Tømmerfløyting - ei bildefortelling

Tømmerfløyting

epoken før tømmertransporten ble flyttet over på tog og bil.

Dette bildet er fra Rendalen, men slik så lensene ut i min oppvekst. Og de kunne være mye større enn denne. Fra øverbygda på Nordtretté kunne vi sjå de passere Borgeneset fra nord på morgenen, og Botrudlandet midt på dagen før de kunne slippe lensa ved Hestneset til kvelds.

Sluttrensk under tømmerfløytinga på Losnavatnet i august 1908, ved Brudal på Nord-Tretten. Vi ser sju karer som drar trossa, som er forankret i en bom av sammenkjedete tømmerstokker som omslutter løstømmer som skal trekkes mot Båste, der strømmen vil ta virket videre nedover mot Mjøsa og Lillehammer. På bildet ser vi skuelystne, men noen av dem tilhører "direksjonen" (styret) i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) som var på befaring. Og det er nok i den anledning av det var rekvirert fotograf.

Lensetrekking. Dette bildet er fra 1918. En kar, kanskje også fra direksjonen, lar seg villig avfotografere sammen med fløyterne. Dette er trolig på Hesneset der fløyterne hadde bua si.

Tømmerfløterne oppstilt til fotografering ved Båste ca 1920, og vi skimter Mortenstugua i bakgrunnen. De fleste er fra Fåvang; bl.a. nr. 1 og 2 fra venstre. De er hhv. Stor-Kristian og Vesl-Kristian Bakkom. «Jeg får vel gå først i tampen jeg som er størst», brukte Stor-Kristian å si når de skulle dra i gang lensa. (Foto utlånt av Asbjørn Kleivsletten)

Fløyterne fikk etter hvert dieseldrevet varpebåt til å dra lensene. Men det var fortsatt behov for å ro bl.a. til ettersyn med lensa. Tidligere rodde de draget og gikk på land med lange trosser. Bildet må være tatt på Mågålineset. Nærmest ligger en robåt. Båten i midten må være VB70 (varpebåt nr. 70) som lever i beste velgående på Mjøssamlingene i Minnesund. Lengst bort en dieseldrevet varpebåt, trolig bygget av Leirvik Sveis. (Foto utlånt av Ole Enkerud)

Dette bildet er tatt sør for Tromsnes i Fåvang og viser hvordan de samlet tømmeret i lenser.

Ei lense må trekkes fri fra odden utenfor Losna stasjon i 1960.

Disse to bildene er tatt fra, og mot Tretten bru i 1930. Her er tømmeret gjennom vinteren kjørt ned til stranda utenfor Stavsplassen i påvente av større vannføring i vårsmeltinga. Tømmeret er merket og målt. Hver skogeier hadde sine egne økser som satte særskilte merker. (Fotograf Anders Beer Wilse)

Foto: Ivar Bræin.

Lillehammer lense 1948. Bildet er tatt fra Pinnikhaugen på vestsida over mot Busmoen.

Lillehammer lense og Mesna Kartonfabrikk 1952. (Fotograf Widerøes Flyveselskap A/S)

Siste tømmerbommen blir slept over Losnavatnet i 1969. En æra tar slutt. Fløyterbas på Losnan var Ola O. Kristianstuen fra Fåvang. Her har fløyterne Jørgen Lyen og Ola T. Rindhølen fra Heidal gjort en stopp på veg hjem for å overvære siste slepet. (Foto utlånt av Ole Enkerud)

I seinere tid har fløyterbua på Nessetangen like nord for Båste stått til nedfalls, men står der og minner oss om dette omfattende, slitsomme og farlige yrket.

    Etterrensk rundt Nessetangen i 1959.

 

Dagningen 3.8.1959:

«Fløtinga i Lågen ferdig lørdag.
Fløtinga i Lågen ble ferdig lørdag kveld, og kl. 19.45 gikk fløterne i land på Mosodden etter vel utført arbeid. Fløtinga tok til på Lesjaskogen den 3. mai med 20 mann. Mannskapet ble økt etter hvert og var oppe i 60 mann på topp. Da fløterne kom til Mosodden lørdag var det 28 mann i alt. Mange av fløterne langs Lågen er småbrukere som tar dette arbeid innimellom onnene. De er fra alle bygder i dalen, forteller fløterformann Enkerud som vår medarbeider vekslet noen ord med.

Fløtinga har vært hard i år?
Den har vært mer slitsom enn vanlig på grunn av at det har vært i minste laget med vatn. Men karene trives jo med jobben.
Er det ikke lett å bli forkjølet når man står slik i vatn hele dagen?
Nei, det er ikke mer forkjølelse blant oss enn blant folk som har det tørt på beina.
    Fløterne har hele tiden arbeidet i 2 skift, og søndagen er ikke mer hviledag enn andre dager. Det har vært brukt 5 båter pluss to varpebåter til å trekke tømmeret over Losna. Dette arbeid ble utført med vinsj.»

 

Dagningen 22.11.1960 av Kristian Paalsrud:

Vil ikkje kvile – trass i 51 år som lensearbeider. Mathias Bystadhaugen i Fåvang er ein av dei gamle gode arbeidskarane som trass i mange års slit med tungt arbeid har halde arbeidsmotet og arbeidskrafta vedlike opp i ein høg alder. Da vi her ein dag besøkte han i det vakre huset hans på Tromsnes var han i dårlig humør: Eg er arbeidslaus, sa han. Det er ingen ting å gjera for ein som meg.

    Han Mathias er ikkje frisk når han må gå ledig, sier ho Ingeborg, kona hans. Kor gamal er du nå, Mathias? - Eg fylte 81 i sommer, seier han.

    Ja, men da kan du da ta det med meir med ro, kvile deg ut etter den lange arbeidsdagen din. Du har sikkert gjort ditt, og kan kvile ut med god samvittighet.
    Ja, du veit eg har da vore i arbeid støtt sidan eg var berre ungguten.
Kva slags arbeide har du dreve med for det meste da?
    I heile 51 år har eg vore lensearbeider, har hatt strekningen mellom Holmvollan på Tretten til Fåvang-brua. I 38 av desse åra var eg formann. Fyrste året eg var med på dette arbeidet var i 1906. Da tente vi kr. 3,50 for 10 timers dag. Litt om senn gjekk fortenesta opp til kr. 4 og kr. 4,25. I 22 år hadde vi Enkerud som fløtningssjef, og det var ein uvanleg real kar. Seinare var det son hans som tok over som sjef.
    For tre år sidan laut eg slutte, dei hadde ikkje bruk for meg lenger. Det er urettferdig synes eg, for eg var da enda fullgod kar, seier Mathias. Eg fekk ikkje koma ut til vatnet ein gong. Dei trudde eg kunne dette uti. Men det ville nok vera mange som dett uti før meg. Her har hendt berre ein gong at eg har dotte uti vatnet under fløyterarbeidet. Det var straks nedenfor Brunlaug-brua. Vi rodde i ei elendig åfløy, vi hadde ikkje skikkelege fløyterbåter den gongen. Og så skulle vi løyse ein stor lunne som hadde lagt seg på ein sandbanke ved utløpet til Gausa. Av dei 8 mann i fylgjet vårt var det ingen som ville ro, fordi denne åfløya vi hadde var så låk.
    Til slutt var det ein som baud seg til å vera saman med meg. Eg rodde og han auste, for åfløya lek så det var stor styggheit. Komme utpå vatnet eit stykke, sette han eine foten utpå kanten av båten da han auste, og så kvelvde han båten i den sterke strømmen. Det var nok eit hengjande hår at vi ikkje drukna den gongen. Men vi greidde oss jo båe to.
    I dei fyrste ungdomsåra dreiv Mathias med skogsarbeid om vintrane og grov vassledningsgrøfter om somrane. Det var i den tida det heldt på å bli på moten med vassledninger. Så han hadde fullt opp å gjera med dette arbeidet.
Mathias Bystadhaugen er ein logn og kosleg kar som har mye og mangt å fortelja frå ungdomslivet sitt. Det var mye morosamere den tida enn nå, seier han. Folk var mye kvekere.
    Da Mathias var 26 år gifta han seg med Ingeborg Kristianstuen. Dei var båe av fruktbare slekter. Mathias var av ein syskenflokk på 12 og Ingeborg av ein flokk på 9. Sjølve fekk dei ikkje fullt så mange, 8 i talet. Med barna vaks til hadde dei i ti år bruket Lundstua, men da Mathias for det meste var borte, vart det Ingeborg og borna som laut gjera arbeidet på bruket. Men Ingeborg gruvde seg ikkje. Ho var sterk og arbeidsvillig og borna vaks opp til sterke og godforseg arbeidsfolk.
    Dei fleste av borna deira er nå gifte og har teke bustad utanbygds. Og dei har kome seg godt i gang. Ein flokk med barnebarn er også vaksne, og har funne seg ein plass i arbeidslivet. Så nå kan både Ingeborg og Mathias kvile ut etter velgjort arbeid og glede seg over at det går bra med etterkomarane deira.»

I forbindelse med at tømmerfløytinga i Glommavassdraget ble avviklet i 1985 ordnet Glomma fellesfløtingsforening sitt bo. Dette ble gjort med henblikk på å etterleve vassdragslovgivningens bestemmelser, som i betydelig utstrekning la opp til at fysiske spor etter virksomheten i elver og vann skulle fjernes. Samtidig var styret og administrasjonen i organisasjonen bevisst at tømmerfløytinga gjennom århundrer hadde vært en viktig aktivitet i norsk næringsliv. Derfor gjorde man sitt beste for å bevare arkivene. I praksis ble det innledet et samarbeid med daværende Norsk Skogbruksmuseumn (fra 2003 Norsk Skogmuseum) og Riksarkivet om saken. Papirarkivene ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la dem stå i det gamle arkivrommet på Lund, administrasjonssenteret for tømmerfløtinga på Fetsund i Akershus. Her ble materialet ordnet under veiledning av Øivind Vestheim fra Skogbruksmuseet. Personalet ved lensemuseet har seinere forvaltet dette arkivet på vegne av Riksarkivaren. Det fotografiske materialet fra Glomma fellesfløtingsforening ble overført til museet i Elverum, der det i første omgang ble reprofotografert og enkelt registrert i en elektronisk database (Dataflex). Arbeidet med supplering og kvalitetssikring av registreringene, samt skanning av fotografiene, tas i mindre porsjoner etter hvert.

Kilder

Nettsøk

Skogbruksmuseet

Audun Høgbrenna: Tømmerfløyting i Gudbrandsdalen (1999)