Brevvekslinga mellom Frants og Lisabet Glomstad
under sjuårskrigen 1807-1814
Ei kjærlighetshistorie som også handler
om krig, sult, sykdom og død.
I mer enn 100 år har 17.mai-toget på
Tretten stanset opp ved bautasteinen som i nyere tid har stått på kirkevangen.
Trolig har mange et veldig fjernt forhold til steinen og den historien som
ligger bakom. Mer enn 50 navn på karer fra Tretten er hugget inn. Her omtales
to av dem i håp om å bringe flere litt nærmere denne steinen. Du kan lese mer om denne bautasteinen ved å følge linken: Bautasteinen på kjørkjevangen på Tretten.
Frants Clemetsen Glomstad; født i Øvre Glomstad, kjøpte Nedre Glomstad i 1801 av Nils Jensen. Nils var barnløs, men hadde gifteferdige halvsøstre. Frants inngikk giftemål med den yngste av dem den 16. desember 1802. Han var da 34 år, Lisabet Jensdatter bare 17. Mye taler for at ekteskapet allerede var arrangert ved gardoverdragelsen.
Denne
tida rammes Europa hardt av både uår og krig. Mye av problemet var knyttet til
Napoleonskrigene. Det var en regnfull sommer og kald høst bl.a. i 1808. Både
korn- og potethøsten slo feil over hele landet, og det var dårlig sildefiske.
Folk sultet og døde av sykdommer og bivirkninger av sulten. Vi kom i krigstilstand
mot England og deres allierte Sverige etter «flåteranet» i København høsten
1807. Nøden toppet seg med at den engelske krigsflåten gjennomførte en streng
handelsblokade mot Norge. Noe vi alle kjenner til gjennom Terje Vigens
heltemodige smuglerturer til Danmark, skildret av Henrik Ibsen.
Blokaden
stanset all eksport, og bedrifter stanset. Når arbeiderne sto uten inntekt, sto
de snart også uten mat i motsetning til kystbefolkningen som kunne berge seg
med fisk. Kornimporten stanset. Norge produserte ikke på langt nær nok til eget
forbruk i normalår, og i 1808 sviktet kornhøsten dramatisk. Så satte
vinterkulden inn. Den strengeste i manns minne, ned til minus 45 grader langs
kysten av Sør-Norge. Havner frøs igjen. Landet var isolert. Sulten grep om seg
for alvor.
Folk
begynte å skave bark av trærne, og samle lav og mose for å spe ut melet. Snart sirkulerte
nødoppskrifter med gode råd for å stagge sulten. En hadde oppskrift på å lage
øl av bjørkesaft, en annen på suppe av dyrebein, en tredje oppskrift på tobakk
fremstilt av opphakket stråfor, potetgress og brennesle. En regjeringskommisjon
markedsførte nye surrogatråstoffer som malte dyreknokler og tørrfisk,
hestekjøtt og tørket og malt kvekegress.
Frants
og Lisabet hadde fått barna Clemet i 1804 og Jens i 1807, og livet gikk sin gang.
Men de holdt seg nok oppdatert på krigens gang i Europa. Frants hadde vært
innrullert i Det Oplandske Infanterie-Regiment siden 1802. Nå ble Norge direkte
involvert i krigen gjennom dobbeltmonarkiet med Danmark. Og fienden ble i
første rekke svenskene. Heldigvis for oss hadde Sverige større ambisjoner
ellers i Europa, bl.a. med å forsvare sitt finske territorium mot russerne, så
de holder seg med en mindre vaktstyrke mot Norge.
Norge
ruster seg nå til krig. Frants Clemetsen Glomstad er en av mange i bygda som blir
innkalt til å tjenestegjøre ved Kongsvinger i Det Ringeboiske Compani under Hr.
Kapitain Coucheron. Den norske hæren var i en sørgelig forfatning og manglet
våpen, ammunisjon, uniformer, proviant og fôr. Det har vært sagt at hæren aldri
før hadde gått i felt med så store mangler. Mange soldater hadde utrustning som
var nesten 20 år gammel. Felt-troppene fikk det beste av det lille som fantes;
de øvrige måtte nøye seg med det som var igjen. Ofte var det ikke nok våpen
eller utstyr. Etter at den dansk-norske krigserklæringen var overlevert i
Stockholm 14. mars 1808, begynte Gustav IV Adolf å planlegge felttoget mot
Danmark og Norge. Han hadde lenge ønsket å erobre Norge, og så nå en mulighet
til å virkeliggjøre sin ambisjon. Det ble mobilisert både i Østfold,
Kongsvinger/Elverum og i Midt-Norge.
I
de første ukene av april 1808 var det bare mindre trefninger mellom forpostene
ved grensen i Kongsvinger. Den første svensken som ble tatt til fange i krigen
var en løytnant som sammen med sin patrulje hadde gått over grensen den 2.
april i Kongsvinger-traktene. Svenskene hadde alvorlige problemer med forsyningene
og det var håpløst å ta seg fram utenom vegene da det fortsatt lå mye snø i
grensetraktene. De første alvorlige trefningene fant sted i Flisa, men bare en
norsk skiløpersoldat ble skadet. Svenskene utgjorde 160 mann men møtte hissig
motstand og trakk seg tilbake.
Et
angrep med 1600 mann krysset grensa og fortsatte mot Kongsvinger om natta den
15. april. Den norske avdelingen her besto av 800 mann og måtte trekke seg
tilbake for ikke å bli omringet. Trefningene varte i flere dager. Dette slaget
ved Lier ble meget hardt, og svenskene greide tross hardnakket motstand å
innta stillingen i løpet av 18. april. Av deres ca. 2400 mann ble ca. 200
drept, såret eller tatt til fange. Norske styrker trakk seg tilbake over isen
på Glomma og i sikkerhet under kanonene på Kongsvinger festning.
På
norsk side ble det igangsatt en knipetangsmanøver der ca 500 mann falt
svenskene i ryggen den 24. april. Det var bygd barrikader og samlet en større
styrke på 800 mann. Her ble svenskene påført et alvorlig nederlag. 450 mann var
tatt til fange ved Trangen og ytterligere 65 var tatt ved Midtskogen dagen
etter. Begge sider led store tap, med samlet ca 150 falne eller sårede.
Etter
kampene ved Trangen ble forsvaret av Kongsvinger festning forsterket. Vårløsningen
hadde satt inn for fullt, noe som egentlig lammet all militær aktivitet. Så
noen flere offensiver ble det ikke i Kongsvinger-området; bare noen mindre
oppklaringsutfall og stridspatruljer som stadig forstyrret svenskene. Den 5.
mai ble to svenske forposter fjernet ved at 10 soldater ble tatt til fange i
den ene, og 7 i den andre. De resterende ble drevet på flukt. Slike utfall
førte til at de svenske styrkene ble konsentrert og styrket med artilleri for
et planlagt angrep på Kongsvinger festning. To svenske brigader på 4000 til
5000 mann hadde i slutten av mai gruppert seg i Kongsvinger-distriktet. De
hadde igangsatt utbygging av nye stillinger helt nede ved Vingersjøen. Nordmennene
fulgte årvåkent med på hva som foregikk ved stadig å sende oppklaringspatruljer
som gikk aggressivt ut mot svenskene.
Større
troppeforflytninger var ikke mulige før i midten av mai, og allerede den 15.
mai ble det beordret et større angrep på svenskenes høyre flanke. Men
føreforholdene var fremdeles ikke gode nok. Den 18. mai ble det mulig å sende
1000 mann. Trefningen begynte ikke godt for de norske soldatene som ankom
Mobekk skanse nettopp da det var vaktavløsning og dermed dobbelt bemanning.
Svenskene klarte å ødelegge den viktige brua over elva ved Overud, og de norske
styrkene ble stående på sin side mot de svenske forsvarerne som kjempet innbitt
i forskansningene. Etter fire timer ble kampene ved Mobekk oppgitt, de norske
troppene returnerte til Kongsvinger i god orden. 35 nordmenn var enten drept
eller såret mot 38 drept og sårede hos svenskene.
For
å rette opp den mislykkede operasjonen ved Mobekk gjorde det godt for
offiserene at de den 24. mai kunne overrumple et svensk jegerkompani i
grenseområdet. Under de rasende nærkampene mistet de norske 3 mann, og en ble
såret. Av svenskene var flere drept og 25 tatt til fange. Svenske tropper som
var innkvartert på gårdene omkring klarte ikke å innhente nordmennene som etter
kampene trakk seg tilbake inn i skogene i ly av mørket. Svenskene hadde på
dette tidspunkt planlagt flere angrep, men denne begivenheten satte så stort
støkk i generalen at han beordret tilbaketrekning fra de fremskutte stillingene
i første omgang. Dessuten hadde han allerede den 19. mai fått ordre fra Kong Gustav
IV Adolf om et alminnelig tilbaketog.
Det
er verdt å merke seg at det første brevet i brevvekslinga under er datert 1.
juni. Da forteller Frants at «svensken» dro herfra natten mellom 29, og 30 mai
1808.
For
de norske troppene ved Kongsvinger og Matrand ble det en langvarig periode med
konstant vakthold, kjedsomhet og dårlige forhold i det glissent befolkede området
og med lite mat. Felt-troppene måtte oppholde seg i barhytter resten av
sommeren og inn i høsten. Plyndringstokt mot svenske sivilister på den andre
siden av grensen ble avverget. Om norske soldater hadde med seg tyvegods på
veien tilbake fra streiftog, skulle dette sendes tilbake. Offiserene på begge
sider var meget opptatt av at deres soldater skulle vise god oppførsel overfor
sivilbefolkningen, men grensetraktene var tynt befolket og det sparsomme
næringsgrunnlaget ble raskt overbelastet av de militære. Dårlig forpleining,
elendige innkvarteringsforhold og manglende forsyninger med lite mat begynte å
få en farlig virkning på troppene på begge sider av grensen.
Men
på høsten kom det igjen til konflikter. Svenskene foretok utfall med mindre
avdelinger for å forstyrre og alarmere nordmennene på Vestmarka og Austmarka,
mens en betydelig større styrke fortsatte langs hovedvegen fra Magnor den 20.
oktober 1808. Det kom til mindre kamphandlinger som drev de norske forpostene
tilbake til Skotterud, og det ble forberedt forsvar på stedet mot svenskene.
Men det kom ikke til større kamphandlinger, svenskene snudde og dro tilbake
over grensen og gikk i vinterkvarter.
Utover
høsten kom det til forhandlinger mellom prinsen og svenskene, men det tok sin
tid å få kontakt med kongen i Danmark. Prins Christian August var kommanderende
general og mente at han ikke kunne fortsette fiendtlighetene mot Sverige på
grunn av den nød og mangel som hersket i landet. I strid med kongens vilje
inngikk han en avtale om våpenstillstand for det sønnenfjelske frontavsnittet
den 22. november. Våpenstillstandsavtalen trådte i kraft 7. desember 1808. Den
kunne sies opp på 48 timers varsel, men ble gjeldende for resten av krigen.
Dessverre
kom våpenhvileavtalen for sent både for den norske hæren og den svenske
Vestarméen. Alle ble hardt rammet av sykdommer som spredte seg østfra og inn i
grensetraktene der flere tusener oppholdt seg under elendige forhold i flere
måneder. Den norske felthæren på til sammen ca. 17000 mann hadde i mars 1809
8777 mann på lasaretter. Av disse døde 1200. Bare mellom april og september
1808 døde 700. En regjeringskommisjon skrev følgende til kongen i februar 1809:
«hungeren som hos Almuen frembringer Fortvilelse og Raserie, Driver Folket til
Anarkie og Blodscener. Riget vil da synke i navnløs Elendighed og være tabt.
Det stolte norske Folk nedverdiges.»
Da
isen smeltet om våren nådde likevel noen kornskip frem til norske havner.
Trykket lettet, selv om det fortsatt var stor nød. Presten Aschehough i
Rakkestad skrev i juli 1809 inn til myndighetene om 189 familier som ikke hadde
noe å spise, og som overlevde ved å tigge og låne. I Borge i Østfold døde det
fire ganger så mange som normalt. På Voss lå folk svekket til sengs fordi de
hadde levd for lenge på barkebrød. I Finnmark mente man folk ville overleve
sommeren takket være bark, fisk og melk, men at halve befolkning ville bukke
under i løpet av vintermånedene.
Forsyningssituasjonen
snudde likevel til det bedre. Og i desember 1809 ble det sluttet fred med
Sverige. I grenseleirene ble mange soldater syke av dysenteri og smittet folk
når de vendte hjem, noe som la en ekstra byrde til sulten.
Noen
har forsøkt å bagatellisere denne «ufreden» med svenskene i norsk
historieskriving. Jeg ser ingen grunn til det. På Glomstad har vi bevart ei
brevveksling mellom Frants og de hjemme på garden. Den har interesse av flere
grunner, og er et tidsbilde fra livet både på grensa og hjemme på garden.
Fra
Kongsvinger 1.juni 1808 skriver Frants et brev til sin eldste bror Ole
Clemetsen, som er bruker på Øvre Glomstad. Den omtalte Halvor Halvorsen Midt-Mageli
er sønn av Lisabets eldste søster. (Deler av brevarket er
ødelagt.)
Til Velagte
danne Mand Ole Glomstad I Øyers Preste gield i Gulbransdalen
Naar du skriver saa skriv til mig ved Treie
Division ved Hr. Kapitain Kuskkeron. ------------- nhed -----------ukke. ------me)gen
dyr Thid -------- 4 skilling Melk potten og alt er dyrt og naar hvi kommer giem
ved Gud og svensken af Reiste her fra om natten i mellem 29de og 30te Maye
inttet videre en jeg har hørt sandelig at Hallvor Magelie er ved livet han har
veret paa syge Huset i Odalen men til bedring og vi er i samme Brakken Meget af
os. Gud hved Naar vi kommer giem. men hierte søster eller Kone skriv mig til
det aller første skee kan. inttet videre denne gang en jeg maa af bryde med
flittig hilsen til min Kiære Kone og smaa Børn. jeg forbliver din Tro og Hulde
ven til Døden.
Fra
Glomstad 9.juni 1808 skriver Lisabet et brev tilbake til sin mann.
Brevvæksling
som i nærværende Øieblik, er allene det eeneste og tilfredsstillende middel
hvorved vi paa begge Sider kan meddele hinanden vore Tanker og Følelser. Ikke
desto mindre haver vi med Glæde erholdt Efterretning fra dem, ved hvilket vi
giennemtrængt af varme Følelser finder os forbundne til, ved nærværende at
meddele der Beste-venner Efterretning om vores Omstendighed. Sommeren tegner
hidentil ualminnelig frugtbringende her. This Regn og Soel afvexle med
hinanden, og begge enig, haand i haand smilende til os fremlokkende Jordens
frugtbarhed af dens Skjød, saa enhver med Glæde faar sit Haab hidentil meer end
efter Ønske opfyldt overalt -----
Som Kone og Børn, gamle Moder, Brødre og
Søstre berettes hilsen og agtelse, ved os og vores ømtfølende. Deres hengivne Lisabet
Jensdatter.
Fra
Kongsvinger 8.juli 1808 svarer Frants.
Hjærtkjære
Kone og Børn.
-----------, han har sagt han skal
hjelpe mig til at kome Hiem en Thid, men Gud ved det om det bliver eller ey.
Her er nu meget dyr Thid, en mort Smør – 18 skilling, en mort Flæsk – 18
skilling, og de har selv sagt de der som eyer Hiemme paa Eedskougen, de eder
reene Barken naar de har en liden Mælkesup. Gud hjelpe os saa vi ikke lider
Nød. Halvor Mageli er saa god han har været hos mig her paa Vinger.
Fra
Glomstad 7.august 1808 skriver Lisabet på Glomstad til Frants.
Her
har vi haft den fornøyelse at ærfahre deres Hælbred tiltage igjen, og blant
Livets korte Glæder er dette for mig indløbne, fornøieligste Beretning. Fra
vores side berettes dem iligemaade, unge og gamle – alle sunde og vel.
Efterskrift: Skulde vi faae Hæst-føel af
det brune Skjudt, vil de behage at Raade om vi skal laade det leve eller ey?
Fra
Glomstad 8.september 1808 skriver Erik Clemetsen, en yngre bror av Frants og
skoleholder.
Gode
Broder.
-----------, Halvor Halvorsen, som jeg
med bedrøvelse ha maattet ærfahre skal have kiæmpet sig fræm til denne Thid,
giennem mange smærtelieg Følelser, som jeg af Hiærtet vil anraabe Alfaderen
maatte kalde tilbage fra dem og andre i denne Thid.
Fra deres hengivne Erich Clemetsen.
Efterskrift: Skrevet i Hast da jeg er
omringet af Forretninger, og paa Løverdag bestemt at afreise til Byen.
Mageli
8.oktober 1808 skriver Halvor Jonsen Midt-Mageli til Frants.
Kiære
Svaager og Broder.
Det er vel sant vi maa glæde os over vor
Søn at Gud haver giort Ende paa hans Sygdom og Taget ham fra elændighed og alle
Smærter. Men som Forældre rører det alligevel. Maa Gud være Lovet at Du haver
lettet ham i hans Nød, baade mad og drikke, og pleiet utrættelig indtil hans
Død.
(Ikke
før 12. november 1808 ble Halvor innført i kirkeboka som avdød blant de «ud
Commanderede».)
I
samme brev skriver Lisabet Jensdatter Glomstad følgende til sin mann.
-------,
men det bliver hordt for os med det Korn som skal udleveres til Magaciin, og
føres til Kongsvinger eller Christiania. Gud give du snart maatte kome hæm. Jeg
forbliver eders trofaste Ven til Døden.
Og
eldstebroren til Frants, Ole Clemetsen skriver også.
Vor
Broder reiste til Christiania den 1ste dene Maaned. Han havde Brev og Madvarer
til Ole Stensager, men visste ikke at Halvor Mageli var død. Gaar det an at
berette han derom?
Glomstad
6.november 1808 skriver Lisabet Jensdatter til Frants.
Vi
har i en Thid av 1½ ugers Thid udstaaet mange Møysommeligheder, som nu efter
Forsynets viise Bestyrelse er blevet endt. Kopperen har angrebet begge vore
Smaae, og vor lille Jens har især maatet ærfahre dens Voldsomheder, som den fra
Begyndelsen af viste sig smærtelig, men disse Smærter vare endelige. Han som
saarede havde den bæste Lægedom til øyemed. Vor Yndling ændte sine Smærter med
sine Dage den 3die November siste, og vi kunde med Glæde see ham stille og
roolig overleveret i Almagtens Haand at gaa ind i Evigheden. Paa Fredag
førstkommende er han bestemt til Jordens giæmme. Clemet kjæmper nu med Plagen,
men alt tegner godt til hans billige overstaaelse. Thi hidentil har den været
ham let, hvilket formodes til ende da den nu er paa sit høieste.
Hilsen og agtelse berættes fra alle
hiæmmeværende, deres eneste søn og mig deres hengivne Lisabet Jensdatter.
Kongsvinger
22.januar 1809 skriver Frants hjem.
Gjerte
kjære Kone og barn, jeg maae endelig lade dig vide hvorledes det er med mig da
det er saa lang en Thid siden jeg skrev eder til om hvorledes jeg lever. Du har
vel hørt jeg har været syg. Jeg har været paa Sygehuset omtrent ved tii uger.
Men Gud være lovet jeg forbedre ver da nu. Jeg gik du af Sygehuset den 11.
Januari. Nu er jeg saa god jeg gaaer til lejren en halvfiærdings vei naar jeg
vil ifra vort losement eller kvartter. Jeg er saa hungrig jeg eder baade naat og
dag, men elers kan jeg ikke forglæmmes at takke eder og elers alle for det mig
tilsændte levnetsmidler. Havde jeg været frisk førend juul, da havde jeg nok
kommet giem. Det var en slæfning paa udygtige den thid, men da var jeg meget
syg. Thiden er sørgelig og lang for mig. Om jeg skulde fortelle hvor meget gresseligt
det var at see paa sygehuset, paa saane som har givet op, saa var det strax en
til, ja somme dager a tre eller fire i det huus hvor jeg laae. Paa den thid
lang, som jeg laae dødde det optil halvfiærdsindstyve paa sygehuserne. Indtet
videre men jeg stunder giem baade naat og dag. Jeg maae avbryde med en flittig
og kiærlig hilsen til min kiære kone og barn og søskende. Jeg haaber med Guds
jelp at kome giem, og forbliver eders oprigtige ven til døden.
Dette
brevet er det siste som er bevart, og det er trolig også det siste han skrev. Han
ble hjemsendt denne vinteren. Det bærer preg av at han har hatt store
påkjenninger, og det er hevdet at han ble gående helselaus gjennom resten av
livet. Han og Lisabet fikk senere 8 barn til. Den første av dem, Marit ble født
i slutten av desember 1809, så han ble nok dimittert ikke lenge etter dette
siste brevet. Av 10 barn mistet de 5 i tidlig alder. Slett ikke uvanlig på
denne tida.
Den
førstefødte Clemet overtok garden etter dem i 1827. Frants gikk "helselaus" gjennom resten av livet og døde i 1855 og Lisabet
i 1865 omgitt av en rekke nære og kjære. I motsetning til dem døde Napoleon Bonaparte helt ensom, - på St.
Helena allerede i 1821.
Minnesteinen som i dag står utenfor kirkemuren på
Tretten sto tidligere i Bjørkholt der den ble avduket i 1914. Den ble reist til
minne om de som lå ute under «ufredstida» 1807-1814, som det heter. Om dette
arbeidet og om steinen bør du lese i Kristian Paalsruds bok «Et bygdesentrum
blir til». Men
du finner også en artikkel om minnesteinen i denne bloggen: «Bautasteinen på
kjørkjevangen på Tretten». En rekke karer fra Tretten var utkommandert, og mange
av dem har fått sitt navn innrisset i steinen, bl.a. Halvor Midt-Mageli og
Frants Nere Glomstad som er omtalt her.
