Tun og bygninger
TUNET og HAGEN
Forsikringstaksten fra 1864 forteller en del om tunet:
Taxt over de Huse som Ole Fransen Glomstad har ladet antegne og
assurere i Thrøttens Brandforsikringsselskab paa sin eiende Gaard nedre
Glomstad og Sæter, nemlig:
1 Hovedbygningen 200 Spd
2 En Stuebygning ovenfor den
første 60 Spd
3 En Stuebygning øverst i Gaarden 130 Spd
4 Et lidet Stabur el. Bo 15 Spd
5 Hestestalden 45 Sp
6 Fæhuset med Saufjøs 60 Spd
7 Kornladen 70 Spd
8 Staburet med tvende Rum 30 Spd
Ikke før i 1945 ble det gjort en vesentlig endring i gardstunet med et makeskifte. Eller nærmere bestemt; vi fikk tilgang til kjøkkenhage.
Overenskomst der undertegnede
dags dato er blitt enige om å bytte likt ca. 1,26 dekar dyrket jord fra Øvre
Glomstads eiendom, beliggende syd for Nedre Glomstads hovedbygning mot ca. 12,8
dekar skog fra Nedre Glomstads eiendom beliggenhet i Øvre Glomstads hjemmeskog
nedover mot det på kartet angitte sameie. Gjerdet mellom våre dyrkede eiendommer
er ved overenskomst bestemt således at det skal gå i rett linje fra bakken
nedenfor revegården og opp i den første stolpen syd for grindstolpen oppe ved
veien. Vannet som kommer i stikkrenna like ved skal gå på nordsiden av gjerdet.
Tretten
29.januar 1945.
Signert
Lars Bjerke og Ingolf Glomstad.
Illustasjon av makeskiftet areal i blått, og grensegjerdet ved husveggen vår.
På dette bildet fra før 1940 er enda ikke arealet makeskiftet.
Fra v. en ukjent, Anne, far, Håkon Mageli, mor, Marta Mageli, mors søster på besøk fra Frogn i 1946. De brukte Midtmågåli inntil 1933. Håkon var søskenbarn med Johannes. Vi kan si det er en dobbel link rundt dette bordet. Marta er dessuten med på bilder fra sætra med den gamle familien på Nistun.
BYGNINGENE
Magnar Sustad var så vennlig å stikke innom en dag på slutten av
1980-tallet for å gi meg et innblikk i tiden før far kom til gards i 1937. Det
er Magnar som er kilde for mye av dette materialet. Han arbeidet til sammen fem
og et halvt år på Nistun Glomstad mellom 1933 og 1939; de to siste hos far.
1 Eriksvea fjøstoft
2 Eriksvea stugutoft
3 Eriklykkjelyua
4 Nerjordslåven
5 Låven med
potetkjeller
6 Bekkjedalsåven
7 Låve
8 Trystugua
9 Tryskerlåven
10 Gardssaga
11 Brønn
12 Veslstabburet
13 Stabburet
14 Fjøset
15 Stallen
16 Klemetstugua / Bryggerhuset
17 Hovedbygningen
18 Revgarden
Den blå rammen viser
kjøkkenhagen som ble utskiftet i 1945.
HOVEDBYGNINGEN
Som det framgår av punkt 7 i kjøpekontrakten fra 1937 skal andre etasje
innredes som føderådsbolig for Johannes og Lisabet. Så langt hadde den ikke
blitt tatt i bruk til tross for at bygningen var reist på 1600-tallet. Det var
bare sagflis-isolasjon på golvet uten golvbord. Dette ble gjort nokså omgående,
fra august til desember 1937. Inntil videre sov far på en sengebrisk i
sagflisa.
1941 (Nerlien Foto)
Da far overtok var det ikke innlagt hverken strøm eller vann på garden. De bar vann fra brønnen på nordsida av fjøset. I nabolaget hadde de ordnet dette for lenge siden. I storkjøkkenet var de peis og vedkomfyr ved siden av. Før mor kom til gards i 1939 var det møblert med langbord mellom vinduene mot sør med en høy, smal langbenk bakom. Johannes hadde sitt sete på en tung, knirkende stol plassert på kjellerlemmen, og hadde alltid sin egen kniv som han holdt veldig skarp. Mor reagert på at de sleikte på kniven som de forsynte seg med bl.a. i smørbutten.
1945-50
To senger stod langsmed øst- og vestveggen lengst mot sør i kjøkkenet.
Der sov Johannes i ei seng ved østveggen og broren Kristian i ei seng ved
vestveggen. Lisabet sov i det minste kammerset, og opptil tre ansatte
arbeidskarer fikk sove i det større kammerset de kalte «kåvån», og der var det
bare ei seng de måtte dele. Derfra var det dør bare inn til storkjøkkenet. Og
det var også der de oppbevarte en del matvarer som ikke lå på stabburet. Da de
bygde inn den åpne svalgangen hadde de også fradelt søre enden til en liten
matbod. Det var der mor og far innredet vaskerom.
Magnar Sustad forteller at Johannes hadde stor omsorg for dem. Om en av
dem hosta litt, gløtta han alltid på døra og lurte på om de ville ha kamfer. De
krøp natterstid ut og inn vinduet i kåvån for ikke å forstyrre Johannes. De
steg ned på en stabel av takstein som sto under vinduet. Men Johannes sto opp
flere ganger om natta og fulgte katten ut. Han hadde i det hele tatt mye arbeid
med den katten, kan Magnar huske. Magnar Sustad arbeidet her for Johannes fra
1933, og også for far noen år etter at han kom.
De hadde store problemer med lopper og brukte brennesle i sengene. Da
far la nytt fjøsgolv ble det et mindre problem og mor klarte å bli helt kvitt
problemet da ho kom.
Arealet fra makeskiftet i 1945 var tomta der
bebyggelsen til Uppistun lå i tida fra garden ble delt i 1665 til de flyttet
husene til oversida av vegen pga. brannfaren. De beholdt likevel denne tomta.
Den ble da skiftet mot fellesarealet i Hågån etter den gamle gutua, den såkalte
"Gutumunningen». Den gamle gutua hadde gått gjennom tunet på Uppistun.
Denne tomta ble da vår kjøkkenhage og mor ble glad for å slippe at kyrne
slikket på stuevinduene.
Far satte raskt i gang med å innrede andre etasje til Johannes og
Lisabet. Der sto det klart allerede i desember 1937 og de fikk disponere de to
rommene mot sør. De brukte der det ytre rommet som stue og det øvre som
kjøkken. Lisabet sov i stua og Johannes i kjøkkenet. De to andre rommene mot
nord disponerte far og mor. Alt sto klart da mor kom der i 1939. Gradvis ble
det også innlagt vann ettersom istandsetting av bygningen skred fram i
1937-1939. Sigurd Rønningen snekret langbordet og langbenken til kjøkkenet i
1941. De ansatte Sigrid Løken som budeie, og hun sov i storkjøkkenet i første
etasje.
Bygningen omtales som «den gamle hovedbygningen» allerede i 1855. Svalgangen
var opprinnelig åpen, men var bordkledd lenge før 1933. I den gamle svalgangen
var det repos-trapp til andre etasje, med bare 3-4 trinn opp til reposet. På
tre av soverommene ble det installert vaskeservanter. Opp til tredje etasje i
hovedbygningen var det bare en stige. Trapp ble bygd og etasjen ble innredet i
1950. De fikk dermed ytterligere to soverom. Dette arbeidet ble utført av Amund
Nygård og Karsten og Asbjørn Svehaugen. I 1950 og 1951 ble vinduer og dører
innkjøpt. Gudbrand Fjerdumsmoen sto for vannledninger og Reidar Blomberg for
det elekriske. Amund snekret ytterporten i 1952 for kr. 17. Til da hadde den
stått umalt, værbitt og furet. Leif Nymoen og Odd Tjernsli malte bygningen
utvendig i 1954 for kr.560; 80 timer a kr. 3,50.
I svalhuset ble det satt i stand vaskerom med vegg- og takplater i
eternitt i 1950. Vaskemaskin kom der i 1955.
Under restaureringene kom også tilbygget til første etasje på nordsida
for å få større kjøkken og bygde inn det nordligste enden av svalgangen som ny,
liten «kåvå» (matbod).
De andre gardene i grenda ble tilkoblet telefonlinjene i 1930, blant
annet på Øvre Glomstad. Men til Nedre Glomstad måtte de løpe ned med beskjed om
noen ønsket kontakt. Først i 1940 fikk de telefon. De kostet også på seg en
enkel radio i 1939, men den leverte de inn under krigen.
Moksa Kraftanlegg strekte sitt ledningsnett i grenda i 1931, og til
tross for at en transformator ble plassert like inntil tunet hadde ikke Nedre
Glomstad villet koble seg til. Strøm ble installert og tilkoblet som noe av det
første far fikk ordnet. Men først i 1939 til alle hus.
I 1941 kjøpte de en elektrisk komfyr. Videre investeringer av slik art
var vaskemaskin i 1955 som ble plassert i det vi kalte Svalhuset. Ytterligere
to komfyrer i 1954 og 1959. I 1964 kom en stor fryseboks og inntok en
dominerende plass i kjøkkenet. En ny Tandberg radio i 1964, og TV i svart/hvitt
selvfølgelig i 1965 den18. desember. Den dagen husker jeg godt. Jeg løp oppover
den bratte skolevegen hjem den dagen, og tilbrakte mye tid med å se på
prøvebildet og på fiskeakvariet på denne svart/hvitt-TV'en. Fiskene var
selvfølgelig også i svart/hvitt, men jeg visste fra bøker at de hadde de
vidunderligste farger. Programmer ble sendt bare noen timer om kveldene.
Først i 1965 ble det installert bad og klosett i hovedbygningen; i de
to små rommene mot sør over svalgangen. De var inntil da brukt av mor og far
til klær. Begeistringen var stor i familien.
KLEMETSTUGUA / BRYGGERHUSET
I og med at det før og etter 1800 var så store familier på garden, må
det ha stått to våningshus her også før Klemetstugua kom opp. Og det finnes
ikke i tunet plass annet enn her.
Klemetstugua ble bygd av Klemet Frantsen i 1854 med bryggerhus i
underetasjen og som føderåd over. Den var føderådsbygning; først for ham og
Rakel Eriksdatter. Seinere for enken Marit Jonsdatter og sønnen Klemet Olsen da
de fikk føderåd i 1897. Der skal hun bo i «den over Bryggerhuset værende
Stuebygning» med tilhørende kjeller. Forrige føråsmann, Klemet Frantsen døde
som enkemenn 3 år tidligere. Han var Ole’s eldre bror. Akkurat som Klemet skal
Marit også ha tilgang til tilhørende kjeller, og om det ønskes også i kjelleren
under Hovedbygningen. Hun skal også ha rett til å bruke bryggerhuset og nordre
del av det søndre stabburet.
Det var faktisk Klemet Olsen som fikk satt opp tilbygget i sørenden av
Klemetstugua mens han enda var frisk nok til å delta i arbeidene, og før
Johannes ble hjemkalt fra Amerika for å overta garden i 1897. Det ble oppført i
reisverk, og det var her Klemet Olsen holdt til alene etter at Marit døde i
1911. Men i det tilbygget har det aldri vært mulighet for å fyre opp rommet, så
han disponerte nok hele stugua. Det kom ikke på tale at far kunne bruke de to
store rommene så lenge Klemet levde. Klemet hadde til og med planlagt at rommet
under tilbygget skulle innredes som smie, og det er årsaken til at det i taket
er store steinheller.
Da Klemet døde i 1939 tok mor i bruk det søre rommet som stabbur. Der
hadde de ei stor saltbøle i tre der en rekke skinker og annet ble begravd til
speking. Og nå hadde de rikelig plass til å losjere arbeidsfolk, som det skulle
bli mange av etter hvert som far satte i gang det ene byggeprosjektet etter det
andre. Pipa fra ildstedet/peisen under passerte i det nørste rommet, der det
var vedovn. I det midtre rommet var det også åpen peis med vedkomfyr inntil.
Underetasjen i Klemetstugua har tykk, dobbel natursteinsmur som isolerer
godt. Dette er et bryggerhus. Da Stallen ble revet flyttet mor hønene til den
nørdre delen av Bryggerhuset. Her var det ei godt egnet luke i steinmuren ut
til luftegården på nordsida av bygningen med hønsenetting rundt. I peisen her
varmet de tidligere vann til dyra i ei stor gryte. Bak peisen var det en trang
kjellerlem og der klatret de i en stige. Mor brukte rommet også til
melkestellet, kopper og kar. Da mor slutta med høner ble bryggerhuset bare
lagerrom. I rommet under tilbygget i sør var det garasje så lenge far hadde
bare gråtass-traktorer uten hytte. Takhøyden satte begrensninger. Etter det ble
dette et vedlager.
Utedoen var på nord-vestre hjørnet av Gammelfjøset. Da det ble revet
ble det satt opp ny do på øvre hjørnet av Klemetstugua mot nord.
Samlet ca 1940 foran bryggerhuset under Klemetstugua.
Fra v. Olaf Uppistun, Johannes, Lisabet, hushjelp Sigrid Løken,
mor, Ingeborg Uppistun og Astrid Stein (mors søster).
GAMMELFJØSET
I nevnte forsikringstakst i 1864 ble «Fæhuset med Saufjøs» taksert til 60
Spd., like mye som Klemetstugua. Da hadde de altså sauen i fjøset sammen med
kyrne. Senere ble de få sauene de hadde plassert i stallen.
Gammelfjøset er skissert slik Magnar Sustad og mor husket det fra
1930-åra.
Det jeg husker fra trevet over gammelfjøset er at taket var lekk. Alle
de gamle husene hadde villskifertak. Høst og vår frøs dråpene til istapper på
golvet i fjøstrevet. Disse var kattungene veldig glad i å leke med. Det var mye
rotter fra gammelt av. Mitt første møte med rotter var ei dau ei som var klemt
ihjel i en plankehaug og som var helt flat og stor som ei stekepanne. Jeg var
liten og husker jeg fantaserte om hvor store de var, helt til jeg fikk møte dem
levende. De ble ikke mindre av at far kunne fortelle at de lenge før hans tid
en morgen hadde funnet ei død ku på båsen som lå badet i sitt eget blod.
Rottene hadde klart å gnage hull på hovedpulsåra. Rottene ble borte da
gammelfjøset ble revet.
Øyer Bulldozerlag var innleid
til å rive gammelfjøset i juli 1957
og i flere år til en del
bakkeplanering på sæterkvéa.
De knyttet "vanuller" av høyet for at det ikke skulle bli så mye fôrsøl i båsene. Det var ikke fôrbrett eller krybber i gammelfjøset. De var bundet opp mot veggen og fikk fôr og vann i båsen. Det var ei bøtte vann med litt byggmjøl i til hver ku. Mindre på ungdyra. Fôret var høy fra stalltrevet og lo fra tryskerlåven, hentet i høykorg på ryggen. Fjøstrevet var for fuktig av taklekkasjen til å oppbevare høyet der allerede i Magnars tid på garden fra 1933..
Hønene sto i et bur på veggen innerst i fjøset og i vinduskarmen mot
vest. Det ga ikke akkurat bedre lys i fjøset, forteller Magnar Sustad. En gang
falt ei høne ned til grisene. Den ble ikke drept, men døde trolig av skrekk.
Det ble ikke installert elektrisitet før far kom til gards i 1937. Andre
hadde da hatt lys i nesten 20 år. Han satte også umiddelbart i gang med å grave
ned vannledninger til både bolighus og fjøs. I 1946 også 10 drikkekar i fjøset.
Naboene samarbeidet om melkekjøringa til Dampysteriet i Stav. Vedum og
Enge hadde flere kyr og kjørte to dager hver, mens Glomstadgardene som hadde
litt færre kyr kjørte en dag hver før rulleringa startet på nytt.
Første silokummen ble reist i 1947 på nordsida av gammelfjøset. Fra da
av ble det flere og flere av dem, og mer og mer silolegging. Og tilsvarende
mindre hesjing og høytørking. Kummene var små og beskjedne. I årene fram til
1951 hadde Lars Larsen satt opp i alt 5 silokummer der. Det ble i 1950 innkjøpt
silovifte, smed Moe smidde silojuling og de gikk til anskaffelse av en vinsj
til silopresset. Materialene ble senere benyttet til forskaling av nyfjøset.
Ei melkemaskin ble innkjøpt i 1949 fra Bergs Maskin og håndmelkinga
hjemme tok slutt. Samtidig kjøpte de en mel-koker slik at de slapp å fyre opp i
bryggerhuset.
NYFJØSET / DRIFTSBYGNINGEN
Byggeperioden var 1955 og 1956, og det ble tatt fullt i bruk i 1957. Det
var tre murere fra Fåvang som sto for murarbeid og støyping. Grisehuset ble
tatt i bruk allerede i 1955. Da ble 147 fôringsgriser innkjøpt i løpet av året.
Der var det plass til ca. 50 i slengen. Noen ble dette første året også
plassert i gammelfjøset. I 1964 ville far satse mer på slaktegris. Ved siden av
de som allerede var i grisehuset i underetasjen, ble nå halve kufjøset også
innredet for slaktegris. Lønnsomheten var nok større i denne produksjonen da.
Året etter leverte han 563 slaktegris.
Da grisene etter hvert måtte vike for melkeproduksjonen ble det i
fjøset innredet 13 båser for åringskviger på den ytre rekka og 24 kalver fylte
opp neste rad i binger og båser. De to øverste radene ga plass til 24 kyr i
melkeproduksjon.
Den elektriske installasjon i driftsbygningen kom i 1956. Den
innvendige silokummen og to halmlutingskar ble bygd og tatt i bruk i 1957.
Rekkverk på låvebrua ble montert i 1957. Driftsbygningen ble oppført i
branntaksten første gang i 1958, og låven ble malt utvendig i 1962 første gang.
Bulklevering av kraftfôr startet i 1961. Tankbiler blåste grisefôret inn i
gangen til grisehuset og kufôret i det ytre lagerrommet i kufjøset.
Ei "Surge" spannmelkemaskin til ble kjøpt i 1957 i
forbindelse med at de flyttet inn i nyfjøset. Et vakuum-røranlegg var montert.
Annonsen i Gudbrandsdølen 12. mars 1958.
STALLEN / VEDSKJUL / REDSKAPSBU
Stallen var taksert til 45 Spd. i 1864. Den rommet tre spiltau med en skut foran. Det var bygd ei bratt trebru opp til stalltrevet der de stablet høy. Under brua var det en åpen passasje de kunne gå gjennom. På nordsiden av stallen var det et halvtekke; ei såkalt skreppe som redskapsbu, og på sørsiden ei tilsvarende som vedskjul. Far hadde etter hvert griser i redskapsbua. Johannes hadde aldri gris; for de gamle like ikke svinekjøtt og flesk. Det skulle forandre seg nå med de nye brukerne og arbeidshjelpa i sving med tungt kroppsarbeid.
Foran stallen f.v. Paula Bakkom, Lisabet, mor, far og Anne 1944.
DET STØRRE STABBURET
Taksert til dobbel verdi i forhold til det vesle, men så rommet det
også to rom. Stabburet ble solgt i 1948 for en kontantsum på 1.000
kroner og et restbeløp på 500. Han som hadde kjøpt det fikk plukket ned
tømmeret og lastet det på en lastebil. Det skulle inn til Oslo-området. Men
lasset tok fyr under transporten og tømmeret brant opp. Likevel ble restbeløpet
betalt, utrolig nok. En avtale var en avtale. I alle fall den tiden.
Morits Vollan og Anne i 1952.
Bak det store skimtes også det vesle Stabburet.
DET VESLE STABBURET
Et lite stabbur ble i 1864 taksert til kun 15 Spd. i
forsikringstaksten. Lars Larsen fikk ta det ned og sette det opp på sitt eget
småbruk Haugland mot at han tok jobben med å rive og flytte det vekk. Han
tømret det opp der nede på øvre siden av Gammelvegen. Dette skjedde i 1952 og
der har det stått helt opp til vår tid. Kanskje står det fortsatt.
Øverst i dette bildet fra onninga på Uppistu-jordet ser vi begge stabburene
foran Tryskerlåven vår. Ingolf, nr. 2 fra høyre kjøpte traktoren i 1946.
TRYSKERLÅVEN
Denne store låven ble i forsikringa i 1864 taksert til 70 Spd. Den sto helt nordved gjerdet mot Enge med ei hestevandring på utsida.
Inne sto det ei piggmaskin (forløperen for treskeverk) og den var i bruk også i
Johannes sin tid. Innunder låven sto en høyvender og ei to-hesters slåmaskin
som ikke ble brukt den tida Magnar Sustad arbeidet for ham. Johannes forklarte
det med at Gammel-blakken ikke orka å dra slåmaskina lenger, og at den nye ikke
var brukbar. Så da Johannes kjøpte Blakken og Kviten ville Magnar ta fram
redskapen. Da måtte de jekke opp låven for å dra dem fram. De hadde med andre
ord ikke vært brukt på lang tid. Ottar Brein, som Magnar arbeidet sammen med,
ymtet av og til frampå om at enkelte ting var tungvinte. De kunne se på
Johannes at han ikke likte å høre det, men han ga aldri noe tilsvar.
Et Edvard Bjørnerud treskeverk ble kjøpt i 1938 for 1.450 kroner. Det
ble bygd inn i låven. Det ble solgt i 1959 for 1.700 kroner. Før den tid fantes
et mobilt treskeverk til felles bruk i grenda. Det var litt av en jobb å flytte
dette fra gard til gard. Da hver enkelt i slutten av 1930-tallet kjøpte seg
egne faste treskeverk var dette på mange måter det første møtet med
mekaniseringa i jordbruket. Det var ei stor investering og krevde omfattende
ombygging av låvene.
Treskerlåven ble annonsert for salg i 1955. Den ble solgt til Granheim som tømret den opp igjen på lykkja de opparbeidet nedunder Breinnlia. Det kom opp et tilbygg med kjørebru, og der står den i skrivende stund.
Fra gammelt av var Glomstadgardene partnere i Veemssaga. Saga ble bygd
ferdig i 1724. Men på ett eller annet tidspunkt sa de fra seg denne andelen.
Det må ha vært etter at de i Uppistun fikk reist en rekke nye bygninger siste
del av 1700-tallet under flyttinga av tunet. Og Klemet Frantsen på Nistun
reiste Klemetstugua og Sætereldhuset midt på 1800-tallet. Siden ble aktiviteten
mye mindre, og etter hvert skjedde ingenting i årevis på Nistun.
Det fikk far merke da han overtok garden. Med alle de nødvendige
byggeprosjektene innså far tidlig at det ville være tjenlig med egen gardssag.
Han gikk til innkjøp av ei lærebok og satte i gang. Saga stod operativ allerede
den 4. desember 1940 noe som for far var ei stor begivenhet. Saga ble innbygd
med vegger og tak i 1941-42. Platene med bølgeblikk fra den gamle sæterlåven
fikk et nytt liv på saghuset. De brukte samlet 75 dagsverk på hele jobben.
Lars Larsen var fast sagmester hos far, ved siden av alt det andre han
ble satt til når saga sto stille. Larsen fikk oppgjør for antall dagsverk på
saga. De trengte bare å telle snus-esker på svilla over sagbenken. Han brukte
en eske snus om dagen, Larsen. Ofte var Mathias Sustad med som hjelpemann på
saga. Hans jobb var blant annet å påse smøring av sagverket. En dag stoppet han
brått i arbeidet, fordi han syntes fettet i fettpressa fikk en helt annen
struktur. Etter litt overveielser utbrøt han: «Det lufter folkemøkk!». Og
Larsen ante straks hvor de kunne finne synderen. Skoleråket ned til Engelund
for gardene sørfra gikk inntil saga og ned i kanten av jordet vårt. En morgen
Ole Glomstad passerte på veg til skolen, ropte Larsen til ham at han måtte
komme bortom fordi han skulle drite i skolesekken hans. Synderen var avslørt,
for Ole hadde hverken før eller siden vært så ivrig på å komme seg raskt til skolen.
Fra saga ble det stadig tatt imot leiesaging fra naboer, solgt sagflis
og hônved.
TRYSTUGUA
Trystua på Nistun sto ifølge Magnar Sustad nedenfor Bekkjedalslåven, og
han var ganske sikker på det selv om en annen mente noe annet. På trystugua ble
kornet tørket før det gikk til maling på kverna.
REVGARDEN
Revgarden var ferdig bygget i februar 1943 på nedsida av husene. Det
var kampanjer i landbruket på denne tida for å skaffe seg ekstra inntekter med
pelsdyr. I 1944 ble et reveskinn betalt med 495 kroner. Året etter solgt de
skinn for 3.600 kroner. I 1946 er det oppført 14 bur med kasser og noen
hvalpeskur. Fra status 1. januar 1946 er det 25 rever, både sølvrev og blårev.
Av revefôr i 1944 er nevnt dødfødte lam, en sau, kalveføtter, tarmer,
slakteavfall, hvalkjøtt, småsei, hestelår, hestehals, en hund, ei geit, og innmat
fra elg. Gardene leide rom i fryseriet i kjelleren på samvirkelaget.
Den siste innførselen om aktivitet er i 1952. Revmatkverna ble solgt i
1956 og reveholdet ble avviklet. Revgarden ble avskrevet i regnskapet i 1958 og
revet i 1962.
Revgarden i nederste bildekant i 1953.
BEKKJEDALSLÅVEN
Denne gamle låven sto så seint som i 1930-åra, men var ikke benyttet da
den var i dårlig forfatning. Den sto like på nordsida av gjerdet mot Enge, så
her må delet mellom gardene ha blitt rettet ut på et tidspunkt, i dette
verdiløse terrenget. Da er det greit å kunne strekke gjerder i strake linjer.
Det var en rekke låver, trev og lyuer på eiendommen Nistun Glomstad.
Med de fem på sætra og hemsætra kommer jeg til antallet 16. Noen hadde
erstattet eksisterende låve, mange av dem hadde råtnet ned etter at de gikk ut
av bruk, og det samme skjedde med flere siden.
Helt til far kom der var det en liten låve midt nede på jordet. En
annen sto helt nederst i jordet. Den var bygd over en murt potetkjeller som
også fungerte som trappefot inn på låvegulvet. Inngangen til kjelleren fikk far
blokkert med en stor stein som sikring mot at to- eller firefotinger kunne
skade seg. Jeg husker det var spennende å gå innom der når jeg var liten, og
fikk med venner dit for å vise dem «min hemmelige grotte».
I Nerjordet var det også en låve, og i tillegg ei lyu nede i Eriksvea.
På dette bildet ser vi nederst Eriklykkjelyua og Nerjordslåven i øvre høyre hjørnet.
19 Brønn 25
Glomstadhågån fjøstoft
20 Høydebasseng 26 Glomstadhågån
stugutoft
21 Smiua 27-29
Hemsæterlyuer, tre stykker
22 Låve som fikk stå
til etter 1952 30 Hemsætra fjøstoft
23 Glomstadjordet
fjøstoft 31 Hemsætra
stugutoft
24 Glomstadjordet
stugutoft
VANNFORSYNINGA
På vintrene kjørte de fra gammelt av vann med hest og slede fra
Vedumselva. Brønnen på nordsida av gammelfjøset frøs om vintrene. Far fikk
isolert denne brønnen og gravd vannledning. Det ble ordnet med innlagt vann
allerede i 1937, men i kjøkkenet var det i første omgang bare ei kran og en
utslagsvask. Mer kom i 1938. I 1946 ble det installert 10 drikkekar i fjøset.
Da ble det slutt på vannbæringa.
I 1946 bygde far og Ingolf et høydebasseng på oppsida av garden som
rommet ca. 70-80 kubikkmeter med vann. Ei rik vass-åre ledet vannet inn i
bassenget. For å ha reservevann i tørre år eller barfrost ble det i 1955 boret
et dypvannshull 74,40 meter ned. Nedsenket Grundfos-pumpe til bunnen ble
montert i 1956. Vannforbruket steg raskt både på Nistun og Uppistun som stadig
utviklet pensjonatet. De boret sitt eget dypvannshull og Nistun ble alene om
bassenget.
SMIUA
Allerede på 1930-tallet var det bare tufter igjen etter det som hadde
vært smiu på Nistun. Den lå oppi bakken rett ovenfor der det store
vannmagasinet seinere ble bygd. Andre mener at dette er tufter etter ei trystu.
Men Magnar Sustad er sikker på at dette var smiua, så jeg forholder meg til
det. Han mener at trystua skulle ha stått nede ved Bekkjedalslåven.
HÅGÅN og GUTUA
I 1843 ble det
foretatt utskifting mellom Glomstadgardene av det felles eide beitearealet
Glomstadhågån ovenfor gardene. Det gjelder området mellom det dyrka arealet og
Hemsætrene.
På dette bildet fra før 1940 vises fortsatt spor etter den gamle gutua fra fjøset vårt og oppover.
Vi hadde ei felles ledegutu. Fra Nistun ble kua jaget mellom husene på Uppistun og rett opp bakken derfra til Pinshaugen. Idet den nådde gjerdet mot Hågån var det en liten parsell de eide felles der de kunne lede dyra til sin egen hamnehage. Parsellen ble kalt Gutumunningen og ble utskiftet mot kjøkkenhagen på Nistun i 1945. Og da ble ny gutu etablert i delet mellom eiendommene.
1932. Gudveig Glomstad (f 1918) i den nye gutua sammen med Ingrid Moen
henter ned kyrne fra Hågån til kvelds.
STUGUBYGNINGEN I GLOMSTADJORDET
«Taxt over de Huse som Ole Frantsen Glomstad har ladet antegne og
assurere i Thrøttens Brandforsikringsselskab paa sin eiende Gaard nedre
Glomstad og Sæter» i 1864 omfatter blant annet en hovedbygning, men også to
stuebygninger. En ovenfor Hovedbygningen og en øverst i Gaarden. Takseringen
setter hovedbygningens verdi til 200 Spd. og de to andre til hhv. 60 og 130
Spd. Her må det være en feil i rekkefølgen. Bygningen «øverst på garden» har
mer enn dobbel verdi i forhold til den andre. Dette gjør det umulig å forstå.
Klemetstugua er på dette tidspunkt kun 10 år gammel og står helt oppunder
vegen. Takst på 130 Spd. for denne nye bygningen er logisk sammenlignet med
hovedbygningen på 200 Spd. for den var gammel da og bare første etasje var
innredet. Og det finnes ikke plass til en tredje stuebygning i tunet.
Derfor kommer jeg til at bygningen taksert til 60 Spd. må være
husmannsstugua «øverst i garden» på husmannsbruket Glomstadjordet. Den var mye
mindre, men også ganske ny. Den var bebodd i folketellingene fra 1865. Det kan
likevel inntil Klemetstugua ble bygd i 1854 ha stått en annen stuebygning i den
tomta. Logikken tilsier det, med alle de store familiene her i tidligere
generasjoner. De må ha hatt mer enn første etasje i hovedbygningen å romstere
i.
Fredrik Enge (f.1905) fortalte at bygningen i Glomstadjordet ble tatt
ned og flyttet til Nyhågån på Enge av Matea og Ola i 1902. Jeg var selv på
besøk i den stua når jeg var liten. Det var ei knøttlita stue med veldig lav
takhøyde, og med ett rom og kammers. Det er ikke mulig at den hadde mer enn
dobbel verdi i forhold til Klemetstugua. Dette omtales mer i avsnittet
«Husmannsplasser».
Glomstadjordet/Nyhågån.
FJØSET I GLOMSTADJORDET
En mektig mur står fortsatt igjen etter
fjøset i husmannsbruket Glomstadjordet. De kunne i 1865 fôre 2 kyr, 2 sauer og 2
geiter, og de kunne høste ei halv tønne bygg og ei halv tønne poteter. På muren
var det et fjøstrev som enkelte av mine gamle kilder fortatt husket da jeg
snakket med dem. Inntil muren på øvre sida var det ei steinsetting for å
lettere kunne klive opp til trevet. Noen steiner derfra er nok fjernet til
andre formål eller for ikke å risikere at dyr klatrer opp der og faller ned.
Mer om husmannsbrukene
og hemsætra omtales i avsnittene «Husmannsplasser» og Sætra.
GARDSKVERN
Glomstadgardene hadde felles kvernhus på søre sida av Vedums-åa like
nedenfor brua. Den er nevnt i 1668, 1723 og helt til 1855. Det var ikke i bruk
i mine informanters livstid, som strekker seg tilbake til før 1900. Og det
bekreftes av føråskontrakten i 1897, der de må betale for maling da de ikke
lenger har egen kvern. På det tidspunkt hadde det jo blitt stor kapasitet på
leiemaling på Stavheim Mølle.
KJERREHUS
Vedum
og Ljøsbakken hadde kjerrehus der Kongevegen krysset Raulla. Enge hadde sitt
kjerrehus på Flåtåmosletta der vegen kom sørfra i skogkanten øst for jordene på
Flåtåmo. Derfra var det kløvveg opp gjennom Engejordet og Engelund. Uppistun og
Nistun Glomstad hadde sine nedenfor Nord-Børkje. Og Jonsgardene i øvre
jordkanten på Nordbørkje. Fra kjerrehusene måtte varene fraktes med kløv på to-
eller fireføtinger, eller med en enkel trestangslede tversover Glømmejordet.
Fram
til 1884 hadde begge Jonsgardene og Glomstadgardene vegrett bare med ei renning
etter våronna på Glømme på skrå oppover jordet fra Nordbørkje til Systun
Jonsgard. Renninga skulle være 6 kvart bred (ca. 1 meter), så vidt det kunne
kjøres med trestangslede. I 1884 ble det inngått kontrakt med Glømme om at de
måtte benytte den nye kjerre vegen Glømme hadde bygd oppover Glømmedalen til
Glømmevatninga i 1850-60-årene. Nå ble dette en alminnelig bygdeveg også for
andre. Glømme sørget for at de kunne krysse nordover gjennom tunet der. Dermed
ble det kjerreveg helt til Ljøsbakken, som riktignok svingte nedom tunet på
Systun Jonsgard. Da denne vegstrekningen skulle utbedres senere satte Systun
seg skikkelig på bakbeina og ville fortsatt ha vegen gjennom tunet. Dette
forsinket prosjektet med nesten 30 år etter at kjørevegen Stav-Glømme sto
ferdig i 1901. Først i 1927 kunne arbeidet fortsette nordover gardene med å få
skikkelig kjøreveg. Med nyvegen til Glømme i 1901 ble nok ikke kjerrehusene
benyttet mer av oss nordover gardene.
Fredrik
Johnsgård beskrev nøyaktig hvor kjerrehusene lå.
VEGER / TRANSPORT
Veslsætervegen
var kløvveg inntil den i 1888 ble utbedret til kjerreveg.
Den ble så
utbedret til traktorstandard, ferdig i 1934, selv om ingen fortsatt hadde
traktor. Det viktige var at de kom opp med melkebil sommerstid.
Etter hvert kom
bilene, og store traktorlass, og en ny omfattende utbedring sto ferdig i 1984,
særlig med ny oppkjøring fra Vedumselva.
Vegen fra Stav
til Glømmen sto ferdig i 1901. Det ble utbetalt tilskudd fra offentlige
fondsmidler til arbeidet. Deriblant en hel tusenlapp. En i arbeidsstyret skulle
gjøre opp med arbeiderne og måtte veksle inn seddelen. Han gikk til Øyer
Sparebank som da lå på Gilbusvollen, men der greide de ikke å veksle ut så mye,
så karen måtte helt til Lillehammer med sitt ærend.
Vegen videre fra
Glømmen til Vedum sto ferdig i 1931, etter langvarig strid om traseen forbi
Jonsgards-gardene. Der ville de ha vegen ned mellom husene. De kunne jo ikke
forutse at det ville føre til ulemper med økende trafikk. På Enge ble det den
løsningen, til stor ulempe senere, både for dem og trafikantene.
De enkelte
gardene hadde vedlikeholds- og gjerdeplikt på tilmålte strekninger. Skillet
mellom dem var markert med treskilt som råtnet bort etter hvert. Noen fikk
derfor erstattet dem med oppreiste flate steiner. Jeg husker noen av dem. En
småbruker nede i bygda tok på seg ljåslåtten i vegskråningene mot å få fôret.
Jeg husker ham fortsatt.
Gardene på Øvre
Nord-Tretten hadde brøytinga av vegen Glømmen-Stav på skift da den ble bygd. De
brukte en trehesters treplog som sto parkert på øvre sida av vegen synna
Glømme-åa på Neshaug for enklest å komme over den når den trengtes. Den var
raumåla. Den ble styrt av ei meie foran og ei styrestang. På sidene var det
vinger som presset snøen ytterligere til siden. De kunne heves og senkes. Ofte
var det drift med store skavler og da måtte de måke seg gjennom med spader,
særlig strekningen forbi Nurdistun Jonsgard til Glomstad var utsatt for snødrev.
Plogen ble stående lenge og råtne opp på Neshaug.
Vedum, Enge og
Glomstadgardene samarbeidet om mjølkekjøringa til Dampmeieriet som sto ferdig i
1902. De to førstnevnte hadde flere kyr, så de rullerte kjøringa på to ganger
hver for dem og en gang hver på Glomstadgardene. De hadde en stor og tung
4-hjuls vogn til denne kjøringa sommerstid. Den måtte trekkes i tospann. Da
vegen gjennom gardene sto ferdig i 1931 kunne mjølka hentes med lastebil. Og
vogna endte sine dager på ei røys nede på Vedumsjordet.
Postmann på denne ruta var Magnus Mortenstuen. Han gikk hele ruta fra Stav, via Tande, Glømmen, Vedum, Mageli og tilbake til Stav. Melkebilen satte en eller to sekker på Glømmerampa så han slapp å bære all posten hele vegen. Alle gikk sammen om en årlig julegave til Magnus ved å legge inn 5 kroner hver.
FJELLRETTER
Garden
hadde fiskerett på Gåpaullvatnet. Der hadde de et lite naust som samtidig
fungerte som fiskebu. Den spesielle båten var delt i to på langs slik at den
kunne tas inn gjennom døra og ligge lagret på golvet der inne. Så måtte den
hektes sammen før den ble satt på vannet igjen. Både bua og båten var råtne da Gåpaullvatnet
ble demt opp og måtte fjernes. Og retten ble ikke opprettholdt da far hverken
hadde lyst eller fritid til å benytte den. Reidar Brenna husket at det lå en
slik båt under Tryskerlåven på Nistun. Så sent som i 1897 omtales fiskebua i
føråskontrakten, og at Klemet Olsen skal disponere den til fri bruk.
Nistun
hadde også en gammel fiskerett i Løtjøynnet nord for Råkkfjellet på Fåvangsida.
Omrisset av en kjempestor ørret er skåret inn i den gamle krakken vi har. Den
måler 60 cm og skal være tatt der. Krakken er gravert "ANO 1769".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar