Ulykker på Tretten stasjon.

1935 - BANEVOKTER-ULYKKEN

     På formiddagen juleaften i 1935 ble banevokter Rikard Reiersen påkjørt og drept av toget like nord for Tretten stasjon. Da nordgående ilgodshurtigtog skulle komme, sto baneformennene Løken og Reiersen på stasjonen med sine dresiner for å dra nordover for å slå vekk noe is fra linjen noen kilometer nord for Tretten stasjon. Redvald Løken hadde sagt at de måtte vente til toget hadde passert, men Reiersen hevdet at det toget var blitt innstilt akkurat som dagen før. Løken som nettopp hadde hatt en ukes permisjon hadde ikke studert tabellene og gikk ut fra at Reiersen hadde rett. De startet derfor ferden nordover.

     Men etter bare 20-30 meter kom toget. Lokomotivføreren kastet seg på bremsene og fløytet to ganger. Løken snudde seg og ropte til Reiersen som kom like bak, og fikk kastet seg av og fikk dratt dresinen med seg. Men Reiersen må ha blitt lammet av skrekken og kom seg ikke av. Han ble dratt med et langt stykke nordover og forulykket. Dokter Fougners assistent (trolig Ottar Hekneby) ble tilkalt men han hadde nok blitt drept momentant.

            Hendelsen preget bygda sterkt denne jula. Rikard Reiersen ble omtalt som en usedvanlig pliktoppfyllende og bra kar. Han ble bare 40 år og var allerede enkemann. Han etterlot seg to barn.

Fra v. Johan Skjellhaugen, Kristian Solbrå, Rikard Reiersen og Johan Stalenget.

Fra v. Anton Olsen, Karl Kristiansen, Johan Stalenget, Redvald Løken, Kjosstuen og Ivar Vikmoen.

1946 - PAKKHUSULYKKEN

     Arbeiderbladet melder den 21. juni 1946 om ei togulykke på Tretten stasjon. Det skjedde ved middagstider dagen før. Et nordgående godstog hadde tidligere på dagen koblet fra to vogner som ble penset inn på et sidespor, der noen vogner var plassert fra før. Ved 12-tiden kom nok et godstog sørfra. Dette kjørte inn på sidesporet og gjorde stor skade på de vognene som sto der. Ei vogn ble helt smadret og fire andre ble mer eller mindre ramponert. Et pakkhus på stasjonen ble også ødelagt.

            Togulykken skyldtes at betjeningen ved stasjonen hadde glemt å slå av pensen.

 

 

 

 

 

 

 

 

1961 - BILULYKKEN på PLANOVERGANGEN

     Den 26. november 1961 ble tre mennesker drept på planovergangen på Tretten stasjon. Alle døde nesten momentant, og sjåføren ble alvorlig skadet. De satt i en drosje som krysset jernbanesporet akkurat da et sørgående ilgodstog kom i full fart. Det var to drosjer i følge som kom fra sangerårsmøtet i Ringebu og var på tur hjem til Gausdal. I den første bilen som lå omtrent 20 meter foran den andre satt seks personer. Denne andre bilen ble truffet av bufferten på lokomotivet og ført med 450 meter før toget greide å stanse. Bak diesellokomotivet var det ikke mindre enn 43 godsvogner og det ville normalt ha trengt 700 meter for å stanse.

     De omkomne var Inger Grimstad 48 år, Gunvor Vik 27 år og Roar Nordahl 42 år; alle fra Gausdal. Sjåfør var Bjarne Olstad som pådro seg både hjernerystelse og to lårbeinsbrudd.

            I etterspillet etter ulykken ble det uklarhet om signallysene lyste og om varselklokkene ringte. I rettsaken i desember ble det framsatt veldig motstridende påstander. Drosjesjåføren ble dømt for uaktsomhet og fikk ei bot på 200 kroner.

1975 - TRETTEN-ULYKKEN

     Den såkalte Trettenulykken skjedde like nord for stasjonen den 22. februar 1975, og er Norges mest alvorlige togulykke i fredstid. Et hurtigtog sørfra og Dovreekspressen nordfra kolliderte. Årsaken var at nordgående tog ved en feil forlot Tretten stasjon; angivelig mot et stoppsignal. Det var nesten 800 passasjerer i togene.

     Bare 200 meter før sammenstøtet fikk lokomotivførerne øye på hverandre. De kastet seg på bremsene og klarte å berge livet ved å hoppe ut i siste liten før det smalt. Det ble mest skade på de to fremste vognene i Dovreekspressen. Alle de omkomne satt i disse vognene. Hjelpemannskapet som gikk ombord etterpå fortalte at alt var knust og at det var et under at noen hadde overlevd der inne.

     Hele 27 personer omkom og 25 ble skadet. Sju av de omkomne var barn.

Sundstugua på Borgeneset i Søre Fåvang

Sundstugua på Borgeneset i Søre Fåvang

Ved å spasere den gamle Riksvei 50 rundt Borgeneset kan du velge å bare nyte landskapet, for det er så vakkert her. Du kan også sprite opp turen med historia om sundtrafikken, eller endog komme i mollstemning når du setter deg inn i den tragiske bilulykka. Det er flere grunner til at området bør få status som landskapsvernområde. For dette er et fantastisk kulturlandskap som løfter viktig og dramatisk kulturhistorie inn i vår tid.

 Legg merke til lagerbygningen på ytre sida av vegen.

(Fotograf: Anders Beer Wilse 1927, eier Norsk Folkemuseum)

Med framføring av jernbane videre fra Tretten ble neste stoppested opprettet på Losna. Banen til Sel sto ferdig i 1896; 2 år etter åpningen til Tretten. Den ga store lettelser i befordring av folk og fé, og ikke minst varer. For å sørge for transport fra Losna stasjon over til østsida; eller det vi kaller solsida, måtte det også opprettes et offentlig sundsted. Rett overfor Losna ligger Borgeneset. Et naturlig landingssted for sundingstrafikken, med innpå 700 meters kryssing av Losnavatnet. Dette skjedde samtidig med at sundinga fra Sundhaugen ble avviklet i og med at Tretten bru sto ferdig.

Plassen viser fantastiske mur-arrangement tilpasset behovet for ombord- og avstigning fra båt og ferje. Det var Emort Strandstugun og Johannes Borgemoen som tømret opp Sundstugua på ei tomt like ved "storvegen" med fin utsikt over til Losna stasjon. Først bare med ett rom. Inntil da hadde det ikke vært offisiell sunding her. Folk måtte ta omvegen via Holmen eller Tromsnes, men noen hadde også egne båter og små ferjer.

Kristoffer Olsen ble den første sundmannen. Han var født i 1834. I folketellinga 1900 bor han der sammen med kona Marthe født Østre Gausdal i 1831 og ei datter Anne som var født i 1871. Dessuten Annes sønn Kristian, født 1895. Den siste tida før de overlot trafikken til andre i 1917 hadde Anne tatt over ansvaret for sundtrafikken. Trolig var faren da død.

Det var stor trafikk de første årene. Et stort varelager ble oppført nede ved strandkanten. De hadde både robåt og ferje. Hester og annet fé, kjøreredskap og varer ble fraktet over til og fra Losna stasjon. Blant annet varer til landhandleriet på Bjørgevollen. I dårlig vær og sterk vind kunne dette være hardt arbeid. Persontransporten var også omfattende. Særlig om det var høytidsdager og utfart til kirka i Søre Fåvang, med barnedåp, konfirmasjon, bryllup eller gravferd. Det måtte være vanskelige overgangsperioder før isen ble sterk nok til å bære lass om høsten og mens isen ble utrygg igjen i vårløsningen. Signalet fra Losna-sida dersom noen ville over derfra var et hvitt "flagg" som vaiet utenfor forsamlingshuset Ungly. Sundmannsfamilien var nok ekstra oppmerksomme ved hver togpassering, om flagget kom opp.

Etter Anne overtok Laurits Skjelleberg som sundmann, men bare sommeren 1917. Da tok Torger Pedersen over, og han virket helt til 1942. Hans familie talte 7-8 personer så det ble nødvendig å bygge på. Det kom en etasje til med gang både oppe og nede, slik Sundstugua framstår i dag. Bygningen ble bordkledd like etter andre verdenskrig.

Sundmann Torger Pedersen Hjellstuen, født 1860 og døde 1950.

Et usignert foto fra like etter andre verdenskrig.

Da Torger overtok jobben var det fortsatt ikke fastlønnet arbeid. Det kostet 10 øre å bli rodd over. Sykkel og ryggsekk var gratis. For hest og ku var prisen på ferja 50 øre; senere doblet til 1 krone. Siste krigsåret, i 1918 fikk han et dyrtidstillegg på 100 kroner, og fra først på 1920-tallet en fast årslønn på 300 kroner i tillegg til de 100. Fram til han ga seg i 1942 kom enkelte prisøkninger i sundinga, helt opp til 50 øre for en person på slutten. Avlønninga steg også. På et av brukene på Losna var det nok en matador av en råne det gikk gjetord om. På Krekke hadde de ei o purke de ville få over til Losna en gang for å få ho para. De var spente på om det ville gå greit, men purka bare satte seg i båten og tok overfarten med stoisk ro.

Sundmann Kristian Torgersen 1960.

Torger overlot ansvaret til sønnen Kristian i 1942. Før krigen kostet det 25 øre å bli satt over Losna'n. I 1960-årene kostet overfarten hele kr 1,50. En annen sønn, Olaf deltok også i sundinga. Det fortelles at han var en alvorlig mann som ikke snakket i lange setninger, men at han var svært vittig. Ragnhild Opsahl på Bjørgevollen var kommet med toget til Losna stasjon etter en tur til Lillehammer og ble rodd over av Olaf. Midt ute på vannet trakk han plutselig inn årene og spurte: - "Åssen æ det. Ska du vera med heilt over, heill?"  Takstene og lønna fortsatte å stige beskjedent og Kristian Torgersen fikk seg omsider motorbåt. Han virket i tjenesten som sundmann til 1965.

Da overtok Oscar Bjørnesset. Han fikk seg påhengsmotor men måtte selv holde seg med bensin. Da han søkte Ringebu kommune om få økt årslønna fra 4.000 til 6.000 kroner ble søknaden kontant avvist og sundstedet Borgeneset ble nedlagt i 1969. Det var ved 10-tida om kvelden den 2. november det året han satte i land de tre siste mot en betaling på 1,50 kroner pr. person. De tre var Johannes Opheim fra Kvam og fåvangingene Johan Amrud og Ola P. Stenumgård. Det var et punktum for en 72 år gammel viktig epoke i bygdas historie.

Oskar levde til 1995 og enken Gunvor flyttet ut året etter. Da var jernbanen kommet til Losna. Siden bodde Oskars bror Johan der noen år. Siden er eiendommen solgt til private og renovert til fritidshus.

Ei drukningsulykke

Det hendte den 21. juli 1938. Det var en søndag ettermiddag. Folk fra Losna la merke til at en bil havnet i vannet på motsatt side, ved Sundstugua. Anstein Gunstadmoen gikk søndagstur og hvilte seg på en stabbestein da han plutselig så en bil styrte ned fra riksvegen og plaske ut i vannet så spruten sto høyt til værs. Håkon M. Lesjø arbeidet på Ringebu Mekaniske Verksted og ble utkalt til ulykken sammen med Nustad Bilverksted. Men det fantes ikke redningsutstyr og det var lite de kunne gjøre. Det var en familie på tre fra Drammen som omkom i ulykken.

Sundmannens kone Marthe Pedersen hadde tilfeldigvis kikket ut av vinduet da bilen var i ferd med å deise i vannet, og Torger løp straks ned til båten. Sjåfør av bilen var den 33 år gamle Tarald Hagen. Han kom seg opp fra dypet og fikk klamret seg fast i en tømmerstokk. Han ble halt i land av sundmannen, som straks rodde ut igjen i et forsøk på å redde flere. Men det var ingen å se.

Dykkere fant bilen på tirsdagen, men den ble ikke trukket opp av vannet før dagen etter. Håkon M. Lesjø mente det kunne ha sammenheng med den store tilstrømningen av skuelystne. Han var blitt hyret inn som sjåfør for en transport til sykehuset på Lillehammer. Da de passerte Sundstugua var det helt kaos. Gamle lensmann Dahl gjorde så godt han kunne å holde orden der, men han var helt alene om det. Det var trafikk-kork en kilometer nordover derfra og helt til Bjørgevollen. Heldigvis sto det ikke om livet i syketransporten, for dette tok tid. Litt sør for Borgeneset sto to lastebiler parkert side om side og blokkerte vegen, men heldigvis sto nøklene i tenningslåsen på den ene, så Håkon fikk flyttet den vekk. Det anslås at det må ha vært 1500-2000 skuelystne til stede.

Under redningsarbeidet var det et gripende intermesso da hjelpeprest Holm i Ringebu grep ordet. "I det alle hoder blottedes" holdt han en kort tale og sa at en aldri kunne være forsiktig nok, og at ingen visste når en ulykke kunne ramme. Presten manet alle tilstedeværende om å være forberedt på sin siste time når som helst, og ba til slutt Gud velsigne de omkomne, deres etterlatte, og hele skaren som sto rundt ulykkesstedet.

Føreren av en bil som hadde kjørt like bak ulykkesbilen, ingeniør Wedø kunne fortelle at det ikke hadde vært noen møtende bil og at farten ikke hadde vært over 25 km/t. Bilen hadde plutselig skjenet ut til venstre, tok med seg en stabbestein og forsvant. Bilen ble anslått til å bli liggende på 15 meters dyp.

Man burde skaffe seg oversikt fra båt over de imponerende murarbeidene vegstrekningen hviler på.

Det viste seg at dykker Alf Haslum måtte få oppover ekstra utstyr for dypere dykking. Etter å ha vært nede fire-fem ganger andre dagen måtte han gi opp fordi det var umulig å se noe der nede. Bilen lå på 40 meters dyp 60 meter fra land. Og under hylla der bilen befant seg var det ytterligere 60 meter til bunnen. Dørene i bilen var klemt inn, men dykkerne kunne ikke se om de omkomne fortsatt var i bilen.

Mens folk ventet florerte ryktene. Sjåføren hadde ikke førerkort, var sliten og dessuten hadde han sikkert drukket, ble det hevdet. Men lensmann Dahl avdekket i forhørene at sjåføren hadde overtatt rattet ved Fåberg og at selskapet ikke hadde drukket det ringeste. Sjåføren hadde ingen forklaring på årsaken, heller ikke om det kunne vært en teknisk feil. Den nye bilen hadde vært kontrollert på verksted to dager før.

Og det var nesten like stor ansamling av skuelystne dagen etter da de skulle heve vraket. Broren til sjåføren av ulykkesbilen var da kommet til stedet. Med bilen trygt plassert på brygga ble den tildekket av en presenning. En kar fra bygda som sto like ved spurte: - Hvor mye skal du ha for bilen? Men han fikk aldri svar på det. Folk har så ulike reaksjoner i slike situasjoner. Ei noe tilsvarende historie fra mitt nabolag er også av denne typen. Det var under tyskernes felttog i 1940 at lensmannen kom med dødsbudskap til en kar som arbeidet hos min far. Hans bror hadde falt i kampene. Han reagerte bare med å spørre om de hadde tatt vare på skoene til broren; - "for han hadde så gilde sko". Utover dette var det ingen merkbar reaksjon. Men bilen ble faktisk solgt seinere for en billig penge.

De omkomne var fra Drammen; kjøpmann Olaf Hansen, hans kone Astrid og søsteren Kirsten. Ulykken krevde også et fjerde dødsoffer ved at Olafs mor døde av slag da hun fikk nyheten. Da bilen var hevet viste det seg at de to kvinnene var i baksetet, men kjøpmannen var borte.

Fotografert i november 1938, bare måneder etter ulykken.

Nå var et bedre autovern allerede på plass.

(Foto A. Schrøder, eier Sverresborg Trøndelag Folkemuseum)

Ulykken skapte store oppslag i pressen. Ikke minst fordi det var nødvendig med en vanskelig redningsaksjon med dykkere i fokus. Av oppslagene nevnes at det burde foretas vegutbedringer på ulykkesstedet og settes opp forskansninger på de farligste stedene. Rekkverket var nærmest råttent og man burde få støpt en lav mur med et nettinggjerde oppå, slik det var gjort ved Hunderfossen.

Den gamle hovedvegen som passerer ved vannkanten forbi Borgeneset framstår helt urørt siden den ble bygd i 1850-60-årene. Så sent som i 1927 var det bare et gjerde i treverk langs vegkanten. Etter ulykken i 1938 ble det satt opp et mer solid "autovern" i grov treplank.

I en skarp sving på sørsida av Sundstugua var det montert et speil i yttersvingen, ifølge en lokal informant. Andre hevdet at det var denne svingen på nordsida. Den ble da omtalt som "Spilsvingen". Slik kunne man lettere forholde seg til møtende trafikk selv om farten var relativt lav den tida. Det var begrenset med møteplasser om du var stor og breial. En dykker som var nede der i seinere år forteller at han så et bilvrak der. Det var en bilmodell fra 1920-årene. Det kan altså være flere som har gått ned der, men uten at det har hatt fatalt utfall i og med at media ikke grep tak i det.

Under andre verdenskrig bygde tyskerne ny vegparsell over Borgemoen høyere oppe enn der den moderne E6 går i dag. Og denne gamle vegstubben betjente siden mest sundingstrafikken.

PS!

Jeg er klar over at vi her befinner oss vel en kilometer nord for grensa mot Ringebu. Likevel er Søre Fåvang og Losna en del av nærområdet til henholdsvis mitt arnested Nord-Tretten og Nordmedlia. Gjennom generasjoner har det vært omfattende samrøre over sognegrensa. Med å hyre tjenestefolk, ofte med inngifte som resultat, og derav familiebånd på tvers av denne grensa. Men det er også mange andre grunner til å bevege seg utenfor hjemlige trakter. Hver vår tilbake i 1930- og 40-årene spaserte Lisabet på Nere Glomstad og Hanna Bakkesveen bakkene ned til landhandleriet på Bjørgevollen: - "for der hadde døm så sømmelé kjol-ty", sa de to venninnene.

Kilder:

- Per Åsmundstad om sundstedet i Årbok for Gudbrandsdalen, 1971-utgaven.

- Ola Matti Mathisen mai 1998 i GD om ulykka.

- Min egen kildesamling og bilder jeg tok der i 1997.

Sundmannen Arne Amundsen

Introduksjon
Jeg fant igjen i min samling et håndkolorert postkort fra Tretten fra tiden umiddelbart etter at brua sto ferdig i 1895. Husker jeg fikk kjøpt det i et antikvariat i Trondheim for en rekke år siden. Her vises bygningsmassen på Sundhaugen. Jeg synes dette kan være en fin inngang til artikkelen om sundinga der.

Baksiden av postkortet.

Jeg har alltid kjent på en viss beundring for Arne Amundsen Sundhaugen siden jeg første gang fant ham i kildene for mange år siden. For meg ble han mer og mer en bauta-skikkelse i bygda. Både i den viktige tjenesten han utførte som sundmann, men enda mer som en foregangsmann og politisk skikkelse lenge forut for sin tid. Her skal jeg brodere ut noe av det livet han levde og de omstendighetene han levde under. Utviklinga av samfunnet også på Tretten i overgangen fra dette embedsmannsstyrte bondesamfunnet til et noe mer moderne er ikke mulig å omtale uten å gi ham god plass.

Holmen var flomutsatt

Gardsbruket Holmen er gammelt, men tunet er relativt nytt. Det vi kjenner som Sundhaugen, også kalt Sundholmen er trolig stedet der bygningsmassen til garden Holmen først sto; etablert nettopp som sundsted med ei sundstugu først. Etter hvert ble det trangt å holde «hodet over vannet» der med utvidelser i bygningsmassen og utvikling av jordbruket. Nytt gardstun ble etablert lengre nord nedenfor Lybekk, kanskje omtrent der renseanlegget ligger i dag. Sundhaugen var fortsatt operativ som sundsted. Men her lå hovedbruket fortsatt flomutsatt til, noe som ble bemerket i matrikkelen 1668. Både åkerjorda og slått-enga er dårlig og tar nesten hvert år stor skade da store stykker av jordet skylles bort i flom, skriver de der. Og enda verre skulle det bli i juli 1789. Da kom Stor-Ofsen.

     I dagevis den sommeren var det vedvarende kraftig regn og tordenbyger. Det varte i minst to uker. Klimaks ble nådd den 21. til 23. juli, med rene skybruddet. Dagene var mørke som natta, lynet flerret og torden skrallet ustanselig. Folk kjente uhygge. Lågen vokste seg større og større og uhyggen ble ikke mindre ettersom det i elva kom flytende døde dyr og mennesker, hus og husrester og en mengde brask. Flommen raserte bygningsmassen i Holmen. Gardstunet ble gjenoppbygd på ny tomt der det nå ligger. Stabburet var det siste som sto igjen fram til 1830, da det ble flyttet etter. Av skadetaksten framkommer det at Holmen ble klart hardest rammet på Tretten, med dyrkajord, seks hus, gjerder, matvarer og klær. Skadene ble taksert til 319 riksdaler. Kjøpesummen på hele garden med utmark, skog og fjellretter 20 år tidligere beløp seg til 599 riksdaler.

     På Sundhaugen reiste ferja og ei fôrlyu med flommen. Men seinere kom det nordfra flytende to lignende lyuer som rek i land på holmen. De ble satt i stand og var i bruk til etter 1900.

     Bruket Lybekk forsvant under den siste vegutbygginga, men derfra ut langs elva mot renseanlegget ble Lybekkmuren bygget for å lede elva mot vest. Den står fortsatt. Trolig ble denne muren oppført etter at skadene var skjedd og tunet i Holmen var flyttet til ny tomt. Da i den hensikt å skjerme dyrkajorda på Holmvollen. Men kanskje var den der allerede under Stor-Ofsen uten å ha effekt mot slike vannmengder.

Flommen i 1995 var ikke så dramatisk i Lågen som i Moksa og sideelvene, men ille nok.

Sundmennene på Sundhaugen

Det var Holmen som forvaltet sundet på Tretten. Sundinga her er nok mye eldre enn kildematerialet kan berette, men den først omtalte er Oluf på Sundhaugen i perioden 1618-28. Han er riktignok «ødegaardsmand», noe som på denne tida betyr at han falt inn i laveste skatteklasse. I 1629-34 nevnes Arne Olsen. Han leier Sundhaugen av Kronen av skyld ½ hud og 1½ pund fisk, men de er noen «husarme» mennesker og har aldeles ingen formue å skatte av. Ingen garder på Tretten var på denne tida drevet av selveiende bønder. Sundmannen hadde instruks om å føre Kongens menn over elva ved behov og var også derfor fritatt for skatt. Den neste sundmannen vi møter er Embret Sundmann i 1657.

1820

     Sundmannen som holdt til på Sundhaugen hadde, etter hvert som Holmen ble selveiende, husmannskontrakt med Holmen. I perioden 1769-74 finner vi Ole Tostensen Kramprud og Marie Olsdatter Mælum på Sundhaugen, der de får to barn. Da de gifta seg i 1768 var Arne Holmen hennes kausjonist (forlover) så det er trolig nær kobling der. Og i perioden deretter, 1777-98 holder Arne Jonsen og Marit Pedersdatter til der. Da de gifta seg i 1777 hadde han allerede bopel Sundhaugen og ho Holmen. Nå er Arne Holmen hans kausjonist.

     Sundmann i 1801 er Engebret Amundsen. Han er gift med Kari Pedersdatter og de har sønnen Peder som da er 11 år gammel. Ved giftemålet i 1776 er Engebret oppført på Høvre og Kari på Nedre Kramprud, men det er fortsatt grunn til å tro at vi her også har en tilknytning til familien i Holmen. I 1809 bor Peder og Marie på Sundhaugen da de får datteren Anne.

     I 1809 eller 1810 flytter Arne Amundsens foreldre til Sundhaugen, og hans familie tok hånd om sundinga fram til 1893. I de to årene som da gjensto til brua over Lågen ble ferdig i 1895 overtok Johannes Olsen Lågåtonsveen, men han bodde i Sundstugua som var oppført på andre sida av sundet.          

Matias Arnesen, Arnes eldste sønn.

Familien

Arne Amundsen var født på Sundhaugen den 6. oktober 1816. Hans forfedre er sjølfolket i Holmen, gjennom moren Marie Arnesdatter Holmen (1773-1854). Faren Amund Engebretsen (1777-1846) ble født Kramprud, men er i 1801 tjener og «postkarl» og boende i Holmen. Maries bror Peder Arnesen overtok som bruker i Holmen. Deres farslinje går slik: Arne Pedersen Holmen (ca.1730-1810) – Peder Arnesen Holmen (1698-1773) – Arne Gulbrandsen Holmen (ca.1654-1714) - Gulbrand Holmen (nevnt fra 1657, død 1683).

     Arnes foreldre gifta seg i 1807. De etablerte seg på Sundhaugen og tok over sundinga i 1809 eller 1810. Deres eldste datter, Sigri Amundsdatter ble født i 1808 mens de enda bodde i Holmen. Ho gifta seg i 1833 med Fredrik Simensen Krogstad fra Gausdal. Han døde ung og ho flyttet hjem til Sundhaugen der ho bidro i husholdningen. På sitt siste levde ho som legdslem i Galtrud til ho døde i 1889.

     I 1812 ble Engebret Amundsen født, men han døde bare fire uker gammel. Mindre enn ett år senere kom Kari Amundsdatter til verden. Ho ble boende som ugift i Sundhaugen all sin dag og bidro med ulike håndarbeider, spinning og strikking til ho døde i 1893.

     Arne Amundsen gifta seg i 12. juni 1845 med Guro Klemetsdatter Stalsberg (1812-1877). Men allerede før det fikk de et «uekte» dødfødt guttebarn den 19. mars 1845. De ble på et vis dømt for tjuvstart, men ting skulle etter hvert gå bedre.

     Matias Arnesen (1846-1929) hjalp faren med sundinga i oppveksten. I 1875 flyttet han til Storelvdal der han giftet seg og slo seg opp som snekker og treskjærer. Han giftet seg med Olene Larsdatter og de fikk fem barn. I 1900 er han bosatt på bruket Haugen i Storelvdal som byggmester. Han satt i formannskapet som den første arbeider og ble Hedmark fylkes første sosialdemokratiske stortingskandidat.

     Arne og Guro fikk i 1849 sønnen Amund som levde bare 20 dager.

     Den neste i rekka er Martinus Arnesen (1850-1930). Som vi kan forstå senere var det ikke tilfeldig at Martinus i 1878 giftet seg med Karen Amundsdatter Brentnes. Tre år tidligere var Karen oppført som budeie i Holmen. Ho var født i 1849, mens de to fedrene hadde tett kontakt i arbeidet med å stifte arbeiderforeninger. Han hjalp faren fra han ble voksen og gikk ofte som fast gardskar i hovedbruket Holmen. Han ble betraktet som en særlig begavet mann. Karen døde allerede i 1885, den 30. november, Bare måneder etter mistet Martinus også de to minste barna, Aksel og Gunhild bare 3 og 1 år gamle. Han var nå en enkemann med sønnen Asmund på 6 år. I 1890 overtok han sundinga etter Arne og drev den til 1893 da tjenesten gikk ut av familien de siste par årene før storbrua sto ferdig. Deretter livnærte han seg med tømmerhogst og jordbruksarbeid. Han døde i 1930.

      Yngste sønn Amund Arnesen var født i 1856. Han ble boende hjemme. Han hjalp også faren og bidro til husholdningen ved å ta seg jordbruksarbeid i gardene. Han forble ugift og døde i 1928.

Slik kunne kanskje ferja her også sett ut.

Et drama

Musdøler krysset sundet stort sett bare når de skulle i kirken. Men ei historie forteller om et unntak. Nils Knutsen og kona Marit Engebretsdatter kom til bygda fra Valdres i 1845 og slo seg ned på Nersygard Hong. De hadde med seg den førstefødte Kari, 4 måneder gammel. I 1846 fikk de skjøte på garden. Det året ble Knut født, i 1849 Engebret og i 1851 Klemet. Mens Marit gikk i 5. måned med Klemet mistet de sin eldste sønn Knut, da han druknet i brønnen på nersida av fjøset i Øversygard. Bare ett år senere, i 1852 kom et nytt dødsbudskap.

     Nils Knutsen nersygard Hong og en annen musdøl hadde vært på Lillehammer. Noen vil ha det til at de var på martnan der. På hjemvei hadde de kjøpt med seg et anker brennevin. De var begge noe beruset da de skulle sundes over ved Sundhaugen. Det var helt mørkt og sterk vind, så sundmannen var ikke lysten på å ro dem over. Men de maste og ga seg ikke, så det ble da til at de satte over. Da de kom i ferja sa Nils at han var nå mest redd for brennevinsdunken, han, og satte seg på den. Den andre karen satte seg godt til rette nede i farkosten. Da de var midt utpå i strieste strømmen hørtes et plask. - Der reiste dunken, sa kameraten. - Å gud bedre oss, det var nok han Nils som reiste, sa sundmannen.

     Nils ble tatt av strømmen og drukna denne natta, bare 38 år gammel. En kilde oppgir at det trolig var hesten som skumpa Nils overende, for det var nok ingen rolig overfart. Han ble gjenfunnet og begravet den 31. august, vel ei uke senere.

1889

     For Marit ble det mye å ta fatt på nå. Å sitte enke på en gard med tre små unger og stor sorg var tungt å bære rent praktisk også. I juni 1853 gifter ho seg med ungkaren Johannes Knutsen Ourom, en yngre bror av brukeren der. Han bare 30 år og i sin beste alder; ho 29. Det praktiske er falt på plass og de får raskt fire unger sammen. Men nyttårskvelden 1860 dør også Johannes. Marit sitter enke etter to karer allerede i en alder av 40 år, og med 7 mindreårige unger. Denne gangen klarer ikke Marit å finne fatningen, og mister fotfestet i livet. Dette utvikler seg til sinnssykdom og ho ble omtalt som Gærn-Marit etter dette. Broren hennes, Knut kommer fra Bjørge i Fåvang og overtar garden. Ho mister omsorgen for alle barna. De blir plassert rundt omkring i bygda; Ourom, Holsbakken, Sprekkenhus, Prestgarden og Mageli, og i 1868 utvandret flere av dem til Amerika sammen med Marits foreldre. Marit ble bare enda mer ensom. Ho blir gående som føråskjerring på Nersygard Hong etter dette. Det er hevdet at det var mye arbeid med henne.

     Marit døde i juni 1894. Brua over Lågen var ikke ferdig enda, så hennes siste reise gikk også over sundet.

Et anker brennevin rommer ca 38 liter.

Brennevinsondet

Det ble servert brennevin på Sundhaugen. Salget ble en gjenganger i rettsapparatet, og de ble dømt gjentatte ganger i perioden 1850-71. Arne Amundsens eldste søster Sigri hadde tidlig blitt enke og bosatte seg da hos broren der ho bidro som kokke og med håndarbeid. Sundmannen sjøl utførte en viktig offentlig tjeneste og var familieforsørger, og Sigri ble den som måtte sone. I alle fall tre ganger ble ho hentet av lensmannen og ført til straffeanstalten på Lunde i Fåberg for å avsone bøter for ulovlig brennevinssalg. En gang, i 1854 ble ho tilgodesett med skyss av «Lensmandskarl» Erik Jevne, fordi ho hadde skadet hofta si og var ute av stand til å gå.

     Arnes andre søster Kari hadde også gjort seg kjent på Lunde. I 1847 tjenestegjorde ho på Lysgård, og en episode der førte til at ho også ble satt inn en periode. Ho fikk ikke skyss, men ble fulgt av lensmannen uten vakt, står det hans protokoll. Kari forble ugift. Begge søstrene ble boende hos broren på Sundhaugen.

     Brennevinssalget kan nok ikke sees bare som mangel på lovlydighet. Det var nok heller et uttrykk for den kampen de førte for å brødfø seg og sine. Sundinga ga ikke rare inntekta. For øvrig var denne drammen etterspurt blant både bofaste og reisende. For mang en familieforsørger og særlig blant tjenestefolk i bygda ble drikkinga en svøpe. Folk herover satt i små kår på den tida, og for fattigfolk kjennes jo effekten av drikkinga ekstra ille dagen derpå.

     Derfor ble også kampen mot brennevinsondet en av de viktigste sakene for Thranebevegelsen. Arne Amundsen sluttet seg helhjertet til bevegelsen som lokal leder i 1850. At han fortsatte salget enda i 20 år til, kan forstås på den måten at han levde et liv tett på folk i bygda, og at han ikke kunne fø unger bare ved å ri kjepphester. At det medførte at hans søster måtte sitte på vann og brød innimellom var nok en overenskomst de valgte å inngå.

Sundhaugen.

Politisk engasjement

Arne Amundsen og familien var tydelig boklig anlagt, og kanskje nettopp derfor samfunnsengasjerte. De hadde så mange bøker, ikke minst historiebøker og hadde mye å fortelle. Av bøker og blad som lå igjen etter dem finnes «Nyt Husbibliotek» fra 1877, tidsskriftet «Folkeminner», «Dobbeltgjengeren» av Fjodor Dostojevskij, Henrik Wergelands «Udvalgte Dikt», og de abonnerte på magasinet Illustrert Familiejournal når det etter hvert kom på markedet.

     Februarrevolusjonen i Paris i 1848 må ha gjort inntrykk blant folk også her. I alle fall de som holdt seg informert. Arne Amundsen var en av dem. Marcus Thrane ble inspirert under ei reise i Europa på den tid, og brakte idéene til Norge. I desember 1848 ble første Arbeiderforening stiftet i Drammen. Den 20. mai 1850 ble Midtskogforeinga i Øyer sogn stiftet med Amund Brentnes ved Rindal som formann. Omreisende agitator A. Strøm deltok i denne stiftinga. Foreninga hadde 20 medlemmer men den ble etter påtrykk fra lokale myndigheter oppløst sommeren/høsten 1850, ifølge Tor Ile. Den 8. februar 1851 ble Tretten Arbeiderforening stiftet i Bådstø med 30 medlemmer + minst 5 senere. Agitator på dette møtet var Engebret Larsstuen fra Fåvang. En søndag kveld på forsommeren 1851 var Marcus Thrane på besøk hos Arne Amundsen på Sundhaugen. Jeg vil tro at det gjorde inntrykk.

     I juni 1851 gikk «Lilletinget» av stabelen i foreninga sentralt, og det skjedde en klar radikalisering. Myndighetene satte da mer kraft bak bestrebelsene med å knuse bevegelsen. En håndfull av de sentrale lederne ble sittende fengslet i mange år. Den 16. august 1851 kom også lensmann Jevne på besøk på Sundhaugen for å registrere medlemmer og å forby foreninga. Han kunne notere 35 medlemmer.

     Ingenting taler for at Arne Amundsen ble utsatt for represalier fra myndighetene for hans politiske virke. Denne arbeiderforeninga levde et kort liv, og det skulle enda ta mange ti-år før arbeiderbevegelsen samlet seg til det neste angrepet mot myndighetene. Du kan lese mer om arbeiderforeninga i artikkelen «Thranebevegelsen på Tretten» i denne bloggen.

     Fortvilelsen, og kanskje var skuffelsen over Tranebevegelsens fall en del av den, kan vi lese ut av statistikken over utflytting fra bygda. I mange år hadde folk meldt flytting til andre regioner, særlig nordafjells, og de siste årene noen også til Amerika, men antallet som brøt opp og reiste økte etter dette. Fra 1850 til 1894 fôr omlag 2500 fra Øyer prestegjeld. Det senket seg en dyp depresjon over denne regionen.

     Med jernbaneframføringa ble det på nytt tent håp for framtida i bygda, men det var 40 år seinere. Dette håpet kan vi også lese ut av statistikken. Utvandringa stoppet helt opp noen år da jernbanen kom.

Her ser vi øverst i bildet Lybekkmuren og nederst Sponga. 1948

Sundinga

Å ro sundmann var hardt fysisk arbeid. Det var også forbundet med risiko, og krevde kløkt. Strømforholdene måtte leses, for vatnet er ikke helt stillestående forbi Sundhaugen. I flomtida og i sterk vind kunne det være ekstra utfordrende. Det er to årlige flomtider i Lågen; vårflommen og noe vi kaller Ottaflommen. Den siste når smeltinga i høyfjellet tar til utpå sommeren. Og ofte var det mørkt når folk skulle over. Sundstedet på vestsida, der vegen kom ned fra Vasrud og der Sundstugua seinere ble oppført, ligger vinkelrette på elvefaret, så båtene og ferja måtte ros delvis motstrøms for å lande riktig på motsatt strand. Det krevdes derfor mye kraft når Lågen var stor og strømmen ble striere. I de verste flomtoppene måtte de nok innstille, eller ta folk over lenger sør.

     De hadde flere båter og ei ferje liggende klare, fortøyd i kinger i store steiner på stranda. Folk hadde behov for å bringe både varer, hest og kjøredoning over. Som omtalt over skulle Kongens menn fra gammelt av fraktes gratis mot skattefritak for sundmannen. For andre, om de ikke betalte sundtoll, var takstene i lang tid 2 skilling pr. person, 4 for løshest, 8 for hest med kjerre eller karjol, 12 for hest med vogn, 16 for to hester med vogn, 4 for hvert storfé og 30 skilling for 100 småfé.

Eller så ferja slik ut? Disse gikk det mange av.

     Gardene i bygda som hadde direkte behov for dette offentlige sundet, og som hadde matrikulert jord betalte sundtoll beregnet etter matrikkelskylda. Trolig gjaldt dette hovedsaklig Musdal på Tretten. Samlet skulle sundtollen årlig utgjøre fem tønner korn (ca. 700 liter) eller tilsvarende pengeverdi. Dette var den eneste faste inntekta sundmannen hadde. Og det var han som måtte holde fartøyene vedlike. Derimot var det herredet (kommunen) som måtte investere i nytt når det trengtes.

     Mange gausdøler hadde også nytte av dette sundet. Nordmedlia hadde egne båter, og på Botrudlandet lå det ei solid ferje. Det er også verdt å nevne at det senere var offentlig sund fra Losna til Borgeneset i perioden 1896-1968. Fra Sømedlia og Nere Musdal var det nok en del sunding over ved Rinheim, men ikke i offentlig regi.

     Det var i denne perioden 5-7 personer som holdt hus i den vesle stugua på Sundhaugen. De høstet i 1865 ½ tønne bygg, ½ tønne blandkorn og 2 tønner poteter. Ti år senere ½ tønne bygg, ¾ tønne havre og ¼ tønne poteter i 1875. I fjøset kunne de i 1865 fôre 1 hest, 3 storfé og 2 geiter. Ti år senere var besetningen 1 føll, 2 storfé og 1 sau. Bebyggelsen besto av våningshuset med to påbygde «skrepper», fjøs, uthus og lyu.

     I sundet over fra Sundhaugen går elva for stri til at isen normalt legger seg vinterstid. Det kunne derimot skje et par hundre meter lenger sør der en grusrygg peker ut mot elva. Ryggen heter Sponga og stedet der den når ned til stranda heter Gulløyret. Herfra kunne det danne seg ei isbru trygg nok vinterstid. I verste fall måtte musdølene dra nordover Vasrudmoen helt til de nådde trygg is på Losnavatnet, men den vegen var det uframkommelig med kjøredoninger. Derfor ble tanken reist om å få en sikker overfart med ei vinterbru. Med så liten vannføring som det var midtvinters skulle det ikke så stort byggverk til. I elvefaret var det ei djupål nær Sundhaugen, og med litt fyllmasse kunne de konstruere først et kort bruspenn ut vestfra, og ei større bru på påler over hovedstrømmen til nordsida av Sundhaugen. Den tida gikk det også noe vann på østsida av holmen når elva gikk stor, så der hadde de laget et par mindre bruspenn til bruk også på sommerføre. Et problem som fortsatt gjensto var framkommeligheten fra Vasrud og ned den bratte kjerrevegen til sundet. Den kunne være livsfarlig på glatt føre.

Tegnet av O.T.Rybakken. Illustrasjon i Bygdeboka.

     Det ble mye besvær med disse bruene. I 1860, -70 og -80-årene ble det stadige skader på konstruksjonen under flommer, og et par ganger reiste hele brua. Materialer måtte hentes hjem helt fra Jevnefjorden. Hver gang ble det gjort forbedringer og forsterkninger. De fylte opp bru-kar på begge sider av faret, og på midten hvilte bruene på krakker. De innrettet dem endog med rekkverk. Musdøler påtok seg arbeidet med å ta ned, og sette opp bruene vår og høst. I februar 1863 hadde de endelig fått konstruert ei solid, ny bru. De slo seg på brøstet av det, men allerede i juni denne våren reiste flommen med alle bruene.

     I 1880 fikk musdøler satt opp et skur der brua kunne ligge i opplag. (De som ønsker å lese mer og alt strevet med bruene, finner det fascinerende beskrevet i Bygdebok for Øyer, side 307ff.) Blant de som tok akkorden med å få bruene ut og inn var Arne Amundsen selv en periode.

1965

Avhending

Ved sundingas avslutning var det opphørssalg på Sundhaugen. Kommunen hadde investert i ny ferje og ny båt så seint som i 1890. Båten ble i 1895 solgt for 20 kroner. Ferja ble utlånt til Ringebu i 1895 og de fikk tilbud om å kjøpe den for 80 kroner. Men den ble levert tilbake og seinere kjøpt av brukseier Hoff i Stav Sagbruk.

     Det ble utført større reparasjonsarbeider på vinterbrua så seint som i 1892, og den ble i 1895 solgt for 25 kroner. Skuret der brumaterialene var blitt stablet om våren ble også solgt, og salgssummen gikk tilbake til musdølene som i sin tid hadde bekostet det.
     I hovedsognet (Øyer) var det en religiøs kar som i årevis hadde vandret rundt i gardene for å lære barna om Jesus uten noen form for godtgjørelse. I herredsstyret ble det reist et forslag om at han burde tilgodesees med kommunal pensjon så lenge han levde. Sognestriden levde også da i beste velgående, og Amund Hong reiste seg og støttet forslaget på det vilkår at også Arne Amundsen ble tilkjent en tilsvarende gunst. Hans innsats var med andre ord svært anerkjent i bygda, tross hans politiske historikk. Herredsstyret vedtok dermed at de begge skulle bli de første i bygda med kommunal pensjon. Det skjedde i 1897 med 20 kroner årlig; høynet til 40 i 1900.

     Bygda sto midt i overgangen til ei ny tid. Få hadde grunn til å glede seg over den mektige nybrua mer enn gammel-sundmannen Arne, selv om han fem år tidligere hadde lagt årene over i yngre never. Han var da 74 år gammel, men bisto nok når anledningen krevde det. Arne brakk lårhalsen og ble sengeliggende de siste 5-6 år av sitt liv, til han døde i 1906, 90 år gammel.

     Stugua på Sundhaugen ble i 1908 flyttet til oppunder Riksvegen like sør for Holmen, og de øvrige husene fjernet. Amund og Martinus kalte sitt nye hjem for Bjørkheim, der de bodde til de døde hhv. i 1928 og 1930.

Bjørkheim er stugua nærmest Riksvegen. 1965. Sverre Haugen var gardskar i Holmen og bodde i denne Sundhaugstugua med familien til 1947.

     Sundingshistoria er beretningen om ei tid der det meste var basert på muskelkraft. Der var luktene sterkere og lydene mer dempet. Men det er kanskje mest beretningen om ei tid der ting tok tid og der folk tok seg tid. Om det ble ventetid ved sundet var ikke det et problem. De skulle likevel ta seg tid til samtaler.

     Det vi omtaler som utvikling kan oppfattes som å kvitte seg med problemer og å løse utfordringer. Men samtidig som vi lykkes med det, oppdager vi nye utfordringer og skaper oss nye behov. Det var litt av ei reise Arne fikk være med på, men reisa videre fram til vår tid er i dette perspektivet nesten umulig å fatte.

Kilder

Tor Ile: Bygdebok for Øyer, bind 2 side 299ff.

Kristian Paalsrud: Et bygdesentrum blir til, side 7f og 21f.

Diverse offentlig kildemateriale.

Egen kildesamling og notat fra informanter.