Min oppvekst.

Min oppvekst

Dette er de siste sauene vi hadde, og de er av de første minnene jeg har. To kopplam ble kjøpt fra naboen om våren. Jeg syntes det var stas å holde tåteflaska deres da de var små. Alle flira godt, for hele guten rista, som de sa.

Min største storesøster Anne ble født den 15. juli 1943. Nabokjerringa Liv på Nurdistun Jonsgard og mor var gode venninner og gikk gravide samtidig. De hadde snakket mye sammen om det. Det gikk sterkt inn på mor da Liv døde i barselseng bare to dager før hennes termin med Anne sommeren 1943.

September 1945. Fotograferingen kostet kr. 23,50.

Anne fikk hunden Bamse da hun var liten, i 1945. Den kom fra Landgard og de betalte kr. 10 for den. Bare noen måneder senere var vel ikke de voksne i huset helt fornøyd med den, for onkel Morten kjøpte den for kr. 75. God butikk, men Anne var ikke glad for dette.

Derfor gikk de til anskaffelse av en ny. Det var på en Lillehammertur i august 1946 og kom tilbake med en valp og ei dukkeseng. Med middag, brus og kaffe hadde de samlet brukt kr. 22 og hadde fått en glad tre-åring på kjøpet. Det ga nok mersmak, for den 11. desember samme år var de tre på kino på Lillehammer til kr. 1,50 for billettene.

Annes nye hund var en grå buhund og fikk navnet Bimbo. Han var med overalt. En dag falt han ned i møkkjelleren i gammelfjøset. Men Anne var robust allerede da og vasset innover og reddet hunden. Det ble nok litt av en vaskejobb for mor i etterkant. Jeg husker også Bimbo så vidt. Det må ha vært i 1954. Bimbo ble overkjørt av en nabo med lastebil. Den brakk beinet og lå i kroken bak skapet og bar seg ille. Lars Larsen fikk avlivet den et par dager senere.

Mor måtte til legen i 1946, trolig knyttet til en abort. Først til Lillehammer i mars med kostnad til reisen kr. 12, til legen kr. 15 og medisiner kr. 6. Men på turen kostet hun på seg ny kjole, et par sko og bøker til kr. 35. Slik jeg kjente min mor kom hun hjem med en stor dose dårlig samvittighet. I august måtte hun til spesialist dr. Natvig ved Vor Frue Hospital, og da var far og Anne med. Likevel tok de seg råd til to kinobesøk i Eriksrud det året.

Mor leide Marie Brenna til å ta julebaksten i 1947. Kanskje var mor fortsatt i dårlig form. Men så skulle det jo til store mengder. De kjøpte en liten spark til Anne for kr. 30 til jul i 1947. Det var nok en spark hun kunne vokse i. To år senere fikk hun ski til kr. 43,90.

Anne fikk operert vekk mandlene på Røde Kors-hjemmet på Lillehammer for kr. 8, men på turen ble det kjøpt malesaker og bøker til kr. 10 og reisen kostet kr. 16.

Min minste støresøster Liv kom til verden den 6. desember 1949. Jenny Granskogen som barselshjelper fikk kr. 10 for jobben og Liv Bakken og Else Åssveen var barnepleiere. Mor kjøpte nytt barnesengetøy til Liv for kr. 20.

I oktober 1952 var Liv utsatt for en ulykkelig hendelse; nær tre år gammel. Mor hadde ei zinkbalje vi små kunne bade i. Hun kokte vann på el-komfyren og hadde helt det i balja mens hun tappet en kjele med kaldt vann til å temperere varmtvannet med. Men Liv var for rask. Hun kom baklengs trekkende med en bil etter seg, og satte seg oppi det kokende vannet. Det ble omfattende brannskader med hudtransplantasjon, flere turer til sykehuset og lang tids smøring med salver. Denne store sink-balja på kjøkkengulvet foran komfyren var badekaret vårt i mange år inntil vi fikk innredet et baderom i andre etasje.

Kjærnefamilien min. Fra baksida av Hotel Losnaos
under begravelsen til tante Dagny i 1956.

De gamle på garden var blitt hedret ved at vi alle kunne bære minnet om dem videre gjennom våre mellomnavn. Henholdsvis Anne Ingeborg, Liv Elisabet og Odd Johannes.

Noe tidligere enn ventet kom nemlig en avmagret odelsgutt til verden på Nistun. Det ble sagt at han mest lignet på en «fuggel-unge». Det var en hjemmefødsel og bygdas jordmor ble tilkalt. Skyss for henne kostet kr. 22,80 og far ga henne et rundhåndet beløp i driks på kr. 10. Han hadde jo endelig fått seg en odelssønn, selv om det ikke så lovende ut. Dagen etter kom husmorvikar Marie Holmen til gards. Hun ble i 14 dager, og kom tilbake i 5 dager i mai. Den 28. mai var det dåp, og drosjen kostet kr. 17.

De var også hos lege med meg på høsten, uten at jeg vet hvorfor. Kanskje på grunn av eksem. For i 1953 var jeg flere ganger på Røde Kors-hjemmet på Lillehammer. Det var nok da jeg fikk disse papprullene jeg skulle sove med rundt albuene for ikke å klø meg til blods. Jeg husker godt denne plagen. Jeg var hos tannlegen første gang som fireåring. Det var viktig å sitte så stille at man gjorde seg fortjent til de små figurene tannlegen premierte oss med.

Både Liv og jeg var i 1957 på Røde Kors-hjemmet på Lillehammer noen dager for å fjerne mandlene. Alle ble anbefalt å fjerne dem for å minske risiko for halsinfeksjoner. Jeg husker at jeg lå på ryggen og fikk på ei ansiktsmaske. På den ble det dryppet eter slik at jeg ble lokalbedøvd før inngrepet. Dette ble også en dramatisk opplevelse for Liv. De tok meg først, noe som var en taktisk bommert, for da Liv fikk se at jeg blødde fra munnen fikk hun helt angstanfall. De fikk etter mye om og men også tatt hennes. Hvert år tok helsesøstra pirquetprøve, et risp i armen der det ble dryppet et ekstrakt av tuberkulosebakterien for å teste graden av immunitet mot den stygge sykdommen som preget verden tidligere.

Jeg hadde selvfølgelig trehjulssykkel da jeg var liten. Den ble sikkert overtatt fra mine søstre, for den var spinkel og gammel allerede. Men grunnen til at dette trolig er ett av mine første minner skyldes ikke sykkelen i seg selv. Men er knyttet til møkkjelleren. Under fjøsbygginga var det til tider strengt forbudt for meg å bevege seg i nærheten av fjøstomta da det foregikk omfattende arbeid der. Men da møkkjelleren var ferdig bygd og ryddet for forskalingsmaterialer ble det en voldsom arena å sykle i. Det må ha gjort inntrykk, selv om det sikkert ikke tok lang tid før den ble stengt. Seinere knakk sykkelen sammen mens søsteren min syklet. Til stor sorg for meg. Og det skyldtes selvfølgelig ikke lang tids slitasje. Det var ene og alene min søsters feil. Far tok den med til smed Leif Nordgård i et ærend dit med noe annet. Jeg maste og maste, men far hadde hver gang glemt å spørre om sykkelen var reparert. En gang jeg fikk være med dit selv fikk jeg øye på sykkelen bak en diger haug med jernskrammel. Heller ikke da tok han seg bryet med å spørre, og jeg måtte leve livet videre med at min tidlige sykkelkarriere var over.

En av mine store opplevelser fra før skolealder var at jeg vant det jeg straks betraktet som "hovedgevinsten" på en basar i grendeskolen. Jeg hadde sirkulert rund den langs bordet hele kvelden. Det var en 40 cm lang blålakkert racerbil. Jeg var så stolt og glad. Det jeg hadde av biler fra før var ulike treklosser som satte store krav til fantasien. Men de var også i flittig bruk i noe som kunne ligne en sandhaug, med veger og bruer i alle retninger. Racerbilen skulle være til innebruk; til nød i vedskjulet. Og det skulle bli dens skjebne. Bare få år seinere var den sporløst borte. Stor sorg igjen. Gåten ble løst kanskje 15 år seinere, da jeg ryddet vedskjulet for brask før ny ved skulle på plass. Og der lå den, Helt flatklemt, stakkar. Jeg syntes også da det var trist å tenke på hvor mye den lille gutten i meg hadde fortvilt over tapet.

En viktig del av min oppvekst var knyttet til husdyr av alle slag. De sentrale var melkekyrne med ungdyr og kalver. Men også griser; purker med smågriser som ble fora opp til slakt. Og selvfølgelig alltid ei bikkje og flere katter. De siste hestene var slakta like før jeg dukket opp. Det skjedde samtidig med at det kom traktor til gards for første gang.

Vi hadde ikke mange leker, og når vi en sjelden gang fikk kjøpte leker var det virkelig stor stas. Ellers var vi hensatt til å bruke kreativitet og å lage leker. Jeg husker at i resten av en sandhaug hadde jeg klosser og pinner som biler og tog. Det gikk i simple baller, både små og større. Jeg opplevde mye glede ved å fantasere. Fotball hadde vi ikke. Kanskje det var for bratt til å spille fotball der vi vokste opp, for vi gjorde ikke det i skolegården heller. Det var stor stas da jeg fikk en eske med legoklosser av den danske kunstnerinnen Fru Zale, som var fast gjest hos naboen som drev pensjonat. Da var det ingen figurklosser i pakkene. Igjen måtte vi være kreative og bygge figurer. Dette førte til en merkelig opplevelse med min far. Han interesserte seg også for disse byggeklossene, og bygde blant annet en peis der han stakk pipa si inni og blåste røyk opp gjennom pipa. Dette var eneste situasjonen der min far viste engasjement i det jeg holdt på med.

Jeg måtte være en rar unge. Veldig rolig og tålmodig. Under bygginga av driftsbygningen var det stor anleggstrafikk. Jeg hadde en klar instruks om å holde avstand til det området. Men jeg satt i vegskråningen ved gardsvegen og bivånet trafikken. Der fant de meg sovende flere ganger.

Helt fra jeg var veldig liten har jeg hatt veldig frodige drømmer. Det var særlig en som hjemsøkte meg ofte, også etter at jeg ble større. Der gikk jeg alene på besøk til mine onkler og tanter på Hong. Nesten framme falt jeg ned i et bunnløst hull i vegen. Det var da jeg fant ut at jeg bare kunne trekke pusten dypt og holde den og dermed bli vektløs. Slik ble både fallet og besøket avblåst og jeg kunne fly hjem. Tilsvarende situasjoner oppsto ofte, og jeg kan oppleve det den dag i dag, når farer truer meg i drømmene.

Det har vært et uklart skille mellom drøm og fantasi i min verden. Min evne til å fantasere var også veldig frodig. Mora til min gode kamerat i nabolaget tok meg fatt og påsto at jeg løy da jeg fortalte at jeg hadde sett kongeørn oppi jordet. Dette var for meg veldig fornærmende. Men jeg fikk oppreisning straks da hennes mann kom hjem fra skogen og kunne fortelle at han også hadde sett kongeørn.

På "Ja-benken" nedenfor Uppistun ca 1960.
Jens Nurdistun Jonsgard f.1894 og Erland Glømme f.1891.

Jeg var å betrakte som ei lauparbikkje i nabolaget. Da jeg var liten hang jeg med mor når hun besøkte sine nabokjerringer på høgstdagskaffe. Men jeg fortsatte å oppsøke naboer på egenhånd. Helst de gamle for de hadde tid til å fortelle. Og jeg var en gutt med åpne ører og frodig evne til innlevelse. Det var slik jeg begynte å interessere meg for lokalhistorien. Lenge noterte jeg det bak øret, men etterhvert i notatbøker. Jeg kunne drive det så langt at jeg oppsøkte stedene de fortalte om. Gjerne om de nedlagte boplassene i gardene. Der kunne jeg sette meg ned og fantasere så troverdig for meg selv at jeg nesten fikk hilse på de gamle som hadde bodd der. Jeg så dem helt klart for meg.

Før jul i 1958 undret jeg meg på en spark og et par ski som var etterlatt nordafor fjøset. Det var ikke unaturlig, for stoppa i snøen derfra nedover jordet gikk ned til grendeskolen Engelund. Noen måtte ha satt dem der, fikk jeg beskjed om. Men gjett om forundringa var stor og gleden enda større da julekvelden kom. Sparken var til meg og skiene til Liv. Et genialt gjemmested.

Verden for en liten gutt er også liten. Men akkurat som gutten blir verden større. I min verden befant min mor og min far seg, og to eldre søstre. Den ene mye eldre. Men mange var innom til bords enten for å drikke kaffe eller spise. Mange av dem hadde arbeid på garden. De fleste i kortere perioder. Så det var mye liv og røre, og stor aktivitet. Min verden omsluttet raskt hele grenda, og fortsatte å vokse; akkurat som jeg.

Spenningen var stor i mørke høstkvelder når vi samlet oss for å gå på epleslang. Vi skaffet oss god oversikt over hvor det var spiselige "søtepler" i nabolaget. Vi lærte raskt å unngå de gamle og store apalene. Der vokste det vi kalte vinterepler som egnet seg bare til å lage eplemos. Og det skjedde mer enn en gang at klatring førte til at digre grener kunne brekke. Det skapte jo ekstra spenning, men eplene var uspiselige. Nei, det var de små apalene vi gikk mest etter med nye eplesorter som var spiselige. Vi fikk raskt kartlagt hvor de befant seg. 

Grenda er ei rekke med gardsbruk. Noen større og noen mindre. Vår gard var en av de minste. Og bratteste. Sett fra andre sida av dalen kunne det se ut som vegen gjennom grenda var ei klessnor, der gardstun etter gardstun klamret seg fast på rekke og rad. Jordene på nedsida var som klesvask til tørk. Mange av gardene hadde hengt ut sengetøyet, mens vi hadde hengt ut et flekkete grønt lite håndkle. Jordene på oppsiden var mindre, så der hang de mindre og lette plaggene og blafret i den evinnelige vinden. Oppover lia derfra hadde alle beitemark, før skogen fikk boltre seg og kledde morka helt til sæters.

Radioen høyt oppe på veggen var sjelden påslått. Men jeg fikk alltid høre barnetimen for de minste, gjerne med Vidar Sandbekk og Pengegaloppen. Eller Alf Prøysen med "Å,du gode sparegrisen min, nå skal du få toøringen din. Bare vent en liten stund til dette verset slutter. Og en-to-tre, med det fjerde skal det skje, så detter toøringen ned! .. Klirr! Å, du gode sparegrisen min, nå har du fått toøringen din... osv.

Min far klarte ikke å høre musikk. Da ble han irritert og vi fikk beskjed om å slå av radioen når han kom inn. Han likte bare en sang, og det var "Barndomshjemmet". Den rørte nok noe i nostalgien hans. Derimot måtte vi skru opp lyden og tie stille mens det var nyheter. Om han hadde tid kunne han sitte lenge og lytte til hopprenn og skøyteløp på radio. Og til og med notere lengder og rundetider i avisa Nationen's skjemasider. Dette ble også jeg etter hvert ivrig på.

Tikkinga og slagene på hel og halv time fra vegguret vårt ble en del av pulsen og rytmen i min oppvekst. Det skapte en slags ro. Det skapte i alle fall uro hver gang den stanset og måtte trekkes opp.

 

Tante Astrid var en fast julegjest hos oss etter at hun ble alene. Hun var ugift og hadde omsorgen for sin handicappede eldre søster i årevis. De to bodde i et lite hus kalt "stabburet" på garden i Musdal der hun og mor var oppvokst. Det var et ominnredet og påbygd stabbur og veldig koselig. For oss var Astrid ensbetydende med jul og en velkommen gjest, selv om mor lot seg irritere over de stadige kommentarene. Mor gav selvfølgelig aldri uttrykk for det til henne.

Klesdrakta vinterstid da jeg var liten ble preget av kløende og strikkede ullstrømper som rakk helt opp til skrittet. Der ble de holdt oppe av stropper opp til en slags sele rundt livet; et båndliv. Alt gikk i ull fra topp til tå, og jeg kan ikke huske at jeg frøs. Buksene ble holdt oppe av bukseseler med tverrbånd over brystet.

Jeg husker vår første telefon. Den sto på et skap ved døra ut i stua. Der kunne de ta med seg røret ut i stua om de ikke ville bli forstyrret. Men vinterstid fyrte vi i stua bare til selskaper og i jula, så det kunne bli en kald opplevelse om samtalen varte lenge. Det gjorde den sjelden. Vårt telefonnummer var tresifret; 112. Før min tid måtte de ringe opp sentralen i Formo, og sentraldama plugget inn der til ønsket mottaker. Nå kunne vi ringe direkte om det var lokalsamtale.

Personlig hygiene var et kapittel for seg. Ikke før jeg var omtrent 6 år fikk vi varmtvannsbereder. Med vaskeservanter på tre soverom foregikk "kattevasken" der, men bading skjedde på kjøkkengulvet i ei zinkbalje.

Jeg og Janna sammen med svenske Robert Wentzin fra Gøteborg.

Utedoen var også et svare strev, og en kald opplevelse vinterstid. Vi benyttet avispapir til tørkinga, og det var alltid spennende å velge hvilke bilder man burde benytte. Min søster måtte følge meg når det var mørkt. Jeg var ei pyse den gangen. Men så kom endelig badet med badekar og dusj, og ikke minst med innedo. Da måtte vi bruke dopapir og den spenningen forsvant. Likevel underlig å høre de gamle fortelle at de tidligere hadde brukt hver sin tresleiv til dette formålet. Sleivene ble så stukket inn i sprekker i doveggen og sto klare til neste besøk. Den tida hadde det også vært en utedo vinterstid halvveis innendørs. De steg ut på benken gjennom ei lita dør fra ett av rommene i andre etasje. Det var vel ikke mye ferdsel i hagen nedunder den tida på året, må vi tro.

Vi hadde ikke kjøleskap og fryseboks i min tidlige barndom. Frysevarer ble oppbevart i fryserommet i kjelleren på samvirkelaget og måtte hentes ut der. Det husker jeg som en meget kald opplevelse. Til matvarer ellers hadde vi en "kåvå" eller spiskammers i ene delen på skyggesida av huset som ble kalt svalgangen. I søre enden av svalgangen var "svalhuset" som etter hvert ble vaskerom. Men der kunne det sommerstid slett ikke være så svalt, og vinterstid var det viktig å slippe inn nok luft innefra til at det ikke ble minusgrader. Det var nok en stor lettelse for mor da hun fikk hvitevarer i hus. Den store frysedisken fikk en veldig dominerende plass under radioen på kjøkkenet. Oppå den kunne jeg for eksempel ligge og vri meg i uvilje når Anne hørte meg i tekster til salmevers.

Her er jeg avbildet ved "treet mitt". Det var et plommetre som ble plantet samtidig med at jeg ble født. Om det er jeg som har fått det til å bli mitt, eller om de faktisk mente å markere at gardguten var kommet, er helt uvisst. De sa aldri noe om det. Men treet ga god avling og smakfulle plommer. Og det var svært utsatt i sesongen for epleslang.

Jeg sov i ei uttrekkbar barneseng til den ikke kunne trekkes ut mer. Senga sto på soverommet til mor og far. Det var aldri spørsmål om å få eget rom. Mine søstre sov på ett rom, og alle de fire andre rommene var til stadighet benyttet av folk som arbeidet på garden.

Vi hadde gardskar og "sveiser" i tillegg til sesonghjelp. Og noen av dem hadde familien med. En sveiser var en fjøsrøkter den tida. Ordet hang igjen etter at lærere i fjøsstell fra 1850-årene var hyret inn fra Sveits. Og i føderådsbygningen var det også to store rom som ble benyttet av arbeidsfolk. Man kan undres over hvorfor denne vesle garden hadde så mye arbeidshjelp den tida. Det skyldtes at far hadde et voldsomt aktivitetsnivå både på garden med bygging av driftsbygning, tømmerdrifter og jorddyrking, og med ulike verv som krevde at han stadig var i møter. Men det skal heller ikke underslås at mor dermed fikk en tilsvarende arbeidsbelastning.

Far hadde et brennende engasjement for å bygge opp garden, men også med å delta meget aktivt i landbrukssamvirket. Da jeg var 7 år ble han valgt til ordfører i bygda. Med det vervet fulgte behovet for å få installert seg med kontor og kontorpult. Valget falt på et stort bord ved siden av senga hans; og min. Der fikk han tilkoblet telefonapparat, ei Remington reiseskrivemaskin og ei elektrisk regnemaskin. Med alle hans gjøremål på dagtid ble det mest utover kveldene og natta han hadde tid til kontorarbeid. Merkelig nok har jeg ingen minner om at det forstyrret nattesøvnen min. Tastaturet krevde litt kraft i slaget, men han skrev jo med en finger så det ble ikke så mye bråk. Ikke engang plingen ved linjeskift plaget meg. Jeg trodde vel at slik skulle livet være.

 

Fars samfunnsengasjement førte til mye fravær hjemmefra, men også mye besøk. Karene kunne bli sittende lenge rundt langbordet på kjøkkenet, og mor fløy til og fra med servering av vått og tørt. Jeg syntes dette var ulidelig kjedelig å høre på. Ikke sjelden ble jeg tilsnakket med at; "Du skal vel bli ordfører som far din, du også". I en slags protest hadde jeg hver gang svart; - "Nei jeg skal bli som mor jeg". Dette moret tydeligvis, for det ble stadig henvist til senere. Mor hadde også stadig besøk, eller gikk på besøk til nabokjerringene. De hadde det alltid travelt med å komme seg hjem, og ble aldri sittende lenge. Derfor var det et viktig signal-plagg å gå på besøk med forkle på.

Jeg har i voksen alder ofte undret meg over om jeg var en unge forsømt av sin far. Men jeg kommer til at han bare ikke hadde tid. Når han hadde anledning til å sette seg ned var han så sliten at han kunne sovne der han satt. At han ikke bidro eller utfordret meg på noe vis, oppfattet jeg som normalt. Jeg visste ikke hvordan andre fedre var. Han ga oss jo i alle fall trygghet, om vi aldri oppfattet nærhet. Jeg fikk hverken positiv eller negativ respons. Ikke en eneste gang fikk jeg kjeft eller rettledning. Bare når store maskiner var i arbeid fikk jeg streng beskjed om å holde god avstand. Min søster Liv var mer skjør, og hennes usikkerhet skyldtes kanskje mangel på omsorg og nærhet. Jeg og Anne var mer robuste. Jeg husker godt fra baksetet i bilen da Anne skulle prøvekjøre bil for førerprøven. Med far som instruktør. Han hadde en rekke kommentarer om kjøringa selv om han selv ikke hadde tatt førerkortet. Men han hadde kjørt traktor i mange år. Anne hadde temperament og ved Glømmesætra hadde hun fått nok. Gikk ut av bilen og gikk gjennom skogen og helt hjem. 

I vår familie var det ingen berøringer. Jeg hadde selvfølgelig kroppskontakt mens jeg var bitteliten, men av det jeg husker tok vi aldri på hverandre. Husker at jeg tenkte da far døde i fullt arbeid av hjertestans, at dette var første gangen jeg tok på ham da jeg skulle lempe kroppen inn i frontskuffa på traktoren for å kjøre ham i hus. Med min mor skjedde det dagen etter da han skulle synges ut av presten. Jeg tok et godt tak rundt henne da hun skulle ta farvel før lokket ble lagt på kista. Hennes kommentar var at han alltid hadde vært så snill, og det tror jeg på. Jeg husker ikke ett vondt ord mellom dem. Hos naboen som drev pensjonat ved siden av gardsbruket var dette helt annerledes. Min jevnaldrende venninne og hennes mor klemte hverandre og sa at de var glad i hverandre stadig vekk. Jeg tenkte at dette var falsk, for det var vanskelig å tro at de var mer glad i hverandre enn vi var. I det minste trodde jeg at det sikkert var tillært av "byfolk" de stadig forholdt seg til. Vi kalte turistene byfolk den tida, for det var de som hadde ferie, trodde vi.

Her kan det se ut som jeg har vært med mor til en eller annen nabokjerring på kaffevisitt. Det hendte ikke så sjelden, men det dro aldri i langdrag. Jeg ble gjerne med for de var gode til å bake småkaker den tida.

På bildet over står gammelfjøset fortsatt. Legg merke til snøplogen som står parkert ved fjøsveggen. Far hadde vinterbrøytinga med gråtassen sin på fylkesvegene rundt i nesten hele bygda. Han kunne være ute i timevis på en tur, gjerne hele natta om nødvendig. Mjølkebilen skulle jo fram tidlig på morgenen. Han kunne berette om strabasiøse turer der det flere steder samlet seg store skavler om det blåste.

 
Både Liv og jeg var mye sammen med Janna.

 
Mitt bursdagsselskap. Jeg og Torbjørg foran og bak f.v. bak Marit, Liv og Jens.

Fra søndagsskolen, denne gangen på Nurdistun Jonsgard. 

De små foran til v. er Marit Sletmo, Torbjørg Jonsgard, Janna Glomstad (skjult bak Inge), Inge Jonsgard, Marit Sustad, Arne Sletmo, meg, Asgeir Rotåshagen, Aud Svehaugen, Hans Svehaugen, Helga Klara Mortensen og Odd Rotåshagen. Bak fra venstre er Emma og Leif Sletmo, Marie Jakobsen, Bjørg Sletmo, Aud Jonsgard, Halvor Sletmo, Bjørn Jakobsen (i skyggen), Knut Jakobsen, Jens Jonsgard, Tove Tjernsli og Else Rotåshagen.

Da Jesus falt ned fra himmelen. Vi gikk alle i søndagsskolen, men det var nok også en del fravær. Det ble registrert i kortet vårt med stjerne eller fisk i gull om vi var der. Fravær fikk ingen konsekvenser. Vi fikk utdannelsen vår i Engelund skole, men på enkelte søndager framover vinteren skulle vi forhåpentligvis også få litt dannelse. Her var det servering og tid til fri lek ute. Og Leif Slettmo og Marta Flatemo lærte oss en masse om Jesus og de andre i bibelen. Til det benyttet de flanellograf; et tøystykke i flanell hektet opp på veggen. Der plasserte de figurer som illustrasjon til det de snakket om. De hadde nok snakket mye om Jesus, for han hadde litt problemer med å henge fast. Han var så vidt kommet opp til himmelen da han falt. Jeg syntes dette var veldig festlig, men i respekt for de voksne var det ingen reaksjon å spore i forsamlinga. På hjemvegen og i ettertid kunne vi derimot more oss stort over dette. Min respekt for faget ble derimot aldri stor, men jeg kunne bla en del i det gamle testamentet, som jeg betraktet som ei historiebok. 

Kanskje fulgte jeg for dårlig med i denne dannelsesskolen, for da jeg var ganske liten stjal jeg en 20-øres sjokolade på Nustadbutikken. Det plaget meg faktisk, helt til jeg flere år senere tok kontakt med Arve Nustad for å gjøre opp for meg og be om forlatelse. Arve syntes nok det var litt vanskelig å handtere, men han lot meg til slutt betale og jeg gikk derfra med renvasket samvittighet.

Bekken på nordsida av fjøset var en arena for mange artige tiltak. Rennende vann har hypnotiserende kraft i seg og satte min kreativitet på prøve. Der kunne jeg bruke mye tid, og bygde vannhjul, dammer og fosser.

 

Pensjonatet hadde mange julegjester den tida. Vi kalte dem "byfolk" selv om mange av dem også var dansker. De skapte stor aktivitet med skigåing og uteaktiviteter med svært varierende ferdighetsnivå. Og de arrangerte kanefart. Hester med sluffer og mannskap ble leid inn fra gardene som fortsatt hadde hester. Gjestene ble pakket inn i tepper og skinnfeller og stuet sammen i sluffene. Det kunne være en lang rekke ekvipasjer som kjørte noen kilometer rundt i grenda. Etter mørkets frambrudd med lysende fakler. Dette syntes vi var veldig spennende. På bildet ser du meg og Janna (helt i bildekanten) som følger spent med da de kom tilbake. 

 
Dansken Ansgar Sørensen var sveiser (fjøsrøkter) hos oss og ivrig fotograf.
Her har han i 1959 foreviget den løse tanna mi,
og den samme karen nyklipt og klar for nasjonaldagen; i farger.
 

Jeg er blitt stor her og har begynt på skolen. Første klasse i Engelund 1959.
Vi lærte løkkeskrift den tida. Jeg ble veldig god i skjønnskrift.

I 1959 fikk jeg også mine første briller, men trolig etter at dette bildet ble knipset. De hadde runde glass og stålfjærer som krøllet seg bak ørene så de skulle sitte godt fast. De kostet kr. 50.

I slutten av 1950-årene hadde Anne sommerjobb i Bådstø. En dag kom Johan Bådstø med ei to år gammel tispe som vi kunne få kjøpt. Anne hadde nok arrangert dette. Det var en grå elghund som het Susanne. Hennes mor het Bella og det tok ikke mange dagene før mora kom og hentet med seg Susanne hjem. Merkelig hvordan de har signalbruk og finner veien selv om ho hadde kommet i bil. Det samme gjentok seg litt senere. Og Johan kjørte henne hjem til oss. Da slo hun seg endelig til ro. Susanne ble ei skikkelig lauperbikkje fordi gjestene på Glomstad Pensjonat lokket henne til seg og med seg. Men fant alltid vegen hjem selv. Hun ble 14-15 år gammel.

Susanne holdt oppsikt med garden, også med Snuff og Bella.

Mitt første lønnede arbeid var da Jens og jeg fikk arbeid på Glømme med å rydde opp i hønsehuset, og de hadde et stort hønshus. Det var slitsomt bare å få de siste hønene ut i luftegarden. Talle er ei blanding av møkk flettet inn i halmstrø. Vi jobbet i mange timer den dagen og det var fire spente never som møtte Erland til oppgjørets time. Jens var 13 år og jeg 10, så det var nok riktig at han fikk bedre betalt enn meg. Men jeg syntes det var veldig urettferdig, for jeg var akkurat like svett og sliten. Han fikk to og jeg ei krone for jobben.

Det var mange gående langs bygdevegen i 1950-årene. Og jeg hadde allerede som liten fått med meg at de voksne stadig inviterte folk innom på kaffe. En av naboene våre var litt handikappet og hadde det vi kalte "fang", eller epilepsi. Jeg gjorde meg mange tanker om hvordan anfallene kunne arte seg, men at han hadde den fordelen at han var kortvokst og trinn. Dermed slo han seg sikkert ikke så hardt når han falt. Han hadde snakket til meg ofte når han passerte. Denne gangen inviterte jeg ham inn. Mor var nok litt forundret da vi sto i døra, men inviterte ham inn. Hun var akkurat i ferd med å lage middag, så han måtte bare vente litt, så skulle det bli servering. Hennes reaksjon i etterkant var at dette var fint gjort av meg. Da far og arbeidsfolket kom inn var nok reaksjonen en annen, men intet ble kommentert.

Som del av rasjoneringen etter andre verdenskrig fikk ingen private lisens til å kjøpe seg personbil før 1960. Men bedrifter, slik som pensjonatet hadde bil tidlig. Man kan undres hvorfor ikke gardsbruk var bedrifter, men det er jo en annen sak. Noen garder hadde likevel kjøpt seg små lastebiler. Vi fikk vår første bil i 1963. En grønn og hvit Ford Taunus 17 M. Det ble litt av et framskritt, men ingen i familien hadde førerkort da.

Før dette var "bilen" vår ei transportkasse som hang i trekkstengene bakpå traktoren med ei trefjøl på tvers som sete og gjerne en vedkubbe om vi var flere enn to. Med en presenning over om det sprutet søle eller snø, eller om det regnet. Blant annet da far kjørte oss til Eriksrud; forsamlingslokalet for å gå på kino. Og filmen var Ben Hur. Trolig ikke direkte en barnefilm, men med far ved vår side var alt sikkert i trygge hender. Jeg husker bare at det var litt skummelt, uten at det satte varige spor.

 Jeg var to ganger med på Kåre og Randi Berg's danseskole på Tingberg. Den tida var det bare pardans som gjaldt. Janna, Liv og jeg ble kjørt i hotellvogna på Pensjonatet, en Rambler. Vi hadde ikke bil enda. Hvorfor jeg den første gangen ble tildelt rollen med å føre an i polonesen på avslutningsballet er uvisst. Jeg valgte å tro at jeg var den beste danseren. Kanskje var jeg litt stolt over det. Men også veldig skuffet husker jeg, fordi favorittjenta mi, Ane skulle gå i par nummer to.

Jeg sugde på tommeltotten til jeg ble altfor stor. Da jeg var 10 år var tilfeldigvis onkel Anders på besøk fra Stokke. Han var det vi kalte filleonkel og samtidig tannlege. Vi brukte begrepet fille- om de som var gift med vår kjødelige tante eller onkel. Han observerte at guttungen hadde et voldsomt overbitt, som nok tommeltotten måtte ta skylda for. Mor ble rådet til å starte tannregulering, ellers kom tenner til å falle ut. Som sagt, så gjort, og på Lillehammer ble bittet målt til 1,8 cm. Det ble tanntrekking gom og bøyle, med strikk om natta i flere år. Og resultatet ble bare delvis bra, men godt nok til at jeg fortsatt er i stand til å bite fra meg. Og først da begynte jeg å pusse tenner. Mor fulgte meg på disse første turene til tanntekniker Bibbi Rogstad på Lillehammer, men etter hvert dro jeg alene med toget. Skumle greier. Det ble ventetid på Lillehammer før neste avgang hjem og jeg dristet meg til å gjøre meg litt kjent i gatene. Husker en gang jeg var sulten, at jeg gikk inn på Kafé Fønix i Nymosvingen. Jeg hadde akkurat nok penger til et melkeglass og satt og dinglet med beina på de høye benkene i en av båsene der. Jeg syntes nok det var noe flaut, og måtte sjekke tida for å rekke toget. Til dette hadde jeg fått låne fars armbåndsur, og måtte skjule at jeg hadde det i lomma.

 

 
Alltid veldig stas med kjæledyrene. Susanne holdt ut veldig lenge.

Mor var irritert over all trosten som kom henne i forkjøpet med å høste ripsbærkjerrene. Dette fikk vi med oss, jeg og Inge også. Det var vi som var mest sammen i skog og mark. Oftest i området fra rundt Engelund, Nerjordet og gjennom Laukamsråket sørover. Kanskje var det et forsøk på å sikre tilgangen til den gjeve ripsbærsafta at vi plyndret trost-reir gjennom forsommeren. Vi kastet egg i bakken så det smalt. Men noe sa oss at det var litt galt, for vi lot det alltid ligge igjen ett egg i reirene.

Gang på gang tråkka jeg snøen for å lage slalåmløype nedover jordet. Og lempet hesjestaur til portstolper, Så var det bare å vente til det frøs på om natta. Men gang på gang kom det mer nysnø og tråkkinga fortsatte. Jeg tror det ble mer tråkketrening enn slalåmtrening, men man blir jo i form av det også. Jeg likte å trene også sommerstid. Da brukte jeg steiner for å markere runden oppe på den eneste flate flekken på garden, oppunder Hågån. Og løp og løp, også da helst alene.

Far hadde ei sentral rolle i melkesamvirket i Norge, og denne gangen var det landsmøte i Tromsø. Vi hadde akkurat mottatt første bilen, og han skulle "bile" nordover. Mor og jeg fikk være med. Det var litt av en tur. Spennende å få se Norge. Det var ikke sikkerhetsseler i baksetene i de første bilene våre, så jeg hadde full frihet til å bevege meg fra side til side. Jeg skulle fange ethvert synsinntrykk, og far tipset meg om severdigheter foran bilen. Vi hadde jo enda ikke TV i huset. Vi kjørte gjennom Finland og Sverige hjemover.

I 1963 fikk jeg Det Bestes Store Verdensatlas som gave. De kunne ikke funnet på noen bedre gaveidé. Jeg leste kartene som ren spenningslitteratur og drømte meg bort og ut. Tenk om vi hadde hatt internett den gangen. Jeg leste om alle merkelige land rundt i verden og pugget verdens hovedsteder. Og om alle verdens naturfenomen og ble mer og mer fascinert. Jeg ønsket meg ut der et sted, men det skulle ta lang tid før jeg lyktes. 

Her startet en viktig epoke i min oppvekst.

Det ble en liten forsmak i 1964 da jeg fikk være med til Karlstad i Sverige. Far hadde plassert et pengebeløp i svensk bank etter å ha arvet ei tante. Rentene på sparekonto der var visst mye bedre enn i Norge. Mor var også spent, og i baksetet satt jeg og lurte på hvordan det skulle gå med den ferske sjåføren når han nå skulle kjøre på venstre siden av vegen. Far taklet nok det helt greit, aner jeg. Og på vegen hjem hadde mor dårlig samvittighet fordi hun hadde kjøpt en pose kamferdrops på spaserturen vi to hadde.

Det var med atlaset og med Oslo-katalogen som pensjonatet hadde at jeg noterte adresser til diverse ambassader. Jeg postla mange brev med hyggelig forespørsel om å få tilsendt informasjon om de ulike land. Og det kom kilovis med fargerike turistbrosjyrer og annet i ulike språk. Jeg pløyde gjennom alt som en gal, og fantaserte og lærte. Ikke det minste rart at geografi ble min favoritt på timeplanen på ungdomsskolen.

Jeg var alltid opprørt når noen urettmessig ble baksnakket eller dårlig behandlet. Det kunne være klassekamerater som ikke var best utstyrt, eller en nabo som ble kritisert for å være dårlig gardbruker. Noen ganger uttrykte jeg dette til voksne, og fikk vel egentlig bare gehør hos mor. I perioder var jeg nesten daglig hos Fredrik Enge; vår nærmeste nabo. Han hadde mink- og revfarm, og var glad for å få litt hjelp innimellom. Og han hadde alltid mye å fortelle om gamle dager. Jeg fulgte godt med, og syntes det var flaut å vise til at jeg skrev ned ting han fortalte. Bare mor visste om dette.

På samme måte stilte jeg gjerne opp når Jørgen Haug kom tilbake med melkebilen og tomme melkespann om ettermiddagene. Og han var såre fornøyd med mitt viktige bidrag. Ved revgarden på Vedum var det grind i sætervegen, og den var plassert i motbakke. Jeg klatra ned fra planet og holdt oppe grinda, stengte den og klatret opp på planet igjen. Det var fortsatt fire melkeramper oppover derfra, og jeg lempet spann ut av planet. Så var det samme rutinen med grinda på nedtur. Det hendte at Jørgen tutet på meg om han så meg i garden, om jeg ville bli med. Og det ville jeg nok som oftest.

Engelund hadde ei lita skoleboksamlinga, og jeg falt for boka «Gutten i røyken». Bak låste glassdører i et skap lå spennende gjenstander som geometriske legemer og en planetarium-modell som fascinerte meg. Et orgel var blitt flittig benyttet av den tidligere læreren, men mine var ikke kyndige. Herredsagronom Kvitrud hadde konstruert en kjøkkenhage som vi skulle ha et forhold til. Og ikke minst hadde vi en festsal som i det daglige var sløydsal. Den ble enkelt omgjort til scene og sal, og det ble stadig arrangert basarer og juletrefest her.

Engelund var da en to-delt skole der vi hadde tre dager hver; henholdsvis tre og fire klassetrinn sammen. Vi hadde potetferie, skjønnskrift, religion og måtte pugge salmevers. Vi sang «Fager kveldssol smiler» og «No livnar det i lundar», og en lærer vi hadde satte oss i sving med oppgaver og la seg ned på gulvet bak i klasserommet og tok seg en røyk.

Vi hadde elghuden Susanne den gangen, og læreren hadde en skotsk fårehud som var med i klasserommet. Han ville gjerne vedde med meg en gang hvilken bikkje som gikk seirende ut om de kom i slåsskamp. Jeg følte at han truet med å komme en dag, og ble redd, men han gjorde sikkert ikke det.

Ei større nabojente kom til skolen en dag det var skikkelig uvær og hadde falt mye snø. Hun kom for å følge oss bilvegen rundt den lange vegen om Tårstadkrysset hjem. Det ble en fem kilometer lang strabasiøs tur. Ellers var det like inntil skolevegen et parti med kjempestore steinblokker som isen hadde lagt igjen der i istida. Det var et trolsk landskap vi kalte Helvete, og der heftet vi oss ofte bort på veg fra skolen.

På veg til skolen hadde vi ikke så god tid. En gang jeg kom litt sent måtte jeg late vannet før jeg gikk inn. Læreren hadde lagt merke til den gule rosa ved inngangsdøra og satte min søster Liv og henne jevnaldrende i gang med å utstede en passende straff. Jeg innrømte selvfølgelig at jeg var synderen, og måte i skålen og hente spaden for å måke det vekk.

Liv og Marit var de eneste i klassetrinnet to år før oss. I trinnet før oss var det ingen etter at Asgeir flyttet og Inge skadet seg så stygt. I mitt klassetrinn var vi hele sju stykker, og etter oss fire unger. Ikke rart at vi året etter ble flyttet til Aurvoll, og at bare småskolen fortsatte her et par år til.

Min bestekamerat Inge var utsatt for en stygg skade under besøk hos en annen kamerat som bodde nede ved Riksvegen. De to syklet i vegen, og Arne rakk å komme over til andre siden, men ikke Inge. Han ble truffet av en tung lastebil, og hodet hans hadde laget en stor bulk i karosseriet på bilen. Han lå lenge på Ullevål, men da han ble flyttet til Lillehammer sykehus var legene ute etter å teste ut hans reaksjon og reflekser. De ba foreldrene bringe meg dit for å hilse på Inge. Ah... jeg glemmer aldri det sjokket. Der lå Inge med barbert, opphovnet hode med masse sår. Det verste for meg var det ødelagte gliset og brølet han utstøtte da han fikk se meg. Jeg håper legene ble fornøyde. Og jeg har hverken da eller siden fått bearbeidet opplevelsen. Den sliter jeg med alene den dag i dag, mens jeg skriver om det her.

  Gudbrandsdølen 9.10.1963.

Inge var veldig lammet etter ulykken og måtte starte på nytt med språket og det å gå. Ene siden ble aldri bra, men han kom seg gjennom grunnskolen på litt spesielle vilkår og kom i arbeid, der det hevdes at han aldri hadde en fraværsdag. Han sitter på min høyre side på klassebildet under. Jeg var også sammen med ham en del, men det ble mindre og mindre av det samværet. En gang ville han bli med på at vi skulle bo på sætra alene noen dager. Det gikk veldig greit, men da vi satte oss ned foran peisen og skulle kose oss med ei pakke kjeks plukket han fram ei lita flaske fra sekken. Vi skulle ha oss en dram. Jeg var glad i søtsaker men dette ble for voldsomt. Jeg skjenket opp og lot som jeg kjente en reaksjon, men klarte å tømme ut det som var i glasset ubemerket. Han hadde vært på samvirkelaget og kjøpt whisky-essens.

Sjette klasse på Aurvoll. Ferdig utdannet fra Engelund. Bestekompis Inge til høyre for meg. Spennende med nye venner fra hele bygda.

Den 18. desember 1965 fikk vi TV. Før hadde jeg vært med far til Hong for å se Helgenen med Roger Moore et par sene fredagskvelder, eller hos Agnete og Fredrik der Liv og jeg fikk se barne-TV med Pernille og Mr. Nelson. Selvfølgelig bare i svart og hvitt. Jeg sprang hele vegen hjem fra skolen den ettermiddagen. Jeg var så glad og spent. I dagene som fulgte kunne jeg sitte i timevis å se på akvariefiskene i svart/hvitt. Jeg visste jo fra bilder at de hadde vakre farger, men hva gjorde vel det så lenge man har frodig fantasi. Program var det først om kvelden med dagsrevyen og politiske debatter som også opptok min far. Mens mor kunne benytte anledningen til å nesten sovne.

Jeg var ivrig med som speider i perioden 1965-67. I "bøffel-patruljen" med eget valgspråk; "Fremover og oppover". Jeg hadde egentlig en pengeløs oppvekst, men da jeg fikk meg sykkel ble det turer til Pålsrudkiosken. Da fikk jeg alltid med meg ei krone eller to. Sykkelen var en førkrigsmodell som naboen Ole hadde overtatt fra sin onkel og tante på Krekke. Den var svart og tungtrødd uten gir, men jeg klarte å gjøre dette også til ei treningsøkt. Målet var å kunne trø alle de fem kilometerne hjem. Lenge ved å hoppe på sykkelen bare når jeg hørte biler komme, og de kom ikke ofte den tida. Etter hvert klarte jeg det også, men det tok tid. Mor bad meg en gang om å kjøpe med meg en loff hjem. Loffen lå på bagasjebrettet, men jeg lurte nevene stadig lenger inn i enden etter «loffestoff». Da jeg kom hjem var det bare skorpen igjen. Mor sa heller ikke noe på det, som vanlig. Hun var et vennligsinnet vesen.

Jeg hadde ingen drøm om å komme på sokkel 

selv om det kan se sånn ut.

Timeplanen fra ungdomsskolen:

                     Mandag   Tirsdag   Onsdag    Torsdag  Fredag    Lørdag

08:30-09:15   Matte       Fysikk     Engelsk   Historie   Gym        Geografi
09:25-10:10   Tysk        Tysk        Engelsk   Engelsk   Morsmål  Kjemi
10:20-11:05   Fysikk     Tysk        Matte       Matte      Morsmål  Tysk
11:25-12:10   Samf.lære Lesing     Sang       Tysk        Matte       Biologi
12:20-13:05   Religion   Sløyd       Kjemi       Historie   Matte       Engelsk
13:15-14:00   Lesing      Gym        Forming   Musikk    Religion   Samf.lære

Jeg fikk armbåndsur og et sett med toalettsaker i konfirmasjonsgave i 1967. Dermed var jeg blitt voksen. Og en del penger som jeg brukte til å kjøpe meg en spolebåndopptaker. Med mikrofon gjorde jeg opptak fra radio. Og sykla en gang ned på stasjonen til en kompis som hadde plater med Creedence Clearwater Revival. Jeg gjorde et tappert forsøk på å bli glad i musikk, men lyktes ikke. For meg var og ble musikk noe man hørte på for å kunne danse til.

Etter dette ser jeg ingen grunn til å forfølge min utvikling videre mer og mer inn i voksenverdenen og mer og mer ut av min lille verden. Via gymnaset på Lillehammer, verneplikt i Åsegarden i Harstad, landbruksskole på Hvam i Romerike og landbrukshøyskolen på Ås. Våren 1975 brakk far foten og ble helt hjelpeløs med gardsdrifta. Dette var like før eksamen og jeg fikk ett års utsettelse med studiene, og visste vel allerede da at det kunne være nok med det. Siden drev jeg garden sammen med mor og far noen år, med et lite avbrekk fra 1979 som bestyrer på garden Vinnulstad i Heggedal før vi overtok hjemme. Da hadde vi allerede året før giftet oss; jeg og Elin.

 

Ny tidsregning på Nistun Glomstad.