Husmenn under Nistun Glomstad.

Husmenn under Nistun Glomstad

Det vil være mulig ut fra kirkebøker og folketellinger å kartlegge disse husmannsfamiliene, men det blir tidkrevende. Vanskeligere kan det bli å finne ut hvor de til enhver tid holdt hus da de oftest er bosatt «ved Glomstad». Noen holdepunkter har vi. Men ettersom utvandringa førte til ledige husmannsplasser, ble det mye flytting mellom brukene. Ved forrige århundreskifte (1900) ble plass etter plass stående tom. Utover på 1900-tallet ble enkelte utskilt ved skjøte. Dette ga grobunn for optimisme, og disse fikk interesse for å bryte ny jord og utvikle plassene. Begrepet småbruk kom i bruk, da de ikke lenger gikk på husmannskontrakter. Men det skjedde ikke med brukene under Glomstadgardene.

Nistun Glomstad hadde i 1780 en husmannsplass, men det ikke mulig å vite om det er Eriksvea eller Glomstadhågån. Mest sannsynlig er det den først nevnte.

ERIKSVEA / ERIKLYKKJA 

Eriksvea var et tidlig husmannsbruk. I 1825 er det i folketellinga oppgitt at Nistun Glomstad hadde to husmenn, og da må den ene være denne plassen. Den er fraflyttet og står tom fra før 1845. Det er merkelig at en plass sto tom, men befolkningspresset var enda ikke så stort som da utvandringa til Amerika tok til for fullt.

  

  

Tre fotos tatt av Mari K. Bjerke og ett av Øyvind Granskogen.

Plassen ligger helt nederst på eiendommen til Nistun Glomstad. Hustoftene ligger nedenfor Laukamsråket og er godt synlige. Fjøsmuren er spesiell fordi den er murt inntil en kampestein som står på høgkant. De hadde fått ryddet seg ei lykkje slik at de kunne vinterfôre en liten besetning. Fjøsmuren kan ikke ha rommet mer enn ei ku og ei geit, men de var nok selvforsynte med melk.

    Bruket er plottet inn på et kart fra 1829. Det har ikke vært i bruk lenge, for allerede i 1845 hadde Nistun Glomstad igjen bare ett husmannsbruk. Det var Glomstadhågån øverst på garden som ble flyttet fra oppi Hågån ned til jordkanten og ble til Glomstadjordet.

    Etterhvert som Eriksvea var fraflyttet ble bruket høstet og benyttet som beite, og gikk derfor over til å bli kalt Eriklykkja. Helt fram til 1960-talllet brukte vi beitet der. Flere av mine eldste informanter kaller stedet Eriksvea.

    Lyua i Eriklykkja sto lenge. Den var sannelig ikke stor, men mer enn stor nok til å romme en norsk rittmester på flukt. Han var tatt til fange av tyskerne i slaget på Sagodden i 1940. En tysk soldat skulle holde kontroll på ham mens de andre ryddet opp litt etter slaget. Rittmesteren klarte å lure opp en liten Colt-pistol, skjøt ham i halsen og fór til skogs. Han søkte dekning i denne lyua til han etter hvert fant det trygt å gå videre opp til Enge.
    Hvem denne Erik var er for meg ei gåte. Det framkommer en rekke med navnet Erik i kildene for Glomstad. Blant andre Erik Reiersen og hustru Anne Hansdatter som i 1828 får datteren Anne Eriksdatter. Moren opptrer også i 1807 som fadder. Det er den Erik som skiller seg ut som mest sannsynlig, og kanskje var det han som ryddet plassen Eriksvea.

Bruket Engejordet sees øverst. Pila viser plasseringa av toftene til Eriksvea på et luftfoto fra ca. 1960.

GLOMSTADHÅGÅN / GLOMSTADJORDET

Den andre plassen fra 1825-tellinga var Glomstadhågån som lå øverst på garden i det beitearealet vi kalte Glomstadhågån. Toftene er veldig små og godt synlige fortsatt i min tid på garden. Plassen lå særdeles utilgjengelig til og husmannen der fikk flytte ned og etablere et nytt bruk nederst i Hågån; delvis øverst i jordet. Der ble brukets navn naturlig nok Glomstadjordet.

 
Glomstadhågån fjøstofta t.v. og stugutofta t.h. Takk til fotograf Øyvind Granskogen.

 

Ovenfor tunet med Hågån, Hemsætra og hemskogen.

23 Glomstadjordet fjøstoft
24 Glomstadjordet stugutoft
25 Glomstadhågån fjøstoft
26 Glomstadhågån stugutoft

Når det skjedde vites ikke men det må ha vært før 1865 da bebyggelsen i Glomstadhågån umulig kunne romme den store buskapen de hadde i den registreringa. De kunne nemlig fôre 2 kyr, 2 sauer og 2 geiter, og de kunne høste ei halv tønne bygg og ei halv tønne poteter. Glomstadjordet var også et husmannsbruk med jord. Toftene er fortsatt intakte med hustoft av en viss størrelse og en godt synlig fjøsmur.

    Den første vi møter i sikre kilder er Hågen Olsen som i 1833 begraves bare 2 år gammel. Han oppgis å være fra husmannsfamilie, så vi kan slutte at Hågens far var husmann her den tida, og da trolig i Glomstadhågån. To år senere; i 1843 blir Matea Olsdatter født. Foreldrene er Ole Jørgensen og Mari Hågensdatter, og vi antar at Hågen og Matea er søsken. Jørgen Olsen og Marta Jonsdatter bodde også her som inderster da de fikk sønnen Ole i 1856. Mari Hågensdatter døde i 1859, 53 år gammel.

    Og kanskje var Haagen i familie med Johannes som dukker opp her i 1865-tellinga. Ved folketellinga i 1845 var det på Nistun Glomstad 4 husholdninger, 17 personer, 1 selveier og 1 husmann med jord. Men den tellinga nevner ingen navn. Fra tellinga i 1865 er det problemet løst. Eriksvea var fraflyttet.

Helt til venstre på bildet ligger Glomstadgardene nederst og Enge øverst.

Pilene viser plasseringa av de to bygningene i Glomstadjordet til venstre, og
hvor toftene etter Glomstadhågån er å finne til høyre. Luftfoto fra ca.1960.

I Glomstadjordet fikk han oppført nye hus og fikk det mye enklere. Johannes ble forøvrig kalt «Seopp» fordi han hadde en besynderlig rank holdning med hodet. Min beste informant og mentor gjennom livet; Fredrik Enge (f.1905) fortalte at hans onkel kjente Seopp godt.

    Fra folketellingene ser vi at Johannes Johannesen (1829-) og Mari Klemetsdatter (1841-1879) var husmannsfolk her i perioden rundt 1865 og framover. Da de ble viet i 1861 framkom det at han var født på et bruk under Botterud mens hun var født på Glomstadhaugen under Øvre Glomstad. De fikk sønnene Johan (1861-) og Klemet (1866-1882). De fikk Johan mens de bodde på Glomstadhaugen. Så de må ha etablert seg i Glomstadjordet like etter 1861.
    De holdt det gående i mange år. Men da Mari Klemetsdatter døde i 1879, kun 38 år gammel og yngstesønnen Klemet døde i 1882, kun 16 år gammel ble det nok tøft for Seopp å ta hånd om forpliktelsene. Husmannskontrakter stilte strenge krav, og han flyttet herfra.

    Etter dem bodde Berger Engebretsen (1834-) og Kari Olsdatter (1840-). Kari var født i Flåtåmojordet. De bodde her med familien fra ca 1880 til 1884, da de etablerte seg i Knuts under Midtmågåli. Deres sønn Kristian Bergersen Knuts, broren til Elise Knuts bodde da her med familie en periode før de flyttet til Follebu.

    I 1885 og 1886 er det to innførsler i kildene på Glomstadjordet. Først at Torger Eriksen opptrer som fadder i kirken. Og året etter fikk Torger Kristensen (1855-) og kona Karen Torstensdatter (1859-) datteren Anette (1886-). Det er umulig å vite mer om dem bortsett fra at de i 1888 igjen er faddere, men da med bopel Glomstadhaugen under Øvre Glomstad.

    Anton Olsen (1859-) bodde i Glomstadjordet en kort periode 1889-1891 sammen med kona Matea Olsdatter (1858-). Da fikk de sønnen Martin Antonsen (1889-1890) som døde året etter. I 1890 døde også kona Matea Olsdatter i barselseng. Hun var født Suserud under Sylte i Ringebu.

    I 1891 bodde Edvard Olsen (1862-) og Oline Johannesdatter (1863-) i Glomstadjordet med familien. Det var en sønn og en nevø. Sønnen var Olaf og nevøen Ole Antonsen; Edvards brorsønn. I 1893 fikk de også sønnen Magnus. De etablerte seg etter hvert i Veemsstugua. De kom hit fra Øvre Glomstadhaugen etter å ha bodd der bare kort tid. Jeg husker Olaf godt, og som guttunge stakk jeg innom i Veemsstugua flere ganger. Han var en hyggelig kar og tok meg godt imot. Jeg tok med kamerater innom for å vise dem kaffekoppen hans. Den ble nok aldri vasket, for gruten leiret seg i koppen og det var etter hvert plass til å stikke bare en finger nedi. Olaf bodde alene etter at foreldrene døde, og han hadde det med å snakke bakvendt. I ett av eksemplene ble han sitert på at han hadde vært på butikken, og da han kom hjem «sto kalvene oppe og fjøsdøra løp rundt på jordet med rompa høgt i væré». Det sies også at han satte melkebøtta til kjøling i Kålåbekken på veg hjemover, og gikk nedatt dit etter bøtta seinere på dagen.

    Berger og Kari’s barn kom tilbake hit i 1895. Deres datter Sissel Bergersdatter Knuts (1874-) var gift i 1893 med jordarbeider, tømmerhogger og dagarbeider Ole Johannesen (1870-) født Klævahaugen. Datteren Ragna (1893-) var født i Knuts, men de bodde her da de i 1895 fikk sønnen Bernt (1895-). Familien ble senere etablert i Bruvoll i Tutrudalen. Samtidig bodde også broren Kristian Bergersen (1870-) her sammen med kona Oline Larsdatter (1875-) da de fikk barna Ludvig (1896-) og Hildur (1897-).

    Plassen Glomstadjordet ble fraflyttet før folketellinga på høsten 1900. De ble de siste på denne plassen, men datteren Ragna Olsdatter dukker opp igjen på Nistun Glomstad i 1910, men da som ei 17 år gammel tjenestejente og bosatt på garden.

1865 - GLOMSTADJORDET
Johannes Johannesen Glomstadjordet husmann med jord 32 år gift
Mari Klemetsdatter Glomstadjordet husmannskjerring 25 år gift
Johan Johannesen Glomstadjordet sønn 4 år
Johanne Olsdatter Glomstadjordet losjerende gardsarbeiderske ugift 32 år

1875 - GLOMSTADJORDET
Johannes Johannesen Glomstadjordet husmann med jord f.1823 gift
Mari Klemetsdatter Glomstadjordet husmannskjerring f.22.9.1841 gift
Johan Johannesen Glomstadjordet sønn f.1861
Klemet Johannesen Glomstadjordet sønn f.16.5.1866

Mari Klemetsdatter døde i 1879, kun 38 år gammel og yngstesønnen Klemet døde i 1882, kun 16 år gammel. Det ble nok tøft for Seopp å ta hånd om forpliktelsene i husmannskontrakten. De stilte strenge krav, og han flyttet herfra.

Min nevø Tor Arne Myhre på vakt slik at ingen skal ødelegge et sånt minne.

    Etter dem bodde Berger Engebretsen (1834-) og Kari Olsdatter (1840-). Kari var født i Flåtåmojordet. De bodde her med familien fra ca 1880 til 1884, da de etablerte seg i Knuts under Midtmågåli. Deres sønn Kristian Bergersen Knuts, broren til Elise Knuts bodde da her med familie en periode før de flyttet til Follebu.

    I 1885 og 1886 er det to innførsler i kildene på Glomstadjordet. Først at Torger Eriksen opptrer som fadder i kirken. Og året etter fikk Torger Kristensen (1855-) og kona Karen Torstensdatter (1859-) datteren Anette (1886-). Det er umulig å vite mer om dem bortsett fra at de i 1888 igjen er faddere, men da med bopel Glomstadhaugen under Øvre Glomstad.

    Anton Olsen (1859-) bodde i Glomstadjordet en kort periode 1889-1891 sammen med kona Matea Olsdatter (1858-). Da fikk de sønnen Martin Antonsen (1889-1890) som døde året etter. I 1890 døde også kona Matea Olsdatter i barselseng. Hun var født Suserud under Sylte i Ringebu.

    I 1891 bodde Edvard Olsen (1862-) og Oline Johannesdatter (1863-) i Glomstadjordet med familien. Det var en sønn og en nevø. Sønnen var Olaf og nevøen Ole Antonsen; Edvards brorsønn. I 1893 fikk de også sønnen Magnus. De etablerte seg etter hvert i Veemsstugua. De kom hit fra Øvre Glomstadhaugen etter å ha bodd der bare kort tid. Jeg husker Olaf godt, og som guttunge stakk jeg innom i Veemsstugua flere ganger. Han var en hyggelig kar og tok meg godt imot. Jeg tok med kamerater innom for å vise dem kaffekoppen hans. Den ble nok aldri vasket, for gruten leiret seg i koppen og det var etter hvert plass til å stikke bare en finger nedi. Olaf bodde alene etter at foreldrene døde, og han hadde det med å snakke bakvendt. I ett av eksemplene ble han sitert på at han hadde vært på butikken, og da han kom hjem «sto kalvene oppe og fjøsdøra løp rundt på jordet med rompa høgt i væré». Det sies også at han satte melkebøtta til kjøling i Kålåbekken på veg hjemover, og gikk nedatt dit etter bøtta seinere på dagen.

    Berger og Kari’s barn kom tilbake hit i 1895. Deres datter Sissel Bergersdatter Knuts (1874-) var gift i 1893 med jordarbeider, tømmerhogger og dagarbeider Ole Johannesen (1870-) født Klævahaugen. Datteren Ragna (1893-) var født i Knuts, men de bodde her da de i 1895 fikk sønnen Bernt (1895-). Familien ble senere etablert i Bruvoll i Tutrudalen. Samtidig bodde også broren Kristian Bergersen (1870-) her sammen med kona Oline Larsdatter (1875-) da de fikk barna Ludvig (1896-) og Hildur (1897-).

Plassen Glomstadjordet ble fraflyttet før folketellinga på høsten 1900. De ble de siste på denne plassen, men datteren Ragna Olsdatter dukker opp igjen på Nistun Glomstad i 1910, men da som ei 17 år gammel tjenestejente og bosatt på garden.

 

Grunnmurene etter bebyggelsen i Glomstadjordet er mye større enn de gamle der oppe i hågån og de sto med større avstand; på sett og vis som en ny byggeskikk. At husene likevel blir så raskt borte skyldes at hus som er i grei forfatning tas ned og flyttes vekk. Andre kunne bli til fyringsved. Stugua her var fortsatt relativt ny da den ble stående tom. Det tømrede fjøstrevet var det huset som ble stående lengst.

For Fredrik kunne fortelle at stugua her fikk et nytt liv. Den ble tømret opp igjen i hågån på Enge. Matea og Ola som lenge holdt til i Systuvangen flyttet først til Veslvangen under Nurdistun Jonsgard. Fredrik kunne fortelle at Matea kom innom på Enge en dag, satte seg ned og tente pipa, og sa: - «Vi ska byggje åt oss é og’n Ola nå. Vi ska få tomt tå ’om Iver Eingje.» Og slik ble det. De hadde fått kjøpe husmannsstugua i Glomstadjordet og satte den opp i hågån på Enge. Kalte stedet Nyhågån og kunne flytte inn i 1902. Stugua besto av ett rom og gang/bod. Som motytelse skulle de skjære 2 mål åker årlig på Enge.

Den game stugua i Glomstadjordet ble til Nyhågån.

1910 - NYHAGEN
Matea Olsdatter Nyhagen f.1836, husmor enke fattigunderstøttet
Kristian Olsen Nyhagen f.1884 søn ugift dagarbeider

1920 - NYHAGEN
Matea Nyhagen f.1836 Rugsven, husholder enke Fattighjælp av kommunen.
Kristian Nyhagen f.1884 Ledumshagen, sønn ugift Fast gårdsarbeider

Kristian og Bergitte på veg hjem fra Enge.

Senere var det sønnen Kristian og hans kone Bergitte som bodde her inntil de i 1960 flyttet på gamlehjemmet. Mor brukte å stikke innom hos mange av naboene, og jeg var skikkelig mammadalt og hang med. Også da ho skulle besøke Bergitte. Jeg er født i 1952. Jeg husker også at det var litt skummelt å se Kristian som lå som en skygge borti senga ved øvre veggen.

Om Knut Norda-i og Knut Synna-i.

Husmannsvesenet oppsto omkring 1700. I 1723 er det i matrikkelen oversikt over husmannsplasser «med kornåker». I vår grend har Glømmen og Enge en hver. Ellers har Glømmen tre, Vedum, Mageli og Laukam en hver uten kornåker. Glomstad har fortsatt ingen.

Det var Fredrik Enge som stimulerte til min interesse for lokalhistorie gjennom en årrekke med sin vitenskapelige undring og fortellerglede. Her hadde han en som lyttet: og noterte. Mye av det bak øret. Jeg må fortelle om min aha-opplevelse. Ved å gå gjennom krigsskattelistene fra Den Store Nordiske Krig dukket de opp, de to karene. Det var Knut og Knut og året var 1700.

Min mentor og gode nabo Fredrik Enge fortalte at de gamle i hans oppvekst (han ble født i 1905) snakket om at det for lenge siden hadde bodd en Knut på hver side av Vedumsåa, og at de ble kalt Knut "Norda-i" og Knut "Synna-i". Men han visste ikke mer. Han hadde jo ikke tilgang til kildematerialet. Det hadde jeg; og i krigsskattelistene trer de begge fram fra folkemunne. Husmannen Knut Olsen Vedumstuen er 40 år og Knut Rasmussen Engestuen 30 år og født i Romsdalen. Engestuen er det tidlige navnet på bruket som etter hvert ble Engehagen/Skogli.

Det gir en viss tilfredshet å tenke på at jeg i skrivende stund i 2023 kan slutte å bære den muntlige tradisjonen videre etter mer enn 300 år. Hermed er den nedskrevet og sikret for ettertiden; for ingen lytter til slikt i dag.

Husmenn under Nistun Glomstad.