TRETTEN DAMPYSTERI
(skrevet av Asbjørn Ringen, Lillehammer Meieri 100 år,
1978)
Ved etableringen av meieri i bygda spilte
Tretten Landboforening etterhvert ei avgjørende rolle. Gjennom flere tiår var
det igangsatt fellestiltak bortgjennom bygda og i setergrender. Gardsmeierier
som var i drift om vinteren og setermeierier om sommeren og høsten. Vi kjenner
til Glømmesæteren Sommermeieri i 1890-årene med ca. 10 leverandører, Gardsmeieri
på Glømmen vinterstid. Et uidentifisert sommermeieri på fjellet fra 1892 med leverandører.
(Det er nok Glømmensæteren Sommermeieri), Et smørmeieri på Elstad. Et
uidentifisert meieri i øvre Musdal nevnt i GLT i 1893. (Det er nok
Elstadmeieriet). Det fantes nok flere, men det viser at fellestiltak var i
tidens ånd.
Da Tretten Dampysteri ble organisert i 1902
ble tomtevalget gjenstand for diskusjon. Tretten sentrum var opplagt, men
valget stod mellom stasjonsområdet og Stav. Stav ble tyngst på vektskåla på
grunn av tilgangen til vatn.
Det ble etter en del debatt besluttet at
det skulle være smørmeieri. Andre foretrakk ysteridrift.
De som organiserte aksjetegninga var
Johannes Glømmen, Ole Holmen, Olaus Klæva og Nils Sprækkenhus. Aksjetegninga
gikk relativt raskt og smertefullt, men det er forklart med at det allerede i
mange år var gjort gode erfaringer fra nabobygdene. Tretten kom slik sett
nesten sist i gang med sognemeieri.
I byggenemnda for meieriet satt Ole Holmen,
Ole J. Fonstad og Johannes Lagethon. I det første styret satt Johannes M.
Johnsgård (formann), Olaus Klæva, Johannes Glømmen, Ole E. Wasrud og Bernt O.
Berg.
Vi gjenkjenner mange av de sentrale
personene også fra Landboforeningas første år. Foreninga stod som arrangør da
det ble innbudt til møte på Solheimssalen den 23.februar 1902. Alle som
haddetegnet eller ville tegne aksjer i Tretten Dampmeieri var innbudt. Dermed
skjøt aksjekapitalen opp i 12.500 kroner. Målet var 15.000. Det første
driftsåret ble det levert 217488 kg melk for gjennomsnittlig 6,6 øre kiloet.
Allerede i 1905 startet lanndhandler Erik
Solheim sitt private ysteri på stasjonsområdet. Konkurransen om
melkeleveransene startet. Ventetiden på melkelevering og returmelk ble ett av
vilkårene for at kafélivet kunne blomstre i de dager. Ventetiden på
Solheimsysteriet var kortere, men det var nok også andre årsaker til at
leveransene ved Dampmeieriet gikk ned år for år. Medlemmer meldte seg ut.
Derfor ble det omlagt til ysteridrift i
1908. Det ble redningen. Gudbrandsdalsosten ble satt i industriell produksjon,
et meierihistorisk øyeblikk.
Her er jubileumsberetningen:
