De gamle på garden.

De gamle på garden

Deres foreldre var Ole Frantsen, født 31.1.1825, død 19.3.1879, bare 54 år gammel, gift 1856 med Marit Jonsdatter, født Midtmageli 5.8.1830, ble sittende i uskiftet bo fra 1879. Marit døde 6.12.1911, 81 år gammel.

Her er «børnene»:

Klemet Olsen Glomstad, f.2.4.1858, d.13.1.1939, ugift.

Han drev garden for moren i noen år i den tiden hun satt som enke, men da han var nerveplaget, ble det hans yngre bror Johannes som overtok garden. Klemet fikk føderåd sammen med sin mor. 

Klemet var trolig en helt alminnelig kar i utgangspunktet, og ble av flere tilkalt til å trekke tenner. Det var datidens tannhelse. Da benyttet han en krok som lignet toppen av en korketrekker. Da han ga seg med denne virksomheten kasta han kroken for han ville ikke at andre heller skulle påføre folk slik lidelse. Folk ba ham om å begynne igjen, men nei.

Han hadde i yngre dager hatt det for seg at han ville bli prest. Han tinga religiøse tidsskrift og sendte hvert år 25 kroner til Menighetsfakultetet. Han ble mer og mer sinnsforvirret. Noen hevdet at det kom som en følge av at han ble avvist av sin store kjærlighet, ei meierske fra norddalen som arbeidet ved det nystartede «Glømmensæteren Sommermeieri» (oppstartet i 1890). Kan det ha vært Anne Staurust som ifølge kildene arbeidet der i 1895?

Det er hevdet fra flere informanter at Klemet Olsen tok den siste ulven i bygda i  februar 1893. Men her må det være en forveksling med hans onkel Klemet Frantsen som var en jakt- og fangstmann. Han hadde fått nyss om ulven og hadde lagt ut åte nede ved skigarden rett nedenfor husene. Ragnvald Granskogen bekreftet også dette og at det var en del gråbein å se og høre den tida. Kristian Olsen Jonsgardsvangen, senere Nyhågån fortalte at skinnet var opphengt på østveggen i Klemetstugua en gang han passerte. Ulven ble tatt med gift som var sprøyta inn i et kadaver av en grisunge som var lagt på en møkkhaug nede på jordet. Ifølge avisa hadde de vært to ulver der, men at åtet var for lite til å knekke dem begge.

Klemet var veldig bekymret da far fikk innlagt strøm til garden. Han fikk det for seg at det var strøm i alle ting. Det var derfor han bl.a. hengte ut jernringene fra vedkomfyren på ytterveggen. Han låste døra med en hengelås og vrei om nøkkelen også om han bare gikk etter ved. Oftest krøp han ned kjellerlemmen og ut gjennom bryggerhuset. Klemet var ofte hos dokteren, og da måtte Johannes kjøre ham. Folk tenkte at han var noe nervøs.

Tord Kvitrud ble ansatt som vandrelærer; senere herredsagronom i Øyer. En gang han var på besøk ba mor ham bli med å kikke på kjøkkenhagen. Hun ville nok ha råd fra en fagmann, for det var han virkelig. Kommentaren fra Klemet i etterkant var: - Det æ vel é som æ gartnern vétté! Det er artig å tenke på at Kvitrud også var på besøk en gang Elin klipte bærkjerr i hagen. Da stakk han bortom og fikk gitt noen gode råd igjen. Det må ha vært 40 år seinere.

Johannes Olsen Glomstad, f.22.1.1860, d.2.1.1947, ugift.

Johannes Glomstad hadde slåmaskin for to-hestersdrift, men de slo likevel med ljå. Han leide heller inn en slåttkar ekstra enn å ta slåmaskina i bruk. Hans reaksjon da far satte Blakken for slåmaskina var som alltid ellers at man måtte spare hesten. De måtte jekke opp tryskerlåven for å få fram denne slåmaskina. Den hadde stått parkert så lenge der at bygningen hadde sunket nedpå redskapen.

Johannes var ikke bare forundret over far; han var også harm innimellom. Blant annet da far sæla på hester for å kjøre inn høy fra låvene til fjøs- og stalltrevet. Han hadde alltid spart hestene for slikt, men det var vel greit for han, da Kristian vel var den som ble satt på jobben med å bære høy på ryggen i dypsnøen. Kristian var den sterke av de to.

Som gutten med nest best odel var det ikke rart at Johannes reiste til Amerika, til Coon Valley. Han arbeidet der i 12 år til han ble kalt hjem for å ta over garden. Det hadde vist seg mer og mer at Klemet, som hadde best odel, ikke ville takle rolla. Johannes hadde ei tid arbeidet på garden Ole Engejordet hadde gifta seg til der. Men han var også skogsarbeider.

Far undret seg alltid over at ikke Johannes hadde tilegnet seg noe av gardsdrifta i Amerika, for han hadde gjennom hele sin lange brukertid alltid bare "røytt" ned garden, slik far betraktet det. Og det er nok riktig at det ikke skjedde et eneste framskritt i hans tid. Det var ikke engang innlagt strøm til garden da far kom. Johannes prata mye om oppholdet sitt i Amerika. Han hadde bl.a. en slags uvane med at hver gang han sa ordet Mississippi banket han takta med fingertuppene bortover bordet. Gardskarene ville gjerne høre han fortelle. Blant annet kunne han fortelle at en gausdøl han arbeidet sammen med i skogen ved LaCrosse ofte var i byen i helgene og «gasta» seg med polske damer.

Han likte også å vise fram bilder han hadde med derfra. Min onkel Morten fortalte om et bilde av Johannes foran en voldsomt stor rotende i ei tømmerdrift, og et annet der det ligger en kar inne i felle-skåret. Mor hadde mistanke om at disse bildene var av det som forsvant da far fikk en gardskar til å rydde tredje etasje i hovedbygningen da den skulle innredes i 1950.

Johannes var veldig sparsommelig, men korrekt. Han var den eneste som aldri var skyldig på ysteriet, og han kjøpte aldri kraftfôr før langt utpå våren. Men så hadde han heller ikke bevissthet på avl, og veldig liten melkeproduksjon.

Alle Glomstadkarene var beskjedne og holdt seg mest hjemme.

Han hogde nesten ikke tømmer, bare litt nederst i Hemsætern. Og han la opp noen reis med ved innpå Haugom på oversida av Hemsætern, men fikk aldri somlet seg til å få hentet veden til gards. Far viste meg restene av denne bjørkeveden en gang vi var der ca. 1970.

Her er Johannes nr. 4 fra venstre med bart
under en barnedåp på Midt-Mageli i 1927.

Johannes hadde problemer med den ene foten. Han hengte alltid denne utenfor senga om natta. Han hadde ødelagt fordøyelsen sin i Amerika av den kraftige kosten han gikk på som skogsarbeider, og slet med magen resten av livet. Han elsket å vise fram bildene han hadde med seg derfra, og å snakke om opplevelsene der. Mor var livet ut lei seg for at hun ikke passet på da snekkere skulle sette i stand den tredje etasjen, for disse bildene var noe av det som forsvant i ryddesjauen.

Johannes og Lisabet hadde aldri tatt seg råd til å kjøpe seg radio, men Johannes gjorde seg stadig ærend for å høre radioen hos mor. Den ble innlevert til tyskerne under krigen. Det var jo ikke lov å ha radio da, og mor orka ikke den utryggheten.

De gamle hadde rikelig med penger selv om de kunne hatt råd til det. De skyldte på at Klemet ikke ville ha innlagt strøm, men far tok det som ei bortforklaring. Vi vet jo at Klemet hadde alvorlig angst mot strøm, men Johannes var heller ikke høy i hatten da strømmen ble koblet på. - Vi klarte oss før au, sa han.

 

Far og mor fikk kr. 550 fra dødsboet for å ta hånd om begravelsen.

Fredrik Olsen Glomstad, f.12.9.1862, d.2.9.1904, ugift.

Han flyttet ut fra garden, men ikke lenger enn til hovedsognet der han tok arbeid som bestyrer for Øyer Forbrugsforening på Gilbusvollen fra 1887. Bodde i 1891 på Tingvoll og var oppført med eget firma registrert som "Fr. Glomstad". Han sleit med sin mentale helse og sa opp handelsbrevet sitt i 1896, og Jens Johnsgård overtok hans firma under sitt navn. Fredrik begikk selvmord i Askelund, Fåberg 27.8.1904 med skyting. Han var da forhenværende landhandler og fortsatt ugift. Han ble jordfestet fra Amtssykehuset den 2.9.1904. Lege var ikke tilkalt i forkant, naturlig nok.

Engebret Olsen, f.27.10.1864, d.14.3.1866.

Han vokste ikke opp, men døde allerede ett og et halvt år gammel.

Ingeborg Olsdatter Glomstad, f.7.5.1867, ugift.

Ingeborg etablerte seg i Kristiania, og drev der en delikatesse- & bakervareforretning i Dronning Astrids gate 7, eiendommene 1 og 2 på Majorstuen. Det har jeg hentet fra adressekatalogen for Oslo i 1935. Og det var derfra hun hadde så tett kontakt med familiene til Johan A. Olsen og en Onsrud som stadig var på besøk med kamera på sætra gjennom 1920- og 30-tallet. De to har tatt en rekke av bildene av den gamle familien på Glomstad. De var stadig på besøk på Nistun til etter krigen. Jeg har bilder av Ingeborg til langt ut på 1930-tallet. Men det er ikke kjent når hun døde.

Johan Stalenget hadde ei andaktsbok med følgende innskrift foran i boka: «Til Ingeborg O. Glomstad den 16. mai 1881 fra en høist elsket Børneven.» Og bak i boka: «Belønning fra skolen. En erindring til fortsat flid! Overrekkes ved din lærer B.K.Hole.» 

73 år gammel.                                   Astrids gate 7.

Lisabet og Johannes testamenterte alt sitt til Ingeborg, som i sin tur testamenterte alt sitt til Oslo Bymisjon. Far syntes det var vanskelig å innfinne seg med dette, men ga aldri uttrykk for det. Jeg har det fra min mor. Han opplevde dette som et ran fra garden, i og med at det i deres brukertid ikke var slått i en eneste spiker, som han sa, og at de hadde etterlatt seg mye penger.

Far var direkte arving etter Ingeborg Børkje, som også var etablert i Oslo. Hun bodde en periode i nabobygget til Ingeborg Glomstad. Han dro til Oslo da det skulle skiftes etter hennes død på 1950-tallet. Alt han hadde med seg hjem var ei tom jordmorveske.

Lisabet Olsdatter Glomstad, f.16.2.1871, d.28.5.1949, ugift.

Kostholdet den tida Magnar Sustad (f.1914) arbeidet hos Johannes var hovedsaklig søtsuppe (av saft) og kål (av storfe). De åt ikke flesk og hadde aldri gris i fjøset, noe Magnar syntes var rart. Og aldri syltetøy. På brødskiva var det sirup og kvitost. Aldri rauost. Lisabet kinna og lagde kvitost, når hun lå i sætern også. Dette siste var hun nok alene om. Det var helt uvanlig.

Lisabet likte ikke å lage mat, så hun og Johannes hadde kosten hos mor etter at hun kom. Hun ville mye heller bidra med fjøsarbeid. En gang i året gikk Lisabet sammen med venninna Hanna Bakkesveen til krambua på Bjørgevollen. Dette var rene ritualet, som en slags ferietur lenge før begrepet ferie hadde oppstått. "Døm hadde så sømmele kjol-ty der" var forklaringa. Lisabet var også ivrig bærsanker, og la i vei oppover Hågåan. Hun var sprek til å gå. Hver gang hun kom hjem kunne hun fortelle at hun hadde vært "kav innpå Haugom". Haugan er det høyeste punktet i terrenget over Hemsætra.

Mor spurte Lisabet en gang om hva hun syntes om alle forandringene som skjedde da mor og far kom. Hun svarte; - det går itte an å sea alt'n teinkje. Hun hadde også uttrykt en gang at hun syntes far ikke "høgterte" (viste respekt) nok de i Uppistun. På den andre siden syntes ikke mor at Lisabet var snill mot Klemet, og de andre måtte gå med mat til ham. Da Klemet døde i 1939 var det Johannes som satt hos ham.

Mor flyttet ikke inn før etter at Klemet døde, men hun var jo på besøk så ofte hun kunne. Lisabet passet på å dra på besøk til sin søster Ingeborg som drev en delikatesseforretning i Oslo akkurat de dagene mor flyttet til gards. Kanskje hun syntes det var litt vanskelig å være der da. Da hun kom hjem hadde hun vendt hatten sin bak fram. Det var Ingeborg som ville det slik, og syntes selv også at hun ble finere da.

Lisabet var veldig oppskremt under krigen, og gikk nødig ut blant folk. Etter krigens slutt vanket tyskerne rundt i bygda for å få litt mat. Da først fikk Lisabet se en tysker.

Sognepresten ble tilkalt da Lisabet lå på det siste.

 

Mor og far fikk kr. 2.000 fra hennes dødsbo, bl.a. for å sørge for gravstein til kr. 305. Sognepresten skulle ha kr. 20, organist Joar Stavslibakken kr. 10, kirkesanger Sigurd Bjørnstad kr. 20,40 og begravelsesangene kostet kr. 23. Middagen i begravelsen kostet kr. 326,50 likkisten kr. 132,25, transporten kr. 60 og fanestangen kr. 10.

Kristian Olsen Glomstad, f.4.12.1874, d.21.7.1931 ugift.

Han var veldig sterk og robust, og var gardskar for Johannes. Akkurat som de andre ønsket heller ikke han å «belaste» hestene med unødig arbeid, særlig Rauen. Han bar heller høykorger på ryggen fra utlåver både nedenfor og ovenfor garden. Om det var djupsnø også. Magnar Sustad er kilde til mye av det jeg skriver om forholdene fra den tida. Han var gardskar hos Johannes fra ca. 1933 og hos far fra 1937-39. Kristian var død allerede før Magnar kom til gards.

Kristian var budeie hjemme om vinteren og husholder om sommeren mens Lisabet lå i sætern.

Johannes var uvillig til å delta i forsamlinger. Så i møtet i Engelund 1.mars 1890 der de vedtok å opprette Glømmensæteren Sommermeieri ble statuttene signert av K.O.Glomstad; altså Kristian.

De gamle på garden.