Bautasteinen på kjørkjevangen på Tretten.

Bautasteinen på kjørkjevangen på Tretten

Bautasteinen som lenge sto i Bjørkholt ble avduket den 17. mai 1914. Etter at kommunen solgte eiendommen til private i 1966 måtte den flyttes vekk herfra. Kjørkjevangen var et egnet sted.

Det var Tretten Frilynte Ungdomslag som tok initiativ til å danne ei folkenemnd til å arbeide med å få reist en minnestein over tretlinger som var utkommandert under sjuårskrigen mot svenskene. Du kan lese mer om krigen i min blogg; 

Brevvekslinga mellom Frants og Lisabet Glomstad under sjuårskrigen 1807-1814.

Tre sentrale skikkelser i dette tiltaket. 

Fra v. Ole Eriksen Wasrud, Olav Aasmundstad og Jakob Haraldseid.

Nemnda som sto i spissen for å få reist steinen besto av 11 representanter for ulike lag og foreninger i bygda. For landbrukslaget Johannes Glømmen, for skoglaget A. Botterud, for skytterlaget Johannes Halstenstad, for folkeakademiet stasjonsmester Andersen, for losjen klokker Fossberg, for arbeiderforeninga I. Thoresen, for avholdsforeninga  Johannes Fosli, for den kristne ungdomforeninga lærer Nordtorp, for musikkforeninga Børre Thorud, for mållaget Ole Eriksen Wasrud og for det frilynte ungdomslaget Jakob Haraldseid. De var enige om et samarbeid om 17. mai-arrangementet, og å få reist en bautastein til minne om de tretlinger som var utkommandert i ufredsårene 1807-1814.

Nemnda hadde vansker med å avgjøre om målforma på steinen skulle være på dansk eller norsk. Flertallet i nemnda gikk for dansk, men mindretallet ga seg ikke med det. Så de fikk de andre med på å overlate avgjørelsen til herredstyret. Trolig et kløktig valg for et flertall der gikk for norsk. Vi sto midt i en heftig målstrid på denne tida, noe som kommer klart til uttrykk i en anonym notis i avisa Gudbrandsdalens Folkeblad. Dermed ble "danemaalsfleiralet i nemndi vorte så storharme" at de ikke lenger ville legge to pinner i kors for steinen.

Men en tilsvarende stein skulle reises på kjørkjevangen i Øyer hovedsogn. Her ble første og siste del av teksten skrevet på landsmål. Det var en bister målstrid på denne tida, og bokmålsfolk trakk seg etterhvert ut av arbeidet. Det endte med at mållaget måtte sørge for å få arbeidet sluttført og betalt. I 1917 mottar kommunen et skriv fra Øyer Mållag med anmodning om at herredstyret mottar minnesteinen på kjørkjevangen i Øyer. Herredstyret mottar minnesteinen og lover å vedlikeholde den på beste måte. Under drøftinga ble det et ordskifte om steinen skulle mottas med takk, eller bare mottas. En representant ville gå mot forslaget om det skulle være "med takk". For å få vedtaket enstemmig bøyde de andre av.

Først den 28. april 1914 gir herredstyret tillatelse til at det blir reist en minnestein i Bjørkholt til minne om de tretlingene som lå ute i 1807-14. Steinen var jo allerede undervegs. Søknaden kom fra flere lag på Tretten, og kommunen er så raus at de påtar seg vedlikeholdet. På Tretten gikk det nå «på skinner».

Johannes Fosli og Reier Romundgard ble utpekt til til å finne en høvelig stein. Etter mye strev fant de en i berget nær stranda like sør for Viker. De ble mange til å bryte den ut av berget, enda de brukte donkraft.

Kristian Paalsrud sporet opp to av de som hadde vært med den gangen; nemlig Hans Børresen og Rikard Solberg. De kunne fortelle at det var et storarbeid. Og mens tida gikk, oppsto det usikkerhet om isen kunne tåle tyngden ettersom det nærmet seg vår. De la steinen på to tømmerstokker bundet sammen med et tverrtre foran og bak. Nå gjaldt det å skynde seg, for de så at isen bøyde seg ettersom de dro seg fram. Det var en hel skokk med folk til å dra, fortalte Hans. Han husket ikke hvor mange de var, men husket at Lauris Thoresen opptrådte som teknisk leder. Han hadde vært med på fjøsmuring og jernbanearbeid og var vant med å handtere store steiner. Og så var Ole Gillebo i Øvre Wasrud liksom kommandant. Av andre husket han at Ole Eriksen Wasrud, Ole Botterud og Anton Viker var med. En annen kilde mener de kunne være 30-40 mann.

På bildet ser det ut som de har landet trygt i Bådstø. Jeg aner at de på dette bildet puster lettet ut. Undervegs bogna isen så mye at de som sto på land på det verste ikke kunne se steinen. Turen videre til Bjørkholt var nok også strevsom, men ikke forbundet med slik risiko. (bildet utlånt fra Lisa Lognseth Bårdslien)

På stranda i Bådstø måtte de gi opp foreløpig. Der ble steinen liggende ei stund mens de fikk områdd seg. Det tok noen dager før de fant løsningen, skriver Jakob Haraldseid. I møteboka for det frilynte ungdomslaget som hadde tatt initiativet til prosjektet skrev han at løsningen ble å låne noen jernbaneskinner og et par traller til å transportere steinen videre på. Kanskje var det stasjonsmester Andersen som formidlet dette utlånet. Han var jo også med i bygdenemnda som representant for Folkeakademiet. Transporten gjennom Stav vakte stor oppmerksomhet, interesse og velvilje i bygda, sies det. "Daa møtte det fram enda fleire mann enn fyrr; men berre nokre faa kunde koma til med arbeidet. Dei fleste rangla til og fraa og sog paa eller sat paa kaféarne og drakk kaffe."

Ved hjelp av donkreftene fikk man hevet steinen så høyt at de fikk den oppå trallene. Da gikk det nokså greit med å dra den framover. Det tyngste taket var før de fikk transporten opp på vegen. Ferden videre gjennom Stav gikk gjennom flere netter med stopp i Eriksrud og ved bruenden før de endte opp i Bjørkholt. Det hadde vært flere alternative plasseringer av bautasteinen. Først var det snakk om mellom Solheimsbutikken og stasjonen, men det fikk ikke støtte i nemnda. Det var også snakk om på eller ved kirkegarden, men de ble enige om Bjørkholt.

Jakob Haraldseid refererer i lagets egen avis at det var mellom 20 og 80 mann som hjalp til under arbeidet med et gjennomsnitt på 40 mann. Med 5 dagsverk hver med stipulert daglønn på 3 til 4 kroner. Inkludert omkostninger til ornaemtikk og inskripsjoner kom han til ca. 1.000 kroner. "Det vart soleis ingen billig stein", konkluderte han. Men utgiftene måtte jo sees i relasjon til grensevaktenes innsats for fedrelandet. "Men det skulde vel vera verdt aa kosta litt paa åaa æra dei som  leid so mykje vondt og gjekk so hugheile i striden for folk og fedraland i dei faarlege tiderne". Han lot det skinne igjennom at steinen er verdt sin pris.

Fotograf Mathea Bådstø foreviget alle ledd i prosessen til avdukinga. Og han som tok jobben med «å skrive i stein» var Alfred Nilsen Roland som bodde hos familien til kona i Øvre Tutrud. Han var født i Fåberg i 1861, men han hadde tilhold i Christiania der han blant annet hadde en møbelsnekkerforretning. Han hadde ei mye yngre kone, Sigrid Tutrud som kanskje hadde formidlet denne arbeidsavtalen. Han er oppført her i folketellinga 1910, men i tellinga i 1920 har han forlatt bygda. Kanskje hadde han fått nok? 

Alfred skrev teksten mens steinen lå nede, og etter hvert snudd. Johan Sletten fra Fåvang tok også del i denn jobben. Så var det å få reist steinen. Både arbeidsteknikk og arbeidskraft framkommer tydelig på bildene. Den stakk 1½ meter ned i bakken og raget 6 meter høy. Denne operasjonen med å få den i loddrett stilling pågikk hele natta til 15. mai med 11 mann i iherdig innsats.

Fra venstre Mathias Svendsen (delvis skjult), Martin Kleiven, Ole Presteggården, Laurits Thoresen, Reier Romungard, Andreas Solberg, Johan Sletten, Johannes Fossli, Alfred Roland, Herman Nustad og Mathias Kilden.

Inskripsjonen på steinen er slik på den ene siden: "Til minne om Tretlinger som laag ute i ofredsaarom 1807-1814", og nederst to korslagte gevær. På den andre siden det norske riksvåpenet øverst.

Morten O. Bergesveen, Mikkel Bergslien, Hans J. Bjørnstad, Gutorm Bjørnstadbergom, Ole H. Bjørnstadsveen, Jehans Botterudbekken, Jehans Baadstø, Ola Baadstø, Per Baadstø, Ola Jo Bjørkehullet, Per B. Elstad, Jo Engehagen, Jehans Flatemo, Frans Glomstad, Jo Glomstadhaugen, Ivar E. Glømmen, Per Glømmedalen, Ola Graav, Ole J. Halstenstad, Ola Halstenstadbakken, Jens Hjelmstad, Østen Holsbakken, Jens J. Johnsgaard, Lars Kapelrud, Erik Klæva, Lars Kroken, Ole Kraabøl, Jehans Kraabølstuen, Knut Ledum, Jo P. Ljøsbakken, Klemet Mellemberg, Halvor Midtmageli, Ola Midtmageli, Jehans Nilsenget, Thorsten H. Nordlien, Jehans Nysveen, Ola M. Offigstad, Erik Offigstadødegaarden, Per R. Romundgaard, Jacob Sagjordet, Berger Skyberg, Berger M. Solberg, Per Stalsbergsveen, Torger M Stavshaugen, Kristen Stavslien, Erik Strangstadhaugen, Ola Strangstadhaugen, Lars Stykkje, Jehans S. Sørjordet, Jo Sørmageli, Iver Thorstad, Jens Tjernet og Jo Øygaarden,

MANGE ER UTELATT

Det er mange navn på steinen, men noen mangler åpenbart. Kanskje ble det ikke plass til alle. Kristian Paalsrud mener at det var mange flere som var utkommandert. Han nevner to av dem. Det er Frans Offigstad og Gudleik Monsen Simengardstuen. «Det er fortalt om Gudleik Monsen at han kom usåra heim frå krigen, men han var merka for livet i andletet idet han hadde fullt av kruttkorn som hadde brent seg inne i huda. Dei brukte flintlåsbørser den tida og når skotet vart avfyrt så freste det av tennkruttet inn i andletet på skytteren.»

I kirkeboka for Øyer er 7 av de utkommanderte registrert avdøde i 1807. Også i 1808 er 7 registrert, men da er de navngitt: Frans Bergersen Bergum, Jens Eriksen Rugsveen og Christen Bergersen Klophaugen fra Øyer. Og fra Tretten John Olsen ved Simengård, Halvor Halvorsen Midtmageli (omtalt i brevvekslinga i bloggen «Frants og Lisabet Glomstad»), Knud Jensen Elstad og Ouden Thoresen Offigstad. I 1809 meldes dødsfall for John Johansen Smedstuen, Christopher Pedersen Hunder, Ole Jørgensen ved Lie, Frants Torgersen Brynsveen og Torger Torgersen; trolig han også fra Øyer sogn. Fram til 1813 er ingen avdøde fra Tretten meldt fra Kongsvinger, men i 1814 meldes Jacob Erlandsen ved Glomstad 32 år, Lars Christensen ved Glømme 21 år, Clemmet Samuelsen Bjerke 22 år og tjenestedreng Clemmet Olsen Hong 23 år som hengte seg. Her er det 7 (merkede) av de 8 fra Tretten som heller ikke er nevnt på steinen. Den ene som er med er Halvor Midtmageli. Dermed vet vi i alle fall om 9 stykker som ble utelatt.

Det ble ikke så harde trefninger ved Kongsvinger der våre menn var utkommandert. Men skader og sykdom satte sine spor med de kummerlige forhold de levde under. Noen døde av det; andre overlevde, kvestet for resten av livet. Frants Glomstad blir omtalt som «helselaus» etter at han kom hjem.

Du kan lese mer om både sjuårskrigen og ei sår brevveksling derfra i blogg-innlegget: Brevvekslinga mellom Frants og Lisabet Glomstad under sjuårskrigen 1807-1814. Med følgende link:

https://trettenhistorie.blogspot.com/2018/05/frants-og-lisabet-glomstad.html.

Trolig har mange et veldig fjernt forhold til steinen og den historien som ligger bakom. I bloggen min omtales bare to av de mange som «låg ute» i håp om å bringe flere litt nærmere denne steinen. Frants Clemetsen Glomstad; født i Øvre Glomstad, kjøpte Nedre Glomstad i 1801 av Nils Jensen. Nils var barnløs, men hadde gifteferdige halvsøstre. Frants inngikk giftemål med den yngste av dem den 16. desember 1802. Han var da 34 år, Lisabet Jensdatter bare 17. Mye taler for at ekteskapet allerede var arrangert ved gardoverdragelsen. I brevvekslinga framgår det at de to hadde veldig omsorg for Halvor Midtmageli. Han var søskenbarn med Lisabet.

Fra venstre Herman A. Nustad, Johannes Fossli, Reier Romundgard, Johan Sletten, Alfred N. Roland (som sto for hogginga av navnene), Mathias Kilden og Mathias Svendsen. Bak på toppen fra venstre Laurits Thoresen, Martin Kleiven, Andreas Solberg og Ole Prestegården.

 

DEN STORE DAGEN ER KOMMET

De rakk det. I Tretten Ungdomslags protokoll står å lese om denne dagen i 1914:

«Den 17. mai gjekk barnetoget fra stasjonen kl.12 til kyrkja der det var gudstenest. Derfrå til marknadsplassen. Barna fekk mjølk og kaker fritt. Fekk leika og kappspringa um smaa præmier. Folketoget gjekk fraa stasjonen kl.5 til Bjørkholt. Skyttarlaget gjekk fyrst etter musikken med gevær paa aksla. Ved bautasteinen stilte skyttarlaget seg i ein halvring rundt steinen og dei andre bak.

Haraldseid sa nokre um tanken med bautasteinen og gav ordet til Olav Aasmundstad som heldt avdukingstalen. Etter talen gav Haraldseid steinen til kommuna og varaordføraren Ole Eriksen Wasrud tok imot den og takka.

Fourer Ole Eriksen Wasrud hadde samlet Dølen skytterlag til å stå æresvakt med rifler i en halvsirkel rundt steinen. Det var mye folk samla denne dagen.»

Da talen var slutt og flagget ble senket vendte fanejunker Wasrud seg mot skytterlaget med kommandoen: «Dølen Skytterlag. Til fedrenes minne, presenter gevær!», ifølge Kristian Paalsrud.

«Derfraa gjekk toget til marknadsplassen der lærar Bø tala.

Millom baae tog hadde ungdomen idrottstevlingar paa plassen med slikt utfall:

1.præmi Arne Brun

2.præmi Olaf Pettersen

3.præmi Olaf Glomstad

4.præmi Rik. Solberg

Um kvelden etter kl.8 dans i Eriksrudsalen og fest i Bjørkholt. Paa det siste stellet tala Olav Aasmundstad, stasjonsmeister Andersen, dr. Fogner og Johs. Lageton. Felespel av lærar Bø. Hundreaarsdagen vart høgtida paa ein vyrdeleg maate.»

Jakob Haraldseid signerer protokollen.

Vi har å gjøre med en "målbevisst" og prinsippfast arrangør da det i annonsen opplyses at inngangpenger til festene om kvelden er 50 «øyre».

Bautaen mens den enda sto i Bjørkholt i 1965.

17.mai-toget var alltid bortom steinen med krans og tale. I 1966 ble Bjørkholt solgt til private og bautasteinen måtte flyttes vekk, men det tok nok noen år før det skjedde. Kjørkjevangen var et egnet sted.

 

Bjørkholt ble avløst av kontorbygget på Tretten Samfunnshus i august 1966. Sparebanken var de første til å flytte inn der. Herredskasserer, brannkassa og lensmannen fulgte straks etter. Trygdekassa og posten flyttet litt senere etter at leieforholdet ble avklart.

Bjørkholt hadde blitt oppkjøpt og tatt i bruk av kommunen i februar 1914, men det måtte to behandlinger til i herredsstyret før de ble enige om å legge inn elektrisk lys. Forslaget falt med 12 mot 11 stemmer i desember og i oktobermøtet 1915 ble det vedtatt. Installasjonen var beregnet til kr 145 med årlig avgift på kr 40. De fikk avtale med Erik Solheims e-verk oppe i Moksa ved Prestgarden.

Bautasteinen på kjørkjevangen på Tretten.