444-462 Slåa og Ve'emssætra.

445   Mågålibekken  [ mågålibækken ]

   Bekken har sitt utspring fra Flåtåtjøynnan. Navnet Mågålibekken er ikke et sterkt navn, men er brukt om strekningen over Mågålimyra. Mågålimyra ble tidligere også kalt Bakkestugumyra, og dermed kunne det være logisk at bekken også het Bakkestugubekken på den tid. Også fordi den passerer både den nye og gamle Bakkestugusætra. Jeg har likevel ikke hørt begrepet Bakkestugubekken i min tid, og har valgt å presentere den under navnet Mågålibekken. Bekken bærer flere navn på sitt videre løp mot Raulla, først Mortenstugubekken og nederst Tjyruhjeillbekken.

446   Mågålimyra  [ mågålimyra ]

   Dette er myra mellom Nordmågålisætra og Nordjordskvéa. I eldre kartverk er den også kalt Bakkestugumyra (Gudbrandsdalskommisjonen av 1875-1878). Forsåvidt ligger den også mellom den gamle og nye Bakkestugukvéa, men dette navnet er mindre i bruk i dag. Derfor er det naturlig å velge Mågålimyra selv om begge kan være riktige.

   I søre delen av myra, nær Ve'emssætervegen, ble det tatt torv. Myra fikk likevel ikke navnet Torvmyra. Det var nok av dem i området.

447   Bakkestugukvéa  [ bakkestugukvéa ]

         Bakkestugusætra (SK)

   Gardsbruket Bakkestugua har sæterkvé her, og den ligger i sætergenda Slåa. Dette er ei relativt ny sæterkvé. Bakkestugua var tidligere underbruk under, og ble fradelt Ljøsbakken ved skjøte allerede i 1767, men ikke endelig da det fortsatt var mot årlig avgift. Bakkestugua hadde tidligere sæter fremst på Veslsætra, der Mortenstugua nå sætrer (se Mortenstugusætra). Brukeren i Mortenstugun kjøpte Bakkestugua med sæter i 1867. Da han en gang i tidsrommet 1893-96 solgte bruket igjen beholdt han sætra. Dermed kom sætra under Mortenstugua.

   Etter dette ser det ikke ut til at Bakkestugua hadde sæter inntil de ryddet seg denne sæterlykkja i Slåa. Det ble ikke satt opp fjøs her og de lå dermed aldri her med ku. Såvidt jeg vet sendte de heller ikke kua med andre til sæters. Bebyggelsen i Bakkestugukvéa består av hytte og uthus og ble dermed aldri kalt Bakkestugusætra.

448   Slåa  [ šlåa ]

         Slåsætra (SK)

   Samlenavn på sætergrenda. Det er fine råk å følge på denne strekningen, men ikke helt sammenhengende og heller ikke med egennavn.

   I 1741 oppgis navnet Hagelislaaen, noe som kan være skrivefeil for Magelislaaen (se Nordmågålisætra). Navnet opptrer ofte som Slåsætra i nyere kartverk. Den lokale, og dermed korrekte forma er kun Slåa. I skattelista i 1756 opptrer navnet som Agerlien, men dette synes å være gått helt tapt.
1756 benevnt som Agerlien: Midtmågåli.

1800 Midtmågåli.

1863 Midtmågåli har ei sæterløkke på 35 mål samt ei husmannsløkke på 4 mål.
1875 Sætergrenda ikke nevnt som egen frittstående.

1879 Midtmågåli.

1931 Midtmågåli og Sykkjyet (Nerli).
1990 Midtmågåli og Nerli.

   I mellomtida hadde også Bergjesvea, Bakkesvea og Ve'emsstugua sætre her. Og kanskje kan den nye Bakkestugusætra plasseres i Slåa.

   Midtmågåli er ikke oppført i registeret for 1800, og synes i 1875 å stå oppført på Veslsætra, men det er ingen grunn til å tro at de ikke sætret her hele perioden.

449   Midtmågålisætra  [ mittmågålisætra ]

   Gardsbruket Midtmågåli har sæterbol her. Tidligere dekket navnet Slåa dette sæterbolet, men etter hvert kom flere til, og vi betrakter navnet Slåa i dag som navn på sætergrenda. Midtmågålisætra er gammel, men ikke av de eldste. Midtmågåli sætret på Nordmågålikvéa de første årene etter garddelinga ca 1674 (se Nordmågålisætra). Midtmågåli flyttet sitt sæterbol hit i 1745. Inntil da hadde de delt sæterbol med Nordmågåli og etter hvert satt opp egne sæterhus der. Disse husene var såpass nye at de nok ble flyttet med til Slåa.

   Det var Nordmågåli som først fikk innlagt Slåa i 1741, men de rakk trolig ikke å sette opp sæterhus her. Gjennom garddeling og stadig større press på beitet ble det trangt om plassen på Veslsætra. Bare fire år seinere, i 1745, ble det makeskiftet garder mellom Nord- og Midtmågåli, og sætrene ser ut til å ha fulgt med. Dermed ble det Midtmågåli som fra denne tid sætret i Slåa.

   Midtmågåli hadde også disponert Hågåsætra som slåttlykkje fra før 1726, men den ble i 1751 overført til Nordmågåli. Jeg må inntil videre ta forbehold mht. seddelen i 1726. Den kan dreie seg om Slåa, men det ser ut som det stemmer bedre med andre dokument at det dreier seg om Hågåsætra (se Hågåsætra).

   Sælet på Midmågålisætra ble solgt og gjenreist i Svarthaugen. Det skjedde i 1966. Det var trolig samtidig at de sluttet å ligge i sætern med ku.

450   Bergjesvesætra  [ berjesvésætra ]

Her fra Bergjesvesætern er det godt overblikk mot Veemssætra
og lenger borte til Glømmesætra.

Sætra er gammel, men ikke av de eldste. Bergjesvea ble bygslet fra Midtmågåli så tidlig som i 1740, men vedkommende fikk etter sigende økonomiske problemer, og bruket ble trolig stående ubebodd til omkring 1800. Bruket ble da husmannsbruk under Midtmågåli.

   I 1780-årene omtales denne kvéa som nylig ryddet og inngjerdet. Den gikk i tidlige dokument under navnet Veslkvéa og ble brukt av Midtmågåli. En periode som føråslykkje. Når Bergjesvea overtok bruken av sætra er uvisst. Bruket ble fraflyttet like før 1900 og var aldri fradelt. Sætra ble også nedlagt, men kvéa ble høstet og seinere brukt som hamnlykkje av Midtmågåli.

   Tradisjonen forteller at det her var einebæroljebrenneri. Dette bekreftes av et notat Tor Ile gjorde i 1936 (se Dokkalykkja). Av en annen opptegnelse framgår det at Jon Bergersen, en bror av Elise Knuts, omkring 1900 kokte einebærrolje her. Husmurer står fortsatt. Den muren som er mest intakt med gavlvegg skal visstnok ha vært selve brenneriet, og det er vist til en kjeller der de oppbevarte olje og bær.

   Bergknausen på oppsida av Bergjesvesætra ble av de lokale oppsitterne kalt Kaulln (Kollen) og Kræklingåsen.

451   Nerlisætra  [ nérlisætra ]

451   Ve'emstugusætra  [ véémstugusætra ]

Gardsbruket Nerli, også kalt Stykkjyet, har sæterbol her. Sætra er ikke av de eldste. Stykkjyet var underbruk under Sømågåli, men ser ut til først å ha blitt fradelt som føråsjord. Bruket ble bebygd ca 1828. Stykkjyet hadde ikke sæter før de ca 1930 kjøpte denne sætra etter Ve'emsstugua av Ve'em. Nerli er registrert med sæterbol her i 1931.

   Ve'emsstugua var underbruk under, og ble fradelt Ve'em i 1909 ved skjøte. Året etter måtte Ve'emsstugua fraskrive seg retten til å ha geiter, på grunn av beiteskadene på hovedbølets hemskog. At Nerli ca 1930 kjøpte sætra av Ve'em, forteller oss at Ve'emsstugua ble fradelt hovedbølet i 1909 uten sætra de hadde benyttet. Om sætra var i bruk den perioden er uvisst.

   Nerli kjøpte sælet på Vangasætra og flyttet det hit. Jon Nerli og Johannes Systun Jonsgard kjørte det med hest. Det ble seinere oppført et tilbygg i bindingsverk. Ei lyu ble satt opp av ei fiskebu fra Våsjøen som fulgte med i handelen ca 1930. I seinere år er det også oppført ei hytte på sæterbolet.

   Det gamle steinfjøset ble oppsatt i Ve'emsstuguas tid her. Nerli hadde avtale om å leie kua si over Ve'em når de skulle til og fra sætra. Bruket Haugland sendte kua si med til Nerlisætra noen somre omkring 1960. Det ble reist et «bordskjyle» til å huse de kyrne.

   Nerli har i seinere tid dyrket ei kvé lenger sørøst, nærmere vegen til Søkkjelia. Avkjøling og mjålkerampe hadde de framme ved Veslsætervegen i fellesskap med Sømågåli, Ve'em og Nordjordet.

   Nerli lå i sætern med ku siste året i 1986 eller 1987. Samtidig sluttet de med mjålkeku. De hadde aldri geit her, men hadde en gang ei geit som «hemku», ifølge en av informantene mine.

452   Dokkalykkja  [ dåkkalykkja ]

   Dokkalykkja finner vi der Bakkesvea hadde sæter. Navnet kommer av at det i dette landskapet er «uforklarlige» senkninger eller dumper i terrenget. Overleveringer vil ha det til at det skal være blestergroper. Dette kan henge sammen med større jernproduksjon i Råkkfjeillområdet slik Tor Ile antyder (BB-1/s.175). Det er ulogisk at malmen ble fraktet innover derfra til Våsdalen og Råstvangen til foredling for så å fraktes den lange vegen til bygds igjen. Dokkalykkja skulle vært undersøkt nøye, her kan det skjule seg interessante ting, som slagghauger etter råstinga og andre spor. Min mistanke styrkes av at Ove Nerli (født 1919) kan fortelle at han som guttonge fant det han kaller brent jern da han gravde etter fiskemark i disse senkningene. Dette var innagjerds like frammafor og synnafor sæterhusene på Nerlisætra.

   På Dokkalykkja var det eineroljebrenneri. I 1936 lå det enda att råtnende småhakket einerkvisthauger som avfall her. Det ble da anslått til å være en mannsalder (25-30 år) siden virksomheten hadde opphørt (DSS/495-11.04.02). Oppe på Bergjesvesætra holdt de på med eineroljeproduksjon litt lenger (se Bergjesvesætra).

   Bakkesvea var to bruk, og var underbruk under Ljøsbakken og Ve'em. Søre Bakkesvea var fradelt Ve'em med skjøte i 1919. Nørdre Bakkesvéa var da fraflyttet. Sætra lå frammafor, og delvis på fremste delen av det som i dag brukes av Nerli. Tofter etter Bakkesvesætra var godt synlige i alle fall til 1930. De er trolig det fortsatt om vi leter dem fram. De lå like framma gjerdet mot Nerlikvéa. Ved det samme gjerdet var det en jordkjeller som seinere er fylt med stein. Var den kanskje også brukt i forbindelse med brenneriet?

453   Breinnasætra  [ breinnasætra ]

Ve'emsbreinna var underbruk under, og ble fradelt Ve'em i 1916 ved skjøte. Gardsbruket har siden gått under navnet Breinna. Dette er den gamle sætra til Breinna, men etter at det ble huslaust her gradvis har endret navn til –kvéa. Det er fortsatt åpent terreng etter kvéa. Fjeillvegen går over i nerkant. Hustoftene ligger oppi bakken ca 30 meter norda råket. Ve'emsbreinna la ned sætra si her mange år før de i 1940-årene ryddet ny sæter i Tretteslæn. De var uten sæter i mange år.

   Folk med tilhold på Glømmesætra benyttet et annet navn om denne gamle Breinnasætra, men det navnet er det i dag ingen av mine informanter som husker.

454   Larsenkvéa  [ lašenkvéa ]

   Sæterbol her på 1990-tallet: Sustad og Haugland.

   Navnet på fjellstrekningen Søkkjelia er etter hvert kommet i bruk som betegnelse også på sætra, der Sustad og Haugland har sæterbol. Vegen inn til sætra fra Ve'emsstulen var under opparbeidelse da solformørkelsen «rammet» folk den 30. juni 1954. En som deltok i arbeidet forteller om at det gjorde inntrykk på dem, og det ble skikkelig «skomt» (mørkt) og kaldt, og at småfuglene ble helt stille.

   Sæterlykkja bærer navnet Larsenkvéa etter brukeren som ryddet sætra i løpet av 1950-årene, Lars Larsen. Hans navn er så sterkt knyttet til sætra at gardsnavnet Haugland ikke kom i bruk. At det heter Larsenkvéa og ikke Larsensætra har sammenheng med at det bare var bygd et enkelt fjøs her, og at det var i aktiv bruk bare få år. Sælet er også relativt enkelt, og oppsatt i bindingsverk i 1952-53.

   Vegen fra Ve'emssætra inn hit ble opparbeidd i 1952-53 i det gamle Søkkjeliråket til der det svinger mot kvea.. Oddvar Åssveen deltok med sin nye gråtass (innkjøpt 1952). Kvea ble ryddet for skog, grøfta og fræsa i 1953-54.

   Haugland var underbruk under, og ble fradelt Søbørkje. Bruket hadde ikke sæter tidligere. Lars Larsen gikk Søkkjelia til og fra arbeid på Nistusætra, mens kona var budeie på Våsdalen. Det var på disse turene at han fant stedet der han valgte å sette seg ned med sæter, i ren Isak Sellanrå-stil. At det ble innkjøpt 20 bølgeblikkplater i juli 1958 forteller trolig at sæterhusene ble bygd da. Kvéa ble høstet med traktor første gang i 1958, og i 1959 var avlinga tre traktorlass med høy.

   Den spesielle utedassen var et kapittel for seg. En ranke oppspikret mellom to granstammer. Dette var imidlertid den helt vanlige typen utedass dersom vi går ennå lenger tilbake i tid. Dette nødvendige ærendet var tidligere ikke betraktet som så privat og kjønnsdelt. Det oppsiktsvekkende med denne på Larsenkvéa var at den var i bruk i ei tid da «ærendet» forlengst var blitt en del av privatlivet. For ordens skyld ble det etter hvert oppslått en bordvegg mot vegen.

   Før Larsenkvéa ble ryddet sendte Haugland i flere år kua med andre til sæters, først med Nurdistun Jonsgard til Raubergsletta, og deretter i tre somre med Nerli omkring 1960. Larsen satte på Nerlikvéa opp en slags kåk til å huse egne kyr mens de sto på Nerlisætra, og denne kåken ble flyttet til Larsenkvéa som fjøs da han tok i bruk egen sæter. De første årene hadde han med seg kyrne mens han tok sæterslåtten, og slapp dem deretter på kvéa. Kyrne var høstbære. Haugland hadde på det meste tre kyr. Fra Larsenkvéa ble det levert mjålk bare i få år.

   Kvéa har vært bortleid fra sist på 1960-tallet. Først i mange år til Nistun Glomstad og seinere til Sustad og Breinna.

455   Sustadsætra  [ sustasætra ]

   Gardsbruket Sustad har sæterbol her. Sustad ble fradelt Klæva med skjøte i 1909. Sustad hadde ikke sæter før de i slutten av 1950-årene opparbeidet denne. Første høylasset gikk herfra i 1959.

   Sustad har ligget sammenhengende i sætern med ku, og er den ene av to som nå fortsatt (i 2015) sætrer på tradisjonelt vis i dette området. Den andre er Skogli.

456   Torvmyra  [ tårvmyra ]

   Navnet har vært brukt om en del av det vidstrakte myrdraget østover fra Ve'emssætra, men navnet er ikke sterkt. Torvmyra er den delen av det arealet Ljøsbakken la inn i 1970-årene som ligger nærmest Ve'emssætra. Sårene etter torvtak i myra var markerte. Det gikk med ei ku for Sustad i ett av hølene her en gang. De åpne sårene etter torvuttak med bratte sider var farlige for dyr. De sto fulle med vatn i perioder.

   I Mågålimyra ble det også tatt torv, men det synes som navnet Mågålimyra var for sterkt til å vike. Dermed var det rom for at denne ved Ve'emssætra fikk beherske navnet Torvmyra. Den nærmeste myra med navnet Torvmyra ligger mellom Glømmesætra og Breinnlia, og der betjente den en helt annen repp (grend).

   Ifølge nedtegnelser fra 1943 kan det tyde på at det også skal finnes ei Torvmyra lenger nord, men det er ikke vist til hvor den var. Det ble også tatt torv på myra nede i morka der Ljøsbakken dyrka et felt nord for Slettmyra, men den myra kjenner jeg ikke navnet på. Er dette kanskje den omtalte Torvmyra?

457   Ve'emssætra  [ vé’émssætra ]

         Nørdre Veslesætra  (feilplassert på Ve'emssætra) og Vedemssætra (SK)

   Navnet er benyttet både som samlebetegnelse på flere sæterbol i sætergrenda og på Ve'ems sæterbol.
1756 Ve'em og Sømågåli.
1800 Ve'em og Sømågåli.

1810 Ve’em ble innmeldt i 1810 for å ha fremmede krøtter på sætra si.

1863 Ve’em har ei sæterløkke her på 55 mål samt to husmannsløkker på til sammen 12 mål. Sømågåli har ei sæterløkke på 20 mål. Sømågålihågån har ei halv sæterløkke her på 3 mål.

1875 Ve'em og Sømågåli.

1879 Ve'em og Sømågåli.
1931 Ve'em og Sømågåli.
1990 Ve'em, Sømågåli og Nordjordet.

458   Ve'emssætra  [ vé’émssætra ]

   Gardsbruket Ve'em har sæterbol her. Sætra er gammel, men ikke av de eldste. Ve'em hadde i 1668 sæterbol på Våsdalen, men var kommet hit til Ve'emssætra i 1756. Uten å ha noe håndfast funn å vise til kan det tenkes at de hadde innlagt en rett her, i det minste i en periode, mens de sætret på Våsdalen. Kanskje er dette fra gammelt av deres hemsæter. Ve'em sætret med ku fram til 1958.

459   Sømågålisætra  [ sømågålisætra ]

   Gardsbruket Sømågåli, lokalt ofte kalt Sørli, har sæterbol her. Sømågåli etablerte seg med nytt sæterbol her på Ve'emssætra nokså nøyaktig år 1700. Opphavsgarden Mågåli var samlet fram til ca 1650. Da ble den delt i Nordmågåli og Sømågåli. De sætret begge på Nordmågålikvéa fram til ca 1700.

   Omkring 1890 var det en periode felleskjerning av smør her, et samarbeid mellom flere sætre.

    1925 BRANNTAKST 12/8 på Sørmagelisætra. Eier er Oline Olsdatter (1856-1937). Eldhusbygning i tømmer med skifertak. Lunnstugu i tømmer med skiftertak. Skåle i bindingsverk med panel og tjærepapp-tak. Fjøs i bindingsverk med panel og skifertak. Småfehus i tømmer med skifertak.

   Sælet er senere nyrestaurert, men skjellettet er det gamle. Lunnstugua er revet i seinere tid.

   Sømågåli lå siste året i sætern med ku ca 1959, men de sluttet med mjålkeku først ca 1970.

460   Nordjordsgutua  [ nołjošgutua ]

   Navnet omfatter en strekning av Ve'emssætervegen fra Ve'emsstulen så langt som gjerdene framover danner gutu, nesten fram til almenningslinja. Med gutu menes "gate" med gjerder på begge sider. Både Sømågåli og Nordjordet har kvéer på begge sider av gutua, og den er også omtalt som Sømågåligutua.

461   Nordjordskvea  [ nołjoškvéa ]

   Gardsbruket Nordjordet har sæter her. Nordjordet brukte inntil 1880-årene Hågålykkja. Nordjordet var husmannsbruk under, og ble fradelt Nordmågåli i 1925 ved skjøte. Bruket sto i mange år uten sæter, men ryddet ny sæterkvé her fra 1938-39.

   Sælet ble bygd i 1940. Låven og uthuset ble oppsatt i 1960-årene. Det har aldri vært fjøs her og Nordjordet lå ikke i sætern med ku. De sendte heller ikke kua med andre til sæters. Nordjordet leverte kua i 1964. Sætra ble i 2015 solgt til Ve'em.

   Sæterbol uten fjøs blir kalt -kvéa. Kvéa ble overtatt av Ve'em ca 2016.

462   kolmile

   Mellom Nordjordsgjerdet og Glømmebekken er det ei grop, trolig etter kolmile. Denne har, som de andre, ikke egennavn. Gropa er rund med antydning til voll på østsida. Gropas diagonal er 4 meter og dybden er 0,7 meter. Den er ifølge Oldsakssamlinga tidfestet til jernalder-middelalder og er automatisk fredet, som de andre.

444-462 Slåa og Ve'emssætra