EN
IMPULS FRA PARIS
Når
et menneske beveger seg fra ett sted til et annet mottar det inntrykk. Minst
like mye som det gjør inntrykk setter det avtrykk, noe som i sin tur kan få
utløp i uttrykk. I møter mellom folk skjer det mye interessant. Særlig der de
er helt fremmede for hverandre. Men også da vil de raskt oppdage hvor mye de
har felles.
Dette
er altså en beretning om at de i våre bygder også i tidligere tider mottok
impulser fra, - og var en del av verdenssamfunnet. Vi kan fristes til å tro at
våre forfedre hadde nok med å samle vinterfôr og stri mot sjukdom og elendig
vær, - for en gang imellom slå ut håret i festlig lag. Enkelte hadde krefter
til å heve blikket og evner til å tenke nytt også her på berget. Eller er dette
historien om at nøden lærer naken kvinne (i dette tilfelle mann) å spinne....
Reaksjoner
mot myndighetene hadde tidligere vært sporadiske og "ufarlige". De
kom fra enkeltpersoner eller små grupper. Og avsenderne var oftest bønder og andre
privilegerte. Småkårsfolket, de upriviligerte hadde ikke vist evne til å bære
fram sine klagemål lenger enn til sin egen oppdragsgiver; gardbrukeren. Og det
kunne for mange koste dem dyrt. De hadde ganske enkelt ingen kanal eller ikke
noe apparat til å fremme sine saker. Slike klagemål ble i regelen avvist.
Utviklinga
videre viser at enkelte embedsmenn og andre begynte å tale de upriviligertes
sak, men da i saker som samtidig kunne komme de bedrestilte til gode.
Thranebevegelsen
Religiøse
lekmannsbevegelser hadde vi erfaring med fra tidligere, men når Markus Thrane i
1848/49 stilte seg i spissen for det som skulle bli en politisk massebevegelse
var det noe helt nytt. Han starta den første arbeiderforeninga i Drammen i
desember 1848. Det kom raskt flere, og i løpet av et par år var det i Norge
omkring 400 foreninger med 25-30.000 medlemmer. Det utgjorde 7-8 % av alle
myndige menn. Den arbeiderbevegelsen vi kjenner seinere regner sin historie til
å være noen tiår yngre, men Thranebevegelsen var i tilfelle klar en forløper.
Idéene
og stimulansen kom direkte fra tumultene under februarrevolusjonen i Paris i
1848. De revolusjonære strømningene skapte dramatikk over hele Europa.
Thranebevegelsen ble den norske varianten, og ikke på langt nær så voldelig som
en del av de andre. Den raske og store utbredelsen er forklart med sosial og
materiell nød som følge av den store befolkningsøkningen utover på 1800-tallet.
En dyp internasjonal krise fra 1847 og flere uår i Norge forsterket
elendigheten for folk flest, men først og sterkest for de dårligst stilte og
eiendomsløse.
Gjennom
Arbeiderforeningernes Blad med Thrane som redaktør, ble det agitert mot all
urett småkårsfolk måtte lide. Husmenn og småbønder ble de viktigste
målgruppene. Våren 1850 samlet Thranebevegelsen 12.833 underskrifter på en petisjon
til Kongen. Her ble det krevd redusert eller ingen korntoll, utvidet
handelsfrihet, bedring for husmannsklassa og almueskolen, tiltak mot
brennevinsondet, rettsreformer, praktisering av alminnelig verneplikt og almen
stemmerett. Dette siste kravet omfattet vel og merke bare menn. Tida var enda
ikke moden for å kreve stemmerett for kvinner.
Marcus Thrane
1817-1890. Lærer, publisist, pressemann og politisk reformator. Sønn av kjøpmann
og riksbankdirektør David Thrane (1780–1832) og Helene Sophie Bull (1780–1831).
Gift 1841 i Lillehammer med Marie Josephine Buch, og de tilbrakte tiden fram
til 1846 på Lillehammer.
(Les mer om Marcus Thrane på https://nbl.snl.no/Marcus_Thrane)
Thranebevegelsen
Marcus Thrane starta den første
arbeiderforeninga i Drammen i desember 1848. Det kom raskt flere, og i løpet av
et par år var det i Norge omkring 400 foreninger med
25-30.000
medlemmer; 7-8 % av alle myndige menn. Idéene og stimulansen kom direkte fra
tumultene i Paris, den såkalte februarrevolusjonen i 1848. De revolusjonære
strømningene spredte seg over nesten hele Europa, og Thranebevegelsen ble den
norske versjonen. Den raske og store utbredelsen kan delvis forklares med
sosial og materiell nød som følge av den store befolkningsøkningen utover på
1800-tallet. Ei djup internasjonal krise fra 1947 og flere uår i Norge
forsterket elendigheten for folk flest, men først og sterkest for de dårligst
stilte og eiendomsløse.
Petisjonen ble avslått av Kongen, og etter
dette kan det spores en radikalisering av bevegelsens politiske profil. Det
toppet seg etter det andre landsmøtet i juni 1851, Lilletinget. Her ble det
reist forslag om revolusjon, men Thrane sjøl så dette som siste utveg. Lederne
ble tatt inn til forhør og seinere fengsla. Etter forordning fra
justisdepartementet måtte lensmennene registrere alle medlemmene i
arbeiderforeningene. Etter dette gikk Thranebevegelsen i
oppløsning utover høsten 1851.
Bevegelsen ble knust av myndighetene og Thrane
og de andre lederne satt fengslet til 1858. Etter det livnærte han seg som fotograf.
Kona Maria Josephine; Norges førstekvinnelige redaktør døde av tuberkulose i 1862.
Året etter emigrerte Marcus og barna til Amerika.
Thranebevegelsen i Gudbrandsdalen
I Gudbrandsdalen slo idéene fra Paris inn
våren 1850, først og fremst med agitatorer som sirkulerte med petisjonen og
dannet arbeiderforeninger. Foreningene i Fåberg fikk størst relativ
oppslutning, og hadde tilsynelatende størst aktivitet. Foreningene i Øyer hadde
liten oppslutning.
Tabell 1 viser hvordan medlemmene fordelte
seg kommunevis og i sosiale grupper på det tidspunkt lensmannslistene ble ført,
fra august til oktober 1851.
Tabell 1
Lhmr Fåb. Gaus. Øyer R.bu Fron Vågå Lesja SUM ____________________________________________________________________________________
Gardbrukere 8 11 2 12 58 15 9 115
Sjøleiere 1 5 6 25 1 8 46
Øvrige i
middelklassa 18 2 1 1 22
Husmenn 234 293 16 108 425 85 28 1189
Inderster 99 14 10 24 2 12 8 169
Øvrige i
arbeiderklassa 17 27 10 1 2 6 1 64
Uten tittel 1 5 1 19 26
____________________________________________________________________________________
Medlemmer 35 370 338 35 171 494 133 55 1631
Antallet som til forskjellig tid sto som
medlemmer var høyere. Trolig var det i Gudbrandsdalen over 2000 thranitter. Der
det benyttes titler som viser både sosial status og yrke er sosial status
foretrukket. Medlemmene er klassifisert i grupper dit de hadde tilhørighet.
Settes klassebegrep på medlemsmassen framkommer oppstillinga i tabell 2. En
del uidentifiserte og medlemmene i Lillehammer er utelatt. Der var det en annen
næringsstruktur.
Tabell 2
Over- Mid- Arb- Privi- Under- Upriv.
kl. kl. kl. lig. priv.
________________________________________________________
Storbønder 19 19
Småbønder 142 142
Ny middelkl. 4 4
Husmenn 1189 1189
Håndverkere 15 15
Inderster 169 169
Arbeidere 31 31
________________________________________________________
19 146 1404 165 1204 200
Husmenn og håndverkere hadde ei viss
sikkerhet eller enkelte rettigheter sammenlignet med inderster og arbeidere.
Det kan være mer naturlig å skille i forhold til privilegier. Da framkommer en
klar dominans av husmenn i arbeiderforeningene, og de var ofte ikke de dårligst
stilte. Forholdsvis mange medlemmer hadde høyere status. De fleste i denne
gruppa er identifisert. De hadde gjennomgående små bruk som materielt ikke
skilte dem vesentlig fra husmennene. Ved å sette ei grense ved 5 skylddaler for
å oppnå trygghet for sjølberging er gruppa delt i bønder i småbønder og
storbønder. Med mer enn 5 daler var det i gode år muligheter for
inntektsgivende varesalg fra bruket.
142 medlemmer var småbønder, og av dem var
4 av 10 sjøleiere, en tittel som forklares seinere. Det er sortert ut ei gruppe
på 19 storbønder. En av dem var Iver Storhove i Fåberg som satt svært trangt i
det økonomisk. Dette var trolig også denne gruppas viktigste begrunnelsen for å
slutte seg til bevegelsen. De må likevel plasseres i den sosiale overklassa.
De fire som skjuler seg under begrepet ny
middelklasse er to lærere, en "fabrikmager" og en
"incassator". De er ikke stemmerettskvalifiserte, men deres
beskjeftigelse gir likevel en viss sosial rang. På bakgrunn av at de dårligst
stilte fikk mye oppmerksomhet i agitasjonen deltok forbausende få fra de
upriviligerte gruppene.
De første arbeiderforeningene i Øyer og Tretten
Utgangspunktet er et studium av bønder i
Thranebevegelsen i Gudbrandsdalen. Dette førte i ettertid til interesse for å
gå nærmere inn i materialet fra Øyer kommune. Kildebruken er i første rekke
begrensa til lensmennenes rapporter om medlemmene, folketellinga fra 1865 og
matrikkelen fra 1838. Av trykt materiale er Tore Pryser og Brynjulf Handgaards
arbeid med bevegelsen i Fåberg og Lillehammer lagt til grunn i tabell 1. Først
vurderes bevegelsen samla i dalen for å gi et sikrere tallmateriale til
drøftinga. Medlemmene i Øyer er bare delvis navngitt. For Tretten foreligger
medlemslista.
Thranebevelgelsen i Øyer sogn
Arbeiderforeningernes Blad meldte i nr.20
den 1.juni 1850 at Hr A.Strøm den 20.mai hadde stifta arbeiderforening på
Mitskoug med 20 medlemmer. A.Strøm var trolig en tilreisende agitator. Tallene
for Øyer i tabell 1 viser bare foreninga på Tretten. Mitskougforeninga var
forlengst oppløst da lensmannen registrerte medlemmene. Det totale antallet
thranitter i kommunen blir etter dette minst 55. Øyer Arbeiderforening kan ha
blitt organisert i forbindelse med at petisjonen sirkulerte. Denne
underskriftslista er i tilfelle gått tapt. Foreninga ble oppløst etter bare
noen måneder. Den 16.august 1851 viste lensmann J.E.Jevne til at det i
hovedsognet var en forening for et års tid siden med kun få medlemmer;
"efter Birger J. Maakerudstuens udsagn, der var een af Medlemmerne".
I Bygdaboka skriver Tor Ile at foreninga
hadde et møte på Moshus. "Prost Nissen va på møte og sa imot heile
rørslen, og slik tillit og vørdnad hadde Nissen inna alle lag i bygden at det
inte vart stort meir tå di, da". Øvrighetspersoner la i enkelte bygder
sterkt press på foreningene. Dette kunne være årsak til at foreninger ble
oppløst, eller iallfall fikk begrensa oppslutning. Arbeiderforeninga i
Espedalen, som hadde 145 medlemmer, ble oppløst etter "principalens
ordre", kunne Arbeiderforeningernes Blad fortelle.
Få av medlemmene i Øyer sogn er
identifisert og navngitt. Birger J. Måkerudstuen, er nevnt. De andre er Amund
Halvorsen Brentnes, husmann under Rindal og leder i foreninga, og Sjurd
Jemnhågåa som var husmann, finsmed og mekaniker i Trodalen. (Bygdabok for Øyer,
bind 1, s.350) Simen Hansen ved Jevne, huusmandssøn, var medlem i Tretten
Arbeiderforening ved registreringa i august 1851. Han kan ha stått i
Øyerforeninga mens den eksisterte. En kan stille spørsmålet hvorfor lensmannens
egen husmanns sønn sto som medlem i anneksets forening som den eneste fra
hovedsognet. Det vitner vel om et visst engasjement.
Thranebevegelsen i Tretten Annex
Etter pålegg fra fogden førte lensmann
J.E.Jevne den 16.aug 1851 liste over medlemmene i Tretten Arbeiderforening. Han
hadde kommet over fortegnelsen hos formannen, Arne Amundsen Sundhougen. Denne
dagen satt lensmannen i den vesle stua på Sundhaugen, og med et pennestrøk
knuste han de forhåpninger så mange treslinger hadde til Thranebevegelsen i ei
svært vanskelig tid.
Lensmannslista gjengis i sin helhet.
Avskrift fra lista er uthevet. I parentes egne kommentarer basert på
folketelling 1865, kirkebøker, matrikler m.m.
Clemet Halvords:
Kraabøl, selveier.
(Født ca.1810, døde 1875. Midtre Kråbøl.)
Peder Ols: Kraabøl
Nedre, selveier.
Ole Johanes:
Hæsnesset, selveier.
Christian
Bergshougen, selveier.
(Født ca.1817. Kristian Evensen B. er
husmann i 1865.)
Johanes
Bergshougen, selveier.
Johanes G.
Bergslien, selveier.
Halvor C. Loqvam,
gaardmandssøn og inderst.
(Halvor Kristensen, født ca.1823. En yngre
bror overtok garden.)
Erich Ols:
Høilien, gaardmandssøn og inderst.
(Født ca.1829, utvandra 1851/52 med foreldre
til Amerika.)
Ole Clemets:
Strangstadstuen, forpagter eller rettere huusmand.
(Født ca.1821. Er blitt sjøleier i 1865.
Blir enkemann i 1891.)
Christen Mortens:
ved Botterud, forpagter af huusmandsplads.
Svend Ols: ved
Mageli d.æ., huusmand og bøigdevegter.
(Hågåroa. Født 1809, døde 1879. Er i 1865
kirketjener og bygdevekter.)
Christen Johanes:
ved Glomstad, huusmand.
(Født ca.1815, døde 1892. Øvre
Glomstadhaugen.)
Clemet Johns: ved
Glomstad, huusmand.
(Født ca.1801, døde 1872. Nedre Glomstadhaugen.)
Christen Jachobs: ved Johnsgaard, huusmand.
(Lillevangen. Sønnen Jakob, 27 år er
husmann her i 1865.)
Ole Johans: ved
Glømen, huusmand.
(Født ca.1817. Glømmenødegaarden.)
Peder Erichs: ved
Thorstad, huusmand.
(Født ca.1775, døde 1857.)
Lars Ols: ved
Thorstad, huusmand.
(Født ca.1823, døde 1863. Borkerud.)
Ole Ivers: ved
Thorstad, huusmand.
(Født ca.1806, døde 1878. Thorstadaaen.)
Ole Peders: ved
Thorstad, huusmand.
John Samuels:
Nesset, huusmand.
(Født ca.1785, døde 1863 som fattiglem på Hæstnæsset.)
Arne Amunds:
Sundhougen, huusmand og sundmand.
(Født 1816, døde 1906.)
Ole Østens: ved
Soelberg, huusmand.
Anders H. ved
Stalsberg, huusmand.
Simen Hans: ved
Jevne, huusmandssøn.
Peder Ols: ved
Glømen, inderst.
(Født ca.1827. Glømmenødegarden (nedre?).)
Ole Lars: ved
Thorstad, inderst.
Ole Ols: ved
Thorstad, inderst.
Peder Erichs:
Simengaardshougen, inderst.
Lars Ols: ved
Strangstad, inderst.
(Født ca.1826. Flyttet i 1853 til Enebakk.)
Samuel Johans: ved
Strangstad, inderst.
(Født ca.1829. Nilsenget.)
Ole Peders: ved
Stalsberg, inderst.
Christen Ols: ved
Stalsberg, inderst.
Amund Simens: ved
Hong, inderst.
(Født ca.1798. Galtrud.)
John Ols: Holmen d.y., inderst.
(Født ca.1822. Odelssønn i Holmen. Overtok
før 1865.)
Morten
Mæhlumssveen. føderaadsmand.
(Martin Gundersen M. født 1804, døde 1887.)
Produksjon på identifiserte bruk i folketellinga 1865:
A-hester B-storfe C-sauer
D-geiter E-griser F-bygg
G-blandkorn H-poteter
A B C D E F G H
────────────────────────────────────────────
Holmen, John Ols 8 20 20 10 5 8 2 6
Lokvam, Halvor C 1 13 8 8 2 3 1 4
Høglien, Erik Ole 1 11 3 3 2 3 0 5
Kråbøl n, Peder O 0 5 4 3 0 1 ¼ 3
Kråbøl m, Clemet 0 4 4 5 0 1 ¼ 3½
Bergshaugen, Chr 0 2 0 2 0 1 1
Bergshaugen, Joh 1 5 0 4 0 1 ½ 2
Bergslien, Joh.G
Hestneset, Ole J 0 5 3 4 0 ½ ¼ 2
Strangstadstuen 1 5 5 6 0 1½ ½ 2
Galtrud, Amund S 0 1 1 4 0 ½ 0 ½
Borkerud, Lars O 0 3 2 4 0 ½ ½ 2
Glømmeødg, Ole J 0 2 3 2 0 ½ 0 ¾
Glømmeødg, Peder 0 4 4 2 0 1 0 1
Lillevangen, Chr 0 3 0 4 0 ⅝ 0 1
Glomstadhaugen, C 0 3 1 2 0 ⅜ 0 1
Gl.haugen ø, Chr 0 3 0 3 0 ⅜ 0 1
Hågåroa, Svend O 0 2 0 6 0 ½ 0 ½
Nilsenget, Sam.J 0 3 4 7 0 ¼ ½ 1
Simengardshaugen 0 6 4 6 0 1½ ½ 2½
Aaen, Ole Iversen 0 4 0 3 0 1 0 2
Sundhaugen, Arne 1 3 0 2 0 ½ ½ 2
Stubsveen, Ole 1 0 0 5 0
Kløv, Christen O 0 3 0 4 0 ½ 0 1
Mælumssveen, Mor 0 3 3 4 0 1 ¼ 1
Bare 25 av 35 er
identifisert.
Bøndene
I denne sammenhengen er bønder en
samlebetegnelse for både sjøleiere og gardbrukere. Gardbrukerne/bøndene
besitter de tradisjonelle gardene. Tittelen sjøleier er knyttet til eiere av
matrikulert jord som ikke hadde oppnådd gardbrukerstatus, eller de satt som
eiere av en liten eiendom med lønnsarbeid utenom. Brukene var gjennomgående en
del mindre. Det kunne være fradelte gardparter, husmannsplasser utskilt med
skjøte eller rydningbruk. Selveierne var ofte tynget av stor gjeld som følge av
at de har kjøpt eiendom i seinere tid. Da renta ble satt fri i 1842 fikk disse
merke ågeriet sterkere fordi de oftest satt med private panthavere. Et av de
prioriterte momentene i Thranebevegelsens agitasjon var nettopp at renta måtte
fryses på 4 % igjen. Også i den øvrige agitasjonen var de små bøndene ei viktig
målgruppe for Thranebevegelsen.
For å finne mål på hvilken materiell status
thranittene på Tretten hadde omregnes husdyrholdet og utsæden til ku-enheter og
byggverdi, og settes opp mot skatteskylda.
ku- bygg- skatteskyld
enhet verdi daler ort sk
________________________________________________________________
Johannes Bergshougen 7.68 2.67
Christian E. Bergshougen 2.34 1.33
Johannes G. Bergslien 1 2 7
Peder Olsen Kraabøl 6.19 2.17 0 2 18
Clemet Halvorsen Kraabøl 5.53 2.34 0 1 9
Ole Johannesen
Hæsnesset 6.19 1.34 0 0 9
Tallene for husdyrhold og utsæd er henta
fra folketellinga i 1865 og skatteskyld fra matrikkelen i 1838. Bergshougen var
da ikke matrikulert og Johannes G.Bergslien er ikke identifisert.
Dette var så små bruk at de knapt hadde til
eget forbruk. Varesalg fra bruket var utelukket. Grovt sett illustreres
forskjellen i materiell status mellom gardbrukere og sjøleiere ved å sette opp
disse verdiene mot hva som ble produsert på de tradisjonelle gardsbruk som
gardbrukersønnene tilhørte. To av dem plasserer seg etter denne
klassifiseringen blant småbøndene. Den tredje ville vært den 20. storbonden i
Thranebevegelsen i Gudbrandsdalen dersom han hadde hatt skjøte på garden.
Derimot må både Halvor og John ha hatt en klar tilhørighet i dette miljøet.
John var odelssønn i Holmen og overtok seinere garden. Halvor var eldste sønn
på Laukam, men en yngre bror overtok bruket og stifta familie. Erik Høglien
utvandra i 1851/52 til Amerika sammen med foreldre og søsken.
ku- bygg- skatteskyld
enhet verdi dlr ort sk
________________________________________________________
John Olsen Holmen 36.50 11.33 6 2 21
Halvor C. Loqvam 18.72 5.66 4 0 13
Erich Olsen Høilien 15.02 5.17 1 0 20
─────────────────────────────────────────
Forpakterne
Begrepet er i denne sammenhengen
uinteressante fordi leieforholdet ikke ga status utover det å være husmann.
Lensmannen ville heller betrakte Ole Strangstadstuen som husmann. Christen
Mortensen ble ikke gitt navn etter bruket han leide, men ved hovedbølet Botterud.
Husmennene
Husmenn utgjorde den største av tre
dominerende sosiale grupper i medlemsmassen på Tretten. Likevel var det
relativt få husmenn i denne arbeiderforeninga i forhold til de andre i dalen.
To husmenn skiller seg ut med egen tittel i lista. Svend Olsen Hågåroa var også
bygdevekter. Men denne tittelen ga ikke sosial status. Han var av lensmannen
gitt funksjonen å føre tilsyn med tiggere, omstreifere og andre "løse
elementer" og føre dem ut av bygda dit de kom fra. Jobben ble betrakta som
lite attraktiv, men ga noen kjærkomne skillinger til et trangt
husholdningsbudsjett. At han seinere er kirkeverge er likevel et uttrykk for
aksept.
Arne Amundsen Sundhaugen er ekstra
interessant fordi han ved siden av å være sundmann også var formann i den
lokale arbeiderforeninga. Vi kan anta at sundinga ga Arne en viss
anerkjennelse, men arbeidet kasta lite av seg og ga neppe innpass i høyere
sosiale lag. Kristian Paalsrud skriver i "Et bygdesentrum blir til"
at det i denne familien var sterke kunstneriske årer. Ei boksamling etter Arne
vitna om at han var boklig anlagt, og som formann i foreninga måtte han ha vist
lederegenskaper. Vi aner konturene av en interessant person som sikkert hadde
evner og glød for sitt politiske engasjement.
Tretten Arbeiderforening hadde ingen
representant på landsmøtene i Thranebevegelsen, men for sundmannen var det ikke
bare å gå av vakt for å ta en Kristianiatur som varte i flere dager. Dette må
ha vært et problem for flere, i og med at medlemmer fra de øvre sosiale lag var
overrepresentert på disse møtene. At Lars Olsen Borkerud ble betegna som fattig
er verdt å merke seg i ei tid da så mange satt trangt i det. Det forteller
først og fremst at Lars hadde det ekstra vanskelig, men også at de øvrige i
foreninga ikke tilhørte de mest vanskeligstilte. De måtte ha "huggue over
vatnet" for å kunne hengi seg til politisk deltagelse som medlemsskap
innebar. Dette bekreftes ved at mange av husmennene faktisk satt på relativt
bra plasser. Det skal ikke gis inntrykk av at de var velstående, men det må tas
i betraktning at svært mange etter tiår med sterk befolkningsvekst virkelig var
i en nødssituasjon. Mange av disse var blant inderstene.
Inderstene
Inderst er en betegnelse på folk som holdt
hus hos andre, ofte på husmannsplasser. De hadde egen husholdning og måtte ta
det arbeidet som bød seg. Og arbeid ble det stadig vanskeligere å få ettersom
overskuddet på arbeidskraft økte med befolkningsveksten. I medlemslista var det
blant thranittene en føderådsmann, Morten Mæhlumssveen. Han kan ha hatt høyere
status i 1850, men satt i dårlige kår som føderådsmann på plassen Mæhlumssveen
i 1865.
Drøfting
Engebret Larsstuen var agitatoren som stifta
Tretten Arbeiderforening. Arbeiderfreningernes Blad Nr.6, den 8.februar 1851
meldte at han hadde stifta forening på Baastøen med 30 medlemmer. Det kan antas
at dette er Trettenforeninga, og at det skjedde i Bådstø. Det kom altså til
flere medlemmer seinere, kanskje flere enn de 5. Det er kjent at lensmenn
oppfordra folk til å melde seg ut før registreringa ble foretatt, og at dette i
særlig grad gjaldt bønder. Det er påfallende at det bare i Øyer av Gudbrandsdalsforeningene
ikke deltok aktive gardbrukere.
I store foreninger ble det igangsatt
forskjellige tiltak av økonomisk og politisk karakter. Opplagsplasser for
handelsvarer, låne- og understøttelseskasser, avholdsforeninger og leseselskap.
Det er ikke funnet noe som tyder på at dette skjedde i Øyer og Tretten.
Foreningene fungerte over relativt kort tid, og med så få medlemmer var det
trolig heller ikke grunnlag for det.
Lederne fikk i ettertid ofte problemer som
følge av sitt engasjement. Mange fikk det vondt, og en del utvandra etterhvert.
Men Arne Sundhaugen kan ikke ha lidd denne skjebnen. Da han avslutta sin
gjerning som sundmann ble han av formannskapet i Øyer tilkjent kommunal pensjon
som en av de to første.
Prost Nissen, som inntok en svært negativ
holdning til Thranebevegelsen, ble gjenstand for stor oppmerksomhet i
Arbeiderforeningernes Blad. Han arrangerte et prestemøte på Lillehammer der
kirkens ritualer ble drøfta. Med utgangspunkt i dette møtet skrev bladet i
flere nummer om kirkens negative holdning til småkårsfolk, om teologien og
ritualene.
Tjenerne utgjorde på denne tida ei stor
befolkningsgruppe. Mange av dem var for unge til å gå inn som medlemmer, men
ikke alle. Det er registrert medlemmer under 20 år. I Øyer og Tretten
Arbeiderforeninger er ingen tjenere registrert, og i dalen er ikke mer enn 29
med. Tjenerne befant seg oftest i ei overgangsfase av livet, og hadde
forventninger om eller kanskje sikkerhet for å kunne etablere seg etterpå.
Dette ga ikke drivkraft til politisk engasjement.
Thranebevegelsen appellerte til mellomsjiktet
i den sosiale strukturen på bygdene. Tore Pryser kaller den en folkebevegelse.
Dette kan være dekkende fordi det blant medlemmene fantes et relativt bredt
sosialt spekter. Kvinner var naturligvis ikke med. Kravet om almen stemmerett
omfattet heller ikke kvinner.
Tabell 4.
Gjennomsnittlig husdyrhold og utsæd for grupper i Tretten Arbeiderforening:
ku-enheter byggverdi
gardmannssønnene 16.87 5.41
sjøleierne 5.58 1.97
en del husmenn 3.45 0.78
Tallmaterialet er begrensa, men samsvarer
stort sett med verdiene for hele dalen for de to første gruppene. Verdiene for
husmennene må ikke betraktes som gjennomsnitt for hele gruppa. Bare noen av de
identifiserte er tatt med, og de satt på gode husmannsbruk. Tallene må brukes
bare som illustrasjon på at den materielle forskjellen mellom sjøleierne og de
bedrestilte husmennene var liten. I sosial forstand var det tydelig forskjell
fordi sjøleierne blant anna var stemmerettskvalifiserte. Denne retten ble
likevel i svært liten grad benytta. De hadde trolig lettere omgang med husmenn
enn med gardbrukere Dersom de ikke hadde direkte slekts- eller familieband
oppover i de sosiale lag.
Thranebevegelsens
agitasjon var vinkla like mye mot materiell enn sosial nød. Deres kamp for det
daglige brød var i stor grad begrunnelse for medlemskap. Likevel kan det ikke
utelukkes at noen hadde klare politiske og idealistiske målsettinger. Forøvrig
kunne det ha smitteeffekt at sterke personligheter, slektninger eller naboer
gikk foran og slutta seg til arbeiderforeningene.
Det kan slåes fast at foreningene ikke var
noe ungdomsopprør. Medlemmene på Tretten var mellom 22 og 76 år, med et
gjennomsnitt på 38,5. Et særlig interessant trekk ved Thranebevegelsen er at
den for første gang samla folk innafor et horisontalt fellesskap i en
organisasjon i moderne forstand. Det oppsto klasseidentitet. Ellers var
vertikale lojalitetsband dominerende, dvs. avhengighet på tvers av sosiale
grupperinger innafor gardsfellesskapet.
Husmannen solgte sin arbeidskraft og
lojalitet til bonden i bytte for arbeid og beskyttelse. Eller satt på spissen; gardbrukeren
holdt bandet i hånda - husmannen hadde det om livet.
Omstillinga innafor det gamle bondesamfunnet
hadde starta. Overskuddet på arbeidskraft og ei tidlig fase i hamskiftet gjorde
gardbrukeren mindre avhengig av husmannen. Han ble etterhvert bedre tjent med
dagarbeidere, og fatta et løsere grep i bandet. Men han begynte å løyse knuten
i bandet.
Husmannen hadde mottatt signalene fra
Paris, og hadde behov for å frigjøre seg. Politisk kamp hadde ikke ført fram.
Dersom det ikke var mulig å få utskilt egen eiendom ble etterhvert løsningen
for mange å sette sjøbein og rette blikket vestover.
Tretten Arbeiderforening
Men
i 1885 begynte det å skje ting. Det hadde fra 1871 vært solid oppslutning da Tretten
Handelsforening ble stiftet. Nå var det innkalt til møte for å stifte
arbeiderforening den 11. januar på handelsforeninga. Det møtte så mange av
husmenn, arbeidere og bønder som huset kunne romme.
Lærer
Gudbrand K. Nordtorp innledet forhandlingene med noen ord og framhevet bl.a. at
arbeiderspørsmålet nå var kommet så på dagsorden at det drøftes overalt både av
regjering, storting og landets kommuner. Derfor gjaldt det nå for arbeiderne å
anstrenge seg og ta i av alle krefter for å oppnå større økonomisk velvære,
opplysning og selvstendighet. Og slik vinne forutsetningene til den borgerlige
frigjøring. Men slike kraftanstrengelser har lettere for å gi effekt når det
dannes ordnede arbeiderforeninger enn når hver enkelt skal oppnå noe uten å
samvirke med andre. Følelsen av at hele standens, ja kanskje hele folkets
arbeid for samme sak vil jo virke styrkende for den enkelte. Og da selvhjelp er
foreningens grunntanke og formål så vil alle her kunne møtes i broderlig enighet
og arbeide for hverandres vel.
Innlederen
leste deretter Lovene og fortalte at den foreløpige bestyrelsen hadde vedtatt
Fedjes utkast til lover med enkelte små endringer. Det kom noen små
bemerkninger til enkelte paragrafer, men forsamlingen vedtok loven enstemmig.
Deretter startet man å inntegne seg som medlemmer. Nesten alle hadde lyst til å
være med, og 61 medlemmer var innmeldt; vel og merke menn. Både gardbrukere,
husmenn og arbeidere.
Til
bestyrelse valgtes lærer Gudbrand Nordtorp, kommandersersjant Ole A. Gillebo,
skredder Johan Vangen og to husmenn, Simen Langsveen og Hans Trondsen
Vedumstuen. Nordtorp ble valgt til formann og lærer Ole Amundsen Hovde til
kasserer.
Deretter
avsang man en sang som var skrevet for anledningen, og formannen fortalte om en
fattig husmannssønn som med flid og sparsomhet hadde arbeidet seg opp og nå
satt i gode kår som gardbruker. Der kunne man se at det ikke var umulig å
opparbeide seg en selvstendig stilling når man for alvor ville, og begynte mens
man var ung. Og om man satte sine kroner i banken heller enn å la dem gå til
tobakk, brennevin og øl, og andre unyttige, og for vår sunnhet skadelige ting.
Øyer arbeiderforening
Fra
bladet «Husmanden» den 12. februar 1885 kan vi også lese:
«Foreningen i Hovedsognet stiftedes
i et talrigt Møde paa Gaarden Tolstad den 2den Januar, hvor de af Fedje
utarbeidede Love vedtoges næsten ordlydende. 35 Medlemmer tegnede sig paa
Stedet. Provst Irgens ledede Stiftelsesmødets Forhandlinger, ligesom han ogsaa
lovede at bistaa Foreningen senere med Foredrag og anden Hjælp.
Til
Bestyrelse valgtes Gaardbruger J. Bøe, Lensmand Lütken og Husmændene Kr.
Bjrnsbakken, T. Hovsengen og M. Hagen. Bestyrelsen valgte sig imellem J. Bøe
til Formand.
Disse arbeiderforeningene virket
videre, men det skulle ta tid før bevegelsen utviklet seg til å bli politiske
parti. Først ved valget i 1907 med Arbeidernes og bestillingsmændenes liste i
Øyer sogn og Tretten Arbeiderparti, som begge fikk 4 hver inn i kommunestyret.
Gaardbrugernes liste i Øyer sogn og Gaardbrugerpartiet på Tretten fikk hhv. 3
og 4 representanter. I Øyer sogn kom det også inn en «vild» representant.
Totalt 16 medlemmer i herredsstyret den gangen.
