339-360 Området Veslsætervegen til Glømmebekken.

339   Veslsætervegen  [ velþsæterveégen ]

Johannes Nere Glomstad t.h. på veg til sæters
sammen med en bykar som er på besøk.

Navnet er gitt av at den leder til Nørdre Veslsætra, heretter kalt bare Veslsætra. Vegen kan ikke forveksles med Søre Veslsætra på Søtrette fordi vegen der heter Holmsætervegen. I vår dialekt er denne visle-lyden i «vesle» nokså spesiell. Ikke lett å beskrive, den må høres. Jeg har valgt å skrive Vesl-. Hvorfor den i sin tid ble betegnet som den «vesle sætra» er ei gåte, da det ikke finnes noen kjent «store sætra» i området.

   Vegen har vært utbedret i flere store skippertak. Det siste store i 1990-årene. Mellom skippertakene var det årlig vedlikeholdsarbeid, og faktisk også mangel på vedlikehold. Vegen har hatt bilvegstandard fra 1934-36 da et omfattende veganlegg pågikk. En beretning om dette arbeidet som Karsten Mageli i sin tid skrev er verdt å skaffe seg. Ved utbedringa i 1930-årene ble den omlagt i de sterkeste stigningene, nederst i Ve'emsbråtån, Svarthaugbakken, Korsbekkbakken og Setolbakken. Biltrafikken de første ti-årene var imidlertid bare mjålkebilen. En og annen drosjetur og en turist kunne vel stille opp i bil fra tid til annen. Bilen ble ikke vanlig i denne grenda før begynnelsen av 1960-tallet. Noen hadde likevel kjøpt små lastebiler tidligere. De første traktorene kom i arbeid like før 1950. Fra 1951 har vegen vært brøytt til Mågålirampa om vinteren, og de siste par ti-år til Tretteslæn. I senere tid er Veslsætervegen vinterbrøytt helt til Skoglisætra og Ve'emssætra, men det går i privat regi med låst bom ved Mågålirampa.

   Den forrige store utbedringa må vi tilbake til 1880-årene for å finne. Den gangen ble kløvvegen utbedret til kjerreveg. Denne utbedringa ble i stor grad utført i kløvtraséen. Kløvvegen måtte også i sin tid ha vært opparbeidet til en viss grad. Årstallet 1720 er innhogd i en bergpall i Setolbakken. Jeg undres om det kan være gjort i forbindelse med vegarbeid, men det kan like gjerne være gjort av en som tok seg ei ekstra lang pause i oppstigningen. Den første sætervegen var nok bare fotstien, der alle på deler av strekningen hadde sin egen strakest mulige sti. Sterk stigning var med den tids ferdsel å foretrekke framfor lange omveger og svinger.

   Fra gammelt av hadde flere av gardene sine egne tilførselsveger til sætervegen og avstikkere til sine egne sætre når de nærmet seg Sæterbandet. Med motorferdselen ble dette urasjonelt. Det var i forbindelse med behov for opparbeidelse og utbedringer at samvirket mellom gardbrukerne oppsto. Skippertaket med oppjustering til kjerreveg skjedde i 1880-årene, og avtalefestet i 1883. Men det var først i 1930-årene at dette samarbeidet ble formalisert permanent ved kontrakt fra 1934. Vegselskapet ble opprettet som privat andelslag, der først antall kyr dannet grunnlag for fordeling av andeler. Ved seinere revisjoner ble totalt dyrka areal og seinere areal bare i sæterkvéene grunnlag for andeler. I dag er fordelinga gitt av areal både i sæterkvéene og beregnet skogareal som sogner til vegen. Et større utbedringsarbeid ble utført i 1982 og 1983 der vegen gjennom Ve'em ble flyttet og fikk avkjørsel ved Ve'emsåa.

   Bommen var inntil ca 1960 mellom husene på Ve'em. Etter den tid har den vært ved Breinna. Inntil 1987 var sætervegen strekningen fra Ve'em om Veslsætra til Glømmebekken, med avstikker til Nisturampa. Fra ca 1990 ble avstikkeren til Nisturampa utelatt. Fra 1995 ble avstikkeren til Trettéslæn innlemmet i forbindelse med at hyttefeltet kom, og fra 1997 er vegens endepunkt forflyttet fra Glømmebekken til nedsatt påle ved Glømmekvéa. Der går den over i Glømmesætervegen. Ved Glømmebekken var det også en periode bom. Den var delvis låst, men det viste seg ikke å tjente noen hensikt. Nå betales bompenger enten i Glømmesætervegen ved Åkvisla eller i Veslsætervegen, avhengig av hvor du kjører inn. Utkjøring skjer gratis.

340   Dyregrava  [ dyregrava ]

   Navnet er blitt brukt som egennavn i nyere tid om denne ene som er så lett tilgjengelig i vegkanten i øvre del av Eingjébrånån oppunder Turrfuruhaugen. Slike lokaliteter har ellers ikke egennavn i dette området. I dette terrenget var det nok elg de fanget. Den er undersøkt av fagfolk og visstnok konstatert. Jordvollen er blitt beskadiget av vegarbeid. At denne grava har så markert jordvoll leder tankene mer i retning av kolmile, men gropa kan ha vært benyttet til begge formål til ulik tid. I bunnen er det påvist et 10 cm tykt lag med kol. Vollens diagonal er 7 meter, høyden 0,5 meter og bredden 1,75 meter. Gropas diagonal er 3,5 meter og dybden er 1,5 meter.

   Jeg kjenner ikke til at det er funnet spor av ledegjerde, men det var trolig laget i treverk i dette landskapet. Det ser ut som det er rest av ei grav til hundre meter lenger oppe langs vegkanten, men den er i tilfelle halvvegs ødelagt av vegbygginga i 1930-årene. Dermed er det sannsynlig at det kan ha vært et fangstanlegg her. Det er et kjent elgtrekk i dette draget den dag i dag. Fangst med fangstgroper ble forbudt i 1848, men tradisjonen kunne være avsluttet tidligere. De ble fylt igjen for å ikke utgjøre fare for bufé og vilt. Derfor framstår de i dag som beskjedne groper i terrenget og kan lett forveksles med kolmiler.

   Det må understrekes at dette er fredede kulturminner. Alle inngrep her er forbudt. En sone på 5 meter fra fornminnets ytterkant er automatisk fredet. Dvs. at hele vegbredda her er fredet, til opplysning for tiltaksføre fremtidige vegstyrer.

341   Setolbakken  [ sétołbakken ]

   Navnet er gitt av Setolen som lå på toppen av denne bakken. Bakken har navn etter steinen. Stigningen i den gamle kjerrevegen opp mot Setolen var sterk og denne strekningen av gammelvegen er intakt. Som de andre bevarte strekningene av gammelvegen; Svarthaugbakken og Korsbekkbakken, er denne en kjærkommen og trivelig beinveg for de som går til fots, om noen gjør slikt i dag. Da bilvegen ble lagt i en sving utenom ble det egentlig ingen bakke å forholde seg til her. Navnet er derfor mer i bruk som anvisning av stedet der gammelvegen går sammen med nyvegen igjen, men da i formen «oppå Setolbakka».

   Midt nede i Setolbakken etter gammelvegen, ca 100 meter nede er det i en bergpall innhogd årstallet 1720. Et menneske satt der det på det tidspunktet og ga oss på denne særegne måten ei skriftlig melding. Hva han meldte, og hvorfor, vet vi ikke, men han gjorde det neppe i mangel på annet å ta seg til. Det kan ha sammenheng med at kløvvegen ble opparbeidet eller utbedret da på denne strekningen.

342   Setolen  [ sétoł'n ]

   Dette var et førende navn langs sætervegen, også fordi det var et yndet sted å komme til på veg opp. Setolen var en diger kvilstein oppe på Setolbakken. Ordet setol er et sæte å sitte på. Den lå omtrent midtvegs i Veslsætervegen og her er den verste stigningen unnagjort.

   Setolen ble sprengt og brukt som fyllmasse under vegarbeidet i 1930-årene. Vi kan forstå vegarbeiderne som ellers måtte trille stein lange veger i trillebår, men tillater oss likevel å sørge over at den ikke fikk ligge i fred.

343   Påkastet  [ påkaste' ]

   Øverst opp på Setolbakken var det et påkast eller varp. Dette var ei lita steinrøys som også ble fjernet under vegbygginga i 1930-årene. Slike påkast finnes i de fleste sæterveger, og var knyttet til folketrua, noe andre vil kalle overtro. Ved å kaste stein på påkastet når du passerte ble du beskyttet mot ondskap fra haugfolket og andre som ville deg vondt. Det var forøvrig et praktisk tiltak i og med at det da havnet mye stein der som ellers var til irritasjon for folk eller dyrefot etter råket, og seinere for kjerrehjul dersom tradisjonen holdt seg til etter 1880-årene. Stein måtte bæres lenger og lenger ettersom råket ble rensket for lugom håndstein til påkastet. For kynikere kan det fortone seg som en instruks om vegvedlikeholdet.

344   Turrfuruhaugen  [ turrfuruhaugen ]

   Dette er rabben sør-østover fra Setolen. Navnet kommer ikke av at furua her er tørr, men av at haugen er så skrinn og tørr at furu er det dominerende treslaget. Ellers er grana det klart dominerende treslaget i området. Dette til tross er det et lite vårvasstjøynn innpå haugen. Bilvegen går rett nedunder haugen.

345   Bjøynndokka  [ bjøynndåkka ]

   Navnet er gitt av en liten senkning i terrenget like inntl vegen på nordsida. Det finnes litt avvikende beretninger om at det i denne dokka ble observert bjørn. En nedtegnelse etter Thor Mageli (født 1886) forteller at et par gamle folk en gang hadde sett en bjørn som lå og sov her. Og han skulle visstnok ikke ha våkna. En annen beretning viser til at det en gang hadde utspilt seg en kamp her mellom bjørn og hest. Velg selv. Uansett hva vi tror og ikke tror, måtte jeg alltid, de gangene jeg gikk sætervegen til fots, skotte borti dokka da jeg passerte før tryggheten senket seg igjen. Dokka er ikke så lett synlig nå etter ei moderne skogsdrift ca 1993, da en stor kvisthaug ble lagt der. Det foregår stadig slik forsøpling av kulturhistoria vår.

346   Kjøyllmyra  [ kjøyllmyra ]

346   Dippilmyra  [ dippilmyra ]

   Navnet er gitt av at det i øverkant av denne vesle myra er ei kjøylle som forsumper terrenget. Kjøyllmyra er det sterke navnet i dag, men den er av enkelte eldre kalt Dippilmyra. Kjøylla var tidligere kilde til en mer utpreget dippil inntil myra ble drenert i forbindelse med skogpleie. Det er utført omfattende drenering i de fleste myrer i morka. Dippilmyra er nok det gamle navnet, og dermed forklaringa på at ei større myr i nærheten heter Stordippilmyra. Om navnedelen Stor- viser til dippilen eller myra er uvisst, for de er begge større på Stordippilmyra. En dippil er et "bunnløst" myrhull.

347   Vasskoppen  [ vasskåppen ]

   Ved kjøylla på Kjøyllmyra hang det en drikkekopp i en kvist til hjelp for tørste vegfarende. Den siste var laget av blikk, og hang der så seint som i 1960-årene. Vasskoppen ga en klar stedsanvisning, og blir fortsatt av noen brukt som navn på stedet. Det var aldri noe navn på myra. Koppen kan fortelle minst ei historie; om solidaritet og om at folk tidligere «hadde helse» til å drikke av samme koppen.

348   Saffisteinen  [ saffisteén' ]

   Navnet er gitt av en diger kvilstein og navnstein som lå like inntil kjerrevegen på nordsida. Bilvegen ble akkurat her anlagt og breddet ut på nordsida av kjerrevegen, og akkurat der lå denne steinen. At det i dette lette terrenget hadde vært en enkel sak å legge vegen utenom steinen, er en sak. En annen er at det trolig var et skrikende behov for fyllmasse til å stabilisere veggrunnen i myrdragene. Men de bygde ikke vegen i 1930-årene på annet vis enn å kaste opp jordmasser på stedet, og det kunne også være myrjord. Det var likevel maktpåliggende å blande den med stabiliserende fyllmasse. Dessuten er det herfra langt til nærmeste fylling. Saffisteinen ble sprengt. Det ble forøvrig gjort etter innsigelser fra både andelseiere og andre. Vi gikk i årevis i den tro at alle bruddstykker av steinen var fjernet.

   Første navnedelen knyttes til en anekdote om en barnefødsel. Det var sæterbudeia på Nordmågåli som ga navn til steinen. Ho lå i sætern, men skulle føde og ønsket å komme seg til gards. Ho kom ikke lenger enn hit og fødte ved denne steinen. Budeia het Sophie, et navn som lokalt ble uttalt Saffi. Denne Saffi kan ha vært selve gardkjerringa på Nordmågåli, Sophie Johannesdatter født på Mo. Ho fødte fire barn, men bare ett i sætringstida. Kanskje er det slik at Johannes Torgersen ble født her den 8. juni 1826. Flere faktorer taler imot dette. Det synes å være i tidligste laget til å ligge i sætern, og det er grunn til å tro at Nordmågåli hadde ansatt budeie. Derfor er det mer sannsynlig en annen budeie med navnet Saffi og på et ukjent tidspunkt.

   Det var ikke langt mellom kvilsteinene Setolen og Saffistein, men de kunne bære tungt og de hadde dessuten et helt annet forhold til tid. Kroppen skulle holde helt til kvelds.

   I 1993 fant vi et bruddstykke av Saffistein med innskrift på. Den er desverre av det porøse slaget, men kan holde seg i mange år ennå. Bruddstykket må vi da kunne hegne om. Et viktig kulturminne og enda en milepel for vegfarende.

BARE EN STEIN

Den gamle mannen satt ved vinduet som vendte mot sør. Det skarpe dagslyset ute flommet som ei elv inn i rommet, omsluttet mannen og fortsatte inn i de mørke tømmerveggene. Hans silhuett fanget all oppmerksomhet. Framoverbøyd som i sorg, med ene underarmen hvilende tungt på bordet. Ansiktet vendt mot lyset, uten at blikket var festet til noe som helst. Hans oppmerksomhet vendte bare ut av dette rommet. Blikket måtte være vendt vekk fra de andre karene.

   - Men vi må henge oss på i utviklinga. En av karene brøt stillheten, men ingen andre fulgte opp. Mannen trakk pusten som om han skulle si noe, men nøyde seg med å flytte ene foten.

   Alle i rommet visste hva mannen tenkte og hva han mente om saken. Men det var nå engang slik at flertallet måtte bestemme i et slikt fellesløft. Dessuten hadde vegingeniøren satt stikkene akkurat slik, og ingen kunne dra hans evner i tvil. Han hadde skolering og hadde bygd fabelaktige veger før.

   Enkelte av karene satt urolig og viste tydelige tegn til at nå fikk det være nok. Det måtte fattes en beslutning. En annen kom dem i forkjøpet, og gjentok det han hadde sagt tidligere: Min mening er nå at Saffistein må få ligge i fred. Det er mulig å flytte vegtraséen de nødvendige metrene uten at vegen ble lengre og stigningen større. Kanskje bør vi få ingeniøren til å vurdere dette?

   Den gamle mannen hentet blikket inn i rommet og plasserte det på den nylig installerte strømkabelen som førte opp til taklampa, men han fulgte den bare fra gulvet opp til vinduskarmen. Som om han satt i tanker om å få innlagt strøm i stua si, han også. Han kvakk til da samtalen plutselig fortsatte. Det var som rommet hadde stått tomt, og med ett ble fullt av folk igjen.

   Argumentene ble kastet fram og traff den gamle mannen som knivstikk. Han kjente dem så godt. Han hadde hørt dem før og de var gjentatt i dag; da kommer vi for nær dippillen, ved å sprenge steinen får vi sårt tiltrengt fyllmasse å stabilisere Kjøyllmyra med, ingeniøren kan sitt fag, og – at vi ikke kan noe om moderne vegbygging som han ikke kan. Dessuten var det rart at det ikke ble reagert på at Setolstein litt lenger nede skulle lide samme skjebne. Romantikken omkring Saffistein kunne ikke få henge med inn i denne nye tida. Nå var det andre krav og det ble mindre tid til å kvile på veg til sæters.

   Da møtet tok slutt var det ingen som forsøkte å holde den gamle mannen tilbake. Beslutningen var fattet. Han knappet jakka omhyggelig mens han passerte de andre på veg mot døra. Blikk ble vekslet, men ikke med hans. Han takket umerkelig for seg og gikk alene ut i våren.

   Han var befridd fra rommet, men kunne like gjerne vært naglet til veggene der inne som et portrett av en tomsing. En tomsing som bare ønsket å bære med seg minnet om tanta si inn i framtida. Men han hadde snart bare fortida å forholde seg til.

(Et tenkt scenario fra min side)

349   Langkloppmyra  [ langkłåppmyra ]

         Langkloppmyra (SK)

   Navnet forekommer også som Langkloppa. Det henger igjen fra tida før vegutbedringa i 1930-årene, og da ikke som navn på myra, men på vegstrekningen over myra. Myra har navn etter kloppa som var lagt ned der sætervegen krysset. Da var det kløvveg og seinere kjerreveg. Halvklovninger, eller delte stammer langsetter, var nedlagt i myra for å få den til å bære. Myra er bred der den krysses, derav navnet Langkloppa til forskjell fra Stuttkloppa lenger oppe.

350   Mortenstugubekken  [ mårtnstugubækken ]

   Bekken har på denne strekningen navn etter sætra den passerer lenger oppe. Mortenstugua overtok den sætra fra Bakkestugua i 1890-årene. Bekken het da Bakkestugubekken, et navn som også har vært i bruk i seinere tid. Flere av myrene den krysser er blitt kunstig drenert mot bekken, noe som med tiden har endret vegatasjonen i området. Bekken har sitt utspring fra Flåtåtjøynnan, og skifter navn flere ganger på sin ferd til den faller sammen med Raulla. Lenger oppe heter den Mågålibekken, her Mortenstugubekken og siste biten ned mot Raulla er navnet Tjyruhjeillbekken.

351   Hardbakken  [ hałbakken ]

   Dette er siste kneika i Veslsætervegen før terrenget flater ut innover mot sætra. Kneika er ikke lang, men den var relativt bratt før vegen ble utbedret i 1930-årene. Navnet kan derfor komme av stigningen som var hard, men mer sannsynlig av grunnforholdene som her er mer tinnete. Den tilsidelagte steinen underbygger dette. Navnedelen –bakken viser derfor trolig ikke til stigningen men til jordbakken, dvs. grunnen. Vi kjenner jo ordet «hardbakke».

352   Nere Saltsletten  [ nére saltšłéttn ]

   To sletter ved avlingsvegene til Ve'emskvéa på Slettmyra. Navnet er gitt av at de her salta buskapene fra Veslsætern når de skulle beite framover fra sætra.

353   Stuttkloppa  [ stuttkłåppa ]

   Dette er et myrdrag med et lite bekkesig like framma Eingjejordskvéa. Bekken er en av mange vatntilførsler til Slettmyra, og passasjen var et skikkelig blauthøl i Veslsætervegen. Behovet for å legge ned ei klopp for å stabilisere myrdraget er opplagt (se Langkloppmyra). Myrdraget er smalt, og kloppa ble dermed kort eller stutt, mye stuttere enn den over Langkloppmyra. Derav navnedelen Stutt-, for å holde den atskilt fra den lange. Et par informanter opererer også med navneforma Stuttkloppmyra om dette myrdraget, men jeg vil hevde at denne myrhalsen bare var en del av Sléttmyra. Forma Stuttkloppa er mest i bruk.

354   Eingjejordskvéa  [ eingjéjoškvéa ]

Denne låven er den gamle som stod på kvea til Nere Glomstad, men da med tre golv.
To av dem ble flytta hit.

Dette var Eingjejordet si sæterlykkje fra ca 1930 til 1978. Kanskje allerede fra før 1842 til ca 1930 tilhørte kvéa Eingje, og etter 1978 tilhører den Skogli. Kvéa påståes å være hevdet privat eiendomsgrunn.

   Eingjejordet var husmannsbruk under Eingje og ble fradelt hovedbølet i 1922. Kvéa var i bruk av Eingje som hamnkvé for hest inntil Erling Engejordet fikk etablere seg her ca 1930. Før den tid hadde Eingjejordet sæter sammen med Eingjehågån på Skoglisætra, der de høstet den øvre delen av den opprinnelige kvéa.

   Erling satte opp ei lita slåttbu. Denne bua står fortsatt, men er seinere blitt påbygd nordover til dobbel størrelse. Den første lyua på Eingjejordskvéa var bare et bordskjyle, som en informant kaller det. Låven som står i dag ble flyttet hit fra Nistusætra ca 1945 men der også med et tredje høygolv i søre enden. Denne delen ble ikke satt opp igjen etter flyttinga. Vi kan tenke oss at sørveggen der som ellers i vårt område var merket av vær og vind gjennom årene. Det var Aleksander Rønning som sammen med hjelpere flyttet og satte opp låven på en dag, hevdes det.

   Det hevdes at Eingjejordskvéa i sin tid ble dyrket av Eingje for å stanse utvidelsen av Ljøsbakkvéa sørover. Da måtte de i tilfelle ha hevdet rett her før Sætermorka ble utskiftet i 1842, for Eingje har ikke hatt skogteig her.

   Erling Engejordet hadde på det meste 5-6 kyr, men reduserte etter hvert til 3. Det har aldri vært sætret med ku på Eingjejordskvéa. Han hadde buskapen på Skoglisætra som tidligere, og Matea Skogli stelte dem mot betaling. Trolig er det derfor navnet aldri ble Eingjéjordssætra, men bare –kvéa.

   Skogli kjøpte bruket Eingjejordet med sæterkvé og skog ca 1978. Navnet Eingjejordskvéa vil dermed kunne gå ut av bruk, men da navn som Skoglikvéa er i bruk annet sted, vil det trolig holde ut lenge.

   Midt oppe langs søre gjerdet på Eingjejordskvéa var det inntil 1930-årene et sætervegdele der den ene gikk til Ljøsbakksætra, Eingjesætra og Nistusætra og den andre til Nordmågålisætra, Hågåsætra og videre til Slåa.

355   Mågålirampa  [ mågålirampa ]

   Mjålkerampa til Nordmågåli ble fjernet omkring 1970, men navnet holder ut som betegnelse på vegdelet og om vinterparkeringsplassen. Det sier noe om hvor holdbar navnetradisjonen kan være til og med i vår tid.

   Vegselskapet leier grunn av Eingje til denne parkeringsplassen. En stedsanvisning som også er kommet i bruk er Mågålilåven, men da påhengt relasjonen ved. Rampene er fortsatt i bruk som stedsnavn i flere tilfeller der de fysisk forsvant for lenge siden, men vi må vel innse at det mest gjelder oss av eldre årgang.

356   Bjørkebruvegen  [ bjørkebruveégen ]

   Dette var en kløvveg og avlingsveg som seinere delvis er ryddet til traktorveg som forlater Veslsætervegen ved dyregrava under Turrfuruhaugen. Den er skogsveg og var tidligere også avlingsveg for Breinna og Ve'emsstugua som høstet fôr fra Bjørkebrua. Vegen passerer et par blauthøl, og er mest farbar på frossen mark. Den krysser Raumyrhalsen, passerer Bjørkebrua på nordsida og svinger seg nordover på innsida av Langklopphaugen, der den når Veslsætervegen igjen like framma Langkloppmyra.

357   Langklopphytta  [ langkłåpphytta ]

   Dette er ei skogsbu på framsida av Langkloppmyra i søre delen av Langklopphaugen. Den tilhører Eingjé og ble bygd etter andre verdenskrig. Navnet forholder seg til kloppa som var nedlagt i sætervegen lenger nord, men det må egentlig betraktes som forenkling av Langklopphaughytta, som ville vært et mer logisk navn.

358   Langklopphaugen  [ langkłåpphaugen ]

   813 moh. Dette er høgdedraget framma Langkloppmyra mellom Veslsætervegen og Bjørkebrua. Haugen har, som myra, fått navn etter den lange kloppa i sætervegen som trengtes for å få myra til å bære oppe ferdselen.

359   Ve'emssætervegen  [ vé’émssæterveégen ]

   Dette er en gammel sæterveg fra den tida den hadde kløvstandard. Den ble trolig utviklet som kjerreveg samtidig eller like etter at Veslsætervegen ble oppgradert i 1880-årene. Inntil 1934-35, da bilvegen om Eingjesætra ble bygd, var dette sætervegen til Ve'emssætra. Den tar av fra Veslsætervegen ca 50 meter ovenfor stikkrenna der Mågålibekken krysser vegen.

   Vegen er inntegnet på kart tidlig på 1800-tallet, og er en del av det gamle vegsystemet med Fjeillvegen som fortsetter innover Måsåmyrtjynnan eller Søkkjeliråket til Våsdalen og videre innover.

   Ve'emssætervegen er nå i bruk som skogsveg.

360   Storhaugen  [ storhaugen ]

   851 moh. Dette er, tross navnet, en liten men markert haug på sørsida av Ve'emssætervegen omtrent midtvegs mellom Veslsætervegen og almenningslinja. Haugen og området omkring var fra gammelt kledd med kjempegraner. Den aller største sto litt nedmed denne haugen, og var dominerende i landskapet. Den kunne sees fra lang avstand der den raget over skogen omkring. Den ble i sin tid, som så mange andre tatt til sæterved. Det var før det metriske målesystemet ble tatt i bruk i 1870-årene, og denne grana ga da 5 famner ved målt i alen. En favn var 3x3x1 alen og kjempen utgjorde dermed over 16 kubikkmeter ved. Det heter seg at enkelte av greinene var som vanlige trær.

339-360 Området Veslsætervegen til Glømmebekken