Ulykker på Tretten stasjon.

1935 - BANEVOKTER-ULYKKEN

     På formiddagen juleaften i 1935 ble banevokter Rikard Reiersen påkjørt og drept av toget like nord for Tretten stasjon. Da nordgående ilgodshurtigtog skulle komme, sto baneformennene Løken og Reiersen på stasjonen med sine dresiner for å dra nordover for å slå vekk noe is fra linjen noen kilometer nord for Tretten stasjon. Redvald Løken hadde sagt at de måtte vente til toget hadde passert, men Reiersen hevdet at det toget var blitt innstilt akkurat som dagen før. Løken som nettopp hadde hatt en ukes permisjon hadde ikke studert tabellene og gikk ut fra at Reiersen hadde rett. De startet derfor ferden nordover.

     Men etter bare 20-30 meter kom toget. Lokomotivføreren kastet seg på bremsene og fløytet to ganger. Løken snudde seg og ropte til Reiersen som kom like bak, og fikk kastet seg av og fikk dratt dresinen med seg. Men Reiersen må ha blitt lammet av skrekken og kom seg ikke av. Han ble dratt med et langt stykke nordover og forulykket. Dokter Fougners assistent (trolig Ottar Hekneby) ble tilkalt men han hadde nok blitt drept momentant.

            Hendelsen preget bygda sterkt denne jula. Rikard Reiersen ble omtalt som en usedvanlig pliktoppfyllende og bra kar. Han ble bare 40 år og var allerede enkemann. Han etterlot seg to barn.

Fra v. Johan Skjellhaugen, Kristian Solbrå, Rikard Reiersen og Johan Stalenget.

Fra v. Anton Olsen, Karl Kristiansen, Johan Stalenget, Redvald Løken, Kjosstuen og Ivar Vikmoen.

1946 - PAKKHUSULYKKEN

     Arbeiderbladet melder den 21. juni 1946 om ei togulykke på Tretten stasjon. Det skjedde ved middagstider dagen før. Et nordgående godstog hadde tidligere på dagen koblet fra to vogner som ble penset inn på et sidespor, der noen vogner var plassert fra før. Ved 12-tiden kom nok et godstog sørfra. Dette kjørte inn på sidesporet og gjorde stor skade på de vognene som sto der. Ei vogn ble helt smadret og fire andre ble mer eller mindre ramponert. Et pakkhus på stasjonen ble også ødelagt.

            Togulykken skyldtes at betjeningen ved stasjonen hadde glemt å slå av pensen.

 

 

 

 

 

 

 

 

1961 - BILULYKKEN på PLANOVERGANGEN

     Den 26. november 1961 ble tre mennesker drept på planovergangen på Tretten stasjon. Alle døde nesten momentant, og sjåføren ble alvorlig skadet. De satt i en drosje som krysset jernbanesporet akkurat da et sørgående ilgodstog kom i full fart. Det var to drosjer i følge som kom fra sangerårsmøtet i Ringebu og var på tur hjem til Gausdal. I den første bilen som lå omtrent 20 meter foran den andre satt seks personer. Denne andre bilen ble truffet av bufferten på lokomotivet og ført med 450 meter før toget greide å stanse. Bak diesellokomotivet var det ikke mindre enn 43 godsvogner og det ville normalt ha trengt 700 meter for å stanse.

     De omkomne var Inger Grimstad 48 år, Gunvor Vik 27 år og Roar Nordahl 42 år; alle fra Gausdal. Sjåfør var Bjarne Olstad som pådro seg både hjernerystelse og to lårbeinsbrudd.

            I etterspillet etter ulykken ble det uklarhet om signallysene lyste og om varselklokkene ringte. I rettsaken i desember ble det framsatt veldig motstridende påstander. Drosjesjåføren ble dømt for uaktsomhet og fikk ei bot på 200 kroner.

1975 - TRETTEN-ULYKKEN

Tretten-ulykken var en togulykke som inntraff den 22. februar 1975 da nordgående persontog (nr. 351) fra Oslo og sørgående ekspresstog (nr. 404) fra Trondheim kolliderte en kilometer nord for Tretten stasjon. Med 27 omkomne og 25 sårede er dette norgeshistoriens verste togulykke i fredstid. Hjelpemannskapet som gikk om bord etterpå fortalte at det var et under at noen hadde overlevd der inne. Sju av de omkomne var barn. En av de omkomne kom fra USA, resten var norske. Det var til sammen rundt 800 passasjerer med i de to togene. Bare 200 meter før sammenstøtet fikk lokomotivførerne øye på hverandre. De kastet seg på bremsene og klarte å berge livet ved å hoppe ut i siste liten før det smalt.
      Årsaken til sammenstøtet var at nordgående tog feilaktig forlot Tretten stasjon, angivelig mot et stopp-signal. Feil fra personalet, kombinert med manglende sikkerhetsbarrierer. Både togets lokfører og togfører (ansvarlig konduktør) hadde ansvaret for å verifisere at det var kjør-signal for tog 351 fra Tretten. Stasjonen var ellers fjernstyrt, men hadde ikke automatisk togstopp.

Svenn Arne Lie skrev 8.2.2025 i GD 50 år senere:

 

Lørdag 22. februar 1975 ble Geir Szacinski og Atle Formo sentrale i hjelpearbeidet i det som fortsatt er norgeshistoriens største togulykke. Mange som deltok i hjelpearbeidet etter Trettenulykka hadde behov for å prate om det de hadde vært med på. Det ble aldri tilbudt noe hjelp til det.

Foto: Truls Telle

Tretlingene Atle Formo og Geir Szacinski var i midten av 20-årene i februar 1975. På Tretten har vinteren så langt bydd opp med kaldt vær og mye snø. Lørdag formiddag 22. februar, er det klarvær og minusgrader i lufta. Sola står lavt på himmelen. Ved siden av jobben som arbeidsleder på Giax Industrier, er Szacinski på denne tida operativ leder for alle Røde Kors sine hjelpekorps i regionen. Denne lørdagen er han på en jobb i Ringebu.

Like over klokka 14.00 får en telefon. Det har vært ei stor ulykke på Tretten.

Det er alvor.

      Omtrent femten minutter før Szacinski løfter av røret på telefonen, skjer det som skal vise seg å bli norgeshistoriens største togulykke i fredstid.

To passasjertog kolliderer med voldsom kraft like nord for Tretten stasjon. Det er store skader på togsettet, flere passasjerer er skada. Og det er mange døde.

      Szacinski er blant de første av hjelpemannskapene som kommer fram til ulykkesstedet. – Det er kaotiske tilstander. Flere vogner er knust. Sammenstøtet har vært så kraftig at den ene vogna på det sørgående toget har havna oppå passersjervogna på det nordgående toget. Omfanget av kaoset på Tretten begynner så smått å gå opp for flere. – Mange av de uskada passasjerene er allerede ute av vognene når jeg kommer dit. Folk prøver å få skada og døde folk ut fra togvraket. Etter hvert kommer flere hjelpemannskaper til.

      Samtidig som Szacinski begynner å skjønne omfanget av togulykka på Tretten, er kompisen Atle Formo fortsatt uvitende om at også han snart skal i gang med et redningsarbeid som vil prege han resten av livet. Formo jobber til daglig på ostefabrikken på Tretten, også han er med i det lokale hjelpekorpset. Denne fridagen har han brukt til å levere en bil på Lillehammer. På bussen hjemover til Tretten skjønner Formo at noe har skjedd. – Det kjører mange ambulanser og politibiler i full fart forbi oss på vegen. Han kommer seg av bussen på Tretten og løper over brua mot togstasjonen. – Det er et forferdelig syn. Togvognene er knust i fillebiter og vi hører folk skrike om hjelp. Vi bruker litt tid på å skjønne hva som har skjedd. Men det er åpenbart at dette er alvorlig.

      Formo finner noen andre fra hjelpekorpset, og begynner å hjelpe skadde ut av det knuste togsettet. Han ser også at det er noen som er døde. – Det er bare å gå i gang uten helt å vite hva som må gjøres. Vi hadde jo ikke noe utstyr tilgjengelig eller opplæring for å gå løs på en slik redningsaksjon. Vi følte oss helt hjelpeløse. Mens hjelpemannskapene rydder ut vrakrester og bagasje for å få ut fastklemte passasjerer i den nederste togvogna, begynner det å knake i togsettet. – Vi var redde for at vogna på toppen skulle rase sammen. For å fortsette redningsarbeidet og få folk ut av vogna løp vi bort på det lokale sagbruket like nedenfor ulykkesstedet og henta materialer for å støtte oppunder togvraket. Vi fortsatte å hente ut vrakdeler, bagasje og folk, sier Formo.

      Utover ettermiddagen går ambulansene i skytteltrafikk til Lillehammer, og det kommer stadig flere folk fra de andre lokale hjelpekorpsene til ulykkesstedet. Men mange av dem som kommer til for hjelpe, er ikke erfarne eller klar over omfanget av ulykka. – Jeg husker blant anna at det kom en del yngre, uerfarne medlemmer fra hjelpekorpsene som måtte reise igjen. De fikk rett og slett sjokk og greide ikke å være der, forteller Szacinski.

Szacinski og Formo jobber for fullt med å få både overlevende og døde passasjerer ut fra vrakrestene. – Det var enormt brutale inntrykk. Svært stygge skader, folk i sjokk med åpne sår, lemlesta og døde folk. Vi prata jo med folk med store smerter som døde mens vi prøvde å redde dem. Det var fælt å ikke greie å hjelpe, sier Szacinski.

      Sjøl husker Formo at han ble fokusert på jobben som måtte gjøres.

– Det høres kanskje litt ufølsomt ut, men det var helt nødvendig å koble ut mentalt for at jobben kunne gjøres. Det går litt på autopilot mens vi holder på. Inntrykkene kommer mest etterpå, sier Formo.

Foto: Kristian Hosar

Ut på kveldssida blir de dramatiske konsekvensene av togulykka synlige. Det er over tjue skada, og hjelpemannskapene har til nå henta ut et titalls døde. En av de siste overlevende hentes ut av togvraket rundt klokka åtte på kvelden. Det er ei lita jente på rundt ti år. Szacinski husker at han står på kne og hjelper til med å få ut jenta. – Hun satt fast inne i vogna og lå ved sida av mora. Flere ganger spør hun etter mora si, men hun er død.

      Fortsatt ligger det igjen døde passasjerer inne i den ene knuste togvogna. Hjelpemannskapene får beskjed om at redningsarbeidet må avsluttes fordi det er for farlig å jobbe der. Man frykter at vogna på toppen skal rase igjennom ned til den under. For å få ut de siste omkomne skal den øverste vogna trekkes bakover og av den knuste passasjervogna. Nå får Szacinski beskjed om å gjøre klar mannskapene sine til en jobb ingen av dem kan være forberedt på. Szacinski husker at han står oppe på veien sammen med en politimann og ser på når den øverste vogna trekkes bakover. – Det er noen minner fra da denne øverste vogna ble trukket bakover som er vanskelig å beskrive. Vi skulle ned i vraket for å rydde opp resten, og vi hadde jo sett hva slags jobb som venta oss. – Hva er dere lagd av, hvordan klarer dere dette, spør politimannen mens de går ned bakken til togvraket. Szacinski har ikke noe svar.

      Senere i nattemørket drar Szacinski innom sin svigerfar, distriktslege Ottar Hekneby, for å hente mer hjelpeutstyr. Her får han med seg en rull med svarte søppelsekker til å samle kroppsdeler i. – Jobben vår var å hente ut døde og kroppsdeler fra vraket. Hekneby ville være til stede for å følge med på oss i hjelpekorpset. Det var hardt for mange å være med på. Inne i togvraket gjør Szacinski og hjelpemannskapene jobben som bare må gjøres.

– Det var helt stille mens vi holdt på. Jeg kan fortsatt huske lukta av døde folk på ulykkesstedet. Hjelpemannskapene holder på hele natta. – Da vi begynte å stable omkomne i høyden på lasteplanet på militærbilen, kom det virkelig over meg hvor enormt forferdelig denne togulykka var, forteller Formo.

      Timene går. Det er stjerneklart da en politimann klatrer opp på det ene lokomotivet, og står i lyset fra lyskasteren. – Han takka alle for innsatsen. Jobben var over, sier Szacinski. Tidlig på morgenen dagen etter ulykken, kjøres de 27 omkomne passasjerene på militær lastebil til Røde Kors-huset på Lillehammer. To soldater fra Jørstadmoen følger som æresvakt bakpå lasteplanet. For mannskapene i hjelpekorpset var jobben over. Szacinski forteller at politiet lovte at det skulle holdes et evalueringsmøte i etterkant, men det ble aldri noe av. – Det burde vi hatt. Mange av oss som deltok i redningsarbeidet så og opplevde fæle ting som vi ikke var forberedt på eller trent til å gjøre. Det var ei forferdelig ulykke.

      – Hvordan har dere bearbeida det dere var med på? – Jeg tror jeg har greid å bearbeide det som skjedde på en grei måte. Men jeg har hatt behov for å prate om det jeg opplevde. Samtidig vet jeg at det er folk som fortsatt sliter med psykiske problemer nå femti år etterpå, sier Szacinski. For mange av de lokale hjelperne ble det tungt å fordøye alt de så denne februardagen.

– Vi prata en del sammen i hjelpekorpset her på Tretten i etterkant. Det var viktig, sier Formo.

 

Foto: Thor Bjerke

Lørdag 22. februar i år skal det være en markering på Tretten stasjon i forbindelse med at det er femti år siden ulykken. Det er Jernbanedirektoratet i samarbeid med Bane NOR og Øyer kommune som inviterer. Verken Formo eller Szacinski hørt om markeringen eller blitt invitert, men er tydelige på at de har lyst til å være der. – Det begynner å bli lenge sida, så jeg tenker ikke så ofte på det lenger. Men dette er en viktig hendelse i mitt liv. Jeg kikker jo opp dit hver gang jeg går forbi ulykkesområdet, sier Formo.
      – Ble dere takka offisielt for innsatsen? – Nei, det kan jeg ikke huske, sier Szacinski. Invitasjonen til 50-årsmarkeringen for togulykka på Tretten er sendt fra Jernbanedirektoratet til Lokomotivmannsforbundet, Statsforvalteren i Innlandet, Jernbaneforbundet, Øyer kommune, Innlandet fylkeskommune, Sykehuset Innlandet, Forsvaret på Jørstadmoen, og hjelpekorpsene i Lillehammer, Øyer/Tretten og Ringebu/Fåvang. Njål Svingheim er seniorrådgiver i Jernbanedirektoratet og kontaktperson for minnemarkeringen på Tretten.
      – Vi har forsøkt å invitere representanter for de formelle instansene som deltok i hjelpearbeidet etter togulykka på Tretten, i tillegg har vi forsøkt å finne fram til noen av etterlatte og overlevende. Det er dessverre umulig for oss å vite om alle disse som burde blitt invitert. Vi har ingen lister over pårørende, overlevende eller hjelpere som var der, sier Svingheim. Han understreker at arrangementet er en enkel minnehøytidelighet, som er åpen for alle som vil komme dit.
      – I slike tragiske ulykker er det ofte noen sivile som tar et ansvar langt utover det du kan forvente, og som ikke har noen formell rolle. Når vi arrangerer en slik minnemarkering, så kan det hende at vi overser noen uten at vi ønsker det. Derfor er det viktig at arrangementet kunngjøres, og at de som føler for å være der er velkomne dit.