Sundstugua på Borgeneset i Søre Fåvang
Ved å spasere den
gamle Riksvei 50 rundt Borgeneset kan du velge å bare nyte landskapet, for det
er så vakkert her. Du kan også sprite opp turen med historia om sundtrafikken,
eller endog komme i mollstemning når du setter deg inn i den tragiske bilulykka.
Det er flere grunner til at området bør få status som landskapsvernområde. For
dette er et fantastisk kulturlandskap som løfter viktig og dramatisk kulturhistorie
inn i vår tid.
Torger overlot ansvaret til sønnen Kristian i 1942. Før krigen kostet det 25 øre å bli satt over Losna'n. I 1960-årene kostet overfarten hele kr 1,50. En annen sønn, Olaf deltok også i sundinga. Det fortelles at han var en alvorlig mann som ikke snakket i lange setninger, men at han var svært vittig. Ragnhild Opsahl på Bjørgevollen var kommet med toget til Losna stasjon etter en tur til Lillehammer og ble rodd over av Olaf. Midt ute på vannet trakk han plutselig inn årene og spurte: - "Åssen æ det. Ska du vera med heilt over, heill?" Takstene og lønna fortsatte å stige beskjedent og Kristian Torgersen fikk seg omsider motorbåt. Han virket i tjenesten som sundmann til 1965.
Legg merke
til lagerbygningen på ytre sida av vegen.
(Fotograf:
Anders Beer Wilse 1927, eier Norsk Folkemuseum)
Med framføring av jernbane videre fra
Tretten ble neste stoppested opprettet på Losna. Banen til Sel sto ferdig i
1896; 2 år etter åpningen til Tretten. Den ga store lettelser i befordring av
folk og fé, og ikke minst varer. For å sørge for transport fra Losna stasjon
over til østsida; eller det vi kaller solsida, måtte det også opprettes et offentlig
sundsted. Rett overfor Losna ligger Borgeneset. Et naturlig landingssted for
sundingstrafikken, med innpå 700 meters kryssing av Losnavatnet. Dette skjedde
samtidig med at sundinga fra Sundhaugen ble avviklet i og med at Tretten bru
sto ferdig.
Plassen viser fantastiske
mur-arrangement tilpasset behovet for ombord- og avstigning fra båt og ferje. Det
var Emort Strandstugun og Johannes Borgemoen som tømret opp Sundstugua på ei
tomt like ved "storvegen" med fin utsikt over til Losna stasjon.
Først bare med ett rom. Inntil da hadde det ikke vært offisiell sunding her.
Folk måtte ta omvegen via Holmen eller Tromsnes, men noen hadde også egne båter
og små ferjer.
Kristoffer Olsen ble den første
sundmannen. Han var født i 1834. I folketellinga 1900 bor han der sammen med
kona Marthe født Østre Gausdal i 1831 og ei datter Anne som var født i 1871.
Dessuten Annes sønn Kristian, født 1895. Den siste tida før de overlot
trafikken til andre i 1917 hadde Anne tatt over ansvaret for sundtrafikken.
Trolig var faren da død.
Det var stor trafikk de første årene.
Et stort varelager ble oppført nede ved strandkanten. De hadde både robåt og
ferje. Hester og annet fé, kjøreredskap og varer ble fraktet over til og fra
Losna stasjon. Blant annet varer til landhandleriet på Bjørgevollen. I dårlig
vær og sterk vind kunne dette være hardt arbeid. Persontransporten var også
omfattende. Særlig om det var høytidsdager og utfart til kirka i Søre Fåvang, med
barnedåp, konfirmasjon, bryllup eller gravferd. Det måtte være vanskelige
overgangsperioder før isen ble sterk nok til å bære lass om høsten og mens isen
ble utrygg igjen i vårløsningen. Signalet fra Losna-sida dersom noen ville over
derfra var et hvitt "flagg" som vaiet utenfor forsamlingshuset Ungly.
Sundmannsfamilien var nok ekstra oppmerksomme ved hver togpassering, om flagget
kom opp.
Etter Anne overtok Laurits Skjelleberg
som sundmann, men bare sommeren 1917. Da tok Torger Pedersen over, og han
virket helt til 1942. Hans familie talte 7-8 personer så det ble nødvendig å
bygge på. Det kom en etasje til med gang både oppe og nede, slik Sundstugua
framstår i dag. Bygningen ble bordkledd like etter andre verdenskrig.
Et usignert
foto fra like etter andre verdenskrig.
Da Torger overtok jobben var det
fortsatt ikke fastlønnet arbeid. Det kostet 10 øre å bli rodd over. Sykkel og
ryggsekk var gratis. For hest og ku var prisen på ferja 50 øre; senere doblet
til 1 krone. Siste krigsåret, i 1918 fikk han et dyrtidstillegg på 100 kroner,
og fra først på 1920-tallet en fast årslønn på 300 kroner i tillegg til de 100.
Fram til han ga seg i 1942 kom enkelte prisøkninger i sundinga, helt opp til 50
øre for en person på slutten. Avlønninga steg også. På et av brukene på Losna
var det nok en matador av en råne det gikk gjetord om. På Krekke hadde de ei o purke de ville få over til Losna en gang for å få ho para. De var
spente på om det ville gå greit, men purka bare satte seg i båten og tok
overfarten med stoisk ro.
Torger overlot ansvaret til sønnen Kristian i 1942. Før krigen kostet det 25 øre å bli satt over Losna'n. I 1960-årene kostet overfarten hele kr 1,50. En annen sønn, Olaf deltok også i sundinga. Det fortelles at han var en alvorlig mann som ikke snakket i lange setninger, men at han var svært vittig. Ragnhild Opsahl på Bjørgevollen var kommet med toget til Losna stasjon etter en tur til Lillehammer og ble rodd over av Olaf. Midt ute på vannet trakk han plutselig inn årene og spurte: - "Åssen æ det. Ska du vera med heilt over, heill?" Takstene og lønna fortsatte å stige beskjedent og Kristian Torgersen fikk seg omsider motorbåt. Han virket i tjenesten som sundmann til 1965.
Da overtok Oscar Bjørnesset. Han fikk
seg påhengsmotor men måtte selv holde seg med bensin. Da han søkte Ringebu
kommune om få økt årslønna fra 4.000 til 6.000 kroner ble søknaden kontant
avvist og sundstedet Borgeneset ble nedlagt i 1969. Det var ved 10-tida om
kvelden den 2. november det året han satte i land de tre siste mot en betaling
på 1,50 kroner pr. person. De tre var Johannes Opheim fra Kvam og fåvangingene
Johan Amrud og Ola P. Stenumgård. Det var et punktum for en 72 år gammel viktig
epoke i bygdas historie.
Oskar levde til 1995 og enken Gunvor
flyttet ut året etter. Da var jernbanen kommet til Losna. Siden bodde Oskars bror Johan der noen år. Siden er
eiendommen solgt til private og renovert til fritidshus.
Ei drukningsulykke
Det hendte den 21. juli 1938. Det var
en søndag ettermiddag. Folk fra Losna la merke til at en bil havnet i vannet på
motsatt side, ved Sundstugua. Anstein Gunstadmoen gikk søndagstur og hvilte seg
på en stabbestein da han plutselig så en bil styrte ned fra riksvegen og plaske
ut i vannet så spruten sto høyt til værs. Håkon M. Lesjø arbeidet på Ringebu
Mekaniske Verksted og ble utkalt til ulykken sammen med Nustad Bilverksted. Men
det fantes ikke redningsutstyr og det var lite de kunne gjøre. Det var en familie
på tre fra Drammen som omkom i ulykken.
Sundmannens kone Marthe Pedersen hadde
tilfeldigvis kikket ut av vinduet da bilen var i ferd med å deise i vannet, og
Torger løp straks ned til båten. Sjåfør av bilen var den 33 år gamle Tarald
Hagen. Han kom seg opp fra dypet og fikk klamret seg fast i en tømmerstokk. Han
ble halt i land av sundmannen, som straks rodde ut igjen i et forsøk på å redde
flere. Men det var ingen å se.
Dykkere fant bilen på tirsdagen, men
den ble ikke trukket opp av vannet før dagen etter. Håkon M. Lesjø mente det
kunne ha sammenheng med den store tilstrømningen av skuelystne. Han var blitt
hyret inn som sjåfør for en transport til sykehuset på Lillehammer. Da de
passerte Sundstugua var det helt kaos. Gamle lensmann Dahl gjorde så godt han
kunne å holde orden der, men han var helt alene om det. Det var trafikk-kork en
kilometer nordover derfra og helt til Bjørgevollen. Heldigvis sto det ikke om
livet i syketransporten, for dette tok tid. Litt sør for Borgeneset sto to
lastebiler parkert side om side og blokkerte vegen, men heldigvis sto nøklene i
tenningslåsen på den ene, så Håkon fikk flyttet den vekk. Det anslås at det må
ha vært 1500-2000 skuelystne til stede.
Under redningsarbeidet var det et
gripende intermesso da hjelpeprest Holm i Ringebu grep ordet. "I det alle
hoder blottedes" holdt han en kort tale og sa at en aldri kunne være
forsiktig nok, og at ingen visste når en ulykke kunne ramme. Presten manet alle
tilstedeværende om å være forberedt på sin siste time når som helst, og ba til
slutt Gud velsigne de omkomne, deres etterlatte, og hele skaren som sto rundt
ulykkesstedet.
Føreren av en bil som hadde kjørt like
bak ulykkesbilen, ingeniør Wedø kunne fortelle at det ikke hadde vært noen
møtende bil og at farten ikke hadde vært over 25 km/t. Bilen hadde plutselig
skjenet ut til venstre, tok med seg en stabbestein og forsvant. Bilen ble
anslått til å bli liggende på 15 meters dyp.
Man burde
skaffe seg oversikt fra båt over de imponerende murarbeidene vegstrekningen
hviler på.
Det viste seg at dykker Alf Haslum
måtte få oppover ekstra utstyr for dypere dykking. Etter å ha vært nede
fire-fem ganger andre dagen måtte han gi opp fordi det var umulig å se noe der
nede. Bilen lå på 40 meters dyp 60 meter fra land. Og under hylla der bilen
befant seg var det ytterligere 60 meter til bunnen. Dørene i bilen var klemt
inn, men dykkerne kunne ikke se om de omkomne fortsatt var i bilen.
Mens folk ventet florerte ryktene.
Sjåføren hadde ikke førerkort, var sliten og dessuten hadde han sikkert
drukket, ble det hevdet. Men lensmann Dahl avdekket i forhørene at sjåføren
hadde overtatt rattet ved Fåberg og at selskapet ikke hadde drukket det
ringeste. Sjåføren hadde ingen forklaring på årsaken, heller ikke om det kunne
vært en teknisk feil. Den nye bilen hadde vært kontrollert på verksted to dager
før.
Og det var nesten like stor ansamling
av skuelystne dagen etter da de skulle heve vraket. Broren til sjåføren av
ulykkesbilen var da kommet til stedet. Med bilen trygt plassert på brygga ble
den tildekket av en presenning. En kar fra bygda som sto like ved spurte: -
Hvor mye skal du ha for bilen? Men han fikk aldri svar på det. Folk har så
ulike reaksjoner i slike situasjoner. Ei noe tilsvarende historie fra mitt
nabolag er også av denne typen. Det var under tyskernes felttog i 1940 at
lensmannen kom med dødsbudskap til en kar som arbeidet hos min far. Hans bror
hadde falt i kampene. Han reagerte bare med å spørre om de hadde tatt vare på
skoene til broren; - "for han hadde så gilde sko". Utover dette var
det ingen merkbar reaksjon. Men bilen ble faktisk solgt seinere for en billig
penge.
De omkomne var fra Drammen; kjøpmann
Olaf Hansen, hans kone Astrid og søsteren Kirsten. Ulykken krevde også et
fjerde dødsoffer ved at Olafs mor døde av slag da hun fikk nyheten. Da bilen
var hevet viste det seg at de to kvinnene var i baksetet, men kjøpmannen var
borte.
Fotografert
i november 1938, bare måneder etter ulykken.
Nå var et
bedre autovern allerede på plass.
Ulykken skapte store oppslag i
pressen. Ikke minst fordi det var nødvendig med en vanskelig redningsaksjon med
dykkere i fokus. Av oppslagene nevnes at det burde foretas vegutbedringer på
ulykkesstedet og settes opp forskansninger på de farligste stedene. Rekkverket
var nærmest råttent og man burde få støpt en lav mur med et nettinggjerde oppå,
slik det var gjort ved Hunderfossen.
Den gamle hovedvegen som passerer ved
vannkanten forbi Borgeneset framstår helt urørt siden den ble bygd i
1850-60-årene. Så sent som i 1927 var det bare et gjerde i treverk langs
vegkanten. Etter ulykken i 1938 ble det satt opp et mer solid
"autovern" i grov treplank.
I en skarp sving på sørsida av
Sundstugua var det montert et speil i yttersvingen, ifølge en lokal informant. Andre hevdet at det var denne svingen på nordsida. Den ble da omtalt som "Spilsvingen".
Slik kunne man lettere forholde seg til møtende trafikk selv om farten var
relativt lav den tida. Det var begrenset med møteplasser om du var stor og
breial. En dykker som var nede der i seinere år forteller at han så et bilvrak
der. Det var en bilmodell fra 1920-årene. Det kan altså være flere som har gått
ned der, men uten at det har hatt fatalt utfall i og med at media ikke grep tak
i det.
Under andre verdenskrig bygde tyskerne
ny vegparsell over Borgemoen høyere oppe enn der den moderne E6 går i dag. Og
denne gamle vegstubben betjente siden mest sundingstrafikken.
PS!
Jeg er klar over at vi her befinner
oss vel en kilometer nord for grensa mot Ringebu. Likevel er Søre Fåvang og
Losna en del av nærområdet til henholdsvis mitt arnested Nord-Tretten og
Nordmedlia. Gjennom generasjoner har det vært omfattende samrøre over
sognegrensa. Med å hyre tjenestefolk, ofte med inngifte som resultat, og derav
familiebånd på tvers av denne grensa. Men det er også mange andre grunner til å
bevege seg utenfor hjemlige trakter. Hver vår tilbake i 1930- og 40-årene
spaserte Lisabet på Nere Glomstad og Hanna Bakkesveen bakkene ned til
landhandleriet på Bjørgevollen: - "for der hadde døm så sømmelé
kjol-ty", sa de to venninnene.
Kilder:
- Per Åsmundstad om sundstedet i Årbok
for Gudbrandsdalen, 1971-utgaven.
- Ola Matti Mathisen mai 1998 i GD om
ulykka.
- Min egen kildesamling og bilder jeg
tok der i 1997.