Viser innlegg med etiketten Moksa. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Moksa. Vis alle innlegg

mandag 8. mai 2023

Dynastiet på Tårstad med tre robuste kvinner i hovedrollene.

 

DYNASTIET PÅ TÅRSTAD

med tre robuste kvinner i hovedrollene

 

1965.

Erik Gundersen Tårstad, født 1762 på Bjørge Ringebu ble gift 1793 med Berit Eriksdatter, enken etter tidligere eier. Erik var en av de sterke karene det gikk gjetord om. Han var en «kjempe». På gardsplassen ble en stor stein lagt som et minne om hans bragd med hvor langt han kunne kaste den. Ingen var i nærheten av å gjøre ham det etter. Samtidig var det også en kraftkar i Prestgarden. Han het Jo, og var ikke alltid mors beste barn, skriver Tor Ile i et notat. En gang lurte han seg etter Erik ned til kvernhuset på Tårstad for å gi ham en skikkelig omgang. Men Erik ble tidsnok klar over faren som lurte og det endte med at det var Jo som ble helseløs og «krakksittende» all sin dag siden. De to ble likevel godt forlikte til slutt, så når det var selskap i Tårstad gikk Erik og hentet Jo. Han bar ham på ryggen, ble det sagt.

 

Dette går som et slags mantra gjennom denne epoken på Tårstad vi etter hvert skal omtale her. Tross basketak og tilbakeslag må du stå oppreist og være til hjelp.

 

 

TILSTANDEN PÅ TÅRSTAD

 

Amund Tande var en samfunnsengasjert, nær nabo til Tårstad. Han var født i 1810. «Enhver var fornøiet i sin Stilling. Hvad de mest frygtede var Krig og Dyrtid, thi disse Landeplager havde de Gamle i egentlig Forstand lært at kjende. De vare derfor i Almindelighed bange for at stifte Gjæld og gik derfor ikke gjerne hen og gav Panteforskrivelse paa sine Eiendomme. Derfor var det og saare faa Gaarde, der var behæftede med Pantegjæld, og anden Løsgjæld af Betydenhed fandtes heller ikke, men nu da? Vi kan ikke uden Rædsel tænke paa de store Summer, som nu hefte paa Jordeiendommene, og uagtet vi peb, at disse Heftelser gaa op til snesevis Tusinder Spd.» Dette skrev Amund i sin bok «Levnetsbeskrivelser» i 1877. Han fikk nok med seg at det sto dårlig til på Tårstad.

 

Erik og Berit på Tårstad overdro garden til hennes datter Anne Larsdatter og hennes mann Iver Hansen fra Li i Gausdal. Da deres sønn Ole Iversen overtok garden etter foreldrene i 1848 var det allerede med en solid heftelse på garden fra 1845, og Ole fortsatte med å skaffe tre til; i 1861, 1862 og 1869. Samlet utgjorde de allerede på det tidspunktet 3.500 Spd. Tre av pantebrevene var utstedt til Ole Evenstad i Stor-Elvdal. Den siste til kjøpmann Amund O. Fagstad på Lillehammer.

 

 

JULIANE HANSDATTER

 

Juliane var født i Løten 1. september 1849. Navnet er der innført som Julianna men hun opptrer ellers som Juliane. Hun var født på Østre Enge i Løten og datter av seminarist Hans Olsen og folkeskolelærerinne Gunvor Monsdatter. I 1865 hadde faren fått seg jobb i Sandsvær som kirkesanger og skolelærer. Familien bodde da på Tuftødegården.

 

Juliane Hansdatter giftet seg 27. januar 1872 i Aurskog kirke med Oluf Olsen Tårstad. Trolig var Oluf der på tømmerhogst, da forloveren var sysselsatt med det. Og kanskje hadde Juliane huspost i bygda. Presten noterte i margen at de straks skulle flytte til Øyer.

 

Ole Iversen ble enkemann i 1872 og sønnen Oluf Olsen overtok Tårstad sammen med sin hustru Juliane Hansdatter i 1874 for 14.000 kroner, men de fikk skjøte først i 1884. Oluf skulle yte føderåd til faren av 5-årlig verdi 1.000 kroner.

 

De får sitt første barn Jonetta i oktober 1872. De er da inderster på Tårstad, han 33 år og hun 22 år. Da Gunvor ble født i mars 1874 hadde de overtatt garden. I september 1876 døde Jonetta, 4 år gammel. Kun 9 dager senere også søsteren Gunvor, 3 år gammel. I mai 1877 blir neste datter født og får navnet Jonetta Olivia. Og ei ny Gunvor dukker opp i februar 1880. I april 1882 kommer sønnen Ole Hansten til verden. I oktober 1886 blir Aslaug født, med hun døde også kun 4 år gammel. Tor ble født i juli 1890 og Hans i januar 1993. Familien var komplett med fem barn. De tre som ikke vokste opp døde av skarlagensfeber.

 

At det dro så ut med å få skjøte finner jeg ikke forklaringen på, men fedre gir jo ikke lett fra seg styringa alltid. Det kan vel neppe forklares med at det i 1880 ble meldt at han skal utvandre til Amerika. Det kan synes rart siden han er registrert som gift og er gardbruker. Barneflokken vitner om at han nok ikke var der lenge, om han i det hele tatt dro. Men vi vet jo at også andre fra bygda så sitt snitt til å tjene godt på hardt arbeid i Amerika i en periode. Hjemme hadde han en erfaren far og ei flink kone som kunne ta hånd om gardsdrifta inntil videre. Og han var smertelig klar over at kreditorene kunne banke på hver dag som helst.

 

Allerede i 1885 ble det tillyst to eksekusjonsforretninger (tvangssalg) på Tårstad. Den ene der kjøpmann Fagstad for 616, 60 kroner var gitt utlegg i denne eiendommen. Den andre der garver O. M. Olsen på O. Halvorsens vegne for 10.167,24 kroner ble gitt utlegg i Tårstad og derav bruksrett og avling. Beløpet tilsvarer summen av de nevnte obligasjonene, konvertert til kroner. Hvem denne O. Halvorsen var vites ikke, men det var nok en advokat som representerte kreditor Evenstad. Jeg trengte derimot ikke lete langt og lenge etter garveren som stiller som garantist. Det var selvfølgelig Ole Mathias Olsen som i 1878 hadde etablert seg som garver på Sandviksberget lenger nede i bygda. Han var den 5 år yngre broren til Juliane, og står i konfirmasjonen oppført med karakteren «Ekstra meg. godt», en sjeldent god karakter. Men så var han jo sønn av en kirkesanger.

 

Jeg tar med litt mer personalia på Ole Mathias. Han giftet seg i 1882 med Mathea, datter av Ole Jensen på Hjelmstad, nabogarden til Tårstad. Her opplyses at han ble født 5. oktober 1853 med bosted Saggrendens fastskolehus i Sandsvær. Hans forlover i bryllupet var bygdas lærer Nils Arnesen. Hennes forlover var Ole Iversen Tårstad, søsteren Julianes svigerfar.

 

Så her er det broren som redder ei storesøster i knipe. Senere skal vi se at lillesøster også kommer henne til unnsetning. Faren Hans Olsen døde allerede i 1869. Moren Gunvor Monsdatter dukket før 1875 opp som losjerende enke og pensjonert almueskolelærerinne hos Juliane på Tårstad og senere hos Gunhild, helt til hun døde 24. februar 1910. Da ble hun oppført som kirkesangerenke, født 20. juli 1828 på Enge i Løten og død av bronkitt.

 

Slik ser den familien ut i folketellinga 1865 for Tuftødegården i Sandsvær ved Kongsberg:

Hans Olsen 44 år født i Løten, kirkesanger og skolelærer

Gunvor Monsdatter 37 år født i Løten, hans kone

Juliane Olsen 17 år født i Løten, datter

Ole Mathias Olsen 12 år født Hedenstad i Sandsvær, sønn

Gunhild Olsen 10 år født Hedenstad i Sandsvær, datter

 


Sammen med Oluf drev Juliane garden inntil han døde i 1895. Vi legger merke til at det er hun som etterlyser hestene i 1894. Hun betaler også 8 kroner i avgift til kommunen i 1895 etter at hun hadde hatt bevilling til «Udskjænkning af Øl og Vin» under Stavsmartn. Juliane hadde naturlig nok ingen formue i 1895 med alle pantobligasjonene hun hadde giftet seg til, men hun hadde respektabel inntekt på 865 kroner og ble skattlagt med 31 kroner.

 

 

OVERDRAGELSEN FRA JULIANE TIL GUNHILD

 

Den yngste datteren til Hans og Gunvor; Gunhild ble gift med Ole Jensen Hals på Aaset i Åmot Østerdalen. Og her kommer lillesøster inn i bildet. Ole Jensen og Gunhild Hansdatter Hals ville slå to fluer i ett smekk; hjelpe hennes søster Juliane ut av et økonomisk uføre og samtidig gjøre god forretning. For til garden Tårstad lå det verdifulle fallrettigheter i elva Moksa. De hadde overdratt garden sin i Åmot til sønnen, og hadde ambisjoner om også å sikre døtrenes framtid. De hadde sikkert besøkt Juliane og moren på Tårstad og var nok godt kjent med garden.

 

I panteregisteret står innførselen den 26. mars 1896 hvor Ole Jensen for 10.820,76 kroner er gitt utlegg på eiendommen Tårstad. Juliane fikk samtidig låne 20.000 kroner av Ole og Gunhild slik at hun kunne drive garden Tårstad inntil videre. Men kun et par måneder senere døde Ole Jensen. Enken Gunhild og de to døtrene Anne og Olaug etablerte seg i Kristiania.

 

Storesøster Juliane Hansdatter Tårstad giftet seg igjen i 1898 med den 30 år yngre Ole Kristensen Horten fra Ringebu. Kanskje var han en gardskar på Tårstad. Han var konfirmert bare tre-fire år tidligere, og fortsatt umyndig ved giftemålet. Begge to skaffet seg enda mer gjeld og de satt på lånt tid.

 

Folketelling Tårstad 1900:

Ole Kristensen født 1879 i Ringebu, gardbruker selveier

Juliane Hansdatter født 1849 i Løten, gardkjerring

Jonetta Olufsdatter født 1875, datter, husstell, enke

Gunvor Olufsdatter født 1880, datter, syforretning dameklær

Ole Olufsen født 1882, sønn, jordbruksarbeider

Tor Olufsen født 1890, sønn

Hans Olufsen født 1893, sønn

Trygve Monsen født 1895, sønn av Jonetta Olufsdatter

Olaf Monsen født 1896 i Kristiania, sønn av Jonetta Olufsdatter

Johan Monsen født 1898, sønn av Jonetta Olufsdatter

Gudrun Hansdatter født 1899, datter av Gunvor Olufsdatter

Gunvor Monsdatter født 1828 i Løten, enke folkeskolelærerpensjonist

 

Kreditorene hadde nå lagt press på bestyreren av dødsboet etter Ole Jensen Hals. Det ble tillyst to tvangsauksjoner. Begge etter forlangende av overrettssakførerne Heyerdahl & Heyerdahl. Auksjonene skulle avholdes på Tårstad.

 

Den første den 15. april 1901 til bortsalg av løsøre. Hester, kuer, ungdyr, småfé, griser, høns, kjøre- og gardsredskap, våronnredskap, treske- og slåmaskiner, høyrive, hakkelsemaskin, senger og sengeklær, bord, stoler, sofaer, vaskeservanter, store og små speil, flere slags skap, sølvtøy, glass- og stentøy, dekketøy, kjøkkeninventar av alle slag, en gardsklokke av metall m.m. Alt dette til en samlet antatt verdi 10.820,76 kroner. Beløpet er det samme som kjøpesummen fra 1896. Boet etter Ole Hals krever altså handelen mortifisert. I tillegg framlegges et krav til Ole Kristensen Tårstad på 915,10 kroner fra 1900.

 

Den andre auksjonen den 20. mai 1901 dreier seg om de pantsatte obligasjonene som hang over eiendommen Tårstad nevnt ovenfor til en samlet verdi av 3.500 Spd. Og dessuten de 20.000 som Juliane utstedte pantobligasjon på til Ole Hals 5 år tidligere. Alle obligasjonene var misligholdte.

 

Gunhild Hals hadde bestemt seg for å beholde garden. Hun fikk avlyst auksjonene og overtok 5. juli 1901 garden Tårstad for 18.700 kroner. For løsøret betalte hun i desember 2.449,65 kroner. Hun ble sittende som eier av både løsøret og pantobligasjonene. Obligasjoner som ble avlest først i 1917.

 

To av Julianes barn utvandret til Amerika i tiden like etter 1900. Sønnen Ole Hansten Olufsen dro i 1901. Datteren Gunvor Olufsdatter og mannen Jon Johannesen Lokvam dro i 1902. Hun hadde en liten syforretning med dameklær og dro med den lille datteren Gudrun.

 

Datteren Jonetta hadde i 1895 giftet seg med jernbane- og broarbeider Mons Torgersen Løvaas fra Holtålen. Den sommeren var han jordbruksarbeider på Tårstad og virket ellers som murer i bygda. Jonetta var blitt enke allerede i 1900. Hun dro til Trysil i 1902 med de tre små guttene og giftet seg igjen til Flendalen i 1904 der hun også fikk to jenter. De tre guttene hennes emigrerte til Amerika etter hvert. Jonetta ble i 1948 tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv for 44 år der som jordmor.

 

Julianes unge mann Ole Kristensen utvandret i 1903, og gamlelandet vinket ham farvel året før med å tillyse tvangsauksjon på Hotel Losnaos. Lensmannen hadde vært på Tårstad og tatt beslag i et parti gjødsel for at Ole skulle kjøpes fri for enda et utestående krav på 98,89 kroner.

 

Dette bildet er trolig tatt da Juliane er klar til å reise til Amerika i 1903.

Juliane sitter i forgrunnen og folk er samlet i tunet for å ta farvel.

 

Juliane og de to yngste barna, Tor og Hans kom seg også «over dammen» i august 1903; til Wadena County i Minnesota. Hun oppga ved ankomst at hun skulle til sin mann Ole Kristensen Tårstad. Men han var kommet tidligere, kalte seg Ole Horten igjen og hadde dratt til Minneapolis. Ekteskapet hadde ingen verdi lenger, og han giftet seg på ny. Juliane døde hos sine barn i 1907 etter over et års sykeleie.

 

 

 

SØNDRE AASET I ÅMOT

 

Søndre Aaset.

 

Gunhild og Olaug Hals kom fra garden søndre Aaset i Åmot Østerdalen. Det står en utførlig beskrivelse av garden og slekta i det første bindet av Åmot bygdebok. Garden blir betraktet som en stor skogeiendom selv i Østerdalen, og familien hadde sittet med garden i mange generasjoner og samlet verdier.

 

Folketellinga 1891 Søndre Aaset i Åmot

Ole Jensen Hals f.1823 gift selveier gardbruker.

Gunhild Hals f.1855 i Sandsvær Kongsberg gift hustru.

Jens Kristian Olsen Hals f.1863 ugift selveier gardbruker.

Anne Olsdatter Hals f.1883 datter.

Olaug Olsdatter Hals f.1887 datter.

 

Ole Jensen og Gunhild giftet seg i 1882. De overdro garden i 1894 til hans sønn fra første ekteskap; og Gunhilds stesønn Jens Kristian. Det omfattet eiendommer både i Åmot og Trysil. Familien omtales som nøysomme tross rikdommen og det var viktig for dem å være humane og liketil, og negative til snobberi. De hadde et veldig fortrolig forhold til folkene på garden og sine husmenn. Egenskaper vi kjenner igjen fra Gunhild og Olaug’s tid på Tårstad. Ole på Aaset nøyer seg med å kalle seg «gårdbruker». Det er verd å merke seg at Kåre Sjølie på Nordre Løsset som søsteren Anne giftet seg med i 1908 oppgir å være «godseier» i 1910, riktignok med enda større skogeiendom. Og Anne var som resten av sin familie rentenist allerede i 1906 med formue på 130.000 kroner.

 

Anne og Kåre Sjølie med sin datter i 1910.

 

Garden Søndre Aaset hadde om lag tilsvarende dyrehold som Tårstad, men dobbelt så mye dyrka jord. Imidlertid var skogeiendommen betydelig større, noe som kan forklare rikdommen. Dette var noe vi i denne dalen benyttet oss av mang en gang da folk trengte penger. Hvor mange var de ikke; gudbrandsdølene som tok den strevsomme turen over fjellet med bønn om hjelp. Men vi hadde noe de trengte; arbeidshjelp i skogen.

 

 Oplandenes avis 16.6.1896.

 

Ole Jensen Hals døde den 14. juni 1896, bare vel to måneder etter at de hadde kjøpt Tårstad. Han døde av hjerneslag, og etterlot seg «betydelige Midler, Penge, Aktier, faste Eiendomme og Løsøre». Og han etterlot seg enken Gunhild, to umyndige barn og en myndig sønn som allerede hadde overtatt garden. Enken hadde «andraget om at faa sidde i uskiftet Bo». Vi skal ikke bekymre oss for at Gunhild tømte boet. Hennes stesønn satt igjen på garden i 1903 med formue for herredsskatt på vel en halv million kroner og formue for statsskatt på vel en million.

 

Fru Ingrid Tårstad anno 1996 med barn. Under 100-årsjubiléet var verdens første motorvogn i rute i 1896 tilbake i bygda. Den gikk mellom Tretten og Ringebu. Vi kan enkelt forestille oss at dette kunne vært fru Gunhild Tårstad nettopp det året hun og Ole Jensen kjøpte garden.

 

 

GUNHILD I KRISTIANIA

 

Gunhild Hals etablerte seg i Kristiania med døtrene Anne og Olaug da hun ble enke. I folketellinga 1900 bodde de i Elisenbergveien 12 på Frogner. Gunhild i leilighet nr. 2 som gardeier, enke og husmor; og Olaug og Anne selvfølgelig som ugifte døtre. Olaug bare 13 år gammel. Når Gunhild her presenterer seg som gardeier tenkte jeg først at hun siktet til Tårstad på Tretten. Hun kan da vel ikke også ha kjøpt denne store bygarden med 8 leiligheter og 45 beboere. Men jo da; det var Gunhild’s bygard. Den var byggemeldt i 1896 for handelsborger H. Hansen, og arkitekten var Ludwig Zapffe.

 

Elisenbergveien 12, Frogner

 

Og ikke nok med det. Morgenbladet meldte i 1902 at Schous Plass 6 var i skifteretten i boet etter avdøde gardbruker Ole Hals utlagt avdødes enke Gunhild Hals for 105.000 kroner. Og halvparten i Kronprinsens gate 9 var samtidig etter samme skifte utlagt Gunhild Hals for 47.000 kroner. Og i tillegg var Elisenbergveien 12 utlagt til Gunhild for 75.000 kroner. Det er store verdier hun sitter med, og de er inntektsbringende.

 

Gunhild Hals giftet seg igjen med malermester Axel Marius Hagen allerede i 1901. Han var 12 år yngre enn henne, og delte leilighet med broren sin i 1899 i Toldbogaden i Kristiania. Han var litt vanskelig å identifisere, men adressebøkene røper ham. Han bodde ved folketellinga 1900 i Kronprinsens gate 9 der Gunhild eide en halvpart av eiendommen. I 1903 hadde han flyttet inn hos Gunhild i Elisenbergveien 12. Ved giftemålet hadde Olaug og Anne fått utbetalt sin farsarv i et offentlig skifte. Trolig var det der Olaug fikk sin andel av bygarden Kirkeveien 70/72 i Kristiania. Den ga god avkastning.

 

Juliane Tårstad utvandret til Amerika i 1903 og det er grunn til å tro at Gunhild da etablerte seg på Tårstad ganske raskt. I 1905 er hverken Gunhild eller Axel lenger å finne med adresse i Kristiania. Og Olaug rakk å gjøre unna den grunnleggende skolegangen før de flyttet. I 1906 kalte moren seg Gunhild Hagen da hun signerte et makeskifteskjøte som eier av Tårstad med Erik Klæva.

 

Men frøken Olaug Hals bodde i 1906 i Åmot sammen med søsteren Anne. Kanskje bodde de på Aaset. Hun ble altså ikke med på lasset da Gunhild og Axel etablerte seg på Tårstad. Olaug var da oppført i skattelista der som rentenist med formue på 130.000 kroner og inntekt på 6.725 kroner, kun 19 år gammel.

 

Fra venstre Olaug, hennes svigerinne Marie Hals på Aaset, Olaugs søster Anne senere gift Sjølie, og ei nabojente. Fangbarnet er Maries datter. Ca. 1903.

 

 

OVERDRAGELSEN FRA GUNHILD TIL OLAUG

 

Gunhild gir skjøte på eiendommen med Moksa elv til Olaug Hals for 17.000 kroner i 1909. Og Olaug gir føderåd til selgerskens mann Axel Hagen av 5-årlig verdi 2.000 kroner, med forbeholdt bruksrett av eiendommen for selgerskens levetid uten vederlag. Også med andre forbehold hvoriblant forbud for kjøpersken til å pantsette eller selge eiendommen. Herfra er unntatt Moksa elv. Olaug Hals hadde i 1909 ustedt en obligasjon til Gunhild Hals Hagen for 16.500 kroner. Hun var nettopp blitt myndig. Det framkommer senere at Gunhild først hadde sendt to brev til eldste søster Anne, om hun ville overta garden. Da hun ikke svarte antok Gunhild at hun ikke ville, og valgte å gi Olaug tilbudet.

 

Olaug var altså ennå ikke gift ettersom hun brukte navnet Hals. I januar 1910 meldte Dagbladet at hun hadde forlovet seg. I en oversettelse av ektepakten mellom Olaug Hals og «vordende mann» Edgard Marie Prosper Pinnoy datert 29. mars samme år fremgår det at Olaug skal ha særeie over blant annet eiendommen Tårstad. Olaug og Eddie giftet seg den 5. april 1910. De to befinner seg på Tårstad bare som besøkende hos Gunhild og Axel ved folketellinga i 1910. De er begge oppført som «rentierer». Også Eddie lever av renter på formue. De oppga da at de hadde bosted Antwerpen. Vi skal senere se at Olaug etablerte seg på Tårstad med barna først i 1914, mens Eddie var veldig mye på reisefot i årene som fulgte.

 

Olaug og Eddie foran Markuskirken i Venezia.

Trolig på bryllupsrise i 1910.

 

Gunhild Hagen og Axel Hagen søker bevilling til å heve det ekteskapelige samliv etter en overenskomst. Den ble signert av amtmannen i Hamar 28.4.1911. Axel skriver seg for Hagen Thorstad som rentenist i adresseboka i 1910, med skattbar inntekt på 640 kroner og formue på 6.000 kroner.

 

I en annen overenskomst i 1910 mellom Gunhild og Olaug bestemmes det at Axel Hagens eventuelle rett til bruk av denne eiendom bortfaller. Det samme gjør den retten han ble forbeholdt om føderåd etter Gunhilds død ifølge et testamente av 1907. Den skulle kunne avløses med et årlig kontant beløp på 400 kroner. Innførselen er påtegnet at Axel Hagen vedtar overenskomsten og helt fraskriver seg føderåd; tinglest 1911.

 

Men etter dette forsvinner han ut av historien om Tårstad. Og Gunhild tar tilbake etternavnet Hals. Hun hadde til og med kalt seg Hilda Hagen ved enkelte anledninger. Det er verd å merke seg at ekteskapet med ham heller ikke er nevnt i omtalen ved hennes død.

 

En ny overenskomst mellom Gunhild og Olaug der Gunhilds bruksrett til eiendommen ifølge skjøte 7. februar 1910 er betingelsesvis mot vederlag 1.000 kroner årlig. Gunhild skulle bestyre garden for dem mot betaling inntil de var klare til å etablere seg på Tårstad. Eddie ble sterkt engasjert i sine forretninger i Kristiania, noe som også innebar mye reising utenlands. Det framkommer senere at det helt klart var Gunhild som hadde både idéen og regien med å få reist den store hovedbygningen, selv om garden sto i datterens navn.

 

Det synes ikke som Olaug hadde stilt seg bak morens investeringer i nytt våningshus i 1914 og ny låve i 1919. Først i 1920 utstedte Gunhild ei erklæring der hun frafalt bruksretten over Tårstad, nevnt i skjøtet fra 1909. Nå tok Olaug egentlig over garden.

 

EDDIE OG OLAUG I KRISTIANIA

 

Olaug og Eddie bodde altså i Antwerpen, men også en periode i Hamburg der de fikk datteren Hjørdis. Tilbake i Norge etablerte de seg med barna i Geitmyrveien 15C i Kristiania før de flyttet til Tårstad.

 

 

Olaug og Eddie rykket stadig inn annonser; enten med ønske om en barnefrøken for et snilt barn. God Lønn. Henvendelse til Lovell, Pinnoy & Co i Kongensgate 7 mellom kl 1 og 2. Eller da de mistet bikkja; En «bortkommet Apekat-Hund, liten (28 cm), lysbrun Griffon Bruxellois med navnet «Cocktail» savnes siden torsdag. God dusør for opplysninger eller tilbakebringelse. Eddie Pinnoy.» Og nå fikk de sønnen Rodolphe.

 

Eddie Pinnoy var aksjonær og satt i bestyrelsen i et firma i Kristiania fra 22. mai 1912, først i Kongens gate 7. Før juni 1913 etablerte de seg med forretningskontor i Rådhusgaten 17. Aksjeselskapet var anmeldt som «Lovell, Pinnoy & Co». Her ble Eddie oppført med adresse 16 Avenue van Eyck i Antwerpen. Det var nok greit med et par satellittstasjoner sentralt i det moderne Europa for de ønsket også en til å etablere seg i Hamburg.

 

 

De startet ambisiøst. I 1913 ble han styrets formann og aksjekapitalen ble økt, fra opprinnelig 10.000 kroner til både 15.000 og 20.000 kroner. De drev med agentur og handel, først og fremst med motorer og båtmotorer. De endret navn i generalforsamlingen 1914 til «A/S Pinnoy & Romdahl» og fortsatte i samme virkeområde. Oscar Romdahl hadde nå overtatt som styreleder. Eddie hadde nok allerede dratt i krigen, som vi skal se senere.

 

Selskapet gikk konkurs i 1915 og ble først reddet, men i neste skiftesamling året etter så det verre ut. For i «A/S Pinnoy & Romdahl» sitt konkursbo forelå en innberetning fra bostyret som oppstilte passiva som langt høyere enn aktiva. Årsaken til konkursen ble i 1916 oppgitt å være for liten omsetning, for liten fortjeneste og for store omkostninger; naturlig nok. Men så opplyses det at en aksjonær som var utlending og som til stadighet hadde forstrukket forretningen med penger, hadde dratt i krigen slik at det oppsto pengemangel, og slik kom forretningen «rent i Dødvande».

 

 

Eddie’s bedrifter solgte «Excellent» båtmotor som kunne spare 75% i drift og 40% på innkjøpspris, Continental Auto-Fax-Lampe for både inne- og utelys, innkapslet magnetapparat til meget rimelig pris for motorinteresserte. Ikke rart han var mye på reise i Europa til forretningsforbindelser og med markedsføring. I varesalget fra boet var det ulike slags motorer, motorrekvisita, motorbåter, håndseparatorer som garanteres å skumme 125 liter i timen, inventar og to skrivemaskiner. Og lokalet i Rådhusgaten 17 averteres for utleie.

 

Mens dette foregikk var han ansatt i A/S Skandinavisk Import-Export Compani som holdt til i Eilerts Sundsgate i Kristiania. Der var han først ansatt fra november 1916 til august 1917, men ansatt igjen i desember 1917 «paa grunn av sine gode sprogkundskaber og har vist sig at være en habil korrespondent».

 

Konkursen skjedde endelig i 1917. Høyesterettsadvokat Helge Synnestvedt foresto avviklinga av firmaet. Han satt faktisk den første perioden i bestyrelsen for Eddie’s første firma «Lowell, Pinnoy & Co» i 1912. Og 18. august 1917 utsteder Olaug Pinnoy en obligasjon til Synnestvedt på 60.000 kroner med pant i garden Tårstad med fallrettene i Moksa. Den ble avlest i 1919.

 

Men det skulle ingen ende ta. I 1919 kom en ny stevning. Denne gangen fra Sverige. Firmaet Hougen & Pinnoy i Bordeaux sto i gjeld til aksjebolaget Archimedes i Stockholm for leverte maskiner og maskindeler i 1914 for 15.828 svenske kroner + 5 % renter. Totalt 19.923,71 svenske kroner. Dette firmaet til Pinnoy var for lengst oppløst, men Sverre Hougen og Eddie sto her personlig og solidarisk ansvarlig for gjelden. Saken ble utsatt til 1920 fordi Eddies partner Sverre Hougen etter sigende var på forretningsreise i Frankrike. Etter hvert viste det seg helt umulig å trekke Hougen til doms, og Eddie ble dømt til å betale hele beløpet. Dommen falt i 1925.

 

Selvfølgelig fant Eddie og Olaug det helt urimelig at de ble stående alene i dommen. Eddie hadde fortsatt kontakt med Hougen, der han fikk tilbud om å få sendt vin oppover fra Frankrike, og en gang ville han at Eddie skulle bli med en bergverksingeniør til fjells i Gudbrandsdalen for å lete etter svovelkis, men Eddie avsto.

 

Eddie figurerte som Monsieur Eddie Pinnoy i katalogen for Øyer med telefonnummer 21. Men han figurerte aldri i skattelistene som ble offentliggjort i avisene etter bedriftskonkursene i 1917 og 1919 i Kristiania. I den første hadde han stadig lagt penger på bordet for å forlenge «dødskampen» for firmaet sitt. Olaug hadde betalt inn et betydelig beløp i 1917 etter den første konkursen. Olaug hadde lånt 80.000 kroner av Gunhild for å gjøre opp. I den andre sto han personlig og solidarisk ansvarlig for firmaet. Her hadde han nok ikke klart å gjøre opp for seg, eller også hadde Olaug satt foten ned. Dette stemmer bra med at de i 1929 oppgir gjelden til 110.000 kroner.

 

En kar hadde sett i offentlige kilder at myndighetene holdt Eddie under et visst oppsyn, og lurte på om det kunne ligge noe kriminelt bak. Jeg har ikke funnet noe i den retning. Jeg antar at det heller var skattemyndighetene som satt på skulderen hans og at de umiddelbart hadde hogd til og beslaglagt eventuelle verdier han hadde skaffet seg. Dette underbygges av at hans mor Augusta i Belgia stadig sendte penger til barna; 1.500 kroner i året i 1929, men aldri til ham. Jeg tror Eddie havnet i konkurskarantene. Han kom helseløs tilbake fra slagmarken og ble her fullstendig vingeklippet økonomisk. Men det rammet også Olaug hardt.

 

 

FALLRETTEN

 

 

Moksa var en opplagt verdi for garden, særlig med tanke på at det på denne tiden var klondyke for utbygging av elektrisk kraft. Trolig var disse fallrettene årsaken til at Ole Jensen Hals kjøpte boet på Tårstad. Det skjedde kun to måneder før han døde i 1896, og årsaken til at Gunhild i 1901 overtok garden på tvangsauksjonen. Moksa var allerede satt i arbeid med både sagbruk og kvern i Erik Klæva’s regi, men det ga bare beskjedne leieinntekter for garden. I 1909 startet Erik Solheim sitt kraftverk ovenfor Prestgardsbrua. Det ga arbeidslys til bedriftene og drivkraft til sønnens sagbruk i stasjonsbyen. Og Tårstad hadde fallrett og derfor gratis strøm til lys, treskeverk, hakkelsmaskin og vedkappemaskin, i alt 15 hk.

 

Decorah-Posten var en viktig informasjonskanal mellom norske korrespondenter i «gamlelandet» og emigrantene som hadde et sugende behov for nyheter herfra. De fanget også opp det Eddie hadde fore den 5. januar 1915. Dette syntes nok barna til Juliane Tårstad var spennende å lese om. De var jo oppvokst på garden.

 

 

Nå var ingeniør Eddie Pinnoy kommet til gards og la an med ambisiøse planer. Han hadde et pengesterkt selskap i ryggen og kompetanse på området med herrene Sætren og Graff. Parallelt med dem var kommunen også i gang med planer og de var i forhandlinger om utbyggingen.

 

De måtte imidlertid innstilles på grunn av første verdenskrig. Da falt det helt naturlig for belgieren Eddie å dra hjem for å melde seg til tjeneste. Han var tilfeldigvis i London og dro straks over kanalen. Der ville de ikke ha ham fordi han ikke var helt frisk. I Frankrike ble han kjent stridsdyktig og frisk nok, og kjempet i seks måneder ved Reims og i skogene ved Champagne. Men han ble alvorlig syk med blodforgiftning, havnet på sykehus og kom seg etterhvert hjem. Han mottok flere hedersbevis for sin deltagelse i krigen fra belgiske myndigheter. Les mer om det i et annet innlegg i bloggen min:

https://trettenhistorie.blogspot.com/2023/05/eddie-pinnoy-i-frste-verdenkrig.html

 

Bare for å oppdage at hans firma i Kristiania var på randen av konkurs, og at hjemkommunen var i ferd med å ekspropriere fallrettene i Moksa. Eddie’s mor Augusta hadde vært i London og fått tilsagn på et lån til en million pund til prosjektet. Og Olaug hadde hatt betydelige utgifter, blant annet til å oppsøke potensielle samarbeidspartnere både her og i England. Deres foreløpige plan innebar å utnytte et fall på 328 høydemeter og kunne hente 5.000 kW ut av vannet i Moksa. De tre turbinene Moksa Kraftverk hadde i sving 50 år senere produserte tilsammen bare 1.600 kW. Olaugs søster Anne og hennes mann Kaare Sjølie var også inne som interessenter i denne kraftplanen, men trakk seg ut da fallrettene ble ekspropriert.

 

Ole Frydenlund som selv arbeidet i bransjen i årevis kunne fortelle at Eddie hadde planer om å engasjere Osram, og få dem til å etablere bedrift i bygda for å skape arbeidsplasser. Olaug og Eddie ble fortørnet over at fallretten ble ekspropriert, og brakte skjønnet til rettsvesenet. Hun fikk anket helt til høyesterett fordi det ble vurdert til å være en prinsippsak. Saken kom opp i 1919 og der hevdet hun at taksten på 11.700 kroner var urimelig lav. Hun refererte til sakkyndige som påsto at den skulle ligge 20-30 ganger høyere. Hun anket også over at skjønnsmennene var ulovlig oppnevnt av departementet ved at seks av de åtte var utenbygds bønder uten teknisk innsikt og de to andre var vegingeniør og elektrotekniker. Olaug la ned påstand om at overskjønnet skulle underkjennes fordi det var avgitt av et flertall av ukyndige til å beregne verdien i et vannfall. Høyesterett stadfestet likevel overskjønnet, men tilkjente fru Pinnoy 800 kroner i saksomkostninger. Tårstad endte opp med avtale om gratis strømleveranse på 12 kW fra Moksa Kraftverk.

 

Olaug utstedte nå to obligasjoner med fullmakter til overrettssakførerne Thallaug og Moe i 1921 og 1925 på henholdsvis 30.000 og 25.000 kroner. Det er verdt å nevne at Gunhild stilte seg bakom disse transaksjonene.

 

Kraftsaken fikk et leit etterspill i bygda for familien Pinnoy. Det toppet seg ved at Johannes Lagethon i 1923 gikk ut offentlig og kritiserte dem for å forsøke å skade kommunens interesser. Kanskje var han også såret av hennes nedvurdering av bønders klokskap i tekniske saker. Olaug’s respons kom: - «Samtidig antar vi, at vi vil vise os som rette «bygdepatrioter» naar vi nu trækker ham til strafferettslig ansvar for hans ærekrænkelse i haap om at dette vil befri bygden for den tort til stadighet at se sine ledere og institusjoner nedrakket paa en utilbørlig og for bygdens anseelse helt skadelig maate». Likevel takket Olaug og Eddie for all den støtten de fikk fra andre.

 

Det ble også et etterspill for Erik Solheim der en voldgiftsdom fikk satt strek over hans krafteventyr. Han måtte i 1923 garantere å unnlate å gjenoppbygge Solheimsverket etter brannen året før mot å få 12 kW gratis elektrisitet i 20 år framover. Ole Frydenlund, nabo og venn av Eddie hadde begynt der som visergutt i konfirmasjonsalderen. Han hadde nå lyst til å starte opp som snekker. Eddie skaffet ham umiddelbart en høvelbenk og et større pengebeløp som gave fra ham og Olaug, Gunhild og familien i Aaen.

 

Vår lokale skald på den tida, Ole Eriksen Wasrud var alltid beredt når store ting skjedde i bygda. Ved en anledning der Eddie ringte til Ole, hadde Ole så problemer med å forstå hans utenlandske aksent at han ba Eddie heller å sende et brev. Det falt sikkert ikke i god jord. Og nå gir han både Solheim og Pinnoy et spark på leggen i nidvisa han skrev i forbindelse med at Moksa Kraftverk skulle settes i drift. Det må nevnes at han var første formann i komitéen som forberedte utbyggingen fra 1913 til 1917:

 

Tror Solheimen det bedre gikk

han hundre femti tusen fikk

for verket sit med heftelser?

Nei, alt for dyrt det herket er.

 

Og Pinnoy han skjønner ei

hvor billig kraft han faar av mig

Tolv tusen watt det er stor kraft

for fossen hans, som vi har tatt.

 

 

REAKSJON RUNDT SPISEBORDET

 

Når vi først snakker om Ole Frydenlund og Ole E. Wasrud kan det være på sin plass å nevne et par ting. Ole Frydenlund var som nevnt en nær venn av Eddie Pinnoy. Han og kona Anna fikk før jul i 1928 en sønn. Under dåpen på nyåret fikk han navnet Johan Eddie. Og faddere var Eddie Pinnoy, gardsarbeider Einar Husom og sykepleierske Gunhild Bredsdorff. Denne Gunhild var innlosjert på Tårstad etter at hun ble enke i 1927. Hun var tre år yngre enn vår Gunhild, født i Kragerø og hadde vært gift med konsul og skipsreder Harald Larsen Bredsdorff.

 

Jeg aner at de var venninner fra den tiden vår Gunhild bodde i Kristiania. Og at hun nå var hanket inn for å bistå både Eddie og Gunhild med deres sviktende helsetilstand. Fru Bredsdorff bodde på Tårstad den tida og kunne i 1930 lese to skarpe leserinnlegg i avisa Laagen som Henry Knutsen hadde sendt inn. Jeg ser for meg en meget heftig reaksjon rundt stuebordet på Tårstad, der de også var forulempet av Wasrud’s nidvise om Eddie. Knutsen skriver som privatperson, men det er vanskelig å overse at han også er stasjonsmester på Tretten. Og han skriver om ei nær venninne av de på Tårstad, som også er datter av en pensjonert banemester som Knutsen naturlig nok har et godt forhold til.

 

Knutsen er sjokkert over menighetspleiens behandling av søster Helga Flagstad som i årevis har stått på for bygdas syke og hjelpetrengende. Knutsen skriver at rådet med den «egenmektige formand» Ole Eriksen Wasrud hadde satt ned årslønna hennes med 100 kroner når de heller burde ha økt lønna på grunn av alderstillegg. Det gjør kanskje ikke inntrykk på oss i dag å snakke om 100 kroner, men det var faktisk for henne ei hel månedslønn. Knutsen utbroderer den strevsomme gjerningen Helga utfører og Gunhild Bredsdorff slenger seg på med stor kraft og ville bringe saken til styret i sykepleieforbundet, der hun har gode forbindelser etter mange år med sosialt arbeid i Kristiania. Saken finner du i sin helhet i bloggen min:

https://trettenhistorie.blogspot.com/2023/05/da-menighetsradet-var-i-hardt-vr.html

 

 

VEGPROSJEKTER

 

Ingeniør Pinnoy hadde flere jern i ilden. Det var mye kraft i den helseløse tilstanden han var i; godt støttet opp av Olaug. Nå ble det fullt fokus på bygging av bygde- og sæterveger. Det står mye mer om dette i artikkelen Vegnettet på Tretten i min blogg under avsnittene Midt-Tretten om bygdeveger og under Østfjellvegen.

https://trettenhistorie.blogspot.com/2023/05/vegnettet-pa-tretten.html

 

Den gamle læreren i kretsen, Johannes Hjelmstad omtaler Eddie som en mann med «framtak»; et godt uttrykk. Eddie ordnet avtale med Glømmevegen om å få tilknytning derfra for vegen opp til Tårstad som de bygde uten at noen andre bidro, hverken det offentlige eller naboene. Men etter hvert betalte oppsitterne sin del av tilknytningsavgifta til Glømmevegen. Og ettersom det tok sånn tid å få en endelig avtale om arbeidet videre derfra, bygde han selv vegen videre også til Tårstadhågån; litt irritert over at det dro ut, slik jeg leser det. Vegstrekningen til Tårstad ble påbegynt i 1920 og sto ferdig allerede året etter.

 

Det var mange svenske arbeidere knyttet til dette vegarbeidet, noe som ga leieinntekter i nabolaget for nattelosji. Svenskene var særdeles dyktige og iherdige. Selv ved arbeidsdagens slutt var det kraft igjen i de nevene. Det fikk de merke under Stavsmartn. Et år hadde disse «Tårstad-svenskene» tatt seg mål av å nedkjempe den sagnomsuste kraftkaren Ola Myrom fra Vågå. Det greide de ikke, men det ble etter sigende et returoppgjør på Stavsbrua året etter. Resultatet er ikke kjent.

 

 

I det innledende møtet om vegarbeidet videre til fjells deltok ikke Eddie foran Torsheim; han var nok for syk til det. Men fra da av og hele perioden fram til vegarbeidet var utført og oppgjort i slutten av 1920-tallet var de vertskap på Tårstad for et utall møter for både 10, 15 og 20 karer som diskuterte og signerte kontrakter og tillegg til kontrakter. For Olaug og hushjelpen var det mange karer å traktere, med bevertning og å vaske golvet etter at de gikk. Vi tok ikke av oss skoa, den tida. Men det var også praktisk for dem å slippe å forflytte Eddie. Han var den selvskrevne drivkraft og sekretæren i prosjektet.

 

Det skrives: «Og Østfjellveien; hadde det vært noen Østfjellvei uten hans medvirkning? Nei! Hvor mange selskapelige veimøter fikk ikke han og fruen istand; møter hvor det ikke manglet den festligste bevertning – og endelig greide han å få de interesserte spleiset sammen. Veien blev bygget uten offentlige bidrag. Det eneste bidrag var fra Pinnoy selv. Han deltok med full andel for gården i hele veien, enda gårdens seter ligger i den første setergrend veien kommer til. Alle de andre interesserte i veien slapp med å delta frem til sine respektive setre.»


Fra åpningsfesten.


Erik Solheim fikk opplest en beretning 
han hadde skrevet for anledningen.

Eddie ville nok fått mye heder og ære om han hadde deltatt i åpningsseremonien på Sandvikssætra på Grunna i juni 1930. Men var nok for syk også til det. Ikke det minste rart at styret i Østfjellvegen stilte med bårekrans i sølv i begravelsen. Olaugs advokat gjorde et overslag, og mente vegprosjektene hadde påført Tårstad mer enn 40.000 kroner netto. Arbeidene videre til fjells ble i stor grad utført av andelseierne med pliktsarbeid, men likevel ble det vanskelig å inndrive nok til å dekke inn alle kostnader.


 

Eddie satt i flere ulike verv knyttet til vegprosjekt også utover i 1930-årene, men det ble trolig ikke arrangert flere møter på Tårstad. Eddie ble stadig mer syk, og han deltok kanskje heller ikke i møtene. Dessuten hadde de måttet innføre omfattende sparetiltak. Det innebar at de også måtte kutte ut turene med bil innover fjellet som de hadde satt så pris på. Det manglet ikke takknemlighet.

 



Fra Djupslia er det bare en liten spasertur over høgda til Neråstvatnet. Det var ikke til å unngå; ved å se på kartet fikk jeg en rar innskytelse. Om Olaug hadde satt seg i en gummiflåte der, kunne hun ha raftet helt hjem. Garden Aaset ligger nemlig på en tange der Åsta treffer Glomma.

 

 

DET ER AV SINE EGNE MAN SKAL HA DET

 

Total gjeld Olaug må betjene i 1929 er på 101.000 kroner, og mange innbetalinger forfaller i april/mai. Hun ber sin advokat Eilif Moe hjelpe med å finne en bank som kan låne dem 80.000 kroner som de skylder Gunhild, med delvis sikkerhet i de 44 aksjene i Borregaard. Som vi vet var 1920-tallet en skikkelig økonomisk nedtur. Og den rammet skogbruket veldig hardt. De merket det godt i Østerdalen, der søsteren Anne og Kåre Sjølie hersket over en veldig stor skogeiendom. Kanskje var det en av grunnene til at hun ville rydde opp i forholdet til sin mor og sin søster Olaug.

 

Det startet med en umyndiggjørelsessak som gikk som ankesak i Overretten i Trondhjem 4. april 1929. Det er Anne som anker en tidligere dom, og hennes motpart er moren Gunhild. Hun krever Gunhild satt under vergemål. En overlege mener hun lider av dementia senilis og er uskikket til å føre omsorg for seg selv og sitt gods, og å inngå rettsgyldige avtaler. Retten kommer til samme konklusjon og at hun er sinnssyk eller åndssvak, men at det ikke gir behov for vergemål. Gunhild bor hos sin gifte datter i dennes hjem, og får der god omsorg og ønsker å bli der. Og overrettssakfører Aksel Thallaug fikk generalfullmakt fra henne selv allerede i 1925 til bestyrelse av hennes midler. Anne påstår likevel at moren allerede da var sløvet og at det var andre som tilskyndet den fullmakten. Retten finner ikke det bevist, og Gunhild hadde allerede tillitsforhold til Thallaug i 1915 da han hjalp henne med sitt testamente. Men Anne gir seg ikke uten sverdslag, og påstår da at Thallaug er «kompagnon» av Olaugs sakfører Moe. Dette avviser retten kontant og det konkluderes med at Anne og Olaug lever i et motsetningsforhold. Anne må betale sin egen sakfører her, mens Eilif Moe får 225 kroner i godtgjørelse fra det offentlige.

 

Anne Hals Sjølie 1908.

 

Året etter, den 14. februar 1930 går meglingssaken, denne gangen mellom Anne og Olaug. Anne påstår at Olaug ble begunstiget på hennes bekostning ved overdragelsen på Tårstad. Og at Olaug er gitt «pengeforstrækninger» etter hvert. Gunhild hadde gitt hvert barnebarn 1.000 kroner en gang. Det ønsket ikke Olaug skulle trekkes fram som et argument selv om Anne hadde fem barn og Olaug bare to. Dette syntes hun var bare rett og rimelig.

 

I forhandlingene framkommer mange interessante opplysninger om historikken. Grunnen til overdragelsen i 1909 var ventede endringer i konsesjonsloven. Anne fikk først tilbudet om å overta Tårstad som den eldste, men hun besvarte ikke de to henvendelsene og gjorde heller ingen innvending mot at Olaug fikk kjøpe. Fra 1914 bodde Olaug og Eddie på Tårstad, fram til 1920 som gjester, hevder de. Gunhild bygde huset og låven og fikk installert mer omfattende elektrisitet til husene.

 

Ved erklæringen i mai 1920 fraskrev Gunhild seg de forbeholdte bruksrettigheter. Gardens verdi var nå betydelig redusert siden 1909. Men samtidig har Gunhild plassert betydelige midler i bygningsmassen som Olaug helt klart nyter godt av, ifølge Anne. Noe som igjen krever utjevning til fordel for Anne. Men så var mange av forbedringene uferdige, og huset altfor stort til deres behov og ikke tilpasset deres økonomi på samme måte som morens, ifølge Olaug. Men megleren mente at «En slik ny og tidsmessig hovedbygning representerer et ganske verdifullt aktivum for en eiendom, der eies og brukes av folk paa et høit kulturtrin og med derav følgende krav til gode og rommelige boligforhold». Derfor finner megleren å sette verdien på hovedbygningen til 20.000 kroner og at dette beløp føres til fradrag i fru Pinnoys morsarv. Og det øvrige til 27.652,47 kroner; altså samlet 47.652,47 kroner.

 

Det hevdes også at det var herr Pinnoy som hadde lykkes med å få Axel Hagen til å gå med på skilsmisse. Hagen hadde nemlig stor innflytelse over Gunhild, og hadde oppnådd store økonomiske innrømmelser som han ga avkall på ved skilsmissen. Han eide intet og tjente intet, hevdes det. Det må også nevnes at han allerede har avgått ved døden på dette tidspunkt. Det er Anne som bringer skilsmissen inn i saken og at overdragelsen til Olaug i 1909 bare var proforma.

 

 Advokat Eilif Moe.

 

Gunhild ga godvillig fra seg bruksretten av garden i 1920. Det var stikk i strid med Eddie og Olaugs ønske. Advokat Moe forteller at det var han som jobbet med denne tilbakeføringen av garden til Olaug, og at han kan bekrefte at de to gjorde alt de kunne for å slippe å overta garden. Olaug hadde lyst til å bosette seg i Oslo igjen. Det var Gunhild som følte seg hjemme på Tårstad. Og Gunhild ville overdra garden fordi drift med gardsbestyrer ble så kostbar at hun tapte penger på ordningen.

 

Så godt som hele besetningen var solgt i hennes brukertid; fra 28 til 2 melkekyr. Og jordvegen var utpint på grunn av manglende gjødsling og dårlig drift. Det viste seg snart at det var «en hvit elefant de overtok. Drifta har siden gått med underskudd selv om de måtte forpakte den bort igjen. Den nye låven var dårlig fundamentert og det måtte igangsettes forstøtnings- og murarbeider da Olaug overtok. Våningshuset var hverken panelt eller malt. El-installasjonen var foretatt med krigsmateriell og måtte fornyes. Og pipene var så dårlig konstruert at det stadig oppsto pipebrann.

 

 

FULL GJENNOMGANG

 

Familiekonflikten og ytterligere gjeld førte til en reell risiko for at de måtte gå fra garden. Det ble en full gjennomgang i 1930 av tilværelsen for Olaug og Eddie. Og flere forsøk på å sette opp budsjetter for å finne punkter de kunne hente besparelse på. For det første hadde de noen år tidligere fått satt opp et hønsehus med over to hundre høns og mange ti-talls kaniner. Dette var forventet å gi 175 kroner i måneden. Det tilhørte deres private drift, og skulle ikke angå forpakteren. Men de kom til at dersom han kunne kjøre varer til og fra, kunne han slippe å betale forpakteravgifta på 500 kroner. Og slik ble det. De skulle dessuten kjøpe mer av matvarene fra ham. De må skaffe mat hver dag til sju personer. Gunhild, Olaug, Eddie, 2 pleiersker, 2 piker og 3 måneder i året også barna.

 

Gunhild hadde forsikret Olaug om at hun skulle få 1.500 kroner årlig av henne ved siden av de 100 i måneden for kost og losji. Det er to pleiersker fast ansatt for å pleie Gunhild. Både Eddie og Olaug viser stor omsorg for Gunhild, og det er viktig at det hos henne er varmt og godt om vinteren. Pikenes lønn er 35 kroner i måneden, og det er ikke mye når de betaler 50 kroner i skatt og sine egne sykepenger. Så der er det ingenting å hente. Det trengs to piker da det er mye ekstra vask med to pleiersker og fru Hals, også barnas tøy vaskes hjemme. Den ene piken er kokke og baker brød, og den andre er stuepike og hjelper Olaug med stell av høns og kaniner og en del annet grovarbeid. De er godt kjent med huset og dessuten snille mot fru Hals.

 

Det vil hjelpe litt at de nå er enige om å kutte ut bilturene til fjells, som de har satt så pris på. Og de skal ta imot færre losjerende gjester. Dessuten er det slutt på vegmøter og andre verv for hans del. Han antyder at Olaug mener at det var grunnen til at krisa oppsto i tillegg til hans mange besøkende og at det drikkes for mye. Tårstad er nå tørrlagt skriver han i budsjettforslaget. Mens han kvitterer med at Olaug er så flink med hagen og produserer der mer enn de selv trenger.

 

De holder Aftenposten, Tidens Tegn, Gudbrandsdølen og Østlendingen som aviser. Dessuten Allers og Hjemmet for damene og barna. I tillegg en fransk revue og en amerikansk. For å spe på inntektene planlegger de å hogge tømmer. Men med dagens tømmerpris og når det meste må hogges i den øvre del av skogen, vil det bringe mindre overskudd. Eddie mener nå heller at det er alle forbedringer de har foretatt på garden som er skyld i uføret; ikke det private forbruket. Han håper med advokatens bistand «at faa en anordning istand, som skal tillade os at fortsætte at leve paa Taarstad, og pleie fru Hals hersteds, tillade barna at de ikke maaatte stanse med de to skoleår de enda maa have.»

 

Alternativet er i verste fall å parsellere garden. Tunet vil egne seg veldig godt som sanatorium; skogen har stor verdi og er fint holdt; byggetomter selges nå for 1.000 kroner målet; fire faste retter til fiskehytter i fjellet; ei glimrende sæter med 70-80 mål inngjerdet kvé; gratis rett til alle tider til 5 kW kraft, og 22 kW til nedsatt pris. Vi må få fortsette å bo her; også fordi fru Hals, i hennes tilstand ikke ville tåle å flyttes, skriver de.

 

Her går Olaug til verket, og vil sammen med advokat Moe arbeide alene med saken. Eddie får igjen rollen som sekretær. Samtidig med dette er det oppstått intern konflikt i hans familie i Belgia, der hans søsters familie mener at hans mor har forfordelt sønnen med økonomiske bidrag til hans barn. Jeg kjenner ikke til hvordan det forløp. Men skjebnen til Olaug og Eddie ble sammenvevd også her.

 

 

GUNHILD HANSDATTER

 

gift Hals født 19. desember 1855 i Sandsvær, Kongsberg

Hun var datter av skolelærer og kirkesanger Hans Olsen og Gunvor Monsdatter som også var lærer. De bodde da på Tuftødegården. Foreldrene var fra Løten der de bodde da hennes eldre søster Juliane ble født i 1849.

 

 

Gunhild holdt seg i 1910 med to tjenestepiker, en med kreaturstell og en med husstell. Dessuten var fire karer losjerende på Tårstad. Tre tømmerhoggere fra Gausdal i sving med skogsdrift; trolig for å skaffe hustømmer. Og gråsteinsmurer Anton Erikbakken som nok allerede var i gang med fundamentering for den nye hovedbygningen.

 

Gunhild var en meget dyktig, men dominerende kvinne, også i forholdet til Eddie og Olaug. Det kan vi enkelt lese ut blant annet av prosessen med gardoverdragelsen.

 

Gunhild solgte Elisenbergveien 12 i 1916 for 85.000 kroner til gipsmaker Alfred M. Thoresen med beskjeden gevinst. Det kom vel godt med når den store bygningen skulle møbleres og for å få avlest alle pantobligasjoner som hadde hvilt på garden helt fra den første i 1845.

 

«Fru Gunhild Hals, Tretten blev paa sin 70 aarsdag vist stor opmerksomhet. Mange av naboene og flere av hendes slegtninger i Østerdalen indfandt sig for at ønske til lykke med dagen. Det kom mange blomster og telegrammer. Gebursdags-barnet var i fuld vigør.»

 

Gunhild Hals døde 4. april 1933. I dødsannonsen leser vi: «Vår inderlig kjære mor, svigermor og bestemor Gunhild Hals døde stille og rolig i dag, 77 år gammel.» underskrevet Anne Sjølie, født Hals og Kaare Sjølie, Olaug Pinnoy født Hals og Eddie Pinnoy; og barnebarn. «Begravelsen foregår fra hjemmet fredag 14. april 1933. Samlingstid kl. 11. Alle som vil følge henne til graven er hjertelig velkommen. Efter jordfestelsen middag i hjemmet.»

 

I minneordet: «En aktet og avholdt kvinne på Tretten, enkefru Gunhild Hals døde tirsdag 77½ år gammel. Dødsbudskapet kom ikke uventet, da hun de to siste år har vært syk. Avdøde var gift med skogeier Ole Hals, Aamodt i Østerdalen, og efter hans død flyttet hun til Tretten hvor hun kjøpte gården Taarstad som hun i en årrekke drev med sjelden dyktighet. For flere år siden overdrog hun den vakre gård til sin yngste datter fru Olaug Pinnoy. Fru Gunhild Hals var en stillfarende kvinne, en snill og omsorgsfull husmor.»

 

Fra begravelsen ble det referert: «Fru Gunhild Hals blev fredag begravet fra sitt vakre hjem på Taarstad under meget stor deltagelse av slekt, venner og naboer. Der var sendt til hennes båre over 40 kranser, derav mange fra smaabrukere og andre som hadde arbeidet for henne i den tid hun drev sitt store gaardsbruk, et bevis på at hun hadde vært en aktet og avholdt arbeidsgiver. Avdøde ønsket ikke kransepaaleggning. I hjemmet holdt sogneprest Basberg en kort andakt. Efter jordfestelsen middag på Taarstad.»

 

Saldoen på Gunhilds konto i Sør-Gudbrandsdal Sparebank, 1.148,12 kroner skulle benyttes til vedlikehold av hennes gravsted.

 

 

OLAUG OLSDATTER

 

født Hals 13. juli 1887 på Aaset i Åmot, Østerdalen.

 

Olaug og Eddie bodde ikke fast på Tårstad de første årene etter at de overtok garden, men der hjemme stelte jo Gunhild med suveren hånd. Vi ser at de får datteren Hjørdis i Hamburg i 1912, og Rodolphe i Kristiania i 1913. I en annonse i Morgenbladet 1922 søker Fru Eddie Pinnoy på Tårstad etter gouvernante for kommende skoleår til 2 barn i 3. og 4. klasse, dessuten «grundig franskundervisning og pianoinformasjon». Henvendelse med lønnsforlangende og attestkopier må sendes. Hun forsøker stadig å hente tjenestejenter gjennom Kristiania-avisene da de bodde der noen år mens barna var små. Men etter hvert mer i lokalavisene. Og i nabolaget var det god tilgang på hjelp som gjerne ville arbeide på Tårstad.

 

 

Olaug var en stillferdig, behersket kvinne i omgang med andre, sies det; og med runde briller. Hun var liten og spe, og krokrygget på sine eldre dager. Og hun omtales som veldig snill av en som jobbet der som gardskar i tre år av sin ungdomstid 1956-58. Da var hun selv kokke. Han bodde på et rom i søre enden på øvre sida av hovedbygningen i første etasje. Forpakterne av garden beretter også om at hun hadde et veldig godt forhold til dem.

 

Men hun kunne stikke litt med sine kommentarer. Mange av de jeg har snakket med som var jaktkamerater av Dådå kan fortelle noe annet. Karsten Nordgård var ofte innom. Første gangen sønnen Jens var med spurte hun hva han het. Karsten svarte; Jens. – «Javell! Hadde du ikke råd til å kalle ham mer enn det!», kvæste hun i. Karsten kommenterte ikke mer på det, men guttungen krympet seg, forundret over den skarpe tonen. Andre omtaler henne som alt fra «ubehagelig å ha med å gjøre» til «motskaft».

 

Det er også situasjoner der hun med skarpe og spydige formuleringer i brevs form anklaget folk hun ellers har tett samarbeid med for uredelighet. Blant annet da en nabo hadde oppført et nytt gjerde utover avtalt eiendomsgrense. Hun anser dette som utrolig frekt, så mye hjelp som de hadde fått fra Tårstad.

 

Jeg har ikke klart å få nok grep om hennes karaktertrekk til å tolke dette. Jeg hadde en anelse om at det også kunne ligge en form for bisarr humor eller generell bitterhet under. Men det synes å framtre et mønster der Olaug var irritert over Dådå og alt det han sto for. Og at det kom for en dag når han hadde besøk av sine venner. Eddie hadde også uttrykt at han var fortvilet over at sønnen ikke fikk mer ut av livet. Han var 25 år da faren døde.

 

Og kanskje ser vi ei livstrett dame på sine gamle dager. Et uttrykk for dette kan vi trolig lese ut av en annen situasjon. En lokal kar var hyret inn som assistent ved skogtaksering. De var inne i spisestua hos Olaug for å gjøre beregningene ferdig. Assistenten kan fortelle at han la merke til fiskebolleboksen som var spikret opp på veggen ved den stolen hun satt i. Boksen var helt full av sigarettsneiper; så full at hun etter hvert hadde tatt i bruk gulvet under.

 

Man skulle tro at det med den bakgrunnen med så mye penger, og med den ekstravagante bygningen skulle være noen herskapelige trekk over familien. Myten sier det, men de klarer ikke jeg å finne. Selv om de helt sikkert hadde gode evner til å tilpasse seg også den typen besøkende. Kanskje var det mer av den slags selskapeligheter mens Gunhild levde. Den eneste referansen jeg finner til en større samling på Tårstad er minnesamværet med middag etter Gunhilds jordfestelse. Vi kan anta at det da var fullt hus.

 

Olaug og ungene sjekkes ut over Oslo i 1922.

 

I familiens arkiv er det ingen referanser til store private selskap med fornemme venner og gjester på besøk. Slikt siver vel ikke lett ut i pressen, men det finnes heller ingen referanser til det i brev, med invitasjoner eller annet. Vi kan jo anta at det foregikk, men trolig i mindre grad enn vi forestiller oss. Eddie innrømmer at han har for stort alkoholinntak, men da er det snakk om daglig bruk. Det eneste som går i den retning er alle møtene med interessenter i vegprosjekt eller de årlige juletrefester for ungene i nabolaget. Og at de i 1930 bestemmer seg for å ta imot færre losjerende gjester som ledd i sparetiltakene.

 

Olaug var helt spesielt flink med kunstneriske kreasjoner i broderier og håndarbeid ellers. Og hun var en ivrig hagebruker. Hun takket varmt i avisa etter sin 60-årsdag i 1947 for den vakre gaven hun hadde fått fra naboer og venner, for blomster, telegrammer og all vennlighet som ble vist henne. 70-årsdagen gikk heller ikke upåaktet hen.

 

I dødsannonsen til Olaug står det: «R.I.P. Vår snille mamma og min søster og svigerinne Olaug Pinnoy døde i dag, nær 76 år gammel den 27. april 1963. Hjørdis. Rodolphe. Anne Sjølie. Mercédés Lysen. Bisettelsen har funnet sted.» Mercédés var Eddie’s søster, gift Lysen.

 

I minneordet kan vi lese: «Fru Olaug Pinnoy, Tretten, er død, 76 år gammel. Hun var født Hals og var opprinnelig fra Åmot i Østerdalen. Hun ble gift med den belgiskfødte Eddie Pinnoy, som en tid hadde forretning i Oslo. De kom godt ut av det med sine sambygdinger. Et spesielt trekk hos dem var en sterk interesse for det som var til det beste for folk i kretsen. Eddie Pinnoy var den drivende kraft i arbeidet med å få i stand Østfjellvegen, og fru Olaug Pinnoy viste stor gjestfrihet ved alle de møter som ble holdt på Tårstad før dette store vegprosjektet var et faktum. Fru Pinnoy var en av de første på Tretten som gikk i gang med hønsehold i større stil. Hun var en hjemmets kvinne og deltok ikke synderlig i foreningslivet.»

 

1959

 

 

EDDIE PINNOY

 

Eddie het Edgard Marie Prosper Pinnoy, og var født 15. juli 1882 i Antwerpen, Belgia av foreldrene advokat Octave Marie Joseph Phillippe Pinnoy født 1856 (død 27. november 1903) og Augusta Elisabeth Jansdatter Graff.

 

Navnet på moren kan se veldig norsk ut. Det kan vi avvise ut fra hans reaksjon i intervjuet om hans krigserfaringer der han vil ha seg frabedt å bli kalt Norsk-Belgier: - Han var helt Belgisk.

 

Han fikk vitnemål i 1899 i studiet d’Arpenteur, som betyr landmåling. Eddie fullførte også et forberedende studium ved universitetet i Gent med fag innenfor og kunst og håndverk i september 1900. At han titulerer seg som ingeniør skulle tilsi at han også studerte videre, men jeg har ikke funnet noe om det. Etter studiene hadde han i 1904-05 jobb for det greske firmaet E. Frangopulos med hovedsete i Piraeus som drev med linjefart på Levanten og Amerika. Fra 1905 til 1907 var han ansatt hos Rost O. Rindelaub i Hamburg. Rindelaub framhever hans språkkunnskaper i attesten, både fransk, engelsk og mye tysk. Jobben dreide seg om import/eksport.

 

I Eddies postkvitteringsbok framgår det at han oppholdt seg stort sett i Kristiania fra 1906. Etter hvert går mange av forsendelsene i retning Rena. Aha…. noe er på gang. Kan det ha med Olaug å gjøre?

 

Eddie var veldig mye på reisefot. Advokat Ording hadde fulgt hans bevegelser i forbindelse med stevningen fra Stockholm. Fra august 1914 til september 1915 var han ved fronten og i England. Så noen uker i Kristiania. Oktober 1915 til mars 1916 på Tretten. Fra mars til juli 1916 i Kristiania, Stockholm, Narvik, Russland (4 dager). August til november 1916 på Tretten. November 1916 til september 1917 i Kristiania, en måned i Stockholm, flere reiser til Bergen osv. September 1917 til «nu» 1920 på Tretten, men med flere avbrutte reiser til Kristiania blant annet med tre/fire opphold der fra to til fire uker.

Eddie hadde reist til Belgia i 1919 om han hadde kunnet, men fikk passet for sent. Han planlegger å gjøre et nytt forsøk. Han var hele tiden innskrevet i det belgiske konsulat, da han var vernepliktig og kunne når som helst bli innkalt hadde det ikke vært for den dårlige helseattesten fra den franske hær.

 

Eddie hadde også et engasjement i selskapet A/S Skandinavisk Import/Export Compani som holdt til i Eilerts Sundsgate i Kristiania i 1916 og 1917 og får attest der også de viser spesielt til hans gode språkkunnskap og at han har vist seg å være en habil korrespondent. Dette er jo mens konkursforhandlingene pågår. Han var fortsatt mye vekk fra Tårstad, men fra 1920 faller han mer til ro der.

 

Eddie overdrar samtlige sine innbo- og løsøregjenstander, derunder sølvtøy og bøker som avdrag på noe av det han skylder Olaug i 1917. Det prises til 5.000 kroner, og Olaug kvitterer. Dette tilsier at han trolig ikke har penger å betale med, da dette sikkert er ting hun absolutt ikke trenger.

 

Eddie er ikke innskrevet i manntall i Øyer og har ingen norsk stemmerett. – «Det er klart da jeg har beholdt min belgiske nasjonalitet». Han fortsetter «det er min svigermor som driver gården og betaler alle skatter for den; vi er bare hos hende som gjæster, og det kun siden krigen». I de belgiske dokument er han offisielt fra 1909 innskrevet og bosatt i 16 Avenue Ven Eyck, Anvers (Antwerpen).

 

Jeg kom over en overraskende side ved Eddie. Han var mangeårig medlem i filateliklubben fra 1922, og senere takket han i deres nordiske tidsskrift for gevinsten i gratislotteriet, og håpet at klubbens medlemmer «vilde gjøre ham en glæde ved at besøke ham i hans hjem» på Tretten om de kom på de kanter. Denne gjestfriheten syntes ikke å ha noen grenser i dette hjemmet. Unger i nabolaget fikk komme for å hente frimerker til sine samlinger, særlig var de mange utenlandske ettertraktet. De hadde et vidstrakt korrespondanse- og kontaktnett på Tårstad den tida.

 

Eddie i London 1915.

 

Tross alle jobber og reiser hadde han tilegnet seg norsk språk. Det var han som fungerte som sekretær i alle vegmøtene og som skrev de talløse overenskomster og kontrakter på 1920-tallet. Han skrev med et rikt faktisk ordforråd, men med de grammatiske feil og forvirring med preposisjoner som fremmedspråk tilbyr. Det var nok også derfor at møtene oppnevnte folk til å lese korrektur; uten at de rettet mye. Det er ikke vanskelig å forstå hva han skriver. Jeg blir heller imponert og sjarmert av det. En journalist nevner også at han muntlig er litt gebrokken, noe Ole E. Wasrud også fant problematisk.

 

Mange lot seg fascinere av en tobakkboks han brukte. Den fungerte som ei maskin som kunne rulle sigaretter. I flere brev fikk han spørsmål om han kunne skaffe dem en slik. Han skriver selv om røykinga si: - Når man uheldigvis må sitte innesperret hele dagen og ikke kan gå ut, røyker man mer. Det hjelper for mine nerver; morfiner og lignende vil jeg ikke begynne med før det blir absolutt nødvendig. Han vil prøve igjen med snadde, men tror det blir vanskelig.

 

Olaug og Eddie hadde selvfølgelig kontakt med Mathea Bådstø. Eddie var naturlig nok også katolikk, mens Olaug oppga å være katolikk ved en anledning og å tilhøre statskirken i Norge ved en annen. Man kan tenke at hun ikke hadde et sterkt forhold til livssyn, eller at registranter var upresise. Men de måtte reise langt for å oppsøke en katolsk kirke den tida, så jeg aner at de ikke praktiserte livssynet sitt i særlig grad; gitt hans helsetilstand. Mathea hadde installert seg med et slags kirkerom i det nordre kammerset i Bådstø. I samlinga etter Mathea er det dessverre ingen bilder av våre to.

 

Det var mange tilreisende gjester på Tårstad. Men det ble nok mindre av det ettersom både Eddie og Gunhild ble syke. De hadde jo masse venner og familie som tilhørte et annet sosialt lag. Det var neppe noen i nabolaget som var invitert til fester der, og kunne rapportere til oss. Tjenestejentene var jo der, men ingen av dem er tilgjengelige nå. Bare ei hadde fortalt at det kom forsendelser til stasjonen av tønner med vin fra Belgia som ble kjørt til Tårstad. Og da vanket det vel en dram eller to på kjørkaren. Hun het Gunhild og arbeidet her en periode til hun i 1924 giftet seg til nabogarden Svehaugen. I og med at det trolig ikke var så mye festlige lag på Tårstad som vi kunne forvente, heller vi mere til at det private forbruket kanskje var stort, noe Eddie også innrømmer. Vin var jo ingen favoritt i våre nabolag ellers på den tiden.

 

På 50-årsdagen til Eddie skriver avisa Laagen at hr. Pinnoy og frue fører et gjestfritt hus, og man er alltid velkommen på Tårstad. – «Denne slettelandets sønn har funnet mange venner her oppe i fjell-landet». De satte veldig pris på å ta noen fornøyelsesturer med bil innover fjellet, men det ble det slutt med da de fikk så dårlig økonomi omkring 1930. De hadde stått på for å få bygget Østfjellvegen, men nå når den endelig sto ferdig hadde de ikke råd til å benytte den.

 

Han omtaler selv sykdommen i 1929: - den skrider fram meget raskt. Lammelsene er uhelbredelige og tiltagende. Ingen doktor kan hjelpe. Han håper å dø først, for da sparer Olaug de utgiftene han påfører henne. Og den neste blir vel Gunhild, for Olaug er «meget seig og solid». Eddie døde den 10. september 1938.

 


 Augusta er altså moren og Mercédès Berthe Josephe Pinnoy er hans 4 år yngre søster, gift Lysen.

 

Minneordet er signert O.F.; et helt mislykket forsøk fra Ole Frydenlund på å opptre under pseudonym:

«Ingeniør Eddie Pinnoy, Tretten er vandret bort, 56 år gammel. Pinnoy var belgier, men blev gift med Olaug Hals og bosatte seg på Tårstad gård. Om han var utlending varte det ikke lenge før han hadde satt sig godt inn i de stedlige forhold, og med Pinnoy og frues store vennlighet og gjestfrihet vant de også fort sine sambygdingers hjerter. Der kunde hvem som helst fremlegge sine bekymringer og få råd og hjelp, fattig som rik. I mange år har Pinnoy vært tvunget til å holde seg inne det meste av tiden, da han ble lam på den ene fot, og de siste år til sengs, men med sitt lyse sinn, gode humør og viljestyrke har han tross herfor utrettet meget. Han har bygd bilvei til gården, vært foregangsmann og drivende kraft med å få bygd Østfjellveien og flere andre veier, samtidig som han har forbedret gården. Han har således satt mange og store minnesmerker efter seg. Det er med vemod hans naboer og mange venner må si ham det siste farvel, det blir et stort tomrom efter ham, men hans minne vil leve.»

 

 

NOEN NOTISER

 

Juletrefest

Fra Tårstad ble det til hver juletrefest i Torsheim levert ei kasse med appelsiner. Men også:

 

«Hr. Pinnoy og frue har i flere aar paa deres gaard Taarstad holdt juletræfest for skolebarna i Thorsheim kreds. Alt længe i forveien har barna begyndt at samtale om festen og ønsket at julen snart maatte komme. For en tid siden kom det Rygte ut, at hr. Pinnoy denne gang paa grund av sygdom ikke saa sig istand til at arrangere nogen juletræfest. Men da blev det stor sorg blant barn, som skjønte at de kom til at faa et stort skaar i sin juleglæde. Men til held og lykke blev det straks før juledagene berettet at hr. Pinnoy hadde beseiret gigten, som en tid hadde grassert stygt i hans ellers skralle undersaattere. Fra tanke til handling er veien ikke lang for hr. Pinnoy.

 

 

Der blev øieblikkelig sendt indbydelseskort ut til barn og mødre om at delta i julefest paa Taarstad søndag før Nytaar fra kl 4 til 11.

Paa bestemt dag og klokkeslet var den største og staseligste stue paa Taarstad fuldpakket med barn og mødre. Der blev kommandert opstilling omkring det vakre juletræ der var plantet midt i stuen. Og nu gik barn og mødre rundt træet og sang de gamle kjendte julesange, ledsaget av vakker musik paa violin og flygel av 2 tilreisende julegjester.

Der blev utdelt flere julegaver til hvert barn.

 

Saa kom festens glanspunkt, og det aldeles uventet. Mødrene hadde nemlig holdt hemmelig raadslagning og fattet enstemmig beslutning om at hr. Pinnoy samme aften i egenskap av Trettens bedste barneven og bygdepatriot skulde dekoreres med et udmerkelsestegn. Den mand, som var valgt til at utføre dette hverv gik saa hen og under forsamlingens hjerteligste aplaus fæstet en vakker julestjærne paa hans bryst. Fru Olaug Pinnoy fik sin paaskjønnelse derved at 2 sterke mænd tok og løftet henne tilveirs mens barneflokken ga hende 3 kraftige hurraer.

Det var rikelig beværtning med kaffe, kaker, chokolade og smørbrød. Festen sluttet ved fastsat tid kl 11. Barna gik hjem med et juleminde som aldrig vil utslettes.

 

Indsenderen av disse linjer vil tillate seg paa kredsens vegne herved at uttale en hjertelig tak til hr. Pinnoy og frue for al den venlighet og kjærlighet de gjennom mange aar har vist skolebarna i Thorsheims kreds. Og i den forbindelse vil jeg minde om Mesterens ord: Hvad I har gjort for disse mine smaa, det har I gjort for mig.

Tretten, 3. 1. 1924»

 

Solformørkelse

I 1927 var det total solformørkelse i distriktet, og hvor skulle det markeres; om ikke på Tårstadsætra. Folk strømmet til fra fjern og nær. Og selvfølgelig ble de behørig bevertet med smørbrød brakt opp fra garden. Og drikke med. Det utviklet seg nærmest til en fest.

 

Speiderleir

Og «Speiderleiren på Tretten i 1928 ble vellykket med et avvekslende program. Det var ca. 115 speiderpiker som møttes mandag 2. juli her paa Tretten. Paa stationen fik vi en festlig mottagelse av Tretten musikkorps, som fulgte os til leirpladsen og som ogsaa har hjulpet til med underholdningen ved leirbålet.

Tirsdag blev der undervist i kurvfletning, filéring, bokbinderi og en av tropsførerne med sin assistent demonstrerte 1ste-hjælp for pikene. Det var en interessant demonstrasjon. Onsdag var hele leiren paa tur til Brændli-sæteren. Det var straalende solskin og veien ualmindelig vakker.

Torsdag var det merketagning. 9 piker klarte 1ste-hjælpsmerket og 1 fik sykepleiemerket. En Betaniasøster fra Lillehammer gjorde os den store tjeneste at være censor. 4 piker tok folkemerket. Vi er saa heldige å ha en tropsfører som er tysk. En hel del av de mindre piker stræver med 2den-graden.

Hver aften samles vi om leirbålet. Pikene liker sig udmerket. Alle er friske og fornøiet. Fredag eftermiddag hadde vi besøk av sognepresten i Fåberg. Bjørge-Ask holdt andakt for os her i leiren, og igaar var det speidergudstjeneste i kirken.

Mens jeg skriver dette ryker det fra alle ildstedene og kokkene har det travelt. Snart gaar vel matsignalet. Forleden fik vi ikke mindre end 32 plater chokolade fra hr. Pinnoy, en belgier her paa stedet, og igaar kveld var det stor fest bl.a. paa chokoladen. Dere skjønner altsaa, at vi har det godt her i Gudbrandsdalen.

Med speiderhilsen fra store og smaa. R.F.»

 

«Koret»

«Forleden dag mottok fru Olaug Pinnoy i posten et anonymt brev undertegnet «Koret Tretten».

Brevet rettet meget nærgående og ærekrænkende beskyldninger mot medlemmer av Pinnoy’s husstand, en gaardsgutt og en barnepleierske.

Hr. Pinnoy har sendt brevet til politimesteren med anmodning om at der blir sat i gang efterforskning for at finde de anonyme brevskrivere. – Hr. Pinnoy har dessuten lovet 100 kr. til dem som kan gi oplysninger der leder til identificering av brevskriveren.»

Her må vel avisa begå en trykkfeil. Dette var i 1930 og det var neppe ansatt barnepleierske på Tårstad da. De hadde derimot to sykepleiersker til å ta seg av Gunhild.

 

 

HJØRDIS PINNOY

 

Hun var født 22.01.1912 i Hamburg og døpt Hjørdis Maria de la Mercide Maurette Gunhild Odette Pinnoy. Hun fikk i den nære krets nøye seg med å bli kalt Lillemor, også av dem selv. På høsten var de etablert i Kristiania da de annonserte etter en «barnefrøken» med god lønn til et snilt barn.

 

Hjørdis og Rodolphe, 3 og 4 år i 1916.

 

Etter at de flyttet til Tretten og ungene ble større søkte de 3.7.1922 etter ei guvernante for kommende skoleår til to barn, 3. og 4.klasse. Dessuten «grundig franskundervisning og pianoinformasjon». Det ville jo være fint om de kunne kommunisere også med familien i Belgia.

 

«Hei kjære pappa, vi er veldig flinke om noen dager, jeg skal skrive deg et stort brev med en stor klem, Gode Mamma, for Hjørdis og Dodo, den lille jenta di som er så glad i deg som Gode Mamma. Jeg omfavner deg av hele mitt hjerte. Hjørdis Pinnoy.» skrev hun til Eddie på fransk når hun var ganske liten. (Google-oversatt)

 


Hjørdis tok middelskoleeksamen ved Lillehammer kommunale høiere skole i 1928, og artium tre år senere. Begge barna bodde hos fru Offenberg på Lillehammer mens de gikk videregående skole. Hjørdis tok i tillegg en privat time i uka i fransk. Eddie skrev i 1929, da hun gikk andre trinnet på gymnaset, at hun følger godt med. Hun har spesielt anlegg for språk og arbeider ivrig. De antok at hun får sin artium, men det er ikke sikkert at hun har anlegg for å studere mye videre. Hun burde studere jus og få stilling i utenriksdepartementet, men det får de se på når hun blir ferdig med gymnaset, skrev han.

 

Hjørdis kunne snart blitt norsk statsborger, men i 1930 får hun utstedt et belgisk pass med 2 års varighet, og 19.august 1930 stemples hun ut over Oslo.

 

Og hun var 25 år gammel da hun tok Otto Treiders private handelsskole i Oslo; et halvårig kurs med eksamen i juni 1937. Det er interessant at hun der registrerte seg med mellomnavnet Mercedes, etter sin tante i Belgia.

 

 Frikvarter 1937

 

Hjørdis hadde opphold i Oslo politidistrikt fra Januar 1939 som kontordame med bopel Gjørstadgate 8. Hun oppgir å være belgisk statsborger.

 

Hjørdis ble myndig i 1933 og ble da eier av Tårstad’s gamle føderådsbruk Øvre Tutrud i et tvangsauksjonsskjøte for 5.200 kroner. Og det var Hjørdis som signerte festekontrakten med Østfjellvegen i 1954 på 500 m² tomt til bomvokterbolig, så det fulgte også en skogteig med. I en adressekatalog kalte hun seg «bortforpakter». Bruket solgte hun til Magnus Kristiansen i 1958.

 

Sigrid Vieth med datteren Rose

på veg til Øvre Tutrud ca. 1950.

 

Borkerud ble skyldsatt og fraskilt Tårstad i 1919. Harald Hansen kjøpte bruket og Olaug signerte. Anton Borkerud fikk i 1936 problemer og alt løsøre og redskaper gikk på auksjon. Bruket ble kjøpt tilbake til Tårstad og ble stående i Hjørdis sitt navn. Dådå overtok hennes bo da hun døde i 1969, fikk fradelt tunet og 5 dekar, og solgte det i 1976 til Lillelien.

 

Hjørdis ble stort sett boende hjemme til sin død, og tok mye ansvar i fjøset. Hun hadde fjøsstellet hjemme så lenge de hadde husdyr, men var aldri budeie på sætra. Tårstad sluttet med melkekyr i 1956, og da ble også de andre dyra snart levert. Bare to år tidligere nevnes det at de hadde installert melkemaskin, da de annonsere etter voksen jente som må være med å melke. Og så var det veldig mye styr med disse kattene som nedstammet fra de Olaug hadde tatt med seg fra Aaset i Åmot.


 

Hjørdis var veldig sosial og gikk ofte på kaffebesøk i nabolaget. Når man kom på sånt kaffebesøk satt man på kjøkkenet. På Tande hadde de lakkert kjøkkengulvet og oppholdt seg i stua mens lakken tørket. Hjørdis dukket opp og valset over kjøkkengulvet før de rakk å stoppe henne. Hun var for rask i vendinga. Hun var ivrig med i sanitetsforeninga. Da hun kom til møtene hilste hun alltid - «god kveld, hurper!», selvfølgelig med glimt i øyet.

 

Hjørdis hadde temperament; ofte krydret med humor. Hun kunne banne og sverge. Og hun kunne være spydig når det humøret kom over henne. Hun kom på kant med nabogutten som kom med et 5-liters spann med melk et par ganger i uka, så de måtte sende melka med en yngre bror.

 

Hjørdis og Karsten Nordgård.

 

En kar som var på besøk der som barn kan fortelle om dårlig stemning i huset med temperament og kjeftbruk. Det spørs om de ikke da bare hadde en dårlig dag. Men så var han som tidligere nevnt en kamerat av Dådå.

 

Det fortelles at de fire var iherdige tobakksrøykere; Olaug delvis med pipe. Dette gjaldt også Eddie. Det sies av folk som stakk innom, at Hjørdis og Dådå satt og røykte ved hver sin ende av det lange bordet i folkestua, uten å mene noe om hvorfor. Så må vi huske på at det var helt vanlig at folk røykte; ute som inne på den tida.

 

Hjørdis og Dådå skaffet seg i mars 1969 ei Engelsk Setter-tispe med navnet Kongsvangens Cocktail. Den ble vaksinert av legen Ottar Hekneby; ikke av veterinæren. Kanskje var han der i annet ærend. Hjørdis fikk ikke så lenge glede av hvalpen. Hun hadde mye smerter og ble innlagt på sykehuset før jul. Der døde hun 5. juledag, den 29. desember 1969. «Begraves i all stillhet. Vennligst ingen kondolanser og kranser», skriver Rodolphe i dødsannonsen.

 

 

RODOLPHE PINNOY

 

Dådå ble født 28.11.1913 i Kristiania. Han ble døpt som belgisk statsborger i den katolske St. Olavs menighet i Kristiania 19. april 1914 med navnet Rodolphe Marie Kaare Augusta Octave Ole Julien. Eddie hadde nemlig en to år yngre bror, Rodolphe som døde allerede i 1905. Eddie måtte selv oversette hans attester for myndighetene.

 

Han ble kun kalt Dådå lokalt. Våre tunger ville jo ellers gått i vranglås. Kanskje var det det han kalte seg selv når han var liten. Selv brukte de den franske skrivemåten «Dodo» som også uttales Dådå, men jeg velger den norske her.

 

Dådå framstår ikke som en ivrig elev, slik folk omtaler ham. Og kanskje noe udisiplinert. Han kom litt sent til klassen på folkeskolen en dag. Lærer Hjemstad bemerket det, hvorpå Dådå svarte - «jeg kommer da så fort som bare fa’en». Bare 15 år gammel bestilte han selv fra Terma Utstyrsmagasin en ryggsekk, en sykkel (en «landevegsreser») og en fotball.

 

Dådå og Hjørdis ca. 1917.

 

En nabo mente at Tårstadungene gikk privatskole hos Johannes Hjelmstad på Steinsåker. Og det skaper et inntrykk av at familien stilte seg litt utenfor lokalmiljøet. Det er feil. De gikk folkeskolen som alle andre, men en kort periode i 1924-25 foregikk undervisningen hos Johannes på Steinsåker. Da fylte Hjørdis og Dådå 12 og 11 år. Det var mens ny skolebygning ble reist i Torsheim.

 

I 1929 skriver Eddie om sin sønn at «for Dodo ialfald er det nytteløst at prøve at faa ham at arbeide for en akademisk utdannelse og carrière. Det viser sig mere og mere at han har ikke særskildte gaver for studium, men specielt absolut ingen lyst dertil. Han er nu i den anden middelklasse, og er 16 aar i oktober. Han følger, men daarlig, og det maa allerede private timer til saa at han faar chancer at kunde fortsætte. Om det ikke gikk, maate han vel falde tilbage paa Taarstad, og blive gaardbruker, men det er nu det sidste vi ønsker ham». En nabo mener å ha hørt at han ga opp skolegangen. Eddie hadde håp om at de kunne studere jus, eller i alle fall gå handelsskole.

 

Hans talemål var noe preget av enkelte ord fra mer sentralt østlandsk, som f.eks. «ikke». Dådå omtales som litt original og virket kanskje litt røff utad, men han var en svært oppegående kar og litt av en spilloppmaker. Han hadde en mildere framferd enn Lillemor, selv om også han hadde temperament når det kom til stykket.

 

Han var omgjengelig, trivelig å omgås, snill og raus. Og ifølge kvinner som forstår seg på slikt; en veldig kjekk mann. Og noen av dem så øyensynlig det. Han hadde et kjæresteforhold til ei jente fra Ringebu, men hun var ikke bra nok og «godkjent» av foreldrene. En annen kvinne så det nok også, for han hadde et forhold til ei også her i bygda.

 

Et spesielt trekk med begge søsken var at de likte å gå lettkledde i sommervarmen. Lillemor med safarishorts og solliv. En dyrlege på veg til Tande på oppdrag kunne storøyd rapportere om et «nakent» kvinnemenneske han hadde observert da han passerte Tårstad. Dådå holdt for det meste til på sætra sommerstid. Der kunne han sitte i solveggen i bare ei tangatruse. Dådå hadde en kastanjebrun sommerkropp lenge før begrepet oppsto. Ei budeie på Glømmesætra gikk i veg for å plukke tyttebær en gang. Og der på stien dukket Dådå opp helt splitter naken. Begge ble sikkert like overrasket. Dådå og Hjørdis var nok litt pionérer på denne fronten. Vi hadde ikke vent oss til å kle av oss utendørs på våre kanter ennå, og måtte nøye oss med å åpne øverste knappen i skjorta og brette opp ermene.

 

Dåda kunne gjerne spille kort med naboungene, men de måtte ikke komme før klokka elleve. Han var ingen morgenfugl. Han deltok aktivt i bridgeklubben og var ofte hos Pålsrud for å spille bridge. Og som venn av huset kom han på barselvisitt da ei datter ble født i 1960. Barselvisitt heter i vår dialekt «å gå med graut». Og Dådå tok tradisjonen bokstavelig og kom med kokt grøt.

 

 

Først i 1936 får Dådå norsk statsborgerrett ettersom han har bodd i Norge uavbrutt til fylte 22 år. Han avtjente dermed verneplikt i 1937 og var stridende flysoldat med nummer 2896. Han gjennomførte 180 dager ved Hærens flyvåpens skoler. Han ble i 1957 oppsatt til å møte ved FVFK Hauersæter lager Kjeller og gjøre tjeneste som vaktmann og geværmann.

 

Han deltok ivrig i klubbmesterskap i friidrett på Tretten, og kvalifiserte seg til og med til stafettlaget under Holmenkollstafetten i 1936, og fikk diplom for det. På spørsmål om han skulle trene seg opp var svaret at; - Jo han skulle la være å røyke dagen før.

 

Vi kan vel hevde at han hadde et noe slentrende forhold til livet. Dådå brukte å si; - at lite har jeg gjort, og angrer på det lille jeg har gjort også. Men ingen skal kunne si annet enn at han var flittig og iherdig med sine store interesser. Han var en sterkt engasjert fisker og fikk oppmerksomhet far å ha tatt største fisken tatt på stang utenom Lågen i 1957, en ørret på 1,4 kg. Han hadde lisens på tre våpen og var konkurranseskytter høyt på premielistene. Og ikke minst medlem av ulike storvilt-jaktlag. De hadde nærmest klippekort på elgjakta på Nordtretten i årevis. Han hadde innrettet seg med privat skytebane på Oppjordet på Tårstad. I perioder var han formann i både Dølen skytterlag, Nord-Tretten jaktforening og den kommunale viltnemnda.

 

 

Under andre verdenskrig måtte utkommanderte gå borgervakt ved jernbanebrua på Hunder i 1943-1944. Dådå ble en av dem. Der utviklet de en spesiell intern humor, blant annet med tildeling av diplom for innsatsen. Han fikk en for stram holdning som vakt 6 timer daglig fra kl 6 til 12. Signert Trygve, Johan og Håkon. Les mer om det her:

https://trettenhistorie.blogspot.com/2023/01/borgervakt-ved-hunder-bro-1943-1944.html

 

Dådå var aktiv i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Han lå i dekning sammen med Fredrik Enge våren 1945 fra 13. april til 7. mai. Han fikk diplomer også for det, av distrikssjefen Wilhelm Molberg Nilssen og avsnittsjef Fredrik Enge. Det ville nok Eddie vist ham respekt for, men han slapp å oppleve den krigen ettersom han døde i 1938.

 

Han hadde tidlig hatt førerkort; allerede i 1936. Men han hadde latt det gå ut på dato for lengst, så han måtte ta prøven på nytt. Han var sint og skuffet da han returnerte, for han fikk stryk av sensor på biltilsynet. – Han hadde sett det med en gang han så den hjulbeinte djævelen kom rundt hjørnet, sa han. Han fikk dermed en uregistrert bil av Karsten Nordgård. Han måtte prøvekjøre rundt på garden før han tok prøven på nytt. Siden skaffet Karsten ham to biler til.

 

Passfoto av Dådå 1951.

 

Han fikk norsk pass i 1951 med tre måneders varighet, og kun for Sverige og Danmark. Han planla en tur til Sverige. Turen varte i 3 dager og gikk over Trysil.

 

Dådå var også en ivrig radioamatør og spekulant i aksjemarkedet.

 

På sine eldre dager begynte Dådå å fordele fra arven. En kamerat med riktig kroppsform fikk fullt festantrekk i gave, med mansjettskjorte, stivet krage og selskapsdressen etter Eddie. Noe kameraten fortsatt er veldig stolt over.

 

 

ØKONOMIEN

 

Olaug ble i 1910 lignet for stats- og herredsskatt i Åmot herred. Lensmannen varslet utpanting, men Olaug anket med påstand om at hun var utflyttet. Finansdepartementet frafalt utpantinga da det hadde oppstått forvirring i og med at statsskatten inndrives før herredsskatten. Derfor endte det offentlige opp med saksomkostningene.

 

Bygda ble behørig gjort kjent med skatteligninga i avisene den gangen også. I alle fall de 10 på topp, og der lå jo Gunhild øverst med Olaug ofte som en god nummer to. Likevel er det første jeg hører i ettermælet fra alle mine informanter at de var så rause. Ikke at de var så rike. Det sier nok noe om deres måte å omgås andre på.

 

Gunhild føres opp med veldig stor og økende formue med de bygardene hun satt på i Kristiania. Formuen for statsskatt var i 1920 på svimlende 624.000 kroner. Hennes skattbare inntekt fra garden hadde vært veldig beskjeden.

 

Olaug var også godt nedsatt denne tidlige perioden. Men hennes formue tapte seg til den i 1930 nådde et lavpunkt. Tiltak som skulle gi gevinst hadde gått i vasken med tap, og det var hun som forskutterte og ofte endte opp med å betale en god del av regningene på en del av tiltakene hun og Eddie sto sammen om. Høye lønnsutgiftene og beskjedne inntekter fra gardsdrifta gjorde også dramatiske innhogg på hennes konto.

 

Først da Olaug arvet Gunhild ved hennes død fikk hun bein å stå på igjen. Men arven ble jo avkortet både av gjelden til boet, og dommen der hennes søster Anne skulle tilgodesees med 47.000 kroner ved booppgjøret. Likevel styrket økonomien seg noe i årene fram til hun døde, og da hadde hun satt Hjørdis og Dådå trygt i gang med sin egen økonomi ettersom de ble myndige.

 

Også Eddie levde som rentenist i 1910 da de giftet seg, men raskt måtte han over til et liv på Olaugs nåde. Man ser av dokumentasjonen at de hadde et veldig tett og fortrolig forhold til dette selv om Olaug i utgangspunktet hadde særeie. Han ble på ett vis familiens tiltakssjef og prosjektleder, mens Olaug måtte føre sakene i offentligheten og finansiere tiltakene. Det store prosjektet som nok var årsaken til at familien i utgangspunktet kjøpte Tårstad, nemlig fallretten i Moksa hadde også mislykkes. Sammen med konkursene var dette to tøffe nedturer for dem begge, i skyggen av hans sykdom.

 

 

ARBEIDSPLASSER

 

Det var mye arbeidsfolk på Tårstad; både inne og ute, mens de ennå drev garden mer aktivt. Gunhild hadde egen gartner, hevdes det. De søkte i 1929 etter kokke for almindelig matlavning. Husarbeid forøvrig deles med stuepiken. Ikke gardsarbeid. I 1930 kunngjøres at det er plass ledig for kokke. og i 1932 «Enepike» som er flink i matlavning, brødbaking og husarbeid. Det kunne være innejente eller voksen hushjelp, gjerne gårdmannsdatter som kan litt matlagning. Og i 1940-årene søkte de «flink og pålitelig innegjente som kan være med å melke». En positiv effekt av at så mange «piker» søkte seg hit på arbeid, var at noen av dem endte opp som «gardkjerringer» i grenda.

 

Dådå og ei tjenestepike ca. 1922.

 

Men også gardskar, kjørevant gardsgutt, «en flink arbeidskar, vant til å slå med ljå», og ved et par anledninger forpakter. For eksempel i 1920 hadde de denne arbeidsstokken: Den danske gardsbestyreren Karl Klausen, to faste gardskarer fra Fron og Nordmøre, kokke og to innepiker fra Romedal og Stange. Ole Johansen sluttet som møller i Stavheim mølle og var i om lag 20 år gardskar på Tårstad.

 

De neste jeg finner er Ivar og Petra Johnsgård som bodde i leiligheten i andre etasje i drengestua, og var forpaktere på Tårstad i 19 år inntil 1943. De kjøpte i 1945 garden Søre Børkje. De var forpaktere allerede da de fra 1924 til 1927 fikk tre barn mens de bodde her. Olaf og Ingeborg Moheim med familie bodde og arbeidet på Tårstad fra 1943 til 1947. Nå ble jorda bortleid inntil 1958 da Håkon Aaen ble forpakter. Hans sønn Helge tok over kontrakta etter faren og var forpakter på Tårstad inntil garden ble solgt i 1982. Tårstad hadde ikke egen traktor og traktorredskap. De leide forpakternes eller andres. Familien Aaen hadde mye samkvem med familien Pinnoy. Eddie hadde fotoapparat; og et foto av Helge’s familie setter de veldig pris på å ha. De var trolig aldri på butikken selv for å handle. Det hendte at Helge kunne handle for dem, om de ikke fikk tilsendt varer med andre eller med melkebilen. 

 

Og hvor mange var de ikke; ungene i nabolaget som fikk gjøre små og større tjenester for Olaug og tjente sine første kroner. Rause oppgjør også her. Og vi må kunne legge til at de satte en rekke kostbare advokater i arbeid. Både i rettsprosesser og med føring av regnskap og selvangivelser.

 

 

GARDSDRIFTA

 

Da Eddie fylte 50 år skriver avisa at garden er blitt adskillig forbedret i hans tid, og gjennom utmerket samarbeide med sin forpakter har han fått drevet garden opp til å gi rike og gode avlinger. Og mange mål ny jord er også lagt under plog. – Han så straks at uten skikkelig veg til gards, var påkostninger på jord og hus mere fåfengt. Derfor gjaldt det først og fremst å skaffe veg. Da det viste seg litt vanskelig å få naboene med, bygde han for egen regning veg til gards. Men med anledning for andre å bli med senere om de ønsket. – «De kommer nok, sa hr. Pinnoy. Og de kom. Nu er alle med.»

 

Gunhild omsatte innimellom noen hester. Og deltok med hester allerede i 1901 på utstillinger. I 1915 hadde hun ei hoppe på utstillingen på Smestadmoen med katalognummer 58; Svarta med far Dale 771 og mor Taarstadbruna. Olaug sendte også hest til utstilling senere, noe også Eddie fikk gjort i 1937 da Vikværingen og Kaja ble utstilt på unghestskue. Til og med Dådå stilte føllet «Wenche» i hoppeutstillingen på Stav i 1944.

 

De stilte også ut storfé; både Morlik og Gullsi i Statssjået på Stav i 1953. Tårstad hadde avlet fram en god besetning i fjøset. Fjøskontrollens distrikt Tretten med Nordbygda i Øyer rangerte dem i 1934 på 3. plass, med 14,4 årskyr med et gjennomsnitt på 2.338 kg melk. Gjennomsnittlige innsatsfaktorer var 1.645 fôrenheter hvorav 423 var kraftfôr.

 

På sætra på Breinnlia har de et eldhus fra 1940-tallet, utbedret i 1992, fjøs fra 1944, en gammel låve og vedskjul bygd på 1950-tallet.

 

 Laagen 21.8.1943

I Laagen ble det to dager senere stilt spørsmål om uvedkommende hadde vært på ferde. Brannen skjedde natt til lørdag, og det viste seg at hele 31 dyr brant inne. Redningsarbeid var helt nytteløst, da fjøset sto i lys lue allerede da brannen ble oppdaget. Det omkom 12 voksne kyr, 2 kviger, 2 okser, 14 geiter og en bukk. Det var budeia som oppdaget brannen. Hun hadde våknet av et rammel utenfor, og kunne fortelle lensmannen at det da ikke var tegn til liv inne i fjøset. Hun fikk vekket budeia på nabosætra og sammen forsøkte de forgjeves å få åpnet døra inn til geitfjøset. Geitene hadde sikkert presset seg mot døra før de omkom. I fjøset kom det for en dag at de fleste dyra døde på bås, men noen hadde slitt seg løs. Med gunstig vindretning lyktes det å redde sætereldhuset som sto bare 10 meter unna. I varmen som oppsto ble veggen antent litt, men ikke mer enn at de klarte å holde flammene i sjakk med litt vann.

 

Heldigvis var fjøset forsikret, og det samme gjaldt besetningen. Men det var uansett stor påkjenning, særlig for familien på Tårstad. Bare en liten del av besetningen var igjen nede på garden. Fjøset på Brennlia var nytt; bygd i 1927 og rommet også stall og geitfjøs. Nå måtte det gjenoppbygges etter brannen. En måned senere annonserte de etter en 2-3 år gammel okse og 5-6 mjølkegeiter. De måtte utvikle ny besetning. Men i 1956 sluttet de med mjølkeku og da ble resten av dyreholdet også avviklet. Avviklinga var nok ikke planlagt lenge, for to år tidligere hadde de investert i melkemaskin. Sæterkvéa er i senere tid brukt som beite, og sæterfjøset var bortleid til Martin og Alma Kråbøl på Solbrå med geitene sine, og Alma var dermed siste budeia her til 1995.

 

Tårstad hadde tomt til fiskebu ved Våsjøen. Den ble neddemt ved reguleringa, men de ble ved skjønnet i 1947 ikke tilkjent erstatning, da de hadde anledning til å få utvist ny tomt.

 

Bygningsmassen på Tårstad består av mange hus. De hadde to våningshus; det ene bygd 1914 og restaurert i 1985, og det andre revet for å gi plass til redskapshus i 1995, driftsbygning fra 1700-tallet med fjøs, fjøstrev og stall, låve bygd 1919, to stabbur og hønsehus.

 

Gunhild følte seg kanskje mer hjemme på Tårstad når de fikk reist den staselige hovedbygningen i 1914. Det var slike forhold hun kom fra. På Aaset var hovedbygningen oppført i 1887. Den hadde høyreist hovedetasje med staselige rom i særegent fornemt preg, og en dominerende trappehall.

 

På Tårstad ble den nye bygningen også preget av høyreiste saler og mange rom. Byggeåret er innrisset på peisen. Takstokkene i stuene er nok flyttet fra eldre hus på garden. På dem står det 1762 og 1769. Trolig er det beste tømmeret fra disse husene også benyttet her. Kjøkkenet var tidligere et såkalt folkekjøkken med et langbord som kunne gi plass for opptil 30 mann, ifølge en unges øyemål den gangen. Bygningen er i jugendstil med tre stuer. Fra kjøkkenet kom du først til spisestua med et annet langbord, så peisestua og ei de kalte folkestua. Fra kjøkkenet går det ei smal trapp opp til andre høgda, men trappa fra den store trappehallen er bred. Andre etasje byr på en sal og 6 soverom. I tredje etasje ytterligere to soverom.

 

De to bygningene fra 1700-tallet er trolig nevnt i folketellinga 1910 før den store bygningen ble reist. Da var det beboere i tre hus på garden. Hovedbygningen til sjølfolket Hals/Hagen/Pinnoy og føderådsbygningen der tømrerne og mureren bodde. Og drengestua der tjenestepikene holdt hus. Vi kan anta at takstokkene kom fra de to førstnevnte. På bildet fra 1903 ser vi drengestua til høyre, hovedbygningen i midten og føderådsbygningen delvis skjult bak driftsbygningen. På bildet fra om lag 1950 er bygningen hvitmalt, og der vises den store balkongen midt på langveggen mot vest.

 

Tårstad 1948-1950.

 

De fikk utarbeidet ei arkitekttegning for hovedbygningen, men den var for vidløftig og de valgte en enklere løsning. Andreas Paalsrudmoen kom til Tretten da faren ble møller ved Stavheim Mølle i 1895. Han startet opp som tømrer og arbeidet med å reise mange bygninger i Lillehammer. Han forteller om da han ble engasjert på Tårstad med å sette opp den store bygningen i 1913-14. De hadde 22 øre løpemeteren for tømringa, så de måtte holde på jevnt skulle det bli ei lita daglønn. De arbeidet 97 dagsverk tre mann og hele oppgjøret kom på 1.165 kroner, noe som utgjorde 4 kroner dagen på egen kost. Det var jo ikke så verst, slik han betraktet det. Det var mange som tjente mye mindre i de dager.

 

I hovedbygningen ble det installert heis da Eddie ble så syk. I heisen er det en stol, montert ei lyspære, og askebeger. Og på låven sto det en bærestol for forflytning utendørs. Med en til å bære foran og en bak. Han ble etter hvert lam i ene beinet og måtte ifølge et par av mine mange informanter til slutt amputere.

 

Hverken Dådå eller Hjørdis stiftet egen familie. Garden gikk ut av familien vår i 1982. Dådå signerte skjøte på garden til kommunen for 1,2 millioner kroner. Han bygde seg hus i god avstand fra tunet og etablerte seg der. Kommunen solgte igjen i 1984 til Tore Hamre og Ingrid Mork. Første traktoren kom til gards og vi kan gjerne si at mekaniseringa i jordbruket kom med dem til Tårstad. Da ble det drift i egen regi med traktor og skurtresker, kornproduksjon og sauehold. Og vi må legge til skogbruket.

 

Rodolphe døde 24.7.1988, 74 år gammel. Det var en veldig overraskende og brå død. Hovedpulsåra i ryggen sprakk og denne epoken på Tårstad tok slutt. Helga og Magne, Kate og Jens Hjelmstad rykket inn dødsannonsen for sin kjære nabo og venn. De ønsket alle velkomne til minnesamvær med middag på Glomstad Pensjonat. I 1956 hadde de kjøpt tomt fra Olaug på eiendommen Ringstad og hadde mye kontakt med dem. Og Dådå var forlover i deres bryllup.

 

 

EPILOG

 

Det føles litt vanskelig å gå så tett inn i en families privatliv, men jeg forsvarer det med at de selv gikk ut offentlig i avisene med mye av sitt virke. Og det er sterkt behov for å minne om at det er vanskelig å yte folk rettferdighet i ettertid. Veldig få som lever i dag opplevde Olaug, og ingen opplevde Juliane, Gunhild og Eddie. Det blir ofte det rare og negative som gjenfortelles, og myter har oppstått.

 

Vi kan likevel konkludere med at dette var en litt spesiell familie. Noe var fremmedartet for oss. Kanskje særlig fordi de kom fra et annet sosialt samfunnslag, og Eddie fra en helt annen kultur. Dette tapte seg fra generasjon til generasjon. Sett fra en annen vinkel har jo alle familier sine spesielle særtrekk, slik at Dådå og Hjørdis ikke egentlig kan betraktes som så annerledes. I flere omtaler sies det at de hadde både vilje og evne til å tilpasse seg grenda og bygda, noe jeg mener å kunne bekrefte.

 

De drev garden, men var ikke egentlig bønder, slik vi tradisjonelt kjenner bransjen her i bygda. De var på sett og vis bedriftsledere med store administrative utfordringer. Stor og stadig skiftende arbeidsstokk både i gardsdrifta og husholdningen. De ble satt på prøve med prosjektledelse og kapitalforvaltning. Store prosjekt mislyktes og kapitalen forsvant mer og mer i og med at de i senere tiår hadde beskjedne inntekter.

 


I tillegg hadde de belastningen med Eddies sykdom som endte med en tidlig død. Alt dette preget nok Olaug livet ut. Kanskje var det ei livstrett og bitter gammel dame som satt i den stolen og fylte blikkboksen med sneiper. Og som reflekterte over alle de ublide møtene hun hadde hatt med skjebnen. Alle de jeg snakker med trekker fram at de var så rause. Kanskje var de i overkant rause?

 

Den romslige økonomien og det at de var tilflyttere i bygda ga dem en viss frihet fra de uskrevne reglene som gjaldt i grenda. De var frilynte og kunne kjøpe seg fri fra kroppsarbeid både ute og inne. Men de manglet ikke pågangsmot og styrke til tross for motgang, nedturer og sykdom. De etterlot seg et veldig godt omdømme. Ikke bare forsynte de grenda med gardkjerringer. De skaffet dem også tidsmessige veger både til gards og til fjells. Østfjellvegen ble som et monument; reist over denne omsorgen. «Her på Tretten vil Pinnoy’s navn bli bevart i takknemlig erindring», sies det i et minneord.



 

 

*****************

 

Takk til Jens Hjelmstad for utlån av familiens private arkiv.

Takk til Toril Klemetsen Grindstad, Gerd Hausstätter,

Jens Nordgård og Tore Hamre for utlån av bilder.

Og takk for alle de trivelige og opplysende telefonsamtaler.

 

Odd Bjerke