Bautasteinen på kjørkjevangen på Tretten.

Bautasteinen på kjørkjevangen på Tretten

Bautasteinen som lenge sto i Bjørkholt ble avduket den 17. mai 1914. Etter at kommunen solgte eiendommen til private i 1966 måtte den flyttes vekk herfra. Kjørkjevangen var et egnet sted.

Det var Tretten Frilynte Ungdomslag som tok initiativ til å danne ei folkenemnd til å arbeide med å få reist en minnestein over tretlinger som var utkommandert under sjuårskrigen mot svenskene. Du kan lese mer om krigen i min blogg; 

Brevvekslinga mellom Frants og Lisabet Glomstad under sjuårskrigen 1807-1814.

Tre sentrale skikkelser i dette tiltaket. 

Fra v. Ole Eriksen Wasrud, Olav Aasmundstad og Jakob Haraldseid.

Nemnda som sto i spissen for å få reist steinen besto av 11 representanter for ulike lag og foreninger i bygda. For landbrukslaget Johannes Glømmen, for skoglaget A. Botterud, for skytterlaget Johannes Halstenstad, for folkeakademiet stasjonsmester Andersen, for losjen klokker Fossberg, for arbeiderforeninga I. Thoresen, for avholdsforeninga  Johannes Fosli, for den kristne ungdomforeninga lærer Nordtorp, for musikkforeninga Børre Thorud, for mållaget Ole Eriksen Wasrud og for det frilynte ungdomslaget Jakob Haraldseid. De var enige om et samarbeid om 17. mai-arrangementet, og å få reist en bautastein til minne om de tretlinger som var utkommandert i ufredsårene 1807-1814.

Nemnda hadde vansker med å avgjøre om målforma på steinen skulle være på dansk eller norsk. Flertallet i nemnda gikk for dansk, men mindretallet ga seg ikke med det. Så de fikk de andre med på å overlate avgjørelsen til herredstyret. Trolig et kløktig valg for et flertall der gikk for norsk. Vi sto midt i en heftig målstrid på denne tida, noe som kommer klart til uttrykk i en anonym notis i avisa Gudbrandsdalens Folkeblad. Dermed ble "danemaalsfleiralet i nemndi vorte så storharme" at de ikke lenger ville legge to pinner i kors for steinen.

Men en tilsvarende stein skulle reises på kjørkjevangen i Øyer hovedsogn. Her ble første og siste del av teksten skrevet på landsmål. Det var en bister målstrid på denne tida, og bokmålsfolk trakk seg etterhvert ut av arbeidet. Det endte med at mållaget måtte sørge for å få arbeidet sluttført og betalt. I 1917 mottar kommunen et skriv fra Øyer Mållag med anmodning om at herredstyret mottar minnesteinen på kjørkjevangen i Øyer. Herredstyret mottar minnesteinen og lover å vedlikeholde den på beste måte. Under drøftinga ble det et ordskifte om steinen skulle mottas med takk, eller bare mottas. En representant ville gå mot forslaget om det skulle være "med takk". For å få vedtaket enstemmig bøyde de andre av.

Først den 28. april 1914 gir herredstyret tillatelse til at det blir reist en minnestein i Bjørkholt til minne om de tretlingene som lå ute i 1807-14. Steinen var jo allerede undervegs. Søknaden kom fra flere lag på Tretten, og kommunen er så raus at de påtar seg vedlikeholdet. På Tretten gikk det nå «på skinner».

Johannes Fosli og Reier Romundgard ble utpekt til til å finne en høvelig stein. Etter mye strev fant de en i berget nær stranda like sør for Viker. De ble mange til å bryte den ut av berget, enda de brukte donkraft.

Kristian Paalsrud sporet opp to av de som hadde vært med den gangen; nemlig Hans Børresen og Rikard Solberg. De kunne fortelle at det var et storarbeid. Og mens tida gikk, oppsto det usikkerhet om isen kunne tåle tyngden ettersom det nærmet seg vår. De la steinen på to tømmerstokker bundet sammen med et tverrtre foran og bak. Nå gjaldt det å skynde seg, for de så at isen bøyde seg ettersom de dro seg fram. Det var en hel skokk med folk til å dra, fortalte Hans. Han husket ikke hvor mange de var, men husket at Lauris Thoresen opptrådte som teknisk leder. Han hadde vært med på fjøsmuring og jernbanearbeid og var vant med å handtere store steiner. Og så var Ole Gillebo i Øvre Wasrud liksom kommandant. Av andre husket han at Ole Eriksen Wasrud, Ole Botterud og Anton Viker var med. En annen kilde mener de kunne være 30-40 mann.

På bildet ser det ut som de har landet trygt i Bådstø. Jeg aner at de på dette bildet puster lettet ut. Undervegs bogna isen så mye at de som sto på land på det verste ikke kunne se steinen. Turen videre til Bjørkholt var nok også strevsom, men ikke forbundet med slik risiko. (bildet utlånt fra Lisa Lognseth Bårdslien)

På stranda i Bådstø måtte de gi opp foreløpig. Der ble steinen liggende ei stund mens de fikk områdd seg. Det tok noen dager før de fant løsningen, skriver Jakob Haraldseid. I møteboka for det frilynte ungdomslaget som hadde tatt initiativet til prosjektet skrev han at løsningen ble å låne noen jernbaneskinner og et par traller til å transportere steinen videre på. Kanskje var det stasjonsmester Andersen som formidlet dette utlånet. Han var jo også med i bygdenemnda som representant for Folkeakademiet. Transporten gjennom Stav vakte stor oppmerksomhet, interesse og velvilje i bygda, sies det. "Daa møtte det fram enda fleire mann enn fyrr; men berre nokre faa kunde koma til med arbeidet. Dei fleste rangla til og fraa og sog paa eller sat paa kaféarne og drakk kaffe."

Ved hjelp av donkreftene fikk man hevet steinen så høyt at de fikk den oppå trallene. Da gikk det nokså greit med å dra den framover. Det tyngste taket var før de fikk transporten opp på vegen. Ferden videre gjennom Stav gikk gjennom flere netter med stopp i Eriksrud og ved bruenden før de endte opp i Bjørkholt. Det hadde vært flere alternative plasseringer av bautasteinen. Først var det snakk om mellom Solheimsbutikken og stasjonen, men det fikk ikke støtte i nemnda. Det var også snakk om på eller ved kirkegarden, men de ble enige om Bjørkholt.

Jakob Haraldseid refererer i lagets egen avis at det var mellom 20 og 80 mann som hjalp til under arbeidet med et gjennomsnitt på 40 mann. Med 5 dagsverk hver med stipulert daglønn på 3 til 4 kroner. Inkludert omkostninger til ornaemtikk og inskripsjoner kom han til ca. 1.000 kroner. "Det vart soleis ingen billig stein", konkluderte han. Men utgiftene måtte jo sees i relasjon til grensevaktenes innsats for fedrelandet. "Men det skulde vel vera verdt aa kosta litt paa åaa æra dei som  leid so mykje vondt og gjekk so hugheile i striden for folk og fedraland i dei faarlege tiderne". Han lot det skinne igjennom at steinen er verdt sin pris.

Fotograf Mathea Bådstø foreviget alle ledd i prosessen til avdukinga. Og han som tok jobben med «å skrive i stein» var Alfred Nilsen Roland som bodde hos familien til kona i Øvre Tutrud. Han var født i Fåberg i 1861, men han hadde tilhold i Christiania der han blant annet hadde en møbelsnekkerforretning. Han hadde ei mye yngre kone, Sigrid Tutrud som kanskje hadde formidlet denne arbeidsavtalen. Han er oppført her i folketellinga 1910, men i tellinga i 1920 har han forlatt bygda. Kanskje hadde han fått nok? 

Alfred skrev teksten mens steinen lå nede, og etter hvert snudd. Johan Sletten fra Fåvang tok også del i denn jobben. Så var det å få reist steinen. Både arbeidsteknikk og arbeidskraft framkommer tydelig på bildene. Den stakk 1½ meter ned i bakken og raget 6 meter høy. Denne operasjonen med å få den i loddrett stilling pågikk hele natta til 15. mai med 11 mann i iherdig innsats.

Fra venstre Mathias Svendsen (delvis skjult), Martin Kleiven, Ole Presteggården, Laurits Thoresen, Reier Romungard, Andreas Solberg, Johan Sletten, Johannes Fossli, Alfred Roland, Herman Nustad og Mathias Kilden.

Inskripsjonen på steinen er slik på den ene siden: "Til minne om Tretlinger som laag ute i ofredsaarom 1807-1814", og nederst to korslagte gevær. På den andre siden det norske riksvåpenet øverst.

Morten O. Bergesveen, Mikkel Bergslien, Hans J. Bjørnstad, Gutorm Bjørnstadbergom, Ole H. Bjørnstadsveen, Jehans Botterudbekken, Jehans Baadstø, Ola Baadstø, Per Baadstø, Ola Jo Bjørkehullet, Per B. Elstad, Jo Engehagen, Jehans Flatemo, Frans Glomstad, Jo Glomstadhaugen, Ivar E. Glømmen, Per Glømmedalen, Ola Graav, Ole J. Halstenstad, Ola Halstenstadbakken, Jens Hjelmstad, Østen Holsbakken, Jens J. Johnsgaard, Lars Kapelrud, Erik Klæva, Lars Kroken, Ole Kraabøl, Jehans Kraabølstuen, Knut Ledum, Jo P. Ljøsbakken, Klemet Mellemberg, Halvor Midtmageli, Ola Midtmageli, Jehans Nilsenget, Thorsten H. Nordlien, Jehans Nysveen, Ola M. Offigstad, Erik Offigstadødegaarden, Per R. Romundgaard, Jacob Sagjordet, Berger Skyberg, Berger M. Solberg, Per Stalsbergsveen, Torger M Stavshaugen, Kristen Stavslien, Erik Strangstadhaugen, Ola Strangstadhaugen, Lars Stykkje, Jehans S. Sørjordet, Jo Sørmageli, Iver Thorstad, Jens Tjernet og Jo Øygaarden,

MANGE ER UTELATT

Det er mange navn på steinen, men noen mangler åpenbart. Kanskje ble det ikke plass til alle. Kristian Paalsrud mener at det var mange flere som var utkommandert. Han nevner to av dem. Det er Frans Offigstad og Gudleik Monsen Simengardstuen. «Det er fortalt om Gudleik Monsen at han kom usåra heim frå krigen, men han var merka for livet i andletet idet han hadde fullt av kruttkorn som hadde brent seg inne i huda. Dei brukte flintlåsbørser den tida og når skotet vart avfyrt så freste det av tennkruttet inn i andletet på skytteren.»

I kirkeboka for Øyer er 7 av de utkommanderte registrert avdøde i 1807. Også i 1808 er 7 registrert, men da er de navngitt: Frans Bergersen Bergum, Jens Eriksen Rugsveen og Christen Bergersen Klophaugen fra Øyer. Og fra Tretten John Olsen ved Simengård, Halvor Halvorsen Midtmageli (omtalt i brevvekslinga i bloggen «Frants og Lisabet Glomstad»), Knud Jensen Elstad og Ouden Thoresen Offigstad. I 1809 meldes dødsfall for John Johansen Smedstuen, Christopher Pedersen Hunder, Ole Jørgensen ved Lie, Frants Torgersen Brynsveen og Torger Torgersen; trolig han også fra Øyer sogn. Fram til 1813 er ingen avdøde fra Tretten meldt fra Kongsvinger, men i 1814 meldes Jacob Erlandsen ved Glomstad 32 år, Lars Christensen ved Glømme 21 år, Clemmet Samuelsen Bjerke 22 år og tjenestedreng Clemmet Olsen Hong 23 år som hengte seg. Her er det 7 (merkede) av de 8 fra Tretten som heller ikke er nevnt på steinen. Den ene som er med er Halvor Midtmageli. Dermed vet vi i alle fall om 9 stykker som ble utelatt.

Det ble ikke så harde trefninger ved Kongsvinger der våre menn var utkommandert. Men skader og sykdom satte sine spor med de kummerlige forhold de levde under. Noen døde av det; andre overlevde, kvestet for resten av livet. Frants Glomstad blir omtalt som «helselaus» etter at han kom hjem.

Du kan lese mer om både sjuårskrigen og ei sår brevveksling derfra i blogg-innlegget: Brevvekslinga mellom Frants og Lisabet Glomstad under sjuårskrigen 1807-1814. Med følgende link:

https://trettenhistorie.blogspot.com/2018/05/frants-og-lisabet-glomstad.html.

Trolig har mange et veldig fjernt forhold til steinen og den historien som ligger bakom. I bloggen min omtales bare to av de mange som «låg ute» i håp om å bringe flere litt nærmere denne steinen. Frants Clemetsen Glomstad; født i Øvre Glomstad, kjøpte Nedre Glomstad i 1801 av Nils Jensen. Nils var barnløs, men hadde gifteferdige halvsøstre. Frants inngikk giftemål med den yngste av dem den 16. desember 1802. Han var da 34 år, Lisabet Jensdatter bare 17. Mye taler for at ekteskapet allerede var arrangert ved gardoverdragelsen. I brevvekslinga framgår det at de to hadde veldig omsorg for Halvor Midtmageli. Han var søskenbarn med Lisabet.

Fra venstre Herman A. Nustad, Johannes Fossli, Reier Romundgard, Johan Sletten, Alfred N. Roland (som sto for hogginga av navnene), Mathias Kilden og Mathias Svendsen. Bak på toppen fra venstre Laurits Thoresen, Martin Kleiven, Andreas Solberg og Ole Prestegården.

 

DEN STORE DAGEN ER KOMMET

De rakk det. I Tretten Ungdomslags protokoll står å lese om denne dagen i 1914:

«Den 17. mai gjekk barnetoget fra stasjonen kl.12 til kyrkja der det var gudstenest. Derfrå til marknadsplassen. Barna fekk mjølk og kaker fritt. Fekk leika og kappspringa um smaa præmier. Folketoget gjekk fraa stasjonen kl.5 til Bjørkholt. Skyttarlaget gjekk fyrst etter musikken med gevær paa aksla. Ved bautasteinen stilte skyttarlaget seg i ein halvring rundt steinen og dei andre bak.

Haraldseid sa nokre um tanken med bautasteinen og gav ordet til Olav Aasmundstad som heldt avdukingstalen. Etter talen gav Haraldseid steinen til kommuna og varaordføraren Ole Eriksen Wasrud tok imot den og takka.

Fourer Ole Eriksen Wasrud hadde samlet Dølen skytterlag til å stå æresvakt med rifler i en halvsirkel rundt steinen. Det var mye folk samla denne dagen.»

Da talen var slutt og flagget ble senket vendte fanejunker Wasrud seg mot skytterlaget med kommandoen: «Dølen Skytterlag. Til fedrenes minne, presenter gevær!», ifølge Kristian Paalsrud.

«Derfraa gjekk toget til marknadsplassen der lærar Bø tala.

Millom baae tog hadde ungdomen idrottstevlingar paa plassen med slikt utfall:

1.præmi Arne Brun

2.præmi Olaf Pettersen

3.præmi Olaf Glomstad

4.præmi Rik. Solberg

Um kvelden etter kl.8 dans i Eriksrudsalen og fest i Bjørkholt. Paa det siste stellet tala Olav Aasmundstad, stasjonsmeister Andersen, dr. Fogner og Johs. Lageton. Felespel av lærar Bø. Hundreaarsdagen vart høgtida paa ein vyrdeleg maate.»

Jakob Haraldseid signerer protokollen.

Vi har å gjøre med en "målbevisst" og prinsippfast arrangør da det i annonsen opplyses at inngangpenger til festene om kvelden er 50 «øyre».

Bautaen mens den enda sto i Bjørkholt i 1965.

17.mai-toget var alltid bortom steinen med krans og tale. I 1966 ble Bjørkholt solgt til private og bautasteinen måtte flyttes vekk, men det tok nok noen år før det skjedde. Kjørkjevangen var et egnet sted.

 

Bjørkholt ble avløst av kontorbygget på Tretten Samfunnshus i august 1966. Sparebanken var de første til å flytte inn der. Herredskasserer, brannkassa og lensmannen fulgte straks etter. Trygdekassa og posten flyttet litt senere etter at leieforholdet ble avklart.

Bjørkholt hadde blitt oppkjøpt og tatt i bruk av kommunen i februar 1914, men det måtte to behandlinger til i herredsstyret før de ble enige om å legge inn elektrisk lys. Forslaget falt med 12 mot 11 stemmer i desember og i oktobermøtet 1915 ble det vedtatt. Installasjonen var beregnet til kr 145 med årlig avgift på kr 40. De fikk avtale med Erik Solheims e-verk oppe i Moksa ved Prestgarden.

Bautasteinen på kjørkjevangen på Tretten. 

Brevvekslinga mellom Frants og Lisabet Glomstad under sjuårskrigen 1807-1814.

Brevvekslinga mellom Frants og Lisabet Glomstad

under sjuårskrigen 1807-1814

Ei kjærlighetshistorie som også handler om krig, sult, sykdom og død.

I mer enn 100 år har 17.mai-toget på Tretten stanset opp ved bautasteinen som i nyere tid har stått på kirkevangen. Trolig har mange et veldig fjernt forhold til steinen og den historien som ligger bakom. Mer enn 50 navn på karer fra Tretten er hugget inn. Her omtales to av dem i håp om å bringe flere litt nærmere denne steinen. Du kan lese mer om denne bautasteinen ved å følge linken: Bautasteinen på kjørkjevangen på Tretten.

 

Frants Clemetsen Glomstad; født i Øvre Glomstad, kjøpte Nedre Glomstad i 1801 av Nils Jensen. Nils var barnløs, men hadde gifteferdige halvsøstre. Frants inngikk giftemål med den yngste av dem den 16. desember 1802. Han var da 34 år, Lisabet Jensdatter bare 17. Mye taler for at ekteskapet allerede var arrangert ved gardoverdragelsen.

Denne tida rammes Europa hardt av både uår og krig. Mye av problemet var knyttet til Napoleonskrigene. Det var en regnfull sommer og kald høst bl.a. i 1808. Både korn- og potethøsten slo feil over hele landet, og det var dårlig sildefiske. Folk sultet og døde av sykdommer og bivirkninger av sulten. Vi kom i krigstilstand mot England og deres allierte Sverige etter «flåteranet» i København høsten 1807. Nøden toppet seg med at den engelske krigsflåten gjennomførte en streng handelsblokade mot Norge. Noe vi alle kjenner til gjennom Terje Vigens heltemodige smuglerturer til Danmark, skildret av Henrik Ibsen.

Blokaden stanset all eksport, og bedrifter stanset. Når arbeiderne sto uten inntekt, sto de snart også uten mat i motsetning til kystbefolkningen som kunne berge seg med fisk. Kornimporten stanset. Norge produserte ikke på langt nær nok til eget forbruk i normalår, og i 1808 sviktet kornhøsten dramatisk. Så satte vinterkulden inn. Den strengeste i manns minne, ned til minus 45 grader langs kysten av Sør-Norge. Havner frøs igjen. Landet var isolert. Sulten grep om seg for alvor.

Folk begynte å skave bark av trærne, og samle lav og mose for å spe ut melet. Snart sirkulerte nødoppskrifter med gode råd for å stagge sulten. En hadde oppskrift på å lage øl av bjørkesaft, en annen på suppe av dyrebein, en tredje oppskrift på tobakk fremstilt av opphakket stråfor, potetgress og brennesle. En regjeringskommisjon markedsførte nye surrogatråstoffer som malte dyreknokler og tørrfisk, hestekjøtt og tørket og malt kvekegress.

Frants og Lisabet hadde fått barna Clemet i 1804 og Jens i 1807, og livet gikk sin gang. Men de holdt seg nok oppdatert på krigens gang i Europa. Frants hadde vært innrullert i Det Oplandske Infanterie-Regiment siden 1802. Nå ble Norge direkte involvert i krigen gjennom dobbeltmonarkiet med Danmark. Og fienden ble i første rekke svenskene. Heldigvis for oss hadde Sverige større ambisjoner ellers i Europa, bl.a. med å forsvare sitt finske territorium mot russerne, så de holder seg med en mindre vaktstyrke mot Norge.

Norge ruster seg nå til krig. Frants Clemetsen Glomstad er en av mange i bygda som blir innkalt til å tjenestegjøre ved Kongsvinger i Det Ringeboiske Compani under Hr. Kapitain Coucheron. Den norske hæren var i en sørgelig forfatning og manglet våpen, ammunisjon, uniformer, proviant og fôr. Det har vært sagt at hæren aldri før hadde gått i felt med så store mangler. Mange soldater hadde utrustning som var nesten 20 år gammel. Felt-troppene fikk det beste av det lille som fantes; de øvrige måtte nøye seg med det som var igjen. Ofte var det ikke nok våpen eller utstyr. Etter at den dansk-norske krigserklæringen var overlevert i Stockholm 14. mars 1808, begynte Gustav IV Adolf å planlegge felttoget mot Danmark og Norge. Han hadde lenge ønsket å erobre Norge, og så nå en mulighet til å virkeliggjøre sin ambisjon. Det ble mobilisert både i Østfold, Kongsvinger/Elverum og i Midt-Norge.

I de første ukene av april 1808 var det bare mindre trefninger mellom forpostene ved grensen i Kongsvinger. Den første svensken som ble tatt til fange i krigen var en løytnant som sammen med sin patrulje hadde gått over grensen den 2. april i Kongsvinger-traktene. Svenskene hadde alvorlige problemer med forsyningene og det var håpløst å ta seg fram utenom vegene da det fortsatt lå mye snø i grensetraktene. De første alvorlige trefningene fant sted i Flisa, men bare en norsk skiløpersoldat ble skadet. Svenskene utgjorde 160 mann men møtte hissig motstand og trakk seg tilbake.

Et angrep med 1600 mann krysset grensa og fortsatte mot Kongsvinger om natta den 15. april. Den norske avdelingen her besto av 800 mann og måtte trekke seg tilbake for ikke å bli omringet. Trefningene varte i flere dager. Dette slaget ved Lier ble meget hardt, og svenskene greide tross hardnakket motstand å innta stillingen i løpet av 18. april. Av deres ca. 2400 mann ble ca. 200 drept, såret eller tatt til fange. Norske styrker trakk seg tilbake over isen på Glomma og i sikkerhet under kanonene på Kongsvinger festning.

På norsk side ble det igangsatt en knipetangsmanøver der ca 500 mann falt svenskene i ryggen den 24. april. Det var bygd barrikader og samlet en større styrke på 800 mann. Her ble svenskene påført et alvorlig nederlag. 450 mann var tatt til fange ved Trangen og ytterligere 65 var tatt ved Midtskogen dagen etter. Begge sider led store tap, med samlet ca 150 falne eller sårede.

Etter kampene ved Trangen ble forsvaret av Kongsvinger festning forsterket. Vårløsningen hadde satt inn for fullt, noe som egentlig lammet all militær aktivitet. Så noen flere offensiver ble det ikke i Kongsvinger-området; bare noen mindre oppklaringsutfall og stridspatruljer som stadig forstyrret svenskene. Den 5. mai ble to svenske forposter fjernet ved at 10 soldater ble tatt til fange i den ene, og 7 i den andre. De resterende ble drevet på flukt. Slike utfall førte til at de svenske styrkene ble konsentrert og styrket med artilleri for et planlagt angrep på Kongsvinger festning. To svenske brigader på 4000 til 5000 mann hadde i slutten av mai gruppert seg i Kongsvinger-distriktet. De hadde igangsatt utbygging av nye stillinger helt nede ved Vingersjøen. Nordmennene fulgte årvåkent med på hva som foregikk ved stadig å sende oppklaringspatruljer som gikk aggressivt ut mot svenskene.

Større troppeforflytninger var ikke mulige før i midten av mai, og allerede den 15. mai ble det beordret et større angrep på svenskenes høyre flanke. Men føreforholdene var fremdeles ikke gode nok. Den 18. mai ble det mulig å sende 1000 mann. Trefningen begynte ikke godt for de norske soldatene som ankom Mobekk skanse nettopp da det var vaktavløsning og dermed dobbelt bemanning. Svenskene klarte å ødelegge den viktige brua over elva ved Overud, og de norske styrkene ble stående på sin side mot de svenske forsvarerne som kjempet innbitt i forskansningene. Etter fire timer ble kampene ved Mobekk oppgitt, de norske troppene returnerte til Kongsvinger i god orden. 35 nordmenn var enten drept eller såret mot 38 drept og sårede hos svenskene.

For å rette opp den mislykkede operasjonen ved Mobekk gjorde det godt for offiserene at de den 24. mai kunne overrumple et svensk jegerkompani i grenseområdet. Under de rasende nærkampene mistet de norske 3 mann, og en ble såret. Av svenskene var flere drept og 25 tatt til fange. Svenske tropper som var innkvartert på gårdene omkring klarte ikke å innhente nordmennene som etter kampene trakk seg tilbake inn i skogene i ly av mørket. Svenskene hadde på dette tidspunkt planlagt flere angrep, men denne begivenheten satte så stort støkk i generalen at han beordret tilbaketrekning fra de fremskutte stillingene i første omgang. Dessuten hadde han allerede den 19. mai fått ordre fra Kong Gustav IV Adolf om et alminnelig tilbaketog.

Det er verdt å merke seg at det første brevet i brevvekslinga under er datert 1. juni. Da forteller Frants at «svensken» dro herfra natten mellom 29, og 30 mai 1808.

For de norske troppene ved Kongsvinger og Matrand ble det en langvarig periode med konstant vakthold, kjedsomhet og dårlige forhold i det glissent befolkede området og med lite mat. Felt-troppene måtte oppholde seg i barhytter resten av sommeren og inn i høsten. Plyndringstokt mot svenske sivilister på den andre siden av grensen ble avverget. Om norske soldater hadde med seg tyvegods på veien tilbake fra streiftog, skulle dette sendes tilbake. Offiserene på begge sider var meget opptatt av at deres soldater skulle vise god oppførsel overfor sivilbefolkningen, men grensetraktene var tynt befolket og det sparsomme næringsgrunnlaget ble raskt overbelastet av de militære. Dårlig forpleining, elendige innkvarteringsforhold og manglende forsyninger med lite mat begynte å få en farlig virkning på troppene på begge sider av grensen.

Men på høsten kom det igjen til konflikter. Svenskene foretok utfall med mindre avdelinger for å forstyrre og alarmere nordmennene på Vestmarka og Austmarka, mens en betydelig større styrke fortsatte langs hovedvegen fra Magnor den 20. oktober 1808. Det kom til mindre kamphandlinger som drev de norske forpostene tilbake til Skotterud, og det ble forberedt forsvar på stedet mot svenskene. Men det kom ikke til større kamphandlinger, svenskene snudde og dro tilbake over grensen og gikk i vinterkvarter.

Utover høsten kom det til forhandlinger mellom prinsen og svenskene, men det tok sin tid å få kontakt med kongen i Danmark. Prins Christian August var kommanderende general og mente at han ikke kunne fortsette fiendtlighetene mot Sverige på grunn av den nød og mangel som hersket i landet. I strid med kongens vilje inngikk han en avtale om våpenstillstand for det sønnenfjelske frontavsnittet den 22. november. Våpenstillstandsavtalen trådte i kraft 7. desember 1808. Den kunne sies opp på 48 timers varsel, men ble gjeldende for resten av krigen.

Dessverre kom våpenhvileavtalen for sent både for den norske hæren og den svenske Vestarméen. Alle ble hardt rammet av sykdommer som spredte seg østfra og inn i grensetraktene der flere tusener oppholdt seg under elendige forhold i flere måneder. Den norske felthæren på til sammen ca. 17000 mann hadde i mars 1809 8777 mann på lasaretter. Av disse døde 1200. Bare mellom april og september 1808 døde 700. En regjeringskommisjon skrev følgende til kongen i februar 1809: «hungeren som hos Almuen frembringer Fortvilelse og Raserie, Driver Folket til Anarkie og Blodscener. Riget vil da synke i navnløs Elendighed og være tabt. Det stolte norske Folk nedverdiges.»

Da isen smeltet om våren nådde likevel noen kornskip frem til norske havner. Trykket lettet, selv om det fortsatt var stor nød. Presten Aschehough i Rakkestad skrev i juli 1809 inn til myndighetene om 189 familier som ikke hadde noe å spise, og som overlevde ved å tigge og låne. I Borge i Østfold døde det fire ganger så mange som normalt. På Voss lå folk svekket til sengs fordi de hadde levd for lenge på barkebrød. I Finnmark mente man folk ville overleve sommeren takket være bark, fisk og melk, men at halve befolkning ville bukke under i løpet av vintermånedene.

Forsyningssituasjonen snudde likevel til det bedre. Og i desember 1809 ble det sluttet fred med Sverige. I grenseleirene ble mange soldater syke av dysenteri og smittet folk når de vendte hjem, noe som la en ekstra byrde til sulten.

Noen har forsøkt å bagatellisere denne «ufreden» med svenskene i norsk historieskriving. Jeg ser ingen grunn til det. På Glomstad har vi bevart ei brevveksling mellom Frants og de hjemme på garden. Den har interesse av flere grunner, og er et tidsbilde fra livet både på grensa og hjemme på garden.

Fra Kongsvinger 1.juni 1808 skriver Frants et brev til sin eldste bror Ole Clemetsen, som er bruker på Øvre Glomstad. Den omtalte Halvor Halvorsen Midt-Mageli er sønn av Lisabets eldste søster. (Deler av brevarket er ødelagt.)

    Til Velagte danne Mand Ole Glomstad I Øyers Preste gield i Gulbransdalen

Naar du skriver saa skriv til mig ved Treie Division ved Hr. Kapitain Kuskkeron. ------------- nhed -----------ukke. ------me)gen dyr Thid -------- 4 skilling Melk potten og alt er dyrt og naar hvi kommer giem ved Gud og svensken af Reiste her fra om natten i mellem 29de og 30te Maye inttet videre en jeg har hørt sandelig at Hallvor Magelie er ved livet han har veret paa syge Huset i Odalen men til bedring og vi er i samme Brakken Meget af os. Gud hved Naar vi kommer giem. men hierte søster eller Kone skriv mig til det aller første skee kan. inttet videre denne gang en jeg maa af bryde med flittig hilsen til min Kiære Kone og smaa Børn. jeg forbliver din Tro og Hulde ven til Døden.

Fra Glomstad 9.juni 1808 skriver Lisabet et brev tilbake til sin mann.

    Brevvæksling som i nærværende Øieblik, er allene det eeneste og tilfredsstillende middel hvorved vi paa begge Sider kan meddele hinanden vore Tanker og Følelser. Ikke desto mindre haver vi med Glæde erholdt Efterretning fra dem, ved hvilket vi giennemtrængt af varme Følelser finder os forbundne til, ved nærværende at meddele der Beste-venner Efterretning om vores Omstendighed. Sommeren tegner hidentil ualminnelig frugtbringende her. This Regn og Soel afvexle med hinanden, og begge enig, haand i haand smilende til os fremlokkende Jordens frugtbarhed af dens Skjød, saa enhver med Glæde faar sit Haab hidentil meer end efter Ønske opfyldt overalt -----

Som Kone og Børn, gamle Moder, Brødre og Søstre berettes hilsen og agtelse, ved os og vores ømtfølende. Deres hengivne Lisabet Jensdatter.

Fra Kongsvinger 8.juli 1808 svarer Frants.

    Hjærtkjære Kone og Børn.

-----------, han har sagt han skal hjelpe mig til at kome Hiem en Thid, men Gud ved det om det bliver eller ey. Her er nu meget dyr Thid, en mort Smør – 18 skilling, en mort Flæsk – 18 skilling, og de har selv sagt de der som eyer Hiemme paa Eedskougen, de eder reene Barken naar de har en liden Mælkesup. Gud hjelpe os saa vi ikke lider Nød. Halvor Mageli er saa god han har været hos mig her paa Vinger.

Fra Glomstad 7.august 1808 skriver Lisabet på Glomstad til Frants.

    Her har vi haft den fornøyelse at ærfahre deres Hælbred tiltage igjen, og blant Livets korte Glæder er dette for mig indløbne, fornøieligste Beretning. Fra vores side berettes dem iligemaade, unge og gamle – alle sunde og vel.

Efterskrift: Skulde vi faae Hæst-føel af det brune Skjudt, vil de behage at Raade om vi skal laade det leve eller ey?

Fra Glomstad 8.september 1808 skriver Erik Clemetsen, en yngre bror av Frants og skoleholder.

    Gode Broder.

-----------, Halvor Halvorsen, som jeg med bedrøvelse ha maattet ærfahre skal have kiæmpet sig fræm til denne Thid, giennem mange smærtelieg Følelser, som jeg af Hiærtet vil anraabe Alfaderen maatte kalde tilbage fra dem og andre i denne Thid.

Fra deres hengivne Erich Clemetsen.

Efterskrift: Skrevet i Hast da jeg er omringet af Forretninger, og paa Løverdag bestemt at afreise til Byen.

Mageli 8.oktober 1808 skriver Halvor Jonsen Midt-Mageli til Frants.

    Kiære Svaager og Broder.

Det er vel sant vi maa glæde os over vor Søn at Gud haver giort Ende paa hans Sygdom og Taget ham fra elændighed og alle Smærter. Men som Forældre rører det alligevel. Maa Gud være Lovet at Du haver lettet ham i hans Nød, baade mad og drikke, og pleiet utrættelig indtil hans Død.

(Ikke før 12. november 1808 ble Halvor innført i kirkeboka som avdød blant de «ud Commanderede».)

I samme brev skriver Lisabet Jensdatter Glomstad følgende til sin mann.

    -------, men det bliver hordt for os med det Korn som skal udleveres til Magaciin, og føres til Kongsvinger eller Christiania. Gud give du snart maatte kome hæm. Jeg forbliver eders trofaste Ven til Døden.

Og eldstebroren til Frants, Ole Clemetsen skriver også.

    Vor Broder reiste til Christiania den 1ste dene Maaned. Han havde Brev og Madvarer til Ole Stensager, men visste ikke at Halvor Mageli var død. Gaar det an at berette han derom?

Glomstad 6.november 1808 skriver Lisabet Jensdatter til Frants.

    Vi har i en Thid av 1½ ugers Thid udstaaet mange Møysommeligheder, som nu efter Forsynets viise Bestyrelse er blevet endt. Kopperen har angrebet begge vore Smaae, og vor lille Jens har især maatet ærfahre dens Voldsomheder, som den fra Begyndelsen af viste sig smærtelig, men disse Smærter vare endelige. Han som saarede havde den bæste Lægedom til øyemed. Vor Yndling ændte sine Smærter med sine Dage den 3die November siste, og vi kunde med Glæde see ham stille og roolig overleveret i Almagtens Haand at gaa ind i Evigheden. Paa Fredag førstkommende er han bestemt til Jordens giæmme. Clemet kjæmper nu med Plagen, men alt tegner godt til hans billige overstaaelse. Thi hidentil har den været ham let, hvilket formodes til ende da den nu er paa sit høieste.

Hilsen og agtelse berættes fra alle hiæmmeværende, deres eneste søn og mig deres hengivne Lisabet Jensdatter.

Kongsvinger 22.januar 1809 skriver Frants hjem.

    Gjerte kjære Kone og barn, jeg maae endelig lade dig vide hvorledes det er med mig da det er saa lang en Thid siden jeg skrev eder til om hvorledes jeg lever. Du har vel hørt jeg har været syg. Jeg har været paa Sygehuset omtrent ved tii uger. Men Gud være lovet jeg forbedre ver da nu. Jeg gik du af Sygehuset den 11. Januari. Nu er jeg saa god jeg gaaer til lejren en halvfiærdings vei naar jeg vil ifra vort losement eller kvartter. Jeg er saa hungrig jeg eder baade naat og dag, men elers kan jeg ikke forglæmmes at takke eder og elers alle for det mig tilsændte levnetsmidler. Havde jeg været frisk førend juul, da havde jeg nok kommet giem. Det var en slæfning paa udygtige den thid, men da var jeg meget syg. Thiden er sørgelig og lang for mig. Om jeg skulde fortelle hvor meget gresseligt det var at see paa sygehuset, paa saane som har givet op, saa var det strax en til, ja somme dager a tre eller fire i det huus hvor jeg laae. Paa den thid lang, som jeg laae dødde det optil halvfiærdsindstyve paa sygehuserne. Indtet videre men jeg stunder giem baade naat og dag. Jeg maae avbryde med en flittig og kiærlig hilsen til min kiære kone og barn og søskende. Jeg haaber med Guds jelp at kome giem, og forbliver eders oprigtige ven til døden.

Dette brevet er det siste som er bevart, og det er trolig også det siste han skrev. Han ble hjemsendt denne vinteren. Det bærer preg av at han har hatt store påkjenninger, og det er hevdet at han ble gående helselaus gjennom resten av livet. Han og Lisabet fikk senere 8 barn til. Den første av dem, Marit ble født i slutten av desember 1809, så han ble nok dimittert ikke lenge etter dette siste brevet. Av 10 barn mistet de 5 i tidlig alder. Slett ikke uvanlig på denne tida.

Den førstefødte Clemet overtok garden etter dem i 1827. Frants gikk "helselaus" gjennom resten av livet og døde i 1855 og Lisabet i 1865 omgitt av en rekke nære og kjære. I motsetning til dem døde Napoleon Bonaparte helt ensom, - på St. Helena allerede i 1821.

Minnesteinen som i dag står utenfor kirkemuren på Tretten sto tidligere i Bjørkholt der den ble avduket i 1914. Den ble reist til minne om de som lå ute under «ufredstida» 1807-1814, som det heter. Om dette arbeidet og om steinen bør du lese i Kristian Paalsruds bok «Et bygdesentrum blir til». Men du finner også en artikkel om minnesteinen i denne bloggen: «Bautasteinen på kjørkjevangen på Tretten». En rekke karer fra Tretten var utkommandert, og mange av dem har fått sitt navn innrisset i steinen, bl.a. Halvor Midt-Mageli og Frants Nere Glomstad som er omtalt her.

Brevvekslinga mellom Frants og Lisabet Glomstad under sjuårskrigen 1807-1814.