551-570 Langleitet - Søkkjelia - Svarthaugen.

551   Langleitet  [ langleéte' ]

   Dette er det spennende navnet på fjellstrekningen fra Systustulen og innover mellom Ståkåmyrtjøynnan og Moatoppen. Gjennom dette landskapet går et sterkt råk som trolig er fortsettelsen av Peisteinsråket fra Glømmedalen til Systustulen, og råket ender opp ved Vegaskjølsteinen innafor Geitberget.

   Navnet gir mest grunn til filosoferinger og ingen sikker tolkning. Det gir seg selv at dette er en «lang» strekning. Navnedelen «leite» er derimot vanskeligere. I dialekta ellers benyttes ordet om et cirka tidspunkt eller et tidsrom, som «ved dugurdsleitet». Vi har ordet også i betydningen «å leite på» som betyr «å røyne på». Om ikke det er nok må betydningen «å søke» eller «å leite» tas i betraktning. Ordet er slik jeg kjenner dialekta ikke ellers i bruk om et avgrenset område i terrenget. Jeg har ikke svaret, men det er et godt og velklingende navn som hver og en kan tygge litt på.

552   slangegran

   Det sto eller står ei slangegran på nordsida av råket mellom Systustulen og Klukksteinen. Den er verdt litt oppmerksomhet, om den fortsatt lever.

553   Klukksteinen  [ kłukksteén' ]

Dette er en stor stein ca ti meter sør for råket innover Langleitet. Et sagn er knyttet til Klukksteinen. Denne versjonen er nedtegnet etter Fredrik Enge:

KLUKKSTEINSAGNET

   Familien i Mågålihågåa var på bærtur bortved Systusætra. Ungene var med. Utpå dagen oppdaget de at veslejenta var borte. De lette overalt og ropte, men jenta var ikke å finne noe sted. Mora tok med seg de andre ungene hjem. Dyrene måtte ha stellet sitt. Faren fortsatte å leite, og ble mer og mer urolig. Hva kunne ha hendt jentungen? Det ble mørkt, men han kunne ikke gi opp.

   Dagen etter var det mye folk i området. Naboene ville hjelpe til, og det ble etter hvert nevnt på at jenta måtte være bergtatt. Det kunne ikke finnes annen forklaring, og da var det bare en ting å gjøre. Ved å ringe med kirkeklokka tre torsdagskvelder etter hverandre skulle trollbindinga briste og de underjordiske måtte gi slipp på jenta.

   Den første torsdagen fikk de fraktet kirkeklokka til stedet der de trodde jenta var blitt bergtatt. Ho var sist sett like ved en stor stein etter råket over Langleitet. Klokka ble hengt opp med vidjespenning, og den sterke klangen bredte uhygge i haustkvelden. Kirkeklokka måtte fraktes til bygds igjen, men neste torsdag gjorde de det på samme viset. Da var flere samlet rundt den store steinen.

   Tredje torsdagskvelden var det mange som sto spent da det ble ringt med klokka. Plutselig vokste det fram et barneansikt i steinen, og alle trodde at nå ville Hågåfolket få tilbake veslejenta si. Men så brast vidjespenninga, kirkeklokka datt i bakken og barneansiktet ble til stein.

   Fredrik Enge hevdet med overbevisning at de fant barneansiktet i Klukksteinen en gang han var der sammen med Josef Strand og sogneprest Finn Kvarving. Andre varianter framstiller enkeltheter noe forskjellig. Særlig gjelder dette avslutningen av sagnet. Ei dør åpnet seg i steinen og slo igjen da vidjespenninga brast, eller jenta viste seg ved steinen og ble borte, eller da de skulle kaste stål over barnet viste det seg at de ikke hadde stål. Dette er et vandresagn som følger det vanlige forløpet.

   Det var forøvrig knyttet sterke riter til det daglige virket i gammel folketro. Dette med tretallet er sentralt. Det samme gjelder torsdagen. Da skulle det ikke spinnes, for det ville påkalle haugfolkets vrede.

554   Kattsteinen  [ kattsteén' ]

         Kattsteinen (SK)

   Dette er oppgitt å være en av de store steinene ved råket i Langleitet, nær stedet der Flatsæterråket krysser råket over Langleitet. Navnet finner vi også på en diger stein i Moksa.

   Jeg har ingen god tolkning av navnet. Det kan være knyttet til noe så enkelt som en huskatt, men det var trolig for mange katter overalt til å gi opphav til navn på enkelte av dem. Jeg fristes innom folketrua. Kan steinen ha vært knyttet til tradisjonen med trollkatten? En trollkatt var i vår folketro et vesen som sto i tjeneste hos trollkjerringa. Han var plagsom fordi han sugde mjålk av kuene. Jeg må understreke at det er ren spekulasjon å knytte dette til den steinen, men jeg liker idéen.

555   Storrmyra  [ stårrmyra ]

   Navnet er registrert i området, og informanter plasserer Storrmyra der det fremre av de tre Ståkåmyrtjøynnan lå før det grodde til. I dag er dette tjøynnet nærmest bare en dippil og blauthøl, men før kan det ha vært et «storrtjøynn». Derfor skal vi ikke se bort fra at Ståkåmyrtjøynnan tidligere omfattet bare to tjøynn, og at dette tredje het Storrtjøynnet. I denne dippilen ble det fanget gåløye som ble brukt som åte under vinterfiske. Gåløya samlet seg i frostfrie kjøyller og dippiller om vinteren. Denne dippilen på Storrmyra er frostfri.

   På Storrmyra ble det som navnet tilsier høstet storr. Storr ble høstet som ljåslått på islagt vatn eller blautmyr. I alt arbeidet var dette lettvinn slått. Ljåen beit godt i det stivfrosne graset, og det kunne kjøres i hus alt dagen etter. Men det var dårlig fôr, nærmest som vomfyll å betrakte.

   Det framkommer i kildene at retten til storrhøsting ikke var regulert. Her fikk den retten som kom først. Det er derfor ikke overraskende at ordningen kunne skape strid. Det var tvist om storrhøsting blant annet på Storrlonen i Moksa mellom Prestgarden og Strangstad i 1816.

556   Ståkåmyra  [ ståkåmyra ]

         Ståkåmyra (SK)

   Dette er myrdraget i nordkant av Langleitet, og der Ståkåmyrtjøynnan ligger på rekke og rad. Myra har fått navn etter de lange stakene som sto i myra som vegmerking for vintervegen.

   En av vintervegene passerte her mellom Glømmesætra og Våsdalen, og trolig med avstikker til Ve'emssætra. Dette er nok også en del av et større vintervegsystem som førte innover til Ståkåvegen i Eildådalen og videre over til Østerdalen. Brukerne av vintervegene var avhengig av å samles på lengst mulige strekninger. Det var praktisk at de kunne utrette kjøringa samtidig og i følge. Men det hadde også et sikkerhetsaspekt.

   Det var også en fjellslått her, uten at det navnet har overlevd. «Ståkåmyrfjeillslettene» ble i 1751 bygslet på 20 år av Ole Nilsen på Søre Hugujordet.

557   Ståkåmyrtjøynnan  [ ståkåmyrtjøynnan ]

         Ståkåmyrtjønnet (SK)

Dette er i dag to tjøynn, tidligere tre, i myrdraget Ståkåmyra mellom Glømmesætra og Svarthaugmyra. Det indre er på høgste punktet og er lite. Det midtre er det største og ble oppdemt i 1960-årene for å gi bedre fiske. Det fremre ligger lågere og er gjengrodd. Dette tredje antas opprinnelig å ha vært et storrtjøynn som etter hvert er blitt til storrmyr (se Storrmyra).

   Ståkåmyrtjøynnan ble bygslet i 1755 av Erik Klæva.

558   Gåløybekken  [ gåløybækken ]

         Gåløybekken (SK)

   På økonomisk kartverk fra 1975 er navnet Gåløybekken plassert på bekken mellom det midtre oppdemte Ståkåmyrtjøynnet til det fremre, Storrmyra. Informanter som sogner tett til området knytter imidlertid navnet til den fremste av bekkene som renner inn til det midtre tjøynnet fra nord. Oppe i dippilen denne bekken har utspring fra ble det fanget mye gåløye fra gammelt.

   Gåløye ble også fanget i dippilen i Storrmyra. Begge teoriene er derfor sannsynlige, men bekken som renner gjennom Ståkåmyrtjøynnan hadde tidligere det sterke navnet Ståkåmyrbekken og jeg plasserer derfor navnet Gåløybekken på bekken med innsig til det midtre tjøynnet fra nord. Ståkåmyrbekken med utløp fra Ståkåmyrtjøynnan omtales i dag feilaktig som del av Glømmebekken.

   Gåløye er ørekyte og ble brukt som fiskeagn ved vinterfiske. Gåløya samla seg i isfrie og frostfrie kjøyller eller dippiler om vinteren.

559   Skriversteinsmyra  [ skriveršteénsmyra ]

   Dette er ei langstrakt myr inna Sustadsætra, og har navn etter Skriversteinen. Navnet Navnsteinsmyra har også vært i bruk.

560   Skriversteinen  [ skriveršteén' ]

   Etter Søkkjeliråket like inna Sustadsætra finner vi denne navnsteinen inntil Skriversteinsmyra. Den har også vært kalt Navnstein, et navn som i bunn og grunn er det samme. Navnsteiner finnes det imidlertid mange av også i dette området. Derfor er det viktig å holde på varianten Skriversteinen for å holde i alle fall denne ene atskilt som presis stedsanvisning.

   På disse navnsteinene har folk sett sitt snitt til å karve inn sine hilsner til ettertida, mest bare med initialer og årstall. Et fint tidsfordriv blant annet for gjeterunger.

561   Grønslåa  [ grønšlåa ]

   Dette er en fjellslått på sørsida av Søkkjeliråket like inna Skriversteinen. Det er ikke kjent i dag hvem som behersket denne slåttretten.

562   Grønslåberget  [ grønšlåbærge' ]

   En liten uanselig rabbe eller knaus på sørsida av Grønslåa og inna Skriversteinen. Berget har navn etter slåa.

563   Søkkjeliråket  [ søkkjeliråke' ]

   Råket er inntegnet på kart fra 1829 som en fortsettelse av Ve'emssætervegen til Våsdalen, og var da godt etablert som sæter- og fjellveg. Det er sikkert mye eldre.

   Råket leder gjennom Søkkjelia fra Ve'emssætra til Laukamssætra på Våsdalen. Fra Ve'emssætra til norda Sustadsætra fulgte råket stort sett vegen og ble borte under opparbeidinga av vegen inn til sætra i Søkkjelia i 1950-årene. Fra Breinnlia blir råket også kalt det Nørdre Søkkjeliråket. Da ville råket over Langleitet blitt det søre, men Søkkjelia strekker seg ikke så langt fram på myrene som til Langleitet. Dette er informantene enige om. En av dem bruker navnene det fremre eller nedre Søkkjeliråket og det indre Søkkjeliråket. Jeg antar at det her kan være en sammenblanding mellom «det nørdre råket» og Søkkjeliråket, og dermed en feiltolking og overgang til «det nørdre Søkkjeliråket».

564   Søkkjelia  [ søkkjelia ]

        Søkkelia (plassert to steder hos kartverket – en er feilplassert) (SK)

Søkkjelia mot Råkkfjellet.

Dette er en lang og vidstrakt fjellstrekning på sørsida av; og innunder Skjenfjeillet og Våsdalsfjeillet, og den strekker seg framover myrene et stykke. Men ikke så langt som til Ståkåmyrtjøynnan. I vest og øst må Søkkjelia avgrenses fra Jerfeillbekken til Kjøyllåsbekken.

   Området er delvis myrlendt mot sør, men med mer kupert fastmark nærmere fjellsida. Navnet må nettopp komme av at området er så myrlendt. Terrenget er «søkkjé» som vi sier lokalt, eller vått og sumpete.

565   Langtjøynnet  [ langtjøynne' ]

   Dette er et langstrakt lite tjøynn som strekker seg øst-vest på høgste punktet etter Søkkjeliråket. Vi har også sett navnet Søkkjelitjøynnet brukt i Søkkjelia, men om dette er et svakere navn på Langtjøynnet eller et av de mindre tjøynnan i Søkkjelia er uvisst. Navnet Langtjøynnet er sterkt og har sin naturlige forklaring.

566   Hurderfoten  [ hurderfot'n ]

   Hurderfoten finner du i Søkkjeliråket mellom Langtjøynnet og Laukamssætra på Våsdalen. Midt i råket er det avtrykk som av menneskefot i svaberget eller steinen. Huldra var ei grei forklaring på fenomenet. Steinen er også kalt Hurderstein.

567   Kjøyllåshøgda  [ kjøyllåshøgda ]

         Høgda (SK)

   Høgdedraget mellom Kjøyllåsbekken og Våsdalen.

   Dette er et merkelig navn, nesten som smør på flesk. Jeg har ikke fått noen god forklaring på hvorfor det ikke bare heter Køyllåsen eller Kjøyllhøgda. Men at navnet er oppstått av ei kjøylle i området er uomtvistelig.

   Innerst på høgda er det et mura husvære som Gustav Neråsen satte opp like før andre verdenskrig.

   Denne «åshøgda» er etter hvert utviklet til hytteområde som feilaktig dessverre har tatt i bruk navnet Søkkjelia.

568   Kjøyllåsbekken  [ kjøyllåsbækken ]

         Kjøllåsbekken (SK)

   Denne bekken har sitt utspring i myrdraget mellom Søkkjelia og Kjøyllåshøgda, og faller ut i Våsjøen ved Krukhaugfjorden.

569   Svarthaugbakken  [ svarthaugbakken ]

   Siste bakken opp til Svarthaugen på tur innover etter bilvegen og nedattover et stykke mot Kjøyllåsbekken.

570   Svarthaugen  [ svarthaugen ]

         Svarthaugen (SK)

   Høgda sørover fra Østfjeillvegen.

551-570 Langleitet - Søkkjelia - Svarthaugen