575-614 Råkkfjeillet - Skjenfjeillet - Våsdalsknappen.

575   Fjeillvegen  [ fjeillveégen ]

   Navnet er sterkt på denne strekningen. Det er en gammel kløvveg fra synna Nerlisætra over Måsåmyrene og ned Glupen. Den er en fortsettelse av Ve'emssætervegen, som stikker av fra Veslsætervegen ca. 50 meter ovenfor stikkrenna for Mågålibekken.

   I bygselsedler i 1734 blir navnet brukt der vegen passerer Raubergmyra ved Slæn. Informanter knytter navnet også til denne strekningen. Dette er nok ett av flere sammenhengende vegalternativ innover fjellet og over til Østerdalen med utgangspunkt fra flere av grendene i bygda. Vi må ta et forbehold, da vi ikke har sikkert belegg for at hele strekningen gikk under navnet Fjeillvegen. Det er likevel en logisk slutning utfra at dette er vegen innover herfra som går fjell-leia. Fjell-leia var den beste vegen fra denne kanten med mest fastmark, om den ikke alltid var den letteste. Alternative veger som gikk i lettere terreng var råket innover Langleitet og Søkkjeliråket. Alle ender opp på Råstvangen ved Våsjøen.

576   Jerfeillbekken  [ jerfeillbækken ]

   Bekken har sitt utspring fra Klufttjøynnet med bidrag fra Grautauget og har utløp til Glømmebekken. Navnet har ikke vært i bruk på mange år og informanter er i dag usikre på om navnet kanskje ble uttalt Erfeillbekken. Men det står «Gierfalds Bk» på et gammelt kart fra 1829 og «Gjerfaldbk» på ett fra 1875/76. Derfor har jeg valgt å skrive navnet nær uttalen, Jerfeillbekken.

   Jeg er ikke i stand til å tolke navnet utover det at navnedelen «feill» viser til vatnfall, stryk eller foss i bekken. Det er for spekulativt å tro at det har med et jervefall å gjøre. Det ble felt jerv mange steder tidligere.

   I en bygselseddel fra 1760 er «Greenbekken» vest for Skjenfjeillet nevnt. Dette navnet er ikke i bruk i dag. Tor Ile oversetter det feilaktig til Qvernbecken (BB-2/s.214). Vi kan ikke se bort fra at dette er et gammelt navn på denne Jerfeillbekken, eller en del av den. Men navnet Jerfeillbekken er også gammelt, så her står vi fast. La i alle fall navnet komme i bruk igjen.

577   Sandbakkvadet  [ sannbakkvae' ]

   Dette er vadet over Jerfeillbekken inna Nerlisætra etter Fjeillvegen til Måsåmyrene. Et «va» er stedet der de vadet (i dialektuttalen vådde) over bekker og andre vassdrag.

578   Sandbakken  [ sannbakken ]

   Dette er rabben like inna Sandbakkvadet, i oppstigningen fra Jerfeillbekken nedunder Grautauget. Navnet kan vise til bakken i Fjeillvegen, men også til at det her er sandavsetninger. Det ble tidligere hentet sand her til forskjellige støypearbeider i sætrene i nærheten.

579   Grautauget  [ grautauge' ]

         Grautauget (SK)

   Dette er et lite tjøynn i sørhellinga på Råkkfjeillet. Det er helt rundt og navnet er forklart av likheten med smørauget i grauten.

580   Grautaugråket  [ grautaugråke' ]

   Et sterkt kuråk fra Eingjestulen som passerer Grautauget og Råkkfjeillstugua og fortsetter i retning Klufttjøynnet.

581   Flåtåtjøynnan  [ fłåtåtjøynnan ]

   Dette er to små tjøynn synna Kvæksbolhaugen. De kan være tørrlagt i nedbørsfattige somre. Det er sannsynlig at navnet kommer av flåten som det var rester etter så seint som i 1960-årene. Normalt ville navnet, dersom det var gammelt kunne forklares med at det var flatt terreng, men terrenget omkring Flåtåtjøynnan er ikke spesielt flatt, og vi bør holde oss til forklaringa med flåten. Jeg antar at navnet ikke er gammelt.

   Et sterkt råk fra Slåa kommer opp like framma Flåtåtjøynnan og slutter seg til Råkkfjeillråket.

582   Råkkfjeillråket  [ råkkfjeillråke' ]

   Et sterkt råk fra Eingjestulen innover på sørsida av Ropern og Kvæksbolhaugen til Råkkfjeillet.

583   Lappaustjøynnet  [ lappaustjøynne' ]

Dette er et lite, men akk så idyllisk tjøynn like synna og innunder Ropern som i nedbørfattige somre er tørrlagt. Lappause er det lokale begrepet for rumpetroll, forstadiet i utviklinga av vasslapp (frosk).

584   Roper'n  [ roper'n ]

         Roperen (SK)

Utsikt fra Roper'n til Råkkfjeillet.

973 moh. En haug der budeiene fikk overblikk over Veslsætra og beitestrekningene innover og herfra kunne de lokke inn buskapen til kvelds. Den tida det var mer aktiv sætring var fjellet på disse høyder bevokst bare med noen julebusker her og der.

   Det er flere anekdoter om hulder knyttet til haugen.

   - Det va ein gong budeia frå Sylte på Rollstula nordi Ringbusfjellet flaug og leitte ette ku’n sine, det va visst heile bølingen som låg borte. Da ho kom sørover mest åt Veslsætern, hørde ho det ropte borti ein haug der: «Kua di går på Rokkan fjell, Syltan Kari!» Ja, budeia fann att krytjyran sine oppå Rokkfjellet, ho, og haugen som det vart ropt frå ha sea vore kalla Roperhaugen. (BB-4/s.149)

   Dette er Tor Ile sin variant gjengitt i bygdaboka. Navneforma Roperhaugen må være Iles feiltolking av navnet Ropern. Dessuten er den lokale nyansen slik: «Kua di går attom Rokkan fjell, Syltan Kari», og da var det følgelig også der ho fant bølingen.

   Ei anna overlevering nedtegnet av folkeminnesamleren Edvard Grimstad er slik, og inneholder element av det samme:

   Huldra hadde fast tilhalde på sætrom, trudde dei gamle. Når folket drog ned att om hausten, fløtte huldra inn i sælet. Det hende ikkje så sjelda når nokon kom på sætra att seinhaustes, at dei såg huldra koma med store bølingar. Kyrne var store og brandete med attoverbøygde horn. Om sommaren heldt ho for det meste til i haugar og hamrar. Ei budeie her heitte Kari Sylte. Ho var budeie på Rollstulen, som er tå største sæterstulom i Ringbusfjellom. Kua hennar Kari var så lei til å ligge borte. Ho måtte gå etter ho mest til kvar kveld. Ein kveld som ho sit og ventar på kua og ser ut, kjem det med eitt eit kvinnfolk på glaset hennar. Kari ser med ein gong at det er hulder, men ho sit like godt for det. Huldra ropar inn: «Ho Gjømelin mi kjem heim att om kvelden, men kua di går bort på Rokkanfjell, du Sylte-Kari.» Så vart huldra borte. Men da ho Kari fekk kua heim att, døypte ho bjøllkua si Gjømelin, slik som huldra sa. Etter dette var kua hennar Kari lekker til å gå heim.

   Hermann S. Pedersen har presentert enda en variant av historia (FF-1988/s.26). Dette sier noe om hvordan historier og sagn vandret folk imellom, krydret med personlige særtrekk, noe som kunne gi avvikende form men der kjernen i historien er den samme. Denne tradisjonen var levende inntil den mest aktive sætringa tok slutt.

   Det var fra gammelt også en slags fugl de kalte roperen. De tok etterbyrden i en kopp med lokk og lot det stå i sju uker. Da ble det en stor fugl, roperen, som kunne være både til vondt og godt (DSS/495-13.06.01). Men vi skal ikke av den grunn tro at navnet Ropern kommer av dette siste. Bare som et lite apropos.

   Navnet er nok gitt av at det var et sted der det ble lokket og ropt fra.

585   Kvæksbolhaugen  [ kvæksbołhaugen ]

   Navnet er satt på haugen like inna Ropern i retning Råkkfjeillet. Kvæksbol er den lokale uttalen av vepsebol. Dette er et interessant navn fordi det sier noe om hvor sterkt behov det var for å ha navn overalt. Det ga alltid folk presise stedsanvisninger den gangen det var behov for blant annet å angi hvor kua var observert.

   At det var kvæksbol i denne haugen er ikke å undres over. Både vanlig kvæks og jordkvæks har vi da møtt på flere steder i sæterområdet. At det i seg selv var nok til å gi haugen navn, indikerer trolig mest at det rett og slett var et sterkt behov for et navn her.

586   Råkkfjeillet  [ råkkfjeille' ]

         Råkfjellet og Rokfjellet (SK)

1044 moh. Et mektig fjellparti som ruver godt i denne delen av Trettefjeillet. Navnedelen Råkk- kommer av den lokale betegnelsen på slagget, råkk, etter jernblæstringa. Dermed vitner navnet om at jernproduksjonen må ha hatt et visst omfang i dette området. Tor Ile hevder at det er rike malmmyrer på «emse» sider (BB-1/s.160, 167 og 175), og slagg er observert flere steder. Ei hypotese fra min side er at foredlinga av malmen kan ha funnet sted blant annet på Dokkalykkja, men dette er ikke bekreftet. Jeg tror det befinner seg store mengder slagg der (se Dokkalykkja).

   Navnet er ett av de mest feiltolkede i dette området. I gamle og nye kartverk framstår det i de utroligste former: Raaxefjell, Råk-fjellet, Råkefjell og Rokfjellet, bare for å ha nevnt noen. Noen vil til og med knytte navnet opp mot spinnerokken i sagnet nedenfor. Jeg ser imidlertid ingen grunn til å tvile på forklaringen med jernproduksjonen.

   Sagnet ble nedtegnet av Fredrik Lauritsen Enge i lagsavisa «Symra» i Losje Baldersheim i januar 1909. Det har i originalkilden tittelen

 RAAKFJELDSGUBBEN

   Inde i fjeldet paa grensen mellem Øier og Ringebu, ligger et vakkert idylisk sted kaldet Leikerdokken. Det er en avlang lidt grydeformig slette. Saa stille og fredelig ligger den der, i bunden overgrod av den graa smaadottede finntot, hvoraf et og andet langt og slangt blaagrønt aksgræs rager op og vugger sig i solskinnet for det allermindste vindpust. Rundt omkring staar gran og bjerkeskog til værn og vagt om dette deilige, stille, af naturen saa vel beskyttede sted.

   Meget skjelden færdes her folk, kun en og anden saueleiter som tager benvei tversover sletten og neppe gir seg tid til at se op og omkring. Det vil derfor falde vanskeligt at tenke sig at der her nogen gang har været mere end du ser. Og dog har for langt tilbake stilheden ofte blit afbrudt af lurleik og musik, ofte blandet med latter og sang fra flokker af ungdom, som fra de omliggende sætre stævned mod Leikerdokken. Thi her var i gamle dage et noksaa almindeligt samlingssted, først og fremst for budeierne på de nevnte sætre, og dernæst for gutter som gjorde budeierne følge. Paa denne maade kunde her ofte bli en hel forsamling af gutter og jenter.

   Naar de alle var samlet paa den fineste plet paa hele sletten og musikken og dansen begyndte, blev det et liv og et leven som hørtes videre og videre og gav gjenlyd i hauger og fjeld og kanske ogsaa forstyrred huldrefolkene, deres gode fred og ro. I alfald vidste alle at huldrekongen i Raakfjeldet syntes svært ilde om disse stevner i Leikerdokken, og han pønsed nok mer end en gang paa hvorledes han skulde faa de haleløse til at holde sig væk, eller endnu bedre, faa tag i nogen af dem. Men hvad hjalp det, han sad i sit slot og kunde intet gjøre, ud kunde han ikke komme og ingen kunde han faa ind til sig. Han maatte se tiden an og vente. Og stevnerne i Leikerdokken holdt sig aar efter aar, og Raakfjeldsgubben blev gamlere og grætnere.

   Saa led det saa langt som til krigens aar. Ogsaa nu samledes budeierne i Leikerdokken, men gutterne var borte, de var drat til grændsen. Og stemningen var blit en anden; der taltes sagte og med vegt paa ordene, der fortaltes nyt og det spurgtes om nyt, særlig om de som var ude. En ung vakker jente faar høre at hendes kjæreste er død i krigen. Hun lister sig fra de andre ud i den maaneklare nat og vandrer omkring i stum fortvilelse og sorg. Hun gaar sagte men ustanselig fremad, uden noget maal og mæle.

   Tilslut er hun ret over Raakfjeldsgubbens slot. da udbryder hun pludselig: «Gid jeg var død og laa i min grav. Gid jeg kunde .....». Mere fik hun ikke sagt, thi hun blev bergtagen med det samme af huldrekongen i Raakfjeldet som nok vidste at passe paa naar nogen saaledes overgav sig til sorgen.

   Hun har nu levet der i hundrede aar og driver og spinder paa sin rok. Den gaar ustanselig og deraf kommer navnet Raakfjeldet. Og hvis du kommer derover saa set dig ned og lytte, og du vil da høre den regelmæssige klapren af trøen og hvislen og rullen af hjulet som dreier sig rundt, stadig og evindelig rundt, rundt, rundt. Men er du rigtig heldig saa kanske du ogsaa faar høre den bergtagnes eiendommelige sangtoner, dæmpet og vemodsfyldt lyde ud over de vakre fjelde, manende menneskene: «Tag dig i vare for Raakfjeldsgubben».

587   Råkkfjeillstugua  [ råkkfjeillstugua ]

Dette er et interessant, og til en viss grad uforklart murverk bygd inntil to digre steiner eller knauser. Vi oppfatter det som et bågåstille til bruk under jakt eller fangst, men det er foreløpig ikke dokumentert. Murverket er ca 1 meter høgt og åpningen som er nordvestvendt er ca 1 meter vid. Det ligger innunder Råkkfjeillet på sør-østsida, og med kontroll over dalføret mellom Råkkfjeillet og Skjenfjeillet som leder fra Måsåmyrene og Flausæterlia til Søkkjelia. Det er naturlig å forestille seg at dalføret er ei trekkrute mellom gode beiteområder for blant annet elg. Vi forutsetter at bågåstillet var strategisk plassert i et mønster av ledegjerder. Gjerdene var i tilfelle oppført i treverk, for det er ikke påvist rester. Ei fangstgrop bortmed Langtjøynnet er ikke langt unna, men neppe i direkte tilknytning til Bågåstillet. Ledegjerder kunne likevel ha gitt sammenheng mellom disse to lokalitetene.

   At murverket har fått navnedelen -stugua, kan forklares med at det kunne fortone seg som et hus. Det er grunn til å tro at fangstmannen hadde tildekket murverket og lagt over et tak i ett eller annet tremateriale. Likevel er det ingen grunn til å tro at det var i bruk til beboelse annet enn rent vakthold og som våpenpost.

   Vi må inntil videre betrakte Råkkfjeillstugua som automatisk fredet.

588   Klufttjøynnet  [ kłufttjøynne' ]

         Klufttjønnet (SK)

   Dette tjøynnet inna Råkkfjeillet har form som en hestesko eller ei kluft, og det har fått navn etter sin form. Tjøynnet har avløp til Jerfeillbekken, men det går nok et sig i myra nordover til Raulla også. 

590   Trihaugan  [ trihaugan ]

         Trehaugane (SK)

   1002 moh. Tre rabber eller hauger i samling på grensa mot Fåvang inna Råkkfjeillet. Tri er lokal uttale av tallet 3. Haugan avgrenser dette høgfjellspartiet mot Flausæterlia i nord. Det finnes flere paralleller til dette navnet, for eksempel Tristeinan etter Peisteinsråket. Slike samlinger i tre like hadde ofte mytisk tilknytning, men det er ukjent om dette gjelder våre tristeiner og trihauger.

591   Steintjøynnet  [ steéntjøynne' ]

   Navnet er lite i bruk i dag, men det er navnet på tjøynnet mellom Trihaugan og Sørnsknapptjøynnet. Steintjøynnet er det største i området. Navnet kan komme av at nordenden av vatnet er uvanlig steinete.

   Fra 1760 ble tjøynnet sammen med de andre i området bygslet av Nord- og Midtmågåli og Søre Hugujordet. Eingje og Systun Jonsgard fikk festebrev i 1911 på de fisketomme tjøynnan «Stenkjernet, Spaangkjernene og Sørensknapkjernet».

   På økonomisk kartverk fra 1975 og seinere kart har tjøynnet sammen med Sørnsknapptjøynnet fått navnet Skardtjøynnan. Dette må etter min mening være helt feil. Det er ikke langt bortpå Skardtjøynnet ved Skardkampen på andre siden av Våsdalsfjeillet. Det er ulogisk at folk lot seg forvirre med to like navn så nær.

592   Sørnsknapptjøynnet  [ sørnsknapptjøynne ]

   Dette tjøynnet har navn etter Sørnsknappen, og ligger mellom Sørnsknappen og Steintjøynnet. Bekken fra Spångtjøynnan har avløp til Sørnsknapptjøynnet, og avløpet ut av Sørnsknapptjøynnet ender til slutt i Raulla.

   Fra 1760 ble tjøynnet sammen med de andre i området bygslet av Nord- og Midtmågåli og Søre Hugujordet. Eingje og Systun Jonsgard fikk festebrev i 1911 på de fisketomme tjøynnan «Stenkjernet, Spaangkjernene og Sørensknapkjernet».

593   Spongtjøynnan  [ spångtjøynnan ]

   Dette er to tjøynn. Navnedelen Spång- er forklart med bru av stokker, eller det kan være slik som her en smal rabbe mellom de to tjøynnan.

   Fra 1760 ble tjøynnan sammen med de andre i området bygslet av Nord- og Midtmågåli og Søre Hugujordet. Eingje og Systun Jonsgard fikk festebrev i 1911 på de fisketomme tjøynnan «Stenkjernet, Spaangkjernene og Sørensknapkjernet» fra 1912 og i ti år. De måtte erlægge 1 krone i årlig avgift. Festet medførte ingen bruksrett i almenninga. Festeren forpliktet seg til «å besætte vannene med et passende antall ørret- eller røieyngel» innen tre år fra 1912 og vedlikeholde bestanden minst annethvert år. Eneretten til fiske er festerens eget ansvar å forvalte. De to gardene har felles naust her. Det ble flyttet 20-30 meter til lugomere tomt etter andre verdenskrig ved at fire karer bar det helt. Bua står fortsatt i 2024.

   På svabergene mellom tjøynnan; i sponget, er det mange innskrifter.

594   Måsåmy'yrn  [ måsåmy’yrn ]

   Navnet dekker et vidstrakt myrområde mellom Trihaugan, Skjenfjeillet og Våsdalsknappen. Det er et flertallsnavn og dekker derfor flere myrer uten at vi kjenner til særskilte navn på noen av dem. Navnedelen -myrene burde jeg ha valgt å skrive -my’yrn, fordi det ligner mest på dialektuttalen vår, men det blir for sært. Navnedelen Måså- betyr mose og forteller at det ble sanket mose her. Denne høstinga må ha hatt et visst omfang i og med at den har satt seg som navn. Jeg har så langt ikke funnet informasjon om hvem som sanket mose her, men det var trolig en allemannsrett. I motsatt fall ville det helt sikkert oppstått konflikt om retten, og det hadde satt spor i kildene.

   Mose måtte måtte rakes sammen fra tidlig på morgenen om senhøsten mens den var fukig å myk i morgenduggen. Deretter ble den båret sammen og satt i såter. Det ble forventet at en mann kunne ha klart to såter til kvelds. Såtene ble hentet hjem når det ble godt vinterføre. Men enkelte hadde sin egen måsåbu slik at de kunne ta transporten i to etapper.

   I området er det flere navnsteiner. En av dem er godt lesbar. Opp gjennom tidene satt stadig personer og risset inn sine initialer og årstall på dertil egnede steiner. De hadde tanker om så mangt; ganske sikkert også omkring framtida. Vi må oppfatte slike spor som hilsner til oss fra folk som satt her i ledige stunder og med sine frie tanker.

595   Måsåmyrtjøynnan  [ måsåmyrtjøynnan ]

         Måsåmyrtjønna (SK)

   Navnet dekker 4-5 større tjøynn og flere småpytter i området fra Spångtjøynnan mot Våsdalsknappen. Tjøynnan har navn etter myrene. I enkelte framstillinger kan flere større tjøynn være tatt med under samlebegrepet Måsåmyrtjøynnan, men noen har særskilte navn og presenteres her atskilt.

   I 1760 er begrepet Smaatjernene mellom Råkkfjeillet, Skjenfjeillet og Våsdalsknappen brukt. Vi oppfatter ikke Småtjernene som egennavn, men i betydningen flere små tjøynn. Tjøynnan var fra 1760 bygslet av Nord- og Midtmågåli og Søre Hugujordet. Seddelen omfattet 9 eller 10 tjøynn, og dermed alle i fjellpartiet mellom Råkkfjeillet, Skjenfjeillet og Våsdalsknappen.

   Tor Ile tar feil i sin framstilling og kaller Måsåmyrtjøynnan for Søkkjelitjøynnan, noe han sikkert har fra et av de mange dårlige kartverk (BB-2/s.214).

596   Sørnsknappen  [ sørnsknappen ]

   1039 moh. Dette er fjellet framma Våsdalsknappen. Navnet kan være knyttet til mannsnavnet Søren, men svært få bar dette navnet i vårt distrikt. Om navnet kan forklares med bannordet søren er mer spekulativt. At banninga og besvergelser er av gammel dato er sikkert, men de enkeltes alder er ikke opp til meg å fastslå. Vi bør la dette navnet være ei gåte, og slå oss til ro med at ikke alt skal være forklart.

   Sørnsknappen er vannskillet mellom Raulla, Tromsa og Moksa, og du trenger ikke bevege deg langt framover myra herfra før du passerer vatnskillet også mot Ve'emsåa og Glømmeåa. Det er nesten bare snakk om i hvilken himmelretning du ønsker å «late vannet» for å bidra. Vindretningen bør trolig avgjøre beslutningen.

597   Knapptjøynnet  [ knapptjøynne' ]

         Knapptjønnet (SK)

   Navnet refererer seg til Våsdalsknappen. Dette er det store tjøynnet som ligger mellom Sørnsknappen og Våsdalsknappen. Informanter beretter at det her ble høstet storr fra gammelt av.

   Fra 1760 ble tjøynnet sammen med de andre i området bygslet av Nord- og Midtmågåli og Søre Hugujordet.

598   Knappslåa  [ knappšlåa ]

         Knappslåa (SK)

   Slåa ligger i søkken på vestsida av Vargøydalen på nordsida av Våsdalsknappen. Dette er trolig det samme slåttelandet som i eldre bygselsedler kalles Knappsletten, men med avvikende navnebruk. Variantene -slåa/-slåtten/-sletta og i flertall -slæn/-slåttan/-sletten ser ut til å være brukt inkonsekvent i ulike kilder.

   Sømågåli bygslet i 1757 Knappsletten. De var tidligere bygslet av Søre Hugujordet, men Ole Nilsen Hugujordet hadde da kjøpt Sømågåli, og fikk med seg slåttretten dit.

De følgende fire lokalitetene ligger på Fåvangsida av grensa, men er steder folk fra vår side forholdt seg til:

599   Knappslåberget  [ knappšlåbærge' ]

         Knappslåberget (SK)

   Berget er den steile fjellveggen på nordvestsida av Knappslåa. Kommunegrensa mot Ringebu går her i bratte berget. Dette markerte dalføret som følger Ringebugrensa kalles i øvre (fremre) del Tjøynndalen før den går over til å hete Djupdalen. Der nede skal også navnet Bokkrodalen befinne seg, men denne informanten er ikke helt sikker. Han forveksler trolig dette noe med Bokkrodalen i Tjøynndalsbreinna der KK-vegen og TT-vegen møtes.

   Det var et sted i dalføret nordover herfra på høgde med Leikerdokka at en informant hevder å ha sett en runestein. Det har ved seinere søk ikke vært mulig å finne den igjen, ikke vedkommende informant heller. Men hvem vet?

         Leikerdokka  [ leékerdåkka ]

   Ei grasljote som ligger et godt stykke inn på Fåvangsida, men den tas med her fordi mange herfra hadde et forhold til plassen. Her samlet de seg til dans, også fra vår kant av fjellet. Budeiene var da mer spennende på andre sida av sognegrensa, vil vi tro. Se sagnet om Råkkfjeillgubben under Råkkfjeillet.

         Svartåsen  [ svartås'n ]

   Befinner seg norda Knappslåa, og godt inne på Fåvangsida. Men mange herfra forholder seg til dette landskapet, selv om det er i mindre grad nå enn tidligere.

         Løtjøynnet   [  løtjøynne' ]

   Tjøynnet ligger i Ringebu ca. 1 km nord for Våsdalsknappen.

   I 1760 fikk Klemet Nere Glomstad og Fredrik Hujorde bygsel på fisket i Løtjøynnet, som Svend Glomstad og Hans Mageli bygslet tidligere. De skal forbedre fisket med demning og settefisk. 

   Løtjøynnet er ikke skyldsatt i 1800, men Hujorde og Glomstad svarer avgift ettersom de må ha hatt bygselen tidligere. Jeg har en krakk der det skåret inn omriss av en solid fisk ca. 60 cm lang. Den skal ifølge familietradisjonen være tatt på Løtjøynnet.

600   Våsdalsknappen  [ våsdašknappen ]

         Våsdalsknappen (SK)

1040 moh. Sett fra øst er dette et nokså majestetisk fjell framma Vargøydalen mellom Glupen og Knappslåa. Sett fra vest fortoner den seg derimot som en beskjeden «knapp».

   Legg merke til bruken av navnedelene -knappen, -berget, -kampen, -åsen, -fjellet og -haugen. Det synes som de er valgt etter hvilken størrelse, form og grad av dramatikk de framstår med i landskapet. Ved nøyere studier vil det trolig framkomme et mønster i denne navnsettinga, men det må leseren forlyste seg med på egenhånd. Jeg bare lanserer utfordringa.

   Tor Ile har i sine notater festet seg ved ei fortelling om to gjetergutter som en gang var oppe på Våsdalsknappen. De ble uvenner og den ene skjøv den andre utfor så han slo seg i hjel (DSS/495-13.05.01).

601   Knapphølan  [ knapphøłan ]

   Knapphølan ligger i vesthellinga av Vargøydalen rett under Våsdalsknappen og sør for Knappslåa. Navnedelen Knapp- viser til Våsdalsknappen eller Sørnsknappen, eller helst begge to. Denne tilknytningen gjelder flere navn i området, som Knappslåa og Knapptjøynnet. Navnedelen -høl, flertallsforma -hølan, er dialektforma for hull og betyr her trolig kupert og ulendt terreng. Ellers finner vi -høl i andre navn der det er snakk om myrlendt terreng og blauthøl.

602   Glupen  [ głupen ]

   Dette er et trangt og bratt dalføre der Knapptjøynnsbekken og Fjeillvegen smyger seg ned fra Måsåmyrene mot Råstvangen, og her renner Knapptjøynnsbekken. Navnet Glupen er gitt av at dalsøkken øverst oppe er så trang, og betyr noe slikt som smal åpning eller bergkløft.

603   Knapptjøynnsbekken  [ knapptjøynnsbækken ]

   Bekken har utspring fra Knapptjøynnet og Måsåmyrene, og går i dag ned Glupen til Våsjøen. Bekken ble med en kanal ledet til Våsjøen i forbindelse med regulering av Moksavassdraget. Før reguleringa hadde den avløp nordover fra Knapptjøynnet ned Knappslåa til Vargøydalen og videre mot Tromsa. Navnedelen Knapp- i dette området henger sammen med Våsdalsknappen og Sørnsknappen. Bekken er tidvis kalt Knappbekken, men det er trolig ei forenkling i seinere tid.

   Settefiskdammen som er opparbeidet med tilførsel fra Knapptjøynnsbekken ble anlagt av Øyer-Tretten Jeger- og Fiskeforening i 1961. Den gikk ut av bruk da det viste seg at vatnet holdt for høy temperatur til å hindre parasittangrep..

   Ved bekken på høgde med fiskedammen er det påvist kolmiler. Disse er fredede fornminner.

604   Tråppa  [ tråppa ]

   Dette er en steil del av Fjeillvegen, og beinveg, i nedstigningen fra Glupen. Her må berget klives, og féet måtte føres lenger nord der det er lettere lende. Tråpp er lokal uttale av trapp.

605   Skjenfjeillet  [ šénfjeille' ]

         Skinfjellet og Skinnfjellet (SK)

Skjenfjeillet med et av Måsåmyrtjøynnan i framkant.

1053 moh. Nå må det snart bli slutt med å radbrekke dette stedsnavnet. Det kalles nå mest  Skinnfjellet, men det er viktig å ikke forlate lokal uttale. Det kan med tida gi forvirring i navnetolkinga (eks. Råkfjellet). Her ligger det ikke til rette for tvil. Navnedelen "skjéne" er et godt kjent lokalt ord som både her i distriktet og til og med i svensk betyr det samme. Det uttrykker i dette tilfellet et område der bølingene kunne skjene innover i full fart, gjerne i ukontrollert retning; ofte forårsaket av insektplage eller at de er blitt skremt opp av noe. Begrepet var ofte knyttet til buskapens adferd. Vi har et uttrykk som sier noe om dette: «Når kua slæ opp med bakføtom bli’re skjenvær». 

   Uttalen Skinnfjeillet er etter hvert kommet i bruk som følge av feil navnsetting på nyere kartverk. I dokumenter så tidlig som på 1700-tallet står det Skjenfjeillet, ei tid da de ellers hadde hang til å omskrive dialektnavn til dansk. Når det ikke ble gjort i dette tilfellet skyldtes nok det det klare avviket fra -skinn både i uttale og innhold.

606   Skjenfjeilltjøynnet  [ šénfjeilltjøynne' ]

   Dette er et lite tjøynn innpå Skjenfjeillet mellom de to høgste punktene. Navnet er avledet fra navnet på fjellet som er det førende.

   Fjellvatntjøynnan er 9-10 småtjøynn som ligger mellom Råkkfjellet, Kvernbekken, Skjenfjellet og Våsdalsknappen. Fisket her bygsles i 1760 til Torger Nord-Mageli, Ola Midt-Mageli og Fredrik Hujorde. I 1800 kalles de Småtjøynnan og er ikke skyldsatt, men Hujorde og Mageli svarer avgift ettersom de må ha hatt bygselen tidligere.

607   dyregrav

   I slukta nedenfor Skjenfjeilltjøynnet er det påvist ei fangstgrop for elg. Den ligger like ved råket opp fra Langtjøynnet i Søkkjelia og kan trolig settes i en sammenheng med et fangstanlegg og med bågåstillet Råkkfjeillstugua. Ifølge Svein Hofstads oppmåling er diagonalen 5-6 meter iberegnet vollkantene, mens dybden er 0,9 meter.

608   Våsdalsfjeillet  [ våsdašfjeille' ]

         Våsdlalsfjellet og Våsdalsfjellet (SK)

   1038 moh. Dette er det mektige fjellpartiet mellom Måsåmyrtjøynnan og Våsdalen, og mellom Skjenfjeillet og Våsdalsknappen.

609   Skardtjøynnet  [ skałtjøynne' ]

         Skardtjønnan og Skardtjønnet (SK)

   Dette er et lite tjøynn i søkken eller skardet mellom Skardkampen og Våsdalsfjeillet. Ei tid bygslet Amund Lokvam tjøynnet og slepte fisk her. Det gikk visst ikke så bra, men bra nok til å sette seg i navnetradisjonen. Tjøynnet gikk derfor i enkelte kretser under navnet Amuntjøynnet, og gjør det delvis fortsatt.

   Verken tjøynnet eller kampen har det førende navnet her. Det må være selve Skardet, som ikke lenger befinner seg på folkemunne.

610   Skardkampen  [ skałkampen ]

         Skardkampen (SK)

   Dette er knausen på sørsida av Våsdalsfjeillet mot Kjøyllåshøgda. Dalsøkken eller skardet mellom Skardkampen og Våsdalsfjeillet, sett fra Våsdalen, må ha gitt opphav til navnet. Dermed forholdt de seg trolig også til navnet Skardet.

611   Svartberget  [ svartbærge' ]

   En informant vil plassere navnet på en framskutt del av Våsdalsfjeillet, eller mer presist som den østlige brinken av Skardkampen mot Våsjøen. Navnet er kjent av flere, men uten at de er i stand til å plassere det helt sikkert i landskapet. Jeg betrakter det ikke som et sterkt navn. Svartberget innved Slæn er et mye mer dominerende berg og navn, men det synes ikke som det er snakk om forveksling med dette.

   Navnedelen Svart- vil i denne sammenhengen som regel ha sammenheng med vegetasjonstypen i området og den fargen som ofte framkommer på avstand.

612   Laukamsbekken  [ laukamsbækken ]

         Laukamsbekken (SK)

   Bekken har utspring fra Skardtjøynnet og renner forbi Laukamssætra til Våsjøen. Navnet Laukamsbekken er brukt så tidlig som i 1757.

613   Laukamsstégan  [ laukamsstégan ]

         Laukamstegan (SK)

   Fra Laukamssætra går det et råk oppover mot Kalvberget. Råket stiger oppover på nordsida av Laukamsbekken. I oppstigningen har en bratt strekning fått navnet Laukamsstégan. Siste del av navnet uttales helt klart «stégan» (trinnene) og ikke «stægan» (stigen), selv om det siste nok ville vært noe mer logisk.

614   Kalvberget  [ kałvbærge' ]

         Kalvberget (SK)

   Dette er en framskutt brink i Våsdalsfjeillet nord-vest for Laukamssætra og på nordsida av Laukamsbekken. Navnet må være oppstått etter en episode med en kalv eller flere. Det er nærliggende å tro at det dreier seg om et fall utfor stupet.

575-614 Råkkfjeillet - Skjenfjeillet - Våsdalsknappen