Sundmannen Arne Amundsen

Introduksjon
Jeg fant igjen i min samling et håndkolorert postkort fra Tretten fra tiden umiddelbart etter at brua sto ferdig i 1895. Husker jeg fikk kjøpt det i et antikvariat i Trondheim for en rekke år siden. Her vises bygningsmassen på Sundhaugen. Jeg synes dette kan være en fin inngang til artikkelen om sundinga der.

Baksiden av postkortet.

Jeg har alltid kjent på en viss beundring for Arne Amundsen Sundhaugen siden jeg første gang fant ham i kildene for mange år siden. For meg ble han mer og mer en bauta-skikkelse i bygda. Både i den viktige tjenesten han utførte som sundmann, men enda mer som en foregangsmann og politisk skikkelse lenge forut for sin tid. Her skal jeg brodere ut noe av det livet han levde og de omstendighetene han levde under. Utviklinga av samfunnet også på Tretten i overgangen fra dette embedsmannsstyrte bondesamfunnet til et noe mer moderne er ikke mulig å omtale uten å gi ham god plass.

Holmen var flomutsatt

Gardsbruket Holmen er gammelt, men tunet er relativt nytt. Det vi kjenner som Sundhaugen, også kalt Sundholmen er trolig stedet der bygningsmassen til garden Holmen først sto; etablert nettopp som sundsted med ei sundstugu først. Etter hvert ble det trangt å holde «hodet over vannet» der med utvidelser i bygningsmassen og utvikling av jordbruket. Nytt gardstun ble etablert lengre nord nedenfor Lybekk, kanskje omtrent der renseanlegget ligger i dag. Sundhaugen var fortsatt operativ som sundsted. Men her lå hovedbruket fortsatt flomutsatt til, noe som ble bemerket i matrikkelen 1668. Både åkerjorda og slått-enga er dårlig og tar nesten hvert år stor skade da store stykker av jordet skylles bort i flom, skriver de der. Og enda verre skulle det bli i juli 1789. Da kom Stor-Ofsen.

     I dagevis den sommeren var det vedvarende kraftig regn og tordenbyger. Det varte i minst to uker. Klimaks ble nådd den 21. til 23. juli, med rene skybruddet. Dagene var mørke som natta, lynet flerret og torden skrallet ustanselig. Folk kjente uhygge. Lågen vokste seg større og større og uhyggen ble ikke mindre ettersom det i elva kom flytende døde dyr og mennesker, hus og husrester og en mengde brask. Flommen raserte bygningsmassen i Holmen. Gardstunet ble gjenoppbygd på ny tomt der det nå ligger. Stabburet var det siste som sto igjen fram til 1830, da det ble flyttet etter. Av skadetaksten framkommer det at Holmen ble klart hardest rammet på Tretten, med dyrkajord, seks hus, gjerder, matvarer og klær. Skadene ble taksert til 319 riksdaler. Kjøpesummen på hele garden med utmark, skog og fjellretter 20 år tidligere beløp seg til 599 riksdaler.

     På Sundhaugen reiste ferja og ei fôrlyu med flommen. Men seinere kom det nordfra flytende to lignende lyuer som rek i land på holmen. De ble satt i stand og var i bruk til etter 1900.

     Bruket Lybekk forsvant under den siste vegutbygginga, men derfra ut langs elva mot renseanlegget ble Lybekkmuren bygget for å lede elva mot vest. Den står fortsatt. Trolig ble denne muren oppført etter at skadene var skjedd og tunet i Holmen var flyttet til ny tomt. Da i den hensikt å skjerme dyrkajorda på Holmvollen. Men kanskje var den der allerede under Stor-Ofsen uten å ha effekt mot slike vannmengder.

Flommen i 1995 var ikke så dramatisk i Lågen som i Moksa og sideelvene, men ille nok.

Sundmennene på Sundhaugen

Det var Holmen som forvaltet sundet på Tretten. Sundinga her er nok mye eldre enn kildematerialet kan berette, men den først omtalte er Oluf på Sundhaugen i perioden 1618-28. Han er riktignok «ødegaardsmand», noe som på denne tida betyr at han falt inn i laveste skatteklasse. I 1629-34 nevnes Arne Olsen. Han leier Sundhaugen av Kronen av skyld ½ hud og 1½ pund fisk, men de er noen «husarme» mennesker og har aldeles ingen formue å skatte av. Ingen garder på Tretten var på denne tida drevet av selveiende bønder. Sundmannen hadde instruks om å føre Kongens menn over elva ved behov og var også derfor fritatt for skatt. Den neste sundmannen vi møter er Embret Sundmann i 1657.

1820

     Sundmannen som holdt til på Sundhaugen hadde, etter hvert som Holmen ble selveiende, husmannskontrakt med Holmen. I perioden 1769-74 finner vi Ole Tostensen Kramprud og Marie Olsdatter Mælum på Sundhaugen, der de får to barn. Da de gifta seg i 1768 var Arne Holmen hennes kausjonist (forlover) så det er trolig nær kobling der. Og i perioden deretter, 1777-98 holder Arne Jonsen og Marit Pedersdatter til der. Da de gifta seg i 1777 hadde han allerede bopel Sundhaugen og ho Holmen. Nå er Arne Holmen hans kausjonist.

     Sundmann i 1801 er Engebret Amundsen. Han er gift med Kari Pedersdatter og de har sønnen Peder som da er 11 år gammel. Ved giftemålet i 1776 er Engebret oppført på Høvre og Kari på Nedre Kramprud, men det er fortsatt grunn til å tro at vi her også har en tilknytning til familien i Holmen. I 1809 bor Peder og Marie på Sundhaugen da de får datteren Anne.

     I 1809 eller 1810 flytter Arne Amundsens foreldre til Sundhaugen, og hans familie tok hånd om sundinga fram til 1893. I de to årene som da gjensto til brua over Lågen ble ferdig i 1895 overtok Johannes Olsen Lågåtonsveen, men han bodde i Sundstugua som var oppført på andre sida av sundet.          

Matias Arnesen, Arnes eldste sønn.

Familien

Arne Amundsen var født på Sundhaugen den 6. oktober 1816. Hans forfedre er sjølfolket i Holmen, gjennom moren Marie Arnesdatter Holmen (1773-1854). Faren Amund Engebretsen (1777-1846) ble født Kramprud, men er i 1801 tjener og «postkarl» og boende i Holmen. Maries bror Peder Arnesen overtok som bruker i Holmen. Deres farslinje går slik: Arne Pedersen Holmen (ca.1730-1810) – Peder Arnesen Holmen (1698-1773) – Arne Gulbrandsen Holmen (ca.1654-1714) - Gulbrand Holmen (nevnt fra 1657, død 1683).

     Arnes foreldre gifta seg i 1807. De etablerte seg på Sundhaugen og tok over sundinga i 1809 eller 1810. Deres eldste datter, Sigri Amundsdatter ble født i 1808 mens de enda bodde i Holmen. Ho gifta seg i 1833 med Fredrik Simensen Krogstad fra Gausdal. Han døde ung og ho flyttet hjem til Sundhaugen der ho bidro i husholdningen. På sitt siste levde ho som legdslem i Galtrud til ho døde i 1889.

     I 1812 ble Engebret Amundsen født, men han døde bare fire uker gammel. Mindre enn ett år senere kom Kari Amundsdatter til verden. Ho ble boende som ugift i Sundhaugen all sin dag og bidro med ulike håndarbeider, spinning og strikking til ho døde i 1893.

     Arne Amundsen gifta seg i 12. juni 1845 med Guro Klemetsdatter Stalsberg (1812-1877). Men allerede før det fikk de et «uekte» dødfødt guttebarn den 19. mars 1845. De ble på et vis dømt for tjuvstart, men ting skulle etter hvert gå bedre.

     Matias Arnesen (1846-1929) hjalp faren med sundinga i oppveksten. I 1875 flyttet han til Storelvdal der han giftet seg og slo seg opp som snekker og treskjærer. Han giftet seg med Olene Larsdatter og de fikk fem barn. I 1900 er han bosatt på bruket Haugen i Storelvdal som byggmester. Han satt i formannskapet som den første arbeider og ble Hedmark fylkes første sosialdemokratiske stortingskandidat.

     Arne og Guro fikk i 1849 sønnen Amund som levde bare 20 dager.

     Den neste i rekka er Martinus Arnesen (1850-1930). Som vi kan forstå senere var det ikke tilfeldig at Martinus i 1878 giftet seg med Karen Amundsdatter Brentnes. Tre år tidligere var Karen oppført som budeie i Holmen. Ho var født i 1849, mens de to fedrene hadde tett kontakt i arbeidet med å stifte arbeiderforeninger. Han hjalp faren fra han ble voksen og gikk ofte som fast gardskar i hovedbruket Holmen. Han ble betraktet som en særlig begavet mann. Karen døde allerede i 1885, den 30. november, Bare måneder etter mistet Martinus også de to minste barna, Aksel og Gunhild bare 3 og 1 år gamle. Han var nå en enkemann med sønnen Asmund på 6 år. I 1890 overtok han sundinga etter Arne og drev den til 1893 da tjenesten gikk ut av familien de siste par årene før storbrua sto ferdig. Deretter livnærte han seg med tømmerhogst og jordbruksarbeid. Han døde i 1930.

      Yngste sønn Amund Arnesen var født i 1856. Han ble boende hjemme. Han hjalp også faren og bidro til husholdningen ved å ta seg jordbruksarbeid i gardene. Han forble ugift og døde i 1928.

Slik kunne kanskje ferja her også sett ut.

Et drama

Musdøler krysset sundet stort sett bare når de skulle i kirken. Men ei historie forteller om et unntak. Nils Knutsen og kona Marit Engebretsdatter kom til bygda fra Valdres i 1845 og slo seg ned på Nersygard Hong. De hadde med seg den førstefødte Kari, 4 måneder gammel. I 1846 fikk de skjøte på garden. Det året ble Knut født, i 1849 Engebret og i 1851 Klemet. Mens Marit gikk i 5. måned med Klemet mistet de sin eldste sønn Knut, da han druknet i brønnen på nersida av fjøset i Øversygard. Bare ett år senere, i 1852 kom et nytt dødsbudskap.

     Nils Knutsen nersygard Hong og en annen musdøl hadde vært på Lillehammer. Noen vil ha det til at de var på martnan der. På hjemvei hadde de kjøpt med seg et anker brennevin. De var begge noe beruset da de skulle sundes over ved Sundhaugen. Det var helt mørkt og sterk vind, så sundmannen var ikke lysten på å ro dem over. Men de maste og ga seg ikke, så det ble da til at de satte over. Da de kom i ferja sa Nils at han var nå mest redd for brennevinsdunken, han, og satte seg på den. Den andre karen satte seg godt til rette nede i farkosten. Da de var midt utpå i strieste strømmen hørtes et plask. - Der reiste dunken, sa kameraten. - Å gud bedre oss, det var nok han Nils som reiste, sa sundmannen.

     Nils ble tatt av strømmen og drukna denne natta, bare 38 år gammel. En kilde oppgir at det trolig var hesten som skumpa Nils overende, for det var nok ingen rolig overfart. Han ble gjenfunnet og begravet den 31. august, vel ei uke senere.

1889

     For Marit ble det mye å ta fatt på nå. Å sitte enke på en gard med tre små unger og stor sorg var tungt å bære rent praktisk også. I juni 1853 gifter ho seg med ungkaren Johannes Knutsen Ourom, en yngre bror av brukeren der. Han bare 30 år og i sin beste alder; ho 29. Det praktiske er falt på plass og de får raskt fire unger sammen. Men nyttårskvelden 1860 dør også Johannes. Marit sitter enke etter to karer allerede i en alder av 40 år, og med 7 mindreårige unger. Denne gangen klarer ikke Marit å finne fatningen, og mister fotfestet i livet. Dette utvikler seg til sinnssykdom og ho ble omtalt som Gærn-Marit etter dette. Broren hennes, Knut kommer fra Bjørge i Fåvang og overtar garden. Ho mister omsorgen for alle barna. De blir plassert rundt omkring i bygda; Ourom, Holsbakken, Sprekkenhus, Prestgarden og Mageli, og i 1868 utvandret flere av dem til Amerika sammen med Marits foreldre. Marit ble bare enda mer ensom. Ho blir gående som føråskjerring på Nersygard Hong etter dette. Det er hevdet at det var mye arbeid med henne.

     Marit døde i juni 1894. Brua over Lågen var ikke ferdig enda, så hennes siste reise gikk også over sundet.

Et anker brennevin rommer ca 38 liter.

Brennevinsondet

Det ble servert brennevin på Sundhaugen. Salget ble en gjenganger i rettsapparatet, og de ble dømt gjentatte ganger i perioden 1850-71. Arne Amundsens eldste søster Sigri hadde tidlig blitt enke og bosatte seg da hos broren der ho bidro som kokke og med håndarbeid. Sundmannen sjøl utførte en viktig offentlig tjeneste og var familieforsørger, og Sigri ble den som måtte sone. I alle fall tre ganger ble ho hentet av lensmannen og ført til straffeanstalten på Lunde i Fåberg for å avsone bøter for ulovlig brennevinssalg. En gang, i 1854 ble ho tilgodesett med skyss av «Lensmandskarl» Erik Jevne, fordi ho hadde skadet hofta si og var ute av stand til å gå.

     Arnes andre søster Kari hadde også gjort seg kjent på Lunde. I 1847 tjenestegjorde ho på Lysgård, og en episode der førte til at ho også ble satt inn en periode. Ho fikk ikke skyss, men ble fulgt av lensmannen uten vakt, står det hans protokoll. Kari forble ugift. Begge søstrene ble boende hos broren på Sundhaugen.

     Brennevinssalget kan nok ikke sees bare som mangel på lovlydighet. Det var nok heller et uttrykk for den kampen de førte for å brødfø seg og sine. Sundinga ga ikke rare inntekta. For øvrig var denne drammen etterspurt blant både bofaste og reisende. For mang en familieforsørger og særlig blant tjenestefolk i bygda ble drikkinga en svøpe. Folk herover satt i små kår på den tida, og for fattigfolk kjennes jo effekten av drikkinga ekstra ille dagen derpå.

     Derfor ble også kampen mot brennevinsondet en av de viktigste sakene for Thranebevegelsen. Arne Amundsen sluttet seg helhjertet til bevegelsen som lokal leder i 1850. At han fortsatte salget enda i 20 år til, kan forstås på den måten at han levde et liv tett på folk i bygda, og at han ikke kunne fø unger bare ved å ri kjepphester. At det medførte at hans søster måtte sitte på vann og brød innimellom var nok en overenskomst de valgte å inngå.

Sundhaugen.

Politisk engasjement

Arne Amundsen og familien var tydelig boklig anlagt, og kanskje nettopp derfor samfunnsengasjerte. De hadde så mange bøker, ikke minst historiebøker og hadde mye å fortelle. Av bøker og blad som lå igjen etter dem finnes «Nyt Husbibliotek» fra 1877, tidsskriftet «Folkeminner», «Dobbeltgjengeren» av Fjodor Dostojevskij, Henrik Wergelands «Udvalgte Dikt», og de abonnerte på magasinet Illustrert Familiejournal når det etter hvert kom på markedet.

     Februarrevolusjonen i Paris i 1848 må ha gjort inntrykk blant folk også her. I alle fall de som holdt seg informert. Arne Amundsen var en av dem. Marcus Thrane ble inspirert under ei reise i Europa på den tid, og brakte idéene til Norge. I desember 1848 ble første Arbeiderforening stiftet i Drammen. Den 20. mai 1850 ble Midtskogforeinga i Øyer sogn stiftet med Amund Brentnes ved Rindal som formann. Omreisende agitator A. Strøm deltok i denne stiftinga. Foreninga hadde 20 medlemmer men den ble etter påtrykk fra lokale myndigheter oppløst sommeren/høsten 1850, ifølge Tor Ile. Den 8. februar 1851 ble Tretten Arbeiderforening stiftet i Bådstø med 30 medlemmer + minst 5 senere. Agitator på dette møtet var Engebret Larsstuen fra Fåvang. En søndag kveld på forsommeren 1851 var Marcus Thrane på besøk hos Arne Amundsen på Sundhaugen. Jeg vil tro at det gjorde inntrykk.

     I juni 1851 gikk «Lilletinget» av stabelen i foreninga sentralt, og det skjedde en klar radikalisering. Myndighetene satte da mer kraft bak bestrebelsene med å knuse bevegelsen. En håndfull av de sentrale lederne ble sittende fengslet i mange år. Den 16. august 1851 kom også lensmann Jevne på besøk på Sundhaugen for å registrere medlemmer og å forby foreninga. Han kunne notere 35 medlemmer.

     Ingenting taler for at Arne Amundsen ble utsatt for represalier fra myndighetene for hans politiske virke. Denne arbeiderforeninga levde et kort liv, og det skulle enda ta mange ti-år før arbeiderbevegelsen samlet seg til det neste angrepet mot myndighetene. Du kan lese mer om arbeiderforeninga i artikkelen «Thranebevegelsen på Tretten» i denne bloggen.

     Fortvilelsen, og kanskje var skuffelsen over Tranebevegelsens fall en del av den, kan vi lese ut av statistikken over utflytting fra bygda. I mange år hadde folk meldt flytting til andre regioner, særlig nordafjells, og de siste årene noen også til Amerika, men antallet som brøt opp og reiste økte etter dette. Fra 1850 til 1894 fôr omlag 2500 fra Øyer prestegjeld. Det senket seg en dyp depresjon over denne regionen.

     Med jernbaneframføringa ble det på nytt tent håp for framtida i bygda, men det var 40 år seinere. Dette håpet kan vi også lese ut av statistikken. Utvandringa stoppet helt opp noen år da jernbanen kom.

Her ser vi øverst i bildet Lybekkmuren og nederst Sponga. 1948

Sundinga

Å ro sundmann var hardt fysisk arbeid. Det var også forbundet med risiko, og krevde kløkt. Strømforholdene måtte leses, for vatnet er ikke helt stillestående forbi Sundhaugen. I flomtida og i sterk vind kunne det være ekstra utfordrende. Det er to årlige flomtider i Lågen; vårflommen og noe vi kaller Ottaflommen. Den siste når smeltinga i høyfjellet tar til utpå sommeren. Og ofte var det mørkt når folk skulle over. Sundstedet på vestsida, der vegen kom ned fra Vasrud og der Sundstugua seinere ble oppført, ligger vinkelrette på elvefaret, så båtene og ferja måtte ros delvis motstrøms for å lande riktig på motsatt strand. Det krevdes derfor mye kraft når Lågen var stor og strømmen ble striere. I de verste flomtoppene måtte de nok innstille, eller ta folk over lenger sør.

     De hadde flere båter og ei ferje liggende klare, fortøyd i kinger i store steiner på stranda. Folk hadde behov for å bringe både varer, hest og kjøredoning over. Som omtalt over skulle Kongens menn fra gammelt av fraktes gratis mot skattefritak for sundmannen. For andre, om de ikke betalte sundtoll, var takstene i lang tid 2 skilling pr. person, 4 for løshest, 8 for hest med kjerre eller karjol, 12 for hest med vogn, 16 for to hester med vogn, 4 for hvert storfé og 30 skilling for 100 småfé.

Eller så ferja slik ut? Disse gikk det mange av.

     Gardene i bygda som hadde direkte behov for dette offentlige sundet, og som hadde matrikulert jord betalte sundtoll beregnet etter matrikkelskylda. Trolig gjaldt dette hovedsaklig Musdal på Tretten. Samlet skulle sundtollen årlig utgjøre fem tønner korn (ca. 700 liter) eller tilsvarende pengeverdi. Dette var den eneste faste inntekta sundmannen hadde. Og det var han som måtte holde fartøyene vedlike. Derimot var det herredet (kommunen) som måtte investere i nytt når det trengtes.

     Mange gausdøler hadde også nytte av dette sundet. Nordmedlia hadde egne båter, og på Botrudlandet lå det ei solid ferje. Det er også verdt å nevne at det senere var offentlig sund fra Losna til Borgeneset i perioden 1896-1968. Fra Sømedlia og Nere Musdal var det nok en del sunding over ved Rinheim, men ikke i offentlig regi.

     Det var i denne perioden 5-7 personer som holdt hus i den vesle stugua på Sundhaugen. De høstet i 1865 ½ tønne bygg, ½ tønne blandkorn og 2 tønner poteter. Ti år senere ½ tønne bygg, ¾ tønne havre og ¼ tønne poteter i 1875. I fjøset kunne de i 1865 fôre 1 hest, 3 storfé og 2 geiter. Ti år senere var besetningen 1 føll, 2 storfé og 1 sau. Bebyggelsen besto av våningshuset med to påbygde «skrepper», fjøs, uthus og lyu.

     I sundet over fra Sundhaugen går elva for stri til at isen normalt legger seg vinterstid. Det kunne derimot skje et par hundre meter lenger sør der en grusrygg peker ut mot elva. Ryggen heter Sponga og stedet der den når ned til stranda heter Gulløyret. Herfra kunne det danne seg ei isbru trygg nok vinterstid. I verste fall måtte musdølene dra nordover Vasrudmoen helt til de nådde trygg is på Losnavatnet, men den vegen var det uframkommelig med kjøredoninger. Derfor ble tanken reist om å få en sikker overfart med ei vinterbru. Med så liten vannføring som det var midtvinters skulle det ikke så stort byggverk til. I elvefaret var det ei djupål nær Sundhaugen, og med litt fyllmasse kunne de konstruere først et kort bruspenn ut vestfra, og ei større bru på påler over hovedstrømmen til nordsida av Sundhaugen. Den tida gikk det også noe vann på østsida av holmen når elva gikk stor, så der hadde de laget et par mindre bruspenn til bruk også på sommerføre. Et problem som fortsatt gjensto var framkommeligheten fra Vasrud og ned den bratte kjerrevegen til sundet. Den kunne være livsfarlig på glatt føre.

Tegnet av O.T.Rybakken. Illustrasjon i Bygdeboka.

     Det ble mye besvær med disse bruene. I 1860, -70 og -80-årene ble det stadige skader på konstruksjonen under flommer, og et par ganger reiste hele brua. Materialer måtte hentes hjem helt fra Jevnefjorden. Hver gang ble det gjort forbedringer og forsterkninger. De fylte opp bru-kar på begge sider av faret, og på midten hvilte bruene på krakker. De innrettet dem endog med rekkverk. Musdøler påtok seg arbeidet med å ta ned, og sette opp bruene vår og høst. I februar 1863 hadde de endelig fått konstruert ei solid, ny bru. De slo seg på brøstet av det, men allerede i juni denne våren reiste flommen med alle bruene.

     I 1880 fikk musdøler satt opp et skur der brua kunne ligge i opplag. (De som ønsker å lese mer og alt strevet med bruene, finner det fascinerende beskrevet i Bygdebok for Øyer, side 307ff.) Blant de som tok akkorden med å få bruene ut og inn var Arne Amundsen selv en periode.

1965

Avhending

Ved sundingas avslutning var det opphørssalg på Sundhaugen. Kommunen hadde investert i ny ferje og ny båt så seint som i 1890. Båten ble i 1895 solgt for 20 kroner. Ferja ble utlånt til Ringebu i 1895 og de fikk tilbud om å kjøpe den for 80 kroner. Men den ble levert tilbake og seinere kjøpt av brukseier Hoff i Stav Sagbruk.

     Det ble utført større reparasjonsarbeider på vinterbrua så seint som i 1892, og den ble i 1895 solgt for 25 kroner. Skuret der brumaterialene var blitt stablet om våren ble også solgt, og salgssummen gikk tilbake til musdølene som i sin tid hadde bekostet det.
     I hovedsognet (Øyer) var det en religiøs kar som i årevis hadde vandret rundt i gardene for å lære barna om Jesus uten noen form for godtgjørelse. I herredsstyret ble det reist et forslag om at han burde tilgodesees med kommunal pensjon så lenge han levde. Sognestriden levde også da i beste velgående, og Amund Hong reiste seg og støttet forslaget på det vilkår at også Arne Amundsen ble tilkjent en tilsvarende gunst. Hans innsats var med andre ord svært anerkjent i bygda, tross hans politiske historikk. Herredsstyret vedtok dermed at de begge skulle bli de første i bygda med kommunal pensjon. Det skjedde i 1897 med 20 kroner årlig; høynet til 40 i 1900.

     Bygda sto midt i overgangen til ei ny tid. Få hadde grunn til å glede seg over den mektige nybrua mer enn gammel-sundmannen Arne, selv om han fem år tidligere hadde lagt årene over i yngre never. Han var da 74 år gammel, men bisto nok når anledningen krevde det. Arne brakk lårhalsen og ble sengeliggende de siste 5-6 år av sitt liv, til han døde i 1906, 90 år gammel.

     Stugua på Sundhaugen ble i 1908 flyttet til oppunder Riksvegen like sør for Holmen, og de øvrige husene fjernet. Amund og Martinus kalte sitt nye hjem for Bjørkheim, der de bodde til de døde hhv. i 1928 og 1930.

Bjørkheim er stugua nærmest Riksvegen. 1965. Sverre Haugen var gardskar i Holmen og bodde i denne Sundhaugstugua med familien til 1947.

     Sundingshistoria er beretningen om ei tid der det meste var basert på muskelkraft. Der var luktene sterkere og lydene mer dempet. Men det er kanskje mest beretningen om ei tid der ting tok tid og der folk tok seg tid. Om det ble ventetid ved sundet var ikke det et problem. De skulle likevel ta seg tid til samtaler.

     Det vi omtaler som utvikling kan oppfattes som å kvitte seg med problemer og å løse utfordringer. Men samtidig som vi lykkes med det, oppdager vi nye utfordringer og skaper oss nye behov. Det var litt av ei reise Arne fikk være med på, men reisa videre fram til vår tid er i dette perspektivet nesten umulig å fatte.

Kilder

Tor Ile: Bygdebok for Øyer, bind 2 side 299ff.

Kristian Paalsrud: Et bygdesentrum blir til, side 7f og 21f.

Diverse offentlig kildemateriale.

Egen kildesamling og notat fra informanter.

Thranebevegelsen på Tretten.

EN IMPULS FRA PARIS

     Når et menneske beveger seg fra ett sted til et annet mottar det inntrykk. Minst like mye som det gjør inntrykk setter det avtrykk, noe som i sin tur kan få utløp i uttrykk. I møter mellom folk skjer det mye interessant. Særlig der de er helt fremmede for hverandre. Men også da vil de raskt oppdage hvor mye de har felles.

     Dette er altså en beretning om at de i våre bygder også i tidligere tider mottok impulser fra, - og var en del av verdenssamfunnet. Vi kan fristes til å tro at våre forfedre hadde nok med å samle vinterfôr og stri mot sjukdom og elendig vær, - for en gang imellom slå ut håret i festlig lag. Enkelte hadde krefter til å heve blikket og evner til å tenke nytt også her på berget. Eller er dette historien om at nøden lærer naken kvinne (i dette tilfelle mann) å spinne....

     Reaksjoner mot myndighetene hadde tidligere vært sporadiske og "ufarlige". De kom fra enkeltpersoner eller små grupper. Og avsenderne var oftest bønder og andre privilegerte. Småkårsfolket, de upriviligerte hadde ikke vist evne til å bære fram sine klagemål lenger enn til sin egen oppdragsgiver; gardbrukeren. Og det kunne for mange koste dem dyrt. De hadde ganske enkelt ingen kanal eller ikke noe apparat til å fremme sine saker. Slike klagemål ble i regelen avvist.

     Utviklinga videre viser at enkelte embedsmenn og andre begynte å tale de upriviligertes sak, men da i saker som samtidig kunne komme de bedrestilte til gode.

Thranebevegelsen

     Religiøse lekmannsbevegelser hadde vi erfaring med fra tidligere, men når Markus Thrane i 1848/49 stilte seg i spissen for det som skulle bli en politisk massebevegelse var det noe helt nytt. Han starta den første arbeiderforeninga i Drammen i desember 1848. Det kom raskt flere, og i løpet av et par år var det i Norge omkring 400 foreninger med 25-30.000 medlemmer. Det utgjorde 7-8 % av alle myndige menn. Den arbeiderbevegelsen vi kjenner seinere regner sin historie til å være noen tiår yngre, men Thranebevegelsen var i tilfelle klar en forløper.

     Idéene og stimulansen kom direkte fra tumultene under februarrevolusjonen i Paris i 1848. De revolusjonære strømningene skapte dramatikk over hele Europa. Thranebevegelsen ble den norske varianten, og ikke på langt nær så voldelig som en del av de andre. Den raske og store utbredelsen er forklart med sosial og materiell nød som følge av den store befolkningsøkningen utover på 1800-tallet. En dyp internasjonal krise fra 1847 og flere uår i Norge forsterket elendigheten for folk flest, men først og sterkest for de dårligst stilte og eiendomsløse.

     Gjennom Arbeiderfore­ningernes Blad med Thrane som redaktør, ble det agitert mot all urett småkårsfolk måtte lide. Husmenn og småbønder ble de viktigste målgruppene. Våren 1850 samlet Thranebevegelsen 12.833 underskrifter på en petisjon til Kongen. Her ble det krevd redusert eller ingen korntoll, utvidet handelsfrihet, bedring for husmannsklassa og almueskolen, tiltak mot brennevinsondet, rettsreformer, praktisering av alminnelig verneplikt og almen stemmerett. Dette siste kravet omfattet vel og merke bare menn. Tida var enda ikke moden for å kreve stemmerett for kvinner.

Marcus Thrane 1817-1890. Lærer, publisist, pressemann og politisk reformator. Sønn av kjøpmann og riksbankdirektør David Thrane (1780–1832) og Helene Sophie Bull (1780–1831). Gift 1841 i Lillehammer med Marie Josephine Buch, og de tilbrakte tiden fram til 1846 på Lillehammer.

     (Les mer om Marcus Thrane på https://nbl.snl.no/Marcus_Thrane)

Thranebevegelsen

     Marcus Thrane starta den første arbeiderforeninga i Drammen i desember 1848. Det kom raskt flere, og i løpet av et par år var det i Norge omkring 400 foreninger med

25-30.000 medlemmer; 7-8 % av alle myndige menn. Idéene og stimulansen kom direkte fra tumultene i Paris, den såkalte februarrevolusjonen i 1848. De revolusjonære strømningene spredte seg over nesten hele Europa, og Thranebevegelsen ble den norske versjonen. Den raske og store utbredelsen kan delvis forklares med sosial og materiell nød som følge av den store befolkningsøkningen utover på 1800-tallet. Ei djup internasjonal krise fra 1947 og flere uår i Norge forsterket elendigheten for folk flest, men først og sterkest for de dårligst stilte og eiendomsløse.

     Petisjonen ble avslått av Kongen, og etter dette kan det spores en radikalisering av bevegelsens politiske profil. Det toppet seg etter det andre landsmøtet i juni 1851, Lilletinge­t. Her ble det reist forslag om revolusjon, men Thrane sjøl så dette som siste utveg. Lederne ble tatt inn til forhør og seinere fengsla. Etter forordning fra justisdepartementet måtte lensmennene registrere alle medlemmene i arbeiderforeningene. Etter dette gikk Thranebevegelsen i oppløsning utover høsten 1851.

     Bevegelsen ble knust av myndighetene og Thrane og de andre lederne satt fengslet til 1858. Etter det livnærte han seg som fotograf. Kona Maria Josephine; Norges førstekvinnelige redaktør døde av tuberkulose i 1862. Året etter emigrerte Marcus og barna til Amerika.

Thranebevegelsen i Gudbrandsdalen

     I Gudbrandsdalen slo idéene fra Paris inn våren 1850, først og fremst med agitatorer som sirkulerte med petisjonen og dannet arbeiderforeninger. Foreningene i Fåberg fikk størst relativ oppslutning, og hadde tilsynelatende størst aktivitet. Foreningene i Øyer hadde liten oppslutning.

     Tabell 1 viser hvordan medlemmene fordelte seg kommunevis og i sosiale grupper på det tidspunkt lensmannslistene ble ført, fra august til oktober 1851.

Tabell 1

                          Lhmr     Fåb.  Gaus.   Øyer   R.bu   Fron   Vågå   Lesja        SUM      ____________________________________________________________________________________

Gardbrukere                      8       11        2        12      58      15        9            115

Sjøleiere                             1        5        6         25                  1        8             46

Øvrige i

     middelklassa    18                                                   2         1       1              22

Husmenn                        234     293      16      108   425        85    28          1189

Inderster                           99       14      10        24       2        12      8            169

Øvrige i

     arbeiderklassa  17        27      10        1         2         6                 1              64

Uten tittel                            1        5                              1       19                      26

____________________________________________________________________________________

Medlemmer           35      370     338      35      171    494     133     55          1631

     Antallet som til forskjellig tid sto som medlemmer var høyere. Trolig var det i Gudbrandsdalen over 2000 thranitter. Der det benyttes titler som viser både sosial status og yrke er sosial status foretrukket. Medlemmene er klassifisert i grupper dit de hadde tilhørighet. Settes klassebegrep på medlemsm­assen framkommer oppstillinga i tabell 2. En del uidentifiserte og medlemmene i Lillehammer er utelatt. Der var det en annen næringsstruktur.

Tabell 2

                           Over-    Mid-     Arb-    Privi-  Under-   Upriv.

                              kl.        kl.        kl.       lig.     priv.           

       ________________________________________________________

Storbønder            19                               19

Småbønder                      142                  142

Ny middelkl.                        4                      4

Husmenn                                  1189                1189

Håndverkere                                 15                    15

Inderster                                    169                              169

Arbeidere                                      31                                31

        ________________________________________________________

                              19      146    1404      165    1204      200

     Husmenn og håndverkere hadde ei viss sikkerhet eller enkelte rettigheter sammenlignet med inderster og arbeidere. Det kan være mer naturlig å skille i forhold til privilegier. Da framkommer en klar dominans av husmenn i arbeiderforeningene, og de var ofte ikke de dårligst stilte. Forholdsvis mange medlemmer hadde høyere status. De fleste i denne gruppa er identifi­sert. De hadde gjennomgående små bruk som materielt ikke skilte dem vesentlig fra husmennene. Ved å sette ei grense ved 5 skylddaler for å oppnå trygghet for sjølberging er gruppa delt i bønder i småbønder og storbønder. Med mer enn 5 daler var det i gode år muligheter for inntektsgivende varesalg fra bruket.

     142 medlemmer var småbønder, og av dem var 4 av 10 sjøleiere, en tittel som forklares seinere. Det er sortert ut ei gruppe på 19 storbønder. En av dem var Iver Storhove i Fåberg som satt svært trangt i det økonomisk. Dette var trolig også denne gruppas viktigste begrunnelsen for å slutte seg til bevegelsen. De må likevel plasseres i den sosiale overklassa.

     De fire som skjuler seg under begrepet ny middelklasse er to lærere, en "fabrikmager" og en "incassator". De er ikke stemmerettskvalifiserte, men deres beskjeftigelse gir likevel en viss sosial rang. På bakgrunn av at de dårligst stilte fikk mye oppmerksomhet i agitasjonen deltok forbausende få fra de upriviligerte gruppene.

De første arbeiderforeningene i Øyer og Tretten

     Utgangspunktet er et studium av bønder i Thranebevegelsen i Gudbrandsdalen. Dette førte i ettertid til interesse for å gå nærmere inn i materialet fra Øyer kommune. Kildebruken er i første rekke begrensa til lensmennenes rapporter om medlemmene, folketellinga fra 1865 og matrikkelen fra 1838. Av trykt materiale er Tore Pryser og Brynjulf Handgaards arbeid med bevegelsen i Fåberg og Lillehammer lagt til grunn i tabell 1. Først vurderes bevegelsen samla i dalen for å gi et sikrere tallmateriale til drøftinga. Medlemmene i Øyer er bare delvis navngitt. For Tretten foreligger medlemslista.

Thranebevelgelsen i Øyer sogn

     Arbeiderforeningernes Blad meldte i nr.20 den 1.juni 1850 at Hr A.Strøm den 20.mai hadde stifta arbeiderforening på Mitskoug med 20 medlemmer. A.Strøm var trolig en tilreisende agitator. Tallene for Øyer i tabell 1 viser bare foreninga på Tretten. Mitskougforeninga var forlengst oppløst da lensmannen registrerte medlemmene. Det totale antallet thranitter i kommunen blir etter dette minst 55. Øyer Arbeiderforening kan ha blitt organisert i forbindelse med at petisjonen sirkulerte. Denne underskriftslista er i tilfelle gått tapt. Foreninga ble oppløst etter bare noen måneder. Den 16.august 1851 viste lensmann J.E.Jevne til at det i hovedsognet var en forening for et års tid siden med kun få medlemmer; "efter Birger J. Maakerudstuens udsagn, der var een af Medlemmerne".

     I Bygdaboka skriver Tor Ile at foreninga hadde et møte på Moshus. "Prost Nissen va på møte og sa imot heile rørslen, og slik tillit og vørdnad hadde Nissen inna alle lag i bygden at det inte vart stort meir tå di, da". Øvrighetspersoner la i enkelte bygder sterkt press på foreningene. Dette kunne være årsak til at foreninger ble oppløst, eller iallfall fikk begrensa oppslutning. Arbeiderforeninga i Espedalen, som hadde 145 medlemmer, ble oppløst etter "principalens ordre", kunne Arbeiderforeningernes Blad fortelle.

     Få av medlemmene i Øyer sogn er identifisert og navngitt. Birger J. Måkerudstuen, er nevnt. De andre er Amund Halvorsen Brentnes, husmann under Rindal og leder i foreninga, og Sjurd Jemnhågåa som var husmann, finsmed og mekaniker i Trodalen. (Bygdabok for Øyer, bind 1, s.350) Simen Hansen ved Jevne, huusmandssøn, var medlem i Tretten Arbeiderforening ved registreringa i august 1851. Han kan ha stått i Øyerforeninga mens den eksisterte. En kan stille spørsmålet hvorfor lensmannens egen husmanns sønn sto som medlem i anneksets forening som den eneste fra hovedsognet. Det vitner vel om et visst engasjement.

Thranebevegelsen i Tretten Annex

     Etter pålegg fra fogden førte lensmann J.E.Jevne den 16.aug 1851 liste over medlemmene i Tretten Arbeiderforening. Han hadde kommet over fortegnelsen hos formannen, Arne Amundsen Sundhougen. Denne dagen satt lensmannen i den vesle stua på Sundhaugen, og med et pennestrøk knuste han de forhåpninger så mange treslinger hadde til Thranebevegelsen i ei svært vanskelig tid. 

     Lensmannslista gjengis i sin helhet. Avskrift fra lista er uthevet. I parentes egne kommentarer basert på folketelling 1865, kirkebøker, matrikler m.m.

Clemet Halvords: Kraabøl, selveier.

     (Født ca.1810, døde 1875. Midtre Kråbøl.)

Peder Ols: Kraabøl Nedre, selveier.

Ole Johanes: Hæsnesset, selveier.

Christian Bergshougen, selveier.

     (Født ca.1817. Kristian Evensen B. er husmann i 1865.)

Johanes Bergshougen, selveier.

Johanes G. Bergslien, selveier.

Halvor C. Loqvam, gaardmandssøn og inderst.

     (Halvor Kristensen, født ca.1823. En yngre bror overtok garden.)

Erich Ols: Høilien, gaardmandssøn og inderst.

     (Født ca.1829, utvandra 1851/52 med foreldre til Amerika.)

Ole Clemets: Strangstadstuen, forpagter eller rettere huusmand.

     (Født ca.1821. Er blitt sjøleier i 1865. Blir enkemann i 1891.)

Christen Mortens: ved Botterud, forpagter af huusmandsplads.

Svend Ols: ved Mageli d.æ., huusmand og bøigdevegter.

     (Hågåroa. Født 1809, døde 1879. Er i 1865 kirketjener og bygdevekter.)

Christen Johanes: ved Glomstad, huusmand.

     (Født ca.1815, døde 1892. Øvre Glomstadhaugen.)

Clemet Johns: ved Glomstad, huusmand.

     (Født ca.1801, døde 1872. Nedre Glomstadhaugen.)

Christen Jachobs: ved Johnsgaard, huusmand.

     (Lillevangen. Sønnen Jakob, 27 år er husmann her i 1865.)

Ole Johans: ved Glømen, huusmand.

     (Født ca.1817. Glømmenødegaarden.)

Peder Erichs: ved Thorstad, huusmand.

     (Født ca.1775, døde 1857.)

Lars Ols: ved Thorstad, huusmand.

     (Født ca.1823, døde 1863. Borkerud.)

Ole Ivers: ved Thorstad, huusmand.

     (Født ca.1806, døde 1878. Thorstadaaen.)

Ole Peders: ved Thorstad, huusmand.

John Samuels: Nesset, huusmand.

     (Født ca.1785, døde 1863 som fattiglem på Hæstnæsset.)

Arne Amunds: Sundhougen, huusmand og sundmand.

     (Født 1816, døde 1906.)

Ole Østens: ved Soelberg, huusmand.

Anders H. ved Stalsberg, huusmand.

Simen Hans: ved Jevne, huusmandssøn.

Peder Ols: ved Glømen, inderst.

     (Født ca.1827. Glømmenødegarden (nedre?).)

Ole Lars: ved Thorstad, inderst.

Ole Ols: ved Thorstad, inderst.

Peder Erichs: Simengaardshougen, inderst.

Lars Ols: ved Strangstad, inderst.

     (Født ca.1826. Flyttet i 1853 til Enebakk.)

Samuel Johans: ved Strangstad, inderst.

     (Født ca.1829. Nilsenget.)

Ole Peders: ved Stalsberg, inderst.

Christen Ols: ved Stalsberg, inderst.

Amund Simens: ved Hong, inderst.

     (Født ca.1798. Galtrud.)

John Ols: Holmen d.y., inderst.

     (Født ca.1822. Odelssønn i Holmen. Overtok før 1865.)

Morten Mæhlumssveen. føderaadsmand.

     (Martin Gundersen M. født 1804, døde 1887.)

Produksjon på identifiserte bruk i folketellinga 1865:

     A-hester  B-storfe  C-sauer  D-geiter  E-griser  F-bygg  G-blandkorn  H-poteter

                                 A       B       C       D       E       F       G       H

      ────────────────────────────────────────────

Holmen, John Ols     8      20      20     10        5       8        2      6

Lokvam, Halvor C      1      13        8        8        2        3        1       4

Høglien, Erik Ole       1      11        3        3        2        3        0       5

Kråbøl n, Peder O      0       5        4        3        0        1       ¼        3

Kråbøl m, Clemet      0       4        4        5        0        1       ¼     3½

Bergshaugen, Chr     0       2        0        2        0        1                 1

Bergshaugen, Joh     1       5        0        4        0        1       ½        2

Bergslien, Joh.G

Hestneset, Ole J        0       5        3        4        0       ½       ¼        2

Strangstadstuen       1       5        5        6         0     1½       ½        2

Galtrud, Amund S    0       1        1        4         0       ½        0       ½

Borkerud, Lars O      0       3        2        4        0       ½       ½        2

Glømmeødg, Ole J     0       2        3        2        0       ½        0      ¾

Glømmeødg, Peder    0       4        4        2        0        1        0        1

Lillevangen, Chr        0       3        0        4        0       ⅝        0        1

Glomstadhaugen, C  0       3        1        2        0       ⅜        0        1

Gl.haugen ø, Chr      0       3        0        3        0       ⅜        0        1

Hågåroa, Svend O     0       2        0        6        0       ½        0      ½

Nilsenget, Sam.J       0       3        4        7        0       ¼       ½        1

Simengardshaugen   0       6        4        6        0     1½       ½     2½

Aaen, Ole Iversen      0       4        0        3        0        1        0        2

Sundhaugen, Arne    1       3        0        2        0       ½       ½        2

Stubsveen, Ole          1       0        0       5        0

Kløv, Christen O       0       3        0        4        0       ½        0        1

Mælumssveen, Mor   0       3        3        4        0        1       ¼        1

Bare 25 av 35 er identifisert.

Bøndene

     I denne sammenhengen er bønder en samlebetegnelse for både sjøleiere og gardbrukere. Gardbrukerne/bøndene besitter de tradisjonelle gardene. Tittelen sjøleier er knyttet til eiere av matrikulert jord som ikke hadde oppnådd gardbrukerstatus, eller de satt som eiere av en liten eiendom med lønnsarbeid utenom. Brukene var gjennomgående en del mindre. Det kunne være fradelte gardparter, husmannsplasser utskilt med skjøte eller rydningbruk. Selveierne var ofte tynget av stor gjeld som følge av at de har kjøpt eiendom i seinere tid. Da renta ble satt fri i 1842 fikk disse merke ågeriet sterkere fordi de oftest satt med private panthavere. Et av de prioriterte momentene i Thranebevegelsens agitasjon var nettopp at renta måtte fryses på 4 % igjen. Også i den øvrige agitasjonen var de små bøndene ei viktig målgruppe for Thranebevegelsen.

     For å finne mål på hvilken materiell status thranittene på Tretten hadde omregnes husdyrholdet og utsæden til ku-enheter og byggverdi, og settes opp mot skatteskylda.

                                                   ku-      bygg-       skatteskyld

                                                enhet       verdi      daler   ort   sk

________________________________________________________________

Johannes Bergshougen           7.68       2.67

Christian E. Bergshougen         2.34       1.33

Johannes G. Bergslien                                               1     2     7

Peder Olsen Kraabøl                  6.19       2.17            0     2    18

Clemet Halvorsen Kraabøl          5.53       2.34            0     1      9

Ole Johannesen Hæsnesset      6.19      1.34            0     0     9

     Tallene for husdyrhold og utsæd er henta fra folketellinga i 1865 og skatteskyld fra matrikkelen i 1838. Bergshougen var da ikke matrikulert og Johannes G.Bergslien er ikke identifisert.

     Dette var så små bruk at de knapt hadde til eget forbruk. Varesalg fra bruket var utelukket. Grovt sett illustreres forskjellen i materiell status mellom gardbrukere og sjøleiere ved å sette opp disse verdiene mot hva som ble produsert på de tradisjonelle gardsbruk som gardbrukersønnene tilhørte. To av dem plasserer seg etter denne klassifiseringen blant småbøndene. Den tredje ville vært den 20. storbonden i Thranebevegelsen i Gudbrandsdalen dersom han hadde hatt skjøte på garden. Derimot må både Halvor og John ha hatt en klar tilhørighet i dette miljøet. John var odelssønn i Holmen og overtok seinere garden. Halvor var eldste sønn på Laukam, men en yngre bror overtok bruket og stifta familie. Erik Høglien utvandra i 1851/52 til Amerika sammen med foreldre og søsken.

                                          ku-      bygg-              skatteskyld

                                       enhet       verdi          dlr     ort      sk

       ________________________________________________________

John Olsen Holmen          36.50     11.33            6       2      21

Halvor C. Loqvam             18.72       5.66            4       0      13

Erich Olsen Høilien           15.02       5.17            1       0      20

     ─────────────────────────────────────────

  

Forpakterne

     Begrepet er i denne sammenhengen uinteressante fordi leieforholdet ikke ga status utover det å være husmann. Lensmannen ville heller betrakte Ole Strangstadstuen som husmann. Christen Mortensen ble ikke gitt navn etter bruket han leide, men ved hovedbølet Botterud.  

Husmennene

     Husmenn utgjorde den største av tre dominerende sosiale grupper i medlemsmassen på Tretten. Likevel var det relativt få husmenn i denne arbeiderforeninga i forhold til de andre i dalen. To husmenn skiller seg ut med egen tittel i lista. Svend Olsen Hågåroa var også bygdevekter. Men denne tittelen ga ikke sosial status. Han var av lensmannen gitt funksjonen å føre tilsyn med tiggere, omstreifere og andre "løse elementer" og føre dem ut av bygda dit de kom fra. Jobben ble betrakta som lite attraktiv, men ga noen kjærkomne skillinger til et trangt husholdningsbudsjett. At han seinere er kirkeverge er likevel et uttrykk for aksept.

     Arne Amundsen Sundhaugen er ekstra interessant fordi han ved siden av å være sundmann også var formann i den lokale arbeiderforeninga. Vi kan anta at sundinga ga Arne en viss anerkjennelse, men arbeidet kasta lite av seg og ga neppe innpass i høyere sosiale lag. Kristian Paalsrud skriver i "Et bygdesentrum blir til" at det i denne familien var sterke kunstneriske årer. Ei boksamling etter Arne vitna om at han var boklig anlagt, og som formann i foreninga måtte han ha vist lederegenskaper. Vi aner konturene av en interessant person som sikkert hadde evner og glød for sitt politiske engasjement.

     Tretten Arbeiderforening hadde ingen representant på landsmøtene i Thranebevegelsen, men for sundmannen var det ikke bare å gå av vakt for å ta en Kristianiatur som varte i flere dager. Dette må ha vært et problem for flere, i og med at medlemmer fra de øvre sosiale lag var overrepresentert på disse møtene. At Lars Olsen Borkerud ble betegna som fattig er verdt å merke seg i ei tid da så mange satt trangt i det. Det forteller først og fremst at Lars hadde det ekstra vanskelig, men også at de øvrige i foreninga ikke tilhørte de mest vanskeligstilte. De måtte ha "huggue over vatnet" for å kunne hengi seg til politisk deltagelse som medlemsskap innebar. Dette bekreftes ved at mange av husmennene faktisk satt på relativt bra plasser. Det skal ikke gis inntrykk av at de var velstående, men det må tas i betraktning at svært mange etter tiår med sterk befolkningsvekst virkelig var i en nødssituasjon. Mange av disse var blant inderstene.

Inderstene

     Inderst er en betegnelse på folk som holdt hus hos andre, ofte på husmannsplasser. De hadde egen husholdning og måtte ta det arbeidet som bød seg. Og arbeid ble det stadig vanskeligere å få ettersom overskuddet på arbeidskraft økte med befolkningsveksten. I medlemslista var det blant thranittene en føderådsmann, Morten Mæhlumssveen. Han kan ha hatt høyere status i 1850, men satt i dårlige kår som føderådsmann på plassen Mæhlumssveen i 1865.

Drøfting

     Engebret Larsstuen var agitatoren som stifta Tretten Arbeiderforening. Arbeiderfreningernes Blad Nr.6, den 8.februar 1851 meldte at han hadde stifta forening på Baastøen med 30 medlemmer. Det kan antas at dette er Trettenforeninga, og at det skjedde i Bådstø. Det kom altså til flere medlemmer seinere, kanskje flere enn de 5. Det er kjent at lensmenn oppfordra folk til å melde seg ut før registreringa ble foretatt, og at dette i særlig grad gjaldt bønder. Det er påfallende at det bare i Øyer av Gudbrands­dalsforeningene ikke deltok aktive gardbrukere.

     I store foreninger ble det igangsatt forskjellige tiltak av økonomisk og politisk karakter. Opplagsplasser for handelsvarer, låne- og understøttelseskasser, avholdsforeninger og leseselskap. Det er ikke funnet noe som tyder på at dette skjedde i Øyer og Tretten. Foreningene fungerte over relativt kort tid, og med så få medlemmer var det trolig heller ikke grunnlag for det.

     Lederne fikk i ettertid ofte problemer som følge av sitt engasjement. Mange fikk det vondt, og en del utvandra etterhvert. Men Arne Sundhaugen kan ikke ha lidd denne skjebnen. Da han avslutta sin gjerning som sundmann ble han av formannskapet i Øyer tilkjent kommunal pensjon som en av de to første.

     Prost Nissen, som inntok en svært negativ holdning til Thranebevegelsen, ble gjenstand for stor oppmerksomhet i Arbeiderforeningernes Blad. Han arrangerte et prestemøte på Lillehammer der kirkens ritualer ble drøfta. Med utgangspunkt i dette møtet skrev bladet i flere nummer om kirkens negative holdning til småkårsfolk, om teologien og ritualene.

     Tjenerne utgjorde på denne tida ei stor befolkningsgruppe. Mange av dem var for unge til å gå inn som medlemmer, men ikke alle. Det er registrert medlemmer under 20 år. I Øyer og Tretten Arbeiderforeninger er ingen tjenere registrert, og i dalen er ikke mer enn 29 med. Tjenerne befant seg oftest i ei overgangsfase av livet, og hadde forventninger om eller kanskje sikkerhet for å kunne etablere seg etterpå. Dette ga ikke drivkraft til politisk engasjement.

     Thranebevegelsen appellerte til mellomsjiktet i den sosiale strukturen på bygdene. Tore Pryser kaller den en folkebevegelse. Dette kan være dekkende fordi det blant medlemmene fantes et relativt bredt sosialt spekter. Kvinner var naturligvis ikke med. Kravet om almen stemmerett omfattet heller ikke kvinner.

Tabell 4. Gjennomsnittlig husdyrhold og utsæd for grupper i Tretten Arbeiderforening:

                                        ku-enheter      byggverdi

gardmannssønnene                   16.87              5.41

sjøleierne                                   5.58              1.97

en del husmenn                          3.45              0.78

     Tallmaterialet er begrensa, men samsvarer stort sett med verdiene for hele dalen for de to første gruppene. Verdiene for husmennene må ikke betraktes som gjennomsnitt for hele gruppa. Bare noen av de identifiserte er tatt med, og de satt på gode husmannsbruk. Tallene må brukes bare som illustrasjon på at den materielle forskjellen mellom sjøleierne og de bedrestilte husmennene var liten. I sosial forstand var det tydelig forskjell fordi sjøleierne blant anna var stemmerettskvalifiserte. Denne retten ble likevel i svært liten grad benytta. De hadde trolig lettere omgang med husmenn enn med gardbrukere Dersom de ikke hadde direkte slekts- eller familieband oppover i de sosiale lag.

     Thranebevegelsens agitasjon var vinkla like mye mot materiell enn sosial nød. Deres kamp for det daglige brød var i stor grad begrunnelse for medlemskap. Likevel kan det ikke utelukkes at noen hadde klare politiske og idealistiske målsettinger. Forøvrig kunne det ha smitteeffekt at sterke personligheter, slektninger eller naboer gikk foran og slutta seg til arbeiderforeningene.

     Det kan slåes fast at foreningene ikke var noe ungdomsopprør. Medlemmene på Tretten var mellom 22 og 76 år, med et gjennomsnitt på 38,5. Et særlig interessant trekk ved Thranebevegelsen er at den for første gang samla folk innafor et horisontalt fellesskap i en organisasjon i moderne forstand. Det oppsto klasseidentitet. Ellers var vertikale lojalitetsband dominerende, dvs. avhengighet på tvers av sosiale grupperinger innafor gardsfellesskapet.

     Husmannen solgte sin arbeidskraft og lojalitet til bonden i bytte for arbeid og beskyttelse. Eller satt på spissen; gardbrukeren holdt bandet i hånda - husmannen hadde det om livet.

     Omstillinga innafor det gamle bondesamfunnet hadde starta. Overskuddet på arbeidskraft og ei tidlig fase i hamskiftet gjorde gardbrukeren mindre avhengig av husmannen. Han ble etterhvert bedre tjent med dagarbeidere, og fatta et løsere grep i bandet. Men han begynte å løyse knuten i bandet.

     Husmannen hadde mottatt signalene fra Paris, og hadde behov for å frigjøre seg. Politisk kamp hadde ikke ført fram. Dersom det ikke var mulig å få utskilt egen eiendom ble etterhvert løsningen for mange å sette sjøbein og rette blikket vestover.