Mindretallet stemte for et
forslag om stasjon på Strøm for å benytte statsbevilgningen til bru. Ellers som
flertallsforslaget.
1890 20.11: Forslag fra Amtmannen om en
Øyer-andel på kr 4.000 til anlegget Hamar-Lillehammer, fører til at de bevilger
kr 2.000 da de - "finder at Banen vil have sin store Betydning for den
hele Dal", særlig under vinterblokkaden.
1890 18.12 Distriktstilskudd til
jernbaneanlegget Hamar-Sel:
a) Herredene i Gudbrandsdalen skal refundere
halvparten av Amtets kontanttilskudd til banen utregnet etter matrikkelskyld.
b) Påtar seg alle utgifter til grunn og
gjerdevedlikehold etter følgende foreløpige beregning:
c) Fåberg kr 76.000, Ø.Gausdal kr 27.000,
V.Gausdal kr 17.000, Øyer kr 61.000, Ringebu kr 76.000, S-Fron kr 67.000,
N-Fron kr 76.000, Vågå kr 75.000, Lom kr 20.000, Skjåk kr 10.000, Dovre kr
16.000 og Lesja kr 15.000. SUM kr 536.000.
d) Innsparing eller overskridelse skal
fordeles etter samme forhold.
e og f) (Forskjellig om banestrekningen sør
for Lillehammer..)
g) Herredene overtar i sitt område
gjerdeholdet langs banen, både oppsetting og vedlikehold - mot at utgiftene
etter takst går til fradrag i det fastsatte tilskudd.
Dette forslaget fra Amtmannen ble vedtatt
med en merknad: - "dog saaledes at ildsvaade forvoldt ved jernbanens drift
bliver herredet uvedkommende."
1891 12.1: Dette forbeholdet blir trukket
tilbake etter oppfordring fra Amtet.
1891 16.3: Herredstyret tilrår at jernbanen
blir bygd med normal sporbredde.
1891 22.4: Til å dekke utgifter til grunn og
gjerde ønsker Øyer å låne kr 60.000 med Amtet som formidler.
1891 24.8 Ordføreren og O.T.Gillebo skal
søke om å få et signalstoppested rett overfor Tingvoll.
1891 26.9: Stortinget har samtykket i at
gjerdeplikten ved jernbanen Hamar-Sel kan avgjøres en gang for alle ved ei
innbetaling av kr 2.000 pr løpende kilometer bane (l.km). Grunneierne
tilspørres om de er villige til å ta gjerdeholdet, og i tilfelle til hvilken
pris. Komité på fire skal avklare dette.
1891 26.10: Grunneierne er ikke villige til
å ta gjerdeholdet. Dersom de andre herredene i dalen gjør lignende vedtak tar
Øyer for sitt vedkommende på seg oppføring og vedlikehold av gjerde etter en
pris av kr 1.900 pr l.km eller etter den pris som Stortinget fastsetter.
1892 2.2: Saken om gjerdeholdet er
tilbakesendt. Herredet må enten godta eller forkaste tilbudet på kr 2.000 pr
l.km. Enstemmig vedtak - herredstyret forkaster tilbudet.
1892 10.11: Jernbanestyret overlates
gjerdeholdet etter kr 2.000 pr l.km idet en går ut fra at jernbanen overtar de
ekspropriasjonsutgifter kommunen er påført for å innspare gjerde. Melding om at
jernbanestyrelsen har akseptert vedtaket refereres 8.9.1893.
1893 9.10: Øyers del av Amtets lån i Bergens
Privatbank til jernbaneanlegget dekkes på følgende måte: Øyers gjeld i
Lillehammer Sparebank innbetales, mens resten går til avdrag på Øyers andel av
jernbanetilskuddet.
1894 4.8: Herredstyret holder fast ved at
det må bli stasjon ved Hunderfos, ikke bare stoppested. De begrunner det med at
dit sogner både deler av Fåberg og Øyer, flere sommerpensjonat (Hunder,
Fossegarden, Åsletta, Øverli og Hornsjøen) og dertil kommer at Hunderfossen i
nær fremtid kan bli benyttet til industrielt anlegg.
1894 8.10: Herredstyret dekker utgiftene til
- "fornødent politi i anledning jernbanens indvielse den 25de
septbr."
1894 20.10: Øyers andel av utgiftene til
jernbanestrekningen Vålebru-Otta er fastsatt til kr 31.000. Herredet opptar lån
til formålet.
1894 5.12: Ordføreren har søkt om å få satt
opp ekstratog under Stavsmartn, men har fått avslag.
1895 25.4: Herredstyret tror ikke det rundt
stasjonene her i bygda blir så tett bosetting at de trenger å gjøre
bygningsloven gjeldende der.
1896 8.8: "I anledning den forestaaende
Aabning af Jernbanen Tretten-Sel fattedes saadan enstemmig Beslutning: Til
Festligholdelse af Jernbanens Aabning bliver intet at bevilge."
1897 3.2: Øyer har før innbetalt kr
18.555,70 til dekning av jernbanegjerde. Til rest står kr 5.444,30 som skal
betales snarest. Herredet tar opp lån til dekning av restbeløpet.
1897 18.10: Herredet skal ut med ytterligere
kr 5.700 i jernbanetilskudd.
*
Amtstingsforhandlingene
*
Herredstyreprotokollene for Øyer
______________________________________________________________
DA BYGDA
STOD PÅ ENDE
Den lange politiske kampen førte fram
etterhvert. Første klarsignal fra Stortinget ble gitt 8.juli 1890. Nå måtte
bygda belage seg på store forandringer. Etterhvert skulle 900-1000 mann være i
arbeid i distriktet.
Det er vanskelig å få inntrykk av og finne
uttrykk for hva anleggsperioden innebar for våre små bygdesamfunn. Vi må bare
slå fast at den førte til voldsom aktivitet på godt og vondt. Det ga liv og
røre, større omsetning av varer både fra de faste handelsstedene og for dem som
ellers hadde noe å selge. Det styrkede markedet gjorde det mulig å sette opp
prisene. Mange anleggsarbeidere kom
fra andre landsdeler eller til og med fra Sverige. Mange garder og små bruk
kunne tjene seg noen skilling ved å innlosjere slusken. Arbeidslederne helst på
de største. Der var det da også best plass. Bygdafolk kom tett innpå
fremmedfolk; vanligvis ble slike betraktet på behørig avstand. Her kom fagfolk
i anleggsarbeid, en lite utviklet sektor i vårt tradisjonelle næringsliv.
Jernbanen som skulle komme framkalte
optimisme for virksomheter og folk flest med tanke på framtida. Kanskje det
kunne bli utsikter til sårt tiltrengte arbeidsplasser. Kanskje behøvde de
likevel ikke bryte opp og dra til Amerika.
All viraken i bygda måtte gi en utrygg
følelse. De mange salvene under mineringa smalt i dalsidene. Det var noe
ufattelig og fremmed over dette nye. Det finnes negative utslag under
anleggsperioden. Det var ikke gjevt å få banen rett over åkeren. Ikke alle
stilte seg bak herredstyrets oppfordring om å avgi gratis grunn. Arbeidslønningene
ble presset opp også i de etablerte bransjene i bygda. Dette var ikke bra for
arbeidsgivere som sleit med å få endene til å møtes. Det var en del av dem. Men
samtidig ble det litt mer i pungen for de som aldri fikk endene til å møtes.
Landbruket hadde vært gjennom en økonomisk svak periode, men
arbeidskraftbehovet var i ferd med å avta. Vi ser en begynnende mekanisering i
jordbruket.
Jentene i gifteferdig alder svermet; og
kanskje de eldre med. Dette var spennende. Sognepresten ble harm over
sedelighetstilstanden under anleggsperioden. De tilreisende anleggsarbeiderne
var ingen entydig gruppe. Enkelte tilreisende hadde familie med til bygda.
Mange av våre egne var bundet. De som hadde frihet til å svire og sverme var
likevel mange nok til å sette fart i festene.
Det var forutsatt økt aktivitet for lovens
lange arm under anlegget. Arrestlokalet på Jevne ble satt opp til formålet og
beredskapen var styrket. Men lensmannsarkivet i Øyer vitner ikke om dramatisk
økning i kriminaliteten knyttet til anleggsarbeidet. Både i denne tida og i
denne kulturen ble ofte overenskomster inngått med neveslag. Lensmannen ble
ikke uten videre påkalt. Beretninger kan fortelle om mye slåssing, særlig i
anleggstida.
Dramatikken her i bygda knytter seg til en
anleggsarbeider fra Skjåk som druknet i Jevnefjorden i september 1893. Liket
var ikke gjenfunnet ved innførselen i kirkeboka. I ett tilfelle er det
registrert drap i dette miljøet med utgangspunkt herfra. En anleggsarbeider fra
Tretten ble visstnok drept på Fron i 1895; ei tragisk kjærlighetshistorie.
Arbeidulykker var ellers noe som hang ved dette farlige yrket.
Jernbanen ga mange av bygdas sønner godt
betalt, og påaktet arbeid for en periode. De var nok mer rakrygget enn ellers
på veg til fest lørdagskveldene. De hadde lagt bak seg et dårlig betalt
dagarbeiderliv som innebar stor usikkerhet for om det var arbeid å få neste
uke. Her hadde de i beste fall et langvarig arbeidsforhold som til og med kunne
vare inn i framtida. Da fikk det våge seg at det ble rift om jentene.
ET
KJÆRLIGHETSDRAMA
Historia
om denne karen fra Tretten som ble drept på Fron er hentet fra den muntlige
tradisjonen i dag. Den bekreftes i kildene. Men om det var drap vil ikke vi ha
fastslått. Sognepresten fører "antages dræbt" i kirkeboka, men det er
heller ikke han som dømmer. Det hevdes at han var frøning, og at miljøet
beskyttet ham slik at det ikke kunne føres bevis. Ifølge overleveringer på
Tretten ble offeret sparket ihjel, men gjerningsmannen ble aldri dømt.
______________________________________________________________
OLE
PEDERSEN OG "DEN GLADE ENKE".
En
fortelling fra jernbaneanlegget i Gudbrandsdalen.
Det er en stekende varm julidag. Ikke en sky
på himmelen, ikke en svalende bris engang. Og hele dalen speiler sig i
Losnavannets blanke flate. Arbeidslaget i den store fjellskjæringa har avfyrt
et stort skudd idag, og masser av stein ligger spredt utover. De driver nu og
lesser steinen på de store anleggsbårene, og triller den bort i en fylling
lenger syd. Å trille en fullastet båre med stein er et tungt arbeide, og den
som er uvant kan så lett trille utmed den smale planken. Det er de eldste og
mest trenede i laget som står for trillinga. De unge og uvante blir gjerne
spart i det lengste, for det er så nok å gjøre for dem allikevel med lessing og
steinbryting.
Odølingen Ole Pedersen er bas. Han er en
sprek og lyslett ungkar i 40 års alderen. Så er det to halvgamle fåberginger,
en gråskjegget norddøl og tre unge trettlinger. Det er folksamt i grannelaget.
Straks sønnenfor arbeider flere lag med jordskjæringer og planering. Og
nordenfor er det flere fjellskjæringer. Skuddene drønner dagen lang, og ekkoet
svarer i fjellene på begge sider av dalen. Opsynsmannen for alle disse
arbeidslag er svensken Dahlkvist, en temmelig overlegen og stridig herremann.
Han har aldri et godt ord til noen, men overøser sine arbeidere med de verste
skjellsord ved den minste anledning, og som rimelig kan være er han ille likt.
De kaller ham "Greven" på grunn av hans overlegne og storsnutete
vesen.
- Nei, nå har vi sannelig fortjent en røyk.
Ole Pedersen tørker svetten med trøieermet. Karene har intet imot dette
forslag, de setter sig i skyggen, karver skråtobakk og tender pipene. - Pokkern
skulde arbeide i denne varme! Ole Pedersen sender store røkskyer ut i den
varmemettede luft.
- Søk ansettelse hos "den glade
enke", sier norddølen. Der blir du sikkert mottatt med åpne armer, og kan
resten av ditt liv bære herrens glade dager.
- Å, det vart vel ikke bare morroa det heller.
Ola ser åndsfraværende utover vannet.
Et stykke oppe i skogen ovenfor skjæringa
ligger den vesle, velbrukte gården Kvitrud. Berte heter den unge enken som eier
gården. Hun er både kvikk og vakker, og går blandt slusken under navnet
"den glade enke". Det er sagt at Ole Pedersen kan få henne hvad dag
han vil, for hun vil gjerne gifte sig igjen, og den staute odølingen liker hun
godt. Og det er ingen dårlig spekulasjon, for hun sitter i god stilling.
Karene har tatt til igjen med arbeidet. Men
nu er det næsten varmere enn før, for solen steker rett på skjæringa nu
høgstdagsleite. Den unge trettlingen Hans Bakken skal nu prøve trillinga for
første gang. Det er en stillfarende og ordknapp gutt, men han ser ut til å være
sterk, bred og sterkbygd som han er. Og det går bra, han rusler støtt og
sikkert med båra som ingenting var. Men da han kom nesten fram til tippen, gikk
hjulet plutselig utmed planken og ene armen på båra gikk tvers av. Med det
samme kom "Greven". Og her var en anledning til å bruke kjeft. Han
lar en strøm av skjeldsord hagle ned over gutten. Men Hans stod bare rolig og
likeglad uten et ord. Og "Greven" holdt på verre og verre. - Slik en
svekling som du har vi ikke bruk for her ved anlegget, ropte han illrød av
sinne. Da syntes nok Hans at det kunde være nok. Han huket sig ned atmed båra,
tok godt tak både framma og bak, og reiste sig støtt, men sikkert med båra i
fanget. Så bar han den ut på tippen og tømte den. "Greven" blev
stående målløs. De andre karene rettet også ryggen. De hadde nok skjønt at Hans
var sterk, men dette var mer enn de ventet. Og så gikk han bort til
"Greven", og før denne fikk sukk for sig blev han løftet høit i været
av armer som av stål og satt på en avsats en mannshøide oppe i fjellveggen. -
Sitt der nu, sa Hans hård i stemmen. Karene flirte i skjegget og arbeidet som
intet var hendt. Og "Greven" måtte pent sitte til Hans tok ham ned
igjen. Da ruslet han nokså slukøret bort. Men efter den dagen hørte de ikke et
vondt ord av ham der i laget.
Straks bortenfor fjellskjæringa på en slette
i skogen, står et nyopført bordhus. Det er "hotellet" hennes
kokke-Marit. Hun selger kaffe og middagsmat til anleggsfolket. De har losji på
gårdene, og kosten morgen og kveld. Men det er godt å få koktmat til middags,
og Marit selger både god og billig mat, så det er folksamt hos henne i
middagskvilen. Og om kvelden stikker karene gjerne innom for å få sig en kaffetår
før de drar på hjemveien.
Arbeidet er slutt for idag, og karene er på
hjemtur. Flere av dem slenger av sig ryggsekkene utmed veggen og ser inn til
Marit. De slår sig ned ved de simple trebordene, røker og prater. Og
kokke-Marit står rund og trivelig bak disken og skjenker svart glohet kaffe i
store spillkummer.
- Jammen vart han spak "Greven"
idag lell, sier Ole Pedersen. Flere av karene i de andre lag kommer borttil og
får høre historien. Og de synes det var "jekla" godt gjort.
- Ja det er svært til styrke i den karen,
sier en av trettlingene. Og han forteller flere karstykker som Hans har utført.
Så sterk en kar har ikke levd her på Tretten i manns minne, tilføiet han.
En lørdagskveld utpå høstkanten er det
dansemorro hos enken på Kvitrud. Mesteparten av anleggslusken og grendens
ungdom, både gutter og jenter, er møtt op. Så det er riktig folksamt på gården.
Bortved peisen sitter en unggutt og drar på et trekkspill, og dansen går lystig
i den store stuen, som for anledningen er ryddet for mesteparten av innboet.
Det blir mer og mer lystig i laget som kvelden lir, for karene har mengder av
sterke saker.
Trettlingen Per Flå er slik en kar når han
er full. Nu tramper han i gulvet og vil danse, men da ingen jente tør være med
ham, danser han alene og veiver unda sig alle han kommer borttil. Men
svensk-Lars er ikke lang å tøie. Han slipper jenten han danser med, vrenger av
sig jakken og tar i en stygg bønn at nu kan han vesle-Per komme så skal han bli
konfirmert opatt. Og Per han har slikt et mot, har glemt alle gangene
svensk-Lars og andre har gitt ham juling og går frem med store fakter og store
ord. Da kommer Hans Bakken borttil, tar ham i boksebaken og trøiekraven og
bærer ham lett som en unge bort på benken ved veggen. Per søker å vri sig unda,
men det nytter ikke å komme ut av det jernhårde grep. Tilslutt siger han
kraftløs sammen på benken, og må hele kvelden sitte snild gutt ved siden av
Hans. Så han ble spart for juling den gangen.
Ole Pedersen står i med enken hele kvelden.
Og hun lener sig kjelent inn til ham i dansen. Alle må tilstå at enken er
vakker med det kobberbrune håret som en krans kring panna, hete kinner med
bedårende smilehuller, rund og trivelig, lett og lekende i dansen. Ole må også
tilstå for sig selv at hun er bedårende deilig i kveld. Og Berte liker den
staute odølingen. Helt siden dansen på Bakke ivår, har hun hatt ham i tankene.
Men han var ikke god å holde fast. For han stod i snart med den ene snart med
den andre jenten. En kunde aldri være trygg på ham. Ole blir mer og mer ustø i
dansen, for han har fått atskillige drammer i nattens løp. Alle vilde skjenke
ham som er bas, og selv hadde han også en god 96 i baklommen. Tilslutt gir han
sig over i dansen, men Berte holder ham fast, vil ikke slippe ham nu, og han
følger viljeløst med. -
Dansen blir mer og mer støiende, og ute på
tunet er det et lurveleven uten like. Svenske-Lars og den skjeggete nord-dølen
er kommet i klammeri, og de sparer ikke på neveslagene de karene. Utpå
morgensiden stilner det av med dansen. Spillemannen sover sødelig i peisekroken
med spillet i fanget. De mange styrkestøytene han har fått har gjort sin
virkning. Og hist og her i stuen eller utmed veggen ligger karene og sover
rusen ut. De som er såpas drar sig hjemover, somme med en jente under armen,
andre rusler ensamme.
Men Ole Pedersen sover sødt på enkens arm i
kammerset.
Som omflakkende slusker flest har Ole
Pedersen hatt mange eventyr med jentene. Hans sinn har ofte blusset op i het
elskov, men når den utkårede var vunnet, blev gjerne de dyreste løfter glemt
for en ny flamme. Slik også denne gangen. Straks efter dansen på Kvitrud traff
han en traust, mørkhåret bondejente på andre siden av Losnavannet. Og "den
glade enke" var glemt.
Utpå våren i sneløsningen kommer Berte
Kvitrud en kveld til Ole Pedersens losji og vil tale to-ene med ham. Det var
lenge siden han hadde sett Berte nu. Men han skjønte straks hvad hun vilde. Det
var synlig for enhver at hun var med barn. Ole hadde helt fra sin første ungdom
levet et fritt og omflakkende liv fra det ene anlegg til det andre. Og den
kjekke og gladlynte gutten hadde overalt vært godt likt av jentene. Men aldri
hadde han vært bundet til noen med sterkere bånd end de med god samvitighet
kunde brytes, når han drog videre til nye anlegg og nye eventyr. Men nu følte
han et bånd som bandt. Hans sterke frihetstrang kjempet nok en stund med
plikten og søkte efter en vei utenom. Men enken var vakker, og gården var bra,
og innerst inne lengtet han også kanskje efter å ro sin skute i havn og skape
et hjem. Enden på samtalen med Berte blev, at han lovet henne giftermål med det
første.
Da løvet spratt i liene, og de første spede
spirer grodde frem på markene, stod deres bryllup. Og noen uker senere fødte
Berte en stor lubben gutt. Ole kastet sig nu inn i arbeidet på gården med liv
og lyst, og tok avskjed med sluskelivet for godt.
Av
Kristian Paalsrud.
Hentet
fra Arbeider-magasinet nr 35, ukjent årgang.
RINGVIRKNINGER
Jernbanen var ferdig bygd, og ting var falt
på plass igjen. En kar i baksida hadde tidligere tjent på en gard i Nordbygda.
Vi kaller ham Bjørn. En søndag tok han en tur dit igjen. Der satt de i
sørveggen og drakk kaffe. Samtalen gikk om mye og mangt. Så kom husbonden til å
spørre om han Bjørn nå hadde noen barn. - Nei han hadde ikke det; men kjerringa
hadde en. Dette ville de høre mer om, hvordan det kunne ha seg. - Åh guten, sa
han, det var noe som ble igjen etter anlegget, det.
* SVERRE
OPJORDSMOEN 1994
______________________________________________________________
ANLEGGSARBEIDET
OG -ARBEIDEREN - og om faglig-politisk arbeid.
Tilgjengelig lokal litteratur nevner ikke
mye om sider ved anleggsarbeidet: - Heller ikke socialistiske synsmåter som
utbredtes fra en del av jernbanearbeiderne fikk noen framgang. - En
godtemplarloge ble stiftet i bygda, særlig blant jernbanearbeidere. -
Jernbaneanlegget har ikke virket så uheldig i moralsk henseende i Øyer, som så
mange andre steder. Dette er sitater vi kan hente fram. Det er skapt et
inntrykk av at vi her har ei hending for bygda blant mange andre. Vi vil
forsøke å gi "episoden" en større dimensjon.
Sluskens arbeidsdag framstilles i dag som
svært hard og arbeidsforholdene som helt vilkårlige. Dette må vurderes i
forhold til samtidas standarder. Annet arbeid som bød seg var i jord- og
skogbruket der arbeidsdagen nok var like lang, men ikke alltid så tung.
Anleggsarbeideren fikk bedre betalt, men hadde dette stadige kroppslige slitet
i all slags vær og temperatur. I utgangspunktet hadde de i begge bransjer få
eller ingen rettigheter utover den avhengigheten oppdragsgiveren hadde til
deres arbeidskraft. Men da var ikke avhengigheten stor. Det var flust med
arbeidskraft i denne perioden.
Det som skjedde var ei storhending, og vi må
tilbake til 1814 og poteten for å finne forhold som er sammenlignbare. Men ikke
noe hadde på svært lenge gjort så sterkt inntrykk i samtida. Det er ikke så
enkelt at vi kan presentere jernbanearbeideren som en råtass med stor
muskelkraft og drikkfeldig og løsaktig karakter. En del av det muntlige
tradisjonsstoffet trekker i den retningen.
Her går vi tettere inn i kildene for å
drøfte arbeidsforholdene. Og kanskje finne ut hva slusken gjorde i fritida. For
han hadde fritid. 10-12-timers arbeidsdag var hardt nok, men vi har med folk å
gjøre som likevel stod oppreist til kvelds. Kristian Paalsruds fortelling om
Ole Pedersen er festlig og slettes ikke fri fantasi. Muntlige overleveringer og
kildemateriale bekrefter både personene under pseudonym og handlingsmønsteret.
DEMONSTRASJONSTOG
FRA FORMO TIL KREKKE
Aksel Svensson Blomberg fortalte i 1964, 93
år gammel: Han kom til bygda som murer ved anlegget og deltok både med
stikkrenner og bruer. Det var etter forholdene god betaling på anlegget, men
altfor lang arbeidsdag. Kravet om 8-timersdag var allerede satt på dagsordenen
til arbeiderne, og sommeren 1893 demonstrerte både jernbane- og bruarbeiderne
på Tretten på den måten at de gikk i tog fra Formo og nordover til Krekke i
søre Fåvang der de holdt fest. Aksel og en annen svenske som het Vilborg gikk i
spissen for toget og spilte. Blomberg på trekkspill og Vilborg på fele. På
Krekke nektet de oss å holde fest, men vi festet likevel, fortalte Blomberg.
KREDITTVERDIGHET
Da Aksel Blomberg kom til bygda fikk han bo
i Nere Wasrud. Han hadde ikke fått oppgjør for siste jobben sin i Solør og var
nesten blakk. Men han måtte jo ha mat. I Johannes Halstenstads butikk i Øvre
Wasrud var det ikke kreditt å få. Han hadde tapt for mye på å gi kreditt til
anleggsfolk. Det var ikke så greit å stå blakk og matlaus i ei fremmed bygd, og
i et fremmed land. - Det hjelpte ikke om vi sa vi hadde 100 kr hver til gode
som vi skulle få ettersendt snart.
En anleggskar som fikk høre om
vanskelighetene lånte dem noen kroner, og snart kom oppgjøret. Etter det fikk
de kreditt så ofte det var nødvendig i Øvre Wasrud.
*
KRISTIAN PAALSRUD 1959
ARBEIDERFORENINGA
SNUBLER I STARTEN
Hamar-Selbanens Arbeiderforening, 6.avdeling
ble stiftet 27.januar 1894. Anton Moe fra 5.avdeling hadde i dette møtet en
redegjørelse om arbeiderorganisasjonens nytte og nødvendighet. Første formann
ser ut til å ha vært Amund Brænden. Det ble straks stor tilslutning av
medlemmer og foreninga ble innmeldt i Det Norske Arbeiderparti.
Anlegget fra Tretten til Otta hadde fire
arbeiderforeninger. Under et opprop til 1.mai-feiringa i 1895 kunngjøres at 5.
og 6.avdeling avholder demonstrasjon I Vålebrua; 7. og 8.avdeling på Kløvstad i
Kvam. Denne 6.avdeling ser ut til å omfatte jernbanearbeidere i Fåvang, Ringebu
og Sør-Fron. Avdelinga holder møter skiftevis på bruket Nygård på Nordre
Strand, på Bølund i Vålebrua og på Hove i S-Fron. 5.avdeling har vi sett
avertere møter på Tromsnes og Nyfløt på Losna. Lederen i 5.avdeling er i mars
1895 fortsatt Anton Moe med postadresse Fåvang.
Det har ikke lykkes å få rede på om
arbeiderne på banestrekningen til Tretten før åpningen i september 1894 var
organisert. Blombergs beretning om demonstrasjonstoget fra Formo kan tale for
det. Det er grunn til å tro at dette kan ha vært under 1.mai-feiring i 1893. I
ei pakke i Arbeiderbevegelsens Arkiv i Oslo finnes trykte lover for
Lillehammer-Selbanens arbeiderforening. De er datert 1893. Dermed kan vi inntil
nye funn blir gjort trygt anta at de også var organisert.
Den 1.mai 1894 holdt 6.avdeling en vellykket
demonstrasjon for 8-timersdagen med kjøpmann Svardal fra Kristiania som taler.
Om kvelden var det ball. Men så dovnet det hen. I følge deres egne nedtegnelser
var det på grunn av at styremedlemmer reiste fra avdelinga og andre
omstendigheter at foreninga i løpet av sommeren gikk i stå - for en stund.
1.mai-feiringa året etter i Ringebu samlet
mange mennesker. 500 gikk i tog; jernbanearbeidere, noen landarbeidere og også
mange kvinner. Enkelte vil ha det til at dette må ha vært den første
organiserte 1.mai-feiringa i dalen. Men det var samtidig feiring i mange andre
bygder. Her er det derimot vist til feiring alt i 1894, og kanskje i 1893.
Vi har tilgang bare til forhandlingsprotokollen
fra 6.avdeling. Den gir godt inntrykk av de sakene som opptok medlemmene.
Arbeidssituasjonen var iallefall ikke bedre for de som arbeidet fram banen til
Tretten i årene forut.
ARBEIDERFORENINGA
REISES OPP OG BLIR STERK
Arbeiderpartiets sekretær Olav Strøm
sammenkalte til et massemøte søndag 23.september 1894. Ikke så mange møtte, men
Strøm manet dem til ikke å gi opp foreninga. I møtet tegnet 22 seg som
medlemmer; i neste møte ytterligere 10. Aktiviteten tok seg opp igjen. På et
seinere tidspunkt, vinteren 1895/96 går det fram at 200 medlemmer har unnlatt å
betale kontingent. Det går ikke fram hvor stor kontingenten er, men
innbetalingene utgjør samlet kr 85,50, og da må de være mange.
Redningsaksjonen ble utført bare 2 dager før
kong Oskar II åpnet strekningen til Tretten. For jernbanearbeiderne var det
viktigere å tenke lenger fram, - banen skulle føres videre til Otta. De var da
heller ikke ønsket ved festlighetene. Amund Brænden som hadde ledet den gamle
foreninga ble bemyndiget til å fungere inntil videre. Karl Kristiansen ble
kasserer og H.Bakkebø sekretær.
Den 14.oktober 1894 protokolleres det at
Olav Strøm hadde oppgitt sin stilling i Arbeiderpartiet og tatt arbeid ved
6.avdeling. Han framstod etterhvert som klar lederskikkelse i foreningas
levetid som varte fram til 28.september 1896. Banen var bygd ferdig.
8-TIMERSDAGEN
Jernbanearbeiderens arbeidsdag kunne være
lang. Både 12 og 14 timer daglig. Ikke alle bodde ved arbeidsstedet, og da var
de kanskje hjemme ved 8-9-tida om kvelden. Noen klagde over at de ikke nådde
tilbake til matbutikkene stengte. De fikk sparken. Så lett var det å miste
jobben i Statens tjeneste for 100 år siden.
I oktober 1894 sirkulerte en forespørsel fra
jernbanestyrelsen til arbeiderne om de var villige til å følge Stortingets
beslutning om å forsøke 8-timersdagen til normale akkordpriser. 8-timersdagen
var et så sentralt krav for jernbanearbeiderne at alt måtte gjøres for å
gjennomføre den. Og det selv om de som en begynnelse måtte risikere litt mindre
fortjenste. I et møte i Vålebrua lå det klart under at forutsetningen var at
hele avdelinga måtte stå solidarisk og ikke de enkelte lag. Dette ble uttrykt i
vedtaket som innebar at de 1.november ville gå over til 8-timersdag på det
vilkår at dagen fortsatt ble regnet som helt dagsverk og at de for hvert
dagsverk fikk kr 2 utbetalt på forskudd. En delegasjon ble valgt til å
overbringe avdelingsingeniøren vedtaket og motta hans svar.
Ingeniøren aksepterte betingelsene for en
forsøksvis innføring av nyordningen. Arbeiderne kunne, etterhvert som de ble
ferdige med sine gamle akkorder begynne 8-timers dag.
Det kan se ut som de fleste arbeidslag
sluttet solidarisk opp, men ikke alle. J.Janson måtte seinere fratre i styret
for å ha gått tilbake til 10-timersdagen med sitt lag. I februar 1895 er flere
lag gått tilbake til både 9 og 10-timersdag. Saken skulle behandles på et
medlemsmøte den 24.februar men møtet ble avlyst på grunn av dårlig frammøte.
Det var ikke alltid enkelt. De møtte vanskeligheter både innenfra og utenfra.
Men protokollen gir uttrykk for at vi har med ei kjernegruppe å gjøre som
struttet av entusiasme. De ga ikke opp.
ANDRE
FAGLIG-POLITISKE SAKER
Protokollen viser til et mangfoldig
sakskart. Referatet fra medlemsmøtet i Bølund i Vålebrua den 25.november 1894
sier noe om det. Det skal stilles en representant til landsmøtet for de norske
vei- og jernbanearbeidere i Kristiania 15.2.1995. Forhandlingsemner blir
oppsatt. De forteller en del om arbeidsforholdene ved banen.
1. Landsmøtet uttaler seg for å avskaffe
kontraktør- og lesetasjonssystemer ved offentlige arbeider. Arbeidet skal
bortsettes direkte til arbeidernes organisasjoner under veiledning eller
ledelse av en av staten beskikket mann.
2. Det sørges for at arbeiderne får
tilstrekkelig sykepenger og legehjelp for seg og sin familie så lenge de på
grunn av sykdom er arbeidsudyktige.
3. Staten oppretter en
ulykkesforsikringskasse hvor den forsikrer sine arbeidere.
4. Arbeiderne garanteres en minstelønn av 40
øre timen.
5. Staten oppretter ved ethvert anlegg
tilstrekkelig handelssamlag hvor arbeiderne får gode varer til innkjøpspris.
6. Hvor vei- eller jernbanebygging foregår
på øde strekninger bygger staten tilstrekkelige og forsvarlige barakker.
Formannen redegjorde for betydningen av at
arbeiderne får sin egen presse. Det blir avholdt pakkeauksjon der inntektene
skal gå til aksjetegning i "Socialdemokraten".
8-timersdagen og bortsetting av kontrakter
ble de viktige sakene framover. Som vi skal se av sluttrapporten for anlegget
var det utstrakt bruk av kontraktører.
Alminnelig stemmerett var en annen fanesak i
bokstavelig forstand. I 1895 deltok arbeiderforeninga med sin røde
"stemmeretsfane" i 17.mai-toget i Vålebrua. Dette var et eksempel på
politisering under feiringa av nasjonaldagen som ikke var uvanlig.
Vinterstid stod en del av anleggsarbeidet i
bero. Vinteren 1895/96 var bare ca 50 i arbeid på banen. Etterhvert som
arbeidet gikk mot slutten i Gudbrandsdalen oppstod arbeidsløshet blant
jernbane- og bruarbeiderne. Olav Strøm, frontfiguren i 6.avdeling, var en av de
mange som fikk føle det. Solidariteten fra de som fortsatt var i arbeid var
slående. Strøm fikk tilsendt pengebeløp og støtte forøvrig da han ble satt
utenfor etter streiken. Og arbeidsløshet ble ei viktig sak etterhvert som
problemet oppstod. Innførsel av fremmedarbeidere fra Italia ble ikke sett på
med blide øyne.
I
ANLEGGSLEDELSENS VOLD
Noe så enkelt som muligheten til å
kontrollregne på utbetalt lønn var ikke en selvfølgelig rett. I flere møter ble
det reist krav om at profilen skulle påføres formannsbøkene. De hadde heller
ingen garanterte lønnssatser idet arbeidet ble igangsatt. Med profilen menes
spesifisering av lønnsutbetalinga. Forkjellige akkorder hadde forskjellig sats.
De fikk ikke engang oppgitt antall dager de fikk lønn for.
Arbeidsforholdene var elendige. Arbeiderne
følte seg diskriminert. En jernbanearbeider får rykket inn en artikkel i
Andvake 11.4.1895 som tilsvar til et innlegg om "Fattigdommens
Velsignelse":
Ved Grusningen her ved Hamar-Trettenbanen
boede Mandskabet for det meste paa Lillehammer, og da maatte man kjøre paa
aabne Vogne baade Morgen og Aften op til 30 Km. Dette kan nok gaa an
Midtsommers, naar det er tørt og pent Veir, men naar man om dagen har arbeidet
i Regn og Sne og man da efter endt Arbeidstid maa staa og vente op til 2-3
Timer paa Toget og man saa maa sidde og kjøre paa aabne Grusvogne 20-30 Km,
gjennemblød og næsten stivfrossen før, saa tror jeg nok, Følelsen af
Fattigdommens Velsignelse bliver noget blandet. Det hændte undertiden, at der
var 6-8 Tommer Sne i Vognene og dertil flere Graders Kulde, naar man skulde
reise fra Lillehammer om Morgenen; men op i Vognene maatte man og se at stampe
sig et Hul i Sneen saa godt man kunde.
Straks før Kongebesøget fik man herop en
saakaldt Blaavogn og en Pullmansvogn, men Blaavognen var langtfra at
tilfredsstille Behovet, og Pullmansvognen var nok ikke for Arbeiderne; thi det
var flere Gange, at man tog Pullmansvognen og kjørte én a to Ingeniører og en
Hund, medens Arbeiderne maatte sidde sammenkrøbne og næsten stivfrosne paa de
aabne Grusvogne. Naar Arbeiderne ikke længere vil finde sig i en saadan
Behandling, saa har de sin Afsked - naturligvis.
Ifjor Sommer brugte man at arbeide 12 á 14
Timer daglig, og da maatte der arbeides til Kl 8-9 om Kvelden, og inden man da
kom til Lillehammer igjen, var alle Butiker stængt, saa man fik ikke kjøbt Mad;
der var saaledes dem, som maatte leve paa sine Kammeraters Godhed i flere Dage.
En dag negtede Arbeiderne at udføre mere
Arbeide; de vilde nemlig til Lillehammer og kjøbe sig Mad, medens Butikerne var
aabne. Men hertil svarede Ingeniør Broch, at de maatte udføre saameget Arbeide
om Dagen, som han forlangte, hvorlænge man end maatte holde paa. For denne sin
"Gjenstridighed" fik Mandskabet Afsked; endel af dem fik dog Lov at
begynde igjen paa de gamle Vilkaar; men mærkelig nok; der var vist ingen af de
Afskedigede Mandskaber, som fik nogen Anmærkning i sine Attester, og til at
erstatte de afskedigede Arbeiderne blev der skaffet Folk fra andre Ingeniører.
MER OM
STREIK
I Juni 1896 gikk grusarbeiderne i Øyen i
Nord-Fron til streik. Dette sognet til 7.avdeling og er blitt framstilt som
dalens første alvorlige streik. Vi kan likevel ikke se bort fra
arbeidskonflikten det nettopp ble vist til blant grusarbeiderne på Lillehammer.
Den pågikk året før; sommeren 1894. Kankje var den den første.
Men tilbake til Fron i 1896. Styret i
6.avdeling uttaler: "Da forholdene er af den art, at Foreningen maa tage
lidelsen af streiken, finder Bestyrelsen at der maa handles hurtigt og med
Kraft. Pengespørgsmaalet er et af de værste og derfor besluttes at: Bestyrelsen
bevilger Kr 50 af Kassen. Ligesaa bevilges til Skyds for Snedker Johansen til
Øien i anledning Streiken Kr 5. Ligesaa besluttedes at foranstalte et Massemøde
i Bølund i anledning streiken, samt afholdelse af en Fest til indtægt for de
streikende." Alt 9.juni ble det varslet om et agitasjonsmøte enten ved
Strømberget eller på Øyen 12.juni.
Den umiddelbare årsaken til denne konflikten
var at jernbanearbeidere som var flyttet til grustaket fikk et umotivert
lønnsnedslag fra kr 2 til kr 1,75 pr grusvogn. Årsaken til streiken er nok mer
sammensatt, men dette utløste aksjonen. Snart var over 200 mann med i streiken.
Olav Strøm var en av dem.
Den 22.juli brygger det opp til ny streik i
grustaket ved Øyen. Men nå vil styret innta en annen holdning. Det kan tyde på
at de følte seg satt utenfor sist. De uttaler nå at hvis grusarbeiderne ikke
konferer med styret slik at de kan få undersøkt forholdene før streiken blir
erklært, kan ikke styret befatte seg med den. Dessuten betraktes en stor del av
arbeiderne i grustaket som uorganisert.
Anleggsledelsen nektet å forhandle, erklærte
de streikende for oppsagt og forsøkte å sette inn streikebrytere. Etterhvert
som de oppdaget hva streiken gjaldt gikk de også ut i streik. Med så stor
arbeidsledighet var det en prestasjon å holde streikebryterne borte.
Kraftprøven endte med en klar seier for
jernbanearbeiderne. Anleggsleder Fleisher fikk fra arbeidsministeren beskjed om
å innfri arbeidernes krav. Han tok inn igjen alle de oppsagte, - unntatt Olav
Strøm. Med trussel om streik over hele anlegget ble Strøm også tatt til nåde.
Dette ville omfattet over 800 mann.
SKOFABRISERING
Simen Solberg fortalte at han som ung var
med som skomaker hos Nils Hatleberg på Bjørgevolden Landhandleri. Det var i
1890-årene og tre skomakere satt i ukevis og lagde sko til arbeiderne på
jernbaneanlegget.
*
KRISTIAN PAALSRUD 1964
HVA MED
ARBEIDERBEVEGELSEN
Her er det fristende å trekke fram igjen noe
fra innledningen: "Heller ikke socialistiske synsmåter som utbredtes fra
en del av jernbanearbeiderne fikk noen framgang." Slik kan vi ha
misforstått vår egen historie. Om det ikke var for at vi etterhvert ble kjent
med hva småkårsfolk og arbeiderne etterlot seg av informasjon.
Anleggsarbeiderne førte sosialistiske impulser hit og handlet i tråd med dem
mens de oppholdt seg her. Noen ble værende her, og frø var sådd ute på bygda.
Arbeiderbevegelsen var kommet for å bli. Den var lite organisert ei tid etter
at jernbanearbeiderne reiste, eller trakk i andre klær, men den vokste seg
etterhvert sterk.
Første gangen arbeiderbevegelsen stilte
liste ved valg i Øyer var i 1907, og da oppnådde de 8 av 16 representanter. I
Øyer sogn under navnet Arbeidernes og bestillingsmændenes liste, og på Tretten
under navnet Tretten Arbeiderparti. Vi merker oss likevel at vegen fortsatt er
lang å gå. Sammensetningen er slik blant de 8 "sosialistene": en
lensmann, en baneformann, en banevokter, tre bønder og to håndverkere. Hvor ble
det av arbeideren?
JERNBANEARBEIDERENS
FORHOLD TIL ALKOHOL
Bruken av alkohol var utbredt, men de skilte
seg i så måte ikke ut fra resten av bygda. Dette var ei tid da "kranene"
var åpne, og kampen for å få stengt dem hardnet til. Det var mange
skjenkesteder i Øyer, og særlig på Tretten under Stavsmartn om høsten. Det var
i denne situasjonen at avholdsbevegelsen vokste seg sterk.
Godtemplarlosjen "Kolbein Stærke"
(Losje nr 234) i Øyer tok konsekvensen. Dette ble den første I.O.G.T.-losjen i
Gudbrandsdalen. Stiftelsen skjedde 29.januar 1893. Bygda var full av
jernbanearbeidere, og det var en av deres nærmeste; oppsynsmann Arntsen som
gjorde opptakten. Peder Arntsen bodde under arbeidet med banen på Moshus. De
fleste av de 51 medlemmene den første tida var jernbanearbeidere. Da anlegget
var ferdig bygget og slusken var reist, stod de igjen med 7 medlemmer. Det
blåste likevel medvind, og tilslutningen økte til 104 i 1896 og 115 i 1917.
På oppdrag for sosialistpartiet i
hovedstaden hadde typograf Anders Buen slått seg ned på Lillehammer. Sammen med
Arntsen ga han ut byens første sosialistiske avis, "Andvake - Afholds og
Arbeiderblad", som kom ut i årene 1895-98. Hovedlinja for avisa var
avholdssaken som ledd i arbeidernes klassekamp. Fylla var arbeidernes argeste
og farligste fiende. Men avisa ble også et talerør for arbeiderne i deres politiske
kamp.
Slik kan vi lese at kampen mot
brennevinsondet også var viktig for jernbanearbeiderne. Iallefall for enkelte,
men de kjempet ikke for sin sak gjennom arbeiderforeninga. Protokollen for
6.avdeling nevner temaet bare en gang, og da som emne for et foredrag.
Avholdssak ble aldri kampsak. Men foreninga arrangerte fest, ball og sexa
jevnlig, og det var dans etter massemøtene. Vi bør anta at Kong Alkohol også
deltok. Dette ga inntekter til foreningsdrift og gode formål, men det ga også
en etterlengtet avkobling i en steinhard hverdag. Til disse festene gikk
jentene for halv pris. Det skulle bare mangle.
Trykket på herredstyret for å få stengt
kranene øker. Sognepresten og hans medhjelpere ber om at det nektes bevilling
til all utskjenking av øl og vin. Kravet understøttes av ei underskriftsliste
på Tretten. Herredstyret vedtar skjenkebevilling med 10 mot 6 stemmer.
Midt i en slik situasjon mottar bygdas
folkevalgte en henvendelse fra Lillehammer Bryggeri. Der framsettes det ønske
om at noen får bevilling til å selge søtøl (pottøl) fra bryggeriet til
anleggsarbeiderne ved jernbanen i Tretten og Ringebu. Det argumenteres for at
arbeiderne må leve mye på tørrmat og trenger mye drikke i sommervarmen. Til
dette passer pottøl bra; melk er vanskelig å få tak i og skal heller ikke være
bra som drikke for folk som arbeider hardt i varmen. Det nevnes at det kunne
passe med et slikt utsalg i grusgruva ved Sprekkenhus, med pottøl på tønner
eller ankere til utsalg i litervis til anleggsarbeiderne. Herredstyret gir
ordføreren fullmakt til å gi pålitelige bygdefolk slik rett om noen søker.
Etter at jernbanen ble åpnet fikk
stasjonsmesteren bevilling for utskjenking av münchenerøl på Tretten stasjon i
togtidene. Seinere også for vin og bayerøl. Men bare noen år seinere, ved hundreårskiftet,
ble kranene stengt i Øyer, men da hadde anleggsarbeiderne forlatt arenaen.
Kilder:
*
Andvake, Afholds- og Arbeiderblad, Lillehammer, 1895-98.
*
Forhandlingsprotokoll for Hamar-Selbanens Arbeiderforening, i
Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek.
* Heimen:
Litt om losjene i Gudbrandsdalen, mars 1951.
*
Herredstyreprotokollene i Øyer
* Ile,
Tor i DSS/495, Opplandsarkivet, Maihaugen.
*
Kr.Paalsrud: Et Bygdesentrum blir til, 1966.
* Pryser,
Tore/Brynjulf Handgaard: Arbeiderbevegelsen i Lillehammer 1850-ca 1940, 1977.
* Øyer og
Tretten Historielags Samlinger.
_____________________________________________________________
HVOR
HOLDT SLUSKEN HUS
Aksel Blomberg ble flyttet til Tretten for å
mure stikkrenner. Seinere ble han med å mure pillarer under både jernbanebrua
ved Hunder og brua over Lågen på Tretten.
- Det er rart å koma i hug den fyrste tida
eg budde her på Tretten, forteller Aksel Blomberg til Kristian Paalsrud i 1959.
- Ein av dei fyrste eg vart kjend med var Ole E. Wasrud, for vi fekk bu der på
Wasrud den fyrste tida vi arbeidde her. Vi betalte 4 kroner månaden for
losjiet. Den fyrste tida kokte Erik Wasrud kaffe åt oss til vi kom inn og
skulle kvile. Han var føderådsmann han Erik og hadde slikt å gjera. For dette
arbeidet fekk han 3 øre dagen av kvar.
Nere Wasrud er et av de mange stedene
jernbanearbeiderne holdt hus. En svensk familie holdt til i 2.etasje i
hovedbygningen. I stua øverst i tunet bodde mange. Ferdselen fra Musdal gikk
nedover jordet herfra til sundet. Vegen herfra til nybrua ble anlagt samtidig
med avslutningen av baneanlegget.
Her gjengis oversikt over bosteder for de i
kirkeboka som er innført med tittel knyttet til jernbanen og bruarbeidene.
Dette er minsteverdier både i antall personer og tidsperioder. Oversikta
omfatter både innenbygds og utenbygds folk.
Lista må betraktes som ufullstendig, da den
omfatter bare de som hadde "ærend" i kirken som fadder eller far ved
dåp, brudgom ved vielse eller ved død.
Det er ikke overaskende at de i stor grad
tok losji nær linja. Det framkommer også klart at arbeidene med banen ikke var
avsluttet ved Kongens åpning av strekningen. Arbeidet pågikk fortløpende
nordover, og en del etterarbeid gjenstod til Tretten; selv etter at strekningen
ble satt i regulær trafikk 15.november 1894.
Losji antall
tidsperiode tittel
--------------------------------------------------------------
TRETTEN
SOGN
Bergestuen 3 des94-mai96 jernbanearbeidere
smedmester
Bergslien 1 nov94 jernbanearbeider
Bådstø 1 mai94 jernbanearbeider
Formo 2 okt94-jun95 jernbanearbeidere
Glømmeødegarden 1 apr93-mar94 jernbanearbeider
Granlund 3 okt94-jan96 jernbanearbeidere
konduktør
Halstenstad 1 des92 jernbanearbeider
Halstenstadsveen 1 nov92 jernbanearbeider
Holen 1 nov95 jernbanearbeider
Holstuen 1 mai94-jun96 jernb.arbeider/stasjonsbetjent
Hovde 1 jul93 jernbanearbeider
Hovde
nordre 2 aug92-des92 jernbanearbeidere
Hovdesveen 1 okt93 jernbanearbeider
Kapelrud 2 jul93-des94 jernbanearbeidere
Kapelrudmoen 1 mai93 jernbanearbeider
Krokfossen 1 aug95 jernbanearbeider
Lageton 1 jul93 jernbanearbeider
Lagetonsveen 1 des92 jernbanearbeider
Linløkkejordet 1 nov93 jernbanearbeider
Linløkken 1 apr93 jernbanearbeider
Lybek 2 mar93-okt93 jernbanearbeidere
Mellomberg 1 sep93 jernbanearbeider
Musdalslien
søre 1 aug94 jernbanearbeider
Mælum 1 jan95 bruarbeider
Mælumsødegarden 2 mar94-des95 jernbanearbeider
bruarbeider
Nordlien 2 nov92-jun94 jernbanearbeidere
Ourom 3 sep92-aug95 jernbanearbeidere
Paulsrud 3 aug93-okt95 jernbanearbeidere
Paulsrudmoen 1 sep94 jernbanearbeider
Potrud 1 mai94-okt94 jernbanearbeider
Potrudrønningen 1 sep94 jernbanearbeider
Rinheim 2 nov92-mai93 jernbanearbeidere
Romungard 4 mar94-sep95 jernbanearbeidere
Rugsveen 1 aug94-sep96 jernbanearbeider
Sandvikskleven 1 jan94 jernbanearbeider
Solberg 1 mar95 bruoppsynsmann
Stavslien 2 jan94-jan96 jernbanearbeidere
Storsveen 1 feb94 bruarbeider
Tårstad 1 jul95 jernbanearbeider
Tårstadhagen 1 okt95 jernbanearbeider
Tretten
stasjon 5 mai94-des96 jernbanearbeidere
banevoktere
smedmester
Trolldalen 1 mai96 jernbanearbeider
Vasrud 5 mar94-okt94 jernbanearbeidere
bruarbeider
Viker 1 okt93 jernbanearbeider
Viker
søre 1 jul96 jernbanearbeider
Vikermoen 1 mai95 jernbanearbeider
Vikerødeg.nor. 1 apr96 jernbanearbeider
______________________________________________________________
ØYER SOGN
Andersstuen 1 apr93 jernbanearbeider
Aronsveen 1 aug94 jernbanearbeider
Berg 4 sep93-des95 jernbanearbeidere
banevoktere
baneformann
Bolviken 1 aug95 jernbanearbeider
Bondstuen 1 des96 jernbanearbeider
Dokkebakken 2 mai94 jernbanearbeidere
Dokken 8 jul92-okt94 jernbanearbeidere
jernbaneformenn
Ensby 2 feb93 jernbanearbeider
jernbaneformann
Ensbybakken 2 des92-apr93 jernbanearbeidere
Ensbybræin 1 jun92 jernbanearbeider
Evenrud 1 jan95 jernbanearbeider
forhenværende
Gilbu 1 des93 jernbanearbeider
Gilbumoen 1 mar93 jernbanearbeider
Gilbustuen 1 mai94 jernbaneformann
Grimsrud 2 feb93-mar93 jernbanearbeidere
Grimsrudhagen 2 sep92-jul94 jernbaneoppsynsmann
materialforvalter
Gurisveen 1 aug94 jernbanearbeider
Haug 8 jun93-mar95 jernbanearbeider
jernbaneoppsynsmenn
bruarbeidere
Hundersveum 1 feb93 jernbanearbeider
Ilhaugen 1 nov93 jernbanearbeider
Jevne 5 sep92-des94 jernbanearbeidere
oppsynsmann/murmester
bruoppsynsmann
materialforvalter
Klophaugløkken 1 des93 jernbanearbeider
Kolbu 2 sep93-jan96 jernbanearbeidere
Kolbustuen 3 nov92-jun94 jernbanearbeidere
Lagerud 3 apr93-des93 jernbanearbeidere
Langløkken 1 apr95 baneformann
Langsveen 4 apr92-mar94 jernbanearbeider
oppsynsmenn
Midtskog 4 nov92-jun95 jernbanearbeidere
Moshus 3 jul92-feb95 jernbanearbeider
oppsynsmann
ingeniør
Moshusstuen 2 mai92-jan95 smed
ved jernbanen
smed
ved brua
Nybakken 2 mar93-apr93 jernbanearbeidere
Olstad 1 apr93 jernbanearbeider
Rabben 1 jul93 jernbanearbeider
Ringen 1 des93 jernbanearbeider
Rugløkken 1 apr93 jernbanearbeider
Simasveen 1 des94 jernbanearbeider
Skarpjordet 1 jun94 jernbanearbeider
Skog 1 apr93 jernbanearbeider
Skogly 1 jul93 jernbanearbeider
Skredderstuen 1 jun94 jernbanearbeider
Sletjordet 2 jul94-des94 jernbanearbeidere
Sletmo 1 jan94 oppsynsmann
Smerud 1 aug93 jernbanearbeider
Strøm 5 mai92-des96 jernbanearbeider
banevoktere
stasjonsbetjent
Strøm
nordre 1 sep93 jernbaneformann
Svarverstuen 1 aug94 jernbanearbeider
Sørjordet 1 mar94 jernbanearbeider
Trangerud 4 jul93-jun94 jernbanearbeidere
Vedumsdalen 1 aug94 jernbanearbeider
Vestheim 1 nov94-okt96 jernbanearbeider/banevokter
Ødegarden 2 feb93-des94 jernbanearbeidere
Øyer
prestegard 1 mai94 bruarbeider
Åsletten 1 jan94 jernbanearbeider
______________________________________________________________
JERNBANESTIKKINGA
TIL BESVÆR
Omtrent på den tida som jernbaneanlegget
kom igang, tok besteforeldrene mine over heime på Rybakken etter bestemor sine
foreldre. Det vesle bruket hadde den tida mest all åkerjorda nedover fra husa
og langsmed elva. Gjennom åkeren skulle jernbana fram, og stikkinga var alt
unnagjort.
Bestefar var tømmermann, og mye av året
var han borte på arbeid, både i og utafor bygda. Slik var det denne gangen
også. Våronna sto for døra, men han hadde fått en kar til å ta pløyinga for
seg. Bestefar hadde orientert om jernbanestikkinga, og at stikkene ikke måtte
"vanskiples" under pløyinga.
Ja, mannen kom han, og satte igang med
pløyinga. Men det gikk ikke lenge før han fikk problemer med alle stikkene. Han
fant ut at enkleste måten var å løfte unna stikkene etter hvert som de dukket
opp, pløye forbi, og sette stikkene ned igjen på den plassen han mente de hadde
stått. Han gjorde det så nøyaktig han kunne, men resultatet ble nok ikke det
beste.
Nesten hele strekningen fra Viksveen og
nordover til Langløkken måtte stikkes på nytt. Om bestefar fikk regning på både
pløying og stikking hørte jeg aldri noe om.
* OLA T.
RYBAKKEN 1994
AFSLUTNINGSRAPPORTEN
I Afslutningsrapport for Jernbaneanlægget
Hamar-Sel finner vi førstehånds tekniske beskrivelser. Det er anleggets
overingeniør som beskriver Arbeidets Udførelse og Kostende. Rapporten er ikke
gjengitt i sin helhet.
Den 4de Juli 1891 bevilgede Storthinget
Midler til Bygning af Hamar-Trettenbanen som bredsporet Bane Klasse II. I Mai
paabegyndtes videregaaende Detailudstikning, og i Slutningen af September 1891
paabegyndtes Planeringsarbeidet.
Hamar-Trettenbanen indviedes af Hs. Maj.
Kongen den 25de september og aabnedes for almindelig Trafik den 15de November
1894. Byggetiden udgjorde saaledes 38 Maaneder.
Terrænet er paa Strækningen
Hamar-Lillehammer delvis kuperet Fjeldterræn. Kun enkeltvis er Jordterrænet
let, saaledes paa Strækningen mellem Moelven og Ring Stationer. Mellem
Lillehammer og Tretten er Terrænet gjennemgaaende gunstigt med vexelvis Jord-
og Fjeldterræn og delvis let, saaledes paa Strækningen Lillehammer-Haavemoen.
Mellem Brøttum og Tretten er Bergarten
hovedsagelig ældre mørk Sparagmit, i Almindelighed i Lag vexslende med mørk
Lerskifer. Angivne Bergart mellem Domstuen og Tretten benyttedes, hvor den
forekom mer skifrig, til Byggesten, men var vanskelig at tildanne, og da for
den større Del tjenligt Stenbrud maatte søges i større Afstand fra Linien, blev
Udgifterne til Byggesten paa nævnte Strækning gjennemgaaende store. Mellem
Lillehammer og Tretten er Jordarten almindelig Grus, ubetydelig jordblandet.
Af Ovenstaaende vil fremgaa, at Terrænet paa
Strekningen Hamar-Lillehammer maa karakteriseres som ugunstigt, derimod
Terrænet mellem Lillehammer og Tretten som gunstigt for Jernbanebygning;
Tracéen adskiller sig ogsaa for de nævnte Strækninger væsentlig, navnlig hvad angaar
Stigningsforholdene.
På Strækningen Lillehammer-Tretten er
største Stigning i Retlinie med Reduktion i Kurver 12 promille i nordgaaende og
13 promille i sydgaaende Retning, der er gjennemført ogsaa paa Strækningen
mellem Tretten og Otta. Mindste Kurveradius er paa Strækningen Hamar-Tretten
250 m, forbedret fra 200 m ved Detailudstikningen Sommeren 1891. Mindste
Kurveradius forekommer 25 Gange og i en samlet Længde af 4,8 km, heraf paa
Strækningen Lillehammer-Tretten kun 3 Gange i en samlet Længde af 0,6 km.
VERDIFULLE
STEINRØYSER
Det må ha vært i 1893 dette hendte. I Baklia
gikk anleggsarbeidet på jernbana for fullt, og på flere plasser samtidig.
Under arbeidet neafor Viksveen hadde
ingeniøren lagt merke til at det var flust opp med stein både på og ved jordet
der. Her kan vi slå to fluer i en smekk, tenkte kanskje ingeniøren. Stein til
fyllinga, og brukeren kan bli kvitt all steinen.
Ja, ingeniøren gikk opp til Svein, brukeren,
og la fram tanken sin. Jo, han Svein syntes det var et godt forslag, men det
var et spørsmål han måtte ha svar på: "Det spørs hå mye du betale
for'n", spurte Svein. Da holdt ingeniøren på å skratte seg ihel, sa han
som fortalte meg historien.
* OLA T.
RYBAKKEN 1994
Planeringsarbeidet udførtes dels ved
Akkordarbeide og dels paa Kontrakt; af Banens Længde, ca 88 km, udførtes
Planeringen af ca 30 km, næmlig Strækningen Moelven-Lillehammer, paa Kontrakt;
i Forbindelse med Planeringen udførtes ogsaa Fundamentering og Murarbeidet for
Broer. Montering af Broernes Overbygning af Jern udførtes af vedkommende
Værksted under Kontrol af særskilt hertil ansat Ingeniør.
Banens Overbygning udførtes for den hele
Strækning ved Akkordarbeide. Stationsbygningernes Fundamentering og Grundmurene
udførtes ved Akkordarbeide og Bygningernes Opførelse fra Grundmuren af paa
Kontrakt.
Jordarbeiderne i Linien udgjorde ca 748.000
kub.m og Sprængningsarbeiderne ca 188.000 kub.m, eller henholdsvis 8.481 kub.m
Jord og Ur og 2.132 kub.m Fjeld pr km Bane. Gjennemsnitsprisen er pr kub.m Jord
Kr 0,89, pr kub.m Ur Kr 1,86 og pr kub.m Fjeld Kr 3,42.
De ved Akkordarbeide udtagne Jord- og
Fjeldmasse udgjør henholdsvis 482.564 kub.m og 113.511 kub.m, og Udgifterne pr
kub.m henholdsvis Kr 0,91 og Kr 3,28.
ANLEGGET
VIRKET SKREMMENDE
Det heter seg i dag at de store rovdyrene
forsvant på grunn av alt levenet med sprengningene. Forskjellige nedtegnelser
viser at både bjørn og ulv i denne perioden ble sjeldne etter at de et ti-år
eller to tidligere hadde vært tallrike. På Tretten ble siste bjørnen skutt ovenfor
Romungard i 1898 etter ei dramatisk jakt. Året før, i 1897, ble siste ulven
tatt med gift innagjerds på Nere Glomstad.
Af de ved Akkord udførte Planeringsarbeider
opføres nedenfor særskilt:
Strækningen mellem km 71, Bro over Laagen
ved Langsveen, og km 88, Tretten Station. Jordarten er hovedsagelig grov, noget
jordblandet Grus, og Fjeldarten hovedsagelig mørk Lerskifer; Transportlængden
var som regel 200 à 300 m, delvis 400 à 700 m, væsentlig paa horizontal Bane,
og delvis med svagt Fald eller Stigning, indtil 3 promille.
Transportredskaberne var for en væsentlig Del Trillebør eller
Decauvillemateriel, og hvor sidste Transportmiddel ikke stod til Disposition,
Slæde og Kjærre.
Foruden Hamar Station, hvis Udvidelse og
Ombygning endnu ikke er afsluttet og som derfor ikke medtages, har Banen 1
Bystation, Lillehammer, og 12 Landstationer. De opføres nedenfor med Afstandene
mellem Stationerne i hele km.
Hamar-Jesnes 7 km
Jesnes-Brumundalen 7 "
Brumundalen-Veldre 4 "
Veldre-Tande 9 "
Tande-Moelven 3 "
Moelven-Ring 4 "
Ring-Brøttum 8 "
Brøttum-Bergseng 7 "
Bergseng-Lillehammer 9 "
Lillehammer-Faaberg 8 "
Faaberg-Hunder 5 "
Hunder-Øier 6 "
Øier-Tretten 11 "
Om Anordning af Sidesporene og
Bygningernes Beliggenhed i Forhold til disse m.v anmærkes:
Hunder Station. 1 med Hovedsporet
parallelt Gjennemgangsspor med 175 m mellem Parallelsporets yderste Points.
Stationshus, kombineret Platformgodshus med Udhus ved Passagerplatform, Privet
og Vedbod. Effektiv Længde af Krydsningsspor eller Godsspor mellem 75 og 80 m.
Øier Station. 2 med Hovedsporet parallele
Gjennemgangsspor med 290 m mellem længste Parallelspors yderste Points; af
disse er 2det Parallelspor for Godshus for 1 Vogn. Til Høire for Hovedsporet:
Stationshus og Udhus ved Passagerplatform, Privet og Vedbod. Til Venstre for
Hovedsporet: Godshus. Effektiv Længde af Krydsningsspor 203 m, - af Godsspor 60
m.
Tretten Station. 2 med Hovedsporet
parallele Gjennemgangsspor med 338 m mellem længste Parallelspors yderste
Points; af disse er 2det Parallelspor for Godshus med 2 Vogne. Til Høire for
Hovedsporet: Stationshus og Udhus ved Passagerplatform, Privet og Vedbod. Til
Venstre for Hovedsporet: Godshus og Vandstation. Effektiv Længde af
Krydsningsspor 238 m, - af Godsspor 200 m.
Passagerplatformens Længde er for
Lillehammer Station 102 m og for de øvrige Stationer 55 m. Ramperne ikke
medregnet. Platformerne er mod Sporet afsluttet med kantsten 0,35 m over
Skinnetop, og forøvrigt, hvor de ikke begrændses ved Bygningerne, ved
Grusskraaning 1 : 5. Afstanden mellem Parallelspor er 4,7 m. Crossingvinkelen 1
: 10 og mindste Radius for Kurve i Sporvexler 200 m.
Om Bygningernes Størrelse, Udstyr og
Kostende anmærkes:
Stationsbygning for Lillehammer opført af
Mursten med Midtbygning à 217 m². Grundmurflade i 2 Etager og Loft med
Kvistværelser og Sidebygninger à 115 m². Grundmurflade i 1 Etage, tilsammen 332
m² Grundmurflade. I 1ste Etage er Vestibule, Venteværelser, Kontor og
Expeditionslokaler. I 2den Etage er Stationsmesterbolig. I Loftsetagen er 3
Værelser til Disposition for tilreisende Funktionærer. Bygningen ligesom øvrige
Bygninger og Tomten er forsynet med elektrisk Belysning fra Byens
Electrisitetsværk.
Stationsbygninger for Brumundalen og
Moelven Stationer er opført efter den for 2den Klasse Sationsbygninger
gjældende Type af Plankeloft i 2 Etager. Grundmurfladen er 170 m²; i 1ste Etage
er Venteværelse med Damerum, Kontor, Rum for Bagageexpedition og Beboelsesrum
for Telegrafist eller Betjent; i 2den Etage er Stationsmesterbolig.
Stationsbygninger for de øvrige
Landstationer er opført efter den for 3die Klasse Stationsbygninger gjældende
Type af Plankeloft i 2 Etager; 2den Etage har dog for Sidepartierne paa
Facader, der vender fra Banen, rum med Skraatag nærmest Ydervæggen. Grundfladen
er 119 m²; i 1ste Etage er Venteværelse med Damerum og Kontor, i 2den Etage
Stationsmesterbolig.
Udhusbygning, opført for alle Stationer,
der ikke har kombineret Platformgodshus med Udhus af Tømmerloft med 62 m²
Grundmurflade; indeholder Bryggerhus, Bagerovn, Godsrum med Ovn og Lamperum og
paa Loftet Rum til Indredning af Betjentbolig.
Kombineret Platformgodshus med Udhus,
opført for alle Stationer, der ikke har Godshus med Gjennemgangsspor af
Tømmerloft med 78 m² Grundmurflade; det indeholder Godsrum med 28 m² Gulvflade,
forsynet med Ovn, Bryggerhus, Bagerovn og Lamperum og paa Loftet Rum til
Indredning af Betjentbolig.
Privetbygninger kombineret med Vedbod,
opført af Bindingsværk, for Lillehammer Station med 56 m² Grundmurfalde og for
Landstationerne med 31 m² Grundmurflade, alle efter Bingesystemet.
Godshuse med Gjennemgangsspor med
Kontorrum, opført af Bindingsværk for 1 Vogn med 127 m², for 2 Vogne med 231 m²
og for 3 Vogne med 360 m² Grundmurflade; i Grundmurfladen er indbefattet den
overdækkede Læsseplatformen.
Vandstationer opførte af Mursten for
Lillehammer Station for 20 Tons Vandtank med 25 m² Grundmurflade og for
Brumundalen, Moelven og Tretten Stationer for 15 Tons Vandtank med 20 m²
Grundmurflade, ca 10 m høie fra Skinnetop til Tag, forsynede med Trykledning og
Svingrør af Støbejern for Tømming.
Bilder fra stasjonsområdet på Tretten viser
vanntårnet. I et brev fra 1958 vises det til at tårnet er revet. Narvesen
avsluttet sitt salg på Tretten like etter 1960. I 1974 ble Tretten stasjon tatt
ut av NSB's lommeruter. Flaggstanga på stasjonsområdet ble først flyttet sør
for ilgodshuset og revet i 1984 etter pålegg fra 1981. Sommeren 1994 står
stasjonen ubetjent. Hva blir neste trekk?
Trykvandledninger er indlagte til samtlige
Stationer, naar undtages Jesnes, hvor almindelig Brønd, og Øier, hvor Cisterne
til Optagning af Tagvand er anbragt. For Stationerne er benyttet 1"
galvaniserede Jernrør, indlagt i Kjøkken og Bryggerhus med Afløb til Kloak for
Spildvand.
Til Lillehammer, Brumundalen og Moelven
Vandstationer med Trykhøide af henholdsvis 2,8, 1 og 2 m regnet fra Lavvand i
Indtagskum til Overkant Vandtank er benyttet 4" Støbejernsrør og til
Tretten Vandtank med en Trykhøide af 17 m 2½" Støbejernsrør for Tilførselsledningerne.
På Tretten Station er opført et
provisorisk Lokomotivhus. Efter Banens Aabning for Drift er paabegyndt
Opførelsen af 4 Vogteboliger.
SPRENGKRAFTA
Teknologisk førte storhendinga til
framskritt. Et eksempel som har vært nevnt, er forbedret kunnskap om
steinbryting og jorddyrking i landbruksnæringa. Nå fikk de endelig sprengt vekk
de største steinene i åkeren. Den samme effekten slo ut i vår egen
anleggsvirksomhet. Det ble bl.a bygget mange bygdeveger og andre ble drastisk
utbedret i årene som fulgte.
Telegraflinien blev opsat efterat
Skinnesporet var lagt og Længdemaaling var udført langs dette; Stolperne blev
anbragt i en indbyrdes Afstand af 50 m og Banens Kilometerinddeling anbragt paa
Stolperne. Der blev lagt 2 Traade, Nr 8 og 11, henholdsvis for Morsetelegraf og
Signalklokker for Togmelding. Telegrafen, 88,13 km, har kostet Kr 23.924,36.
1800 Telegrafstolper, 3700 Isolatorer, 1789 Tophætter, 1940 Vinkeljern, 15.700
kg Telegraftraad, 15 Morse-Telegrafapparater, 26 Signalklokker for Togmelding,
1 Overdragelsesapparat, 1 Telefonapparat. Forøvrigt Udgifter til Afbarking,
Høvling, Tjærebredning og Tjære, Opsætning af Stolper og Strækning af Traad.
Op- og Aflæsning af Stolper, Fragt og Kjørsel og indlægning af Apparater paa
Stationerne.
Udgifter til Grunderhvervelsen med hvad
dertil hører udredet af de bidragsydende Distrikter:
1. Grundafstaaelse
til Linja og til Stationerne til Byerne Hamar og Lillehammer; og til
Landdistrikterne Kr 286.796,27.
2. Ulempeerstatninger
Kr 108.019.
3. Husflytninger
og ildfast Tagtækning Kr 112.982,25.
4. Erstatning
for Skade under Arbeidet Kr 9.619,15.
5. Erstatning
for Stenbrud Kr 9.365,21.
7. Skylddelingsgodtgjørelse
Kr 4.300.
8. Renteanvisninger
Kr 11.245,78.
9. Udgifter
til Expropriationer Kr 21.860,62.
10. Sagførerhonorarer Kr 8.825.
11. Kartkonduktør (heraf ½ refunderet af Jernbanen)
Kr 8.000.
Samlet Kr
581.013,28.
ERSTATNINGER
Stein til Trettenbrua ble tatt i et
steinbrudd ved Mortensveen. Hotelleier L.Johannesen, som i 1894 bodde i Stav
krevde erstatning for uttaket.
Iver Moe gjorde også krav på erstatning for
grusuttak og ulemper under arbeidet med Trettenbrua. Hans krav var på 350
kroner.
Ole E. Wasrud krevde 200 kroner i erstatning
som full betaling for skogskade, grunnavståelse og gjerdehold langs den nye
vegstrekningen fra brua til Musdalsvegen. Den gamle musdalsvegen gikk rett ned
fra Wasrud til sundet.
Gjærdeholdet overtoges gjennem Ringsaker,
38,16 km af Herredet, men blev for den øvrige Strækning af de bidragsydende
Distrikter overdraget til Anlægget mod en Godtgjørelse af Kr 2.000 pr km Bane.
Det af Anlægget udførte Gjærde bestaar af
Jernstolper af U-formet Tværsnit, af 1,26 m Længde, fæstede med Cementbrug i
Borhuller i større Stene, som blev nedgravet til Jordoverfladen eller i
naturligt Fjeld. De mellem Stolperne anbragte 6 Strenge af 7-traadet
galvaniseret Jern er foruden gjennem de faste Stolper ført gjennem lette
Midtstolper af T-formet Tværsnit for at holde Strengene i rigtig indbyrdes
Afstand.
Paa længere Strækninger mod Mjøsen og Laagen
kunde Gjærdet sløifes og ligeledes blev for enkelte Strækninger gjennem Skov
Gjærdet sløifet ved at expropriere Havneretten. Gjærdets Længde 94,331 km.
Udgifterne m.m. for det af Anlægget opførte
Gjærde med Grinder blev Kr 90.129,76. 32.690 U-formede Gjærdestolper og 32.104
T-formede, 96.545 kg Gjærdetraad, 90 Fustager Cement, 11½ Fustager Fernis,
2.480 Barduner, Anskaffelse af 30.513 Stene, Lakning og Fernisering af
Gjærdestolper, Tømmer til og forarbeidelse og opsætting af Grindstolper,
Træmaterialer til og forarbeiding, beslag og maling av Grinder, 154 løbemeter
Stengjærde, anbringelse af Bomme, Fragt, Losningsudgifter og Kjørsel.
Af foranstaltninger, der tjene til at
opretholde bestaaende Færdselsforholde, er udførte:
1. Planovergange, Hoved- og Bygdeveie er
ikke ført med Planovergang over Banen, medmindre Krydsning forekommer ved en
Station, hvor Stationsbetjeningen kan passe Grinderne; ved Bergseng Station er
Hovedveien til Lillehammer og ved Tretten Station Bygdeveien til Gausdal ført i
Plan over Banen; endvidere er ved Hamar Station anordnet Planovergang til
Færdsel kun under Høi Flom. Af ikke rodelagte almindelige Færdselsveie er 7
ført i Plan over Banen, af disse dog 2 paa Stationer; disse Overgange udenfor
Stationerne fornødige ikke Pasning af Grinderne. I det Hele er udført 221
Planovergange; hvoraf 18 for Gangsti.
2. Broer over Banen. Af disse er udført i
det Hele 19 Stkr, hvoraf 6 er Spængværksbroer med Langbærere og Strævere af
brugte Skinner, de øvrige er udført med 3 Stkr 6 à 7 m's Spænd med Langbærere
dels af brugte Skinner og dels af helvalsede Bjælker og af Jernpillarer af
brugte Skinner paa Stenfundament. 4 af Broerne er for rodelagte Veie med 4 m's
Bredde mellem Rækværksstænderne og to af disse er skjeve. De for ikke rodelagte
Veie opførte Broer har 3 m's Bredde mellem Rækværksstænderne.
Hentet
fra NORGES STATSBANER, Styrelsen
Christiania
den 21de Marts 1898
J.-NO
11198/97
VERSTE
JOBBEN STÅR ATT
Dette med jernbane var noe nytt og stort for
folk. De forstod ikke helt hva den innebar og hvor omfattende arbeidet var. I
ei skjæring gjennom grusryggen norda Langlykkja holdt de på i 3 år og flyttet
masse til fyllinga over vika. De gjorde det så solid og svært.
Ingeniørene bodde på Moshus. Gammel-Moshus'n
fulgte godt med og han var en av dem som var god til å få sagt det. En av
ingeniørene la ut om arbeidet, - om gilde grøfter og om de svære stikkrennene
de hadde bygd bortpå Rabben. - Det var litt av en jobb, la han til. Da kunne
ikke Gammel-Moshus'n dy seg; han var godt kjent med grunnforholdene på denne
grusrabben: - Du, sa han, verste jobben står vel att, og det er å få vatn i
dem.
En av ingeniørene på Moshus var av den typen
som slo stort på. Han skrøt fælt, la ut og fortalte frakt. Da kom
Gammel-Moshus'n frampå igjen. - Du, sa han, dette kan du fortelle meg, men si
det endelig ikke til noen andre. De kan komme til å gjøre narr av deg, advarte
han.
* SVERRE
OPJORDSMOEN 1994
______________________________________________________________
ÅPNINGEN
AV BANEN
Her
gjengis avisomtaler fra åpningshøytidelighetene. Stoffet presenteres i
sammendrag og delvis sammenfiltret fra flere aviser. De hadde noe avvikende
reportasjer.
DET
FØRSTE TOG
For at prøvekjøre Banen Hamar-Losna afgik
igaar fra Hamar et Tog med 6 Boggievogne (Gjennemgangsvogne). Da Toget igaar
Aftes ankom hertil samledes i en Fart mange Mennesker paa Stationen, der
hilsede "det første Tog" med Hurraraab. Imorges gik Toget op til
Losna og returnerede hertil i Formiddag.
De 6 nye Vogne ser prægtige ud og synes at
være bekvemt indrettede.
Da Toget ved Middagstiden afgik herfra til
Hamar, fulgte ogsaa nogle Passagerer med, deriblandt vore valgmænd.
*
Lillehammeravisene 21.september 1894
KONGEN
KOMMER
Ekstratoget i Anledning af H.M.Kongens og
H.k.H.Kronprinsens Befaring af Jernbaneanlægget Hamar-Losna er bestemt at
skulle afgaa fra Kristiania den 25de ds. Kl.9 Form. med Ankomst til Hamar Kl.
12.10 Efterm. Afgang fra Hamar Kl. 12.50, ved Veldre Station Kl. 1.28, Moelv
do. Kl. 1.55 og Brøttum do. Kl. 2.24. Ankomst til Lillehammer Kl. 2.55. Afgang
herfra Kl. 3.00 med Ankomst til Tretten Kl. 4.00. Efter en halv Times Ophold
der tiltrædes Tilbagereisen med Ankomst Lillehammer Kl. 5.20 Em., hvor
overnattes.
Den 26de afgaar Toget fra Lillehammer Kl.
8.30 Form; med Ankomst til Hamar Kl. 10, derfra Afreise Kl. 11.05 og Ankomst
til Kristiania Kl. 2.10 Efterm.
Fæstkomiteen har engageret 1ste Brigades
Musikkorps (Fredrikshaldsmusiken) til at musisere ved Festlighederne her under
Kongens Nærværelse. (Dette gjaldt Lillehammer)
*
Lillehammeravisene 21.september 1894
DET
KONGELIGE EXTRATOG
HAMAR-BRØTTUM
Det var Kl 12.50, det kongelige Extratog
Tirsdag forlod Hamar. I Hans Majestæt Kongens og Hs. kgl. Høihed Kronprinsens
Følge befandt sig af Regjeringens Medlemmer Statsminister Pram samt
Statsraaderne Furu, Nilsen og Birch-Reichenwald. Af Jernbanestyrelsen medfulgte
Generaldirektør Segelcke, Banedirektør Pihl og Maskindirektør Oxaal. Den Mand,
der har deltaget saameget i Forarbeidet for Banen, Driftsbestyrer Mellbye, var
desverre ikke tilstede. Af andre Mænd, der fra første Stund har arbeidet for
Banen, savnedes navnlig Hr Brugseier A Sæhlie. Stiftamtmand Mørch medfulgte fra
Eidsvold, Amtmand Skjoldborg fra Brøttum, Chefen for 1ste Brigade General Ræder
fra Hamar. Paa Hamar kom med Magistraten, Hr Byfoged Hals, Ordføreren, Hr
Rektor Horn og Mjøsbyernes Hidtilværende Storthingsrepræsentant, Hr Advokat
Heiberg. Paa de forskjellige Stationer sluttede flere Medlemmer af de
respektive Herredstyrelser sig til Reiseselkabet.
Der hørtes kun en Mening om, at Frokosten
paa Hamar var særdeles vellykket, baade hvad Arrangement og Bevertning angaar.
Der holdtes kun 2 Taler. Ordføreren Rektor
Horn, udtalte:
........
"Paa Hamar Bys Vegne være det mig tilladt at udtale Glæden over, at se
Deres Maj. her i vor By. Jeg er forvisset om, at Deres Maj. paa denne Reise vil
modtage nye Vidnesbyrd om, at vort Land har evne til rig Udvikling og en
lykkelig Fremtid, og at Deres Maj. vil finde et Folk, der glæder sig over at se
sin Konge i sin Midte.
Jeg tillader mig i Underdanighed at udbringe
Deres Majestæts Skaal. Kongen leve!"
Talen modtoges med rungende Hurraer.
For Hs. kgl. Høihed Kronprinsen talte
Magistraten, Byfoged Hals, i følgende Ordelag:
"Atter dvæler Deres kgl. Høihed - om
end kun for en kort Stund - blandt Hamars Indvaanere. Med tak for den
Anledning, som herved gives os til at udtale vor dybe Ærefrygt og Hengivenhed,
udbringer jeg et Leve for Deres kgl. Høihed."
H. M. Kongen takkede paa egne og
Kronprinsens Vegne ved at udbringe en Skaal for Hamar By, med Tak for den
Hengivenhed og den loyale Stemning, der atter her havde fundet et Udtryk fra
Indvaanernes Side.
Reisen forbi Hamar gjorde et meget godt
Indtryk. I Haverne havde atskillige Tilskuere samlet sig, og der var flere
Steder smukke Dekorationer. Gymnasiets rige Flagdekoration vakte megen
Opmerksomhed.
Den første Stans gjordes paa Furnes Station,
hvor en Mængde Bygdefolk havde samlet sig, ligesom tilfældet var ogsaa paa de
følgende Stationer. Alle Stationer var vakkert Smykkede; specielt fortjener at
nævnes Brumund, Veldre, Moelven og naturligvis Lillehammer.
Paa Brumund modtoges man af Brumundalens
Musikforening, der spillede Kongesangen. Her som paa de andre Stationer gik de
kongelige Personer ud af Kupeerne og underholdt sig venlig med flere af de
Tilstedeværende.
Veldre Station ligger særdeles vakkert,
ligesom Banen i det hele byder paa særdeles smukke Udsigter. Der gjordes ogsaa
her en længere Stans, forat man i Ro kunde nude det vakre syn udover
Brumundfjorden.
Medens man kun passerede Tande, gjorde man
paa Moelven et længere Ophold. Ringsaker Herredsstyrelse var her mødt frem og
bød paa Forfriskninger. Ordføreren, Gaardbruger Asla, udbragte Kongens Skaal,
Tredjeprest Svendsen Kronprinsens. En Mængde Damer var mødt frem med Blomster,
og Arrangementet gjorde i det hele megen Lykke.
Paa Brøttum atter Hilsener og Leveraab, og
saa nærmede man sig ved Tretiden Lillehammer.
LILLEHAMMER-FÅBERG
Dekorationerne var her rigere end noget
andet Sted, og Folkemasserne større. Stationen tog sig udmerket ud, rigt pyntet
som den var med Mængder af Flag og fuld af galaklædte Damer og Herrer og
Småpiger.
Kl. 2.55 rullede Kongetoget under Salut og
Musik ind paa Lillehammer Station. Naturligvis havde en Mængde Mennesker samlet
sig, og da Toget endelig kom, havde man staaet dernede og ventet, flere rigtig
længe. Mange havde gaaet tidlig "for at faa se". Men det var desverre
de færreste, som fik se. Thi Platformen havde man maattet afstenge, og af
Publikum var det kun de, som kom bort til og nærmest Staaltrådgjerdet, som fik
et "Skimt" af de Kongelige.
Med sit Følge steg Kongen og Kronprinsen ud,
og efter et Leve Hans Majestæt blev Festkomiteens og Formandskapets Medlemmer
Præsenteret.
I de vel fem Minutter, Toget stoppede,
underholdt baade Kongen og Kronprinsen sig med flere af de Tilstedeværende.
Kongen saa særlig ud til at være i godt Humør. Byens unge Damer var fremmødt
med Blomster, og ogsaa fra Tilskuermængden kom der Blomsterbuketter ned paa
Perronen.
Stationen var prydet med en Mængde Flag,
Vimpler og Signalflag. Og midt over Jernbanelinja var reist en Æresport.
Ved Faaberg Station mødte Viceordfører
Breiseth og udbragte et Leve Kongen. Ved Privat Initiativ var der dekoreret paa
Stationen.
HUNDER
Under Opholdet på Hunder og i Øier regnede
det. Ved Langsveen lidt ovenfor førstnævnte Station stansede Toget. Ordføreren
i Øier, Gaardbruger Chr. Hunder udbragte et Leve for Kongen, som derefter
sammen med Kronprinsen og sit Følge begav sig ned til Elven og tog den i sit
Anlæg storartede Jernbanebro over Laugen i Øiesyn.
Her var opsat en Platform, hvorfra Broen let
kunde oversees. Foran Platformen var reist en Æresport med Inscription:
"Velkommen til Øier".
ØYER
Ved Øier Station, hvor der ligeledes var
vakkert dekoreret, udbragte Sognepræst Ulsteen et Leve for Kongen og ved
Tretten Station Lensmand Stensvold.
OM Å TONE
FLAGG
Millom di
frammøtte på Øyer va sognepresten, Ola Ulsteen. Ulsteen va radikal venstremann,
og i unionsstridom med Sverige visste han vel hå på lei han hørde heme. Han
hadde alt skaffa seg reint flag, og det va det nå som blakra frå stongen i
Prestgarda. Den tida va det berre naugre tå di grommeste stellom i bygden som
hadde flag. Så mye meir ruvde det på di få som va. Og som kongen stod der og
såg utover bygda, vart han var eit flag framma elva som mangla unionsmerke. Han
ville ha greie på håkkje som hadde heist olovleg flag. Det fekk han trast veta.
"Det er jeg, Deres Majestet", sa Ulsteen.
* TOR ILE
1960
TRETTEN
Da Toget ankom til Tretten Station, for
Nærværende Banens Endepunkt, var det heldigvis atter Opholdsveir. Regnet holdt
op inden man kom til Tretten, hvor Indvielseshøitideligheden foregik.
Efterat den talrig fremmødte Folkemængde
havde hilst de kongelige med Hurraer, besteg H. M. Kongen en baldakinlignende
Forhøining, der var reist paa Platformen og indviede den befarede Bane med
følgende Ord:
"Jeg hilser eder alle, Mænd og Kvinder,
der er samlede om mig i dette høitidelige Øieblik. Meget længe, ja jeg må vel
sige, altfor længe har det Jernbaneanlæg ladet vente paa sig, der fra nu af
forbinder denne Bygd med Landets øvrige Dele, gjennom den nye Tids bedste og
hurtigste Samfærdselsmiddel.
Nu endelig er den Dag kommet, da
Jernbaneskinner er fastspigret ved Losna's Strandbred, og herved har
Gudbrandsdalen, denne skjønne Dalenes Dal i Norges Land, faaet sit berettigede
Ønske opfyldt.
Jeg har indfundet mig her blant eder for at
glæde mig med eder og for at indvie den nu af mig for første Gang befarede
Bane, som inden meget kort Tid vil blive aabnet for almindelig Samfærdsel.
Jeg er kommen for ogsaa at udtale min Tak
for de ofre, som af Kommunerne er bragte til Fremme af det store og vigtige
Foretagende, og for at udtale mine varme Ønsker om, at alle de Forhaabninger,
som hertil er knyttede, maatte gaa i rig Opfyldelse, til held for Bygden og
dens Befolkning. Det ske!"
Den med kraftig Røst aa i et udmærket
Foredrag fremførte Tale modtoges med stormende Hurra- og Leveraab for Kongen.
Derefter Togede man ind i Venteværelset,
hvor det var anrettet Vin, Frugt og Kager.
Ordføreren, Hunder, rettede en Tak til Hs.
Majestæt for Mødet og udtrykte Ønsket om, at det maatte bidrage sit til at
bringe Konge og Folk nærmere sammen.
Pastor Ulsteen talte for Kronprinsen.
Hs. Majestæt Kongen fremførte i sit Svar
først en Tak for Mottagelsen og udtalte Haabet om, at Ordførerens Ønske: at
dette Møde maatte styrke Baandet mellem Konge og Folk, vilde gaa i Opfyldelse.
Maatte det norske Folk, som jeg elsker,
aldrig svigte mig, saadant som jeg aldrig skal svigte det!
Efterat de kongelige havde underholdt sig med
endel af de fremmødte, tiltraadtes Tilbageturen med Ankomst til Lillehammer ved
½6-Tiden.
FULLE
FERGER
Ludvik Strand fortalte at han som 6-åring
var til stede på stasjonen da kongen kom. To småjenter var framme og gav kongen
blomster. Han husket også at fergen over sundet ved Holmen var så stappfull med
folk at vatnet gikk nesten opp på ripa. Det var mange fullastede ferger den
dagen.
* KRISTIAN
PAALSRUD 1968
FESTMIDDAG
PÅ LILLEHAMMER
Atter modtoges Kongen og Kronprinsen af
Ordføreren og andre Vedkommende, hvorefter de kongelige kjørte op i Fru
Ingebergs Hotel, hvor de forblev i ca. 1 Time. Derefter tog Middagen sin
Begyndelse.
Som bekjendt skulde Middag indtages i
Lokomotivhalden, som for denne Anledning var blet gjort istand. Dette Hus - som
man kunde synes - i sig selv umuligt, var blevet omdannet til en aldeles
storartet vakker Sal.
Middagen var serveret i Lokomotivstalden,
der var rigt dekoreret med en Uendelighed af Flag og straalede i elektrisk
Belysning. For Kongen og Kronprinsen, Regjeringens Medlemmer, Amtmændene,
Lillehammers Ordfører, Festkomiteen osv. var der dekket et Tverbord; de Øvrige
Gjester, i et Antal af 150, bænkede sig om tre Langborde.
Over Kongens Plads saaes et Transparent i
elektrisk Belysning, hvorpaa læstes: "Broderfolkenes Vel". Kongen og
Dronningens Buste prydede Tvervæggen, og ellers var der anbragt Jagtemblemer,
Elgehoveder osv. og paa den modsatte Tvervæg Jernbanens Emblem, det rullende
Hjul, Arbeidsredskaber osv.
I det hele taget var Udsmykningen baade rig
og særdeles vakker. Taffelmusiken præsteredes af 1ste Brigades fortrinlige
Musikkorps under Hr. Borgs Anførsel. Menuen var prydet med Tegninger af
Lillehammer Jernbanestation; den bød paa følgende Retter:
Suppe â la Rothchild - Madeira.
Afkogt Pigvar, Sauce Hollandaise - Chât.
Brillette 1878.
Oxefilet, Champignons, Oliven - Pommard.
Skinke, Tunge, Saucisser og Grønsager -
Schloss Johannisberger Cabinet 1874.
Rypekyllinger med Compot - Vve Clicquot.
Is & Kager - Sherry.
Ost & Kjæx - Portvin.
Dessert - Champagne.
Ved Stegen begyndte Talerne med, at
Ordføreren, Overrettsagfører Schey, i følgende Tale udbragte Kongens Skaal, der
efterfulgtes af Salut og Kongesangen:
"Naadigste Konge! Paa Lillehammer
Indvaaneres Vegne har jeg den Ære at hilse Deres Maj. Velkommen til vor By idag
i en glædelig Anledning og at udtale vor hjerteligste Tak, fordi Deres Maj.
idag har villet samles med Lillehammer og Omegns Befolkning som vor Gjest.
Derved er Dagen ret bleven en Festens Dag med Glæde i Sindene.
Vi ved det tilfulde før, vi ser det idag som
altid, at Deres Maj. føler varmt for hvert et Fremskridt for Norges Land og
Folk. Jeg har den Ære at frembære vor hjerteligste Tak for den Interesse, Deres
Maj. har vist at omfatte vor idag indviede Bane med og for Deres Maj. Besøg i
vor By, idet jeg udtaler vort inderlige Ønske; Gud bevare vor Konge! Længe leve
Hans Maj. Kong Oskar!"
For Hds. Majestæt Dronningen talte Amtmand
Skjoldborg, for Hs. kgl. Høihed Kronprinsen Festkomiteens Formand,
Oberstløitnant Støren, og for de kongelige Prinser Festkomiteens Medlem, Doktor
Grønstad.
Kongen takkede i følgende Tale: "Jeg
vil udtale min hjertelige Tak for de Skaaler, der er udbragt for mig og mine.
Særlig vil jeg dvæle ved Hyllest, der er bragt min Dronning, som ved saa megen
Kjærlighed er fæstet til dette Land, i hvis Skovlier hun har dvælet, og hvor
hun har søgt og ret ofte fundet Styrke for sin Helbred. For eders venlige
Modtagelse idag min Tak!
Lad mig udtale min Glæde over den Udvikling,
denne Kommune har taget siden mit foriige Besøg her. Jeg ønsker og haaber, at
denne Udvikling ydderligere maa befæstes og fremmes ved Jernbanen til syd og
nord, navnlig med hensyn til Byens industrielle Fremgang.
Ethvert Møde mellem mig og eder haaber jeg
vil styrke og hellige det Baand, der altid bør forene Konge og Folk (stormende
Bravo), og som vil lette min ofte vanskelige og tunge Gjerning for
Broderfolkenes Vel.
Det enes
Vel er i mine Tanker ogsaa det andet Folks.
Begges er mit og mines. Jeg sammenfatter
disse mine Tanker og Følelser i en Skaal for Lillehammer Kommunes
Velgaaende."
Kort efter hævedes Middagen.
Derefter serveredes Kaffe, Likør og Cigarer
i Stationsbygningen, hvis forskjellige Værelser ogsaa udmærkede sig ved sin
rige og smagfulde Udsmykning, hvoraf Lillehammers Damer havde stor Ære.
Lidt efter Kl 9½ trak Kongen sig under de
forsamledes Hurraraab tilbage, og den officielle Del af Festen var hermed
forbi; men under det fortsatte, mere private Samvær holdtes endnu en Flerhed af
Taler, for Fædrelandet, for Unionen, for Storthinget, for Regjeringen, for
Festkomiteen osv., og det led noksaa langt udover inden Laget egentlig kunde
siges at være slut.
Til fastsat Tid Onsdag Morgen fandt Afreisen
fra Lillehammer Sted. Paa Stationen var atter en Mængde Mennesker mødt frem, og
under Leveraab for Kongen rullede Toget afsted uden at stanse ved nogen af de
mellemliggende Stationer, før man kom til Hamar.
*
Gudbrandsdølen 26.september 1894
* Hamar
Stiftstidende 27.september 1894
*
Lillehammer Tilskuer 26.september 1894
______________________________________________________________
POSTGANGEN
Idet Opmærksomheden henholdes paa omstaaende
Bekjendtgjørelse fra Postkontoret, vedføies en oversigt over de Forandringer i
postal Henseende, som indtræder ved Hamar-Trettenbanens Aabning den 15de
November, forsaavidt angaar Lillehammer og Gudbrandsdalen.
Paa nævnte Bane oprettes en ambulerende
Postexpedition under Navn af "Norbanernes Postexpedition 1
(Hamar-Tretten)", og vil der med de daglige Tog fra Hamar Kl. 2.49 Eftm.
og fra Tretten Kl. 2.33 Efterm. følge Postexpeditør.
Paa Stationen Hunder oprettes Postaabneri og
sættes det nuværende Øier Postaabneri ved Extrabefordring i daglig Forbindelse
med saavel nord- som sydgaaende Posttog ved Hunder, ligesom ogsaa Tretten
Postaabneri settes i lignende Forbindelse med Posttogene ved Jernbanens
Endepunkt.
*
Lillehammer 13.november 1894
Kari Wasrud ble første kioskdame for
Kioskkompaniet på Tretten, bare 15 år gammel. Hun stod ikke lenge, men reiste
til Amerika som så mange andre. Seinere kioskdamer på Tretten stasjon var Tora
Nordby og Astrid Stalsberg.
POSTBUDET
Etter at jernbanen ble åpnet til Tretten var
det posthus på stasjonen. Amund Solbjørgsbakken tok til å hente posten for folk
i Stav sentrum og på Sør-Tretten. Han var ikkje bedt om det, og han hadde ingen
betaling for det, men truleg fekk han både mat og kaffi der han var innom med
post. Lentog og morosam som han var, så hadde han støtt eitkvart å fortelja
attåt det at han kom med posten. - "Ja så har eg høyrt det", sa han
Amund.
*
KRISTIAN PAALSRUD 1972
______________________________________________________________
FARVEL
DA, GAMLE LILLEHAMMER
Jovisst er det rart ja. Gud forsyne meg er
det ikke saa "rart", at en kunde bli fugtig i Øinene. Ikvæld, da
dette nedskrives, er det den siste Aften før Jernbanen ruller indover os. Jeg
regner saa, at det gamle Lillehammer ender sine Dage, og at det nye begynder
med Jernbanens Aabning 15. november 1894.
Det skal være saa svært grust og gromt alt
dette nye og saa rent forgammelt alt det gamle, maatru. Nu først skal det bli
Skik paa Lillehammer. Nu skal Folk komme til at lære en annen Tralt. Før har
man næsten ikke kunnet faa et ordentlig Nik, langtmindre et Buk af Forretningsfolkene
heroppe; men nu skal de værsaagod lære at skrabe. Nu skal de sagtens komme til
at opføre sig paa en anden Maade!
I Butikerne, hvor der hidtil har staaet
jevne Gutter fra Gudbrandsdalen, unge fordringsløse, naturlige Mennesker, uden
Spor af "Manerer", men dog med Takt og udmerket Opdragelse, vil man
om nogle Aar finde smaa og store Løver med friseret Haardusk og med Lader,
Fakter og Talemaader "direkte hjemført" fra Kristiania eller Hamar.
Omlægning og Reparation af Fortougene,
Forbedring af Parkerne, Paabegyndelse af Vei til Fossene, de forskjellige nye
Bygninger, som har reist seg, Speilglasruderne i Butikerne og den mere
omhyggelige Udstilling i Vinduerne, altsammen dette har direkte eller indirekte
tat Sigte paa Jernbanen. Vi maatte forberede os til at kunde modta den og de
fremmede Mennesker paa en med vor Ære stemmende Maade. Og endelig faar det
elektriske Lys ikke her glemmes. Uden Jernbane havde vi intet Elektricitetsværk
havt endnu. Et af de sterkeste Argumenter for at faa denne Sag fremmet hurtigst
muligt var, at det maatte være færdigt til Jernbanen kom. Jernbanen vilde
nemlig bli en af de største Abbonenter paa Lys, hvorfor det galdt om at ha det
istand, til den vilde ta det ibrug.
Gadens Præg, hvad Folk og Trafik angaar,
vil Skifte med Jernbanen. De lange Norddølskjærrer med de smaa Heste, men svære
Læs, vil ikke lade sig se oftere. Denne evindelige Læskjøring, som der i
Eidsvold og Østerdalen gaar samange Frasagn om, og som paa alle Steder, hvor
man mangler Jernbane, er en af Hovedbeskjæftigelserne, denne Læskjøring har
holdt sig her ligetil nu. Hvad enten du har reist til eller fra Byen, vil du ha
mødt Læs efter Læs fra alle Gudbrandsdalens 12 Bygder. Denne Læskjøring vil
være noget af det, en Fremmed har festet sig mest ved; thi ved Læskjøringen var
det noget saa gammeldags, at man maatte tenke paa Midten af Aarhundredet.
Istedenfor Norddølskjøreren i Toplue vil
vi nu faa andre Kjørere i nette Uniformer, med Snor om Huen og blanke Knapper.
Det gjør allerede saadan et eget indtryk at se Jernbanefolkene i Gaden. Man
faar undskylde, at vi synes det; men en Togfører eller en Konduktør har jo ikke
været seet her før. Vi har faaet en ny Etat, som skal være med at bygge det nye
Lillehammer.
Vi maa begynde at gaa mere efter
Klokkeslettet paa Lillehammer nu end før. Visstnok har vi ogsaa før haft
Dampskibet Morgen og Aften; men nu faar vi 5 â 6 Tog om Dagen, og Præcis paa
Slaget kommer og gaar de. Det skal sandelig bli rart at høre: "Lillehammer
10 Minutter!" - "Lillehammer 5 Minutter!"
*
Gudbrandsdølen 16.november 1894
______________________________________________________________
REGULÆR
RUTETRAFIKK
Jernbanens Aabning for Trafik
Hamar-Tretten fandt Sted igaar. Da man tidligere i Høst har havt en høitidelig
Indvielse af Banen ved Hs. Maj. Kongens Befaring af samme og festet i den
Anledning, blev Dagen her i Byen kun mærket ved almindelig Flagning, ligesom
mange Folk fremmødte paa Stationen ved de forskjellige Togs Ankomst. Det første
søndenfra kommende Tog Kl. 9.26 blev modtaget med Hurraer.
Der var mange Reisende med Togene, baade
nord- og sydgaaende. Endel reiste vistnok igaar "blot til Lyst".
Held og Lykke med Banen! Det er vort
Ønske, at den maa blive, hvad man har haabet, en Løftestang for Næringsveiene i
disse Distrikter, og at den maa blive til Gavn og Glæde ogsaa for denne By.
*
Lillehammer Tilskuer 16.november 1894
______________________________________________________________
ÆRES DEN
SOM ÆRES BØR
De, der høster Æren og Berømmelsen for de
forskjellige store Arbeider, er Ingeniørerne. - Arbeiderne, der ofte med
livsfare maa udføre de forskjellige Arbeider, blir ikke ihukommet længere end
naar de er høist nødvendige; siden er deres Saga ude. En liden Forseelse fra
Arbeidernes Side medfører som oftes Afsked og Evighedskat, men den Ingeniør,
som praktiserer bort flere Tusen Kroner formedelst feilagtig Arbeidsmaade og siden
som oftest kniber det ind igjen paa Arbeidernes Dagløn, den Mand kan have Haab
om at bli forfremmet til en annen Stillling inden Samfundet.
Hvilken Opmærksomhed man viser Arbeiderne,
kunde sees ved Kongebesøget paa Lillehammer ihøst. Der blev nemlig opsat
Gjærder rundt alle Steder, saa at ingen Uvedkommende - Jernbanearbeiderne
iberegnet - skulde faa Adgang, men derimod Byens respektive Foreninger og
Skoleungdom skulde være de berettigede. De Folk, som havde arbeidet Nat og Dag,
Søndag som Hverdag, de Folk var ikke værdig en Plads paa den yderste Enden af
Stationstomten engang, men blev jaget tilbage, hvor de forsøgte at trænge sig
frem. Saa de Herrer af Festkomiteen, baade Høire som Venstre, var vist godt
forligt om at stænge baade den ene og andet Slags Arbeidere udenom.
Ikke saa at forstaa, at man skulde have
tabt noget ved ikke at faa Del i de kongelige Naadestraaler, men Tilfældet er
betegnende for Opfatningen.
* Andvake
28.mars 1895
________________________________________________________________________
JERNBANEN
ER KOMMET
TRETTEN
SOM ENDESTASJON
Nå var transportproblemene løst så langt
som til Tretten. Viderebefordringa fra den nye endestasjonen ble gjenstand for
flere tiltak.
I 1895 ble det gjort et nytt forsøk på å
etablere dampskipstrafikk på Losnavatnet. Erfaringene med Dalegudbrand fra
1850-årene var ikke gode. Det strandet på vanskelig økonomi den gangen, og det
samme skulle skje nå. Dampskipet Prøven gikk bare denne sesongen til utpå
høsten 1895, og ble mer et symbolsk uttrykk for det skrikende behovet for å
styrke tilbudet videre nordover. Han som satte navn på skipet hadde kanskje
heller ikke så stor tro på prosjektet.
Enkelte slike tiltak kan i ettertid
vurderes som latterlige. Det dampdrevne landeveislokomotivet, Herkules, som et
par ti-år tidligere var satt i trafikk fra Lillehammer måtte på første turen
snu ved Hove for å fylle på med kull. Spørsmålet er bare om det ikke heller var
imponerende av folk å sette så mye inn på å trekke regionen ut av den gamle, og
videre inn i denne nye tida.
Et tilsvarende tiltak ble rutebilen som
sommeren 1896 trafikkerte strekningen Tretten-Ringebu. Det ble med den ene
sommeren. Den betraktes som Norges eldste rutebil, og kan beundres på Teknisk
Museum i Oslo.
2.november 1896 sto Hamar-Selbanen ferdig.
Hele banestrekningen ble tatt i bruk, - og utfordringa med viderebefordring var
flyttet fra Tretten til Otta.
Å SJÅ PÅ
TOGET
Då Amund Solbjørgsbakken skulle hente
posten på stasjonen gjekk han bortpå til hurtigtoget kom. Det var svært gjevt å
sjå på trafikken på toget, og så var det gjerne med turister som gjekk av toget
og skulle vidare innover til Gausdal Sanatorium. Det var stor turisttrafikk,
særleg om sommaren i åra etter at jernbanen kom. Og hotellverten på Losnaos
møtte opp med hesteskyss. Så det var mye å glåme på for dei som hadde tid til å
gå på stasjonen for å sjå på toget, og det var fleire enn han Amund som tok seg
tid til det.
*
KRISTIAN PAALSRUD 1972
______________________________________________________________
HEST OG
VOGN
Diligencene var statens eget
befordringssystem opprettet i 1880 og de offentlige skysstasjonene skulle
betjene ruten. På Tretten var skysstasjonen lenge i Holmen. De private
vognmannsforretningene var konkurrenter, men de samarbeidet. De eide et antall
vogner og benyttet stasjonshestene eller de holdt flere hester selv.
Slik også med vognmann Simen Iversen på
Lillehammer. Vognene gikk både med lass- og skysskjøring. I 1892 hadde han 6-7
kalesjevogner, noen en-hesters triller og 12-14 hester. Da jernbanens endepunkt
i 1894 ble Tretten bygde han Losnaos og etablerte vognmannsforretningen sin
der. Nå fikk også diligenceruten utgangspunkt fra Tretten.
Men et par år etter at jernbanen ble åpnet
til Otta ble statens transportsystem nedlagt. Ei stasjonsholderforening skulle
forsøke å fortsette trafikken, men den gikk inn like etter hundreårskiftet.
I 1896 henvender Amtmannen seg til
herredstyret og spør hvor mange faste skysshester Holmen skysstasjon trenger nå
etter at jernbanen ble åpnet. Herredstyret finner at Holmen bør ha samme
hestestyrke som Fossegården, nemlig 3 faste hester i tida 1.3-1.9 og 2 resten
av året. Ellers er det ønskelig med reservehest i tida 1.6-1.9 av hensyn til
sanatoriene.
I 1897 etablerte Iversen seg også på Otta,
og virksomheten gikk bra. På det meste hadde han over 40 hester, 10-12
kalesjevogner og noen stolkjerrer og triller.
På
Tretten gikk trafikken i to retninger. En videre nordover dalen, og en til
sanatoriene. Det var stor trafikk til Gausdal Høifjellssanatorium. Da var det
gunstig for vognmannen å være nær jernbanestasjonen.
13.oktober 1898 vedtar herredstyret at
skysstasjonen og gjestgiveriet på Tretten blir overtatt av Johan Iversen på
Losnaos fra 14.januar neste år for kr 300. Dersom Iversen og Ole Holmen blir
enige om det kan flyttinga gjerne skje straks.
Ca 1911 etablerte Ole Stalsberg seg også
som vognmann ved stasjonen.
*
Herredstyreprotokollene i Øyer
* Henrik
Trondsen til Gudbrandsdølen 20.mai 1943
______________________________________________________________
STASJONSBYEN
Sommeren 1893 ble poståpneriet flyttet fra
Stav til Formo. Herredstyret var ikke tilfreds med flyttinga, og ba om at det
snarest mulig måtte bli flyttet tilbake. - Stav er det mest sentrale sted,
hevdet herredstyret.
I februar 1894 var det på tale å flytte
poståpneriene i bygda til nærmeste jernbanestasjon. Poståpner Erik Jevne tilbød
seg fortsatt å ha posthuset på Jevne, og at han hentet og leverte post på
stasjonen. Likevel var det viktig for herredstyret å få det flyttet til
vestsida. På Tretten var dette omvendt. Der var det viktig å beholde Stav som
bygdesentrum. De aksepterte likevel flytting av posthuset til slutt, men ikke
før brua stod ferdig.
Herredstyret hadde ingen tro på at det ble
så stor aktivitet og tett bosetting i stasjonsområdet. Så seint som våren 1895
fattet herredstyret vedtak om at bygningsloven ikke skulle gjøres gjeldende der
av den grunn.
I 1892 var det ett eneste hus i
stasjonsområdet på Tretten. Området var en skogstrekning som de ikke uten
videre kunne benytte Tretten-navnet på. "Tretté" var mest brukt om
området på østsida av Lågen, med Stav som bygdesentrum. Tretten stasjon gikk derfor
i mange plandokumenter under navnet Losna Station. I de neste årene skulle det
bli stor byggevirksomhet i stasjonsbyen.
Bare Statsbanenes egne bygg utgjorde 5 hus
og det 10 meter høye vanntårnet. Det var hovedbygning, uthus, vedbu, godshus og
privét. En del arbeidsbrakker og skur må vi forutsette stod igjen endel år
etter at anlegget var ferdig. Det pågikk anleggsaktivitet iallefall forbi 1894.
Den store lokomotivstallen sto nok også noen år.
Gesellstua ble bygd for å skaffe losji til
jernbanearbeidere. Samtidig satte Simen og Johan Iversen opp Losnaos, med
anneks og flere uthus. Losnaos stod ferdig i 1895 ifølge en kilde; andre mener
det stod ferdig til jernbaneåpningen. Gesellstugua fikk det særegne navnet sitt
etter at Losnaos ble skysstasjon i 1898. De var pålagt å losjere geseller, og
det var trolig hensiktsmessig at det skjedde i en viss avstand fra hotellet.
Den første baneformannen, Johan Pehrsen,
satte opp sitt eget hus like opp for jernbaneovergangen i 1895, på øvre sida av
den nye Musdalsvegen.
Deretter gikk det slag i slag. Ole Wasrud
satte opp tre hus
ialt. To
av dem på østsida av det som seinere ble Tatergata i tillegg til det som
seinere ble posthus. En svensk urmaker satte opp hus på østsida av Tatergata,
der Ole Stalsberg ca 1911 etablerte sin vognmannsdrift.
I 1897 leide Lars Solheim tomt av Wasrud
og satte opp Solheimsbygningen like sør for vegen mot brua. Han hadde overtatt
Halstenstads handelsbrev i september 1896. Bygningen stod tidligere på
Stavsplassen; ble kalt "Salongen" (uttalt sjalongen), og ble nå
fraktet til stasjonen av to gausdøler. Her ble det landhandleri, kafé og til og
med systue og motehandler. Huset rommet også Solheimssalen. Arena for mangt et
møte og festlig samvær. Det frilynte ungdomslaget som ble stiftet i 1898 var av
de foreningene som hyppigst holdt til her. Forenings- og kafélivet blomstret
opp.
Folketellinga som ble opptatt pr
3.desember 1900 gir et tidsbilde av stasjonsbyen 6 år etter jernbaneåpningen.
Vi kan lese ut av oversikten en del om bebodde hus. I tillegg må vi huske at
det fantes en god del uthus og produksjonsbygninger. Men ytterligere
etableringer fulgte i det neste tiåret. Ysteri, sagbruk, snekkerverksted,
bakeri og forskjellige håndverk bare for å nevne et knippe. Bare i ett av
husene i "Tatergata" holdt tre forskjellige håndverkere hus; snekker,
salmaker og skomaker. Tettstedet Stav hadde fått en jevnbyrdig nabo rett over
elva.
Det meste av virksomheten gikk fra 1909
med elektrisk kraft fra Solheimsverket høgt oppe i bygda. Krafta ble ført den
lange avstanden ned til stasjonsområdet og ga bl.a liv til Gudbrand Solheims
sagbruk og snekkerverksted. Overskuddskraft ble solgt til husholdninger. En
tømret transformator sto der samfunnshuset står i dag. Vi tror at linja gikk i
strekk over Lågen derfra. For herredstyret var det et overordnet prinsipp
etterhvert at kraftforsyninga skulle drives i offentlig regi. Dette var også et
nasjonalt mål gjennom de nye konsesjonslovene. Derfor ble ikke Solheimsverket
gitt det armslaget det trengte for å utvikles.
Det kommunale Moksa Kraftanlegg stod
ferdig i 1921, og Solheimsverkets skjebne ble beseglet med en brann året etter.
Men det vil alltid stå skrevet at i en alder av 69 år bygde Erik Solheim
kraftverk og fikk hjul i sving, samtidig som herredets folkevalgte drøftet
kraftsaker fram og tilbake enda i 10 år før det kom til handling. Vi
karakteriserer Erik Solheim som "gründeren".
"Kasinfabrikken" kjenner vi som
langt på veg ei hjørnesteinsbedrift i bygda gjennom nesten hele dette
hundreåret. Men forløperen kjenner vi ikke så godt til. Tretten Ostefabrik
& Meieri ble etablert av forretningsfolk fra Hamar og Elverum like etter
1900. Ysteriet gikk konkurs etter ett års tid. Det var da Erik Solheim flyttet
etter sønnene til Tretten og startet opp igjen produksjon der i 1905. Den store
bygningen mellom Solheimsbutikken og stasjonen fikk han flyttet med seg til
Tretten, men nå som bolighus. På Gilbusvollen hadde den også huset
landhandleri. Han solgte i 1911 hele ysterianlegget til A/S Gudbrandsdalens
Caseinfabrik.
Jernbanen som impuls til etableringer og
utvikling trer klart fram. Den hemmet utvandringa. Den skapte optimisme og dermed
tiltakslyst. Ut herfra sprang etableringer - nettopp i stasjonsbyen.
Lokalisering nær stasjonen ble det viktige, - det sentrale, - det
sentrumsdannende.
Les mer om utviklinga videre i Kristian
Paalsruds bok; Et bygdesentrum blir til.
______________________________________________________________
RINGVIRKNINGER
AV ANLEGGET I TALLSTØRRELSER
Kirkebøkene er en kilde som kan benyttes
til så mangt. Bak i denne boka er en del personer knyttet til jernbane- og
brubygginga presentert. De er identifisert gjennom innførsler i kirkebøkene.
Antall anleggsarbeidere i sving på Hamar-Selbanen er anslått til 900-1000. Ikke
alle holdt til i Øyer, men vel 250 er med sikkerhet oppført med adresse i Øyer
og Tretten i perioden. Dette er bare de som i et eller annet ærend i kirken er
blitt registrert. Derfor kan vi uten å være vågale hevde at minst 300 hadde
virke i bygda.
Vi skal se hva vi ellers kan tyne ut av
kirkebøkene og folketellingene.
Folkemengden
er fallende i prestegjeldet:
1865 - 4174
1875 - 3663
1891 - 3111
Men fram til 1900 får vi en liten økning,
3.184. Netto fødselsoverskudd greide ikke å kompensere for den voldsomme
utflyttinga. I forbindelse med jernbanebygginga avtok utflyttinga drastisk.
Sammen med styrket framtidstro må det være årsaken til økningen det siste
ti-året. Fødselsoverskuddet i 1895 er helt oppe i 77.
Antall vielser i Øyer hadde fra 1883 holdt
seg mellom 14 og 18. Fra 1892 øker tallet helt opp i 42 i 1894. I 1892 er
antall vielser med jernbaneansatt brudgom 10 av 23, i 1893 8 av 25, i 1894 23
av 42, i 1895 9 av 21 og i 1896 7 av 19. 57 av de 130 vielsene i
anleggsperioden involverer anleggsfolk. Det dreier seg både om bru- og
jernbanefolk, slusk og ledelse. Her legges bare tallene fram. Drøfinga av
årsakene må andre gjøre. Det ligger vel i dagen.
Av
vielsene fulgte som oftest noen få måneder seinere barnedåp. Tallene viser 131
døpte med jernbaneansatt far. Det totale antallet i prestegjeldet i
anleggsperioden er 528. Altså 25 %. Tallene er ikke egnet til å bekrefte myten
om den løsaktige slusken. En stor del av fedrene er bygdafolk. Av enkeltår var
det størst andel i 1894; 35 % døpte med jernbaneansatt far.
Sogneprest Ulsteen beklaget seg over
sedelighetstilstanden. Det er vel følgende tall han også hadde merket seg da
han uttalte seg i 1897. Det gjelder fødte utenfor ekteskap. I perioden før
anlegget kan de årlig telles på ei hånd. Nå øker antallet fra 4 i 1892 til 6 i
1893, 10 i 1894 til 15 i 1895. Her er jernbanearbeiderne overrepresentert. I
1894 er de registrert med 80 % av barn født utenfor ekteskap, og for hele
anleggsperioden med 49 %.
Det er samlet registreringer over de
jernbaneansatte helt fram til 1905; etter 1896 i stor grad knyttet til drift av
jernbanen. Av ekteskap inngått med en jernbaneansatt partner er det 69. I 23
ekteskap er ingen av partnerne født i Øyer. I 35 ekteskap er 1 partner født i
Øyer og i 11 er begge født i Øyer. 13 av 69 ekteskap er inngått med svensk
anleggsarbeider, to av dem med begge partnere født i Sverige. I oversikten over
identifiserte anleggsfolk er bare 19 svenskfødte registrert.
* Øyer og
Tretten Historielags samlinger
RETT SKAL
VÆRE RETT
I seinere tid går de gamle navnene stadig
ut av bruk. Noen fordi det er naturlig, andre fordi vi ikke vil vedkjenne oss
dem. Slik også med Tatergata på Tretten stasjon. Denne gatestumpen nordover fra
Wasrudbutikken heter i dag Lågenvegen. Det er ikke misvisende. De fleste gater
i Gudbrandsdalen ville kunne bære det navnet.
Gata fikk sitt egentlige navn i ei tid da
bygda stadig hadde besøk av det reisende folk. Da slo de ofte leir mellom
furuleggene på begge sider av denne gatestumpen. Navnet ville båret med seg
denne kulturhistorien om det hadde fått stå.
Gesellstugua er i dag utsalg for maling og
bygningsvarer. Den har vel ikke dermed fått noe nytt navn, men det gamle brukes
ikke lenger. Huset ble oppsatt under jernbanebygginga for å huse jernbaneslusk.
Seinere ble huset benyttet til å innlosjere farende fant og skysskarer. Navnet
skulle ikke skjemme noen i dag, om det ble tatt i bruk igjen.
Er vi tjent med å legge glemselens slør
over virkeligheten slik den var?
______________________________________________________________
DET STORE
HAMSKIFTET
Det var en gjennomgripende prosess som
beveget samfunnet fra det gamle bondesamfunnet til det nye industrisamfunnet.
Prosessen gikk over lang tid, og stagnerte i perioder, men da jernbanen kom til
bygda skjøt den ny fart. Vi kaller den Det store hamskiftet.
Folk fikk nye utsikter til arbeid, ofte i
nye bransjer. Folk organiserte seg i interessefellesskap. Politiske partier,
næringsorganisasjoner og kulturelle og ideelle foreninger. Varehandelen økte,
både nødvendige og unødvendige artikler. Endringene avspeilet seg til og med i
folks klesvaner og omgangsformer. Mange ga sine barn navn som andre ikke engang
hadde hørt tidligere. Ferdselen etter vegene økte og nå også med jernbanen.
Fremmede fôr oftere gjennom bygda. Nå samlet folk seg på stasjonen for "å
sjå på toget", men det var vel de fine byfolkene som var så artige å sjå
på. Denne nye forlystelsen holdt seg helt opp til 1960-årene. Det store
hamskiftet innebar også at langt flere holdt avis. Skoleverket tok inn
verdslige fag i undervisningen. Impulser fløt raskere og hyppigere inn i bygda.
Dette er et tema som fortjener grundigere
behandling, men her tas bare med en lett gjennomgang for å illustrere hvilken
utvikling bygda stod midt oppe i da jernbanen kom. Det kan ikke være tvil om at
jernbanen framskyndet og forsterket hamskiftet i Øyer. Jernbanefolk, både
anleggsarbeiderne og ansatte på driften etter åpningen, var aktive i
organisasjonslivet, og de var politiske nybrottsmenn. De deltok i arbeidet med
å dra oss over fra den gamle til den nye tida. De dro ikke så lenge, men de
plantet en del idéer og ga oss impulser - de lærte oss noe om å dra.
Ved å sammenholde folketellingene kan også
interessante trekk komme fram om utviklinga i næringsliv og sysselsetting.
Antall personer over 15 år sysselsatt i håndverk, småindustri, transport,
kommunikasjon, steinbrudd og anlegg hadde følgende utvikling:
1875 - 154
1891 - 170
1900 - 200
Når det gjelder gruppen handel, omsetning,
samferdsel, bevertning:
1875 -
?
1891 - 25
1900 - 81
Overgangen til nye næringer er relativt sterkere
fordi det samtidig i hovedtrekk er en nedgang i folketallet. Verdiene er
likevel vanskelige å sammenligne fordi strukturen i tellingene ikke er helt
lik. Konklusjonen på dette er at vi må inn på individnivå for å få godt
sammenlignbare tall fra den ene til den andre tellinga, men grov gjennomgang
viser klart positiv utvikling i sysselsettinga i de nye næringene fra 1875,
gjennom 1891 til 1900.
Tallmaterialet fanger ikke opp svingninger
mellom tellingene og gir ikke opplysninger av verdi uten grundig identifisering
av folket. Derimot gir det bedre inntrykk av tettstedutviklinga i bygda. Dette
er et klart kjennetegn ved tidsperioden. Spesialisering av yrkeslivet, bedre
vegnett og mer avhengighet av mer samferdsel er faktorer som spiller inn.
Stav er det eldste bygdesentrum på
Tretten. Det ligger ca 1 km nord for Trettenbrua og stasjonen. I 1865 bodde 48
personer i Stav. Folketallet der økte framover til 61 i 1875 og til 71 i 1900.
Elva Moksa ga sving på hjulene i forskjellig småindustri og håndverksbedrifter.
Bosettinga på stasjonsområdet er som vi
har nevnt 0 både i 1865 og 1875, men i 1900 bor 64 personer der. Dermed har vi
oppnådd å få to likeverdige tettsteder med 1 kilometers avstand. Seinere ble
enkelte etablert imellom; Tretten sentrum vokste seg etterhvert til ett
tettsted.
Effektene av at det kom jernbane til bygda
var mange og vanskelige å kartlegge. Det kan handle om at vi fikk et nytt
tettsted, eller at vi fikk en ny fritidsbeskjeftigelse; - nemlig "å sjå på
kveldstoget". Vanskelighetene består i at det krever nøye studier.
* Øyer og
Tretten Historielags samlinger
______________________________________________________________
SUNDMANNEN
Vi har nevnt Amund Østensen Tande født
1810; politikeren som arbeidet entusiastisk for jernbane til dalen og som så
for seg framskritt knyttet til den. Han var oppvokst og virket på et av bygdas
beste gardsbruk og var gitt ballast som førte ham helt inn til Stortinget med
sin agitasjon.
Men vi må også nevne en annen av bygdas
politiske begavelser. Arne Amundsen Sundhaugen født 1816. De virket samtidig,
og begge for et bedre samfunn. Men Arne var husmann og sundmann ved Holmen. Han
la årene i andre hender i 1890. Som gammel mann kunne han smykke seg med
kommunal pensjon som første trettling, men verden hadde ikke alltid smilt til
ham. Den 16.august 1851 fikk han lensmann Jevne på døra. Arnes drøm skulle
knuses.
Arne hadde året før stilt seg som formann
for Tretten Arbeiderforening på et møte i Bådstø. Det var Markus Thrane som
hadde plantet idéer i småkårsfolket om at de gjennom å organisere seg kunne bli
sterke nok til å forbedre sin egen hverdag og kjempe fram krav om et rettferdig
samfunn. - De ble sterke; så sterke at de som hadde makt følte seg truet.
Lensmannen hadde oppdrag fra Fogden om å registrere medlemsstokken, og
foreninga ble forbudt. Vi vet at privilegier er avhengig av at de som har dem
har andre å bli priviligert framfor.
35 trettlinger stod som medlemmer denne
dagen. Flere hadde nok meldt seg ut da sognepresten året før truet dem til det.
Midtskogforeninga i Øyer sogn var blitt oppløst da.
40 år seinere kom nå jernbanearbeiderne
med langt på veg den samme politiske dagsorden. Samfunnet hadde ikke endret seg
mye i mellomtida, - bortsett fra at 2500 personer hadde meldt flytting fra
bygda. De fleste til Amerika. Svært få hadde meldt innflytting. Folkemengden i
Øyer var på det meste 4174. Det sier noe om hvilket omfang utvandringa hadde.
Det ble løsningen for så mange.
I motsetning til Amund Tande fikk Arne
Sundhaugen oppleve jernbaneeventyret. Etter et langt liv som sundmann fulgte
han ganske sikkert nøye med i bygginga av Trettenbrua. Bruplaner ved Lybekk
hadde stått på sakskartet i herredstyret siden 1850-årene. Nå ble overfarten
ikke lenger prisgitt flom, is, sundtoll og tunge åretak. For ikke å nevne
slitet med å legge ut, og ta inn igjen sundbrua for sesongen.
Arne fulgte nok også nøye med i den
politiske kampen arbeiderne nå førte, - og nikket gjenkjennende, og kanskje
bedrevitende til argumentene. - De skulle hørt på oss.
Arne Amundsen døde på Sundhaugen i 1906.
Sundmannens epoke ebbet ut.
Sønnen Martinus tok over, og var sundmann
til mai 1893. Johannes Olsen Lagetonsveen ble den siste ved Holmen Sund. Han
hevet lønn til den 10.mai 1895. Da stod den nye kjørebrua ferdig.
Så
sent som sommeren 1892 ble sundhaugbrua påkostet en del. Johannes fikk oppført
Sundstugua på vestsida til sitt bruk, og det med kommunalt lån. Men snart
skulle sundinga avvikles. Ingen sørget over det.
Sundhaugbrua ble solgt for kr 25. Ei ferge
ble først utlånt til Ringebu kommune og seinere solgt til brukseier Hoff i Stav
Sagbruk for kr 80. Åfløya ved Lågårud gikk for kr 6, båten ved Sundhaugen for
kr 20. Salgssummen på skuret som ble oppsatt for vinterlagring av
brumaterialene skulle musdølene ha. Den hadde musdøler i sin tid spleiset på.
Arne Sundhaugen fikk oppleve alt dette.
*
Arbeiderforeningernes Blad (Thranebladet)
*
Herredstyreprotokollene for Øyer
* Øyer og
Tretten historielags samlinger
______________________________________________________________
HVEM KOM
MED JERNBANEN?
Hvem bygde jernbanen? - Staten,
selvfølgelig. I dette tilfellet representert først ved politikeren,
planleggeren og ingeniøren. Siden ved anleggslederen, oppsynsmannen,
arbeidsformannen og anleggsarbeideren.
Men vi må ikke glemme alle de som la til
rette og ytet tjenester, fra "Kokke-Marit i spisebrakka, hun som ga
arbeideren losji og skomakeren på Bjørgevollen. Eller "Berte Kvitrud"
for den del. Og ikke å forglemme Anders Buen og Olav Strøm.
Ingen kilder gir klare hentydninger til
konflikter med lokalsamfunnet, utover det at de handlende skrudde opp prisene
og de omtalte uoverenstemmelsene ved kurtisering av jentene.
Bygda hadde aldri opplevd maken. Nå var vi
gitt mulighetene; det ble opp til oss hva vi gjorde ut av den nye situasjonen.
Mange forsto dette. Tretten ble etterhvert et industristed. Og kafékulturen
blomstret, - et uttrykk for den nye tida. Les mer om dette i Kristian Paalsruds
bok ET BYGDESENTRUM BLIR TIL, utgitt på eget forlag 1966.
______________________________________________________________
NAVNELISTE
Ansatte
utplukket fra lønningslistene like etter at banen ble satt i trafikk. Den
omfatter folk som oppgir adresse Øyer, og er hentet fra Øyer og Tretten
Historielags årsskrift "I gamle fotefar" 1991.
A. Jensen overkonduktør
A.
Klippen pakkhusformann
A.
Mikkelsen baneformann
A. Moe jernbanearbeider
A.
Samuelsen baneformann
A.
Sørensen baneformann
A.
Thoresen baneformann
Alexander
T. Rønningen jernbanearbeider
Amund
Olsen Skansen jernbanearbeider
Anders
Hensvold stasjonsmester
Øyer
Andreas
Stenersen Trangerud jernbanearbeider
Anton
Hansen Eriksbakken jernbanearbeider
Anton
Monsen jernbanearbeider
Anton
Pedersen jernbanearbeider
Anton
Strangstad jernbanearbeider
Anton Tr.
Kolbu jernbanearbeider
Asmund
Stavslien jernbanearbeider
B.
Baltzersen baneformann
Chr.
Johansen jernbanearbeider
Chr.
Olsen underkonduktør
Christian
Hansen jernbanearbeider
Edv.
Nordhagen telegrafkyndig
stasjonsbetjent
Edvard
Olsen jernbanearbeider
Edv.
Skyberg jernbanearbeider
Emil P.
Sparby jernbanearbeider
Erik Lie jernbanearbeider
Even
Johannessen Vedumsdalen jernbanearbeider
G. Olsen baneformand
Georg
Andreas Jørgensen stasjonsmester Hunder
Gudbrand
Fransen jernbanearbeider
Gustav
Larsen Formo jernbanearbeider
H.
Bjertnæs baneformann
H. G.
Guldal overkonduktør
H.
Stenersen st.kontorist
Hans
Bjørnstad jernbanearbeider
Hans
Evensen sporskifter
Hilmar
Nilsen overkonduktør
Ingmar S.
Høibakken jernbanearbeider
J.
Hoverud baneformann
J.
Nysveen jernbanearbeider
Jan Emil
Vikberget jernbanearbeider
Johan
August Pehrsen baneformann
Johan
Ingebretsen jernbanearbeider
Johan
Karlsen Jutulstadhaugen jernbanearbeider
Johan
Mathiassen jernbanearbeider
Johannes
Alhaug telegrafkyndig
stasjonsbetjent
Johannes
Andersen Sagstuen jernbanearbeider
Johannes
Eriksen jernbanearbeider
Johannes
Fransen Krukstuen jernbanearbeider
Johannes
Johansen jernbanearbeider
Johannes
Kristiansen jernbanearbeider
Johannes
Kraabøl jernbanearbeider
Johannes
Olsen Bygningen jernbanearbeider
Johannes
Tronsen Stalsberg jernbanearbeider
Jonas
Stavslien jernbanearbeider
Karl
Amundsen Stavslien jernbanearbeider
Karolius
Bjerkestuen jernbanearbeider
Kristian
Arnesen Myrum jernbanearbeider
Kristian
Jensen jernbanearbeider
Kristian
Jensen Ødegården jernbanearbeider
Kristian
Johansen jernbanearbeider
Kristian
Olsen jernbanearbeider
L.
Andresen baneformann
L. Larsen baneformann
Laurits
Linderud jernbanearbeider
Laurits
Sanvikkleven jernbanearbeider
Laurits
Torsen Hageløkken jernbanearbeider
Ludvig
Pedersen jernbanearbeider
M.
Bredesen pakkhusformann
M. Nilsen baneformann
M.
Udgaard telegrafkyndig
stasjonsbetjent
Martinus
Johnsen jernbanearbeider
Martinus
Linløkken jernbanearbeider
Mathias
Dokken jernbanearbeider
Mathias
Holen jernbanearbeider
Mathias
Lagetonsveen jernbanearbeider
Mathias
O. Bjørnstad jernbanearbeider
Mathias
Olsen Solheim jernbanearbeider
Mathias
Torgersen jernbanearbeider
N. E.
Holland telegrafkyndig
stasjonsbetjent
N. Olsen baneformann
N. Sten baneformann
Nils
Halvorsen jernbanearbeider
Nils
Halvorsen jernbanearbeider
O.
Hoelseth underkonduktør
O.
Lorentsen underkonduktør
O.
Lyftingsmo baneformann
O. M.
Rønning telegrafkyndig
stasjonsbetjent
O.
Marthinsen underkonduktør
O. N.
Lund overkonduktør
Olaf
Kirkhaugen jernbanearbeider
Olaf
Kristiansen jernbanearbeider
Olaus
Johnsen Bergslien jernbanearbeider
Olaus O.
Lokvam jernbanearbeider
Ole A.
Berg jernbanearbeider
Ole
Eriksen Dokken jernbanearbeider
Ole
Granlund jernbanearbeider
Ole
Johnsen Stalsberg jernbanearbeider
Ole O. Bjerke jernbanearbeider
Ole
Ravnum jernbanearbeider
Otto
Amundsen Berg jernbanearbeider
P. H.
Arnestad telegrafkyndig
stasjonsbetjent
Peder
Engebretsen jernbanearbeider
Peder
Johnsen jernbanearbeider
Peder
Sletmoen jernbanearbeider
Rudolf
Andreassen jernbanearbeider
S. I. Moe telegrafkyndig
stasjonsbetjent
S. K. Aas baneformann
S. Østbye st.kontorist
Sevald
Marthinsen jernbanearbeider
Sevart
Paulsrudmoen jernbanearbeider
Simen
Botterudbekken jernbanearbeider
Simen
Eriksen jernbanearbeider
Simen
Erlandsen jernbanearbeider
Simen T.
Bergsbakken jernbanearbeider
Simen
Torgersen Skarpjordet jernbanearbeider
Sven
Mathias Eriksen jernbanearbeider
Søren O.
Nordlisæter jernbanearbeider
Trond
Larsen stasjonsmester Tretten
Østen
Olsen Glømmeødegården jernbanearbeider
FAST
ANSATTE ved jernbanen på strekningen Lillehammer-Tretten i 1902
LILLEHAMMER
stationsmester
Ludvig Jensen Julsrud
stationskontorist
Ulrik Harald Martinius Larsen
formand
Martinius Bredesen
telegrafist
Ole Martin Rønning
telegrafist
Anton Opsetmoen
telegrafist
Ole Simensen Løken
telegrafkyndig
stationsbetjent Severin Karinussen Alme
sporskifter
Carl Christiansen Holter
stationsbetjent
Edvard Evensen
bud Christian
Adolf Larsen
overkonduktør
Ludvig Alfred Larsen Grundt
overkonduktør
Jens Nilsen Nordlie
underkonduktør
Hans Syversen Koksvold
underkonduktør
Oscar Alfred Olsen
underkonduktør
Gustav Andersen Jevanord
lokomotivfører
Julius Karl Oscar Johnsen
fyrbøter
Jens Synstad
fyrbøter
Anders Evensen
vognvisitør
Mikkel Svendsen
kullemper
Peter Christoffersen
banemester
Christian Johannesen Opsahl
baneformand
Anders Sørensen
baneformand
Ludvig Larsen
banevokter
Martin Mikkelsen
banevokter
Nils Johnsen Hegre
banevokter
Gulbrand Martinsen
FÅBERG
stationsmester
Andreas Johansen Stauch
telegrafkyndig
stationsbetjent Kristoffer Hernæs
baneformand
Ole Løftingsmoe
banevokter
Petter Olsen Bækkevold
HUNDER
expeditør
Georg Andreas Jørgensen
banevokter
Lars Olsen Barkald
ØYER
stationsmester
Anders Pedersen Hensvold
telegrafkyndig
stationsbetjent Bernhard August Saxild
baneformand
Peder Larsen Petlund
baneformand
Sivert Svendsen
banevokter
Mikkel Flagstad
TRETTEN
Ingvar
Martin Torp
baneformand
Johan Ottersen
baneformand
Johan Pehrsen
banevokter
Jacob Olsen
banevokter
Gunder Sagmoen
* Norsk
Jernbanekalender 1902.
______________________________________________________________
HAMAR
DISTRIKTS INNSKUDDS- OG LÅNEFORENING
"Foreningen stiftedes den 1ste juli
1885 af 94 medlemmer." Bakgrunnen for foreningas tilblivelse er oppsummert
slik i deres 100-årsberetning: .. da sparebankene på Hedemarken og i Østerdalen
i 1880-årene forlot sin opprinnelige målsetning som sparekasser for menigmann,
til å bli en del av det norske kredittformidlingssystemet med en tilstrammet
utlånspolitikk, oppsto det et behov hos den nyetablerte gruppe av jernbanefolk
i dette distriktet. Derfor ble 3dje distrikts spare-låneforening dannet.
Denne kredittinstitusjonen skulle være et
redskap for enkeltpersonene i en etat, ikke en profittsøkende institusjon slik
sparebankene for en stor del var blitt.
Etter en vanskelig periode etter
oppstartinga har foreninga i alle år siden vært et solid redskap for
jernbaneansatte. Fra 1890-årene også for vårt område.
*
PER-ØIVIND SANDBERG
______________________________________________________________
STASJONSMESTERE
Det ble
ialt tretten stasjonsmestere på Tretten.
Rekken
ser slik ut:
Trond Larsen (1894-96)
Sanner (1896-99)
Ole Martin Steen (1899-1911)
Andersen (1911- )
Haugen
Gausaker
H. Knutsen
Harald Melbye ( -1947)
Lars Grefsrud (1948-54)
Oskar Vermo (1954-58)
Ole T. Moe (1958-62)
Asbjørn Haug (1963-65)
Torbjørn Viken (1965-84)
Etter
omorganiseringa ble det ikke ansatt stasjonsmester i 1984, men stasjonsleder.
Den første ble Hermann Øverhaug.
Når dette
skrives er Tretten stasjon ubetjent.
___________________________________________________________________________