Dyrka mark.

Dyrka mark

I 1668 kunne de høste ett høylass på sætra ifølge registeret. I 1723 25 lass hjemme og fire på sætra. I 1865 kunne garden høste ¼ tønne rug, 5 tønner bygg, 1 tønne blandkorn, ⅜ tønne erter og 4 tønner poteter.

I Johannes sin brukertid høsta de to dekar med poteter. De brukte aldri Nerjordet som beite så det var et svare strev med ljåslåtten der. Det dyrka arealet ble skifta mellom gras og bygg. De pløyde alltid horisontalt, dvs. nord-sør og velta utover. I årenes løp ble dermed jorda flyttet nedover, og det ble så skrint jordsmonn øverst at åkeren nesten ikke vokste der. Derfor var det årlig rutine å kjøre jordlass i tippkjerre oppatt fra åkerbakken nederst. Magnar Sustad er min kilde til mye av det jeg skriver om tida før mor og fra kom til gards. Han begynte der i 1933 og fortalte at han den første tida hadde 1,25 kroner dagen, og fikk oppgjør hvert halvår. Men om han trengte det var det ikke vanskelig å be om å få 5 eller 10 kroner derimellom.

Johannes var ikke bare forundret over far; han var også harm innimellom. Blant annet da far sæla på hester for å kjøre inn høy fra låvene til fjøs- og stalltrevet. Han hadde alltid spart hestene for slikt, men det var vel greit for han da Kristian var den som ble satt på jobben med å bære høy på ryggen. Han var jo kjent som en sterk mann. Men han døde i 1931, og det ble gardskarene som motvillig måtte overta jobben.

Dyrkamarka hjemme ovenfor og nedenfor gardstunet utgjorde 49,5 dekar da far overtok. I 1939 dyrka han 5, 5 dekar nybrott i Nerjordet, og da var det ikke mer dyrkbar jord her. I skifteplanen i 1942 høsta de hjemme 20 dekar kunstig eng (dvs. det var sådd grasfrø), 7 dekar naturlig eng, 15 dekar poteter, 4 dekar hvete, 5 dekar havre, 8 dekar bygg og 3 dekar nepe. I sum 55 dekar (naturlig eng regnet utenom fordi det var udyrka ljåslått). I 1961 ble det bratte nybrottet plantet igjen med skog.

SÆTERKVÉA

1 Gammellåven - 2 Nylåven - 3 Avkjølinga - 4 Vedskålen - 5 Fjøset nesten på
samme tomt som gammelfjøset - 6 Eldhuset der det gamle sto over
kjelleren i «karrommet» - 7 Geitfjøset - 8 Lunnstugua - 9 Mjølkerampa

Da far kom til gards i 1937 var sæterkvéa på 4,5 dekar. I årene som fulgte dyrka han nesten hvert år fra 5 til 12 dekar fram til 1952 da han rydda 30 dekar. Da utgjorde kvéa et areal på over 100 dekar. Deretter kom en byggeperiode med nytt fjøs hjemme, og dyrkinga ble satt på vent til det i 1958 ble dyrka ytterligere 15 dekar. Det er verdt å merke seg at det foregikk med hest og håndmakt fram til første traktoren ble innkjøpt i 1950. I skifteplanen fra 1942 ble det på sæterkvéa høstet 8 dekar grønnfôr og 20 dekar naturlig eng.

Johannes Glomstad onnet i sætern alltid ei uke seinere enn Enge. Han leide heller inn en tredje slåttkar til å slå med ljå i onna enn å "plage" hestene. Glomstadkaran hesjet aldri; de tørket høyet på bakken. Far skapte forundring da han starta opp og slo nesten hele sæterkvéa første dagen; med hestedrift selvfølgelig.

Far innså at nydyrkinga måtte skje på sætern. Der ble det i 1942 tilsådd med 8 dekar grasfrø, og det var der 20 dekar naturlig eng. I løpet av 5 år var arealet der økt fra 4,5 til 28 dekar. Til 1958 hadde det økt til 112,5 dekar, og da var 2 dekar ikke høstet lenger. Han dyrka 125 dekar ny jord i sæterkvén. Det ble 8 store steinrøyser, noe han var veldig stolt over. Røysene betraktet han som sine "diplomer". I 1987 kjørte vi 135 traktorlass grassilo i sæterkvén. De ble selvfølgelig lastet over på tømmerbil for transport til gards. 

Sæterlykkja vår var lita i 1942. Nærmest er Skoglisætra.

Ikke det minste rart at far i 1956 fikk Ny Jords diplom. Gudbrandsdølen skrev dette: «En kjent nydyrker Lars Bjerke er tildelt Ny Jords diplom sammen med sin kone Else for fortjenestefullt nydyrkingsarbeid. Sammenkomsten hos Else og Lars var til ære både for dem og for Ny Jord.» Øyer Jordstyres formann Johs Råbøl overrakte diplomet. Herredsagronom Kvitrud sammenlignet far med Isak Sellanrå og understreket at Lars var en «kubbe» med tradisjoner og røtter i fortida, men likevel en dagens mann som ved sitt iherdige jorddyrkingsarbeid er med og peiker framtida ut. Taler også fra formennene i Tretten Bondelaget Gunnar Botterud og i Tretten felleslag for småbrukere Ludvik Thoresgård, og fra Johan Vedum som ga jorddyrkeren Lars en varm anerkjennelse som granne. Ludvik talte også for Else som han mente hadde måttet ta sin arbeidsomme tørn som følge av nydyrkingsarbeidet.» I takketalen holdt far fram den gleden arbeidet med dyrking av jord gir, men understreket at det ved siden av at det er et arbeid også krever mye kapital. Far var veldig stolt av sine store steinrøyser rundt sæterkvéa og kalte dem «diplomene sine». Det må likevel bemerkes at flere andre i bygda også fikk slikt diplom. 

Møkkjøring er en viktig del av arbeidet på en gard.
Og med et beundrende publikum som Tor Arne går det som en lek.

Fra 1956 leide far jordvegen på Flåtåmo der han dyrka bygg på hele arealet. Men i den såkalte Stuggulykkja satte de poteter. Magne Haugen med sin lastebil kjørte mange lass med møkk ned til Flatemo, de første i 1957. Leieforholdet pågikk helt fram til 1968.

Far omsatte kløverfrø i nabolaget, og tok frøprøver og spireprøver for dem etter at han kom til garden. Dette var et oppdrag han hadde startet opp i tiden som kontrollassistent før han tok over garden.

 

I 1970-årene fikk vi lagt inn et dyrkingsfelt i Gompa ved Våsjøen, kjøpte traktorgravemaskin, og far dyrket der et felt på ca. 60 dekar. Så far hadde grunn til si seg fornøyd med innsatsen, noe han gjorde titt og ofte.

Navn i innmarka til Nistun Glomstad:
- Nérjordet, et beiteområde og delvis overflatedyrket areal nedenfor det dyrka arealet nedefor garden.
- Flåtåmoléet, et lé (grind) nederst i Nérjordet i grensa mot Flåtåmo.
- Eriksvéa, også kalt Eriklykkja, nedlagt husmannsbruk nederst i Nérjordet.
- Eriksvelyua, ei lita lyu nord for husene i Eriksvea.
- Nérjordslåven, en låve i Nérjordet.
- Storrøysa, den store røysa i søre jordkanten mot Uppistun Glomstad.
- Rompa, ljåslått nedenfor Storrøysa nederst i jordet nær grensa mot Uppistun Glomstad.
- Nedre låven, ved nederste jordkanten mot Nérjordet, med en mura potetkjeller i låvetrappfoten.
- Øvre låven sto midt oppe på brinken mot den bratteste nedre del av jordet.
- Reina, den delen av det nedre jordet som ligger øverst og nærmest Eingje. Ble godt gjødslet.
- Bekkjedaln, et svakt dalføre langs delet mellom Eingjé og Nistun. I gamle dokument kalt «Heggegaden».
- Bekkjedalslåven, nordafor gjerdet mot Eingjé like oppunder gardstunet.
- Smiua, lå bortved gjerdet ovenfor Bekkjedalslåven.
- Trystua, tofta etter den står oppi bakken på oppsida av høydebassenget.
- Gutua, i grensa mellom Glomstadgardene mot Hågån. Her ble féet ført til og fra fjøsene.
- Gutumunningen, øverst i Gutua der man kunne lede féet hhv. til Uppistu- og Nistuhågån. Dette fellesarealet ble utskiftet mot kjøkkenhagen vår i 1945.
- Hågån, hamnstrekning på oppsida av dyrkamarka. Hågåene til Glomstadgardene var sameie, men ble utskiftet i 1843.

Dyrka mark.