618-656 Våsjøen rundt.

 

618   Våsjøen  [ våšø'n ]

         Vålsjøen og Våsjøen (SK)

Våsjøen 1937.

Våsjøen er nevnt så tidlig som i 1491-92, som et av de vatnan som ble tilkjent «tresslingan» (BB-2/s.211f). Striden gikk på om øyværingan hadde rett til å fiske i grensevatnan Øveråstvatnet, Djupen, «Sitlonen», Gåpaullen og Våsjøen. Néråstvatnet og Aksjøen ble tilkjent øyværingan.

   Tor Iles teori går ut på at navnedelen Vå- eller Vås- er ei avkorta form av Vål- som betyr rydda og brent skogsmark og at l’en etter hvert er blitt slitt av. Vi har en lokal teori om at navnedelen Vå- kan være «å vå» som betyr å vasse. Det har vært stor ferdsel over Våsjøen til alle tider. Store utilgjengelige myrdrag både synnafor og nordafor sjøen tvinger ferdselen innover og framatt om sjøen, og der måtte de vå inntil noen fikk idéen og behovet for å få lagt ned klopp eller bru. Men det gjaldt de som ikke hadde tilgang til båt på sjøen.

1492 En dom der oppsitterne på Tretten ble tilkjent fisket i Våsjøen.

1726 Fisket i Våsjøen bygsles av Klæva, Glømme, Tande og Landgard.

1743 Fisket i Våsjøen bygsles av Erik Landgard, men måtte endres da andre anket på dette.

1747 Fisket i Våsjøen bygsles til Klæva, Søre Glømme, Tande og Landgard. Fornyes 1756 med tillegget Saltbelgen.

1768 Etter anke fra almuen ble alle særrettene i statsalmenningen kjent ugyldige i 1768 og bygslingen opphørte. Saken ble merkelig nok ikke anket av bygselretthaverne. (BB-2/s.236)

1800 I Våsjøen har fisket vært åpent for sognets almue.

   Vatnet ble oppdemt under regulering av Moksavassdraget i flere omganger. I en festeseddel fra 1903 gis Erik Klæva og Gustav Thorud rett til å demme opp «Vandene Gopollen, Djupen og Vaasjøen». De trengte sikrere driftsvatn til sag og kvern i Stav vinterstid. Da var dammen en meterhøy jordvoll med tømret damluke. Neste gang i forbindelse med Moksa Kraftanleggs utbygging som sto ferdig i 1921. Men Våsjøen ble regulert og innlemmet i prosjektet først i 1947/48. I 1991 ble damhøyden økt fra 3 til 3,5 meter.

619   Hæran  [ hæran ]

   Stein i Våsjøen nedmed, og på østsida av grusranda nordafor Krukhaugvika. Dyret hare kalles hæra i vår dialekt men i moderne dialektbruk blir ofte vokalen gitt kortere tid slik at det blir Hærran.

620   Krukhaugvika  [ krukhaugvika ]

620   Krukhaugfjorden  [ krukhaugfjoł'n ]

   I Våsjøen rett uttafor Krukhaugbua. I seinere tid og etter reguleringa av sjøen også kalt Krukhaugfjorden, trolig fordi vika dermed forandret karakter.

621   Rævhaugan  [ rævhaugan ]

         Revhaugan (SK)

   Flertallsnavn. De ligger på framsida av Våsjøen på høgde med Krukhaugvika. Åa og Kjellemo har hytter der nå.

622   Søre Sundhaugen  [ søre sunnhaugen ]

         Søre Sundhaugen (SK)

   Øya er større enn den nordre, og med djupere sund på begge sider.

623   Søfjorden  [ søfjoł'n ]

   Den søre delen av Våsjøen.

624   Raurud  [ rauru' ]

   Bygd av Tobias Solberg (Bygningen) som kvilbu og som sikkerhet på veg til og fra sætra i Tautern. Foranledningen var at han en gang i uvær måtte overnatte i snødrevet ved Gammelkloppa uttafor Digeråskvéa, fortalte Johannes Brubakken. Bua er bygd ca 1900 og den ble betraktet som et av sæterhusene i Tautern. Da de lå der om hausten og lunna høy og måså til Svarthaugmyra kvilte de i Raurud. Seinere på vinteren var det da passe dagskjøring til bygda.

625   Heillvarpet  [ heillvarpe' ]

   Taksteinsbrudd synnafor Jonsgardsbua. Heille = helle, stein-/skiferplate. Navnet Heillberget er også brukt. Steinen ble kalt «Våsjøbakkstein» og betegnes som tjukk og klampete, knapt brukelig.

626   Våsjøoset  [ våšøose' ]

   Oset der Våsjøbekken slippes ut av Våsjøen. Etter oppdemminga forholder mange seg til begrepet «dammen» her.

627   måsåbu

   Det skal ha vært ei måsåbu nær Våsjøoset.

628   Våsjøbekken  [ våšøbækken ]

         Våsjøbekken (SK)

   Bekken har sitt utspring fra Våsjøen og renner i Moksa. Der møter den Bjørtjøynnstubben, og det er herfra og ned til bygda Moksa er navnet på vassdraget.

   På framsida av, og nedmed Våsjøbekken er det to kolmiler. Den ene, ei stor ei, var ikke tømt. Da de fikk av jordlaget øverst lå kola der like fin som om ho var nybrent. Kola ble tatt ut og kjørt heim og brukt. Det var noen vinterlass, og ho viste seg å være like fin og god. Her har altså de gamle forlatt ei uåpnet mile, og mange spør seg hvorfor. Det er som de skulle ha dødd fra kola si, de som holdt på der. Det er ikke til å undres over at selveste Svartedauen er nevnt som forklaring.

   Det er påvist fire kolmiler inna Våsjøen, tre i søre delen og ei i nordenden.

   Et gammelt murarrangement nedmed Våsjøbekken som skal ha vært brukt av Fossom som kvilebu, men neppe bygd til det formålet. Den er et lite innsmog mura innåt en stein og ligger et stykke fra Fossomsslåtten. Kan dette egentlig være et gammelt bågåstille? Rett og slett ei forveksling med det som hevdes å være et bågåstille i samme området. Dette må bli grundig undersøkt. Vi har også en informant som hevder at det sto ei måsåbu like ved Våsjøoset, men han kan ikke plassere den.

629   Baulstulslandet  [ baulstulslanne' ]

   Strandområdet mot Baulstulen.

630   Baulstulen  [ baulstul'n ]

         Vollstulen og Bollstulen (SK)

   Navnedelen Baul- er det ingen sikker forklaring på. Tor Ile gjetter på betydningen en lunne av tømmer eller ved, eller et personnavn. Fra riktig gammelt av kan dette ha vært ei sæter. Det var før sæterbruket ellers tok til for fullt, og alt folket som var engasjert i jernproduksjonen i området måtte betjenes med mjålk (BB-1/s.168f).

   Jeg må formidle noe Fredrik Enge skrev i Klokkeklang i 1958. Fredrik var en vel reflektert mann som fnyste av dårlig begrunnede teorier. Et naturtalent av en vitenskapsmann, spør du meg. Han stiller bare spørsmålet omkring stedsnavnet Baulstulen, som jo er et sæternavn. Og han mener at det finnes tufter både her og der i området, og at dette kan være spor etter det gamle sæterbruket for de som seinere etablerte seg lenger innover fjellet. Og han mener at denne flyttinga kan ha skjedd for mer enn 200 år. Jeg for min del ser logikken i dette, da sæterbruket i utgangspunktet var noe helt annet enn hva vi ser av sætre i nyere tid med digre hus og kvéer. Den tida var det enkle krypinn både for folk og fé for å utnytte sommerbeitet, og vinterfôret skaffet de hjemme eller i utslåtter nær gardene. Høstinga av fjellressursene dreide seg om mose, storr og slikt.

   På den samme tomta der Nustadhytta nå står, sto tidligere ei fiskebu som tilhørte Veslhågån under Summengard. Hermann Nustad kjøpte den noen år etter at han kom til Trette i 1912 (kilde Ludvig Hjelmstadstuen).

BAULLSTULSFRUGA

Baullstulsfruga var av dansk adelsett. Hennes mann var drept i Danmark, og så reiste hun hit og gjemte seg vekk. Hun bodde i nærheten av den nuværende Nustadbu ved Våsjøen. På hennes tid bodde det en røverbande i Digeråsen. Baullstulsfruga hadde rede på disse og ga opplysninger slik at de alle ble fakket undtagen høvdingen, som kom seg unna. Futen hadde fakket sønnen til høvdingen, og satt ham foran seg i hestesalen da de red over Steinåsen mot Breinnlia. Mens de red der, sier gutten: ’Nå hørte jeg bågån hass far klang’. Straks etter kom det en pil som traff futen i brystet slik at han falt død av hesten. Dette hendte en gang mellom åran 1500 og 1600. Etter Thor Mageli. (FF-1991/s.65 og BB-1/s.168f)

   Seinere bodde det en ny røverbande i Digeråsen, men de ble snart fordrevet derfra.

   Men tilbake til Baulstulsfruga. Sagnet forteller at ho holdt til innpå Baulstula. Denne fremmede kvinna vet vi ellers svært lite om. Var ho ei forvist adelskvinne fra Danmark? Det sies at ho satt med stort hus med mange tjenere, og med mange hester. Det er uråd å tidfeste når ho levde her. Josef Strand som er kilde her begrenser det til tida mellom 1349 og 15-1600-tallet. Baulstulsfruga ga klokke til kirka på Tretté. Storklokka er fra 1670-årene, så den vesle må være eldre. Det sies at kirketjeneren startet ringinga når han så fruga kom ridende på en kvit hest ut fra skogkanten.

631   Kua  [ kua ]

   Stein i Våsjøen uttafor Baulstulen.

632   Narraudden  [ narraudd'n ]

   Odden synnafor der Glømmeveita går i Våsjøen.

633   Glømmeveita  [ głømméveéta ]

   Oppkasta grøft for å drenere ut myra/slåtten. Veét = grøft. Like nordafor veita er det et stort torvtak.

634   Sjursbekken  [ šušbækken ]

         Sjursbekken (SK)

   Renner i Våsjøen innafrå, omtrent midt på. Navnedelen Sjur- må ha sammenheng med mannsnavnet.

635   Grøntuva  [ grøntuva ]

   Odden nordafor der Sjursbekken går i Våsjøen.

636   Midtfjorden  [ mittfjoł'n ]

   Delen av sjøen mellom de to Sundhaugene.

Lokalitetene 651 og 652 har ikke mine kilder så langt vært i stand til å plassere i kartet.

637   Nørdre Sundhaugen  [ nørdre sunnhaugen ]

         Nørdre Sundhaugen (SK)

   Navnene forteller neppe at det var regulert sundingsferdsel over Våsjøen ved Sundhaugene. Men noen disponerte selvfølgelig båt her. Før sjøen ble oppdemt var det trolig mest praktisk å passere her framfor i myrdragene synnafor og nordafor sjøen.

638   Gråberget  [ gråbærge' ]

   To eller tre digre steiner ved land på innsida av Nørdre Sundhaugen. De ble oversvømt ved reguleringa av Våsjøen i 1947-48.

639   Rundhaugen  [ runnhaugen ]

         Rundhaugen (SK)

   Der Nordgård har hytte.

640   Nordfjorden  [ nołfjoł'n ]

   Nordre del av Våsjøen.

641   Ivarabben  [ ivarabben ]

   Der Myraker har naustet sitt.

642   Lortvika  [ lortvika ]

   I nordenden av Våsjøen.

643   Rompa  [ rompa ]

   Vika helt nørst forbi Råstvangen kalles Rompa.

644   Råstvangen  [ råstvangen ]

         Rostvangen (SK)

   På framsida av Våsjøens nordende. Navnedelen Råst- kommer fra å råste som betyr å brenne/tørke myrmalm slik at alt organisk materiale fjernes. Den rene malmen kan da tas videre til jernvinneanlegg. Det var trolig stor jernproduksjon på Våsdalen (BB-1/s.159-169). Mye av Råstvangen ble neddemt ved reguleringa av Våsjøen. Akkorten med å bygge bilvegen over Råstvangen ble bortsatt til Krukhaugkaran i 1925. Det var konflikt med Moksa Kraftanlegg som ville ha vegen lenger unna. Vegselskapet ble tilkjent erstatning.

   Råstvangen har vært en populær leirplass for speidere. I 1993 ble det tatt i bruk et anlegg for funksjonshemmede ved Råstvangen. Herfra kan de bruke sjøen i båt eller de kan fiske fra brygga.

645   Tuvene  [ tuven ]

   En liten tange midt mellom Ivarabben og Laukamsbåtnaustet. Flertallsnavn (=tuvene) med trykk på begge vokaler. Det er med andre ord flere tuver her. Kanskje var de synlige før oppdemminga.

646   Våsdalen  [ våsdał'n ]

         Våsdalen (SK)

Ca 1930. Legg merke til melkebilen.

Samlenavn på sætergrenda, men også på det nord-sørgående dalføret Våsjøen utgjør.

1668 Glømme, Nurdistun og Systun Jonsgard, Ve’em og Laukam.

1756 Nordre Glømme, Systun Jonsgard og Laukam. I et notat oppgir derimot Tor Ile at Søre Glømme og Nurdistun Jonsgard var her på denne tida.

1757 Lasse Jørgensen Nordre Glømme bygsler rydningsmark fra Laukamsbekken og framved Højtjernet til Sundhaugen, samt Svendskvea og Nykvea.

1800 Glømme og Laukam.

1826 Systun Jonsgard hadde hatt fremmed fe på Våsdalen.

1863 Glømme har 185 mål sæterløkke samlet med denne og den på Glømmesætra. Systun Jonsgard benytter fortsatt sæterløkka i Våsdalen. Sammen med den på Glømmesætra utgjør de 55 mål. Nurdistun Jonsgard har 80 mål med sæterløkke samlet med denne og den i Raubergsletta. Laukam har sæterløkke her på 25 mål.
1875 Glømme, Laukam og Brudal (tidligere Jonsgard).

1876 Brudal bruker sætra etter Systun Jonsgard.

1879 Glømme, Laukam og Brudal (tidligere Jonsgard).

1891 Glømme hadde ligget i Våsdalen med innkjøpt og leid geit; 160 i alt og noe storfe. I forliket blir dette begrenset til 10 storfe og 30 småfe.

1931 Nistun Steilsbjør, Laukam og Brudal.

1990 Nistun Steilsbjør.

   Erikbakken skal også en periode ha hatt sæter eller kvé på Våsdalen, men da mellom registreringstidspunktene.

   Systun Jonsgard ble innstevnet til fjellhamnkomitéen i 1826 for å ha hatt med fremmed fé på Våsdalen. Dette samsvarer ikke med registreringa over, men de brukte kanskje også denne sætra i en overgangsfase etter at de flyttet til Glømmesætra. Laukam står innført i skyldtallprotokollen etter 1863 med inngjerdede slåtter på Våsdalen i tillegg til sæterkvéa.

   Våsdalen har gjennom alle tider vært sentral i denne kulturhistoria. Et knutepunkt for ferdsel innover og framatt. To eldgamle fjellveger førte hit fra både Nord- og Midttrette. Navn og overleveringer i området vitner om stor aktivitet (BB-1/s.167f). Jernproduksjon, fiske og fangst, og i seinere tid setter steinalderfunn et nytt og enda videre perspektiv (FF-1992/s.49f).

   Våsdalen var lokaliseringsalternativ da Gausdal Sanatorium ble etablert i sin tid. Det ble åpnet 1876.

   Det var store grusforekomster på Våsdalen; avsetninger fra istida. Det meste er nå tatt til vedlikehold av Østfjeillvegen.

   Noen lokale navn på Stalsbjørssætra registrert i 1943 er verdt å merke seg: Langkvéa, Midtkvéa, Rønningskvéa og Storkvéa.

647   Brudalssætra  [ brudašsætra ]

647   Systusætra  [ systusætra ]

   Nedlagt sæter som først ble brukt av Systun Jonsgard fra før 1668. I 1686 fikk Systun bevilling på den østre parten av sæterlykkja i Våsdalen samtidig som de fikk bevilling på ei lita sæterlykkje de hadde gjerdet inn ved Veslsætra. Der skulle de kunne kvile hesten på veg til og fra Storfjellene om høsten. De hadde også satt opp ei lunnstugu der.
    I 1874 solgte Systun Jonsgard sæterretten på Våsdalen med hus og et stykke av sæterlykkja for 50 Spd til Fredrik Pedersen Brudal. Fredrik solgte denne retten til ingeniør Jakob Krefting og disponent Johan Krefting for 2.000 kr i 1903. To år senere kjøpte de også resten av lykkja med påstående hus fra Systun Jonsgard for 225 kr. I 1913 overtok Johan hele retten i skiftet etter Jakobs dødsbo. Han solgte en part av retten videre i 1915 til kongelig fullmektig H.H.Maschmann for 5.000 kr.

 24.1.1903

    Skogforvalteren ga i 1926 festebrev til Einar Kunst på hans innhegnede sæterlykkje på Våsdalssætra mot årlig avgift på 20 kr. I 1930 fikk han skjøte på sætra fra H.H.Maschmann for 6.000 kr. Men samtidig ga Einar skjøte videre til Arne Steckmest på «sæterhytte» m.v. for 3.000 kr.

648   Erikbakksætra  [ érékbakksætra ]

   Nedlagt sæter mellom Laukams- og Brudalssætra som ble brukt av Erikbakken.

649   Nurdistusætra  [ nułistusætra ]

649   Steilsbjørskvéa  [ steilsbjøškvéa ]

   Nedlagt sæter mellom Laukams- og Brudalsætra som ble brukt av Nurdistun Jonsgard fra før 1668. Kvéa brukes i dag av Steilsbjør og omtales som «Nørdre kvéa». Trolig er dette opprinnelig sætra til Nurdistun Jonsgard. Systun Jonsgard holdt til der Brudal seinere overtok. I bygselseddelen fra 1686 (se Brudalssætra) kan dette være den vestre delen av sæterkvéa. Nurdistun Jonsgard flyttet som vi vet til Raubergsletta, og Systun Jonsgard til Glømmesætra.

650   Laukamssætra  [ laukamssætra ]

   Denne sætra ligger oppå bakken over Steilsbjørssætra.

651   Ve'emssætra  [ vé’émssætra ]

   Vi ser fra listene at Ve'em hadde sæter på Våsdalen i 1668, men mine informanter har vanskelig for å plassere denne sætra.

652   Sveinskvéa  [ sveinskvéa ]

   Sveinskvéa er nevnt i bygselseddel 1757 og skal være på Våsdalen. Navnet er ikke kjent i dag og vi er ikke i stand til å plassere det på kartet.

653   Glømmesætra  [ głømmésætra ]

653   Steilsbjørssætra  [ steilsbjøšsætra ]

Glømmé hadde sæter her alt i 1668. Da de bygslet sætra igjen i 1757 var det med et tillegg. Det var rydningsmarka fra Laukamsbekken og framved Høgtjøynnet til Sundhaugen samt Sveinskvéa og Nykvéa. Det er opplyst ett sted at det var Søre Glømme som var den største av de to gardpartene. Iver Eriksen Glømme klaget allerede i 1750-årene til forstamtmannen over plager fra allmuen i sætra si i Våsdalen.

   Glømme var der enda i 1891. Da hadde de ligget her med både innkjøpt og innleid geit, opptil 160 stk i tillegg til noen kyr, og dette ble for mye for de andre. I forliket blir grensa satt til 10 storfé og 30 småfé eller tilsvarende. (BB-2/s.102)

   Glømme lot sine husmenn i Vikerøygardan på vestsida bruke sætra ei tid etter at de selv flyttet framover til Glømmesætra, og dette førte til stridigheter. Bruk på vestsida hadde normalt ikke almenningsrett.

   I 1899 solgte Johannes Eriksen Glømme denne sætra med skjøte til Emil Eliassen Nere Stalsbjør for 1.300 kr.

654   Høgtjøynnet  [ høgtjøynne' ]

   Skal ligge i området fra Laukamsbekken mot Sundhaugen iflg. bygselseddel fra 1757 (BB-2/s.114). Navnet er ikke i bruk i dag, og plasseringa er usikker, men kanskje kan Høgtjøynnet være det attgrodde tjøynnet frammafor Stalsbjørskvéa.

655   Orstangen  [ oštangen ]

   Ved Glømmehytta nordafor Glømmeøya. En liten stein er synlig ute i vatnet der. Lenger inne i fjellet, ved Øveråstvatnet har vi navnet Ostangen. Der ligger logikken i at tangen er ved oset. Det gjelder neppe her, og her uttales det forøvrig helt klart som Orstangen. Jeg kan ikke forklare begrepet «ors».

656   Glømmeøya  [ głømméøya ]

   Tidligere ei øy i Våsjøen rett uttafor Glømmébua. Øya ble oversvømt ved reguleringa, men slike navn kan bli hengende igjen blant fiskere.

  

618-656 Våsjøen rundt