948-966 Steinhytta - Åstlia - Øveråsta.

948   Steinhytta  [ steénhytta ]

         Steinhytta (SK)

Ei av féhyttene som ble brukt i forbindelse med gjetinga av kjøpfé (se Gammelskjælbua). Steinhytta er ei eldgammel bu, og allerede i 1875 var den nok ubrukelig, for da bygde fire fékarer bua opp igjen. De hadde kjøpfé i hamnstrekningen omkring Steinhytta. Det gikk gjetord om peiskrakken som fortsatt står der. Det var Edvard Bryhn som var byggmester, og fékarene håndtlangere. Men denne steinen til krakk bar han visstnok i hus alene.

   Det sto et «slag» ved Steinhytta mellom kommunehingsten vår, O’én og en inntrengerhingst fra Østerdalen (AK/s.31f).

Johan Grøndal gjette sitt hoppefølge omkring Steinhytta bl.a. under krigen, men han holdt hus i Skjælbua der også Tov Mælum bodde og gjette sitt følge.

949   Steinhyttråket  [ steénhyttråke' ]

   Råket innover Åstlia til Steinhytta.

950   Saltbelgen  [ saltbełgen ]

Saltbelgen (SK)

   Har form som en vombelg til å ha salt i, men det var vel også utstrakt salting av fé i området. Hva vet vi?

   Bygslet 1756 av Landgard, Tande, Klæva og Søre Glømme. I 1800 anføres at Skard svarer avgift fra Saltbelgen ettersom de har hatt retten tidligere.

951   Saltbelgsåa  [ saltbełgsåa ]

         Saltbelgsåa (SK)

   Bekken fra Saltbelgen til Øveråstvatnet.

952   Åstlia  [ åstlia ]

         Åstlia (SK)

Lia med samme navn som østsida av Åstfellet strekker seg fra Skjæla til Steinhytta og fra oppunder Skjælfjeillet og Høgfjeillet til framover myrene mot Jogrimen.

   Navnedelen Åst- går igjen i mange navn her inne. I gammelnorsk betyr ást elsk eller kjærlighet, noe å bli glad i.

953   Grunnbekken  [ grunnbækken ]

   Bekken som kommer østfra myrene og renner uti et godt stykke norda Saltbelgsåa.

954   Monslykkjebua  [ monslykkjebua ]

   Dette er ei bu ved Øveråstvatnet av nyere dato enn den med samme navn ved Lyngen som nå heter Lyngbua. Denne ble nedbrent under krigen av tyskerne, da de fikk ferten av at motstandsfolk holdt til her. Den ble gjenoppbygd etter krigen.

   Hans Monsløkken var fjelloppsynsmann i nordre del av almenninga fra 1943 til 1958 og hadde tilhold her.

955   Øveråsta  [ øvråsta ]

   Dette er et områdenavn som dekker området omkring Øveråstvatnet. Det er derfor ikke plassert i kartet.

956   Øveråstvatnet  [ øveråstvatne' ]

         Øvre Åstavatnet og Øvre-Åstavatnet (SK)

1492 En dom der oppsitterne på Tretten ble tilkjent fisket i Øveråstvatnet.

1726 Fisket her bygsles av Klæva, Glømme, Tande og Landgard. Ved fornyinga i 1747 Ved fornyinga er det presisert at det dreier seg om Søre Glømme.
1756 Og den fornyes i 1756 med tillegget Saltbelgen.

1771 Fiskeretten på Øveråstvatnet var bygslet av Klæva, Landgard, Tande og Søre Glømme.

1800 Nå anføres det at i Øveråstvatnet har gardene Glømme og Klæva i lang tid hatt fisket alene uten andres tilgang.

Olaus Lokvam (1870-) var en kjent fjellmann og hadde fiskebua si ved Øveråstvatnet. Han var en ivrig fisker og jeger og var med farbroren sin, Halvor første gang bare 13 år gammel. Da Laukam fikk seg bu her ble det mest på de indre vatnan. Det var flere av brødrene på Laukam som deltok i fiske og jakt. Særlig snarefangst av rype. Men jerven tok mange av dem i snarene, og de fikk tatt den den gangen inne i Skytilhaugen fortalte Olaus i 1943.

957   Øveråstoset  [ øveråstose' ]

   Overgangen mellom Øveråstvatnet og Øveråståa.

958   Ostangen  [ ostangen ]

   Tangen på framsida av oset i Øveråstvatnet.

959   Djupholaudden  [ juphołaudd'n ]

   Odden like vest for Ostangen i Øveråstvatnet.

960   Naustertangen  [ naustertangen ]

   Tangen på nordsida av øya i Øveråstvatnet.

961   Øveråståa  [ øveråståa ]

   Renner ut fra Øveråstvatnet og går ved møtet med Neråståa over til å bli Åsta. Øveråsta er et områdenavn for nærområdet til Øveråstvatnet. Det er mer presist å bruke navnet Øveråståa på denne bekken, men det synes å bli stadig mindre brukt.

962   Gammelskjælbua  [ gammełšæłbua ]

Bua ble tidligere benyttet av gjetere for hestefølger. Nå står den åpen for fjellfarende. Fjellstyret eier bua og sto for ikke lenge siden bak ei omfattende restaurering.

   Fra gammelt ble buféet holdt i sæterområdene. Da var det kjøpféet som brukte hamnstrekningan inst i fjellet. Det sies at det i over 300 år har vært drevet handel med fé i Øyer, og da kan vi spørre; hvorfor ikke lenger tilbake også? Féet ble oppkjøpt om våren, hamna i fjellet om sommeren og solgt om hausten. Øyer har en sterk og lang tradisjon med féhandel. De kunne kjøpe fé i norddalen, i Folldal og utover Ringsaker. De måtte kløvja salt innover til dyra. Det gikk med mye. Mye av féet ble om hausten drivi til fémartn på Jørstadmoen. Der kunne det være flere tusen dyr. Mye ble kjøpt til Kristiania. Store drifter for innover. Da jernbana kom ble transporten en helt annen.

   Både Skjælbua, Steinhytta, Harlandshytta og Eildåbua ble brukt som félegre i denne glanstida. De to første av øyværinger, den tredje av tresslinger og den siste av fåvanginger.

   Du kan lese mer om fékjøp og fédrifter i KP/s.36f.

Mangeårig hestegjeter i Skjælbua Tov Mælum t.h får ny forsyning med trestangslede av Helge Strangstad og Johanne Andersgård.

   Johan Grøndal gjette sitt hoppefølge omkring Steinhytta bl.a. under krigen, men han holdt hus i Skjælbua der også Tov Mælum bodde og gjette sitt følge.

963   Skjælbua  [ šæłbua ]

         Skjelbua (SK)

Bua eies av Øyer Hesteavlsforening og ble oppsatt i bindingsverk i 1940. Nå er den restaurert og brukt av Øyer gjeterlag som husvære for gjeteren i sesongen. Fégjetinga i området har tatt seg godt opp etter nyoppstartinga i 1968. Fra Skjælbua blir det ført tilsyn med dyr i Eildådalen, Åstlia, Gråkorphaugen og Bøssæterlia. Gjeteren står for det meste midt inne i fine og sterke naruropplevelser, selv om det av og til kan være strevsomt. Antall dyr i gjetinga har økt etter hvert og er nå oppe i vel 250 dyr. Et og annet år går dyr tapt og det er av og til mye ettersanking for å finne savna og ville kviger. 1992 var i så måte det dårligste året. Det antas at ulv hadde skremt dyrene.

   Naturopplevelsen ble i sterkeste laget i 1985. Riktignok gikk sankemannskapet innover i skjortermene i solskinnet dagen før hovedsankinga, men morgenen etter, den 6.september, var det 10 cm nysnø, og snøfallet og vinden tiltok utover dagen. Det ble en ufyselig vinterstorm og umulig å ta seg fram for folk, langt mindre å finne dyr. De fleste hadde nok med å orientere seg tilbake til Skjælbua. Der ble de liggende værfaste over natta. Forsøk på å ta seg fram til Néråsta måtte oppgis. Det kom 3 kvart (70-80 cm) med snø; i fonnene godt over meteren. Været ble mildere og nedbøren ga seg, men sankinga var fortsatt vanskelig, djupe fonner måtte passeres med dyra. Redningshelikopter for å hente ut en fésanker med et akutt sjukdomstilfelle satte en enda mer uhyggelig stemning i sankemannskapet, men gjeter Gunhild bakte brød og gjorde så godt ho kunne. Ho hadde ikke ventet så mange losjerende. Det var et utrolig slit både for to- og firføtinger, men dette året kom faktisk alt féet til bygds.

964   Blankskjæla  [ błankšæła ]

   Ei svært vassrik kjøylle like synna Skjælbua, med avløp/bekk til Skjæla.

965   Skjæla  [ šæła ]

         Skjela (SK)

   Renner fra Skardtjøynnet og Skjæltjøynnan til Øveråstvatnet. Oppmed åa er det rester etter ei purkelego. En informant mener å vite at Kålåbekken holdt griser her inne.

Foto; Jan Erik Rønning.

966   Storvarden  [ storva’ał'n ]

   Varden står like på østsida av vegen mellom Skjælbua og Jogrimslia, et godt stykke nordpå slettene fra Skjælbua. Ivar Enge skrev i 1996:

   Første gangen jeg var med til fiskebua ved Øveråsten (sist i 1930-årene) var jeg med far og fars onkel Kristian, noen ganger var også onkel Fredrik med. Flere ganger gikk vi fram og tilbake, gjerne kombinert med hesteslipp ved Skjælbua. Disse karene hadde mye å fortelle. Kristian var født i 1865 og drev en stund som fékar i yngre år, og var mye i fjellet ellers også, som fisker og annet. Vi vet at sommeren 1896 var han fiskeoppsyn. Han nevnte et gammelt råk til Harland som var så lett å gå, men som ikke lenger var i bruk. Han kalte det «råket om Storvarden». Jeg mener nå å ha funnet råket helt fram. Det har sterk veimerking hele vegen. Det går fra Storvarden nordover slettene i retning mot Harland, på vestsida av den store myra og passerer bekken like norda myra, og så fram til kjerrevegen på toppen av søre Harlandshøgda. Oppover skråningen der er mange veimerker helt innevokst i kjerr. Når en går sørover, deler råket seg omtrent ved sørenden av myra. Jeg gikk det østre en gang og fulgte da tydelig veimerking helt til veggen på Gammelskjælbua. Det er så mange råk, men det er de med gammel merking som er mest interessante. Jeg synes det ville være trivelig om vi fikk rensket opp dette råket og tok det i bruk igjen, både det og navnet. Beliggenheten av Storvarden fikk jeg bekreftet av onkel Fredrik for få år siden. Varden er muret av store flate steiner, sa han.

912-930 Steinhytta - Åstlia - Øveråsta