Krigen 1940-45.

Krigen 1940-45

Folk var klar over at krigen åt seg nordover Østlandet. Fra Nord-Tretten var enkelte utkommandert til å bygge forskansninger i Skarsmoen. Far var med på dette. Det måtte være uvirkelig det som skjedde. På butikken om dagen var det en som heller ikke forsto alvoret. Han sa: "Jammen, døm skyt da vel itte på folk." Skansen forsinket dem ikke lenge. Snart ble skyts rettet mot bebyggelsen på Tretten, og en rekke bygninger ble skutt i brann. I Strande gikk vegen den tida på øvre sida av husene. Emil Åssveen var i Skarsmoen om dagen. Karen og ungene var hjemme, den minste bare to-tre måneder gammel.

En kolonne med norske lastebiler og mange soldater kom sørfra. Ungene var på dørhella for å sjå. Krigen var kommet til Stav. Det kunne de høre. Et fly kom plutselig mot dem. Kolonnen stanset, soldatene kasta seg til skogs eller søkte dekning ved husene. Et engelsk kjøretøy kom i stor fart opp forbi kolonnen og stoppet. Det var fem soldater, tre kasta seg i dekning bak bilen og to retta skyts mot flyet. Disse to ble drept av kuleregnet, og funnet igjen i pakkhuset på Bjørgevollen.

Karen Åssveen fikk med seg ungene ned i kjelleren. En norsk offiser krøp etter. Han var svært skremt. Etter at det ble roligere satte kolonnen seg i bevegelse igjen. De svingte opp stikkvegen og gikk i dekning på Flåtåosletta. Folk trakk oppover i bygda, mange hadde allerede dratt; de fleste helt opp til sætrene. Nå tok de i Strande også bakkene fatt. De gikk til Nistin Glomstad.

En større kolonne hadde evakuert Stav oppover Glømmevegen. Da den svingte ned igjen ved Sagodden var tyskerne der allerede, og det ble en alvorlig trefning. I første bilen ble alle drept. Tre norske soldater, en sersjant og to menige ble stilt opp mot den store steinen på utsida av vegen. Den ene av dem forsto noe tysk, og at de skulle skytes. Det ble de. Tre kropper ble lempa utom vegen og ned i steinurda. To av dem overlevde utrolig nok. Den ene sa etterpå at han våkna av at han var våt og kald. Det skyldtes blod fra han som lå over. Det ble stille og de kom seg opp på vegen. Oppå Sagjordet holdt en dokter på og stelte sårede. De ville ha ham til å kjøre seg til sjukehuset på Lillehammer, men han sa: "Ta bilen min - her er det andre som trenger meg mer nå." Han ene var i stand til å kjøre, den andre la seg baki. Han var dårligere. Men de greide seg forholdsvis bra disse karene, og oppsøkte stedet igjen mange år senere.

De forlatte bilene ble stående noen dager, og folk stjal som ravner. Til og med en av bilene ble tatt, men måtte leveres tilbake senere. Det var for det meste rekvirerte privatbiler. En som tok med seg noen talglys, fortalte at han kunne forsynt seg skikkelig. Han var imidlertid opplært til ikke å stjele. Han angra nok litt. Det som på denne måten ikke "kom lokalbefolkningen til gode", ble jo tyskernes rov.

Og nå kom jo tyskerne likevel, til tross for skansen i Skarsmoen. I eldhuset under Klemetstugua var det steintak. Der sto folk som sild i tønne. De følte seg tryggere mot bomber der. Blant de som sto der var Sedvard Mortenstuen med familien. Han hadde et skrin i hånda med verdisakene sine i. Nå kom Strandefolket, og alle dro til sæters. Lisabet Glomstad måtte endelig ha med småkakene sine. De tok seg ikke tid til å mjølke.

Mange fôr sætervegen denne eftan. Der var det oppkjørt, men på sætra var det ubrøytt og mye snø. De vassa i djupsnø oppover kvéa - de store bar de små. Bestemor Ingeborg Bjerke gikk skogleies og alene oppover. Mens det sto på som verst var hun innom ei lyu på Vedum. Berthe Reiersen, som stelte for Johannes Rønningen hadde gått til Strande for å hjelpe dattera med ungene - og ble med dem oppover. Ole Bjerke måtte nedom for å hente Johannes Rønningen som var blind. De gikk opp Glømmedalen, og under de hardeste flyangrepene lå de under ei grind der. De våget ikke å gå lenger enn til Nistun Glomstad, og slo seg til i Klemetstugua for natta. I grålysingen mjølka de kua som hadde stått over et stell, før de også dro til Veslsætra.

I det gamle eldhuset på Nistusætra sov de ikke mye om natta. Ingeborg Bjerke var bekymra for Ole, og budeia Sigrid Løken gråt. Ho tenkte på kyrne. Om kvelden hadde Lars og Emil kommet etter med hver sin hest og slede med mat, og to engelske soldater som hadde velta seg bortpå sledene nede i sætervegen. Den ene svært utmatta. Etter hvert ble det 21 som holdt hus i det gamle vesle eldhuset, det satt og lå folk overalt. Dette er ei historie. Tilsvarende kan fortelles mange andre steder.

Det samla seg mange engelske soldater på Veslsætra etter hvert. Tor Torgersen holdt til i Engejordshytta. Han hadde vært i Amerika noen år, og fungerte som tolk. De ble organisert av Thor Mageli, som sendte dem i veg en og en. Mange hadde låge skinnsko og korte strømper - snøen var djup og våt. Thor sendte med dem et par 2-kilos rauoster som nistemat. Men de var nok for tunge og falt trolig heller ikke i smak, for de ble gjenfunnet seinere. De gikk over til Raullstulen. Noen dro videre til Østerdalen. Noen gikk mot Venabygda og ble tatt der. Noen kom visst ikke så langt heller.

Det blir påstått at de hørte skrika mellom skuddsalvene helt opp til Veslsætra fra Sagodden denne dagen. Folket i Strande bodde flere dager i Klemetstugua på Nistun Glomstad, før de fant det trygt å flytte ned igjen. Min far og Emil Åssveen rusla noen dager seinere nordover vegen fra Strande. De fant den tredje soldaten nedmed steinen og fikk varsla. Karsten Nordgård og dokter Hekneby henta og kjørte ham til misjonshuset på Tretten, som var tatt i bruk som feltlasarett. Kristian Paalsrud skriver at ti-tolv engelske og tre-fire norske falt ved Sagodden.

Så var det virkelighet likevel......

Mor og far gikk nedatt om natta for å stelle buskapen både sin og på Børkje hos hans bror. Der hadde de også geit som skulle melkes. De skulle ta med seg melk til sæters, men det viste seg at de hadde tatt feil. Det var geitmelk de kom til sæters med. Ikke spesielt populært kan vi tenke oss. Fra sætervegen kunne de se lyset fra flammehavet over Stav. Dagen etter kunne de også se røyken fra brannene på Frøyse der mors søster var gift, og på Austlid i Gausdal.

Det var samlet veldig mange disse dagene og ukene etterpå. Slektninger kom reisende fra sentrale strøk. De kom hit for å komme seg unna. De trodde ikke det skulle bli slik her også. Mor fortalte at hun ble harm da noen av de yngre gjestene kranglet så busta føyk om noen dyner den natta. På sætra den gangen var det jo mer enn nok av andre og viktigere problemer.

Mor stelte sårene til de engelske soldatene som lå over på sætra. Som takk for hjelpa fikk ho ei pakke sigaretter. Ho røykte ikke sigaretter og turte ikke å ha dem liggende, så ho gikk og gravde dem ned i skogen nedover mot Sandvik. Lisabet var så redd hele krigen. Ho gikk nesten ikke ut blant folk. Etter fredsslutningen våren 1945 sirkulerte en del tyskere i bygda på leting etter mat. Da først fikk Lisabet sjå en tysker.

Mor og far solgte melk til enkelte naboer som ikke hadde ku under krigen, noe som var strengt forbudt. Som mor sa: - det var ikke lett å si nei, for folk hadde det vanskelig. Tyskerne innstevnet far for dette, og han ble dømt til 100 kroner i bot, subsidiært 14 dager i fengsel for å ha solgt melk til Øystein Klævahaugen. Far ville helst sone, men da satte mor ned foten på grunn av skammen det ville gitt. Han betalte de 100 kronene 19. januar 1945.

Okkupasjonstida var ei dyrtid. I juli 1944 kjøpte far et par papirsko til budeia, andre var ikke å oppdrive. Prisen var kr 23,30. I 1949 kjøpte han et par tøysko til ei anna budeie som kostet bare kr 5,75. I maidagene 1945 forsynte far hjemmefronten med et spekalv-slakt og 60 kg poteter. Og de deltok i innsamlinger til falnes etterlatte, Nasjonalhjelpen, Europahjelpen og i 2-kronerullinga for Finnmark. Men han gjorde også forretninger med tyskerne gjennom krigen. Med stråfôr, poteter, materialer til flylemmer og sviller mot betaling. Slik kunne lett føre til at man ble stemplet som sympatisør, noe enkelte ble. Men livet og handelen måtte jo starte opp igjen.

På garden hang det flere gamle våpen, bl.a. et gammelt munnladningsgevær og ei Krag-Jørgensen rifle. Far gravde dem ned i ei steinrøys da krigen kom våren 1940. Allerede før krigen hadde han gitt bort ei gammel muskedunder etter "fabro" Klemet, som de kalte ham. Otto Elle i Drøbak fikk den. Han var gift med mors søster Åsta. Far hadde ingen interesse av våpen slik broren Morten hadde. Han var elgjeger på sin hals hele livet. Når krigen var over fikk en kamerat av far alle våpnene mot at han tok bryderiet med å grave dem fram igjen. Dette var ikke enkelt å få høre for Morten.

De gamle på garden var avhengige av å jakte, og Klemet Frantsen var jeger og fangstmann. Han hadde deltatt også i skytestevner sammen med en nabo med tilsvarende interesser. En gang de var i Fåvang kom de hjem med nesten alle premiene, sies det.

Mor og far tok med seg Anne i barnevogn og dro til sentrum for å feire frigjøringa 17. mai 1945. Det er innført ei utgift på 30 kroner i dagboka. Bildet av dem kan fortelle at far har fått hatten på skrå, og det var ikke meldt om vind den dagen. Og mor ser preget ut. Hun fortalte at hun fikk så vondt av å se de unge tyske soldatene som satt rundt om i skogkanten den dagen, og hun ville helst hjem.

Far mottok 195 kroner i mai 1945 for 1.000 kg poteter som var rekvirert av tyskerne, og i 1951 krigsskadetrygd på 139,72 kroner.

Krigen 1940-45.