423-443 Veslsætra og Tretteslæ'n.

423   Veslsætra  [ velþsætra ]

         Nørdre Veslesætra (SK)

Samlenavnet på sætergrenda er Veslsætra. Grenda omtales i vår dialekt også som sætra, mens sætra til det enkelte bruk omtales som sæterbolet. Det er grunn til å tro at «bol» ble brukt om grenda i riktig gammel tid, da husene til alle var samlet i klynger. I løpet av 1700- og 1800-tallet ble de flyttet fra hverandre ettersom kvéene ble utvidet, gjødslet og høstet i stadig større grad. Dessuten minsket det risikoen ved eventuelle branner.

   Den eldste skriftlige forma her er Wedtzlesetter og Lillesæteren. Noen betegner den som Nørdre Veslsætra for å holde den atskilt fra den Søre Veslsætra framma Holmsætra på Søtrette. Det er imidlertid Veslsætre på alle kanter, så det er bare egnet til forvirring å benytte retningsanvisningen.

1668 Eingje, Nordmågåli, Midtmågåli, Glomstad, Ljøsbakken og Hujorde. Bare Eingjé og Glomstad skattet av sæterretten her da. At Midtmågåli er plassert her kan skyldes at Slåsætra ikke er kategorisert som separat sætergrend.
1756 Eingje, Nordmågåli, Nistun Glomstad, Ljøsbakken, Hujorde og Léém.
1800 Eingje, Nordmågåli, Nistun Glomstad, Ljøsbakken og Léém.

1863 Sæterløkker her: Nistun Glomstad 28 mål, Eingjé to løkker her på tilsammen 77½ mål samt ei husmannsløkke på 6 mål, Ljøsbakken 40 mål, Bakkestugua 12 mål, og Nordmågåli to løkker på tilsammen 60 mål samt ei husmannsløkke på 4 mål.
1875 Eingje, Mågåli (2 sætre), Nistun Glomstad, Ljøsbakken og Bakkestugua. Mågåli er i 1875 oppført med to bruk på Veslsætra, men det er mye som tyder på at den ene er Midtmågåli sin i Slåa, fordi Slåa her ikke er oppført som egen sætergrend.

1879 Nistun Glomstad, Eingjé, Ljøsbakken, Nordmågåli, Bakkestugua.
1931 Eingje, Nordmågåli, Nistun Glomstad, Ljøsbakken, Eingjehågån og Eingjejordet bruker sætra si sammen, og Mortenstugua (tidligere Bakkestugua).
1990 Eingjé, Nordmågåli, Nistun Glomstad, Ljøsbakken, Skogli og Mortenstugua.

424   Nere Raullstulsråket  [ nére raullstulsråke' ]

   Dette var et sterkt råk mellom Veslsætra og Raullstulen. I dag finnes bare få rester igjen det første stykket fordi det er dyrket eller utbygd til bilveg siste del av 1940-årene med ytterligere inngrep i 1990-årene. Strekningen med bilvegstandard fra Mågålirampa til Trettéslæn ble innlemmet som en del av Veslsætervegen fra 1.1.1995. Dersom vi følger traséen der råket gikk vil vi i dag måtte krysse både vegen og sæterkvéer.

   Traséen der råket gikk starter ved Mågålirampa, følger Ljøsbakkgutua, inn Vinterléet og over Nistukvéa midtvegs mellom låven og nedre gjerdet, krysser bilvegen like før bekken og går på utsida av vegen et stykke før det følger vegen videre til Tretteslæn. Traséen krysser midt over Breinnakvéa, og faller sammen med det Øvre Raullstulsråket noen hundre meter norda Tretteslæn. Etter oppdyrking av Breinnakvéa i 1940-årene ble ferdselen flyttet til nersida av den da sammenhengende kvéa. Derfra går det framom myrene nordover til Raullstulen.

   De kunstferdig oppmurede røysene eller vardene i almenningslinja er små kunststykker. Langs bilvegen mellom Bakkatjøynnet og Trettéslæn finnes flere lett synlige. De er verdt å legge merke til. Også fordi de markerer skillet mellom privat grunn frammafor og almenningsgrunn innafor. De som sætrer på almenningsgrunn har bare bruksrett. Det er hevdet at almenningslinja opprinnelig var stukket lenger øst over Veslsætra, men det synes ikke som denne foreslåtte linja i sin tid var markert i terrenget.

HJELPESENDINGER

   Krigsvåren 1940 søkte flere engelske soldater ly på Nord-Mågålisætra under flukten fra den tyske overmakten. Etter god kostering og pleie administrerte Thor Mageli deres videre flukt derfra nordover Ljøsbakkgutua og Nére Raullstulsråket. Fra Raullstulen skulle de trekke østover til Østerdalen og Sverige, men flere trakk ned til Gudbrandsdalen igjen lenger nord og møtte nye problemer. Det er så mye snakk om verdien av hjelpesendinger til trengende i verden i våre dager. Her var behovet for hjelpesendinger atskillig dårligere planlagt og forberedt, men det var stort og akutt. Man tager det man haver for hånden, heter det. På denne tid var brunosten, det vi lokalt kaller rauosten, produsert i fire-kilos pakninger. Thor samlet sammen det som kunne oppdrives av slike kladder, regnet med at de kunne komme godt med og sendte med dem med engelskmennene på deres strabasiøse ferd nordover i djupsnøen. Men det fortelles at de om sommeren fant igjen flere av kladdene langs råket. Om de falt dem for tunge å bære på, eller om de ikke falt i smak, skal være usagt.

425   Ljøsbakksætra  [ jøsbakksætra ]

Lunnstugua


Fjøset


Eldhuset

   Gardsbruket Ljøsbakken har sæterbol her. Navnedelen Lys- uttales hos oss Jøs-, og jeg velger derfor å skrive Ljøs-. Sæterbolet er registrert i 1668.

   Sæterbolet lå opprinnelig nordpå rabben ved hytta de satte opp i 1965. Uthuset ved denne hytta ble da reist på en gammel mur etter ett av sæterhusene. Det er forøvrig ei god kjøylle like ved der sæterhusene opprinnelig sto. Fjøset i naturstein ble murt opp på nåværende tomt i Johannes Ljøsbakkens brukertid omkring 1900. Det gamle fjøset hadde stått lenger nord. Enda i dag vises muren etter geitfjøset som sto like nordafor fjøset. I dag står det en skåle på grunnmuren der lunnstugua sto inntil den brant ned. Ny lunnstugu ble reist i trygg avstand på ny tomt, og står enda. Sælet er av den originale typen med det vi dag vil kalle «allrom» i søre enden, gjennomgående gang i midten, og bu i den kjøligere nordenden. Låven som inntil 1980-årene sto utpå kvéa rett ut for sælet var en to-golvs låve med kjørebru over midtveggen.

   Avkjølinga lengst sør mot Eingjejordskvéa er av nyere dato, men er ei av få gjenværende i området. I det gamle sæterbruket der mjålka ble foredlet i sætern var det ikke behov for avkjøling utover det vesle behovet for egen konsummjålk. Det var først med mjålkeleveringa til meieriet nede i bygda at avkjølinger med stor kapasitet ble bygd. Leveringa av sommermjålk til Tretten Ysteri startet i 1926, men vegen til Veslsætra gjorde det først mulig herfra i 1934-35.

   Den gamle Ljøsbakkvéa ligger på privat eiendomsgrunn. Den eldste delen av Ljøsbakkvéa er den midtre delen mellom sæterhusene og hytta «Fjelltuft», og anslåes til ca 3,5 dekar. Myra lengst nord er dyrket i seinere tid. Alderen på den delen av kvéa som ligger nærmest Eingjéjordskvéa er vanskelig å bestemme. Den er ikke av de eldste, men trolig eldre enn 1842 da sætermorka ble utskiftet. Vintervegen gikk nedover til Slettmyra her og passerte helt inntil sælet på Ljøsbakksætra. Det hevdes at det var i Per Romungardsstuguns brukertid at dyrkinga sørover foregikk. Han var bruker i Ljøsbakka fra før 1785 til etter 1800. Det er usikkert hvor langt sørover denne dyrkinga foregikk. Informantene husker forskjellig om denne søre delen var inngjerda eller ikke. Den sikreste hevder at den ikke var inngjerda i 1930-årene. Det kan innebære at den omtalte dyrkinga sørover bare gikk til vintervegen. Det var hevdet rett for sæterbolet på denne veglinjen, og det ville sikkert ikke blitt akseptert om dyrkinga stengte den. Derfor kan innlegginga Eingjé gjorde av Eingjejordskvéa nettopp ha hatt til hensikt å hindre Ljøsbakken i å starte dyrkinga igjen på sørsida av vintervegen. Slikt holder seg lenge i folks minne. På denne måten kan området omkring vintervegen hå stått åpent så lenge som til 1930-årene, og gi grunnlag for bedre overensstemmelse mellom informantene. I seinere tid er dette arealet imidlertid innlagt og dyrket av Ljøsbakken, og det kan sikkert finnes dokumentasjon på det.

   Det hevdes altså at Eingje fikk lagt inn det som nå heter Eingjejordskvéa for å stoppe Ljøsbakkens utvidelse mot sør. Vi må ikke i dag forledes til å mene at dette bare var et kynisk overgrep. Dette var ei tid da kampen om ressursene var reell, og helt på sin plass. Tilsvarende konflikter i våre dager har ofte mindre preg av reelle behov, og tilsvarende mer preg av trass. Slike forhold må vi ta i betraktning når vi i dag dømmer tidligere generasjoners «tildragelser».

   Fra 1960 har Ljøsbakken opparbeidet et dyrkingsfelt på privat grunn nede i gardens sæterskog som i familien kalles Nere Kvéa, og seinere et annet dyrkingsfelt i almenninga inna Ve'emssætra, «innpå indre» som den ofte kalles i egnere kretser. Denne indre kvéa ble innlagt i 1972 og dyrka opp i løpet av 4 år i et myrområde der det ble stukket torv i den delen som ligger nærmest Ve'emssætra. Denne delen het Torvmyra.

   Ljøsbakken lå siste året i sætern med ku i 1974.

426   Ljøsbakkgutua  [ jøsbakkgutua ]

   Parsell av Nere Raullsulsråket. Nå bilvegen mellom Eingje- og Ljøsbakkvéa, på strekningen Mågålirampa til Vinterléet på Nistukvén. Gutua, og dermed trolig navnet eksisterte allerede den tida det bare var råk her. Navnedelen -gutu er ei gate med gjerde inntil på begge sider.

HULDREBRYLLUP

   En kar frå Nordmågåli kom oppå Veslsætra seinhaustes etter at alle var hemattfløtt. Da fekk han sjå mange påsæla øykjer som sto bunde borti Ljøsbakkgutua. Det bleinkte i salan; så fine var døm. Han skjønte trast at her skulle det vera bryllup. Snart tok følgjet åt nedover og da det kom nedom lykkja vart heile følgjet tvert borte. (Tor Ile DSS/495-13.06.02)

427   Einrabben  [ eénrabben ]

   Dette er et navn som er i bruk stort sett bare innenfor familien på Eingje, og det burde kanskje derfor falt utenfor denne beskrivelsen. Jeg tar det likevel med for å vise at det i området også finnes et sett med slike interne navn i bruk. De befinner seg ofte innagjerds. Jeg har ellers forsøkt å holde meg til de navn som er i bruk av flere enn en familie.

   Dette navnet er i alle fall satt på en rabbe innagjerds på Eingjekvéa der Jordhøy satte opp hytta si. Hytta bærer også navnet Einrabben. Navnedelen Ein- er avkortet av plantenavnet einer. Området er da også vitterlig en rabbe med mye einer på.

   På Einrabben ble det i sin tid gjort funn av et klebersteinskar med kort hank i tynt gods. Det skriver seg fra nyere tid ifølge oldsakssamlinga.

428   Tinninga  [ tinninga ]

   En særskilt tinnete rabbe nederst på Eingjekvéa inntil Ljøsbakkgutua nærmest som ei vidstrakt urd eller røys. Med tinnete menes steinete og hardt, og i denne sammenhengen ikke dyrkbar jord. En informant oppfatter dette som et hankjønnsord; Tinningen. Jeg presenterer det her som hunkjønnsord og antar at Tinningen er dativforma.

429   Vinterléet  [ vinterlée' ]

   Et le i gjerdet nederst på Nistusætra. Det er dyrka mer jord i området i dag, men léet sto tidligere nedenfor det sør-vestre hjørnet av den opprinnelige Nistukvéa, og der gikk det Nere Raullstulsråket.

430   Bakkatjøynnet  [ bakkatjøynne' ]

   Navnedelen Bakka- kommer fra gardsnavnet Ljøsbakken, som i daglig tale ofte er omtalt som Bakka i dativ. Tjøynnet ligger i deres sæterteig. Det vesle tjøynnet ble fylt igjen i 1960-årene i forbindelse med dyrkinga, men ble gravd fram igjen ca 1994 under opparbeidelsen av hyttefeltet.

431   Tretteslæn  [ trettéšlæn ]

         Tretteslæen (SK)

   Gardsbruket Breinna har sæter her. Sæterkvéa er relativt ny, og ligger helt inntil kommunegrensa mot Ringebu på almenningsgrunn.

   Breinna startet dyrking her i 1943, og i 1946 ble 11 dekar pløyd. Låven ble reist i 1947 og sælet i 1951-52. Dyrkinga ble så langt avsluttet i 1984. Breinna har aldri ligget med ku her.

   Før Breinna opparbeidet kvéa i Tretteslæn var dette tre åpne grasljoter i høg granskog. Uppistun Glomstad hadde slåttretten her fra gammelt. Glomstad rydda sæter i Svartangslia før 1800, og vintervegen deres til Svartangslia gikk over Tretteslæn og innover Flausæterlia (i enkelte kilder skrevet Flautsæterlia).

   Det er ikke godt å si hvorfor slåtten fikk dette merkelige navnet Tretteslæn. På Tretté var det jo så mange slåer (slæ) og slåtter. Det må kunne forklares med at navnet var satt fra Fåvangsida. Slåtten var for dem den nærmeste slåtten i fremre del av fjellet på Trettesida, og den måtte de forholde seg til både mht. beitebruk og retningsanvisning ellers. Etter hvert har vi også på vår side tatt i bruk navnet som ble det sterkeste, selv om det nok også ble brukt navnet Glomstadslæn. Problemet var at Glomstad også hadde andre slåtter, og da ble det hensiktsmessig å ta i bruk dette særegne navnet Tretteslæn.

   Begrepet Breinnakvéa er nok også i bruk som stedsanvisning av Tretteslæn, og den er forsåvidt like presis, men i denne beskrivelsen vil vi seinere treffe navnet Breinnasætra inna Ve'emssætra. Der hadde Ve'emsbreinna nemlig sin gamle sæter.

Noen navn vi forholdt oss til, vi som sogner til Veslsætra, men som ligger på Fåvangsida av kommunegrensa:

   Jeg tar med de følgende fem stedsnavnene fordi det kan være «landemerker» for de som vil fortsette turen fra ett av Raullstulsråkan ved Tretteslæn innover Flausæterlia. Dessuten var dette et yndet beiteområde for de som sætret på Veslsætra. Kua hadde aldri med seg kart som viste kommunegrensene.

         Uksbekken  [ uksbækken ]

   Bekken ligger på Fåvangsida norda Tretteslæn, ikke ved råket men innover i retning Flausæterlia. Bekken har avløp til Raulla.

         Ukshaugen  [ ukshaugen ]

   Dette er haugen norda Tretteslæn på østsida av myra der Uksbekken har sitt utspring. Navnet har opplagt sin opprinnelse i en eller annen episode knyttet til dyret okse (utt. ukse). Vi får slippe fantasien løs hver på vår kant. Om haugen eller bekken er det førende navnet er ukjent, men jeg gjetter på bekken fordi en okse-episode som gjør såpass inntrykk at navn fester seg mer logisk kan knyttes til en bekk.

         Svarttjøynnet  [ svarttjøynne' ]

   Dette er et lite tjøynn et godt stykke inna Tretteslæn på Fåvangsida. Tjøynnet er godt synlig fra Råkkfjeillet, og det framstår da alltid i mørke fargetoner. Om denne fargen er slående også fra Fåvangsida er uvisst i den grad de ser det derfra, og det leder meg til å tro at det er navngitt fra Trette-sida.

         Flausæterlia  [ fłausæterlia ]

   Lia har navn etter Flausætra, ei av Fåvangssætrene. Det er et mektig, vidstrakt og nordvendt fjellskogområde som strekker seg fra Tretteslæn innover til Vargøybekken nordover fra Våsjøen. Lia strekker seg fra høydene Ropern, Råkkfjeillet, Trihaugan og Våsdalsknappen nordover mot vassdraget Raulla i dalbunnen foran Raullstulen og Gullhaugen. Lia ligger vesentlig på Fåvangsida, men vi har i mange sammenhenger forholdt oss til området også fra Trette. Både som beiteområde, og fra gammelt hadde flere garder i denne grenda fiske- og slåttretter innover her på Fåvangsida. Det var retter som Løtjøynnet og Fenatjøynnet. Og her ligger Leikerdokka (se Råkkfjeillet). Ved et par av vatnan er det forekomster av planten takrør, som i denne høgda befinner seg i nærheten av grensa for hva den kan tåle. Den er likevel bortimot 2 meter høg. Planta ble brukt til sivtak i andre regioner, men herover er forekomsten for begrenset til denslags tradisjon.

          Kongsvangen  [ kångsvangen ]

   Når vi først er utenfor vårt eget område kan vi like gjerne følge råket innover Flausæterlia videre. De som er litt kjent i Østfjeillet, vet at det et stykke nordafor og innafor Gåpaullen er et sted som kalles Kongsvangen. Et vakkert navn og et like vakkert sted, der det strekker seg fra Tromsa oppover mot fjellbandet ovenfor. At det har fått navnet Kongsvangen er forklart noe forskjellig.

   Sagnet forteller at det i gamle dager, da det var småkonger i hver bygd eller dalføre bodde en slik konge på det stedet som i dag heter Koppang. Han het Knut Elgehode. Ikke fordi han hadde hode som en elg, men fordi han en gang hadde listet seg innpå en elg som lå og sov, tatt den i hornene og vridd hodet av.

   Ett år slo fisket og jakta feil og matbuene ble stående tomme. Knut og hans menn bestemte seg for å dra over til den rikere Gudbrandsdalen for å røve og plyndre. De samlet alle våpenføre menn og satte av sted.

   De kom så langt som til Glupen mellom Flausætra og Raullstulen. Her møtte de en flokk gudbrandsdøler som var blitt varslet om at fiender var i anmarsj. Her sto et slag og flere av østerdølene falt. De overlevende trakk seg tilbake innover fjellet. De dro så langt som til Kongsvangen, hvor de slo leir og oppholdt seg noen dager. I mellomtiden hadde gudbrandsdølene rustet flere folk, beseiret dem på ny og jaget dem over til Østerdalen igjen.

   (fra Losje Baldersheims lagsavis «Symra»  lørdag 30.novbr 1912. Innsendt av T.M. (Thor Mageli))

   Dette er et sagn som har gått på folkemunne fra slekt til slekt, og enhver får tro hva han vil. Det er ting som tyder på at det er sant, da det i dalføret mellom Raullstulen og Flausætra er flere større og mindre gravhauger som kan sees den dag i dag. Jeg har selv sett dem og om noen vil se dem får de ta en tur dit en vakker sommerdag.

   Et annet sagn knyttet til Kongsvangen er mer romantisk og fortelles slik:

   På det stedet hvor en av de mer kjente østerdalske storgardene ligger, bodde i gamle dager en mann med navnet Arne Alvarsson. Om han fortelles at han var Østerdalens gjeveste mann og dyktigste bjørn- og elgjeger. Og det het at «han la bjørnen i fang og elgen på sprang». Han hadde ei datter som het Alma Soløye fordi hun var så vakker. Hun var med sin far vinterstid og veidet dyregravene og trakk bjørnefellen av. Arne Alvarsson gikk under navnet «Østerdalskongen», og det med rette da han var kongelig og hadde et kongelig sinnelag. Men en ting manglet han, og det var at det verken hos ham eller noen andre i dalen fantes gudehus eller hov. Derfor reiste han til de store blot som ble avholdt her i Gudbrandsdalen ved midtsommerstid. Stedet hvor disse blot ble holdt er ikke godt å vite, men veien over fjellet for Østerdalskongen gikk over Kongsvangen. Dermed er det grunn til å tro at blotet ble avholt på Tretté eller ett av de nærmeste bygdelag. Flere gardsnavn gjør det sannsynlig.

   Arne Alvarsson, hans menn og datteren Alma kom til ett av disse gildene og ble naturligvis vist all den gjestfrihet og oppmerksomhet som den tid forsto å by. Den tredje dag brøt de opp for å dra hjemover, men hvor klok en mann han enn var og hvor godt jegerblikk han enn hadde, forsto ikke Arne hva gudbrandsdølene hadde samsnakket om. Når Østerdalskongen reiste hjem skulle de overfalle ham, røve hans gods og datteren. Dette kunne de ikke godt gjøre under gildet, da gildesvollen var en fredet plett. Det hele ville da blitt betraktet som en nidingsdåd.

   Arne og hans følge slo leir på Kongsvangen på tilbaketuren. Om natta ble han overfalt av sine fiender. Da tok Østerdalskongen sin datter under armen og flyktet med henne oppover Kongsvangsgjelet og ble borte for sine forfølgere.

   Arne Alvarsson kan etter dette for alle tider sidestilles med den beste maratonløper. Og den yndige Kongsvangen kan med rette bære sitt navn og sin uforglemmelig vakre natur, sine historiske minner så vel som poesiens flukt over viddene.

432   Øvre Raullstulsråket  [ øvre raullstulsråke' ]

   Dette er et sterkt råk fra Veslsætra til Raullstulen i Fåvang. Råket er trolig like gammelt som sætringa i området, og det har vært og er fortsatt ei ettertraktet rekste for ku. Det går ut fra Eingjéstulen, passerer på øvre sida av Nistulykkja og Tretteslæn, og faller sammen med Nere Raullstulsråket noen hundre meter nordafor Tretteslæn. Derfra krysser råket over til Raullstulen på nedre sida av myrene.

   På vår side av kommunegrensa er råket intakt når vi ser bort fra første biten fra Eingjestulen. Der er det utbedret til bilveg og tjener som atkomst til Skoglisætra.

   Råket gikk så nær Tretteslæn at de fra sæterlykkjen kunne høre folk snakke når de passerte, ifølge en informant.

433   Hurdersteinen  [ hurdersteén' ]

   Ved Veslsætra finnes en av flere steiner som går under navnet Hurdersteinen. Denne firkanta steinen befinner seg nær det Øvre Raullstulsråket nordafor Ljøshaugen.

   Navnet tilsier at det var knyttet folketro om haugfolket til steinen. Mange kaller slikt for overtro. Jeg velger å kalle det for folketro. Mange av de gamles beretninger om møter med hulder var så overbevisende og troverdige, og alvorlig ment, at vi kanskje ikke burde underkjenne det som overtro. Hva er da undertro? Ordet hurder er lokal uttale for hulder.

434   Ljøshaugen  [ jøshaugen ]

   Haugen ligger mellom Tretteslæn og Ropern, på oppsida av nordre del av Nistukvéa. Den er ikke så markert, men var lett synlig fra nedpå sætrene før skogen for noen ti-år siden tetnet til. Navnedelen Ljøs- betyr lys, og hadde nok sammenheng med at skogsvegetasjonen på haugen ikke var så tett som i terrenget omkring.

435   Nistusætra  [ nistusætra ]

   Gardsbruket Nistun Glomstad har sæterbol her. Mens de ennå var samlet i en gard, før 1668, sætret Glomstad på Veslsætra. Garden ble da delt i Uppistun og Nistun. Uppistun hadde før 1756 etablert sitt nye sæterbol på Breinnlia og i 1800 også i Svartangslia der de allerede hadde slåttrett. De hadde dessuten slåtter i Tretteslæn.

   Knyttet til gardoverdragelse på Nistun i 1827 står følgende nevnt som kårytelse: «den efter de gamle forrige føderaadsfolk paa gaarden efterlatte Lille Løkke i Sætteren har de forbeholdt til brug.» Jeg undres hvor denne kan ha vært.

   Inntil 1938 besto Nistulykkja av bare 4,5 dekar sørover og nedover fra sælet. Midt på denne kvéa lå det en diger kampestein som ble sprengt i 1938. I 1940- og 1950-årene ble kvéa i flere etapper utvidet nedover mot almenningslinja og seinere nordover, slik at arealet i 1959 var 115 dekar. Seinere ble det dyrket mer og den utgjør i dag 135 dekar.

   Fra 1975 til 1985 opparbeidet Nistun Glomstad et nytt myrdyrkingsfelt ved Våsjøen, og det ble satt opp ei slåttbu der.

   Om traktorens inntreden i arbeidet på sætra kan fortelles at det var Ingolf Glomstad som var pioneren i denne kretsen med sin Ford Ferguson. Han var den første, og påtok seg oppdrag for andre. Fra 1946/47 kunne det samle seg mange skuelystne når det foregikk nybrott, pløying, harving og slått med traktor. Ingolf påtok seg også transportoppdrag. Det kunne være møkk, kunstgjødsel og staur til sæters, og høy hjem til gards. På Nistun Glomstad ble det satt opp silokummer og Ingolf kjørte de første rågraslassene til gards i 1947. Om Nistun var de første vites ikke, men en ny epoke startet kanskje da. Siden ble dette mer og mer det dominerende stråfôret, men høytørking foregår fortsatt.

   Mekaniseringsprosessen ble ytterligere styrket i 1947. Da brølte det fra bulldoser på Nistukvéa for første gang. Den gikk i nybrottsarbeid og bakkeplanering i 22 timer â 23 kr den sommeren, med Thomte som kjørkar og Lars Larsen som lauskar. Ingolf pløyde stykket som var 5 dekar på 21 timer. Dette var lettvint. Tidligere kunne dette ta uker for hest og kar.

   I takstokken i det gamle sælet var det ei innskrift: «Clemet Fransen og Rakel Eriksdatter har bygd, året 1849». I 1864 var sælet med bu taksert i branntaksten til 35 spesiedaler og lunnstugua til 10 spesiedaler. Lunnstugua sto frampå haugen på sørsida av sælet. Den ble revet ca 1930. Sælet ble solgt til en lege på Dal ved Eidsvoll og det nye sælet ble oppsatt på samme tomt i 1943. Det gamle ble solgt for 10.000 kroner og det kostet bare det halve å sette opp det nye. Byggmester var Einar Moen, og han hadde med seg 2-3 karer. De losjerte på Ljøsbakksætra under arbeidet.

   Fjøset ble bygd i 1939 av blant andre Hjalmar Skogli, omtrent der det gamle lå. Et geitfjøs lå mellom sælet og lunnstugua og var helt falleferdig da det ble revet ca 1930.

   Ny låve ble bygd i 1942. Den gamle sto lenger sør, og var av denne to-golvs typen med gjennomkjøring i midten, nesten lik den som er omtalt på Eingjéjordskvéa. Denne Nistulåven ble revet like før 1942 og noen av bølgeblikkplatene herfra ble brukt på gardssaga nede på garden.

   Lisabet Glomstad var selv sæterbudeie trolig fra før 1900 til 1939. Sigrid Løken overtok i 1940 til 1942, Margit Sandrud 1943, Magnhild Sparingen 1944-45, Ingrid Rusten (seinere gift Sustad) 1946-47, Arnlaug Svendsen og Bjørnhild Årnesbakken 1948, Arnlaug Svendsen 1949, Ingrid Sustad igjen 1950 og 1951. Nistun Glomstad lå siste året i sætern med ku i 1951.

   Jeg tar med ei «fotnote»: Magnhild Sparingen kjøpte seg et par papirsko i juli 1944 for kr 23,30. 5 år seinere kostet et par tøysko bare kr 5,75.

436   Øvre Saltsletten  [ øvre saltšlétt'n ]

   Flertallsnavn. Dette var to ljoter der de salta buskapen fra Veslsætra når de ville ha dem til å beite innover fra sætra. Slettene lå der eldste del av den øvre Skoglikvéa er nå, og de ble dyrket i den forbindelse.

437   Skoglisætra  [ skoglisætra ]

Skoglisætra. Bak ser vi Eingjésætra.

   Gardsbruket Skogli har sæterbol her, og den er ikke av de eldre. Skogli het tidligere Eingjehågån, og var underbruk under, og ble fradelt Eingje med skjøte i 1921. Gardsbruket og folket tok da navnet Skogli. Det er ikke kjent at Eingjehågån skal ha hatt sæter noe annet sted.

   Skogli bruker i dag tre atskilte sæterkvéer hvorav den ene består av to deler. Den opprinnelige Eingjehågåkvéa er den nedre delen av kvéa omkring det gamle sælet. Den øvre og nordre delen av denne kvéa er atskilt med en bergpall og var Eingjejordets sæterkvé inntil ca 1930. Eingjejordet overtok da Eingjes hamnkvé fremst på Veslsætra og flyttet dit (se Eingjejordskvéa). Om Skogli samtidig overtok denne øvre Eingjejordsdelen av kvéa, eller om Eingjejordet fortsatt høstet der noen år er ukjent. Gammelkvéa var en udyrket ljåslått på den tid Matias satte opp sælet. Skogli kjøpte Eingjejordet; både bruket, skogen og sæterkvéa i slutten av 1970-årene. Alt ble samlet på ei hånd igjen.

   Den tredje kvéa er den øvre Skoglikvéa på oppsida av Øvre Raullstulsråket. Dyrkinga her startet i 1944 og kvéa ble seinere utvidet med nye arealer i 1950, 1972 og 1989.

   Eingjehågån og Eingjejordet hadde felles sæl. Et par informanter hevder at sælet i sin tid ble oppatt-tømra av et hus som sto igjen etter den gamle Eingjesætra på den nedre delen av Eingjekvéa. I Skogli oppfatter de det slik at den søre delen av sælet er 2.etasje av et stabbur fra Eingje. Det er mest grunn til å feste lit til den siste forklaringa, men det trenger ikke å være motsetning her. Bygningsdelen kan i mellomtida ha stått på Eingjékvén. Det var Matias som flyttet og satte opp sælet, og det må ha skjedd en gang i perioden 1900-1920. I 1996 ble nytt sæl satt opp øverst på gammelkvéa rett nord for fjøset av Hans-Olav Skogli og Kjetil Kvisberg.

   Eingjehågån og Eingjejordet hadde også felles fjøs. Det sto rett sør for gammelsælet, men nytt fjøs ble bygd i 1947 lenger oppe.

   Skogli og Eingjejordet hadde hver sin lyu. De ble begge bygd i 1920-årene av Einar Moen og Alfred Skogheim. Storlåven på øvre kvéa ble bygd i 1948.

   Skålen ble bygd av Jon Nerli i 1932.

   Skogli hadde avkjøling like synna gjerdet rett sør for gammelsælet, men vatnforsyninga hentet de i kjøylla rett nedenfor gammelsælet. Skoglirampa står fortsatt der den har stått siden ca 1934, da mjålkekjøring med bil startet fra Veslsætra.

   Skogli sluttet å ligge i sætern fordi kua etter hvert ble så «lei». Lei på den måten at den ikke kom hjem til mjålking. Det kunne gå med 3-4 timer på å finne og bringe den hjem til kvelds. På denne måten ble det mindre mjålk og dårligere økonomi. De lå i sætern med ku siste året i 1976, og med geit i 1977. De siste årene leide de geitfjøset på Eingjesætra til geita si. Geita ble samme høst solgt til Vestlandet.

   På Skoglisætra er det gardkjerringene som har ligget som budeier. Matea fra ca 1900 da hun kom til gards. Det er fortalt at da hun fødte datteren Ellen i sætern en gang etter 1905 var jordmor til stede. Jordmora måtte ha vært sjuk, for Matea skal ha fortalt at «ho va dålegere ho eill é». Mange år seinere, i 1946 ble Matea selv sjuk og svigerdatteren Hulda overtok. Hulda var budeie fram til 1957. Hennes svigerdatter Helga var budeie fra 1957 til 1977.

   Men langt nede på 1800-tallet var det ho Marit Eingjehågåa som regjerte her. Tar med et notat Fredrik Enge skrev om ho Marit i unge år (han var født i 1905).  - Det va ein gong ho Marit Hågåa sto uppi haugom oga setra og lyska se og så fekk ho høre huldra skratta åt se, sa ho. «Nå æ’re kveild’n. Eg ser ho Marit Hågåa heill på og loppe se», brukte budeien på seter’n her å sea. Ho brukte på det, ho, at ho gjekk nakjen ut om kveild’n og rista skjorta si. Støtt så la ho ei øks under seinga om kveild’n ner ho la se for å kunne vergje se mot det underjordiske.

Ho Marit va eit voldsomt arbeidsmenneskje. Da’n Morten, son hennes, hadde gifta se, va ho itte riktig fornøygd med deinn nye svigerdottera si. «Denna fill-førkja», sa ho, «ho ha tent på Glømme og itte eingong lærd å setta sveig på ein skigardsstaur.

   I Skogli ble siste hesten, ei lita fjordingsmerr, solgt til Brøttum i 1980. Gris har de ikke hatt siden 1978.

   Skogli startet opp igjen med å ligge i sætern med ku i 1996, og ligger der fortsatt om somrene i skrivende stund (2015).

438   Kilsletta  [ kjilšlétta ]

   Dette er et artig navn på ei lita slette på Eingjestulen. Sletta ble brukt til kjeglespill så lenge som til andre verdenskrig. Kil- er den lokale varianten av kjegle.

   Kilspillet er en eldre variant av bowling og stammer helt tilbake til klostrene i middelladeren. Den lokale varianten her ble spilt med steiner mot kubber stående i posisjon omkring en større som ble kalt kongen.

   Navnet er ikke lenger i bruk, og det var heller ikke før et sterkt navn, i den forstand at det mest ble benyttet av spillerne selv og de som sognet nært til stedet. Men slik var det med mange navn. Mange av dem er gått ut av bruk og de bør derfor tas med for ikke også å gå helt ut av minnet. Mindre sterke navn forteller også kulturhistorie, slik Kilslétta gjør.

439   Eingjesætra  [ eingjésætra ]

   Gardsbruket Eingjé har sæterbol her. Sætra er av de eldste, eldre enn 1668, men Eingje har ikke alltid vært alene på denne kvéa. Sæterlykkja består i dag av en øvre og en nedre del. Tidligere var det også en midtre del. Den opprinnelige sætra til Eingje lå på den nedre kvéa. Den nordre delen av denne kvéa er myr, og er etter min teori dyrket i nyere tid. Ingen informanter jeg har hatt kontakt med har kunnet berette om oppdyrking her, men det synes ikke som myrsterkninger ble tatt i bruk i sætern før i nyere tid ettersom dreneringa ble mer funksjonell.

   Toftene etter det gamle sæterbolet på nedre Eingjekvéa ligger rett opp for låven, og er fortsatt synlige. Rett nordafor låven sto det fra gammelt ei lyu. I øvre skogkanten på nedre kvéa, nordafor låven, var det ei god kjøylle. Det var nok denne som forsynte myra og folket med vatn, men den er seinere drenert ut. I Einar Enges brukertid fikk han rettet ut gjerdet mot svingen i sætervegen, mellom midtre og nedre kvéa. Her dannet det gamle gjerdet et stort innhakk i Eingjekvéa, sannsynligvis etter Hugujordssætra.

   Den øverste av de tre kvéene ble inntil 1801 brukt av Léém, som da var etablert med nytt sæterbol på sin gamle slåttrett i Slæn. Eingjé kjøpte kvéa, som da ble anvist å ligge på den nord-østre side av Eingjékvéa. En informant hevder at sæterhusene sto nederst på denne øvre kvéa. Det er ikke sett rester etter hus der i nyere tid. Om sæterhus medfulgte i denne handelen er ikke kjent.

   Den midtre delen av Eingjekvéa er etter hvert noe gjenvokst, men det er fortsatt åpne ljoter der. Eingjé kjøpte også ei sæterlykkje av Nistun Glomstad i 1801. Denne lykkja omtales også i dokument i 1836 og 1842. Det fulgte ikke sæterhus med i denne handelen, men det er ikke dermed sagt at denne kvéa ikke hadde vært sæterbol tidligere.

   Så seint som 1793 hadde Uppistun Glomstad «i sin Raadighed en liden Sæter-løcke paa Vesle Sæteren», men ikke i 1800. Kvéa hadde fulgt med ved overtakelsen av Nørdre Hugujordet i 1780-årene. Men nå var de godt etablert på Breinnlia og i ferd med å etablere seg i Svartangslia. Like før 1800 hadde de solgt kvéa på Veslsætra til Nistun Glomstad, som fortsatt holdt til lenger nord. Atkomsten til Nistusætra gikk forresten gjennom denne midtre delen av Eingjekvéa. Og i 1801 solgte som nevnt Nistun ei sæterlykkje til Eingje med innhengninger, ei lykkje som lå helt inntil Eingjelykkja og var «den anden nedenfra». Slik havnet den gamle Hugujordssætra ad omveger i Eingje sitt eie.

   Eingje brukte inntil ca 1930 den kvéa som da ble kjøpt av Eingjejordet som hamnkvé. Kvéa var innlagt av Eingje ca 1800. Omtrent samtidig fikk Eingje hånd om sæterkvéene både til Le'em og Nistun Glomstad. Dermed ble sæterkvéa til Eingje vesentlig større, et uttrykk for at sæterbruket tok et langt skritt framover, i alle fall for Eingje sin del. Andre opplevde samme utvikling, om ikke samtidig. Men det er påfallende hvor mange sæterretter som var på handel omkring 1800.

   Nylåven på Eingjekvéa ble bygd i 1945. Deler av den gamle Eingjelåven kan vi fortsatt studere. Den sto framma Jordhøyhytta på Einrabben, men den ble flyttet til Eingjejordkvéa omkring 1945, der den midtre delen av låven og det nordre golvet ble gjenreist. Det søre golvet ble ikke satt opp igjen. Enten det ikke var behov for to golv på Eingjéjordskvéa, eller fordi sørveggen hadde tjent ut. Alle sørvegger i denne regionen er veldig utsatt for vær og vind. Slike to-golvs låver var en vanlig type i sætrene herover.

   Eingje lå siste året i sætern med ku i 1950, og med geit i 1954. Senere lå de noen år omkring 1960 der med ei ku.

440   Nordmågålisætra  [ nołmågålisætra ]

   Gardsbruket Nordmågåli har sæterbol her. Sætra er av de eldste, eldre enn 1668, og er den opprinnelige sætra til Mågåli fra den tida garden var samlet som en gard. Gjennom flere garddelinger er sætra hele tiden beholdt av Nordmågåli.

   Garden ble først delt i Sømågåli og Nordmågåli ca 1650, og de sætret sammen her en periode inntil Sømågåli nokså nøyaktig år 1700 etablerte seg med eget sæterbol på Ve'emssætra. Med garddelinga ble det bygd opp atskilte besetninger og det ble behov for at Sømågåli måtte ha egne sæterhus. Noen kunne nok likevel brukes felles. Besetningene var store selv om sætringa ikke var så intens så tidlig. Det antas at Sømågåli satte opp sine hus på nordsida men like inntil Nordmågåli sine etter garddelinga. Husene var ennå nye i 1700, og kunne nok ha blitt flyttet til Ve'emssætra. Men i mellomtida hadde Nordmågåli på nytt blitt delt i to gardparter i 1670-årene, til Nordmågåli og Midtmågåli. Dermed er det mest sannsynlig at Midtmågåli flyttet inn i de husene Sømågåli forlot i 1700. Uansett var det i slike overganger behov for utstrakt samarbeid og midlertidige løsninger. De samarbeidet om både hus, rom og rettigheter.

   Informanter kan i våre dager fortelle at Midtmågålihusene sto like på nordsida av de sæterhusene Nordmågåli bruker i dag. Det kan høres trangt ut, men da må vi huske at sæterlykkja den tid mest var i bruk som kvé for buféet om natta. Høstinga av vinterfôr fikk større omfang seinere. Trangere enda blir det når vi tar i betraktning at også Hugujordet og trolig Le'em samtidig hadde sæterkvé på den lykkja som i dag brukes av Nordmågåli.

   At det ble trangt om plassen er en bevillingsseddel fra 1741 et illustrerende eksempel på. Brukeren på Nordmågåli er i beit. Det står at fordi sætergrannene hadde «med indhængning betaget ham sin der beroende Græsløcke og Sæter-Qve widere at utvide», får han legge inn Slåa til slåttlykkje. Ved makeskifte ble denne retten overført til Midtmågåli fire år seinere, og det er trolig da, i 1745, at Midtmågåli etablerte seg med sæterbol i Slåa (se Slåa).

   Midtmågåli hadde allerede i 1726 fått seddel på ei lita inngjerda slåttkvé (se Hågåsætra), men det er uvisst om den ble bebygd da og av dem. Mye taler for at Midtmågåli ikke flyttet vekk fra Nordmågåli før i 1745, og da til Slåa.

   Fra nyere tid tar vi med at låven på Nordmågålikvéa tidligere sto lenger sør, på høgde med og oppi bakken øst for hytta Fjellro. Tidspunktet for flyttinga er vanskelig å fastslå. Stallen på Nordmågålisætra ble bygd i 1912 og lunnstugua ble oppsatt ca 1920.

   Det var ei gutu mellom selve sæterlykkja og Veslkvéa synnafor. I denne gutua kom sætervegen mot Slåa opp nede fra Eingjejordskvéa. Atkomsten til den hytta Fredrik og Agnete Enge satte opp er en del av denne vegen. Fra gutua ved Nordmågålihusene gikk ei bredere gutu langs vegen til Mortenstugusætra. Gjerder ble fjernet og Veslkvéa er sammen med et større areal østover i dag i bruk som hamnkvé.

   Thor Mageli skriver at også Le'em hadde sæter på Nordmågålikvéa. Dette er det ikke funnet andre indisier på, men han visste nok det. Vi har derimot papirer på at de senere sætret på Eingjekvéa.

   Nordmågåli var siste sommeren i sætern med ku i 1962. Siste sommeren med ei fremmed budeie. Men gammelbudeia Laura Moen, som sluttet i mars 1962 hadde vært der i 51 ½ år. Det ble slutt med geit i siste del av 1950-årene. Mjålkeproduksjonen på Nordmågåli ble avviklet i 1962 eller 1963.

   Mjålketralla på Nordmågålisætra fortjener spesiell omtale. Mjålkedonkene hang i tralla. De ble hektet på kroker ved å senke tralla. Et godt eksempel på hvordan det stadig ble funnet praktiske løsninger på dagligdagse utfordringer. Utviklinga pågikk også tidligere, men den fikk stadig større fart for hver tid som gikk.

   Ett spesielt kulturminne er verdt å merke seg på Nordmågålisætra. Det er brønnen like ved sælet, av den typen der vektstangprinsippet er tatt i bruk for å heise opp vatnbøttene. Et søkkje i hanken sørger for at bytta bikker og fylles når den når vatnflata på nedtur. Slik brønn var ikke uvanlig tidligere, men dette er trolig den siste eller i alle fall en av de siste i bruk.

441   Hujordsstykkjyet  [ hujošstykkjye' ]

   Nordre delen av Nordmågålikvéa helt ned til låven bærer navnet Hujordsstykkjyet. Her lå ei av Hujordssætrene. En beretning forteller at toftene etter Hujordssætra her ble ryddet under dyrking tidlig på 1900-tallet og at toftene etter sæterhusan lå i øvre jordkanten.

   Garden Hujorde eksisterte inntil omkring 1800 mellom Glomstad og Jonsgard. Garden dukker opp i kildene fra tidlig på 1600-tallet. Den er nok eldre, men ikke eldre enn svartedauen. Sætra kan derimot være like gammel som de eldste av de andre her. Hujorde ble sist på 1600-tallet delt i to, og seinere tre gardparter. Gardene gikk i oppløsning på den måten at de ble oppkjøpt og lagt innunder Uppistun Glomstad og Nurdistun Jonsgard i 1786 og 1804. De to gardene hadde sætre. Den tredje gardparten var slåttøygard uten bebyggelse og hadde ikke sæter. Det sniker seg inn litt tvil her ved at et skjøte i 1765 med overdragelse av garden Søre Hujorde ikke omfattet sæter. Sætra var mest sannsynlig allerede solgt unna.

   Navnetradisjonen og noen informanter gir oss sikre holdepunkter om at den andre Hujordssætra omfattet et område som i dag strekker seg fra søre del av midtre Eingjékvéa til nordre del av Nordmågålikvéa. På oppsida av gjerdet ligger rydningsrøyser som vitner om at det ble høstet i ljoter oppover skogen også.

   Hujordet hadde forøvrig bevilling på fjellfiske og fjellslått lenger innover i almenninga.

442   Eingjehaugen  [ eingjéhaugen ]

   895 moh. Haugen har i lang tid framstått som beskjeden, men i det åpne sæterlandskapet tidligere var den framtredende og ga godt utsyn over sætergrenda. Den ligger mellom Eingjesætra og Hågåsætra, og er gitt navnet etter sin nærhet til Eingjesætra. Haugen er et gammelt utsiktspunkt for kuleiting og kulokk. Den ble delvis ryddet og tatt i bruk i 1980-årene som samlingsplass for sæternaboer og andre venner i gode sommerkvelder. Det ble samtidig bygd dansegolv og utedo; dalens eneste utedass finansiert med kommunale kulturmidler. Ansvarlig for tiltaket var og er Engehaugen Vel, en veldig løst sammenbundet organisasjon med råderett over de nevnte installasjoner og en kaffekjel.

443   Hågåsætra  [ hågåsætra ]

   Navnet henger igjen fra den tida da Nordmågålihågån hadde sæterbolet sitt her. Sætra er gammel, men ikke av de eldste. Opprinnelig var det Midtmågåli som i 1726 fikk bevillingsseddel på lykkja. Det var som tidligere nevnt veldig trangt om saligheta nede på Nordmågålikvéa, der Midtmågåli også sætret da. Lykkja ble i seddelen omtalt som ei lita kvé. Det framgår at den allerede var inngjerdet, og hadde dermed trolig vært høstet av Midtmågåli tidligere enn 1726. Bruket Mågålihågån, da underbruk av Midtmågåli, ble bebygd først ca 1735, og kvéa som nå var blitt sæter ble tillagt bruket i 1741.

   Gjennom makeskifte og frasalg fulgte Hågåsætra i 1751 med bruket over til Nordmågåli som siden har hatt bruksretten, bortsett fra to korte perioder da bruket Mågålihågån var matrikulert som egen eiendom. Hågåsætra ble en periode inntil 1880-årene brukt av Nordjordet, som på samme måte som Hågån var underbruk under Nordmågåli. Nordjordet var ikke bebygd før et stykke ut på 1800-tallet. Nordmågålihågån overtok bruken av Hågåsætra igjen i 1880-årene. Sætra ble frasolgt bruket i seinere tid.

   Mali Nordjordet (født 1816), husmannskjerring under Nordmågåli, så ofte hulder. Ho var i sine unge år budeie på Veslsætra, og så huldra komme ridende mot sætra på en hvit hest. Huldra var uvanlig vakker med langt gult hår. Da den pene jenta kom borttil sæterhusene ble hun plutselig helt borte. (DSS/495-13.05.01)

   Atkomsten til Hågåsætra var inntil 1930-årene den samme som til Slåa, og kom opp fra gutua mellom Nordmågålikvéene. Den fortsatte til Slåa forbi søre hjørnet på Hågåkvéa.

   Sælet ble bygd i 1892 og står fortsatt. Fjøset sto like nord-øst for den nye hytta, og det var et steinfjøs røstet nord-sør. Nordmågålihågån ble fradelt Nordmågåli, men sætra fulgte ikke med.

   I seinere tid overtok Kristian Magelis søsken bruken av denne nedlagte sætra til fritidsformål. Sælet ble restaurert og ei ny hytte ble reist like ved fjøstomta. Nå kalles stedet av noen Mågålihytten (les: -hyttene). Lykkja er delvis gjenvokst.

423-443 Veslsætra og Tretteslæ'n