Sundstugua på Borgeneset i Søre Fåvang

Sundstugua på Borgeneset i Søre Fåvang

Ved å spasere den gamle Riksvei 50 rundt Borgeneset kan du velge å bare nyte landskapet, for det er så vakkert her. Du kan også sprite opp turen med historia om sundtrafikken, eller endog komme i mollstemning når du setter deg inn i den tragiske bilulykka. Det er flere grunner til at området bør få status som landskapsvernområde. For dette er et fantastisk kulturlandskap som løfter viktig og dramatisk kulturhistorie inn i vår tid.

 Legg merke til lagerbygningen på ytre sida av vegen.

(Fotograf: Anders Beer Wilse 1927, eier Norsk Folkemuseum)

Med framføring av jernbane videre fra Tretten ble neste stoppested opprettet på Losna. Banen til Sel sto ferdig i 1896; 2 år etter åpningen til Tretten. Den ga store lettelser i befordring av folk og fé, og ikke minst varer. For å sørge for transport fra Losna stasjon over til østsida; eller det vi kaller solsida, måtte det også opprettes et offentlig sundsted. Rett overfor Losna ligger Borgeneset. Et naturlig landingssted for sundingstrafikken, med innpå 700 meters kryssing av Losnavatnet. Dette skjedde samtidig med at sundinga fra Sundhaugen ble avviklet i og med at Tretten bru sto ferdig.

Plassen viser fantastiske mur-arrangement tilpasset behovet for ombord- og avstigning fra båt og ferje. Det var Emort Strandstugun og Johannes Borgemoen som tømret opp Sundstugua på ei tomt like ved "storvegen" med fin utsikt over til Losna stasjon. Først bare med ett rom. Inntil da hadde det ikke vært offisiell sunding her. Folk måtte ta omvegen via Holmen eller Tromsnes, men noen hadde også egne båter og små ferjer.

Kristoffer Olsen ble den første sundmannen. Han var født i 1834. I folketellinga 1900 bor han der sammen med kona Marthe født Østre Gausdal i 1831 og ei datter Anne som var født i 1871. Dessuten Annes sønn Kristian, født 1895. Den siste tida før de overlot trafikken til andre i 1917 hadde Anne tatt over ansvaret for sundtrafikken. Trolig var faren da død.

Det var stor trafikk de første årene. Et stort varelager ble oppført nede ved strandkanten. De hadde både robåt og ferje. Hester og annet fé, kjøreredskap og varer ble fraktet over til og fra Losna stasjon. Blant annet varer til landhandleriet på Bjørgevollen. I dårlig vær og sterk vind kunne dette være hardt arbeid. Persontransporten var også omfattende. Særlig om det var høytidsdager og utfart til kirka i Søre Fåvang, med barnedåp, konfirmasjon, bryllup eller gravferd. Det måtte være vanskelige overgangsperioder før isen ble sterk nok til å bære lass om høsten og mens isen ble utrygg igjen i vårløsningen. Signalet fra Losna-sida dersom noen ville over derfra var et hvitt "flagg" som vaiet utenfor forsamlingshuset Ungly. Sundmannsfamilien var nok ekstra oppmerksomme ved hver togpassering, om flagget kom opp.

Etter Anne overtok Laurits Skjelleberg som sundmann, men bare sommeren 1917. Da tok Torger Pedersen over, og han virket helt til 1942. Hans familie talte 7-8 personer så det ble nødvendig å bygge på. Det kom en etasje til med gang både oppe og nede, slik Sundstugua framstår i dag. Bygningen ble bordkledd like etter andre verdenskrig.

Sundmann Torger Pedersen Hjellstuen, født 1860 og døde 1950.

Et usignert foto fra like etter andre verdenskrig.

Da Torger overtok jobben var det fortsatt ikke fastlønnet arbeid. Det kostet 10 øre å bli rodd over. Sykkel og ryggsekk var gratis. For hest og ku var prisen på ferja 50 øre; senere doblet til 1 krone. Siste krigsåret, i 1918 fikk han et dyrtidstillegg på 100 kroner, og fra først på 1920-tallet en fast årslønn på 300 kroner i tillegg til de 100. Fram til han ga seg i 1942 kom enkelte prisøkninger i sundinga, helt opp til 50 øre for en person på slutten. Avlønninga steg også. På et av brukene på Losna var det nok en matador av en råne det gikk gjetord om. På Krekke hadde de ei o purke de ville få over til Losna en gang for å få ho para. De var spente på om det ville gå greit, men purka bare satte seg i båten og tok overfarten med stoisk ro.

Sundmann Kristian Torgersen 1960.

Torger overlot ansvaret til sønnen Kristian i 1942. Før krigen kostet det 25 øre å bli satt over Losna'n. I 1960-årene kostet overfarten hele kr 1,50. En annen sønn, Olaf deltok også i sundinga. Det fortelles at han var en alvorlig mann som ikke snakket i lange setninger, men at han var svært vittig. Ragnhild Opsahl på Bjørgevollen var kommet med toget til Losna stasjon etter en tur til Lillehammer og ble rodd over av Olaf. Midt ute på vannet trakk han plutselig inn årene og spurte: - "Åssen æ det. Ska du vera med heilt over, heill?"  Takstene og lønna fortsatte å stige beskjedent og Kristian Torgersen fikk seg omsider motorbåt. Han virket i tjenesten som sundmann til 1965.

Da overtok Oscar Bjørnesset. Han fikk seg påhengsmotor men måtte selv holde seg med bensin. Da han søkte Ringebu kommune om få økt årslønna fra 4.000 til 6.000 kroner ble søknaden kontant avvist og sundstedet Borgeneset ble nedlagt i 1969. Det var ved 10-tida om kvelden den 2. november det året han satte i land de tre siste mot en betaling på 1,50 kroner pr. person. De tre var Johannes Opheim fra Kvam og fåvangingene Johan Amrud og Ola P. Stenumgård. Det var et punktum for en 72 år gammel viktig epoke i bygdas historie.

Oskar levde til 1995 og enken Gunvor flyttet ut året etter. Da var jernbanen kommet til Losna. Siden bodde Oskars bror Johan der noen år. Siden er eiendommen solgt til private og renovert til fritidshus.

Ei drukningsulykke

Det hendte den 21. juli 1938. Det var en søndag ettermiddag. Folk fra Losna la merke til at en bil havnet i vannet på motsatt side, ved Sundstugua. Anstein Gunstadmoen gikk søndagstur og hvilte seg på en stabbestein da han plutselig så en bil styrte ned fra riksvegen og plaske ut i vannet så spruten sto høyt til værs. Håkon M. Lesjø arbeidet på Ringebu Mekaniske Verksted og ble utkalt til ulykken sammen med Nustad Bilverksted. Men det fantes ikke redningsutstyr og det var lite de kunne gjøre. Det var en familie på tre fra Drammen som omkom i ulykken.

Sundmannens kone Marthe Pedersen hadde tilfeldigvis kikket ut av vinduet da bilen var i ferd med å deise i vannet, og Torger løp straks ned til båten. Sjåfør av bilen var den 33 år gamle Tarald Hagen. Han kom seg opp fra dypet og fikk klamret seg fast i en tømmerstokk. Han ble halt i land av sundmannen, som straks rodde ut igjen i et forsøk på å redde flere. Men det var ingen å se.

Dykkere fant bilen på tirsdagen, men den ble ikke trukket opp av vannet før dagen etter. Håkon M. Lesjø mente det kunne ha sammenheng med den store tilstrømningen av skuelystne. Han var blitt hyret inn som sjåfør for en transport til sykehuset på Lillehammer. Da de passerte Sundstugua var det helt kaos. Gamle lensmann Dahl gjorde så godt han kunne å holde orden der, men han var helt alene om det. Det var trafikk-kork en kilometer nordover derfra og helt til Bjørgevollen. Heldigvis sto det ikke om livet i syketransporten, for dette tok tid. Litt sør for Borgeneset sto to lastebiler parkert side om side og blokkerte vegen, men heldigvis sto nøklene i tenningslåsen på den ene, så Håkon fikk flyttet den vekk. Det anslås at det må ha vært 1500-2000 skuelystne til stede.

Under redningsarbeidet var det et gripende intermesso da hjelpeprest Holm i Ringebu grep ordet. "I det alle hoder blottedes" holdt han en kort tale og sa at en aldri kunne være forsiktig nok, og at ingen visste når en ulykke kunne ramme. Presten manet alle tilstedeværende om å være forberedt på sin siste time når som helst, og ba til slutt Gud velsigne de omkomne, deres etterlatte, og hele skaren som sto rundt ulykkesstedet.

Føreren av en bil som hadde kjørt like bak ulykkesbilen, ingeniør Wedø kunne fortelle at det ikke hadde vært noen møtende bil og at farten ikke hadde vært over 25 km/t. Bilen hadde plutselig skjenet ut til venstre, tok med seg en stabbestein og forsvant. Bilen ble anslått til å bli liggende på 15 meters dyp.

Man burde skaffe seg oversikt fra båt over de imponerende murarbeidene vegstrekningen hviler på.

Det viste seg at dykker Alf Haslum måtte få oppover ekstra utstyr for dypere dykking. Etter å ha vært nede fire-fem ganger andre dagen måtte han gi opp fordi det var umulig å se noe der nede. Bilen lå på 40 meters dyp 60 meter fra land. Og under hylla der bilen befant seg var det ytterligere 60 meter til bunnen. Dørene i bilen var klemt inn, men dykkerne kunne ikke se om de omkomne fortsatt var i bilen.

Mens folk ventet florerte ryktene. Sjåføren hadde ikke førerkort, var sliten og dessuten hadde han sikkert drukket, ble det hevdet. Men lensmann Dahl avdekket i forhørene at sjåføren hadde overtatt rattet ved Fåberg og at selskapet ikke hadde drukket det ringeste. Sjåføren hadde ingen forklaring på årsaken, heller ikke om det kunne vært en teknisk feil. Den nye bilen hadde vært kontrollert på verksted to dager før.

Og det var nesten like stor ansamling av skuelystne dagen etter da de skulle heve vraket. Broren til sjåføren av ulykkesbilen var da kommet til stedet. Med bilen trygt plassert på brygga ble den tildekket av en presenning. En kar fra bygda som sto like ved spurte: - Hvor mye skal du ha for bilen? Men han fikk aldri svar på det. Folk har så ulike reaksjoner i slike situasjoner. Ei noe tilsvarende historie fra mitt nabolag er også av denne typen. Det var under tyskernes felttog i 1940 at lensmannen kom med dødsbudskap til en kar som arbeidet hos min far. Hans bror hadde falt i kampene. Han reagerte bare med å spørre om de hadde tatt vare på skoene til broren; - "for han hadde så gilde sko". Utover dette var det ingen merkbar reaksjon. Men bilen ble faktisk solgt seinere for en billig penge.

De omkomne var fra Drammen; kjøpmann Olaf Hansen, hans kone Astrid og søsteren Kirsten. Ulykken krevde også et fjerde dødsoffer ved at Olafs mor døde av slag da hun fikk nyheten. Da bilen var hevet viste det seg at de to kvinnene var i baksetet, men kjøpmannen var borte.

Fotografert i november 1938, bare måneder etter ulykken.

Nå var et bedre autovern allerede på plass.

(Foto A. Schrøder, eier Sverresborg Trøndelag Folkemuseum)

Ulykken skapte store oppslag i pressen. Ikke minst fordi det var nødvendig med en vanskelig redningsaksjon med dykkere i fokus. Av oppslagene nevnes at det burde foretas vegutbedringer på ulykkesstedet og settes opp forskansninger på de farligste stedene. Rekkverket var nærmest råttent og man burde få støpt en lav mur med et nettinggjerde oppå, slik det var gjort ved Hunderfossen.

Den gamle hovedvegen som passerer ved vannkanten forbi Borgeneset framstår helt urørt siden den ble bygd i 1850-60-årene. Så sent som i 1927 var det bare et gjerde i treverk langs vegkanten. Etter ulykken i 1938 ble det satt opp et mer solid "autovern" i grov treplank.

I en skarp sving på sørsida av Sundstugua var det montert et speil i yttersvingen, ifølge en lokal informant. Andre hevdet at det var denne svingen på nordsida. Den ble da omtalt som "Spilsvingen". Slik kunne man lettere forholde seg til møtende trafikk selv om farten var relativt lav den tida. Det var begrenset med møteplasser om du var stor og breial. En dykker som var nede der i seinere år forteller at han så et bilvrak der. Det var en bilmodell fra 1920-årene. Det kan altså være flere som har gått ned der, men uten at det har hatt fatalt utfall i og med at media ikke grep tak i det.

Under andre verdenskrig bygde tyskerne ny vegparsell over Borgemoen høyere oppe enn der den moderne E6 går i dag. Og denne gamle vegstubben betjente siden mest sundingstrafikken.

PS!

Jeg er klar over at vi her befinner oss vel en kilometer nord for grensa mot Ringebu. Likevel er Søre Fåvang og Losna en del av nærområdet til henholdsvis mitt arnested Nord-Tretten og Nordmedlia. Gjennom generasjoner har det vært omfattende samrøre over sognegrensa. Med å hyre tjenestefolk, ofte med inngifte som resultat, og derav familiebånd på tvers av denne grensa. Men det er også mange andre grunner til å bevege seg utenfor hjemlige trakter. Hver vår tilbake i 1930- og 40-årene spaserte Lisabet på Nere Glomstad og Hanna Bakkesveen bakkene ned til landhandleriet på Bjørgevollen: - "for der hadde døm så sømmelé kjol-ty", sa de to venninnene.

Kilder:

- Per Åsmundstad om sundstedet i Årbok for Gudbrandsdalen, 1971-utgaven.

- Ola Matti Mathisen mai 1998 i GD om ulykka.

- Min egen kildesamling og bilder jeg tok der i 1997.